I-0874 B

Handlingsplan 1997-2002. Forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid

Handlingsplan 1997-2002

Forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid

Idé og design: metropolis Reklamebyrå AS

Forord

Ulykker rammer mange. Forebygging av ulykker er et område som ingen eier, men mange har et ansvar for. Denne handlingsplanen er et viktig bidrag til utvikling av en sikkerhetskultur gjennom samarbeid på tvers av faglige og organisatoriske skillelinjer. Ni departementer står bak handlingsplanen.

Den statlige ulykkesforebyggende innsatsen på områdene hjem, skole og fritid må samordnes med de virkemidler departementene har til rådighet.

Innen år 2002 skal samordnet planlegging og utvikling av sikkerhetskultur i alle beslutningsnivåer og sektorer føre til nedgang i antall skader som medfører dødsfall, sykehusinnleggelser og legebehandling på grunn av ulykker.

Stortinget sluttet seg til dette nasjonale målet for det ulykkesforebyggende arbeidet i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid. Dette er også overordnet mål for denne handlingsplanen.

Ulykkesforebyggende innsats skal stimulere til trygg utfoldelse, slik at trygghet og aktivitet kombineres.

Det er vårt mål at Handlingsplan 1997-2002 forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid skal bidra til færre ulykkesskader. Det er også et ønske at planen skal gi inspirasjon til det ulykkesforebyggende arbeidet som blir gjort av kommuner, organisasjoner og enkeltmennesker.

Del I av publikasjonen er selve handlingsplanen, med mål, virkemidler og begrepsdefinisjoner. Del II beskriver faktagrunnlaget for det ulykkesforebyggende arbeidet.


Innholdsfortegnelse

Handlingsplan Del I

Faktagrunnlag Del II


Handlingsplan Del I

Kapittel 1 Innledning

Verdens helseorganisasjon (WHO) vedtok i 1977 at 1>

"Det viktigste sosiale mål for verdens regjeringer og for WHO i de kommende ti-år, skal være å arbeide for at alle verdens innbyggere innen år 2000 skal ha oppnådd en helsestatus som gjør det mulig for dem å leve et sosialt og økonomisk tilfredsstillende liv."

I 1980 vedtok medlemslandene i WHOs regionalkomite for Europa en felles strategi for å nå dette målet 2> . Et av delmålene som er formulert i den forbindelse, er at ulykkesdødeligheten skal reduseres med 25% fra 1980 til år 2000.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid sluttet stortinget seg til forebygging av ulykker som et av hovedinnsatsområdene i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Sosial- og helsedepartementet fikk et pådriveransvar i dette arbeidet. Området ble samtidig gitt følgende nasjonale mål:

"Innen år 2002 skal samordnet planlegging og utvikling av sikkerhetskultur i alle beslutningsnivåer og sektorer føre til nedgang i antall skader som fører til dødsfall, sykehusinnleggelser og legebehandling på grunn av ulykker."

Dette er handlingsplanens overordnede mål.

Handlingsplan 1997-2002 forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid er utarbeidet av ni departementer:

  • Barne- og familiedepartementet
  • Forsvarsdepartementet
  • Justisdepartementet
  • Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
  • Kommunal- og arbeidsdepartementet
  • Kulturdepartementet
  • Miljøverndepartementet
  • Samferdselsdepartementet
  • Sosial- og helsedepartementet

Handlingsplanen tar utgangspunkt i Stortingets behandling av St.meld. nr. 37 (1992-93). I Innst.S. nr. 118 (1993-94) sier sosialkomiteen:

"Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår ulykker/skader som et tredje satsningsområde i det forebyggende arbeid og støtter dette. Komiteen har videre merket seg at hjemmeulykker er den kategorien av ulykker som er størst og som stadig øker, særlig blant eldre. Ulykker i hjemmet, i trafikken og på arbeidsplasser skaper store helsemessige problemer. Ulykker regnes som ett av barns og unges største helseproblem. Ulykker tar mange liv, fører til mange varige men og har nær sammenheng med utviklingen av kroniske lidelser og redusert sosial funksjon."

Hensikten med handlingsplanen er å forebygge ulykker som kan medføre personskader. Planen omhandler områdene som til daglig omtales som hjem, skole og fritid (jfr. kap. 1.2). Arbeidsliv og trafikk blir omtalt i planen av hensyn til helheten på området, men omfattes ikke eksplisitt av handlingsplanen. Det vises til egne planer på disse områdene 3> . I tillegg til handlingsplanen (del I), inneholder denne publikasjonen en oversikt over faktagrunnlag på området (del II).

Det ulykkesforebyggende arbeidet har tidligere vært presentert gjennom Rød bok, handlingsplan for forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid, som ble utgitt i 1989 og rullert i 1991.

Gjennom Rød Bok 1991 samordnet 6 departementer sin innsats i det ulykkesforebyggende arbeidet. Det ble vist til at departementene tilsammen tildelte 51,7 mill. kroner til tiltak på dette feltet i 1989-1991. Rød Bok ga i tillegg en samlet oversikt over ansvarsforhold, prioriteringer og tiltak. Forskning, utviklingsprosjekt og informasjonstiltak av relevans for det ulykkesforebyggende arbeidet ble presentert samlet.

Innsatsområdene som ble prioritert var bl.a. Samarbeidsutvalget for Barnesikkerhet (SamBa), tildeling av midler til utviklingsprosjektet Sikkerhet for eldre, et styrket Skadeforebyggende forum, og Skisikkerhetsprosjektet. Ulykkesregistreringen ble bedret i perioden. Et pilotprosjekt i regi av Statens institutt for folkehelse, hvor samtlige personskader ble registrert ved 4 utvalgte sykehus/legevakter, ble omgjort til et permanent register fra 1990.

Rød Bok 1989 hadde som hovedmål å redusere antall ulykker i hjem, skole og fritid med 40% innen år 2000 4>. I Rød Bok 1991 ble Norges mål i WHO referert, d.v.s. en reduksjon i ulykkesdødelighet med 25% fra 1980 til år 2000 4>. Det var i 1993 oppnådd en reduksjon i ulykkesdødelighet på 19%.

Mål og tiltak i denne handlingsplanen er formulert med utgangspunkt i departementenes ansvar, og de virkemidler departementene har tilgjengelig for å oppnå effekt på ulykkesarenaer og beslutningsnivåer. Samordning effektiviserer arbeidet ved at feltet ses i en sammenheng. Handlingsplanen endrer ikke departementenes ansvars- og oppgavefordeling. Mål og virkemidler er formulert utfra rammer for statlige ansvarsområder.

Handlingsplanen tar utgangspunkt i at den ulykkesforebyggende innsatsen som blir gjort i kommuner, frivillige organisasjoner og private bedrifter er viktig og må videreføres.

Begrepsavklaring, definisjoner og avgrensninger som er valgt gjelder for handlingsplanen, og er ikke generelle definisjoner. Definisjoner av områdene er tatt inn for å sikre en klar avgrensning.

1.1. Begrepsavklaring

Med en ulykke 5> forstår vi en plutselig, ufrivillig og ikke planlagt hendelse, karakterisert av en plutselig utløsning av en kraft eller påvirkning som kan medføre skade. En ulykke kan føre til skade på menneske, miljø og materiell. Denne planen omhandler personskade. En ulykke er uavhengig av menneskets vilje. Voldsskader og selvpåført skade er dermed ikke ulykkesskader.

Risiko 6> uttrykker den fare uønskede hendelser representerer for mennesker, miljø eller materielle verdier. Risikoen uttrykkes ved sannsynligheten for og konsekvenser av disse uønskede hendelser. Virkninger av en uønsket hendelse kan variere fra ingen eller minimale konsekvenser, til alvorlige og dødelige skader.

En skade er det konkrete, påvisbare resultat av en ulykke. Personskade forårsakes av plutselig eller akutt påvirkning av kroppen av fysiske faktorer i en mengde eller størrelse som overstiger den menneskelige organismens toleransenivå.

Det kan være tilfeldigheter som avgjør om en uønsket hendelse får store eller små konsekvenser for menneske, miljø eller materiell. Dersom det er tilløp til en uønsket hendelse som kunne medført skade med ubetydelige endringer i omstendighetene rundt hendelsen, omtales denne ofte som en nestenulykke. Nesten-ulykker og ulykker med materiellskader gir kunnskap som er viktig i arbeidet for å forebygge personskader.

En enkel modell kan illustrere forholdet mellom en ulykke og dens konsekvenser:

Figur 1.1.: Ulykker: en kjede av hendelser

Handlingsplanen omfatter både den menneskelige aktivitet, omgivelsesfaktorer (f.eks. produktfeil), selve ulykkeshendelsen og konsekvensene av ulykken. Planen har som mål å forebygge ulykker som kan medføre personskader.

Når det ikke er samsvar mellom menneskelig aktivitet, mestringsevne /kapasitet og omgivelser, oppstår det fare for ulykke og skade på en selv eller andre, ulykkeshendelsen starter. Et barn som har klart å åpne hjemmets medisinskap er klart i en risikosituasjon. Når eksempelvis et rullebrett velter, kan det være flere årsaker til dette. Produktet, d.v.s. rullebrettet er ikke stødig nok, den som kjører rullebrettet kan treffe en fortauskant hun ikke så, eller hun mestrer ikke de nødvendige manøvrer for å svinge unna.

Skaden er en konsekvens av ulykken. Konsekvensene av rullebrettveltet kan variere fra små skrubbsår til alvorlige hodeskader.

Dersom en kaffekopp velter og varm kaffe treffer barnet som sitter i den voksnes fang, kan det medføre skade.

Flere forebyggende tiltak er aktuelle i denne hendelseskjeden. En kan sikre et best mulig samsvar mellom aktivitet, omgivelser og mestringsevne ved tiltak som å tilrettelegge egne adskilte steder for kjøring med rullebrett. Farene i omgivelsene kan reduseres gjennom bl.a. å oppbevare medikamenter utilgjengelig for barn. Holdnings- og atferdsendringer kan påvirke sannsynligheten for at en ulykkeshendelse inntreffer. Faren for forbrenningsskader reduseres eksempelvis dersom en lar være å drikke kaffe når små barn sitter i fanget.

Ulykker og skader blir kategorisert på ulike måter:

  • Ulykkesarenaer, som trafikk-, arbeids-, skole- og hjemmeulykker
  • Aldersgrupper, som barneulykker, ulykker i yrkesaktiv alder og eldreulykker
  • Skadeårsaker, f.eks. brannulykker, trafikkulykker og produktrelaterte ulykker
  • Skadetyper, som brudd, forvridning, åpent sår
  • Skadens alvorlighetsgrad, hvor meget alvorlig skade kan bestå i livs-truende hodeskade og moderat skade som kan bestå i enkle ribbens-brudd

I handlingsplanen er det foretatt et valg av kategorisering etter ulykkesarena, slik at områdene kan relateres til sektor-ansvar, og at det skal være mulig å følge utviklingen på områdene.

1.2. Definisjoner

Følgende definisjoner og avgrensninger gjelder for denne handlingsplanen 7>.

Brannulykker, produktulykker og ulykker i barnehage, barnepark og lekeplass kan ramme flere av handlingsplanens områder.

I denne handlingsplanen er brannulykker valgt behandlet under ett i forbindelse med forebygging av hjemme-ulykker. Produktrelaterte ulykker omtales i forbindelse med hver av arenaene og som et gjennomgående problem. Ulykker i barnehage, barnepark og lekeplass behandles i denne sammenheng samlet under skolearenaen 8>.

Hjemmeulykker

En hjemmeulykke er en ulykke som ikke er arbeids- eller skole-/utdanningsulykke, og som skjer i boligen, fritidshus og lignende og i dens umiddelbare nærhet: hage, gårdsplass, gangareal og stier i et boligfelt, garasje, uthus og lignende, men ikke på låve eller i fjøs, eller på hotell eller sykehus. Ulykker i omsorgsboliger, alders- og sykehjem er i handlingsplanen definert som hjemmeulykker.

Skoleulykker -ulykker under utdanning/opplæring

En ulykke under utdanning/opplæring er en ulykke som skjer i løpet av:

  • Heldags- eller deltidsundervisning på skole eller utdanningsinstitusjon, men ikke møter, foredrag eller kursvirksomhet generelt.
  • Undervisning i sport, gymnastikk på skole, men ikke kursvirksomhet eller mosjonsvirksomhet i partier eller på helsestudio.
  • Militærtjenesten som vernepliktig, også på repetisjonsøvelse, men ikke dersom det er lønnet arbeid som yrkessoldater, vervede soldater o.l.
  • Fengselsopphold
  • Måltider på utdannings-/opplæringsstedet.
  • Pauser, opphold på utdanningsstedet inkludert lek.
  • Ulykke under reise til/fra skole/ utdanningssted.
  • Skolereiseulykke defineres som en ulykke som skjer underveis til eller fra skolen/utdanningsstedet, fra man har forlatt sitt hjem/gårdsplass, til man er innenfor døra på skolen/ porten på skolegården/utdannings-stedet. En ulykke kan skje til fots eller med et annet transportmiddel.
  • Opphold i barnehage, lekepark og på lekeplass.

Barnehage er definert som opphold i barnehage med utdannet barnehagepersonell. Barneparker er lekeplasser med voksentilsyn, vanligvis noen timer hver dag. Til forskjell kan barns opphold og lek på lekeplasser være uten tilsyn av voksne.

Fritidsulykker

Fritidsulykker omfatter i denne sammenheng ulykker som skjer i fritiden, men som ikke er hjemmeulykker eller trafikkulykker. Ulykken kan skje bl.a. ved lek, og ved organisert og uorganisert idrett. Idrett defineres som en fritids- eller hobbypreget aktivitet hvor kroppsstillinger og bevegelser er det sentrale element, og hvor utøverens egeninnsats er avgjørende for resultatet.

Hav-, sjø-, og vannulykker som ikke er arbeids-, trafikk- eller utdanningsulykker er fritidsulykker. Dette vil også gjelde drukningsulykker.

I denne handlingsplanen er gateulykker som ikke er trafikkulykker (d.v.s. i all hovedsak fallulykker) definert som fritidsulykker. Gateulykker er ulykker hvor bare fotgjenger er innblandet. Disse kan skje ved av- og pålessing, inn- og utstigning, av- og påstigning og alle ulykker hvor fremkomstmidler for fotgjengere er innblandet, samt lekeulykke i transportområde.

Trafikkulykker

Trafikkulykke er en ulykke som skjer under ferdsel på vei, eller med tog, skip eller fly.

En veitrafikkulykke er en ulykke som skjer på offentlig eller privat vei, gate eller plass som er åpen for alminnelig trafikk (dvs. trafikk for allmennheten). Med trafikk menes strøm av befordringsmidler eller personer. Vintervei på islagte elver og vann regnes også som vei. Fortau og anlegg for gående, syklende eller kombinert gang- og sykkeltrafikk som er angitt med offentlig trafikkskilt, regnes som vei. En vei regnes for å være åpen for alminnelig trafikk selv om det må betales bompenger. Et gårdstun eller et fabrikkområde regnes ikke for å være åpent for alminnelig trafikk, heller ikke en vanlig gårdsvei. I en trafikkulykke må minst ett kjøretøy være innblandet og det må være i bevegelse.

Ulykke hvor bare fotgjengere er innblandet, ulykke ved av- og pålessing og av- og påstigning og ulykke som skjer på gårdsplass, i garasje, ute i skogen eller på jorder og togulykke utenfor planoverganger regnes ikke som veitrafikkulykke. Velteulykke på gate og vei regnes som veitrafikkulykke, men ikke velteulykke med fremkomstmiddel for fotgjengere, f.eks. trehjulssykkel for barn eller rullebrett.

Arbeidsulykker

En arbeidsulykke er en ulykke som skjer i den perioden hvor man arbeider i en inntektsbringende jobb. Man er enten ansatt eller selvstendig næringsdrivende, også i jordbruks-, skogbruks- og fiskearbeid på eget bruk. Man kan være enten i et hovedyrke eller i et biyrke. Det gjelder også en ulykke som skjer på andre steder enn fast arbeidsplass, f.eks. på midlertidig arbeidsplass, under transportoppdrag eller på tjenestereiser. Ulykker blant barn og ungdom som arbeider i et avtalt arbeidsforhold, som f.eks. avisbud, regnes som en arbeidsulykke. En ulykke under arbeid i Forsvaret regnes som en arbeidsulykke, men ikke dersom man er vernepliktig, da er det skoleulykke. En ulykke som skjer i politiet eller brannvesenet under fysisk trening i løpet av arbeidstiden i en gymnastikksal el.l. regnes som arbeidsulykke.

Arbeidsreiseulykke defineres som en ulykke som skjer underveis til eller fra arbeidsstedet, fra man har forlatt sitt hjem/gårdsplass, til man er innenfor porten/døra på sitt arbeidssted.

En ulykke kan skje til fots eller med et annet transportmiddel.

Personer som i kortere eller lengre perioder hjelper til i et arbeidsforhold, f.eks. i familiebedrifter som gårdsbruk eller butikk, og som ikke nødvendigvis får lønn for arbeidet, regnes for å være i inntektsgivende arbeid. Det er arbeidstypen som er det viktigste i disse tilfellene, ikke om personen får inntekt.

1.3. Avgrensning av feltet

Handlingsplanen tar for seg forebygging av ulykker som kan medføre personskader for alle aldersgrupper innenfor områdene hjem, skole og fritid. Handlingsplanen omfatter ikke trafikkulykker og arbeidsulykker 9> .

Tiltak i handlingsplanen kan også ha innvirkning på områder som ikke er omfattet av handlingsplanen. I en vurdering av aktuelle forebyggende tiltak er det viktig med informasjon om både ulykker som har ført til personskader og ulykker som kunne ha medført personskader. Det er derfor betydelige overlappende interesser mellom personskadeforebyggende arbeid og ulykkesforebyggende arbeid generelt. En brannulykke kan føre til både materielle skader og personskader. Tiltak for å forebygge personskader som følge av brann kan dermed forebygge skader på begge områder. "Nesten-ulykker" kan illustreres ved et fall gjennom usikker is som skjer der hvor vannet er grunt istedet for dypt, eller ved fall fra en huske hvor en havner på en gressplen istedet for på asfalten rett ved. Selv om disse situasjonene ikke nødvendigvis fører til skader, gir de kunnskap som er nyttig i arbeidet for å forebygge ulykker med alvorlige følger. På den annen side vil forebygging av ulykker som fører til alvorlige skader, eksempelvis av barn på lekeplasser og i barnehager, også kunne resultere i at lette skader forebygges.

I det forebyggende arbeidet er målet trygg utfoldelse. Effekt av forebyggende innsats må vurderes i forhold til hensyn til bl.a. barns behov for utfoldelse. Et eksempel er barn som sparker ball og klatrer i trær. Tryggheten kan økes med f.eks. bruk av leggbeskyttere og sikrest mulig underlag, men det er ikke ønskelig å hindre barna i å utfolde seg. Mål om trygg utfoldelse er et viktig grunnlag for det ulykkesforebyggende arbeidet. Virkemidler for å forebygge ulykker må ikke passifisere målgruppen.

Kapittel 2 Overordnet mål og hovedmål

2.1. Overordnet mål

Stortinget sluttet seg til det nasjonale mål på området i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid:

  • Innen år 2002 skal samordnet planlegging og utvikling av sikkerhetskultur i alle beslutnings-nivåer og sektorer føre til ned-gang i antall skader som fører til dødsfall, sykehusinnleggelser og legebehandling på grunn av ulykker.

Dette er handlingsplanens overordnede mål.

2.2. Hovedmål

Som medlem av WHO, har Norge gått inn for WHOs mål på området 10> :

  • Ulykkesdødeligheten skal reduseres med minst 25% fra 1980 til år 2000.

Dette hovedmålet er vi i ferd med å oppnå. I 1980 var det 51,0 ulykkesdødsfall per 100 000 innbyggere i Norge. I 1993 var samme tall 41,4, d.v.s. en reduksjon på 19% 11> .

Til sammenligning har Sverige registrert en reduksjon på 21% mens både Danmark og Finland har en økning på henholdsvis 27 og 14%.

I handlingsplanen er følgende hovedmål formulert for ulykker som ikke fører til dødsfall:

  • Ulykker som fører til sykehusinnleggelser og legebehandling pga. skader skal reduseres med minst 10 % fra 1993 til år 2002.

Det er knyttet usikkerhetsmomenter til dette hovedmålet. Vi mangler tidsmessige trender for å se nå-situasjonen i en sammenheng. Det forventes at tiltak på handlingsplanens områder vil gi reduksjon av ulykkesskader som behandles av sykehus og lege. I hovedmålet ligger det en antakelse om en større reduksjon av disse skadene enn av ulykkesdødsfall. Antakelsen er begrunnet i at effekten av tiltak som iverksettes vil være størst i den gruppen hvor problemet i utgangspunktet er størst.

I 1993 var det 1 111 utskrivninger fra sykehus etter behandling pga. skader etter ulykker per 100 000 innbyggere i Norge. Med en reduksjon på 10% er målet at tilsvarende tall for 2002 skal være omlag 1 000 per 100 000 innbyggere.

Blant de nordiske land har Norge lavest behandlingshyppighet pga. ulykkesskader. Dette gjelder både for menn og kvinner, og i alle aldersgrupper 12>.

Hovedmålene tallfester handlingsplanens mål. Det overordnede målet sier i tillegg noe om virkemidlene som skal brukes: nedgangen skal oppnås gjennom samordnet planlegging og utvikling av sikkerhetskultur i alle beslutningsnivåer og sektorer. Indikatorer som kan si noe om utviklingen er reduksjon i antall dødsfall, sykehusinnleggelser og legebehandling pga. ulykker.

2.3. Hva innebærer målene?

Reduksjon i smerter, plager og funksjonshemninger som følge av ulykkesforebyggende innsats er et mål i seg selv og kan ikke omregnes i kroner. En eventuell oppfyllelse av de tallfestede målene vil i tillegg til reduksjoner av ulykkeshyppighet og sparte lidelser også kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster. Det er gjort anslag på dette:

  • Reduksjon i antall drepte og skadede ved oppnåelse av hovedmål I og II.

Antall drepte i hjem-, skole og fritids-ulykker i 1993 er 1 310. Statistikken viser ikke særskilte tall for denne ulykkesgruppen for 1980. Men, totalt antall ulykkesdødsfall i 1980 var 51 per 100 000 innbyggere, mot 41,4 i 1993. En 25 % nedgang i ulykkesdødeligheten fra 1980-nivået innebærer derfor en reduksjon på ca. 8 % fra 1993-nivået for totalt antall ulykker.

En kan derfor si at hovedmål I innebærer en reduksjon på ca. 8 % eller om lag 100 drepte i forhold til 1980-nivået i hjem-, skole- og fritidsulykker.

Basert på Folkehelsas skaderegister har vi anslått antall skadede i hjem-, skole- og fritidsulykker til om lag

300 000 i 1993. Hovedmål II om en reduksjon på 10 prosent innebærer dermed en reduksjon på om lag 30 000 skadede i forhold til 1993-nivået i slike ulykker.

  • Brutto samfunnsøkonomisk gevinst ved måloppnåelse.

Transportøkonomisk Institutt 13> har anslått hva ulykkene samlet sett kostet samfunnet i 1989 i form av tapt produksjon, utgifter til behandling, medisiner, attføring m.m. I analysen presenteres også tall for antall drepte og skadede ved ulike ulykkestyper i 1989. Basert på dette har vi anslått følgende kostnader (1995-kroner) for hjem-, skole- og fritidsulykker 14> :

Produksjonstap per drept:
640 000 kroner.
Kostnad per personskade:
23 000 kroner 15>.

Produksjonstapet per drept er forholdsvis stort fordi en del dør i relativt ung alder og mister mange år i arbeidslivet.

Dette medfører at en eventuell full oppnåelse av de to hovedmålene kan gi en årlig brutto samfunnsøkonomisk gevinst 16> på anslagsvis

  • 64 mill. kroner pga. reduksjon i antall drepte 17> (mål I)
  • 690 mill. kroner pga. reduksjon i antall skadede (mål II)

Brutto samfunnsøkonomisk gevinst knyttet til målet om reduksjon i antall skadede er størst fordi dette målet når langt flere (30 000) enn målet om reduksjon i dødsfall (100).

Brutto samfunnsøkonomisk gevinst er knyttet til reduksjon i produksjonsbortfall samt medisinske og attføringsmessige kostnader.

Det bør understrekes at tallene er beheftet med usikkerhet. Anslagene er for brutto samfunnsøkonomisk gevinst ved oppnåelse av hovedmålene i handlingsplanen. For å beregne netto samfunnsøkonomisk gevinst må tiltakskostnadene trekkes fra brutto gevinst.

I planen er det ikke gjort anslag på kostnader ved tiltakene. Slik tiltakene til dels er utformet og presentert, vil kostnadene spres på ulike sektorer, både offentlige og private, og det vil være vanskelig å beregne disse.

En del av de samfunnsøkonomiske gevinstene vil ikke kunne ses som reduksjon i utgiftsnivået på offentlige helse- og sosialbudsjetter.

Med innsparing av medisinske kostnader menes frigjøring av ressurser som nå er bundet opp i behandling av skade-pasienter. F.eks. vil noe av den økonomiske gevinsten ved vellykket forebygging av personskader være gitt ved reduksjon i medisinske kostnader til behandling av skadepasienter.

Denne reduksjonen innebærer at endel av disse ressursene ved måloppnåelse kan frigjøres til behandling av andre typer lidelser. Det er med andre ord ikke slik at gevinsten gir lavere helsebudsjett i kroner og øre.

Det bør understrekes at økonomiske vurderinger er en del av beslutningsgrunnlaget. De supplerer, og kan ikke erstatte etiske, helsefremmende og politiske avgjørelser på området. Formålet med forebygging er ikke først og fremst å spare penger, men å bedre helse og livskvalitet. Økonomiske vurderinger kan imidlertid bidra til at målene nås best mulig med de knappe ressursene vi har til rådighet.

Kapittel 3 Resultatmål og virkemidler

3.1. Innledning

Det understrekes at handlingsplanen ikke gir en fullstendig oversikt over arbeidet som blir gjennomført for å forebygge ulykker i Norge. I kommuner, fylker, frivillige organisasjoner og private bedrifter blir det gjort en viktig innsats i forebyggingsarbeidet, selv om dette ikke er beskrevet i handlingsplanen. Dette er arbeid som må stimuleres og videreføres.

For å forebygge ulykker og personskader er det mange og ulike virkemidler departementene kan bruke. Gjennom lover og forskrifter kan atferd og produktegenskaper påvirkes for å oppnå økt sikkerhet. Finansieringsordninger og økonomiske incentiver er også faktorer som kan fremme det ulykkesforebyggende arbeidet. Innhold og rammer rundt utdanning kan medvirke til ulykkesforebyggende innsats gjennom innvirkning på kunnskap, holdninger og atferd. Gjennom forsknings- og utviklingsarbeid får vi økt kunnskap om årsaker til og konsekvenser av ulykker, og hvilke tiltak som mest mulig effektivt kan forebygge ulykker.

Informasjonsfaglige virkemidler kan brukes for å formidle konkrete erfaringer med vellykkede tiltak.

Dette er tiltak som også kan være aktuelle i generell folkeopplysningssammenheng.

Den internasjonale utvikling er også med på å sette dagsorden for det ulykkesforebyggende arbeidet. Norge har bl.a. deltatt aktivt i arbeidet for bedre sikkerhet gjennom internasjonale fora som standardiseringsorganisasjoner.

Forebygging av ulykker krever kon-krete tiltak. Når disse iverksettes i samarbeid mellom flere departementer, øker muligheten for å styrke og mål-rette innsatsen. Mål og tiltak er formulert slik at innsatsen skal gi effekt i samfunnet ved at ulykker forebygges. Tiltakene i planen synliggjør hva departementene kan bidra med. Det enkelte departement skal følge opp planen innenfor egen sektor i samarbeid med andre departementer i saker hvor dette er naturlig. I parentesen bak hvert virkemiddel synliggjøres hvilke departementer som naturlig bør samarbeide. Departementet som står nevnt først er saksansvarlig ut fra en vurdering om at tiltaket hører mest inn under dette departementets ansvar.

3.2. Hjem

3.2.1. Forebygging av hjemmeulykker (dvs. ulykker i bolig og boligområde)

Hjemmet er en viktig oppholds- og aktivitetsarena hvor vi bruker mye tid. Hjemmet er også den dominerende ulykkesarena i alle aldre, men særlig for de yngste og de eldste. Forebygging av ulykker på denne arenaen må prioriteres høyt for at eldre skal kunne bo i eget hjem.

Hjemmet er vår mest private arena. Sammenlignet med andre arenaer er plikter og rettigheter mindre regulert her enn ellers 18>. Rammebetingelser som finnes må rettes inn mot at vår atferd i størst mulig grad kan baseres på kunnskap om hvordan vi kan ferdes trygt i hjemmet og nærområdet.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Virksomheter som produserer pro-dukter beregnet for bruk i hjemmet, skal øke sin kompetanse om risiko-analyser.1a. Produkt- og elektrisitetstilsynet fører tilsyn med aktuelle virksomheter, med hjemmel i produktkon-trolloven (BFD).
1b.Det føres tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (KAD).
2. Det utarbeides regelverk som ivaretar et akseptabelt sikkerhetsnivå ved konstruksjon og bruk av byggverk.2. Statens bygningstekniske etat og Kommunal- og arbeidsdeparte-mentet utarbeider forskrift (KAD).
3. Låne- og tilskuddsordninger for boligbygging skal stimulere til ulykkesforebyggende innsats.3. Påvirke/utarbeide lånebetingelser som stimulerer til utbedring av bolig, bedre tilpasning til brukerens behov, tilrettelegging for høy andel nye boliger med livsløpsstandard, og stimulere til bolig- og miljøforny-else i bymessige strøk, bl.a. for å sikre økt tilgjengelighet, trafikksikre boligområder m.v. (KAD, FD).
4. Eldre skal gjøres kjent med hvor-dan de vanligste hjemmeulykkene blant eldre kan forebygges.4. Informasjon spres gjennom bl.a. Eldresenterprogrammet (SHD).
5. Forbedret innrapporterings- og oppfølgingssystem for ulykker i bolig.5a. Statens bygningstekniske etat/ kommunene vurderer behov og muligheter for bedrede rutiner i samarbeid med Statens institutt for folkehelse/Statistisk sentral-byrå (KAD,SHD).
5b. Utvikling av kunnskap og tiltak for bedre hjemmesikkerhet (KAD, SHD, BFD).
6. Kommuneansatte og andre om-sorgspersoner som arbeider med hjemmeboende eldre skal øke sin kompetanse i forebygging av edreulykker.6. Kommuneansatte gis tilbud om etterutdanningskurs som gir real-kompetanse i forebygging av eldreulykker (SHD, KAD, BFD).
7. Kommuneansatte og andre som arbeider med barn og unge, samt foreldre, skal øke sin kompetanse om forebygging av hjemmeulykker blant barn og unge i alderen 0-18 år.7. Forebygging av ulykker blant barn inngår som et område i Aksjonsprogrammet barn og helse1995-99 19>. Oppfølging av tidligere prosjekterfaringer fra Rød Bok- perioden 1989-1994 skal viderefor-midles på kommunenivå (SHD). I arbeidet med oppfølging av aksjonsprogrammet er følgende departementer representert: SHD, BFD, KUF, KD, MD.
8. Alle sped- og småbarnsforeldre skal være kjent med hvordan hjemmeulykker blant barn i førskolealder kan forebygges.8. Helsestasjonsansatte gir informasjon om forebygging av barneulykker til alle sped- og små-barnsforeldre (SHD).
9. Kommunen skal i sin arealplanlegging sette av sikre arealer og anlegg i nærmiljøet, til bruk for barn og unge.9. I kommunens oppfølging av Riks-politiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleg-gingen, skal det legges stor vekt på at det i nærmiljøet settes av arealer og anlegg til bruk for barn og unge. Disse anleggene skal sikres for å forebygge ulykker. Ved planlegging av boligområder skal det tas hensyn til dette (MD).

3.2.2. Forebygging av ulykker i omsorgsboliger, alders- og sykehjem

Generelt sett får skader blant eldre ofte alvorlige konsekvenser i form av langvarig sykeleie, nedsatt livskvalitet og i verste fall dødelig utgang. 11% av sykehjemspasientene behandles årlig i sykehus eller legevakt pga. ulykkesskader 20>. Ulykkeshyppigheten er dermed som for befolkningen forøvrig. Blant alders- og sykehjemsbeboere er andel alvorlige skader større enn ved andre ulykkestyper og befolkningsgrupper. Det er samtidig vist til at det bare er de mest alvorlige og behandlingskrevende skader som fører til sykehusinnleggelse. 80 % av skadede som trenger legebehandling får det på stedet 21>.

Resultatmål:Virkemidler:
1. I løpet av handlingsplanperioden skal kunnskap om faktorer som medvirker til ulykker i omsorgsboliger, syke- og aldershjem økes. Kunnskapen skal være rettet mot forebyggende innsats på området.1a. Statens institutt for folkehelses forskningsprosjekt sikkerhet foreldre sluttføres. Forskningsresultatene formidles til landets kommuner (SHD).
1b. Kunnskap om vedlikehold og frem-tredende faremomenter ved elektro-medisinsk utstyr som brukes i institusjonene prioriteres (KAD).
2. Resultater fra målrettede tiltak for å forebygge ulykker i alders- og syke-hjem skal formidles til kommunene.2. Resultater og tiltak formidles til landets kommuner (SHD).
3. Ved planlegging og finansiering av omsorgsboliger og sykehjem skal forebygging av ulykker vektlegges.3. Rammefaktorer for lån og tilskudd til omsorgsboliger og sykehjem vurderes med mål om å stimulere det ulykkesforebyggende arbeidet på området (KAD/SHD).

3.2.3. Forebygging av boligbranner

Antall boligbranner har holdt seg relativt stabilt i siste 10 års periode 22>. Fortsatt omkommer mer enn 60 personer hvert år som følge av branner. Omtrent 80% av disse omkommer i boliger. Andelen eldre hjemmeboende er økende. Antydninger av dette ses i tallmaterialet over de som dør i brann. Indikasjoner tilsier at antallet branndøde vil komme til å stige om man ikke lykkes med mottiltak. Det vil derfor være nødvendig med tiltak rettet mot brannvern i boliger generelt, og mot eldre hjemmeboende spesielt, dersom antall branndøde skal kunne påvirkes i positiv retning.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Større bevisstgjøring i befolkningen om brann- og eksplosjonsrisiko, herunder bruk av elektrisk utstyr.1a. Regelmessige informasjonskam-panjer og opplæring av eiere/ brukere, gjerne i samarbeid med aktørene (KAD).
1b.Holdningsskapende opplæring av elever i grunnskolen i samarbeid med Norsk Brannvern Forening og Forsikringsforbundet (KAD, KUF).
2. Bidra til mer samordning og bedre ressursutnyttelse innen brann- og eksplosjonsområdet, med sterkere prioritering av forebyggende arbeid, og økt kvalitet på brannetterforskningen.2. Arbeide for økt samarbeid mellom kommunene, både brannforebyg-gende og beredskapsmessig (KAD).
3. Utvikling av kunnskaps- og kompetansenivået for å bedre kvaliteten av arbeidet innen brann- og eksplosjonsområdet og innen-for elektrisk installasjonsarbeid.3. Bedre utdanningstilbudet til hel-tids/deltids brannpersonell og installatører. Bedre samarbeidet med etterforskningskompetansen i politiet (KAD, KUF, JD, FD).

3.3. Skole og barnehager

3.3.1. Forebygging av skoleulykker

Skolen er en arena hvor barn og unge tilbringer mye tid. Det er viktig at rammefaktorer for utdanning sikrer barn og unge trygg utfoldelse. Skoleulykker er et omfattende område som også inkluderer militære vernepliktige ved førstegangstjeneste og repetisjonsøvelse.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Bestemmelser om helse, miljø og sikkerhet må også vurderes i forhold til skoleelever.1a.Ved utarbeidelse av nye lover om opplæring eller ved endringer av disse, skal sikkerhetsmomenter vurderes tatt inn i lovene (KUF).
1b. Forskningsprosjekt som kan bedre sikkerheten i forbindelse med skoleidretten skal støttes (KUF, FD).
1c. I politiets undervisningsopplegg i skolene legges det vekt på å under-vise elevene i å bruke sykkelen på en riktig og trygg måte. Elevene gis informasjon om ulykkesrisiko og hvordan ulykker kan forebygges (JD).
2. Skolen skal ha et internkontrollsystem som ivaretar elevenes helse, miljø og sikkerhet både fysisk og psykososialt.2a.Skolevirksomheten skal planlegges og drives slik at ulykker og skader forebygges (SHD, KUF).
2b. Oppfølging sikres gjennom tilsyn (BFD, SHD).
2c. Ved planlegging av utearealer på skoler og skolevei skal det tas hensyn til forebygging av ulykker (MD).
3. Skolens personell og skolehelse-tjenesten skal øke sin kompetanse i forebygging av skoleulykker.3. Skolehelsetjenesten og skolens personell skal tilbys kompetanse-heving, med mål om å stimulere til ulykkesforebyggende tiltak i skolen (SHD, KUF). I arbeidet med oppfølging av Aksjonsprogrammet barn og helse 1995-99 er følgende departementer representert: SHD, BFD, KUF, KD, MD.
4. Skoleelever, lærere og foreldre skal ha tilgang på informasjon om ulykkesrisiko og hvordan ulykker kan forebygges. Dette gjelder også militære vernepliktige og instruktører.4a. Involverte departementer gjennom-fører relevante informasjonstiltak (KUF, SHD, KD, FD).
4b. Det stimuleres til utviklingsarbeid for lokal registrering og kunn-skapsbasert ulykkesforebyggende innsats i skoler og barnehager, og på skoleveien (KUF, SHD, BFD, SD).
5. Aktivitetstilbud til barn og unge, herunder kroppsøving i skolen, skal bidra til kroppsbevissthet og -mestring som handlingsberedskap for å unngå ulykker.5. Det gjennomføres utviklings- og informasjonstiltak i tråd med Handlingsplan for forebygging av belastningslidelser (1994-98) (SHD, KUF, KD).

3.3.2. Forebygging av ulykker i barnehage og på lekeplass

Barnehager, barneparker og lekeplasser er viktige aktivitetsområder for barn. Her bruker barna mye av tiden sin. Barn er i en konstant opplærings-situasjon og det er mange aktiviteter de ikke behersker. Barns mulighet til å ha innflytelse på sine fysiske omgivelser er små.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Barnehagen skal ha et internkontrollsystem, med mål om å fremme helse, miljø og sikkerhet. I kommunale barnehager skal dette være en del av kommunens intern-kontrollsystem.1a.Barnehagevirksomheten skal plan-legges og drives slik at skader og ulykker forebygges (SHD, BFD).
1b. Oppfølging sikres gjennom tilsyn (BFD, SHD).
2. Barnehagepersonell skal i perioden få økt sin kompetanse i fore-bygging av ulykker i barnehager.2. Ulykkesforebyggende innsats inn-går som et område i Aksjons-programmet barn og helse 1995-99 (SHD). I arbeidet med oppfølging av aksjonsprogrammet er følgende departementer representert: SHD, BFD, KD, KUF, MD.
3. Kommunen skal i sin arealplanlegging påse at barnehager, leke-plasser og skoleanlegg lokaliseres og opparbeides slik at de er sikret mot forurensning, støy, trafikkfare og annen helsefare. Kommunen skal i sin arealplan-legging legge til rette for at ferdsel til og fra slike anlegg kan skje på en trafikksikker måte.3. I kommunens oppfølging av Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen skal det legges stor vekt på lokalisering og den fysiske utformingen av arealer til barnehager, lekeplasser og skoleanlegg. Areal- og funksjonskrav til leke-arealer og andre uteoppholdsarealer kan fastsettes i kommune-planens arealdel, reguleringsog bebyggelsesplaner. Eventuelt avbøtende tiltak iverksettes f.eks. ved ugunstig lokalisering, i forhold til trafikksikkerhet, støy, forurensning og annen helsefare (MD).
4. Kommunen spør barn og unge selv, bl.a. om hva som bør gjøres ved planlagte utbedringer av lekeplasser. Kommunen tar imot meldinger fra barn og unge om behov for utbedringer.4a. Kommunen skal ifølge Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen organisere planprosessen slik at synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer frem, og at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta. I tillegg har barn ifølge FNs Barnekonvensjon rett til å si sin mening i saker som angår dem, og deres meninger skal tillegges vekt (MD, BFD).
4b. I følge plan -og bygningsloven § 9-1 skal kommunestyret peke ut en etatsjef eller tjenestemann som skal ha særskilt ansvar for barn og unges interesser i planbehandlingen. Denne personen skal ivareta barn og unges interesser når det faste utvalg for plansaker utarbeider og behandler forslag til planer (MD, BFD).

3.4. Fritid

3.4.1. Forebygging av frilufts-, hav-, sjø-, og vannulykker

Friluftsliv er et område med mange aktører; på myndighetssiden, som tilbydere og som utøvere.Friluftsaktivitet reguleres i liten grad av lover og forskrifter. Et skille her går mellom organisert og uorganisert friluftsliv. Produktkontrolloven regulerer organiserte tjenestetilbud som ikke er underlagt annet regelverk. Eksempler her er rafting, sportsdykking, klatring og brevandring når disse aktivitetene tilbys som en organisert tjeneste. I tillegg finnes spesiallovgivning som stiller krav til anlegg som skianlegg, taubaner, tivoli og fornøyelsesparker.

Innenfor fritidssektor og naturbruk er det trender som kan representere økt ulykkesrisiko. Det skjer en økning i risikofylte fritidsaktiviteter i naturen. Natur og naturopplevelser er viktige salgsprodukter innenfor reiselivsnæringen. Dette innebærer behov for å fokusere på produkter, innretninger og aktivitetsopplegg knyttet til naturbruk.

Ifølge Hovedredningssentralen Sør-Norge er antall redningsaksjoner økende. Turister og jegere er overrepresentert ved aksjonene 23> , noe som tyder på at ulykker i stor grad skjer der hvor kunnskap om risiko og sikkerhet ikke er god nok. Det er i dette tilfelle snakk om utrykninger som ville vært unødvendige dersom regler for ivaretakelse av egen og andres sikkerhet (sjøvett- og fjellvettregler) ble fulgt. Frivillig sektor gjør en viktig innsats for at vi skal kunne bevege oss trygt på skiturer, i skjærgården eller andre former for friluftsliv.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Forvaltningsmessig ansvar for forebygging av friluftsulykker skal være klart definert.1. Ansvarsforhold ved uorganisert friluftsliv vurderes (MD, SHD, KAD, BFD, FID, FD).
2. Antall redningsaksjoner som følge av manglende kunnskap om sikkerhet ved uorganisert frilufts-liv skal reduseres i planperioden.2a. Det utarbeides og formidles infor-masjonsmateriell om sikkerhetsfaktorer ved uorganisert friluftsliv i Norge. Materiellet skal være til-gjengelig for, og forstås av flest mulig av de som ferdes i norsk natur (MD, SHD, BFD, FD).
2 b.Ved skoleelevers opphold på leir-skole er opplæring om sikkerhet i forbindelse med friluftsliv et prioritert virkemiddel (KUF).
3. Øke sikkerheten for allmennheten ved turer i fjellet.3. Fra spillemidlene kan det for anlegg i fjellet søkes stønad til sikringsbuer, merking, klopping og bruer (KD).
4. Godkjenning av innretninger og utstyr skal baseres på optimal teknisk og erfaringsmessig kunnskap.4.Sikre oppdatering av kompetanse hos fagmyndigheten (KAD).
5. Kontroll av innretninger skal skje etter risikovurdering og etter ulykker.5. Det utarbeides et årlig program som gir tilstrekkelig sikkerhetskontroll (KAD).
6. Tilbydere av forbrukertjenester skal utarbeide et internkontrollsystem for virksomheten.6a Det gjennomføres informasjonstiltak om regelverket (BFD).
6b Oppfølging sikres gjennom tilsyn (BFD).

3.4.2. Forebygging av idrettsulykker

På idrettsarenaen er det en utfordring å stimulere til trygg utfoldelse av fysisk aktivitet. For å oppnå dette trenger vi målrettet innsats på flere sektorer.

Trygg og aktiv idrettsglede fordrer samarbeid mellom offentlig sektor, anleggseiere, frivillig sektor som organiserer idrett, den enkelte idrettsleder og -utøver. Også næringsliv som produserer og markedsfører produkter som benyttes i forbindelse med idrettsaktivitet må delta.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Idrettsanlegg som tildeles spille-midler skal være i tilfredsstillende sikkerhetsmessig stand.1. Det er i spillemiddelordningen av-satt midler til ombygging og rehabilitering av idrettsanlegg (KD).
2. Underlag (idrettsgolv, friidrettsdekke, kunstgress etc.) for fysisk aktivitet skal tilfredsstille gjeld-ende normer og krav.2. Det er en forutsetning at underlaget i et anlegg tilfredsstiller gjeldende normer og krav for å komme i posisjon til å søke spille-midler (KD).
3. Idrettsledere og -utøvere skal ha økt kunnskap om hvordan idretts-skader kan forebygges.3. Det vurderes samarbeid mellom de ulike aktørene med mål om å fore-bygge idrettsskader (KD, SHD, FD).

3.4.3. Forebygging av ulykker på gate, vei og jernbane (ikke trafikk-ulykker)

Hovedtyngden av ulykker på gate/vei som ikke er trafikkulykker er fallulykker. Statens institutt for folkehelse har i en undersøkelse vist at de totale behandlingskostnader av personskader er lavere for trafikkulykker enn for andre skader som skjer på vei.

Fallskader skjer bl.a. fordi fortau og veier ikke er godt nok ryddet og strødd. Kommunene kan i samsvar med lokal sedvane gi bestemmelser i politivedtektene om grunneiers plikt til å holde fortau o.l. ryddet for snø og strødd når det er glatt. Ansvaret for vedlikehold av veier og gater er lagt til veiholder.

Fallulykker kan også forebygges ved bedre veivedlikehold og fysisk utforming som er lettere å mestre. Videre er det viktig med informasjon om føreforholdene, og forebygging gjennom praktiske virkemidler som bruk av brodder.

Samferdselsdepartementets dokumentTrafikksikkerhet mot år 2000 dekker trafikksikkerhetsarbeidet. Dokumentet er utarbeidet i et samarbeid med JD, KUF, SHD og Vegdirekto-ratet, og vil bli fulgt opp av disse. Det vil særlig bli satset på:

  1. SD vil foreta en vurdering av trafikk-reglene og skilt for syklister.
  2. SD vil vurdere straksløsninger for å bedre fremkommeligheten for syklister i sterkt trafikkerte strøk. De fysiske og holdningsskap- ende tiltakene i sykkelbyene vil bli vurdert. En rekke informasjonstil-tak er aktuelle på dette området, bl.a. for å øke bruken av sykkel-hjelm.
Resultatmål:Virkemidler:
1. Fall på glatte fortau og gangveier skal forebygges.1a. Kommunene oppfordres til å fast-sette politivedtekter som pålegger grunneier å rydde og strø fortau (JD).
1b. Kommunen sender ut informasjon til grunneierne om deres plikter etter politivedtektene (JD).
1c. Politiet intensiverer håndhevingen av politivedtektene gjennom infor-masjon, og om nødvendig anmeldelse og bøtelegging (JD).

3.5. Andre områder, generelle virkemidler

En del mål og virkemidler er uavhengig av arena. Sentrale myndigheter kan også samordne utspill på flere arenaer for å forebygge ulykker.

For å forebygge produkt- og tjeneste-relaterte ulykker, kan myndighetene rette krav og informasjon mot privat og offentlig næringsliv, forbrukere og omsorgspersonell uavhengig av arena.

Resultatmål:Virkemidler:
1. Klar ansvarsplassering og aktiv oppfølging på handlingsplanens områder.1.Det tas initiativ til oppfølging av handlingsplanen i handlingsplanperioden gjennom en tverrdeparte-mental samordningsgruppe. Det gjennomføres evaluering av opp-følgingen. Samordningsgruppen tar initiativ til en vurdering av lovverkets dekning og evt. forbedringer relatert til forebygging av ulykker på handlingsplanens om-råder (SHD, BFD, JD, KUF, KAD, KD, MD, SD, FD).
2. Oppfølging av handlingsplanen i samarbeid mellom involverte departementer.2. I forbindelse med Folkehelserapporten som utgis av SHD rapporteres status for det ulykkes-forebyggende arbeidet (SHD, BFD, JD, KUF, KAD, KD, MD, FD).
3. Samordnet informasjon og tiltak på områder hvor flere departementer er involvert.3a. Med utgangspunkt i handlingsplanen utarbeides en publikasjon hvor målgruppen er befolkningen bredt (SHD, BFD, JD, KUF, KAD, KD, MD, FD).
3b. Det arrangeres en nasjonal ulykkesforebyggende konferanse i samarbeid mellom departement-ene og frivillig sektor. Andre stimu-leres til å ta lignende initiativ (SHD, BFD, JD, KUF, KAD, KD, MD, SD, FD).
4. Statlige virkemidler på området skal stimulere det lokale ulykkesforebyggende arbeidet.4a.Statlige tiltak skal støtte opp om kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med å utvikle gode metoder for å skaffe oversikt, planlegge og støtte utvikling av kompetanse (SHD, MD, KAD, KUF, FD).
4b. Det utarbeides en veileder med mål om bl.a. forebygging av tann-skader (SHD/Statens helsetilsyn).
5.Statlige finansieringsordninger som stimulerer til forebyggende innsats.5. I samarbeid med interesserte kommuner planlegges det igang-satt forsøksvirksomhet som stimu-lerer til finansiell samordning mellom kommunenes ulykkesfore-byggede innsats, og statens og fyl-keskommunenes kostnader knyttet til manglende forebyggende inn-sats (SHD, KAD, SD).
6a. Minst 15 norske kommuner skal fylle kriteriene for godkjenning som Trygge lokalsamfunn i år 2002.
6b. Minst 10% av landets kommuner skal innen år 2002 gjennomføre ulykkesforebyggende innsats i tråd med følgende viktige kriterier for godkjenning som Tryggelokalsamfunn:
  • det er etablert en tverrsektoriell gruppe
  • arbeidet er forankret i kommunens planverk og øverste besluttende organ
  • kommunen kan dokumentere ulykkesfrekvens og årsaksmønstre
  • arbeidet har langsiktig perspektiv.
6a.Ved tildeling av midler til Norsksekretariat for Trygge lokalsam-funn, legges det særlig vekt på sekretariatets bistand til kommuner for at de skal oppfylle krav til Trygge lokal samfunn -status (SHD).
6b.Ved tildeling av statlige prosjekt-midler til forsøksvirksomhet på om-rådet, stilles det krav om tilbakerap-portering i forhold til kriterier for Trygge lokalsamfunn, (SHD, KUF, SD).
6c. Rådgivning og veiledning rettet mot kommunenes ulykkesforebyggende arbeid styrkes (SHD).
6d. Fylkesmannen gir veiledning til kommunene gjennom rundskriv, veiledning og konferanser (MD).
6e.Det gjennomføres informasjonstil-tak som stimulerer det ulykkesfore-byggende arbeidet, basert på risiko- og sårbarhetsanalyse som metode (KAD).
7. En samordnet og bedret ulykkesstatistikk.7a. System for nasjonal personskadestatistikk planlegges igangsatt, slik at eksisterende registersystem ses i en sammenheng (SHD, KAD, BFD, FD).
7b. Ensartet rapportering av ytre årsaker til skader skal fremmes ved innføringen av ICD-10 ved norske sykehus (SHD).
8.Kunnskap om konsekvenser av ulykker og ulykkesforebyggende arbeid skal bedres.8. Det vurderes igangsatt samordnede tiltak for å bedre kunnskapen når det gjelder konsekvenser av ulykker, og det vurderes en styrking av det ulykkesforebyggende arbeidet (SHD, SD, KAD, BFD, KUF, FD).
9.Forebygge produkt- og tjenesterelaterte ulykker.9. Produkt- og Elektrisitetstilsynet (PE) vil gjennomføre systemrevisjoner av et utvalg virksomheter. I tillegg kommer tilsynsopp-gaver som utløses av meldinger om farlige produkter eller tjenester fra forbrukere, massemedia, internasjonale meldingssystemer, samt informasjonstiltak. Disse tilsynsaktivitetene vil bygge på prinsippet om internkontroll (BFD).
10. Sikkerhetsaspektet skal ivaretas i relevante utdanningsplaner.10. Sikkerhetsaspektet skal vurderes ved forslag til utdanningsplaner på relevante områder (KUF, SHD, BFD, KAD, MD, FD).
11. Frivillig innsats i det ulykkesfore-byggende arbeidet skal stimuleres.11. Ulykkesforebyggende arbeid i frivillig sektor støttes (SHD, BFD, MD, KD, SD, FD).

Faktagrunnlag Del II

Kapittel 4 Ulykker og skader

Figurer til kapittel 4:

4.1. Ulykker som helseproblem: status og utvikling 24>

Ut fra Personskaderegisteret ved Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) er det beregnet at det forekommer ca. 450 000-500 000 ulykkesskader årlig som krever medisinsk behandling. Ca. 55 000 av disse innlegges på sykehus og ca. 1 800 dør av ulykker hvert år.

Hjemmeulykker fører til flest antall sykehusinnleggelser i alle aldersgrupper, med unntak av ungdom 15-24 år hvor ulykker i forbindelse med idrett/sport er den hyppigste årsak til innleggelse.

Kostnadene til behandling og produksjonstap relatert til ulykker er beregnet til ca. 16 milliarder kroner årlig i Norge. Tar man med de materielle kostnadene forårsaket av ulykker vil kostnadene øke til ca. 25 milliarder kroner årlig.

10 % av sykehussengene er til enhver tid opptatt av pasienter med ulykkesskader.

Gjennom forebygging av ulykker kan lidelser spares, en kan oppnå spart belastning på helsevesenet og samfunnsøkonomisk gevinst. Forskningsresultater og statistikk viser at målrettet innsats på avgrensede områder nytter.

4.1.1. Ulykkesdødelighet

Fall dominerer blant dødsårsakene ved voldsom død (40 %), som er et fellesbegrep for ulykker, drap og selvmord (fig. 4.1). De aller fleste skyldes fall på samme nivå hos personer over 75 år. Selvmord sto for 24 %, trafikkulykker for 11 %, arbeidsulykker 4 % og drap 2 % av denne type dødsfall i 1993.

Voldsom død utgjorde 5,2 % av alle dødsfall i 1993. Ulykker kommer på 3. plass hvis vi regner tapte leveår i alderen 1 - 69 år for ulike dødsårsaker (fig. 4.2). For den mannlige befolk-ningen under 50 år er ulykker den viktigste årsak til tapte leveår, deretterkommer selvmord. Ulykker tar mange unge liv.

Forebyggingspotensialet er ut fra dette stort.

Målt over et lengre tidsrom har dødsulykkene vist en nedadgående trend siden midten av 60-årene. Denne trenden fortsetter. I 1980-årene lå antall dødsulykker på ca. 2 000 per år, mens det i 1990-årene har vært ca. 1 800 per år.

Nedgangen skyldes i alt vesentlig nedgang i trafikkulykker, og i enkelte år nedgang i fallulykker blant eldre med dødelig utgang. Dette til tross for økning både i antall eldre og i trafikktetthet. Det er nærliggende å peke på innsatsen som er iverksatt særlig siden 1970-årene innenfor trafikksikkerhetsfeltet. En annen faktor er bedret boligstandard i perioden.

I perioden har det også vært iverksatt enkelttiltak som det er rimelig å peke på; sterkere vektlegging av sikkerhetsaspektet i lovverk og forskrifter, gjennomføring av landsdekkende aksjoner som Sats på sikkerhet for barn og Aksjon mot hjemmeulykker.

I tillegg til målrettede tiltak kan økning i levestandard (som bedre økonomi, bedre og sikrere boliger, bedre veier, bedre behandlingsmuligheter i helsesektoren) og generelt økt oppmerksomhet på sikkerhet og helse i samfunnet, også ha hatt betydning for den nedadgående trend.

Ulykkesdødeligheten målt i aldersstandardiserte rater har vist en klarere reduksjon i perioden enn antall dødsulykker. Dette skyldes at vi har blitt flere innbyggere totalt og at andelen av eldre har økt ( fig 4.3).

For dødsulykker blant barn har det vært en klart fallende tendens siden 2. verdenskrig (fig. 4.4).

Også her kan en peke på målrettede tiltak for å forebygge trafikkulykker.

Blant ulykker i aldersgruppen 0-14 år representerer hjem-, skole-, og fritidsulykkene 58 % av dødsulykkene, 42 % skyldes trafikkulykker. Fig. 4.6 viser fordeling på årsaksfaktor i denne aldersgruppen.

Trafikkulykkene dominerer i aldersgruppen 15-24 år. Hele 65 % av alle dødsulykker i denne aldersgruppen skyldes trafikkulykker.

I aldersgruppen 25-64 år dominerer også hjem-, skole-, og fritidsulykkene med ca. 60 %, og arbeids- og trafikkulykker med ca 20 % hver. I aldersgruppen over 65 år er nesten alle (92 %) dødsulykker i kategorien hjem- og fritidsulykker, kun 7 % er trafikkulykker. Hos personer over 75 år skyldes de aller fleste døds-ulykker fall på samme nivå. En del av fallulykkene blant eldre som medførte død er trolig ulykker hvor det er personens svekkede helse som har ført til fall og senere komplikasjoner som har medført død.

Figur 4.7 viser utviklingen av døds-ulykker blant barn (0-14 år) fra 1971.

Ved siden av trafikkulykker er det drukning, kvelning, fall og forbrenning som er de viktige dødsårsakene. De siste 15 år har dødsulykker pga. trafikk, drukning og kvelning vist en klart fallende tendens. Denne tendensen har ikke vært like klar når det gjelder fall- og brannulykker (fig. 4.7).

Fig. 4.8 viser årsaksforhold i den yrkes-aktive del av befolkningen.

I perioden 1988-1993 var trafikkulykker en viktig årsak til død (24 %) for den yrkesaktive befolkning, deretter kom arbeidsulykker (14 %), forgiftning, alt overveiende p.g.a. alkohol (14 %), og fall (12 %). Ca. 60 % av disse dødsulykkene skjer på arenaene hjem, skole og fritid.

4.1.2. Ulykkesskader som ikke fører til død

Ca 10 % av det totale antall personskader som behandles i helsevesenet blir innlagt i sykehus. Resten behandles poliklinisk på sykehus og i primærhelsetjenesten.

Ut fra et konservativt estimat 25> antar en at legebehandlede ulykkesskader vil ramme ca. 11 % av befolkningen, dvs. mellom 450 000 og 500 000 skader årlig.

Vurdert i samlede lidelser, økonomiske konsekvenser og belastning på helsevesenet, har disse personskadene stor innvirkning på folkehelsen. Noen av skadene er alvorlige og kan medføre livsvarige konsekvenser.

Hjem-, skole-, og fritidsulykkene dominerer klart i alle aldersgrupper, og utgjør mellom 70 og 95 %.

Trafikkulykkenes andel varierer fra 11,2 % i aldersgruppen 15-24 år til 3,5 % i den eldste aldersgruppe. Arbeidsulykker utgjør 19,6 % i aldersgruppen 25-64 år.

Fig. 4.10 viser skadehyppighet etter alder og kjønn.

Store barn og ungdommer (10-20 år) er de som totalt sett har høyest ulykkeshyppighet. Gutter og menn dominerer skadehyppigheten opp til vel 50 år, deretter er ulykkesskader tiltagende mer hyppig hos kvinner.

I aldersgruppen 20-25 år har menn mer enn dobbelt så høy skadehyppighet som kvinner.

En fordeling av ulykkesskader i 1995 utfra skadediagnoser, viser at hele 22 % var bruddskader og 2 % var brannskader.

Skadehyppighet fordelt på alder og ulykkesarena gir et mer detaljert bilde av ulykkesskadene (figur 4.11 og 4.12):

Av ungdomsulykkene er det sport- og treningsskader som dominerer opp til en alder av 30 år. Forøvrig dominerer hjemmeulykker i alle aldre og særlig for de minste barna og for de eldste i befolkningen. Når de yngste og de eldste blir hyppigst rammet av ulykker i hjemmet, er dette delvis en refleksjon av hvor de tilbringer mye av sin tid.

For voksne i yrkesaktiv alder forekommer det flere ulykkesskader i hjemmet enn i yrkeslivet.

4.1.3. Ulykker fordelt på ulykkesarenaer 26>

  • Hjem

    Hjemmeulykker (d.v.s. ulykker i bolig og boligområde)

    Risikofaktorer i og omkring hjemmet varierer med alder.

    • Barn

      For de yngste (0-4 år) domineres ulykkene av fall fra en høyde, dernest av støt og fall på samme nivå, så kommer brannskader, forgiftninger/ etseskader, kutt og skrubbsår.

      Gjennom byggeforskriftene har det vært gjort mye for å forebygge fall fra vinduer, verandaer og andre bygningsmessige konstruksjoner.

    • Voksne

      Som tidligere nevnt, er ulykkesskader i hjemmet et stort problem også blant voksne i yrkesaktiv alder. Dersom vi inkluderer alle skadene i hjem, skole, og fritid, vil forebygging av disse ha langt større betydning for sykefraværet enn skadene som skjer i yrkeslivet 27>.

      Fordelingen av hjemmeulykker etter hvilke produkter som er involvert i den første delen av ulykkeshendelsen (fig. 4.13), viser at maskinhåndverktøy og del av bygning (som f.eks. gulv) forekommer ofte. I hjemmet brukes det ofte samme maskiner og verktøy som i arbeidslivet. Det stilles imidlertid ikke samme krav om opplæring og bruk av verneutstyr, og verneutstyr er heller ikke så lett tilgjengelig.

    • Eldre

      Ulykker blant eldre over 65 år er i de aller fleste tilfeller fallulykker. Vi ser en dramatisk økning i fallulykker i alder gruppen over 75 år. For eldre er gang i trapp og feil med underlag (gulvet, tepper etc.) oppgitt som medvirkende til fallet.

      I boligen skjer de fleste eldreulykker dels der hvor folk oftest oppholder seg (f.eks. oppholds- og soverom), dels der hvor det er mer risikofylt å oppholde seg (f.eks. innendørs trapp og hage). Dersom det tas hensyn til hvor lang tid en oppholder seg på hvert sted, er bad og innendørs trapp de mest ulykkesutsatte steder i hjemmet.

      En stor del av ulykkene blant eldre har alvorlige konsekvenser (fig. 4.14).

    Alders- og sykehjemsulykker

    Ulykkeshyppighet i alders- og sykehjem er som hjemmeulykker blant eldre forøvrig. I alders- og sykehjem er det likevel en større andel av ulykker med alvorlige skader. Det er også en større andel ulykker som behandles på stedet, fremfor på sykehus og poliklinikk.

    Antall skader etter ulykker ved alders- og sykehjem er beregnet til 6 110 eller 1,3 % av det totale antall ulykker behandlet på sykehus eller legevakt. De fleste av de registrerte ulykkene medførte bruddskader, hyppigst i hofte og lår. Av de skadde var 6 % under 65 år.

    Generelt sett får skader blant eldre ofte alvorlige konsekvenser i form av langvarig sykeleie, nedsatt livskvalitet og i verste fall døden til følge. Det er pekt på flere faktorer som påvirker ulykkeshendelsen og dens konsekvenser; medisinbruk og beinskjørhet, forhold ved de fysiske omgivelser som møblering og belysning, og mulighet for nødvendig hjelp og assistanse.

    Av ulykkene på alders- og sykehjem skyldes 95 % fall. Av disse er 53 % fall på samme nivå, og 20 % er fall fra et nivå til et annet, d.v.s. fall fra seng, fall i trapp o.l. Nesten halvparten av ulykkesskadene som behandles på sykehus eller poliklinikk fra sykehjem er lårhalsbrudd.

    Alders- og sykehjemsulykkene utgjør samlet ca. 8 % av de medisinske be-handlingskostnader for samtlige personskader.

    Brannulykker

    Brannulykker kan skje på de fleste ulykkesarenaene.

    Antall boligbranner har holdt seg relativt stabilt i siste 10 års periode 28>.

    I 1995 var antall branner ca. 1 800. Antall dødsbranner har i gjennomsnitt vært ca. 50 per år, mens antall omkomne har vært gjennomsnittlig ca. 60 per år. Antall skadde var 170 i gjennomsnitt for 1993-94, herav 14 barn, 72 kvinner og 84 menn. Over en fire-års periode var ca. 40% av de omkomne over 65 år.

    Ca. 36 % av brannene antas å ha elektrisk årsak, eller skyldes feil bruk av elektrisk utstyr. Omtrent 26 % skyldes bar ild, ca. 15 % er påsatt og årsak er ukjent for resten. Branner kan for en stor del tilskrives dårlige sikkerhetsrutiner og menneskelig svikt. Ca. 80-89 % av alle branner skyldes feil bruk av bar ild, elektriske årsaker, feil bruk av elektrisk utstyr og ildspåsettelse.

    Bruk av eksplosiver og fyrverkeri har i de senere år medført økt antall uhell og personskader, men det er relativt sjeldent at uhellene medfører dødsfall.

  • Skole

    Skoleulykker

    Folkehelsa har beregnet at ca. 22 500 skoleelever mellom 6 og 19 år ble behandlet på sykehus eller legevakt pga. skade i 1995. Dette utgjorde ca. 5 % av skadene totalt.

    En fordeling av skoleulykkene på de enkelte områder av skolens ansvars-område, viser at 26 % av ulykkene skjer i skolebygning, 32 % i skolegården og 42 % på idrettsarena. I forhold til eksponeringstiden forekommer det dermed relativt mange ulykker i skolegården og på idrettsplassene.

    Forstuvning er vanligste skadediagnose, fulgt av kvestelser - d.v.s. slag eller støt uten åpne sår eller brudd.

    Brudd og forstuvninger skjer hyppigst i skolegård og på idrettsarena under aktiviteter som lek og ballspill. Åpne sår inntreffer oftere i skolebygningen.

    Barnehage- og lekeplassulykker

    Opphold i hjemmet er mer risikofylt enn opphold i barnehager for aldersgruppen 1-2 år. For aldersgruppen 3-6 år er det like risikofylt i barnehagen som i hjemmet når man tar hensyn til den tiden man er på hvert sted. Ulykkesarenaer utenfor hjemmet er da ikke tatt med.

    Antall barnehageplasser er ikke ubegrenset, og barna tilbringer ikke så mange timer der som hjemme. Derfor vil antallet skader ikke være så stort som hjemmeulykker.

    Lekeplassutstyr er innblandet i 30 % av ulykkesskadene i barnehager og på lekeplasser (fig. 4.17).

  • Fritid

    Frilufts-, hav-, sjø- og vannulykker

    Ulykker på arenaene friluft, hav, sjø og vann utgjør tilsammen 3 % av alle ulykker. Her er det en stor spredning av ulykker og risikofaktorer, og ulykkene rammer folk i alle aldre.

    Det fleste ulykkesskader skjer likevel i forbindelse med vannaktiviteter, og ved vandring i skog og mark.

    I 1993 druknet 198 mennesker. Vesent-lige årsaker til drukning er bruk av alkohol, selvmord, forlis, uvær og kulde 29>.

    Ulykker på gate og vei (ikke veitrafikkulykker) 30>

    Andre ulykker på gate og vei utgjør et betydelig problem. Det er særlig fallulykker som dominerer, og alle alders grupper rammes. Ca. halvparten av fallulykkene skjer i aldersgruppen 25-64 år. Konsekvensene er alvorligst for de eldste. Halvparten av alle legebehandlede fallulykker pga. snø og is har resultert i brudd.

    Idrettsulykker

    Idrettsulykkene utgjorde totalt 15,4 % og er den hyppigst forekommende ulykkestype i alderen 10-30 år (fig. 4.12). Det er særlig ballsport og skisport som dominerer (fig. 4.18). Det betyr ikke nødvendigvis at disse idrettsgrenene har høyest ulykkesrisiko, men at det er så mange utøvere. Hele 60 % av alle sportsskader forekommer i ballsport.

    Av skadene forekommer 55 % innen organisert idrett. Innen den ikkeorganiserte idretten er det særlig ski-ulykker som dominerer.

    Produktulykker

    Produkter kan være innblandet ved ulykker på alle arenaer.

    Ulykkene kan skje som et resultat av feil ved produkter eller feil bruk av disse.

    Statens institutt for folkehelse har undersøkt produkter som er innblandet i ulykker med personskade til følge 31>. Produktulykkene fordelte seg aldersmessig på samme befolkningsgrupper som ulykker generelt; barn, ungdom og eldre hadde høyere skadehyppighetenn andre grupper. Hyppigst inn

    Det kan være vanskelig å skille ulykker hvor produkter er innblandet, fra ulykker hvor det ikke har vært pro-dukter innblandet. I en rekke tilfeller mangler forbrukere, næringsliv og andre kunnskaper om og holdninger til sikkerhet ved produkter. De stiller dermed ikke krav til produkter og tjenester, og har ikke mulighet til å handle i forhold til den risiko de står overfor.

    Tannskader

    Statens helsetilsyn foretok i 1992 og 1993 en undersøkelse av omfang og forekomst av tannskader blant 6-18-åringer i Oslo og Nord-Trøndelag 32>. Skadeforekomsten var 1,8 % for 7-18-åringer og 2,2 % for 7-15-åringer. Gutter ble oftere skadet enn jenter, og for-skjellen økte med alderen. Fortenner er mest utsatt, og brudd på tannkronene er vanligste skade.

    I skoleperioden registreres langt flere skader enn ellers i året. Skoleskadene utgjør 40-50 % av tannskadene i aldersgruppen. Skoleskadene var oftest lite omfattende.

    Av tannskader som skjedde i fritiden, oppsto halvparten under lek, 10 % i trafikk, 14 % i forbindelse med idrett, og 25 % under besøk på serveringssted eller fest. Det er verd å merke seg at tannskader under besøk på serveringssteder eller fest forekom tre ganger så ofte i Oslo som i Nord-Trøndelag.

4.2. Økonomiske konsekvenser av ulykker.

Ulykker, sorg og lidelse kan ikke måles i økonomiske termer. Økonomiske beregninger på dette området vil alltid være omstridt. Det er likevel nyttig å danne seg et økonomisk bilde av både besparelser ved å unngå ulykkene, og kostnadene ved de foreslåtte tiltak. Det vil alltid bli et spørsmål om å balansere kostnadene ved tiltakene mot besparelser eller nytteverdi. Ressursene er knappe og har som regel en alternativ anvendelse. Derfor er det viktig at de brukes der vi får mest igjen for dem, dvs. at de brukes kostnadseffektivt.

Ulykkesskader medfører over 1 million legekonsultasjoner og ca. 55 000 sykehusinnleggelser årlig. Ca. 10 % av sykehussengene er til enhver tid opptatt av skadepasienter.

Det er gjort økonomiske beregninger over hva ulykkene koster samfunnet årlig. Det er vanlig å regne tre typer kostnader i økonomiske termer: materielle kostnader, direkte kostnader ved personskader (behandlings- og rehabiliteringskostnader), og kostnader knyttet til produksjonstap pga. midlertidig eller varig invaliditet og død.

For å få et mål på de subjektive kostnadene ved lidelse, død og tap av livskvalitet opererer noen med begrepet betalingsvillighet. Prinsippet bak denne metoden er forsøk på å anslå hvor mye folk er villig til å betale for ikke å bli utsatt for en bestemt ulykkesskade.

Transportøkonomisk institutt (TØI) har beregnet ulykkesskadenes kostnader i Norge til 25 milliarder kroner årlig inkludert materielle kostnader 33>.

Folkehelsa har i sin Personskaderapport fra 1992 beregnet livstidskostnadene for både direkte og indirekte kostnader til 16 milliarder kroner årlig. Ved å legge til materielle skader, kommer kostnadene opp i samme størrelsesorden som TØIs beregninger.

Gjennom et forskningsprosjekt som pågår ved Folkehelsa er det beregnet at de medisinske behandlingskostnader ved ulykkesskader beløper seg til 1,55 milliarder kroner årlig 34>. >Dette inkluderer behandling av selve skaden og ett års oppfølging. Langtidsrehabilitering er ikke med i dette beløpet.

I en oversikt over hvordan behandlings-kostnadene fordeler seg, ser vi at hjemmeulykkene dominerer behandlingskostnadene med 36%. Gate-/vei-ulykkene (ikke trafikk) kommer også høyt med 9 % av samlede behandlingskostnader. Trafikkulykker, idrettsulykker og arbeidsulykker har tilnærmet lik andel; 6-9 % av behandlingskostnadene. Behandlingskostnadene for skader øker sterkt med økende alder hos den skadde.

Det er også utarbeidet økonomiske beregninger som sier noe om hva forebygging av ulykker koster. Også disse beregningene er preget av usikkerhet. TØI har anslått totale kostnader til forebygging av personskader og materielle skader som følge av ulykker til 14 milliarder kroner i 1991 35>.

TØI har anslått Norges totale kostnader ved veitrafikkulykker til 23,4 milliarder kroner i 1993. Av dette utgjorde 11,5 milliarder beregnede kostnader ved nedsatt livskvalitet knyttet til tap av liv og helse 36>. Trafikkulykkene er den eneste ulykkesarena hvor det er foretatt livskvalitetsberegninger. Dette representerer en ny metode som kan bidra til bedre kunnskap om konse-kvenser av ulykker, og som bør kunne benyttes i større grad.

Samferdselsdepartementet gjennomgår nå metodeapparatet for nytte-/kostnadsanalyser i samferdselssektoren. I andre land, som Sverige og Finland, er også kostnader forbundet med tapt levetid og nedsatt livskvalitet som følge av trafikkulykker tatt med. Beregnede kostnader per ulykke har følgelig vært forholdsvis lave i Norge sammenlignet med disse landene.

Å tallfeste verdien av liv og helse er svært vanskelig. Dersom man av den grunn ikke forsøker å beregne denne, medfører det at verdien av liv og helse ikke kommer med i nytte-kostnads-analysen. Mulig tallfesting av verdien av liv og helse er vurdert i et prosjekt 37> hvor også kostnadene ved nedsatt helse er forsøkt beregnet. Tallene omfatter dermed det velferdstapet trafikkulykker medfører så langt man har kunnet kartlegge det, samt sam-funnets ønske om å unngå eller redusere dette velferdstapet. Det konkluderes i rapporten med at beste anslag på samfunnets totale verdi av å unngå en dødsulykke i trafikken er 17,7 mill. kr (1993-priser).

Det er fire hovedgrunner til at kostnadene ved trafikkulykker i de nye beregningene har økt sterkt:

  • Kostnadene ved nedsatt livskvalitet knyttet til nedsatt helsetilstand er for første gang tatt med.
  • Kostnader ved bortfall av ubetalt husholdningsproduksjon (husarbeid) er verdsatt økonomisk.
  • Undersøkelser viser at vesentlig flere enn tidligere antatt blir uføretrygdet som følge av trafikkskader.
  • Korreksjonsfaktoren for underrapportering av skader har økt betydelig i forhold til tidligere beregninger.

Det er nødvendig å arbeide videre for å øke kvaliteten på beregninger på området.

Kapittel 5 Hvor får vi informasjon fra

5.1. Datakilder

Det eksisterer i dag mange registre som hver for seg omfatter deler av skadeområdet. Disse datakildene har varierende mangler når det gjelder dekningsgrad og datakvalitet.

På bakgrunn av en sammenstilling av informasjonen fra de forskjellige datakildene, kan vi likevel danne oss et bilde av ulykkessituasjonen på nasjonalt nivå.

Ved en gjennomgang av eksisterende registre og planer på området, dannes et situasjonsbilde og en kan se hvor innsatsen bør settes inn for å ivareta Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-93) 38>:

"Komiteen har merket seg at datagrunnlaget for personskader er usikkert og mener det er behov for å utvikle et bedre prioriterings- og styringsverktøy. Komiteen mener det er lite tilfredsstillende når samfunnet ikke har oversikt over antall personer som får varige men eller som blir invalidisert hvert år."

5.1.1. Dødsårsaksregisteret

Dødsulykkene utgjør ca. 0,5 % av det totale antall personskadeulykker.

Dødsårsaksregisteret ved Statistisk sentralbyrå (SSB) gir data om alle dødsfall forårsaket av ulykker som rammer personer bosatt i Norge. Dødsår-saksregisteret gir informasjon om skadediagnose, ytre årsak til skaden, alder, kjønn og bostedskommune. Det nedlegges stort arbeid i å få god data-kvalitet i dødsårsaksregisteret.

5.1.2 Utskrivningsregisteret

Ca. 10 % av alle personskadene som kommer til behandling i helsetjenesten innlegges i sykehus.

Utskrivningsregisteret i SSB omfatter alle innleggelser på sykehus, herunder også innleggelser og utskrivningsdiagnose ved ulykkesskader. I varierende grad, og med varierende kvalitet, registrerer sykehusene også ytre skadeårsak gjennom niende versjon av den internasjonale sykdomsklassifikasjonen (ICD-9). Registeret har ingen opplysninger om skadested og aktivitet, men kan brukes til å beregne samlet antall innleggelser og sengebruk på sykehus.

5.1.3. Personskaderegisteret ved Statens institutt for folkehelse

Registeret omfatter alle personer som oppsøker Harstad sykehus/legevakt, Regionsykehuset i Trondheim, Rogaland sentralsjukehus/Stavanger legevakt og Buskerud sentralsykehus/ Drammen legevakt på grunn av ulykke, vold og villet egenskade. Fra 1996 omfatter registeret også Lillehammer fylkessykehus (kirurgisk avdeling og kirurgisk poliklinikk).

På bakgrunn av antall skader og befolkningstall i de nevnte geografiske områdene, kan man beregne skadefrekvensen i befolkningen og på denne bakgrunn beregne nasjonale tall for legebehandlede skader.

Folkehelsa legger vekt på enhetlig og komplett registrering, og datakvaliteten anses også som meget god som grunnlag for forskning og dybdestudier. Skadene registreres i samsvar med den nordiske ulykkesklassifikasjon (Nordisk medicinalstatistisk komite, NOMESKO) og tillater derved nordisk sammenligning.

5.1.4 Andre eksisterende datakilder

Data om personskader og konsekvenser av disse kan også innhentes direkte fra befolkningen, f.eks. gjennom befolkningsundersøkelser som SSBs helseundersøkelse, gjennom forskningsprosjekter med befolkningsutvalg som respondenter, fra Rikstrygdeverket for skader som betinger sykepenger eller annen trygdestønad og fra forsikringsselskap når det gjelder skader som betinger erstatning.

I tillegg er det en rekke instanser som samler og analyserer skadestatistikk innen sitt primære interessefelt, eksempelvis brannvernet om personskader forårsaket av branner, Arbeidstilsynet over arbeidsulykker. Politi og samferdselsmyndigheter har skadestatistikk som involverer disse myndigheter, Giftinformasjonssentralen om forgiftninger. Forsikrings-selskapene registrerer veitrafikkulykker i TRAST-registeret og yrkesskade og -sykdom i DAYSY. Dette er registre som gir verdifull tilleggsinformasjon på spesifikke områder.

Trafikkulykkesdata blir i dag registrert av politiet for hver rapporterte ulykke. Dette sendes til henholdsvis SSB og til vegkontoret i det enkelte fylke. Norge er tilknyttet en internasjonal database for trafikkulykkesdata, International Road Traffic and Accident Database (IRTAD) som er etablert innen OECD. Denne databasen gir ajourførte og detaljerte data om politirapporterte trafikkulykker for de fleste land som er tilsluttet OECD.

Det er kjent at langt fra alle trafikkulykker med personskade blir meldt til politiet. Trafikkulykker der et motorkjøretøy er involvert har en relativt høy rapporteringsgrad, mens syklistenes eneulykker i svært liten grad blir meldt til politiet og/eller rapportert videre som trafikkulykke. Kollisjoner mellom ikke-motoriserte trafikanter blir også i liten grad meldt. For å få et mer komplett bilde av ulykkesproblemenes omfang og art i Norge, er forsikringsmeldte ulykker og data vedrørende trafikkskadde som er behandlet ved sykehus eller legevakt et verdifullt tilleggsmateriale.

Det utvikles også verktøy for lokal registrering og nøyaktig stadfesting av ulykkessted. Dette er data som kan knyttes nært til ulykkesforebyggende innsats lokalt. I Harstad er det utviklet en samarbeidsmodell for innsamling og bearbeiding av data fra ulike kilder til bruk i det praktiske trafikksikkerhetsarbeidet. En viktig del av dette er utviklingen av et EDB-basert opplegg for stedfesting av ulykker, basert på et digitalt kartverk. Politirapporterte trafikkulykker, forsikringsmeldte ulykker og data vedrørende skadde som er registrert ved sykehus og legevakt i Harstad er lagt inn i databasen. På dette grunnlag har en fått et betydelig større og mer komplett bilde av ulykkesproblemene i Harstad. Dette gjør det mulig å foreta en bedre og mer korrekt prioritering av trafikksikkerhetsinnsatsen, bl.a. ved at det er mulig å identifisere flere steder hvor en har spesifikke ulykkesproblemer. Dette arbeidet er finansiert av bl.a. Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet.

5.2. Planer for bedring av personskadestatistikk

System for nasjonal personskadestatistikk (SYNAPS).

Det er svakheter ved dagens registersystemer på ulykkesfeltet, og systemene er i liten grad samordnet. Det er et sterkt ønske om bedring på dette området.

I en rapport 39> utgitt av Skadeforebyggende forum ble det anbefalt at det etableres en nasjonal statistikk over ulykker med personskade basert på eksisterende registre. SSB har gjennomført et forprosjekt for å vurdere kvaliteten og innholdet i de ulike regi-strene som kunne tenkes å inngå i SYNAPS. Det er ikke gjennomført en formell behandling av forprosjektet i departementene. Forprosjektet 40> viser at det på kort sikt er vanskelig å få til registrering av skader etter ulykker på en ensartet måte, og slik at konsekvenser av ulykkene synliggjøres.

Det ble derfor foreslått at SYNAPS utvikles gradvis, og starter opp med alle personer som innlegges i sykehus pga. skader. De mest alvorlige og kostnadskrevende ulykkene omfattes da. Alle dødsulykkene inngår via Dødsårsaks-registeret selv om den forulykkede ikke ble innlagt på sykehus etter ulykken.

Når alle norske sykehus registrerer diagnoser etter den tiende revisjonen av norsk utgave av den internasjonale klassifikasjonen for sykdommer, skader og dødsårsaker (ICD-10) 41>, vil muligheten for å innføre ensartet registrering øke. Dette er en forutsetning for utvikling av SYNAPS. Ved registrering av ytre årsaker til skader, sykdommer og dødsfall i ICD-10, foreslår Statens helsetilsyn en tilpasning til norske forhold. Tilpasningen gjør at registrering på dette området vil være i samsvar med de krav til informasjonsgrunnlag som er foreslått i SYNAPS-forprosjektet.

De fleste somatiske sykehus er i ferd med å etablere pasientadministrative systemer også for sine poliklinikker. Disse vil benytte ICD i sin diagnoseregistrering. I prinsippet kan SYNAPS senere utvides til også å omfatte polikliniske pasienter.

Rikstrygdeverkets registre inneholder den tilleggsinformasjon som er nødvendig for å gi informasjon om følger av skaden, som foreslått i SYNAPS-innstillingen.

SYNAPS forutsetter kobling av data fra flere registre. Dataene som inngår i utskrivningsregisteret har i dag ikke personidentifikasjon når de leveres til SSB. En forutsetning for SYNAPS er at dataene leveres til SSB med slik identifikasjon. Før kobling vil fødselsnummeret bli erstattet med et kryptert nummer i SSB. Innsamling av pasientdataene med fødselsnummeridentifikasjon og kobling ved hjelp av kryptert fødselsnummer krever konsesjon fra Datatilsynet.

Lokal skaderegistrering

I tillegg til nasjonal skaderegistrering har det vært gjennomført mindre registreringsprosjekter i kommuner. Disse prosjektene kan ha vært tidsbegrensede, f.eks. i et år, og de kan ha vært spesielt fokusert på bestemte aldersgrupper eller ulykkestyper, som trafikk, skole eller idrett.

Før man setter igang et skaderegistreringsprosjekt bør man ha klare mål for hva man vil oppnå. Et prosjekt trenger ikke å innebære et stort og komplisert apparat. Man kan lage egne skjemaer. Litt avhengig av totalt antall skader og hvilke skader man vil ha oversikt over, kan man nøye seg med manuell sortering. Med høy EDB-tilgjengelighet vil vel de fleste likevel se fordelen av å legge skadedata inn i en database.

Det bør være et krav at de variabler som man ønsker å inkludere, blir registrert i samsvar med de definisjoner og regler som brukes av Skaderegisteret ved Folkehelsa. Gjennom deres langvarige samarbeid med NOMESKO vil dette sikre sammenlignbare data på nasjonalt og nordisk nivå. Lokal registrering utført etter disse retningslinjene vil kunne være et verdifullt bidrag til senere nasjonal skadestatistikk.

Kapittel 6 Forebygging av ulykker: erfaringer

I det følgende gis en gjennomgang av publiserte resultater av endel tiltak. Noen av disse er under gjennomføring i Norge, andre tiltak er fortsatt på diskusjonsstadiet. Erfaringene kan ikke nødvendigvis overføres direkte fra et land eller en kultur til en annen. Utprøving, evaluering og evt. modifisering kan være nødvendig. Kapitlet gir eksempler, men ingen uttømmende oversikt over forskningsresultater på området. Det vises også til kap. 8, hvor en del statlig finansierte prosjekter er presentert. En rekke av tiltakene presentert i kap. 7 og 8 er det i tillegg knyttet evaluering til.

Kunnskapsgrunnlaget er viktig for å sette i verk målrettet forebyggende innsats. Følgende momenter bør vurderes:

  • Antall skader, ulykkeshyppighet og ulykkesrisiko
  • Alvorlighetsgrad (inkludert dødelighet)
  • Økonomiske konsekvenser
  • Dokumentasjon på at tiltak har effekt
  • Kostnad-/nytteeffekt
  • Befolkningens aksept for tiltak

I arbeidet for å forebygge hjemmeulykker blant barn fikk man i USA en reduksjon i dødelighet pga. fall fra vindu med 31 % 42>. Bakgrunn for denne reduksjonen var omfattende helseopplysning, hjemmebesøk av boliginspektør og distribusjon av gratis vinduslåser.

En undersøkelse fra USA viste at påbud om barnesikring av emballasjen rundt medikamenter som kan føre til forgiftninger førte til ca. 50 % reduksjon i aspirinforgiftninger blant små barn i løpet av tre år 43>.

Blant eldre fikk man i Harstad redusert brudd forårsaket av fallulykker med totalt 10 % i løpet av perioden 1985-1993 44> . Blant resultatene var det en reduksjon på 29 % hos kvinner 65 -79 år på bruddskader oppstått i hjemmet. Hos menn var det en reduksjon på bruddskader i trafikale områder om vinteren på nærmere 50 %. I Harstad ble resultatene oppnådd gjennom lokalbasert intervensjon, dvs. lokal innsats hvor både offentlig, frivillig og privat sektor deltok aktivt. Arbeidet baserte seg på lokale skadedata og besto av ulike tiltak, bl.a. informasjon og fjerning av "ulykkesfeller" i hjemmene. Personlig sikkerhetsutstyr som sklisikkert fottøy var lett tilgjengelig, og eldre ble oppfordret til bruk av dette.

En annen undersøkelse observerte fallfrekvensen blant en gruppe eldre.

Et intervensjonsforsøk rettet mot sammensatte risikofaktorer, inklusiv justering av medikamenter, reduserte fallfrekvensen med 12 % hos eldre over 70 år 45>. En studie i Frankrike viste at tilskudd av kalsium og vitamin D3 reduserte risikoen for brudd blant eldre med 25-30 % over tre år 46>.

I Danmark har en gjort forsøk for å forebygge idrettsulykker. Resultatene indikerer redusert skadefrekvens med gjennomsnittlig 25 % gjennom helseopplysning kombinert med tilstrekkelig oppvarming og uttøying 47>.

Innen den ikke organiserte idretten er det særlig skiulykker som dominerer. Her er det vist til betydelige resultater ved å fokusere på bedre kontroll av utstyr 48>.

Det er påvist at røykvarsler kan forebygge over 80 % av de brannrelaterte personskadene, inklusiv dødelighet 49>. Virkemidler her er både kampanjer, økonomiske incentiver fra forsikringsselskap og forskrifter. Innsatsen for å øke utbredelsen og vedlikeholdet av røykvarslere bør opprettholdes.

I 1950-60 fikk en rekke barn alvorlige brannskader pga. defekt støpsel på en bestemt type støvsuger. 20 000 familier ble i 1968 oppfordret til å skifte ut støpselet, og disse ulykkene ble praktisk talt eliminert 50>.

Forbrenningsskader blant barn ble redusert med over 50 % i løpet av en 7-års periode etter et bredt sammensatt forebyggingsprogram gjennomført av Harstad kommune 51>. Noen av virkemidlene som er brukt for å forebygge brannskader blant barn, er informasjon om brannforebygging i

De mest lovende tiltakene er de lokalsamfunnsbaserte, hvor man klarer å engasjere lokalmiljøet i det forebyg-gende arbeidet 52>. Erfaringer viser også at det ikke er en automatisk sammenheng mellom kunnskap, holdninger og atferd når det gjelder forebygging av ulykker. Generelt viser erfaringer at helseopplysning i første rekke har effekt på mottakernes kunnskaper, i mindre grad deres atferd. "Sjøvettundersøkelsen" 53> viste at de fleste mener at en alltid bør bruke redningsvest når en ferdes på sjøen. Folk har også svært høyt kunnskaps-nivå når det gjelder sikkerhetsfordeler ved bruk av redningsvest med krage. Samtidig er det bare 25 % av de som ferdes i fritidsbåt som alltid bruker redningsvest.

I Værøy kommune 54 >ble ulykkene redusert fra 218 i 1980 til 59 i 1988. Tiltakene som ble gjennomført var informasjon, opplæring og hjemmebesøk med ulike sektorer som utgangspunkt.

Falköping i Sverige oppnådde en ulykkesreduksjon på ca. 30 % i løpet av tre år gjennom lokale ulykkesforebyggende tiltak. I Falköping 55> ble resultatene oppnådd gjennom informasjon, opplæringstiltak og miljømessige endringer, f.eks. bygging av sykkelstier.

I evalueringen av ulykkesforebyggende tiltak innenfor Samlet plan for utviklingsprosjekt innen sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid blir det hevdet at disse representerer en ny trend i det ulykkesforebyggende
arbeidet 56>;

  • fra fokus på informasjon og opplys-ningskampanjer rettet mot befolk-ningen, til fokus på sikkerhetsledelse på kommunenivå
  • fra ulykkesforebygging som helsevesenets ansvar, til tverrfaglig samar-beid og fordeling av ansvar
  • fra fokusering på individ, til system, der risikoreduserende tiltak er et spørsmål om endringer i organisa-sjon, ledelse og nivå.

Kapittel 7 Virkemidler og utfordringer

Det ulykkesforebyggende arbeidet kan stimuleres gjennom organisatoriske og økonomiske rammefaktorer.

Den forebyggende innsatsen kan iverksettes gjennom sentrale politiske vedtak, som Stortingets vedtak om at forebygging av ulykker er et prioritert område i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Arbeidet kan også ha sin basis i lokalt fattede beslutninger, som når foreldre bestemmer seg for å gjennomføre dugnad for å bedre sikkerheten på lekeplassen.

Det ulykkesforebyggende arbeidet kan rettes mot hele befolkningen, som det blir gjort i forbindelse med bl.a. informasjonskampanjer for refleksbruk. Arbeidet kan også rettes mot risikogrupper slik det blir gjort ved forskrifter om sikkerhet ved rafting.

Det ulykkesforebyggende arbeidet kan ha som siktemål å forebygge ulykker generelt eller på spesifikke ulykkesarenaer. En kommune som arbeider for å utvikle en sikkerhetskultur på alle arenaer arbeider generelt. En foreldregruppe som ønsker å forebygge ulykker i skolen arbeider i forhold til en ulykkesarena.

Det vil være overganger og kombinasjoner mellom disse aksene.

Den enkelte har selv også et ansvar for egen sikkerhet. Handlingsplanen endrer ikke dette. Det understrekes at det enkeltmennesker selv gjør for å forebygge ulykkesskader er viktig for de resultater som oppnås.

7.1. Offentlig innsats

Offentlig ulykkesforebyggende virksomhet utøves av statlige, fylkeskommunale og kommunale instanser. Frivillig og privat sektor gjør også en viktig innsats i det ulykkesforebyggende arbeidet.

Statlig sektor tar særlig hånd om oppgaver som bør løses på nasjonalt nivå. Staten utøver sine hovedoppgaver ved hjelp av lover og forskrifter som er virkemidler for direkte styring. For en mer indirekte iverksetting av ønsket politikk brukes økonomiske og pedagogiske virkemidler. Konkrete eksempler på statlige virkemidler er stortingsmeldinger, rammeplaner for utdanning, forskningsprogrammer, befolkningsrettede informasjonskampanjer og handlingsplaner på nasjonalt nivå.

Forskrift om internkontroll (22. mars 1991) er et eksempel på statlig virkemiddel med mål om å fremme helse, miljø og sikkerhet. Internkontrollfor- skriften gir den som er ansvarlig for en virksomhet plikt til å dokumentere at aktivitet utøves i samsvar med fastsatte krav. Den som er ansvarlig for virksomheten skal etablere et internkontrollsystem for virksomhetens aktiviteter. Gjennom forskrift om internkontroll kommer kravet om etablering av internkontroll-systemer til anvendelse for lovgivning som omfatter bl.a. produktkontroll, brannvern og arbeidsmiljø. Det kan gis regler om innføring av internkontroll også gjennom lov om helsetjenesten i kommunene. Denne adgangen er bl.a. benyttet til å fastsette krav om internkontroll i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager, skoler m.v.

Myndighetene har gjennom internkontroll-reformen fått økt aktiviteten i virksomhetene for å ivareta helse, miljø og sikkerhet. I det ulykkesforebyggende arbeidet er det viktig at det utarbeides gode internkontrollsystemer der barn og unge ferdes. Likeså er det viktig at de produkter som tilbys forbrukerne er i samsvar med regelverket.

Krav om internkontroll innebærer at systematiske tiltak skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med fastsatte krav i lov eller forskrift. Tiltakene skal beskrives i administrative prosedyrer. På denne måten vil virksomheten lage et system for sine aktiviteter.

Det blir sagt at helsetjenesten influerer på 10 % av folks helse. De resterende 90 % skyldes forhold som helsetjenesten alene ikke kan gjøre noe med, som levekår og sosial støtte 57>. For å oppnå effekt i det forebyggende arbeidet kreves det et nært samarbeid mellom alle involverte sektorer.

Friluftsliv er et eksempel på et område med mange aktører. Miljøverndeparte- mentet har i St.meld. nr. 40 (1986-87) Om friluftsliv og i Direktoratet for naturforvaltnings handlingsplan Fri-luftsliv mot år 2000, fremhevet viktigheten av tiltak som gjelder sikring og tilrettelegging av arealer for friluftsliv og tiltak for å stimulere befolkningen til friluftsliv.

Sosial- og helsedepartementet har gjennom lov om helsetjenesten i kommunene m.v. (Ot.prp. nr. 66 for 1982-83) et pådriver- og samordningsansvar gjennom kommunehelsetjenestens virkemidler. Loven sier bl.a. at kommunehelsetjenesten skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunene. Kommunene er pålagt internkontroll for oppfølging av loven.

Justisdepartementet har gjennom sitt ansvar for redningstjenesten kunnskap om hvem som utsettes for ulykker på arenaen. Dette er kunnskap som blir brukt i arbeidet med å forebygge ulykker på feltet.

I den grad det er risiko forbundet med produkter som er involvert, vil Barne- og familiedepartementet sammen med Miljøverndepartementet ha et ansvar gjennom lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester. Lovens formål er å forebygge at produkter og forbrukertjenester medfører bl.a. helseskade.

Den enkelte har også et ansvar for sin sikkerhet ved ferdsel i friluft. Det er nødvendig å øke forståelsen for at forebygging av ulykker stiller krav til hver og en av oss. Bedre sikkerhet krever i svært mange tilfeller praktisk endring. Det er derfor viktig at alle ser behovet for sikker atferd.

Statlige etater i fylkene har også ansvarsområder som er av viktighet for det ulykkesforebyggende arbeidet. Fylkesmannen fører tilsyn med bl.a. beredskap i kommunene, og bistår statlige, fylkeskommunale og kommunale organer med planleggingsarbeid relatert til dette området. Fylkeslegen fører tilsyn med helsevesen og pers-onell i fylket, og skal gjennom råd, veiledning og opplysning medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket.

Kommuner og fylkeskommuner er i stor grad basis for offentlig tjeneste-yting. Dette gir tilpasning til lokale forhold og nærhet mellom politisk styring og utøvelse av offentlig virksomhet.

Eksempler på tiltak som kan og bør løses regionalt er spesialisert helsetjeneste og videregående skoler. Fylkeskommunene planlegger og utøver virksomhet her. Gjennom sitt ansvar for sykehusdrift har fylkeskommunen en sentral rolle i registreringen av ulykkesskader som behandles av sykehusene. Fylkeskommunale instanser kan bruke den kunnskap de har om det lokale skadebildet for å mobilisere til forebyggende innsats på tvers av forvaltningsnivå og sektorer.

Det kan også skje et samarbeid mellom flere etater og sektorer i en region eller et fylke, slik det blir gjort i Aksjonsprogrammet barn og helse 1995-99.

Et interessant samarbeidsprosjekt i fylkeskommunen gjennomføres i Hordaland. Målet er ulykkes forebyggende arbeid rettet mot elever i videregående skole, basert på syke husenes kunnskap og kompetanse.

Kommunene har ansvar for planlegging og gjennomføring av lokalsamfunnstiltak. Den mest omfattende innsatsen for å forebygge ulykkesskader må skje lokalt, i landets kommuner, og av den enkelte. Det er viktig at den verdi frivillig sektor representerer blir verdsatt og brukt i det tverrsektorielle samarbeidet.

7.2. Frivillig innsats

Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 1986 en undersøkelse som viste at nordmenn årlig yter frivillig innsats tilsvarende ca. 66 000 årsverk 58>. En stor del av den ulykkesforebyggende innsatsen ivaretas utenfor offentlig sektor, eller som samarbeid på tvers av sektorene. Frivillig sektor er en betydelig ressursfaktor gjennom sin kompetanse og aktivitet, også i det ulykkesforebyggende arbeidet.

Norsk folkehjelp og Norges Røde Kors er eksempler på organisasjoner som bidrar til forebygging av ulykker gjennom å spre informasjon om fjell- og sjøvett.
Organisasjoner som bidrar til økt kunnskap om førstehjelp i befolkningen, kombinerer det gjerne med å spre informasjon om hvordan ulykker kan forebygges. Andre eksempler på tiltak i frivillig sektor er Norsk folkehjelps aksjoner for å forebygge drukningsulykker.

Frivillig innsats i det ulykkesforebyggende arbeidet gir gevinst. Engasjerte frivillige som har et "eierforhold" til de lokale utfordringene, har gode muligheter for å lykkes i det skadeforebyggende arbeidet. Frivillig innsats har også en egenverdi gjennom å skape identitet og tilhørighet i et sosialt nettverk. Gjennom å delta i frivillig arbeid for å forebygge ulykker, kan en oppleve medbestemmelse og måloppnåelse. I neste omgang kan dette føre til frivillig engasjement også på andre områder, f.eks. forebygging av vold eller rasisme.

Offentlige myndigheter gir et betydelig økonomisk bidrag til frivillig sektor. Statlig støtte til frivillige organisasjoner var i 1992 ifølge Statskonsult 5,4 milliarder kroner 59>. Av dette var 2,43 milliarder kroner grunn- eller prosjektstøtte, resten institusjonsstøtte. Det er i tråd med prinsipper for mål- og resultatstyring når departementene knytter tildeling av offentlige midler til de mål departementene vil nå på området. I det ulykkesforebyggende arbeidet innebærer dette at organisasjoner som tildeles offentlige midler, skal bidra til arbeid i tråd med nasjonale mål og prioriteringer på området.

7.3. Samarbeidstiltak og andre institusjoner

Eksempel på samarbeidstiltak i regi av flere frivillige organisasjoner er skivettkampanjer i regi av Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Rednings-hunder og Den norske turistforening. Eksempler på lokale ikke-offentlige tiltak er velforeningens dugnad for vedlikehold av lekeplasser, naboer som samarbeider om å rydde opp i søppel og skrot i nærmiljøet, foreldre og andre voksne som går natteravn for å skape et tryggere ungdomsmiljø.

I enkelte kommuner er det opprettet Nærmiljøutvalg (jfr. kap. 8.2.7.2). Nærmiljøutvalget kan sammen med teknisk etat i kommunen f.eks. foreta en gjennomgang av en farlig lekeplass i forhold til sikkerhetsregler for å øke sikkerheten. Samtidig utvikles en møteplass i lokalsamfunnet. Opprustningen kan skje på dugnad. Dette er et godt eksempel på et sam-virketiltak mellom kommunen og sektor i forhold til forebygging av ulykker.

Samarbeidsorganer for ulike aktører og sektorer i det ulykkesforebyggende arbeidet kan være viktige redskap for å samordne og styrke innsatsen. Dette fordrer et klart mandat som avspeiler medlemmenes ønsker og mål med samarbeidet. Det finnes mange samarbeidsfora mellom sektorene. Det er utfra dette viktig at det ved tildeling av statlige midler skjer en løpende vurdering av om disse kan knyttes nærmere sammen, evt. slås sammen.

Skadeforebyggende forum er etablert av Norges forsikringsforbund, og har ca. 60 medlemmer som representerer frivillige organisasjoner, næringslivet, offentlige myndigheter og

Mål med et styrket forum har vært å;

  • medvirke til oversikt over skadebil-det og det skadeforebyggende arbeidet i Norge
  • stimulere til tverrsektorielt og tverr-faglig skadeforebyggende arbeid
  • fremme det skadeforebyggende arbeidet i Norge.

Det er gjennomført evaluering av forumet 60>. Medlemmene har positiv erfaring med forumet som koordinerende og nettverksbyggende instans, og de mener at forumet har høy kompetanse. Forumet har god oversikt over det skadeforebyggende arbeidet i Norge, og har ifølge evalueringen bidratt til å opprettholde oppmerksomheten på risikofaktorer. Forumet har også bidratt til å fremme samarbeidet i det skadeforebyggende arbeidet. Medlemmene i forumet er ulikt organisert, og de samhandler med offentlige myndigheter i varierende grad. Evalueringen viser at medlemmene har hatt ulike forventninger til forumet. Medlemmene etterlyste i evalueringen flere typiske servicetjenester som kurs og møter for medlemsorganisasjonene, foredragsvirksomhet og etterutdanning innenfor aktuelle tema. De fleste etterlyste arbeid for å synliggjøre ulykkesforebyggende innsats som tema på den offentlige dagsorden.

Skisikkerhetsrådet er sammensatt av frivillige organisasjoner, privat sektor på området, forskningsinstitusjoner og offentlige myndigheter. Rådets formål er å heve sikkerhetsnivået innen alle former for skiutfoldelse gjennom godt utstyr, trygge skianlegg, sikkerhetsbevissthet, god skiferdighet og sikker redningstjeneste.

Sjøvettkampanjen består av offentlige myndigheter, lokale sjøvettutvalg, båtforeninger og friluftsforeninger. Kampanjens formål er bl.a. å forebygge drukningsulykker i forbindelse med fritidsbåtbruk. Sjøvettdagen er et opplegg for temadag i ungdomsskolen, utarbeidet av Sjøvettkampanjen. Hensikten er å vekke interesse for sjøvett, og forståelse for at kunnskap er viktig.

Giftinformasjonssentralen er et eksempel på en ressursinstitusjon på det skadeforebyggende området. Ved siden av å gi råd og veiledning når uhellet er ute, spres informasjon om giftighet ved bl.a. legemidler, kjemiske produkter og planter. Giftinformasjons-sentralen gir råd i akuttsituasjoner, men også generelt i forhold til oppbevaring av kjemikalier, legemidler og hvilke planter en bør unngå når en har små barn. Giftinformasjonssentralen prioriterer også kontakt med skolen, med fokus på undervisning som inkluderer bruk av kjemikalier (kjemi og heimkunnskap). I 1985 hadde Giftinformasjonssentralen 18 200 henvendelser. Av disse kom 11 700 utenom vanlig kontortid.

Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO) består av offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Forumet har bl.a. Norsk Tannvern som en av sine medlemmer, og er engasjert i arbeidet for å forebygge tannskader.

Næringslivet har en viktig plass i det ulykkesforebyggende arbeidet. Privat sektor har et ansvar for å sikre at produkter som selges på markedet, ikke representerer en risiko for skade.

Gjennom å formidle sine erfaringer med sikkerhetsarbeid til andre sektorer, kan privat sektor være en viktig medspiller i arbeidet for å utvikle en sikkerhetskultur. Endel private bedrifter gjør også en innsats for å forebygge fritidsulykker, fordi det bidrar til å redusere sykefravær blant ansatte.

Hydro-konsernet satser sterkt på rapportering av nesten-ulykker, og bruk av disse rapportene i det ulykkes-forebyggende arbeidet. Ulykkesskadene er redusert med 10 % første halvår 1996 sammenlignet med samme periode i fjor.

For noen år siden var det årlig 80 personskader med fravær for Hydro Karmøy, mens årlig innrapportering totalt var 200. Så langt i 1996 er antall rapporteringer 1 190, mens bare en skade har gitt fravær 61>.

Det skadeforebyggende arbeidet i Årdal kommune, Årdal tenk tryggleik, er et prosjektorganisert samarbeid mellom kommunen, næringslivet og de frivillige organisasjonene. En av konklusjonene i arbeidet er at forebyggende innsats har effekt utover sektorgrensene. En ulykkesskade vil påvirke en arbeidsgiver dersom en arbeidstaker utsettes for en ulykke, uansett når og hvor skaden har oppstått. Derfor medvirker næringslivet aktivt i forebygging av hjem- og fritidsulykker.

7.4. Trygge lokalsamfunn

Verdens helseorganisasjon (WHO) har gjennom konseptet Safe Community, på norsk Trygge lokalsamfunn, tatt konsekvensen av at det ulykkesforebyggende arbeidet må organiseres tverrsektorielt. Det er satt opp egne kriterier for godkjenning som Trygge lokalsamfunn. Dette er kritiske suksessfaktorer som i kommuner samtidig vil kunne fungere som en konkretisering av lov om helsetjenesten i kommunene, for det ulykkesforebyggende arbeidet.

Fylkeslegen i Troms har ansvar for det norske sekretariatet for Trygge lokalsamfunn. Sekretariatet er lokalisert i Harstad. Sekretariatet har bl.a. som mandat å veilede kommuner i utvikling av lokalt ulykkesforebyggende arbeid, og å etablere et nasjonalt nettverk av kommuner som er aktive i forebygging av ulykker.

For at lokalsamfunn skal kunne gis status som Trygge lokalsamfunn må det inngås en avtale med WHO hvor endel kriterier må være oppfylt 62>

Organisering:

  • Det må være etablert en tverrsektoriell gruppe som arbeider med ulykkesforebygging på lokalt nivå.
  • Alle nivåer i kommunens/bydelens administrative og politiske system skal delta aktivt i det ulykkesforebyggende arbeidet.
  • De nettverk som finnes i lokalmiljøet innen ulykkesforebyggende arbeid må aktiviseres, og brukes aktivt.
  • Programmet må forankres i kommunens øverste beslutningsorgan.
  • Det må etableres et samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunen og den fylkeskommunale og statlige helsetjenesten, og arbeidet må omfatte registrering av skader og gjennomføring av ulykkes-forebyggende arbeid.

Program:

  • Det skal være etablert et skadefore-byggende program som omfatter alle aldersgrupper, miljøer og arenaer.
  • Programmet skal inneholde spesifikke tiltak rettet mot høyrisiko-grupper og høyrisikomiljøer.
  • Programmet må særlig være opptatt av skadeutsatte grupper.

Dokumentasjon:

  • Kommunen/bydelen skal kunne dokumentere ulykkesfrekvens og årsaksmønster.
  • Det må utvikles systemer og indika-torer for evaluering av programmet.

Arbeidsmetoder:

  • Programmet som utarbeides må ha et langsiktig perspektiv.
  • Kommunen/bydelen skal medvirke til å spre erfaringene fra det ulykkes-forebyggende arbeidet både nasjo-nalt og internasjonalt. Kommunen/ bydelen skal også ta del i erfaringer som er gjort i andre kommuner/ bydeler, og gjennom å danne nett-verk nasjonalt.

Foreløpig er Harstad kommune den eneste norske kommunen som er gitt status som Trygt lokalsamfunn. Kommunen kan vise til en reduksjon av fallulykker blant eldre, forbrenningsskader blant barn og trafikkulykker. Kommunen kan også vise til økt bevissthet om, og tro på nytten av ulykkesforebyggende innsats blant befolkningen 63> . Lokale skadedata er i kommunen brukt til å arbeide målrettet.

Harstad kommune har lang erfaring i tverrsektorielt samarbeid på området. Siden 1985 har Harstad sykehus registrert skader etter ulykker. Siden samme år har en lokal ulykkesforebyggende gruppe vært i aktivitet. Gruppen består av representanter fra offentlige og private organisasjoner, og inkluderer politi, frivillige og ulike sektorer i kommunen.

I Sverige er seks kommuner godkjente som Trygge lokalsamfunn. Falköping, som er en av disse, oppnådde en skadereduksjon på 27-28% i trafikken, arbeidslivet og hjemmet, og hele 43% reduksjon av ulykkesskader blant førskolebarn i 1978-81 64>.

Et fellestrekk ved kommunene som er godkjente Trygge lokalsamfunn, er at de tar utgangspunkt i kunnskap om lokale risikoforhold og iverksetter en rekke tiltak for å forebygge ulykker. Et konkret tiltak som flere kommuner peker på som effektivt, er etablering av en "skadetelefon" hvor befolkningen sier fra om ulykkesfarer lokalt, og kommunen har standardprosedyrer som sikrer at meldingene følges opp og farene utbedres.

7.5. Lokale erfaringer

Styrken i lokale tiltak ligger i at de tar utgangspunkt i nærhet til opplevde problemstillinger og at de kan utløse store ressurser gjennom engasjement og medvirkning fra innbyggerne selv. Erfaringer viser at målrettet forebygging basert på kunnskap om lokale skadetall og bruk av et bredt spekter av tiltak gir målbar effekt. Disse erfaringene bør formidles til andre kommuner for å stimulere til aktivitet på området.

Arbeidet koordineres på ulike måter i kommunene. Endel kommuner har gjennom eksterne midler til utviklingsprosjekt fått styrket sine personell- og driftsressurser >for en periode. Andre har prioritert innenfor eksisterende rammer. Noen har opprettet egen prosjektorganisasjon, andre har samhandlet tverrsektorielt i eksisterende organisasjonsstruktur.

I Hurum kommune har et tverretatlig samarbeid mellom skolen og teknisk etat virket forebyggende på ulykker. Teknisk etat har kjørt ut sand, som skoleelever har strødd utenfor boliger til eldre, slik at disse skulle unngå fallulykker vinterstid.

Innenfor rammene av Samlet Plan for utviklingsprosjekt innen sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid (Statens helsetilsyn/Sosial- og helsedepartementet), ble det i perioden 1989-91 startet 23 ulykkesforebyggende prosjekt.

Gjennom forsøksvirksomhet har en i noen kommuner hatt en ansatt med særlig ansvar for sikkerhetsarbeid i kommunen. Dette kan sammenlignes med organiseringen av helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS), i industrien, med en stabsfunksjon tilknyttet toppledelsen, men hvor linjeorganisasjonen har det formelle ansvaret og den dag-lige oppfølging. Dette kan bidra til å sette det ulykkesforebyggende arbeid på dagsorden og følge opp arbeidet overfor de ulike etater, virksomheter, frivillige organisasjoner og befolkningen. Ansvarsforholdet mellom de ulike etater i en kommune og en slik ressursperson må være avklart slik at ikke etatene ned-prioriterer eller avskriver seg sitt ansvar.

I Alvdal kommune er det etablert samarbeid mellom feiervesen og helsevesen. Feieren gir informasjon og veiledning om forebygging av hjemmeulykker, samtidig som det branntekniske sjekkes. I små og mellomstore kommuner, der feieren kjenner folk og folk kjenner feieren, kan feieren som "sikkerhetskonsulent" komme i dialog med folk på en ny og interessant måte.

Vi mangler systematiske erfaringer med en egen skadeforebygger i kom-muner. Utviklingsprogrammet Miljø-vern i kommunene (MIK) har likhets-trekk, og refereres derfor. MIK ble satt i gang av Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund som et forsøk. Det omfattet 90 kommuner og varte fra 1988 til 1991. Fra og med 1992 ble forsøket gjort om til en reform som i prinsippet omfatter alle kommuner.

Kommunenes oppfølging av MIKprogrammet er stor, og nesten alle kommuner er med. Over 60 % har gjort miljøvernlederstillingen til en fast ordning. Når det gjelder organisering og arbeidsform, er miljøvernet gjennomgående gitt en tung administrativ og politisk forankring, ofte i rådmannens stab. Evalueringen av MIK-forsøket (1988-1990) konkluderte med at organisasjonsformen ikke var avgjørende for hvordan kommunene prioriterte miljøvern. Det er først når valg av organiseringsalternativ ses i sammenheng med andre trekk ved kommuneorganisasjonen som tilleggsbetingelser (bl.a. miljøvernleders utforming av egen rolle, partisammensetning og miljøvernmotivasjon, pågående reorganiseringsprosesser, analytisk inndeling av planleggingsområder), at organiseringsalternativet har hatt effekt. En annen konklusjon var at det var interessen blant de politikerne som ble tillagt ansvaret for miljøvern som var viktig, ikke organisasjonsvalget.

En viktig del av MIK-programmet er utviklingen av et miljø- og ressursprogram. Evalueringen av programmet (høsten 1993) indikerer så langt at en ikke har greid å oppnå denne ønskede integrering mellom kommunens generelle planlegging/arealplanlegging og miljøvernplanleggingen. En sterkere forankring av miljøvernarbeidet i de ordinære planleggings- og styringsprosessene blir sett på som viktig for å få til en sterkere integrering tverrsektorielt.

Miljøvernaktiviteten i kommunene har økt dersom en ser på iverksatte tiltak på ulike områder. Forsøkseffektene, det vil si tiltak som i første rekke er iverksatt av forsøkskommunene, er ofte mer kampanjepregede og mobiliserende tiltak.

Barne- og familiedepartementet har gitt tilskudd til prosjekter i kommuner som har utviklet metoder for barn og unges medvirkning i kommunal planlegging og tiltaksutforming, også for ulykkesforebyggende innsats. Barn og unge foreslår ofte forbedringer i det fysiske miljøet, bl.a. skolegårder, skoleveier, idretts- og nærmiljøanlegg, boligområder, naturområder og "hundremeterskogene" mellom områdene. Barn og unge bør i større grad trekkes med i planleggingen ved opprusting av uteområder som de bruker. Barn og unge er opptatt av sikkerhet og ser ofte bedre enn voksne hva som er nødvendig å gjøre.

Klepp kommune har spurt alle barn og unge i grunnskolen hvor kommunen skal bruke kr. 800 000 til gatebelysning. Kommunen vil følge prioriteringen utarbeidet av det kommunale elevrådet.

Gjennom metoden "Barnetråkk" avmerker barn på kart hvor det er farlig å gå, leke eller oppholde seg. Dette kan være f.eks. områder med lite sikring mot trafikk eller lekeplasser hvor utstyr bør utbedres eller fjernes.

I Lørenskog har 7. klasse gjennom prosjektoppgave konsentrert seg om eldre og sikkerhet. Elevene intervjuet eldre om sikkerhet ute og inne, og gjennomførte sikkerhetssjekk hos eldre og i eget hjem. Resultatet ble lagt frem for alle eldre som hadde blitt intervjuet, og på for eldremøte i skolen.

Også det kriminalitetsforebyggende arbeidet har klare paralleller til forebygging av ulykker, og gir eksempler på en vellykket form på det tverrsektorielle samarbeidet.

I Skien er det etablert et formalisert samarbeid mellom Skien kommune og politiet under benevnelsen Samordning av lokale tiltak (SLT) for å forebygge kriminalitet blant barn og ungdom.

Tanken bak SLT-samarbeidet er å samordne de ressurser som politiet, sosial-, kultur-, skole- og helseetaten bruker blant barn og ungdom. I tillegg trekkes frivillige organisasjoner inn i samarbeidet. SLT er organisert med en styringsgruppe (bestående av bl.a. ordfører, rådmann og politimester) og et arbeidsutvalg som oppretter arbeidsgrupper for å få utført konkrete oppgaver, eller iverksatt spesielle tiltak rettet mot barn og ungdom.

Når oppgaven er utført legges arbeidsgruppen ned. Dette samarbeidet kan man tenke seg utvidet til også å omfatte det ulykkesforebyggende området, enten blant den aldersgruppen SLT allerede arbeider med, eller mer generelt i kommunen.

I så fall kunne det opprettes arbeidsgrupper som kartla problemområder og satte inn ulykkesforebyggende tiltak. Det forutsatte da at SLT ble utvidet til å omfatte flere kommunale etater, samt f.eks. Statens vegvesen og Trygg Trafikk. En annen løsning kan være å opprette et eget SLT-samarbeid på det ulykkesforebyggende området.

Rakkestad kommune har gjennomført et vellykket SLT-samarbeid. Arbeidsformen fremheves som et godt grunnlag for ulykkesforebyggende innsats i kommunen.

Det er en utfordring å få prioritert det ulykkesforebyggende arbeidet innenfor eksisterende rammer, og ved å legge incitamenter for det forebyggende arbeidet inn i kommunen.

7.6. Den enkeltes ansvar

Handlingsplanen tar utgangspunkt i de virkemidler som er tilgjengelige for det offentlige. Det fritar likevel ikke den enkelte ansvar for sin egen sikkerhet.

Handlingsplanen vil virke mot sin hensikt dersom ikke den enkeltes ansvar for egen sikkerhet blir påpekt. Vi har ansvar for egen sikkerhet; for at det er rimelig trygt i hjemmene våre, vi har ansvar for tilsyn i forhold til barn, og ansvar for oss selv ved fjellturer. Dette er ansvar som ikke skal overtas av det offentlige. Det er ikke ønskelig med en offentlig sektor av en slik dimensjon at den kan ivareta et slikt totalansvar.

En slik prioriteringen ville ikke være etisk forsvarlig utfra de fellesoppgaver det offentlige skal ivareta, bl.a. som sikkerhetsnett for de som av ulike grunner ikke er istand til å ivareta egen sikkerhet. Det er heller ikke ønskelig så lenge vårt mål er et samfunn med aktive samfunnsdeltakere.

De senere år har det i flere sammenhenger vært vurdert og brukt sanksjoner med bakgrunn i uforsvarlige handlinger. Eksempler på dette er ileggelse av bøter i forbindelse med redningsaksjoner etter fallskjermhopping i Trollveggen. Slike sanksjoner vil ha en preventiv effekt.

Lovverk og forskrifter, den enkeltes ansvar:

Lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning regulerer erstatningsplikt for forsettlig og uaktsom person- og tingskade. Loven har enkelte regler om ansvarsbetingelsene i kapittel 1og 2, forøvrig følger betingelsene i kapittel 1 og 2. Forøvrig følger betingelsene for ansvar av andre lover eller ulovfestede prinsipper. Loven og andre lovfestede og ulovfestede regler om erstatning, kan ses som et ledd i det forebyggende arbeid i den utstrekning en erstatningsplikt motiverer potensielle skadevoldere til å unngå å volde skade.

Lov av 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar, regulerer produsentens erstatningskrav for skade som voldes av produkt fremstilt eller satt i omsetning som ledd i virksomhet. Loven regulerer hovedsakelig ansvarsgrunnlaget, mens erstatningen fastsettes etter reglene i skadeserstatningsloven. Ansvarsgrunnlaget stiller krav til produsentens fremstilling av produktet og kan derfor sies å ha et direkte ulykkesforebyggende formål.

Lov om kontroll med produkter og forbrukstjenester (produktkontrolloven) av 11. juni 1976 nr. 79, pålegger den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre bl.a. helseskade, en aktsomhetsplikt og en plikt til å treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slik virkning.

Loven har som et uttrykkelig formål å forebygge at produkter og forbrukertjenester medfører helseskade. En evt. erstatningsplikt vil imidlertid måtte vurderes etter reglene i produktansvarsloven. Overtredelse av loven er belagt med straff.

Lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten har alminnelige ansvarsregler i del III, bl.a. regler om rederens ansvar for skade forårsaket av andre i hans tjeneste, og om erstatning for person- og tingskade ved sammenstøt. Videre regulerer loven bl.a. bortfrakterens ansvar ved befordring av passasjerer og gods (kapittel 15 avsnitt III).

Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 inneholder en mengde regler som kan ses under synsvinkelen forebygging av personskade. Blant de viktigste er reglene om allmennfarlige forbrytelser i straffelovens kapittel 14. Særlig bør nevnes § 148 som setter straff for den som volder brann, sammenstyrtning, sprengning, oversvømmelse, sjøskade, jernbaneulykke eller luftfartsulykke hvorved bl.a. tap av menneskeliv lett kan forårsakes, og § 149 som setter straff for den som forsøker å hindre at slik ulykke som nevnt i § 148 forebygges eller bekjempes. Videre kan nevnes § 139 som setter straff for den som unnlater å avverge, gjennom betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet eller på annen måte, en rekke nærmere oppregnede forbrytelser, bl.a. en rekke forbrytelser som kan utsette menneskeliv for fare.

Følgende bestemmelser i straffeloven kan også nevnes:

  • § 327 som setter straff for den som unnlater å bistå en offentlig tjeneste-mann i avvergelse av en ulykke.
  • § 351 som setter straff for den som på nærmere angitt måte volder fare for ferdselen på offentlig sted.
  • § 352 som setter straff for den som ved forferdigelse, bruk, oppbevaring eller behandling av sprengstoff, skytevåpen, maskiner, dampkjeler, elektriske ledninger el.l. gjør seg skyldig i uforsiktig atferd egnet til å volde fare for andres liv eller helbred.

Utenfor straffeloven bør man også nevne vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4. Den sentrale bestemmelsen her er § 3 som fastslår at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Overtredelse av § 3 er belagt med straff. Reglene i lovens kapittel IV om førerens plikter, alkoholpåvirkning, kjøretøyets stand m.v., kan også sees som ledd i ulykkesforebyggende arbeid. I erstatningsrettslig henseende, kompletteres reglene i vegtrafikkloven med reglene i lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjør (bilansvarsloven), som gjennom en trafikkforsikringsordning sikrer erstatning for person- og tingskade voldt med bil og på visse vilkår gir adgang til regress mot bilens eier, bruker og andre.

Gjennom forsikringsordninger blir også økonomiske sanksjoner brukt når skade kan tilbakeføres til uforsvarlighet, jfr. kap. 7.11.

7.7. Risiko- og sårbarhetsanalyser

Risiko- og sårbarhetsanalyse er en arbeidsmetode for systematisk kart-legging av hendelser som kan representere en fare for mennesker, økonomiske verdier og samfunnsviktige funksjoner.

I analysen ligger en kartlegging av årsaker til uønskede hendelser, sannsynlighet for at de vil inntreffe, og oversikt over iverksatte forebyggende tiltak. I tillegg gjennomføres en ressursanalyse, dvs. en gjennomgang av hvilke positive ressurser som finnes og som en kan bygge videre på. Analysen følges opp med politisk beslutning av hvilke forebyggende og skadebegrensende mottiltak som skal settes i verk lokalt, og hvordan arbeidet skal følges opp.

Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) har utarbeidet en svært konkret og praktisk veileder i risiko- og sårbarhetsanalyser 65>. Veilederen er et hjelpemiddel for den sivile beredskap i kommunene, også i forhold til ulykkesrisiko.

DSB har i tillegg utarbeidet veiledere til bruk i kriseplanlegging i kommunene. Disse benyttes i kommunenes arbeid for å møte ulykker og andre påkjenninger som i art eller omfang går ut over det som regnes som normalrisiko i fredstid.

En risiko- og sårbarhetsanalyse kan danne modell for en resultatrettet arbeidsform i det lokale ulykkesforebyggende arbeidet. Utgangspunktet er en analyse av sårbarhet lokalt, og mottiltak er av skadeforebyggende og -begrensende art. Analysen må føre til politiske vedtak og oppfølging dersom en skal oppnå reduksjon av lokalsam-funnets sårbarhet, slik at dette arbeidet kan bidra til å utvikle en sikkerhetskultur lokalt.

Risiko- og sårbarhetsanalyser kan være et egnet virkemiddel for å skaffe oversikt over risikobildet knyttet til ulykker, og hvilke forebyggende tiltak som bør settes i verk. Metoden er enkel, og forutsetter medvirkning fra alle aktører. I arbeidet kan det settes mål for verdi (konsekvens) og for sannsynlighet. Dette kan gjøres i form av en risikoanalyse og risikovurderingstabell.

En risikovurderingstabell angir sannsynligheten gjennom en klassifisering av lite, mindre sannsynlig, meget og svært sannsynlig. Konsekvensen kan f.eks. ved personskade, klassifiseres som ufarlig, farlig, kritisk, meget kritisk og katastrofal. Ved uønsket risiko iverksettes tiltak for å komme på akseptabelt nivå.

Innenfor Norges forskningsråd (NFR) gjennomføres et eget forskningsprogram om risiko og sårbarhet, og det vil bli utarbeidet en brosjyre som nærmere beskriver metoden.

7.8. Konsekvensutredninger

Forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven (PBL) trådte i kraft 1. august 1990, og den slår fast at det før gjennomføring av store tiltak skal lages melding, evt. konse-kvensutredning, dersom tiltaket antas å få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Av de konsekvenser som skal vurderes inngår også faktorer som har betydning for ulykkesforebygging, som helsefarlige utslipp i vann og luft, støy, stråling, risiko for eksplosjoner etc. Det arbeides med en ny forskrift om konse-kvensutredning. Bestemmelsene om konsekvensutredninger i PBL skal bidra til at det legges større vekt på konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn ved planlegging og utbygging. Det skal i konsekvensutredningen gis en redegjørelse for tiltakets vesentlige virkninger for miljø, naturressurser og samfunn i anleggs-fasen, driftsfasen, ved eventuelle uhell og ved en evt. nedleggelse.Konse-kvensutredninger av evt. uhell blir utredet i varierende grad bl.a. fordi problemstillingen ofte ikke er relevant i forhold til de aktuelle prosjekter. I alle tilfeller gjelder konsekvensutredningsbestemmelsene ved store tiltak, jfr. forskriftenes § 2.

Anlegg til deponering og destruksjon av spesialavfall og større industrianlegg (forskr. § 2h og n) er tiltakstyper der det vil være særlig aktuelt å foreta en risikovurdering av ulykker i konsekvensutredningen.

Tiltakshaver skal også beskrive mulig avbøtende tiltak knyttet til ulykkesforebygging. Krav til innhold i konsekvensutredningen blir fastsatt i utredningsprogrammet.

Også ved etablering av andre tiltak, f.eks. massetak (forskr. § 2i) vil avbøtende tiltak være relevant. Dette vil komme frem gjennom konsekvensutredningsprosessen og følges opp gjennom regulerings- og driftsplan for tiltaket.

Når det gjelder større industrianlegg vil det være nødvendig med kartlegging av risikoen for uønskede utslipp. Dette vil Statens forurensningstilsyn (SFT) følge opp gjennom konsekvensutredningsprosessen. I konsesjonen kan man fastsette vilkår for å forhindre uønskede utslipp.

1. januar 1995 fikk lov om kommunehelsetjenesten en ny bestemmelse om konsekvensutredning. Denne innebærer at kommunestyret på visse vilkår kan kreve utredet helsemessige konsekvenser av tiltak som iverksettes i kommunen. I forarbeidet til denne bestemmelsen er det forutsatt at der det foreligger konsekvensutredningsplikter etter annet regelverk (f.eks. PBL), bør man søke å samordne konse-kvensutredningen slik at et tosporet system unngås.

Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) skal utgi rapporten: "Konsekvensutredning - 6 år i Norge. En evaluering av konsekvensutredningssystemet"

7.9. Arealplanlegging

Forebyggingsaspektet er også vurdert i forbindelse med rammefaktorer for kommunenes fysiske planlegging.

I St.meld. nr. 31 (1992-93) Den regionale planleggingen og arealpolitikken er ett av de overordnede mål å sikre helse, trivsel, sikkerhet og gode levekår for befolkningen. Disse målene skal igjen legges til grunn i den kommunale arealplanleggingen. Når det gjelder forebygging av ulykker, er vei- og trafikkplanleggingen det mest konkrete eksempel på at ulykkesaspektet står sentralt. I all vei- og trafikkplanlegging er forebygging av ulykker et av de temaene som skal vurderes ved bygging eller utbedring av veianlegg. I tillegg til dette er det i følge PBL mulig å avsette f.eks. fareområder i forbindelse med kraftledninger, skytebaner og andre innretninger som kan være farlige for allmennheten, og avsette fareområder der det er fare for ras eller flom. Det kan også avsettes restriksjonsområder rundt flyplasser og frisiktsoner ved veier, bl.a. for å minske risikoen for ulykker.

I PBLs formålsparagraf står det bl.a. at det etter loven skal legges spesielt til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår. Dette er nærmere konkretisert i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen, der det bl.a. blir stilt krav til den fysiske utformingen av arealer og anlegg som skal brukes av barn og unge. Ett av kravene som er relevant i denne sammenhengen er: "Arealer og anlegg som skal brukes av barn og og unge skal være sikret mot forurensing, støy, trafikkfare og annen helsefare." Kommunene har ansvar for at disse retningslinjene blir fulgt opp i den kommunale arealplanleggingen. Et konkret tiltak i forbindelse med dette kan være å bygge en separat gangsykkelvei for å sikre en tryggere skolevei på en ulykkesbelastet veistrekning.

Det er også viktig å se Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen som virkemiddel til å sikre barn og unge tilgang til natur i nærmiljøet der de gjennom lek kan oppøve fysiske ferdigheter og kompetanse når det gjelder naturbruk, herunder vurdering av farer. Det må legges vekt på å sikre at uteområdene i tilknytning til barnehager og skoler også gir rom for slik læring.

7.10. Finansiering av ulykkesforebyggende arbeid i kommunene

Målene i arbeidet med å forebygge ulykkesskader er i første rekke velferdspolitiske. Økonomi er likevel en viktig faktor, ikke minst for kommunene.

Flere økonomiske faktorer påvirker kommunenes prioritering av det ulykkesforebyggende arbeidet: 66>

  • Statens overføringer til kommunene i form av rammebevilgninger og øremerkede tilskudd.
  • Omfanget av lovpålagte tjenester sett i forhold til økonomiske rammer.
  • Samspillet mellom betalingsordninger innen og mellom forvaltningsnivå.

Utdanning, kultur, tekniske tjenester, sosialtjeneste og primærhelsetjeneste er kommunale tjenesteområder av betydning for det ulykkesforebyggende arbeidet.

Kommunene finansierer sitt ulykkesforebyggende arbeid gjennom kommunepolitiske prioriteringer innenfor sine økonomiske rammer bestående av skatteinntekter, avgifter og overføringer.

Øremerkede tilskudd kan bidra til å løfte frem et prioritert område. Kommunen kan øke sin innsats på et område hvor øremerkede statlige overføringer øker. I en undersøkelse ble kommunenes satsing på forebyggende innsats vurdert gjennom kommuneregnskapene 67>. I den aktuelle undersøkelsen var det sammenheng mellom øremerkede statlige midler og kommunenes bruk av egne ressurser til forebyggende innsats. For hver krone kommunene mottok i øremerkede tilskudd fra staten, økte den samlede kommunale innsats til forebyggende arbeid med kr 2,09.

Gjennom deltakelse i Samlet plan for utviklingsprosjekter i det sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid og prosjekter initiert gjennom Rød Bok Handlingsplan for forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid har det forebyggende arbeidet i kommunene økt i prosjektperioden. Det er foreløpig ikke gjennomført evaluering av langsiktig effekt av satsingene.

Øremerkede tilskudd gis i stor grad som tidsavgrensede prosjekt- eller utviklingsmidler. En kan dermed prøve ut nye modeller, systematisere kunnskap, evaluere og spre erfaringene. Midler brukt til utvikling av slike "fyrtårn" er det stort sett stor oppslutning om. Dette regnes ikke som brudd med det lokale selvstyre, fordi det baserer seg på lokal avgjørelse om en vil delta i utviklingsarbeid, og fordi andre kommuner kan nyte godt av erfaringer høstet av "fyrtårnkommuner".

En generell øremerking av midler til ulykkesforebyggende arbeid vil imidlertid ikke være i tråd med hensynet til lokalt demokrati. Det vil binde lokalpolitikere til prioritering av et område, uavhengig av hvilke utfordringer som settes høyt lokalt. Lokalpolitikere vil dermed få redusert innflytelse på lokalpolitiske beslutninger. Generelt vil en økning av øremerkede tilskudd måtte medføre en tilsvarende reduksjon av rammetilskuddet, noe som svekker den lokale handlefriheten.

Ulike forvaltningsnivåer har økonomisk ansvar for forskjellige tjenester av betydning for det ulykkesforebyggende arbeidet, jfr. St.meld. nr. 37 (1992-93). Innenfor helsetjenesten har fylkeskommunen et ansvar for sykehus, mens trygdeutbetalinger er et statlig ansvar. På ulykkesområdet innebærer dette at det ulykkesforebyggende arbeidet er kommunens ansvar, mens fylkeskommunen har ansvar for behandlingen av mennesker som har fått ulykkesskader. Kommunene bærer kostnadene ved forebyggende tiltak som f.eks. å strø glatte fortauer og sørge for sikre lekeplasser. Fylkeskommunen bærer, satt på spissen, kostnadene dersom kommunene ikke prioriterer det forebyggende arbeidet høyt nok. På samme måte vil skadeforebyggende innsats i kommunen eksempelvis kunne føre til innsparing som kommer staten tilgode i form av reduserte sykelønnsutgifter.

Staten bidrar gjennom folketrygden med dekning av en betydelig andel av behandlingshonorar til leger og sykehusfysioterapeuters kurative virksomhet i kommunene.

Forvaltning av dette over kommunebudsjettene ville være et betydelig incitament til kommunenes forebyggende innsats.

Dagens deling av ansvar kan ikke sies å stimulere prioriteringen av det forebyggende arbeidet:

  • For å stimulere det helsefremmende og forebyggende arbeidet må kommunenes inntekter være større enn utgifter knyttet til lovpålagte oppgaver.
  • Ansvars- og kostnadsfordeling mellom forvaltningsnivåene må ikke føre til at problemer forskyves fra forebyggende til kurativ innsats.
  • Når det forebyggende arbeidet i kommunene gir innsparinger må dette komme kommunene tilgode.

I Sverige gjennomføres det nå et forsøk med finansiell samordning mellom

7.11. Økonomiske virkemidler rettet mot den enkelte

Økonomiske virkemidler kan på ulike måter stimulere atferd som øker sikkerhet, og de kan fungere som en hindring i forhold til faktorer som øker risiko. Dette er virkemidler som benyttes både av offentlige myndigheter og private bedrifter.

Det er knyttet sanksjoner til å unnlate å bruke hjelm ved ferdsel med motor sykkel og moped, og ved å unnlate å bruke bilbelte. Denne økonomiske sanksjonen består i et gebyr, for tiden kr 500,-. I forskriften Trygg bruk av fritidsbåter av 27. april 1995 slås det fast at mangelfullt flyteutstyr i fritids-båter kan straffes med bøter ved forsettlig eller uaktsom overtredelse. Politiets båttjeneste, som vil ha en sentral håndhevingsfunksjon i forhold til forskriften, har i 1996 lagt vekt på å på peke mangler og oppfordre til å følge for skriften.

Blant drepte bilførere har nær 40 % alkohol, medikamenter, narkotika eller en kombinasjon av disse i kroppen i ulykkesøyeblikket 69>. Alkoholavgiften har som mål å gjøre alkohol mindre attraktivt som følge av høyere utsalgspris. Begrenset tilgjengelighet gjennom utsalgsmonopolsystemet fungerer som en ytterligere barriere. Sammenhengen mellom alkoholpolitiske virkemidler og ulykkesforebyggende målsettinger illustreres dermed.

Gjennom forsikringssystemenes kasko- og bonussystemer er det en rekke eksempler på økonomiske virkemidler som stimulerer skadeforebyggende atferd. Det kan gis rabatter i brannforsikring ved innstallering av røykvarslere og brannslokningsapparat i bolig. Når det gjelder bilforsikring gis det økonomiske fordeler av skadefrihet gjennom egenandel eller kasko forbundet med skadetilfeller. Bonussystemet gir reduksjon i premieinnbetaling ved skadefrihet.

Kapittel 8 Departementenes ansvarsområder , virkemidler og utfordringer i det ulykkesforebyggende arbeidet

8.1. Innledning

I det tverrsektorielle arbeidet er det viktig å synliggjøre ansvar og virkemidler innenfor de enkelte aktørers område. Gjennom dette ses muligheter for samarbeid, og det kan avdekkes om det er områder som ikke er tilfredsstillende fulgt opp idag. Gjennom samordning økes mulighetene for at mål inn-enfor ulike sektorer understøtter hverandre og fører feltet styrket i samme retning.

I dette kapitlet beskrives departementenes ansvar. Kapitlet gir en oversikt over hvilke virkemidler departemen-tene gjør bruk av i arbeidet for å forebygge ulykkesskader, og hvilke utfordringer en ser fremover. For å få helhetlig oversikt nevnes i kap. 8.2.5 og 8.2.8 utfordringer og strategier i forhold til ulykker i trafikken og i arbeidslivet, som er områder dekket av andre planer.

Som en oppfølging av handlingsplanens inndeling av ulykker utfra arena, er ulykkesarena i følgende tabell satt opp med ansvarlige myndigheter og samarbeidsparter.

UlykkesarenaDepartementerTilsyns- myndigheterMyndighet på regional- /fylkesnivåMyndighet på lokalt nivåSamarbeids- partnere
Koordinerings- ansvar:
Pådriveransvar
Sosial- og helsedepartementetMyndighet på regional- /fylkesnivåFylkeslege
Fylkeskommune
KommuneFrivillige organisasjoner
Bolig, tomt, hageKommunal- og arbeidsdepartementetStatens bygningstekniske etat
KommuneFrivillige organisasjoner
IdrettKulturdepartementet
FylkeskommuneKommuneFrivillige organisasjoner
SkoleKirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Statens utdanningskontorStatens utdanningskontorKommuneFrivillige organisasjoner
ForsvaretForsvarsdepartementetForsvarets overkommando

Frivillige organisasjoner
Barnehage, lekeplassBarne- og familiedepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Miljøverndepartementet
Kommunen
(Produkt- og Elektrisitetstilsynet)
FylkesmannenKommuneFrivillige organisasjoner
Friluft, hav, sjø og vannMiljøverndepartementet
Justisdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Kommunal- og arbeidsdapartementet
Utenriksdepartementet
Produkt- og Elektrisitetstilsynet
Direktoratet for natur-forvaltning
Sjøfartsdirektoratet

Kommune
Politi, lensmann
Frivillige organisasjoner
Veritas
Gate, vei.
Ikke trafikkulykker
Samferdsels- departementet
Justisdepartementet
FylkeslegeFylkeskommuneKommune
Politi, lensmann

Brann m.v.
Elektrisitet
Kommunal- og arbeidsdepartementetDirektoratet for brann og eksplosjonsvern
Produkt- og Elektrisitetstilsynet

KommuneFrivillige organisasjoner
Norsk elektronisk komite
Produkter (på tvers av arenaene)Barne- og familiedepartementet
Miljødepartementet
Produkt- og Elektrisitetstilsynet
Statens forurensingstilsyn

KommuneHandelsstanden
Næringslivet
Ytre miljø (på tvers av arenaene)Miljøverndepartementet
Fylkesmann
Fylkeskommune
Kommune

Tabell 8.1: Ulykkesarenaer og ansvar

8.2.1 Barne- og familiedepartementet (BFD)

8.2.1.1 Lover og forskrifter

Barne- og familiedepartementet forvalter lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester sammen med Miljøverndepartementet. Lovens formål er å forebygge at produkter medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forurensning, avfall, støy og liknende. Loven har videre til formål å forebygge at forbrukertjenester medfører helseskade. Barne- og familiedepartementet har det forvaltningsmessige ansvaret for helseskadelige aspekter ved et produkt som knytter seg til fysiske/mekaniske egenskaper og brennbarhet. Forbrukertjenester ligger også under departementet.

Produktkontrolloven gjelder for ethvert produkt som kan føre til skade som nevnt ovenfor, og kan brukes i alle ledd i en vares livsløp. Enhver som har befatning med et produkt eller en forbrukertjeneste, plikter å vise aktsomhet og å sørge for rimelige tiltak som forebygger og begrenser skade. Produsenter, importører, detaljister og virksomheter som tilbyr forbrukertjenester skal gi rettledning til forbrukerne og forebygge skade. De har også plikt til å melde fra dersom det viser seg at produktet eller tjenesten utgjør en betydelig skaderisiko.

Tilsynsmyndighetene har hjemmel til å pålegge opplysningsplikt i form av dokumentasjon og evt. vareprøver, kreve at det iverksettes ytterligere undersøkelser og kreve vareprøver til selvstendig analyse. Videre har de rett til å nedlegge midlertidig forbud mot et produkt eller en forbrukertjeneste, pålegge offentliggjøring av advarsler, tilbakekalling eller uskadeliggjøring av produkter, eller kreve at de forhold som skaderisikoen skyldes blir rettet opp. Det er tilsynsmyndighetene som i hvert tilfelle avgjør hva som er uakseptabel risiko.

Departementet har med hjemmel i produktkontrolloven utarbeidet forskrifter om

  • sikkerhet ved leketøy
  • sikkerhet ved lekeplassutstyr
  • sikkerhet ved rullebrett
  • sikkerhet ved sportsdykking
  • sikkerhet ved rafting
  • næringsmiddelimitasjoner
  • forbud mot voldsprodukter
  • forbud mot svært brennbare tekstiler
  • brennbarhet i stoppede møbler
  • brennbarhet av stoppede madrasser
  • personlig verneutstyr
  • maskiner
  • konstruksjon, produksjon og omsetning m.v. av fritidsfartøy
  • internkontroll

Barne- og familiedepartementet forvalter også lov om barnehager.

Departementets satsing på internkontroll reflekteres i den nye barnehageloven. Loven har bestemmelser om at barnehagens vedtekter skal henvise til den dokumentasjon barnehagen har for barnehagens internkontrollsystem.

8.2.1.2 Forskning og utvikling

Departementet har i samarbeid med Norges forskningsråd og Statens institutt for folkehelse startet et forskningsprosjekt for å styrke basiskunnskapene om produktrelaterte ulykker og risikoatferd. Datainnsamlingen ble påbegynt i 1994 og prosjektet er planlagt avsluttet i 1997.

8.2.1.3 Utfordringer og tiltak

En stor del av ulykkene som skjer i hjem, barnehage, skole og fritid har sammenheng med produktegenskaper og/eller risikofylt bruk av produkter. Mange av disse ulykkene kan forebygges. Departementets hovedfilosofi er at sikkerhet skal bygges inn i produkter. Produkter skal være konstruert slik at brukerne ikke behøver særlig opplæring i sikker bruk av dem. I tillegg skal lett forutsigbar feilbruk ikke medføre økt risiko for ulykker. Et mål for produktsikkerhetsarbeidet er dermed å forebygge at mennesker blir skadet på grunn av feil ved produkter eller feil bruk av disse.

Spekteret av forbrukerprodukter og -tjenester er særdeles stort -og stadig voksende. Dette innebærer at markedet som skal overvåkes er uoversiktlig. Å holde seg orientert om nye og eventuelt farlige produkter og tjenester er vanskelig. Mange av virksomhetene er dessuten små. Det er dermed vanskelig å identifisere importører og forhandlere som ikke overholder regelverket.

Produkt- og Elektrisitetstilsynet (PE) ble i 1994 delegert ansvaret for den praktiske oppfølgingen av produktkontrolloven og tilhørende forskrifter. For å sikre at loven etterleves på en forsvarlig måte, satser Barne- og fam-iliedepartementet/PE på tilsyn. Alt planlagt tilsyn er nå basert på internkontrollprinsippet. Tilsynet med bedriftenes etterlevelse av kravene i loven bygger på systemrevisjoner og verifikasjoner. Utgangspunktet for tilsyn er risikovurdering av bransjen og virksomheten, produkter, produkt-grupper og tjenester. Satsingen på internkontroll reflekteres også i markedsovervåkingen, markedskontrollen, og i behandlingen og oppfølgingen av enkeltsaker. Tilsyn som ikke er planlagt er knyttet til nasjonale og internasjonale meldinger.

PE deltar også i nasjonalt og internasjonalt standardiseringsarbeid. Nasjonalt er PE med i relevante referansegrupper. Internasjonalt fremmer PE norske interesser i Comité Européen de Normalisation (CEN)s arbeidsgrupper og tekniske komitéer. Innenfor dette omfattende arbeidet prioriteres produkter som personlig verneutstyr, produkter som brukes av eller til barn, og brennbarhet i møbler og tekstiler.

Overfor offentlige og private virksomheter satser Barne- og familiedepartementet/PE på veiledning og informasjon om regelverket, risikovurderinger og om hvilke tiltak som kan gjennomføres. I forbindelse med innføringen av internkontroll, vektlegges opplysningsvirksomhet for å informere produsenter, importører, forhandlere og kommunene om forskriften. Når det gjelder forbrukere legges det vekt på informasjonsmateriell og opplæring i bruk av enkelte produkter i forbindelse med meldinger om ulykker eller nesten-ulykker.

Målsettingen med Barne- og familiedepartementet/PEs informasjonsvirksomhet rettet mot virksomheter og forbrukere er å øke forståelse for at forebyggende arbeid er nødvendig for å sikre befolkningen mot ulykker. I forbindelse med dette er det like viktig å fokusere på opplagte risikoaktiviteter, som på å redusere risikoen ved tjenester eller bruk av produkter som ikke oppfattes som risikofylte, men som likevel representerer en fare. Det er også nødvendig å øke forståelsen for at forebygging av ulykker stiller krav til hver og en av oss. Bedre sikkerhet krever i svært mange tilfeller at handlingen må gjøres annerledes. Det er derfor viktig at alle ser behovet for endret atferd.

8.2.1.4 Annet

Produktkontrolloven gir produktkontrollmyndighetene anledning til å føre kontroll med og gripe inn overfor ethvert produkt som kan medføre helseskade. Loven omfatter dermed produkter som også reguleres i annen lovgivning. For enkelte produkter representerer altså produktkontrolloven en dobbelthjemling. Produktkontrolloven er imidlertid ikke utarbeidet for å gjøre innskrenkninger i særlovgivningens rekkevidde. I praksis begrenser produktkontrolloven seg derfor til å regulere sikkerheten ved produkter og tjenester som ikke dekkes av spesiallover, samt forhold eller sider ved produkters virkninger som særlovgivningen ikke tar sikte på å regulere.

En slik ansvarsdeling forutsetter klare ansvarsgrenser mellom produktkon-trolloven og særlovgivningen. På bakrunn av dette, har Barne- og familiedepartementet i 1995 startet utarbeidelsen av et grenseflatedokument på produktsikkerhetsområdet. Dokumentet vil se på avgrensningsforholdet mellom Barne- og familie departementet/PES ansvarsområde av produktkontrolloven og regelverk håndhevet av andre offentlige etater.

Bakgrunnen for arbeidet er behovet for en bedre avklaring av de ulike lovenes formål og virkeområde, samt vanlig forvaltningspraksis. Departementet betrakter rapporten som et ledd i en klargjøring av ansvarsforholdene på produktsikkerhetsområdet.

Departementet deltar i arbeidet for et samordnet tilsyn som har sin bakgrunn i forskrift om internkontroll. Målet er å oppnå en optimal samlet ressursutnyttelse og effektiv håndhevelse av regelverket. Arbeidet er i tråd med regjeringens satsing på tilsyn.

Barne- og familiedepartementet har siden våren 1991 utgitt bladet UNG, som blir distribuert til alle ungdommer i 8. og 9. klasse. Magasinet gir det offentlige en kanal som retter seg direkte mot denne aldersgruppen og er et tilbud til alle offentlige etater som har et informasjonsbehov overfor ungdom. Informasjonen blir formet som artikler og satt sammen til et variert blad i en ungdommelig form. Distribu-sjon til hver skoleklasse, sikrer at informasjonen når frem til hele målgruppen. Bladet UNG synes å være en effektiv måte å nå frem til ungdom i 14-16-års alderen med informasjon og holdningsdannende materiale.

I forhold til barn og unges medvirkning i kommunal planlegging og tiltaksutforming har Barne- og familiedeparte-mentet utgitt informasjonsmateriell. Materiellet inneholder metoder og modeller for medvirkning, og beskrivelse av forslag som barn og unge kommer med.

8.2.2. Forsvarsdepartementet (FD)

8.2.2.1. Lover og forskrifter

Forsvarsdepartementet forvalter selv ingen lover og forskrifter når det gjelder ulykkesforebyggende arbeid. Forsvarets virksomhet er regulert av de lover og forskrifter som gjelder i samfunnet forøvrig. Forsvaret har i tillegg til de lover og forskrifter som regulerer ulykkesforebyggende arbeid utarbeidet et omfattende reglement for sikkerhet:

UD 2-1, Sikkerhetsbestemmelser for hæren. Disse bestemmelsene pålegger Forsvaret strengere sikkerhetstiltak enn det som reguleres av lover og forskrifter. Forsvaret har i tillegg inngått en samarbeidsavtale med Statens for-urensningstilsyn som berører Sjøfor-svarets innsats i det statlige oljevernet.

8.2.2.2. Forskning og utvikling

Forsvarets overkommando (FO) har i samarbeid med Norges idrettshøgskole avdeling Forsvaret (NIH/F) gjennomført et forskningsprosjekt SKADE på alle rekrutter i Forsvaret.

8.2.2.3. Utfordringer og tiltak

Forsvarsdepartementet har et overordnet ansvar i forbindelse med forebygging av ulykker gjennom sin styring av underliggende etat, FO. På en del områder samarbeider departementet med andre institusjoner som har det direkte forebyggingsansvar.

Det er FO som håndterer departementets forebyggende virksomhet, og da i første rekke knyttet til de aktiviteter som foregår i løpet av førstegangstjenesten og under repetisjonsøvelser. FOs forebyggende innsats overfor vernepliktige og militære instruktører er et viktig område hvor det er en utfordring å gjøre tiltakene bedre og mer målrettet.

Når det gjelder førstegangstjenesten og repetisjonsøvelser, finnes det undervisningsopplegg i ulykkesforebyggende arbeid som alle vernepliktige og mili-tære instruktører gjennomgår i løpet av førstegangstjenesten. Alle ulykker som rammer vernepliktige i tjenesten blir rapportert til FO.

8.2.3. Justisdepartementet (JD)

8.2.3.1. Lover og forskrifter

Justisdepartementet har ansvar for forsikrings- og erstatningsrett, som en generelt sett kan si har et preventivt siktemål.

Lovgivningen er utformet med sikte på å anspore folk til å forholde seg på en slik måte at de ikke utløser unødvendige forsikrings- og erstatningskrav.

På svært mange av områdene slik lovgivning gjelder for, vil det likevel være andre lover og forskrifter, evt. andre deler av loven, som kan ha en mer direkte forebyggende funksjon.

Eksempler på slik erstatningslovgivning er lov av 16. juni 1989 om yrkesskadeforsikring og produktansvarsloven av 23. desember 1988, som inneholder regler om erstatningsansvar som oppstår for produsenter ved farlige produkter.

Departementet har ellers et overordnet ansvar for politiinstruksen, som er gitt med hjemmel i lov om politiet. Politiets forebyggende ansvar, og ansvar for å samarbeide med andre relevante offentlige etater og myndigheter, fremstår tydelig i den nye politiinstruksen. Den bestemmer bl.a. at politiet skal beskytte personer, eiendom og all lovlig virksomhet, og sammen med andre offentlige myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige sikkerhet og trygghet i samfunnet.

Det henvises også til kap. 7.6 for gjennomgang av en del aktuelle bestemmelser i straffeloven.

8.2.3.2. Forskning og utvikling

Det foregår ikke forskning på området forebygging av ulykker innenfor Justisdepartementets område.

Innenfor feltet forebyggende arbeid har metodeutvikling vært et prioritert satsingsområde over flere år. Dette gjenspeiles blant annet i St.meld. nr. 23 (1991-92) Om bekjempelse av kriminalitet. I løpet av 1994-95 er forebyggende tjeneste blitt utviklet til et eget fagområde ved Politihøgskolen, som inngår i grunnutdanningen fra og med skoleåret 1995-96. Vekten på kriminalitetsforebyggende arbeid har gitt en klarere forståelse av betydningen av det forebyggende aspektet generelt.

Innenfor sjøtjenesten pågår det for tiden et forsøk med metodeutvikling og bruk av målstyring for å effektivisere tjenesten.

8.2.3.3. Utfordringer og tiltak

Justisdepartementet vil fortsatt priori-tere den forebyggende innsatsen, som på enkelte områder også omfatter ulykkesforebyggende arbeid.

Justisdepartementets forebyggingsansvar knytter seg først og fremst til kriminalitetsforebygging. På en del områder har departementet imidlertid også ansvar for å bidra til å forebygge ulykker, og til å samarbeide med de etater eller myndigheter som mer direkte innehar forebyggingsansvaret.

Det er politiet som håndterer departementets forebyggende virksomhet. Hovedmålet for norsk politi er trygghet, lov og orden. Trygghetsbegrepet kan i enkelte sammenhenger også relateres til ulykker. Forebyggingsansvaret i forhold til ulykker er blant annet tilstede på områdene trafikk og i noen grad yrkeslivet, som i utgangspunktet er holdt utenfor denne planen. Politiets forebyggende innsats overfor barn og unge når det gjelder trafikk fremheves likevel som et viktig om-råde. Innenfor trafikkopplæringen, både i barneskolen og på førskole- og barnehagenivå, skal det legges vekt på ulykkesforebyggende aspekter, som bruk av refleks, gå-regler, trafikkatferd, bruk av hjelm og sykkelregler. Innsatsen overfor barn og unge er et kjerneområde innenfor politiets forebyggende arbeid og det er en utfordring å gjøre dette stadig bedre og mer målrettet.

Når det gjelder skolen er det en mål-setting at politiet skal tilby et to-timers undervisningsopplegg for alle klassetrinn i barne- og ungdomsskolen med vekt på trafikk, rus og kriminalitet. Både trafikk- og rusproblematikken har en ulykkesforebyggende side.

I politiets undervisningsopplegg i skolene vektlegges undervisning i bruk av sykkel på en trygg og riktig måte. Elevene gis informasjon om ulykkesrisiko og hvordan ulykker kan forebygges.

Et annet område er forebygging av ulykker til sjøs. Dette området rommer store utfordringer, bl.a. fordi "trafikktettheten" av fritidsbåter til sjøs har økt vesentlig. Særlig på Sørlandet er det registrert en stor økning av antall båter, og i vesentlig grad båter som har et hastighetsområde fra 40-60 knop. Dette er med på å skape mange fare-fulle situasjoner forbundet med fart og uaktsom kjøring. Politiets sjøtjeneste har ansvar for området. Primæroppgavene er overvåking, regulering og påtale av forhold som knytter seg til ferdsel og opphold på og ved sjøen. Fra og med 1995 er det laget en felles mål-styringsplan for båttjenesten i alle politidistriktene. Planen er et nødvendig utgangspunkt for å forbedre tjenesten.

Når det gjelder politiets sjøtjeneste vil departementet vurdere forskjellige tiltak som forut for sesongen 1997 vil regulere tjenesten slik at det oppnås høyere effektivitet. Blant aktuelle tiltak er omdisponering og standardisering av politibåter, vurdere innføring av forenklet forelegg, og styrking av samarbeidet med andre etater.

Et område som også har en viss til-knytning til ulykkesforebygging er redningstjenesten. Med redningstjeneste forstås den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykker eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller særlige tiltak.

Justisdepartementet er tillagt den administrative koordinering og samordning av den totale redningstjeneste. Redningstjenestekontorets arbeidsområde kan sammenfattes som administrativ samordning av den totale redningstjeneste i Norge, samt kontakt og samarbeid med andre lands redningsinstitusjoner, organisasjoner m.v. Dette innebærer utstrakt kontakt med andre departementer, direktorater, frivillige organisasjoner samt hovedredningssentralene (HRS) og de lokale redningssentralene (LRS).

Redningstjenesten er ikke pålagt å drive forebyggende arbeid. Hovedred-ningssentralene er likevel svært bevisst verdien av det forebyggende redningsarbeidet, og tar dette opp som et tema i forbindelse med foredragsvirksomhet. De rapporterer om en stadig økning i antall personer, bl.a turister, som ferdes til sjøs og fjells uten den nødvendige kunnskap for å ferdes slike steder. Dette fører ofte til kostbare søk- og redningsaksjoner som kunne vært unngått dersom riktig informasjon hadde vært gitt. Det har vært en del søk etter savnede jegere. I 1994 gikk Hovedredningssentralen i Sør-Norge ut til aktuelle politikammer (lokale redningssentraler), og ba dem om å kontakte lokale jeger- og fiskeorganisasjoner med henblikk på å gi informasjon om riktig ferdsel i skog og fjell.

8.2.4. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF)

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har ansvar for forvaltningsområdene kirken, utdanning og forskning.

For kirken har departementet bl.a. forvalningsområdene kirkelige ansatte og kirkelige møter og råd. Utdanningsområdet omfatter grunn- og videregående opplæring, fagopplæring, arbeidsmarkedsopplæring (sammen med Kommunal- og arbeidsdepartementet), folkehøgskoler, voksenopplæring og høgre utdanning. Departementet har forvaltningsansvar for Norges forskningsråd, som er et sentralt virkemiddel for å iverksette Regjeringens forskningspolitikk.

Hovedtyngden av departementets arbeid er å utforme og sette ut i livet overordnede prinsipper, rammer og retningslinjer for den nasjonale utdanningspolitikken.

8.2.4.1. Lover og forskrifter

Departementets undervisningsområder reguleres av følgende lover:

  • Lov om universiteter og høgskoler.
  • Privathøgskoleloven.
  • Lov om grunnskolen.
  • Lov om videregående opplæring.
  • Lov om tilskudd til private skoler.
  • Lov om fagopplæring i arbeidslivet.
  • Lov om voksenopplæring.
  • Lov om folkehøgskoler.
  • Lov om lærerutdanning.

Departementet arbeider nå med en odelstingsproposisjon om ny lovgivning på opplæringsområdet, på bakgrunn av NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. I den forbindelse vildepartementet vurdere saksområder av ulykkesforebyggende karakter så som skolevei, tilsyn o.a.

8.2.4.2. Utfordringer og tiltak

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sier i St.meld. nr. 40 (1992-93) ...Vi smaa en Alen lange: "Barn er en stor del av dagen på skolen. Skolen må derfor legge lærings- miljøet tilrette slik at alle sider ved barnas utvikling ivaretas." Og videre: "Skolen må derfor engasjere seg i barn og unges samlede oppvektsmiljø."

Skolen er Norges største arbeidsplass. Dette betyr at skolen som arena gir stor mulighet for påvirkning, og stiller krav til skolen som en helsefremmende og forebyggende institusjon i nærmiljøet. I den forbindelse er samarbeidet mellom hjem og skole viktig - særlig i grunnskolen.

Stortinget har vedtatt at grunnskolen skal være 10-årig. Dette vil stille grunnskolen overfor nye utfordringer. Ikke minst gjelder det den nye gruppen av elever; 6-åringene.

I det nye lærerplanverket for grunnskolen er oppvekst- og læringsmiljø et prioritert område. Målgrupper for departementet er elever, lærere og foreldre, med skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og oppfølgingstjenesten som viktige medspillere. Også det fysiske miljø er viktig, ikke minst i forhold til inneklima og skader i forbindelse med lek og fysiske aktiviteter.

Departementet har i samarbeid med andre instanser satset på å utvikle veiledningsmateriell for skoleanlegg.

I 1995 ble det i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund utarbeidet en veiledningsbok om skoleanlegg. Boken omhandler planlegging, ombygging og nybygg av skoleanlegg. Departementet har også i informasjonsøyemed utarbeidet en transparentserie i tilknytning til boken. Departementet vil informere regionale og lokale ledd om de veiledninger som boken gir. Dette innbefatter også forhold av ulykkesforebyggende og sikkerhetsmessig karakter.

I den forbindelse bør Skisikkerhetsprosjektet som har sitt utgangspunkt i Statens helsetilsyn Samlet plan og drives i Hol kommune nevnes. Kirke-,utdannings- og forskningsdepartementet har bidratt med økonomiske midler og lønner forfatter av et veiledningshefte basert på prosjektresultatene.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bidrar også med midler til analysearbeidet og vil ta initiativ overfor skolene slik at de løsninger pro-sjektet anbefaler for å øke sikkerheten blir kjent.

Det er en utfordring å videreutvikle konkrete resultater nedfelt i handlingsplaner, lover og forskrifter til å fungere i den praktiske hverdag. Det kan skje ved å samarbeide tverrfaglig og på tvers av sektorer lokalt og regionalt.

8.2.5. Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD)

Rammeverk, mål og virkemidler som omhandler arbeidslivet, er beskrevet i tilsynsmyndighetenes strategiske planer og virksomhetsplaner.

8.2.5.1. Lover og forskrifter

Kommunal- og arbeidsdepartementet forvalter følgende lover med tilhørende forskrifter:

Elektrisitetsvern.
Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (Tilsynsloven) av 24. mai 1929.
Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner m.m.
Forskrift om elektrisk utstyr.
Forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk.

Brann- og eksplosjonsvern.
Lov om Brannvern m.v. av 29. mai 1987.
Midlertidig forskrift om brannvern m.v.
Forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn.
Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen.
Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk, av 21. mai 1971 - med forskrifter.
Lov om eksplosive varer, av 14. juni 1974, med forskrifter.
Forskrift om brannvern for Svalbard (Svalbardloven).
Internkontrollforskriften (hjemlet i flere lover).

Byggverk med omgivelser (utenom yrkesbygg)
I tillegg til ovennevnte om brann- elektrisitets- eksplosjonsvern og lov om produktkontroll gjelder plan- og bygningsloven av 14. juli 1985 nr. 77 med tilhørende forskrifter (Endringer er vedtatt og ventes iverksatt årsskiftet 1996/97).

Lov om husbanken, av 1. mars 1946 med forskrifter om låne- og tilskuddsordninger.

Tivoli- og fornøyelsesparker.

Lov av 7. juni 1991 nr. 24. Forskrift av 15. mai 1992 nr. 339.

8.2.5.2. Forskning og utvikling

Norges Branntekniske Laboratorium ved SINTEF er en sentral institusjon i forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot brann- og eksplosjonsvern.

En fremtidsrettet forskningsinnsats vil bl.a.;

  • kartlegge risiko for brann og eksplosjoner
  • fremskaffe viten om brann som fenomen, og om materialers, konstruksjoners og produkters egen-skaper ved slik eksponering
  • fremskaffe grunnlag for å håndtere og ta vare på farlige kjemikalier
  • fremskaffe bedre grunnlag for offentlig myndigheter og andre til å fastsette lover, forskrifter og standarder
  • forske på nytteverdi av tiltak og menneskelig atferd i tillegg til teknikk
  • spre kunnskap på en slik måte at de som sitter med problemene kan løse sine sikkerhetsproblemer på en god og kostnadseffektiv måte.
8.2.5.3. Utfordringer og tiltak

Elektrisitet.

Utfordringene i de kommende årene vil være å redusere branner med elektrisk årsak i hjemmene, både når det gjelder antallet og ikke minst dødsbrannene. Prosjektet Reduksjon av branner med elektrisk årsak 1990-94 har vært et samarbeidsprosjekt mellom flere etater og organisasjoner.

Et av hovedpoengene har vært å utvikle samarbeidet for å utføre felles brannvernarbeid og øke kvaliteten på brannetterforskning. En prioritert oppgave de nærmeste årene vil være å videreutvikle det samarbeidet som er igangsatt sentralt og lokalt.

Andre prioriterte oppgaver vil være:

  • Regelverksutvikling, bl.a. arbeid i internasjonale normkomiteer for å bedre sikkerheten for elektrisk materiell og elektriske apparater.
  • Bedre kvaliteten på utført installa-sjonsarbeid, bl.a. ved oppfølging av elektroentreprenørenes internkontrollsystemer.
  • Holdningsskapende/forebyggende informasjonsvirksomhet overfor hjem og skole, med bl.a. fokusering på bruken av elektrisk utstyr.
  • Tilsyn med elektriske installasjoner og elektrisk utstyr i hjemmene.
  • Videreutvikle rutiner for analyse og oppfølging av elektrisitetsulykker.

Elektromedisinsk utstyrsikkerhet i helsevesenet.

God statistisk basis for kunnskapsoverføring er viktig. Det planlegges kontakt med utdannelsesinstitusjonene for å høyne kunnskapsnivået på de fagfelt som er nødvendig for å redusere den økende tendens til brukerfeil ved anvendelse av utstyret. Øvrig arbeid med utstyrsikkerhet i helsevesenet retter seg hovedsakelig mot ;

  • tiltak og pålegg ved det enkelte syke-hus og /eller utstyrsleverandør
  • allmenne og omfattende informa-sjonstiltak gjennom kurs, foredrag m.v.
  • tilbakeføring av den akkumulerte kunnskapen til internasjonal standar-disering
  • søke inngrep med kommunal helse-tjeneste og primærhelsetjeneste for å bedre sikkerheten ved bruk av elektromedisinsk utstyr i helsevesenet og bedre melderutiner ved ulykker.

Redningsaksjoner til havs, mot akutt forurensing/kjemikalievernberedskap og beredskap mot skogbranner.

I forbindelse med redningsaksjoner til havs er det gjennomført nye lovtilpasninger i lov om brannvern m.v. som pålegger kommunale brannvesen å bidra etter anmodning ved slike ulykker. Det er utredet og igangsatt en prøveordning som innebærer at brannvesen i fire byer blir spesielt opplært og utrustet til å kunne gjøre innsats ved særlig krevende branner til sjøs.

Etableringen av en landsdekkende kommunal kjemikalievernberedskap fortsetter etter en plan utarbeidet av Statens forurensingstilsyn og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Utbyggingen baseres på en regional organisering av beredskapen mot akutt forurensing. Beredskapen utøves av det kommunale brannvesens personell og utstyr. Alle 35 regioner antas å være i drift i løpet av 1997.

Den etablerte helikopterberedskapen i forbindelse med skogbranner vil bli opprettholdt på samme nivå som tidligere år.

Hjemmeulykker.

Brannvern

Kommunal- og arbeidsdepartementet har lagt opp til en systematisk innsats mot brann frem til år 2000, jfr. St.meld. nr. 15 (1991-92) Tiltak mot brann.

Et av hovedmålene er 30 % reduksjon i antall døde i branner innen år 2000, i forhold til gjennomsnitt for perioden 1985-89.

Det vil fortsatt bli fokusert på forebyggende brannvern i hjem og fritidsboliger, bl.a. gjennom holdningskampanjer og kampanjer om viktigheten av vedlikehold f.eks. av røykvarslere og skifte av batteri i disse og forhindre feil bruk av elektrisk utstyr. For å få ned antall branndøde, spesielt blant eldre og pleietrengende personer, kan en mulig fremgangsmåte være at brannvesenet samarbeider med hjemmehjelpordningene el.l. i kommunene både om informasjon og holdningsskapende arbeid, og for å kontrollere at røykvarslere og slukningsutstyr fungerer. Utviklingen av hjemmebasert omsorg har forsterket behovet for å sette inn særskilte tiltak mot denne gruppen.

Når det gjelder tiltak mot påsatte branner vises det til rapport avgitt til Justisdepartementet, oktober 1995.

Byggverk med omgivelser.

Regjeringens hovedmålsetting for boligpolitikken er å bidra til at alle kan disponere en god og rimelig bolig i et godt bomiljø og at krav til helse, miljø og sikkerhet ivaretas. Mange ulykker skjer i boligen eller dens umiddelbare nærhet. For å forebygge alvorlige personskader er det/vil det bli utferdiget krav til (i tillegg til brannforebygging);

  • bygningers bæreevne, stabilitet og plassering (vær, vind, skred m.v.)
  • installasjoner, brukbarhet og drift
  • sikkerhet i bruk - planløsning, størrelse, utforming, fall-, forbrennings- nedfallsskader m.v.
  • sikring av brønner, bassenger m.v. mot skade på personer.

Endringene i plan- og bygningsloven (1.1.1997) tar sikte på bedre bygninger og færre byggskader. Kontrollen med byggearbeider skjerpes og det innføres regler om godkjenning av alle foretak som skal prosjektere og utføre byggearbeider.

Det foreligger i dag for dårlig statistisk materiale til å fastslå i hvor stor grad bygningsdelenes funksjoner er årsak til hjemmeulykkene, og hvor stor del av ulykkene som har sin årsak i brukeratferden. Et viktig hjelpemiddel for å få ned antallet ulykker i hjemmet vil være bruk av holdningskampanjer. Vi vet heller ikke hvordan tidligere tiders boligstandard kan sammenlignes med dagens.

Husbanken finansierer hvert år en stor del av nybygde boliger. Fra 1996 er det etablert en ny tilskuddsordning til boligkvalitet. Siktemålet med ordningen er å stimulere boligprosjekter som tilfredsstiller særskilte kvalitetskrav, f.eks. knyttet til tilrettelegging av omsorg, god boligforvaltning og sunne boliger gjennom tildeling av tilskudd. Se forøvrig avsnitt 3.2 og kap. 4.

Frilufts- hav- sjø- og vannulykker.

Lov om godkjenning og drift av innretninger til bruk i tivoli og fornøyelsesparker forvaltes av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Loven har til formål å sikre at leke- og fornøyelsesinnretninger skal være konstruert, oppført, vedlikeholdt og drevet så betryggende at innretningene ikke kan føre til skade for de som bruker eller betjener dem eller for omgivelsene ellers. Eier er pålagt egenkontroll. Veritas er tilsynsmyndighet.

8.2.6. Kulturdepartementet (KD)

En av hovedoppgavene for Kulturdepartementet v/Idrettsavdelingen er arbeidet med å tilrettelegge for fysisk aktivitet for en så stor del av befolkningen som mulig. Gjennom forskning er det vist at fysisk aktivitet har en positiv effekt i forhold til fysisk, psykisk og sosial helse. Fysisk aktivitet er både et mål og et middel, og har både en nytteverdi og en egenverdi. Nytteverdien av fysisk aktivitet har en forebyggende og rehabiliterende funksjon for store deler av befolkningen. Det er blitt mer og mer innlysende at aktiv egeninnsats er avgjørende for muligheten til å løse dagens helseproblem. Regelmessig fysisk aktivitet inngår som en vesentlig komponent i denne egeninnsatsen, og er grundig behandlet i St.meld. nr. 41 (1991-92) Om idretten - folkebevegelse og folkeforlystelse og Innst. S. nr. 28 (1992-93).

8.2.6.1. Lover og forskrifter

Lite av arbeidet er regulert gjennom lover og forskrifter.

Kulturdepartementet har ansvar for å utarbeide kravspesifikasjoner til underlag for idrettsaktiviteter i forbindelse med tildeling av midler til idrettsanlegg. Det dreier seg her først og fremst om gulv i idrettsbygg, kunstgress og kunststoffdekker. Friksjon, støtdemping og deformasjon er spesielt viktige egenskaper i forbindelse med skadeproblematikk. Kravene til disse underlagene er å finne i egne forskrifter.

Forskrifter og bestemmelser om støtte av spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv (V-0732), gir retningslinjer for disponering av overskuddet av statlige spill. Disse bestemmelsene styrer tildeling av spillemidler. Stønad gis til anlegg og områder for både organisert og uorganisert fysisk aktivitet på alle nivåer.

8.2.6.2. Forskning og utvikling

Nasjonalt og internasjonalt pågår det kontinuerlig testing og utprøving av nye produkter for å bedre forholdene for utøving av fysisk aktivitet. I Norge er Kulturdepartementet v/ Idrettsavdelingen engasjert i arbeidet i nært samarbeid med Norges Byggfor-skningsinstitutt, Norges tekniske høgskole og Norges landbrukshøgskole. På denne måten fremskaffes relevant ny kunnskap som innarbeides i lover og forskrifter. Dette arbeidet vil fort-sette i den grad en har økonomiske midler til det.

I treårsplanen for forskning- og utviklingsaktivitet for perioden fra 1995-97 vil Kulturdepartementet bl.a. bruke ressurser på prosjekt i forbindelse med utbygging av nærmiljøanlegg, behovsvurdering og planlegging i forbindelse med anleggsutbygging og en analyse av bruken av visse typer idrettsanlegg (idrettshaller og svømmehaller).

Departementet har etablert et idrettsanleggsregister med totaloversikt over anlegg og områder for idrett i Norge. Dette registeret skal ikke benyttes til kommersielle formål, men bør være et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med planlegging og tilrettelegging for fysisk aktivitet og til forsknings- og utredningsarbeid både eksternt og internt i departementet.

8.2.6.3. Prioriteringer og tiltak

Andre arbeidsoppgaver i Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet har også relevans til arbeidet med å forebygge skader. Departementet deltar i europeisk standardiseringsarbeid (CEN) for å sikre kvalitet ved utbygging av anlegg og områder for idrett og friluftsliv.

8.2.6.4. Utfordringer

Innen den organiserte idretten er det både gjennom de nasjonale og internasjonale særidrettsforbund stilt sikkerhetskrav for arena og personlig verneutstyr. For uorganisert idrettslig aktivitet stilles ikke sikkerhetsmessige krav. Det er derfor viktig å drive holdningsskapende arbeid blant disse utøverne. Fraværet av normsettende organisasjoner viktiggjør ytterligere behov for sikring av de anlegg og områdene som benyttes til uorganisert aktivitet.

8.2.7. Miljøverndepartementet (MD)

Miljøverndepartementets mål for det ulykkesforebyggende arbeidet er et velfungerende lokalsamfunn som virker forebyggende på ulykker.

8.2.7.1. Lover og forskrifter

Miljøverndepartementet forvalter plan- og bygningsloven (PBL) av 14. juni 1985 og har dermed et hovedansvar for å tilrettelegge og utvikle planleggingssystemet. I St.meld. nr. 31 (1992-93) Den regionale planleggingen og arealpolitikken, brukes begrepet regional planlegging om den helhetlige planleggingen etter PBL, det vil si kommuneplanlegging og fylkesplanlegging. Regional planlegging er et felles system for samfunns- og arealplanlegging for staten, kommunene og fylkeskommunene, med klare regler for samhandling og dialog mellom forvaltningsnivåene.

Planleggingen dekker den fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling innenfor det aktuelle geografiske området. En samfunnsplanlegging som setter den enkeltes levekår og livsmiljø i sentrum, forut-setter politisk samordning av tiltak og innsats fra flere sektorer innenfor det enkelte lokalsamfunn eller kommune. En helhetlig, sektorovergripende planlegging av ulike velferds- og tjenestetilbud må nyttes som et målrettet redskap for å utvikle trygge og trivelige lokalsamfunn og robuste, livskraftige regioner og landsdeler. Regjeringen legger stor vekt på boforhold og bomiljø. Trygghet i egen bolig og i nærmiljøet er sentrale nasjonale mål.

Innbyggernes deltakelse i planprosessen er hjemlet i § 16 i PBL der det slås fast at berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å delta aktivt i planprosessen.

Ved endring av PBL 24. april 1989 ble det i loven tatt inn en bestemmelse om at kommunestyret har plikt til å utpeke en av kommunens etatsjefer eller en annen tjenestemann til å møte i bygningsrådet for å ivareta barns interesser i planleggingen. Endringene omfatter både lovens formål, krav til lekeareal og koordinert utbygging av boliger, felleslokaler, gang og sykkelveier m.v.

Rikspolitiske retningslinjer for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen ble gjort gjeldende fra 1. september 1989 og skal sikre barn og unge et trygt og godt oppvekstmiljø. I planarbeide tas det derfor sikte på å styrke barn og unges interesser. Retningslinjene setter krav til kommunene både når det gjelder sikkerhet og kvalitet på lekearealer og innflytelse i planprosessen. Miljøverndepartementets målsetting er å få barns interesser integrert i all planlegging. Det er også et mål å synliggjøre hvordan barns hverdag berøres av beslutninger som forvaltningen og politiske organer tar (jfr. Rundskriv T-1/95 av 20. september 1995). Areal- og funksjonskrav til lekearealer og andre uteoppholdsarealer kan fastsettes i kommuneplanens arealdel for områder avsatt til byggeområder og landbruks-, natur- og friluftsområder med adgang til spredt bebyggelse av boliger, samt reguleringsplaner og bebyggelsesplaner (jfr. PBL §§ 20-4 d, 26 og 28-2).

Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging ble iverksatt fra 20. august 1993. Målet er å utvikle arealbruk og transportsystem slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressurs-utnyttelse, med miljømessig gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Fra 1. juli 1994 foregår for øvrig all veiplanlegging og - utbygging etter PBL § 9-4.

I 1994 ble forskrift om begrensning av import, eksport, produksjon, omsetning eller bruk av enkelte skadelige kjemikalier vedtatt, og i nær fremtid vil forskrift om forhåndsmelding av nye kjemikalier og forskrift om eksister-ende kjemikalier bli vedtatt. Begge forskrifter innebærer krav om vurdering av risiko ved kjemikalier og vil være viktige virkemidler i arbeidet med å forebygge og redusere kjemikaliers helse- og miljøskadelige effekter.

Forskrift om forhåndsmelding innebærer at nye kjemiske stoffer skal testes for en rekke helse- og miljøtoksiske egenskaper, samt at det skal utføres en risikovurdering før stoffet tillates omsatt eller importert. Norge deltar også i OECDs arbeid med å kartlegge helse- og miljøeffekter av kjemikalier som produseres i store mengder (høyvolumkjemikalier). Samlet vil dette på sikt gi tilgang på store mengder informasjon om risiko og effekter knyttet til kjemikalier. Dette er informasjon som det ikke ville være mulig å fremskaffe alene for et lite land som Norge.

Friluftsloven har som formål å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennheten rett til ferdsel og opphold i naturen, slik at mulighetene til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritids-aktivitet bevares og fremmes (§ 1). Den enkelte har ifølge loven ansvar for å opptre hensynsfullt og varsomt slik at det ikke voldes skade eller ulemper for andre brukere. Kommunen har hjemmel for å innføre atferdsregler som bl.a. kan regulere forholdet mellom ulike brukere/aktiviteter i intensivt benyttede friluftsområder.

Formålet med lov om motorferdsel i utmark og vassdrag er, ut fra et samfunnsmessig helhetssyn, å regulere motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen. Loven har som utgangspunkt at motorisert ferdsel i utmark og vassdrag er forbudt med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i loven. Loven tar ikke sikte på å hindre nødvendig ferdsel til anerkjente nytteformål, men regulerer den unødvendige og fornøyelsespregede ferdselen.

Med hjemmel i viltloven er det gitt forskrift om obligatorisk jegerprøve, som er et viktig virkemiddel for å fremme en ansvarlig jaktutøvelse også med tanke på egen og andres sikkerhet.

Forskrift om helsefare-, brannfare- og eksplosjonsmerking er et viktig virkemiddel i arbeidet med å forebygge helseskader forårsaket av kjemikalier. Dette klassifikasjons- og merkesystemet ble innført på 80-tallet og blir jevnlig revidert. Helsefarlige kjemikalier skal i følge forskriften klassifiseres som enten "Irriterende" (Xi), "Helseskadelig" (Xn), "Etsende" (C), "Giftig" (T) eller "Meget giftig" (TX). Kjemikalier i de to siste klassene skal ikke selges uten spesiell tillatelse. En ny revisjon av forskriften er nå under arbeid og vil føre til en tilnærmet harmonisering med EUs regelverk på området.

Forskrift om barnesikret emballasje for enkelte kjemiske stoffer og produkter som brukes i husholdningen ble fastsatt i 1988, og omfatter produkter som er klassifisert som etsende, bl.a. avkalking-, bleking-, desinfiserings- og proppoppløsningsmidler. Meget tynt-flytende produkter basert på petroleumsdestillater som parafin, lampe-olje, tennvæske, tynnere og whitesprit omfattes også av forskriften. Forskriften vil inngå i den reviderte forskrift om helsefare-, brannfare- og eksplosjonsfaremerking som er under arbeid.

Forskrift om forbud mot produksjon, omsetting og markedsføring av oljelamper med løs beholder, farget lampeolje og konsentrert farge beregnet for tilsetting til lampeolje er også viktig for å forebygge helseskader forårsaket av kjemiske stoffer blant barn.

Forskrift om sikkerhet ved lekeplass-utstyr er fastsatt av både Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet har tilsynsmyndighet når det gjelder støy og kjemiske egenskaper ved leketøy.

8.2.7.2. Forskning og utvikling

Forsøk med lokal planlegging er et eksempel på forsøksvirksomhet i tilknytning til nærmiljøpolitikken. Denne planleggingsformen innebærer at en lar det enkelte lokalsamfunn (som ei grend eller en bydel) være grunnenhet i planleggingen. Hensikten er å samordne kommunale tiltak i lokalsamfunnet og å lette samarbeidet om planarbeidet.

I St.meld. nr. 29 (1992-93) Om nærmiljøpolitikk legger Regjeringen opp til å utvikle nærmiljø og lokalsamfunn til å bli grunnelementet i den kommunale planlegging og drift.

Som en oppfølging av denne nærmiljømeldingen har Miljøverndepartementet satt i gang utviklingsarbeidet Samvirke mellom lokale og offentlige ressurser (SAM-programmet). Tiltakene det samvirkes om er først og fremst knyttet til ulike utviklingsoppgaver innenfor områdene oppvekst, omsorg, miljøvern og fysiske kvaliteter i lokalsamfunnet. Som ledd i dette utviklingsprogrammet har Miljøverndepartementet inngått et nærmere samarbeid med elleve kommuner og to fylkeskommuner om utvikling av nye samvirkeløsninger mellom kommune og lokale ressurser.

Utviklingsmodellen bygger på tre hovedelementer:

  • Mobilisering og deltaking fra lokal-befolkningen er et grunnleggende element. Det tas sikte på å oppnå større grad av nærhet, ansvarliggjøring, tilhørighet og trivsel.
  • Lokal organisering som innebærer et forpliktende samarbeid mellom ulike lag og organisasjoner i lokalsamfunnet om felles oppgaver. Et slikt samarbeid gir store muligheter for lokale ressurskoblinger.
  • Kommunal organisasjonsutvikling som betyr endring av den kommunale planlegging og drift, slik at den i større grad enn nå må forholde seg tverrsektorielt og områderettet til sine lokalsamfunn. For å få til områderettet planlegging og drift, inne-bærer dette også at det i kommunen må skje en endring i organisasjonene i retning av å skape en "mottakerkultur" for sektorovergripende lokal-samfunnsplanlegging.

Erfaringene fra forsøkene i de utvalgte SAM-kommunene skal formidles som eksempler til andre kommuner som vil sette i gang liknende prosesser. Programmet er i høyeste grad med på å utvikle gode og trygge lokalsamfunn som kan forebygge ulykker. Målet for dette nærmiljøarbeidet er å få til aktiviteter og samvirkeløsninger i lokalsamfunnet.

I Miljøbyprosjektet deltar fem byer. Prosjektet har som mål å få frem modeller for en bærekraftig byutvikling, samtidig som det legges grunnlag for flere arbeidsplasser og bedre oppvekstmiljø og levekår i byene. Utvikling av miljøvennlig transport (kollektivtransport og gang-/sykkeltrafikk) og demping av biltrafikk er viktige mål som vil øke tryggheten i nærmiljøet. Sikring av grønne områder innimellom bebyggelsen, og en sammenhengende grøntstruktur i byene, er også mål som vil bidra til at folk lettere og tryggere kan komme ut i naturen.

Kjemikalier kan forårsake store helseskader både på kort og lang sikt. I samarbeid med Statens institutt for folkehelse pågår det et større arbeid for å få bedre oversikt over omfang og konsekvenser av akutte skader forårsaket av kjemikalier. Omfanget av langtidseffekter av eksponering for kjemikalier er det vanskeligere å kartlegge.

8.2.7.3 Utfordringer og tiltak

Å utvikle gode og levende nærmiljøer og lokalsamfunn er et av flere viktige tiltak i forebygging av ulykker blant befolkningen. En helhetlig, sektorovergripende planlegging av bomiljø, nærmiljø og lokalsamfunn blir derfor viktig i det videre nærmiljøpolitiske arbeid. Det betyr at familieliv, fritidsliv og arbeidsliv ses i en nær sammenheng, noe som igjen kan virke forebyggende for ulykker ved at ulike arenaer og funksjoner som barnehage, skole, aktivitetstilbud for barn, fritids- og kulturaktiviteter for ulike grupper og organisasjoner, hjelp og omsorg for eldre, butikker og andre servicetilbud vurderes samlet innenfor et lokalsamfunn.

Departementet stimulerer derfor til tiltak i nærmiljø og lokalsamfunn som kan bidra til en utvikling av nye og alternative samvirkeløsninger i skjæringspunktet mellom offentlig sektor og frivillige lag og organisasjoner. Slike tiltak kan være knyttet til fysiske kvaliteter i bomiljøet, trafikksikkerhet og forbedring av utearealer. Opprusting av lekeplasser, istandsetting av gamle hus og fyr til nye møteplasser i lokalsamfunnet er eksempler som også kan være ulykkesforebyggende tiltak. Det er altså en sammenheng mellom bredt anlagt utviklingsarbeid i lokalsamfunnet og forebygging av ulykker.

Når det gjelder Miljøverndepartementets innsats mot befolkningen, gis det driftsstøtte og annen støtte til frivillige organisasjoner, særlig friluftslivsorganisasjonene, som driver opplæring for å utvikle holdninger og ferdigheter knyttet til det å ferdes ute i naturen. Å øke folks generelle kartforståelse og merking og tilrettelegging i fjellet samt å lære dem opp i å bedømme situasjoner er forebyggende. Utfordringen for frilufts- og helsemyndighetene blir derfor å samarbeide om utarbeidelse av veiledningsmateriell. Det er i alles interesse at folk trenes opp til å bli fysisk sterke og klarer å mestre farlige situasjoner som kan oppstå. Departe-mentet har f.eks. støttet særskilte kampanjer som Sjøvettkampanjen og andre informasjonskampanjer med forebyggende hensikt.

Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har i sin langtidsplan prioritert friluftsliv og livskvalitet som en av hovedut-fordringene. Arbeidet følges opp gjennom sikring av arealer for friluftsliv og gjennom direkte stimuleringstiltak hvor barn og unge har fått høy prioritet. Innsatsen de senere år har særlig vært rettet mot by- og tettstednære områder. Denne nærmiljøvinklingen har spesielt betydning for barn og unges oppvekstmiljø. For barnefamilier og funksjonshemmede er mulighetene for å utøve friluftsliv forsøkt bedret bl.a. gjennom opparbeiding av turstier og tilrettelagte fiskeplasser. Det langsiktige målet er at alle i sin hverdag skal ha mulighet for å utøve et helse- og trivselsfremmende friluftsliv.

Departementet vil understreke viktigheten av å lære barn/unge og andre opp til å ferdes ute og kunne forutse farer som kan medføre ulykke. Ikke alt kan sikres for å forebygge ulykker. Det er her viktig å lære og ta ansvar for sitt eget og andres liv.

Regjeringens mål om å sikre barn et godt oppvekstmiljø inkluderer også mulighet for å vokse opp i kontakt med naturen. Betydningen av natur i nærmiljø er framhevet både i St.meld. nr. 40 (1986-87) Om friluftsliv og St.meld.nr 29 (1992-93) Om nærmiljøpolitikken. Arbeid for å sikre barn anledning til fysisk utfoldelse og naturopplevelser er videre fulgt opp i DNs handlingsplan Friluftsliv mot år 2000 og i fylkesvise handlingsplaner for friluftsliv, og er også en del av arbeidet i ulike nærmiljøprosjekter.

Som ledd i oppfølging av Friluftsliv mot år 2000 er det igangsatt flere utvik-lingsprosjekter med sikte på å fremme økt friluftslivsaktivitet i barnehager. Flere av tiltakene har en klar helsefremmende effekt. Mål for prosjektene er bl.a. å utvikle utemiljøer som gir rom for allsidige aktiviteter og nær kontakt med natur, og å bidra til at friluftsliv og uteaktivitet legges inn som en integrert del av barnehagehverdagen. Slik kan barns fysiske og motoriske ferdigheter utvikles, og derigjennom kan ulykker forebygges.

Antall helse- og miljøfarlige produkter skal reduseres, spesielt de farligste produktene. I henhold til St.prp. nr. 100 (1991-1992) skal Norge og EUs regler på kjemikalieområdet harmoniseres uten at beskyttelsesnivået i Norge reduseres. Dette innebærer at Norge skjerper enkelte nasjonale krav og samtidig deltar i samarbeidet med EU-kommisjonen for å videreutvikle regelverket i EU på de områder hvor Norge i dag har strengere regler. På FNs konferanse om miljø og utvikling (Rio 1992) ble det i Agenda 21 (handlingsplan for det 21. århundre) utarbeidet mål om at det skal foreligge et felles internasjonalt harmonisert system for klassifisering og merking av kjemikalier, om mulig innen år 2000.

Kjemikalier som er klassifiseringspliktige (merkepliktige) etter forskrift om helsemerking og stoffliste, skal deklareres til Produktregisteret.

Produktregistret innhenter og lagrer opplysninger om fullstendig sammensetning av kjemikalier, og per i dag er det registrert ca. 14 000 kjemikalier i registret.

På det norske markedet finnes det ca. 50 000 kjemiske produkter, hvorav ca. 17 000 er registrert som helseskade-lige. Årlig fører bruken av kjemikalier til anslagsvis 3 400 akutte forgiftninger, i tillegg til langtidsfølger. Det er forventet en økning i kjemikaliebruken i

Norge i årene som kommer. Bruken av de mest helseskadelige kjemikaliene forventes imidlertid å gå ned som følge av skjerpede merkeregler og omsetningsrestriksjoner for de farligste kjemikaliene, samt innføring av nytt regelverk som følge av EØS-avtalen.

8.2.8. Samferdselsdepartementet (SD)

8.2.8.1. Lover og forskrifter

Trafikksikkerhet er avhengig av trafik-antenes atferd, kvaliteten på kjøretøyene og vegsystemet. Alle disse forhold påvirkes av lover og forskrifter. Følgende lovverk innen Samferdsels-departementets ansvarsområde er av sentral betydning for trafikksikkerhetsarbeidet:

Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 som gir regler om atferd i trafikken. Samtidig oppstilles krav til minstestandarder for kjøretøy og fører av kjøretøy. Reglene er dels fastsatt i vegtrafikkloven og dels i forskrifter gitt med hjemmel i loven.

Grunnregelen for all vegtrafikk i Norge står i § 3 som sier at "enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke blir unødig hindret eller forstyrret".

Loven inneholder visse konkrete regler om trafikantenes plikter og rettigheter, bl.a. regler om kjørefart og fartsgrenser i og utenfor tettbygd strøk. Loven fastsetter også grunnleggende krav til kjøretøys konstruksjon, utrustning og registrering. I lovens kap. IV er det fastsatt nærmere krav til fører av kjøretøy, bl.a. regler om førers ansvar for kjøretøyet, førerkortkrav og regler om promillekjøring.

Etter § 31 kan brudd på bestemmelser i loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven medføre bøter eller fengselsstraff i inntil ett år. Straffereaksjoner etter loven kan idømmes av domstolene eller ilegges av politiet. Ved en rekke overtredelser av loven kan det reageres med gebyrer. På enkelte områder har i tillegg biltilsynet og kommunale tjenestemenn fått myndighet til å håndheve regler gitt i medhold av vegtrafikkloven. Dette gjelder i første rekke tekniske krav til kjøretøy og regler om parkering.

Det er i dag fastsatt om lag 60 ulike forskrifter med hjemmel i loven. Blant de viktigste forskriftene finner en trafikkreglene (forskrift 21. mars 1986 nr. 747) som inneholder atferdsregler for gående og kjørende trafikk, bl.a. regler om kjøretøyets plassering i vegbanen, vikeplikt, rygging, kjørefart, forbikjøring, stans og parkering.

I tillegg kommer ofte lokale forskrifter, som lokal skiltregulering inn som et tredje og avgjørende ledd i forhold til hvilke regler som skal legges til grunn i den enkelte konkrete trafikksituasjon.

Bilansvarsloven (lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjør) fastsetter at alle biler skal være ansvarsforsikret (bortsett fra statens biler). Lovens hovedregel er ansvar på objektivt grunnlag. Ansvaret kan dempes eller falle bort dersom skadelidte har medvirket til skaden, bortsett fra når han kan legges bare lite til last.

Vegloven 21. juni 1963 nr. 23 gjelder planlegging, bygging, vedlikehold og drift av offentlige veger og tildels også private veger. Vegloven er i stor grad en fullmaktslov som gir myndighet til h.h.v. riksvegmyndigheten, fylkesvegmyndigheten og den kommunale vegmyndighet (jfr. § 9). Flere av bestem-melsene i lovens kap. V har direkte eller indirekte innvirkning på trafikksikkerheten, f.eks. bestemmelsene som gjelder byggegrenser, om reklame langs offentlig vei, og avkjørselsregulering.

Ellers er § 13 om vegnormaler en viktig bestemmelse i relasjon til trafikksikkerhet fordi tekniske krav som bestemmes i henhold til denne hjemmelsbestemmelse bl.a. skal bidra til å unngå vegtrafikkulykker.

8.2.8.2. Forskning og utvikling

Trafikksikkerhetsforskningen omfatter en rekke ulike forhold i tilknytning til grunnleggende kunnskaper, planlegging, tiltak og gjennomføring.

På forskningssiden har det de siste årene vært lagt stor vekt på å styrke den grunnleggende og kompetanseoppbyggende forskningen, mens det på statistikkområdet har vært lagt ned et betydelig arbeid i å forbedre og samkjøre eksisterende ulykkesregistre. Nedenfor gis en oversikt over pågående og avsluttet forskning av betydning for det fremtidige trafikksikkerhetsarbeidet samt en oversikt over arbeidet med forbedring og samordning av ulykkesregistre.

Samferdselsdepartementet gjennomgår nå metodeapparatet for nyttekostnadanalyser i samferdselssektoren.

Trafikksikkerhetshåndboken, som gir en samlet og systematisert oversikt over det vi vet om virkningene av ulike trafikksikkerhetstiltak, er et viktig grunnlag for prioritering av tiltak på trafikksikkerhetsområdet i Norge.

Et annet viktig grunnlag for en systematisk trafikksikkerhetspolitikk er prognoser for trafikksikkerhetsutviklingen. Arbeidet med prognosemodell, som forventes avsluttet i 1997, vil i tillegg til å gi verdifulle nasjonale data bli et nyttig redskap for sammenligning av forventet ulykkesutvikling i Norge og andre europeiske land.

8.2.8.3. Prioriteringer og tiltak

Dokumentet Trafikksikkerhet mot år 2000 er utgitt av Samferdselsdeparte- mentet (1995), og omfatter prioriteringer, innsatsområder og tiltak. Innsatsområder som er behandlet er :

  • Ulykkesutviklingen og trafikksikker-hetspolitikken.
  • Fysiske tiltak av betydning for økt trafikksikkerhet.
  • Nytte-/kostnadsanalyser av trafikk-sikkerhetstiltak.
  • Kunnskapsnivå og datagrunnlag.
  • Informasjonsteknologi i vegtrafikken.
  • Europeisk trafikksikkerhetspolitikk.
  • Organisering av det sentrale og lokale trafikksikkerhetsarbeidet.
  • Samordning av lokalt ulykkesfore-byggende arbeid.
  • Trafikksikkerhetsinformasjon.
  • Trafikantopplæring.
  • Føreropplæring.
  • 6-åringer i skolen - skoleveg.
  • Aksjon skoleveg-midler.
  • Sykkel.
  • Kontroll/sanksjoner.
  • Kjøretøy- og brukskontroll.
  • Kjøretøyavgiftene.
  • Tungtrafikkulykker.
  • Andre ulykker.

Foruten omtale om innsatsområdene inneholder Trafikksikkerhet mot år 2000 en tabell med oversikt over tiltak innen de enkelte innsatsområder med gjennomføringsår og ansvarlige.

8.2.8.4 Strategier og utfordringer

Trafikksikkerhetspolitikken må ses som en integrert del av vegpolitikken.

I St.meld. nr. 41 (1993-94) Nytt overordnet styringssystem for Statens vegvesen, er det lagt opp til at den overord- nede styringen i større grad skal knyttes til virkningene av vegpolitikken og fastsettelse av strategier fremfor behandling av enkeltprosjekter. Innenfor en slik modell vil det bli utarbeidet en trafikksikkerhetsstrategi. En slik strategi skal vise hvordan det på en mest mulig kostnadseffektiv måte og innenfor gitte rammer kan oppnås reduksjon i antall skadde og drepte.

Utviklingen av en trafikksikkerhets-strategi vil tydeliggjøre myndighetenes oppfatning av trafikksikkerhet som ett av hovedmålene i den generelle vegpolitikken.

Det vil bli fastsatt minimumsnivåer som skal være oppfylt i. Dette innebærer at det i trafikksikkerhetsstrategien vil ligge minimumsnivåer knyttet til bl.a. oppfyllelse av miljømål. Likeledes vil de andre strategiene for fremkommelighet, miljø og geografisk utjevning ha innarbeidet minimumsnivåer for oppfyllelse av trafikksikkerhetsmål, som f.eks. at antall skadde og drepte per år i gjennomsnitt for planperioden ikke bør overskride forventet nivå ved inngangen til planperioden.

Utfordringen fremover er å redusere antallet vegtrafikkulykker uansett trafikkvekst og trafikkmengde.

8.2.9. Sosial- og helsedeparte-mentet (SHD)

I arbeidet for å forebygge skader etter ulykker har Sosial- og helsedepartementet en tosidig rolle.

Departementet har ansvar for forebygging, behandling, omsorg og reha-bilitering når det gjelder problemer av helse- og sosialmessig art. Helse- og sosialsektorens virkemidler er sentrale på dette området.

Gjennom St.meld. nr. 41 (1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 Nasjonal helseplan er departementet gitt et pådriver- og samordningsansvar i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Denne funksjonen gir departementet et ansvar for å ta initiativ, samarbeide med, samordne og følge opp forebyggende og helsefremmende innsats som berører flere sektorer.

8.2.9.1. Lover og forskrifter

Sosial- og helsedepartementet har ansvar for helse-, sosial- og trygdelovgivningen.

Lov om helsetjenesten i kommunene m.v. (19.november 1982 nr. 66) sier at kommunene, ved sin helsetjeneste, skal fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og forsøke å forebygge og behandle sykdom, skade og lyte. Kommunehelsetjenesten skal til enhver tid ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne, og skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunene. Hjem-, skole- og fritidsulykker har helsetjenesten et særlig ansvar for, hjemlet i kommunehelsetjenesteloven.

Miljørettet helsevern (jfr. Ot.prp. nr. 40 (1986-87) omfatter ifølge loven de forhold som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer. Innen det miljørettede helsevern har kommunehelsetjenesten ulike virkemidler. Kommunestyret, eller den som har fått delegert kommunestyrets myndighet, kan pålegge rettet forhold ved en eiendom eller virksomhet dersom forholdet kan ha negativ innvirkning på helsen, f.eks. ved ulykkesfarlige forhold.

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. stiller krav om at virksomheten planlegges og drives slik at skader og ulykker forebygges.

Lov om tannhelsetjenesten (3.juni 1983 nr. 54) fastslår at forebyggende tiltak skal prioriteres foran behandling. Dette gjelder både sykdoms- og ulykkesforebyggende tiltak.

Lov om statlig tilsyn med helsetjeneste (30.mars 1984 nr. 15) sier at fylkes legene skal føre tilsyn med at helsetjenesten i kommunene og fylkeskommunene oppfyller nasjonale målsettinger og legger tilstrekkelig vekt på forebyggende arbeid, herunder forebygging av ulykker i lokalsamfunnet. Loven inneholder også plikt til å opprette internkontrollsystem for alle som driver helsetjeneste.

8.2.9.2. Forskning og utvikling

Området Medisin og helse i Norges forskningsråd omfatter bl.a. forskningsprogrammet Forebyggende helsearbeid. Programmet startet i 1989, og avsluttes i 1996. I perioden 1989-1995 har Sosial- og helsedepartementet tildelt tilsammen midler i størrelsesorden 20 mill. kroner til forskningsprogrammet. Forskning innenfor området ulykker, har utgjort anslagsvis en fjerdedel av dette. Gjennom forskningsprogrammet utvikles kunnskap om problem, årsak, forebyggende tiltak og kost/nytte relatert til forebyggende helsearbeid.

Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) er departementets kompetanseorgan på området forebygging av ulykker. Dette innebærer ulykkesregistrering, datalevering, forskning, informasjon og veiledning. Folkehelsa er for tiden i gang med et større forskningsprosjekt som skal kartlegge de økonomiske, sosiale og helsemessige virkninger av ulykkesskader basert på norske forhold. Dette vil gi grunnlag for beregning av faktiske kostnader til behandling, sykmelding og uførhet samt å få et mål for de sosiale kostnadene og evt. nedsatt livskvalitet.

Sogn og Fjordane ulykkesprosjekt har pågått i perioden 1992-1995. Prosjektet besto av skaderegistrering, skadeforebyggende arbeid og forskning. Målet var å redusere ulykkestall, se effekt av skadeforebyggende innsats og utvikle samarbeidet på tvers av forvaltningsnivå. På grunnlag av skaderegistrering ble det utarbeidet kommunevise skadeprofiler. Disse ble brukt som grunnlag for kommunenes skadeforebyggende arbeid, som tverretatlige grupper var ansvarlige for. Gjennom forskning studerer Statens institutt for folkehelse bl.a. endringer i vurdering av risiko hos barn, ungdom, voksne og eldre etter at ulykkesforebyggende arbeid er gjennomført i fylket.

Statens institutt for folkehelse har gjennomført en undersøkelse av tann-skader og idrett 70>. Resultatene viste at det skjer flest skader under konkurranse, og at fotball-, håndball- og ishockeyspillere har høyest skadeantall. Ishockey hadde høyest skadehyppighet, og undersøkelsen konkluderte med anbefaling av tann-beskyttelse i munnen (intraoralt) ved ishockey.

Statens helsetilsyn gjennomfører et prosjekt som undersøker nærmere årsaksforhold og risikosituasjoner ved tannskader, for å finne påvirkningsmuligheter via holdninger, vernetiltak og fysisk miljø.

8.2.9.3. Utfordringer og tiltak

Gjennom oppfølging av St.meld.nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid og Stortingets behandling av denne, har Sosial- og helsedepartementet fått et omfattende ansvar for området. Ledelsen av det ulykkesforebyggende arbeidet er nå i større grad samlet i departementet, noe som må ses i sammenheng med omorganiseringen av den sentrale helseforvaltningen.

I omsorgsboliger, som er en boligtype spesielt tilrettelagt for pleie- og omsorgstrengende, vil tildels meget pleietrengende (dvs. rullestolbrukere, aldersdemente, orienteringshemmede og andre funksjonshemmede) ha sin bolig. Det vil her være spesielt viktig å sørge for bl.a. rømningsveier og alarmsystemer som tar hensyn til beboerens funksjonssvikt.

Prosjektet Sikkerhet for eldre er gjennomført av Fylkeslegen i Rogaland, og tildelt midler fra Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Barne- og familiedepartementet. I utviklingsprosjektet Sikkerhet for eldre har målet vært bevisstgjøring av yrkesgrupper som har kontakt med eldre og kan påvirke deres ulykkesrisiko. Målgruppene har derfor vært hjemmetjeneste og teknisk sektor i kommunene. Det er utviklet informasjonsmateriell, dvs. undervisnings- og arbeidshefter, video og brosjyrer.

Folkehelsa driver i sammenheng med utviklingsprosjektet et forskningsprosjekt rettet mot eldres sikkerhet. Ulykkesdata i forhold til eldre er regi-strert og analysert, og Folkehelsa undersøker effekten av forebyggende tiltak, konsekvenser av skader, og prioriteringer og strategier for forebygging.

Arbeid for å forebygge barneulykker er et viktig satsingsområde for sentrale myndigheter. I 1992 ble barnesikkerhetsarbeidet overført fra Samarbeids-utvalget for barnesikkerhet - SamBa til Skadeforebyggende forum for en prøveperiode på fire år, tildelt midler av Sosial- og helsedepartementet. Departementet har også tildelt midler til et styrket Skadeforebyggende forum, jfr. kap. 7.3. Departementet ser det som viktig at det ulykkesforebyggende arbeidet i frivillig sektor stimuleres og støttes. Frivillig ulykkesforebyggende arbeid bidrar til økt engasjement for tryggere lokalsamfunn.

Gjennom Aksjonsprogrammet barn og helse 1995 - 1999 er målet å styrke det tverrsektorielle samarbeidet i kommunene for å fremme barn og unges helse. Fylkeslegen er gitt en viktig rolle i et arbeid for å formidle erfaringer fra prosjekter og utviklingsarbeid på området. Stortinget har vedtatt mål for de nasjonale innsatsområdene beskrevet i St.meld. nr. 37 (1992-93). Disse blir i aksjonsprogrammet relatert til barn og unge. Forebygging av ulykker er et av de sentrale formidlingstemaene.

En viktig utfordring i det skadefore-byggende arbeidet, er utvikling av registreringen av ulykkesskader.

I Innst.S. nr 118 (1993-94) sier sosialkomiteen: "Komiteen har merket seg at datagrunnlaget for personskader er usikkert og mener det er behov for å utvikle et bedre prioriterings- og styringsverktøy. Komiteen mener det er lite tilfredsstillende når samfunnet ikke har oversikt over antall personer

Et godt registersystem er nødvendig for å få et pålitelig totalbilde av omfanget av ulykker over et visst alvorlighetsnivå og deres konsekvenser. Dette danner grunnlag for prioritering av forebyggende innsats, og evaluering av tiltak som settes iverk. Utfordringene fremover ligger i hovedsak på følgende tre områder:

  • Bedre kunnskap om konsekvenser av ulykkesskader.
  • Ensartet og samordnet registrering.
  • Lokal bruk av data i forbindelse med forebygging av ulykkesskader.

Norge deltar i samarbeid på nordisk nivå gjennom representasjon i Arbeidsgruppe for registrering av ulykker (ARON) i Nordisk medisinsk statistisk komite (NOMESKO). Gjennom dette samarbeidet sikres det at data som samles inn vil være sammenlignbare med andre nordiske land.

På internasjonalt nivå arbeides det for norsk deltakelse i EUs European Home and Leisure Accident Surveillance System (EHLASS). EHLASS er et skaderegistreringssystem som samler data fra et spesifisert antall sykehus i EU-landene på områdene hjemme- og fritidsulykker. Målet med dette er å stimulere forebygging av ulykker på disse områdene.

Gjennom erfaringer er det hentet nyttig kunnskap om effekt av lokal-samfunnsbaserte tiltak i det ulykkesforebyggende arbeidet. Det ulykkesforebyggende arbeidet i Harstad er et godt eksempel i så måte. Effekten består både i reduksjon av antall ulykker på prioriterte områder og økonomiske innsparinger som følge av reduserte ulykkestall.

En utfordring i Sosial- og helsedepartementets arbeid er å stimulere til lokalsamfunnsbasert ulykkesforebyggende innsats.


Fotnoter:

  1. Helsedirektoratet (1987): "Helse for alle i Norge? "EUR/RC30/8 Rev 2 og
  2. EUR/RC34/7 Rev. 1
  3. Jfr. kap. 8.2.5. og 8.2.8.
  4. Helsedirektoratet (1987): "Helse for alle i Norge?"
  5. Helsedirektoratet og Statens institutt for folkehelse (1989): "Klassifikasjoner for registrering av ulykker og skader"
  6. SINTEF (1991): "Risikoanalysemetoder" Rapport STF75 A91042
  7. Definisjoner samsvarer i hovedtrekk med Helsedirektoratet, Statens institutt for folkehelse (1989): "Klassifikasjoner for registrering av ulykker og skader."
  8. Handlingsplanens inndeling på dette området samsvarer ikke med norsk registreringspraksis.
  9. For disse områdene vises det til egne planer, f.eks. Arbeidstilsynets strategiske plan og virksomhetsplaner (arbeidslivet innenlands) og Samferdselsdepartementets "Trafikksikkerhet mot år 2000". Nærmere informasjon kan fås hos disse instansene.
  10. EUR/RC30/8 Rev 2 og EUR/RC34/7 Rev.1
  11. NOMESKO (1995): "Health Statistics in the Nordic Countries 1993" NOMESKO 44:1995.
  12. NOMESKO (1994); "Health Statistics in the Nordic Countries 1994" NOMESKO 47:1996.
  13. Elvik, Rune (1991): "Hva koster ulykkene samfunnet?". TØI-rapport 100/1991. Transport-økonomisk institutt, Oslo.
  14. I beregningen overvurderes nok produksjonstapet, siden det ikke tas hensyn til arbeidsledighet. Merknad: kan utdypes beregningsmessig.
  15. Her er medisinske (behandling, transport, medisiner, utstyr, varig pleie) kost-nader, attføringskostnader og produsjonsbortfall inkludert. For personer i uproduktiv alder er kun de medisinske kostnadene og produksjonstapet ved foreldrenes jobbfravær ved barneulykker som er inkludert. Pga manglende data er andre kostnader, f.eks. knyttet til tapt skolegang, ikke beregnet.
  16. Samfunnsøkonomisk gevinst ved full oppnåelse av hovedmål I og II kommer noen år frem i tid (år 2000 og 2002). Med en årlig diskonteringsrente på anslagsvis 7% blir dagens verdi, dvs. nåverdien, av samfunnsøkonomisk gevinst en del mindre enn de oppgitte beløp. Nåverdien av innsparingene blir da hhv. 45 og 430 mill. kroner for mål I og II.
  17. Produksjonstapet utgjør den overveiende delen av de realøkonomiske kostnadene ved dødsfall i hjem-, skole- og fritidsulykker. Det vil i tillegg kunne være noen medisinske og materielle kostnader knyttet til et fåtall av disse dødsfallene. De er ikke inkludert her.
  18. Jfr. kap. 8 for gjennomgang av lover og forskrifter på området.
  19. Rundskriv I-25/95 av 26.06.95 Aksjons- programmet barn og helse 1995-99 gir mer informasjon om satsingen.
  20. Guldvog, B., Thorgersen, A. og Ueland, Ø.: (1992): "Ulykker, vold og selvpåført skade" Statens institutt for folkehelse, Rapport nr 1/92
  21. Ueland, Ø.(1991): "Forekomst av ulykker og skader i Drammensregionen. En totalregistrering av alle legevaktbehandlede skader". Statens institutt for folkehelse.
  22. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (1994): Årsberetning
  23. Ref av Hovedredningssentralen i Sør-Norge v/ politimester O. Sønderland.
  24. Beskrivelsen av personskader som helseproblem baseres i hovedsak på opplysninger fra helsevesenet: Dødsårsaksregisteret i Statistisk sentralbyrå, utskrivningsregisteret fra sykehusene og Personskaderegisteret ved Statens institutt for folkehelse.
  25. Beregningene over antall medisinsk behandlede personskader er basert på estimat fra Personskaderegisteret ved Statens institutt for folkehelse.
  26. Handlingsplanen tar utgangspunkt i ulykkesarena ut fra inndelingen definert i kap. 1.2.
  27. Kopjar, Branko, Thomas M. Wickizer (1996): "Home Injuries among Adults in Stavanger, Norway" Am.J.Pub. Health. March 1996, Vol 86, No.3; 400-404.
  28. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (1995): ÅrsberetningFig. 4.16: Skoleulykker. Skadediagnoser blant skolebarn etter ulykkessted 1995
  29. Skulberg, T & A (1994): "Drukninger 1973, 1983 og 1993" Manus, Sjøvettkampanjen.Fig. 4.17: Hva holdt du på med? Produkter involvert før skaden fant sted
  30. Trafikkulykker er ikke omfattet av handlingsplanen, jfr. kap. 1.3.
  31. Ueland, Ø.: "Produkter innblandet i ulykker med personskade til følge" Statens institutt for folkehelse, Rapport nr 4/1993.
  32. Statens helsetilsyn (1996): "Tannskader hos barn og ungdom. En undersøkelse i Oslo og Nord-Trøndelag 1992/93".
  33. Elvik, Rune (1991): "Hva koster ulykkene samfunnet?" Skadeforebyggende forum / Transportøkonomisk institutt.
  34. Kopjar, B., Guldvog, B., Wiik, J.(1996) Medisinske behandlingskostnader for skader i Norge Tidsskr Nor Lægeforen nr 4, 1996;116. 512-516.
  35. Elvik, Rune (1993): "Hva koster skade-forebygging" SF-rapp. 4/93, TØI-rapp. 197/93.
  36. TØI-rapport 193/1993, ref i Samferdselsdepartementet (1995): "Trafikksikkerhet mot år 2000"
  37. Elvik (1993): "Hvor mye er unngåtte trafikkulykker verd for samfunnet?" Transportøkonomisk institutt.
  38. Innst.S.nr. 118 (1993-94) Innstilling fra sosialkomiteen om utfordringer i det helsefremmende og forebyggende arbeid.
  39. "System for nasjonal personskadestatistikk", Skadeforebyggende forum 1991
  40. Statistisk sentralbyrå: "SYNAPS forprosjekt" Notat 95/23
  41. Statens helsetilsyn: Rundskriv IK 34/95
  42. Spiegel,C., Lindeman F.: "Children can't fly. A programme to prevent childhood mortality from window falls." Am J Publ Health 1977;67:1143.
  43. Clarke MA & Walton WW (1979): "Effects of safety packaging on asperin ingestion by children" Pediatrics, 63,687-693.
  44. Ytterstad, Børge (1995): "The Harstad Injury Prevention Study" ISM skriftserie nr.33.
  45. Tinetti, ME, Baker DI, McAvay G, et al: A multifactorial intervention to reduce the risk of falling among elderly people living in the community." N eng J Med 1994;331:821-827.
  46. Chapuy MC et al: "Vitamin D3 and calcium to prevent hip fractures in elderly women". N Eng J Med 1992;327:1637-1642.
  47. Vejle Amt (1993): "Sport uden skader"
  48. Ekeland A og Lund Ø : "On-Slope evaluation of Alpine Release Bindings" Skiing trauma and skiing safety 1987; 169-179.
  49. An evaluation of residential smoke detector performance under actual filed conditions: final report. Washington DC: Federal Emergency Management Agency, 1980.
  50. Sorensen B (1976) "Prevention of burns and scalds in a developed country". Journal of Trauma, 16, 249-258.
  51. Ytterstad B, Søgaard AJ "The Harstad injury prevention study: prevention of burns in small children by a community-based intervention." Burns 1995;21:259-266. skoler, informasjonsprogram rettet mot barnevakter, skoldesikre kraner, og informasjon til foreldre som har barn som allerede har vært utsatt for brannskader. Ved noen av disse rapporteres det om økt oppmerksomhet, kunnskap og endret atferd.
  52. Thuen F (1991): "Et trygt hjem -Er det mulig?" Nasjonalforeningens HEMILsenter og Helsedirektoratet.
  53. Norsk Gallup Institutt A/S: "Sjøvettundersøkelsen". Rapport 2039, 1992.
  54. Tellnes G "Resultater av skadeforebyggende arbeid i lokalsamfunnet" Tidsskrift for Norsk Lægeforening; 1984; 104: 1838-1842.
  55. Schelp L "Community intervention and and changes in accident patterns in a rural Swedish municipality" Health Promotion 1987; 2: 109-125.
  56. Boyesen Marit (1995) "Ulykkesforebygging i kommunen - på vei mot kommunal sikkerhetsledelse?" Hemil-rapport nr. 3 -1995.
  57. Wildavsky, Aron (1979): "Speaking Truth to Power, The Art and Craft of Policy Analysis" Boston. Handlingsplanen vurderer derfor de virkemidler departementene rår over for å styrke lokale prosesser slik at ulykker forebygges.
  58. NOU 1988:17 Frivillige organisasjoner
  59. Statskonsult (1995): "Statlige overføringer til frivillige organisasjoner" Rapport 1995:3. forskningsinstitusjoner. I perioden 1992-1996 har forumet vært styrket økonomisk gjennom bl.a. tildeling av statlige midler fra Sosial- og helsedepartementet/Statens helsetilsyn, Barne- og familiedepartementet, Samferdselsdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.
  60. Rogalandsforskning: "Den stygge andungen" Evaluering av Skadeforebyggende forum Rapport RF-95/195.
  61. Økonomisk Rapport 18/96
  62. Rundskriv i -25/96, 4.11.96 Lokalt ulykkesforebyggende arbeid og sosial og helsedepartementet.
  63. Ytterstad, Børge (1995): "The Harstad Injury Prevention Study" ISM skriftserie nr. 33.
  64. Schelp, Lothar (1987): "Epidemiology as a Basis for Evaluation of a Community Intervention Programme on Accidents" Karolinska Institutet, Institutionen för Socialmedicin, Avhandling. Sundbyberg.
  65. Direktoratet for sivilt beredskap (1994): "Veileder for kommunale risiko- og sårbarhetsanalyser"
  66. For en generell gjennomgang av økonomiske virkemidler i det forebyggende og helsefremmende arbeidet vises det til St.meld.nr 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid.
  67. Røiseland, Asbjørn (1995): "Forebyggende helsearbeid Hva forteller kommuneregnskapene?" Tidsskr. Nor Lægeforen nr 15 1995: 115: 1853-6. hälso- och sjukvården og socialförsäkringen, kalt FINSAM 68>. Forsøket innebærer at det i forsøksområder er etablert et samarbeid mellom helse-/rehabiliteringstjenester (länsting) og trygdekontor (allmenn försäkringskassa). Disse skaper sammen en finansiell ramme, hvor aktuelle tjenester inngår. I tillegg settes det av et beløp som skal brukes til etablering av tiltak som kan føre til reduksjon i trygdeutbetalinger. Ved beregning av totalt resultat deles overskuddet slik at staten får halvparten, länstinget og trygdekassen andre halvparten. Det konkrete siktemålet med forsøket er å styre bruken av midler til bl.a. aktiv rehabilitering fremfor passiv sykmelding. Ordningen har så langt medført et overskudd på mellom 2 og 12 %, når man sammenligner forsøkskommuner med sammenlignbare kommuner som ikke deltar i forsøket. I tillegg har beløpet som kan benyttes til etablering av tiltak utløst stor kreativitet. I Norge ville et tilsvarende forsøk være mest aktuelt i forhold til forebyggende virksomhet. Forslag om dette ble fremmet i St.meld.nr. 37 (1992-93). Forsøk avhenger av at kommuner melder ønske om å delta.
  68. Regeringens Proposition 1991/92:105
  69. Rusmiddeldirektoratet og Transportøkonomisk institutt (1994): "Ruspåvirket kjøring og ruspåvirkede førere"
  70. Thorgersen, A. og Nysether, S (1995): "Tannskader og idrett" Statens institutt for folkehelse på oppdrag av Statens helsetilsyn som får varig men eller blir invalidisert hvert år."
Lagt inn 30 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Tilbakemeldingsskjema

Fant du det du lette etter?

Kommentaren inneholder ulovlige tegn! Prøv å fjerne spesialtegn.

Tusen takk for ditt svar!

Alle tilbakemeldinger blir lest, men vi kan ikke svare deg.