I-0895 B
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik I
Utgiver: Sosial- og helsedepartementet
Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001
Brosjyre/veiledning | Dato: 14.12.1999
Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998 - 2001 |
Rett person på rett plass |
Innhold | |
Tilbud skaper etterspørsel
2. Fremskritt krever omstilling Fra legevelde til teambyråkrati
3. Balanse i helsepersonellmarkedet - en utopi Etterspørselen endres raskere enn tilbudet
Mer personell enn noensinne Bedre organisering, - Robuste enheter | 6.1. Geografisk fordeling
|
Utfordringen |
Dessuten har medisinske fremskritt, og vekst i omsorgsbehovene sammen med generell økonomisk vekst skapt større etterspørsel etter personell enn utdanningene har tilført. |
ForordGjennom arbeidet med stortingsmeldingene om allmennlegetjenesten, sykehusene, psykisk helse og eldreomsorgen samt utkast til ny felles helsepersonellov som ble lagt fram i 1997 og proposisjonene om Nasjonal kreftplan og Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 som ble lagt fram våren 1998, er Sosial- og Helsedepartementet kommet til at det må arbeides systematisk med organisasjons- og personalspørsmål over en lengre periode for å møte de utfordringer sektoren som helhet står ovenfor. Derfor ble denne 4-årige handlingsplanen for
helse- og sosialpersonell utarbeidet i 1997. Denne 3. utgaven
omfatter både de tiltak fra 1997 som er videreført i 98 og 99,
tiltak som er kommet til som følge av planene for kreftomsorg og
psykisk helse, stortingsmeldingen om rehabilitering, samt andre
initativ på personellfeltet. Planen vil bli rullert gjennom
planperioden.
|
Innhold
Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen1. Paradoksenes verdentilbake til innhold | |||||||||||||
Få sektorer i samfunnet er så avhengige av personellet som helse- og sosialtjenesten - nær sagt all undersøkelse, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg består i menneskelig innsats. Resultater oppstår i samspillet mellom personell og mellom pasient og behandlere. Kvaliteten bestemmes av helsearbeidernes kunnskaper, ferdigheter, holdninger og personlige egenskaper. Derfor er helse- og sosialtjenesten så sårbar for svingninger i personelldekning, personellets kvalifikasjoner og sviktende samarbeidsforhold. Uten nok omsorgsarbeidere og hjelpepleiere får ikke pleietrengende eldre og funksjonshemmede den hjelpen de trenger. Uten nok leger, sykepleiere og hjelpepleiere får ikke pasientene den behandlingen de trenger. Utslagene av personellmangel kan bli dramatiske. Sviktende eldreomsorg, ubetjente legekontorer og stengte sykehusposter utgjør ikke bare et administrativt eller organisatorisk problem, det representerer en trussel mot liv og helse.
De siste ti-årene er helse- og sosialtjenesten tilført store personellressurser, bl.a. fordi den spredte bosettingen i store deler av landet krever mer helse- og sosialpersonell i forhold til befolkningens størrelse, enn mange andre vestlige land. Dagens situasjonsbeskrivelse er likevel påfallende lik situasjonen for tretti år siden: Pleie- og omsorgstjenesten får ikke nok kvalifiserte medarbeidere, utkantstrøk opplever lege- og tannlegemangel, sykehusene hemmes av mangel på nøkkelpersonell. Tilbud skaper etterspørsel
For hundre år siden hadde befolkningen mer tro på kloke koner og kjerringråd enn på leger. Legene hadde ofte lite å stille opp med - ut over å stille diagnose - og derfor var deres tjenester heller ikke særlig etterspurte. Etter hvert som legevitenskapen utviklet virksomme metoder for å behandle sykdommer, ble det også kø på legenes venteværelser. Som i alle andre sammenhenger utvikles tilbud i helse- og omsorgstjenesten for å møte et behov eller en etterspørsel. Dette århundret kan beskrives som medisinens sekel. De medisinske fremskrittene har vært enorme - nye medisiner, operasjonsmetoder, behandlingsprinsipper og undersøkelsesapparater har avfødt stadig nye og bedre tilbud for pasientene. Mange av disse tilbudene har avhjulpet tilstander som før voldte både lidelse og bekymring, for eksempel tuberkulose og magesår. Men det paradoksale er at de også har skapt nye køer og forsterket behovet for mer helsetjenester. Blodtrykksmedisinene reduserte behovet for behandling av hjerneslag, men gjorde tusenvis av mennesker til kroniske "blodtrykkspasienter". Ulike medisinske fremskritt har økt behovet for personell. Og selv om både undersøkelses- og behandlingsmetoder i mange tilfeller er blitt enklere å utføre, mindre tidkrevende for personellet og mer skånsomme for pasientene, er pasientbehandlingen totalt sett blitt mer og ikke mindre arbeidskrevende. Mens man før nøyde seg med de "mest nødvendige" undersøkelsene hos den enkelte pasient, fordi undersøkelsesmetodene var så arbeidskrevende, tilbyr man nå pasientene en rekke undersøkelser - fordi de er blitt så enkle og raske å utføre. Den medisinske utviklingen har skapt stadig nye tilbud og stadig større etterspørsel etter helsepersonell.
Velstandens nød Den sterke velstandsøkningen i etterkrigstiden har gitt oss et bedre liv materielt sett - mulighetene for personlig utfoldelse og vekst er større enn noen gang. Men den har også forandret samfunnet. Flere er kommet i arbeid utenfor hjemmet. Så sent som i 1960-årene var 95 prosent av kvinner i arbeidsfør alder hjemmearbeidende. Tretti år senere var et stort flertall utearbeidende. Dermed ble også det tradisjonelle omsorgsmønsteret der voksne tok seg av sine barn og barna tok seg av sine foreldre - umulig å videreføre. Grunnlaget for det omfattende omsorgsarbeidet de hjemmearbeidende kvinnene hadde utført, har falt bort. Barnehager og skoler har overtatt mer av barneomsorgen, den organiserte eldreomsorgen har tatt hånd om de gamle - og det er blitt behov for mer lønnet omsorgspersonell. Kvinnene gikk ut i arbeidslivet, men det er fortsatt kvinnene som utfører omsorgsoppgavene. Pleie- og omsorgsyrkene er og har alltid vært utpregede kvinneyrker. Forskjellen er at
Omsorgsbehovene har også forandret seg. Folk har fått mer fritid, men også flere aktiviteter. Arbeidstempoet er skrudd opp, det forventes intensitet og tempo - også av mennesker som i tidligere tider ikke var i arbeid utenfor hjemmet. Til tross for at folkehelsen er blitt stadig bedre, har antall uføretrygdede økt i lange perioder i etterkrigstiden. Flere flytter for å ta utdanning eller arbeid. Flere bor i byer, flere skiller seg, flere eldre er enslige - færre har en familie å støtte seg til. Mer av omsorgsansvaret skyves fra det private til det offentlige.
Mistrivsel og psykiske problemer på grunn av passivitet, isolasjon og ensomhet øker. Det er skapt behov for tilbud der eldre, ensomme og mennesker med psykiske lidelser kan få menneskelig kontakt og aktivisering tilrettelagt av det offentlige.
Eldre, uføretrygdede, syke og omsorgstrengende har også fått bedre kår. Følgelig er også forventningene blitt høyere til at omsorgstjenestene skal holde tritt med velstandsutviklingen ellers i samfunnet. I dag har samfunnet råd til enerom for alle eldre i institusjon - dermed har også kravet om dette bred politisk oppslutning. Det som måtte ha fortonet seg som fremtidseventyr for våre foreldre, er blitt selvfølgelig for oss. Behovene stiger også. Det blir flere eldre - og flere eldre eldre - flere med kroniske sykdommer, flere funksjonshemmede i alle aldrer, flere pensjonister og flere pensjonistår fordi pensjonistene lever lenger. Alt dette har medvirket til at samfunnets omsorgsoppgaver har økt betydelig de siste tiårene - og til at etterspørselen etter personell er økt tilsvarende. Kommunenes innsats i pleie- og omsorgssektoren er først og fremst utbygget etter 1950. Noen særlig vekst i virksomheten ble det ikke før i 1960-årene, og det var i 1970-årene at eldreomsorgen virkelig ble stor i kommunal sammenheng, blant annet ved at det ble opprettet stillinger for hjemmesykepleiere, hjemmehjelpere og andre omsorgsyrker. I 1980-årene var det stagnasjon i tjenestenes kapasitet.
I begynnelsen av 1990-årene har reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning og etter hvert også kommunenes ansvar for mennesker med psykiske lidelser, preget utviklingen i pleie- og omsorgssektoren. De siste årene har personellveksten i denne sektoren særlig gått til disse gruppene, mens det har vært en nedgang i kapasiteten sett i forhold til antall personer over 80 år. |
Forventningene har økt i takt med mulighetene. For femti år siden var lungebetennelse en alvorlig sykdom, opptil annenhver pasient døde. I dag får antibiotika tilstanden under kontroll på noen få dager. Men for femti år siden var det heller ingen som anklaget legen om en hjerteinfarktpasient døde av hjertestans - alle visste at dette ikke var noe legen kunne gjøre noe med. Nå vil man spørre: Gjorde legen nok? Det tas nesten for gitt at alvorlig syke mennesker skal kunne reddes fra å dø. De medisinske og økonomiske mulighetene har økt helse- og omsorgstjenestens evne til å løse helseproblemer. Men de har kanskje i enda sterkere grad økt befolkningens forventninger til hva helse- og omsorgstjenesten er i stand til å utrette - og til hva den enkelte bør kunne regne med av hjelp. De offentlige helsetjenestene har gitt den enkelte større trygghet, men har kanskje også bidratt til medikalisering av livets naturlige luner og gitt grunnlag for en sterkere følelse av utilstrekkelighet. Jo større evne, desto større utilstrekkelighet
De medisinske og økonomiske mulighetene har økt helse- og omsorgstjenestens evne til å løse helseproblemer. Men de har kanskje i enda sterkere grad økt befolkningens forventninger til hva helse- og omsorgstjenesten er i stand til å utrette - og til hva den enkelte bør kunne regne med av hjelp. De offentlige helsetjenestene har gitt den enkelte større trygghet, men har kanskje også bidratt til medikalisering av livets naturlige luner og gitt grunnlag for en sterkere følelse av utilstrekkelighet.
Jo flere som gis pleie og omsorg, desto tydeligere trer det som forsømmes fram - all den omsorg personellet ikke rekker å gi. Jo mer man lærer seg om sykdommene, desto klarere ser man hvor mye man ennå ikke vet. Da det ble oppdaget at sukkersyke skyldes mangel på insulin, ble ett problem løst - nå kunne pasientene få en behandling som både forlenget og forbedret livet. Men listen over ubesvarte spørsmål ble ikke kortere, heller lengre: Hvorfor oppstår insulinmangelen? Hva kan gjøres for å hindre at sykdommen oppstår? Hva er det som skjer på cellenivå? Personell i helseyrkene har som regel høye ambisjoner på pasientenes vegne. Men ønsket om å gjøre "det beste" blir stadig vanskeligere å oppfylle etterhvert som så mye kan gjøres. Utstyr krever personell
Men i helse- og omsorgstjenesten nytter det ikke på samme måten å rasjonalisere ved hjelp av automatikk. Tekniske hjelpemidler i pleie- og omsorgssektoren har nok gjort arbeidsdagen mindre fysisk belastende - rygger spares når tunge pleiepasienter kan løftes med heis og løfteapparater. Utbygging av bad og toaletter i nærheten av pasientenes rom har rasjonalisert stellet; det samme har moderne sanitærmateriell og ulike typer sterilt engangsutstyr. Teknologi har også gjort pasientene mer selvhjulpne. Men omsorg består ikke bare i vask og mating - menneskelig kontakt er minst like viktig. Også eldre og omsorgstrengende har behov for et sosialt liv, for aktivisering og innhold i hverdagen. Dette kan ikke skapes av maskiner. Det som frigjøres av arbeidskapasitet hos personellet, vil raskt bli slukt av de store udekkede behovene som avdekkes når de rent fysiske pleieoppgavene krever mindre tid. Sykehusene er komplekse organisasjoner med ressurskrevende oppgaver. Ny teknologi har gjort mange arbeidsoperasjoner enklere. Men behovet for personell blir ikke alltid mindre totalt sett. De nye metodene for bildefremstilling har for eksempel gjort det vesentlig enklere å synliggjøre sykdomsprosesser i kroppen, men har samtidig økt behovet for røntgenleger og røntgenteknikere. Kikkhullsteknikk har gjort det mulig å operere bort gallesten gjennom et blyantstort innstikk i huden. Det har spart pasienten for langvarig sykeleie, men har samtidig i en del tilfeller økt arbeidsmengden for kirurgene. Den gamle operasjonsmåten der pasientens mage ble åpnet med et stort innsnitt, tok ofte mindre tid å utføre. Maskiner kan bidra til at personellet kan bruke sin tid på oppgaver som bare mennesker kan gjøre, men så lenge det alltid vil være behov for at helse- og omsorgspersonellet skal "gjøre mer" for sine pasienter, vil ikke frigjort tid fremstå som økonomisk innsparing. Ikke engang innføring av moderne informasjonsteknologi (IT) kan forventes å resultere i lavere lønnsbudsjett eller mindre etterspørsel etter helse- og sosialpersonell - selv om IT vil gjøre det mulig å fremstille mer, raskere og bedre informasjon enn før.
Men det paradoksale er at jo sterkere velferdsøkningen i samfunnet er, desto vanskeligere synes det å opprettholde nivået i en av de mest grunnleggende delene av velferden - helsetjenesten. For hver lønnsøkning blir det vanskeligere å få helsebudsjettene til å gå i hop, mindre rom for kostbar overtid og ekstraarbeid. Innstramninger i omsorgstilbud og stenging av sengeposter kan bli resultatet. Sykdom rammer ikke bare i kontortiden; akutte tilstander krever hjelp når de oppstår. Helse- og omsorgstjenesten må være beredt døgnet rundt - den må ha døgnkontinuerlig drift. Til det kreves personell, mye personell. Sykdom oppstår ikke jevnt fordelt over tid og sted, men tilfeldig og i rykk og napp. Pågangen svinger; i deler av døgnet, uken, måneden og året er det høyere belastning enn i andre. Belastningstoppene krever økt innsats fra personellet - en innsats som ofte bare kan oppnås gjennom bruk av overtid.
Mange ubesatte stillinger kombinert med omfattende vaktberedskap fører til høye tilleggsutgifter til overtid og vikarer. For arbeidsgiverne utgjør vakt- og overtidstillegg betydelige beløp. For personellet utgjør de en viktig del av det de oppfatter som "sin lønn". Derfor har man nok sett at vaktordninger i en del tilfeller har vært opprettholdt som rekrutteringstiltak - ikke bare av medisinsk nødvendighet. Ved at legene i realiteten har kontroll over vaktordningene og dermed i praksis også over mulighetene til bierverv, vikariater i avspaseringsperioder, mv., har de også i høy grad kontroll over sitt totale lønnsnivå. I lønnsoppgjørene økes både den faste lønnen og kompensasjonen for merarbeid og overtid. I en undersøkelse om endring av legekostnader i sykehus med fokus på legeoppgjøret 1996 har AGENDA funnet at lønnskostnadene for leger økte med 40,7 % fra 1995 til 1997. I samme periode er antallet timeverk for leger økt med 10,4 %. Den økte aktiviteten har vært kostbar for sykehusene. For å hindre at lønnsøkninger sprenger budsjettene, må arbeidsgiverne begrense bruk av merarbeid og overtid. Dermed får personellet arbeide mindre og pasientene kan få et dårligere tilbud.
Tid er penger, men tid er også helsepersonellets viktigste ressurs. Skal personellet kunne løse pasientens problemer, må det sette seg skikkelig inn i pasientens situasjon. Det krever tid. Skal pasientene få med seg alle gode råd, må personellet ha tid til å forklare. Undersøkelser viser at norske pasienter er gjennomgående fornøyde med de tjenestene de mottar, men de fleste etterlyser mer tid og bedre informasjon. |
2. Fremskritt krever omstillingtilbake til innhold | ||||
Fra legevelde til teambyråkrati
Legene har alltid hatt en sentral plass i helsetjenesten, men deres posisjon er endret dramatisk i løpet av etterkrigstiden. Det gjelder innenfor alle tjenester og på alle nivåer. Dagens allmennpraktikere er ikke lenger enerådende, men en av mange fagpersoner pasienten støtter seg til og søker råd hos. Fysioterapeuter, ergoterapeuter, helsesøstre, jordmødre, hjelpepleiere, sosialarbeidere og hjemmehjelpere er like viktige som legen i mange sammenhenger. Det samme kan sies om spesialisthelsetjenesten. Overlegens ord er ikke lenger lov, - alt arbeid som utføres i sykehus, skjer ikke etter én enkelt overleges instruksjoner, men i et samarbeid mellom mange. Rett etter århundreskiftet hadde mange sykehus bare en enkelt overlege og en kandidat - en yngre lege under opplæring - det øvrige personellet bestod stort sett av sykepleiere og ufaglærte. Etter hvert som sykehusene ble større og mer spesialiserte, trengtes det mange yrkesgrupper og mange i hver yrkesgruppe. Sykepleierne ble supplert av hjelpepleiere, legene av ulike spesialutdannede personellgrupper. Hver av profesjonene har ønsket å danne sin egen faglige plattform: "Sykepleie er et selvstendig fag, - fysioterapi er noe mer enn anvendt legevitenskap". Den ene personellgruppen etter den andre har tilkjempet seg en sterkere posisjon i forhold til legene, dels ved å kreve egne ledelseslinjer for sine grupper, dels ved å bygge opp egen kompetanse som har gjort dem til mer selvstendige og likeverdige samarbeidspartnere, og dels ved autorisasjoner som i praksis har gitt enerett til visse oppgaver og funksjoner. Generelle holdningsendringer i samfunnet gjorde etter hvert de tradisjonelle arbeidsmåtene i helsetjenesten foreldet. Det ble ikke lenger mulig å se alle arbeidsoperasjoner som uttrykk for legens forlengede hånd; den autoritære ledelsesmodellen måtte vike plassen for en modell mer i pakt med demokratiseringen i arbeidslivet. Både pasienter og underordnet personell forlangte medvirkning og medbestemmelse - en innflytelse som måtte tas fra legene. Brytningene knyttet til dette, bidrar til profesjonsstridene som har pågått de siste tiårene. Med bakgrunn i utdanning og lovverk argumenterer de ulike profesjonene for at nettopp deres gruppe bør ha et selvstendig ansvar for og rett til å utføre visse oppgaver.
I dag er sykehusene kompliserte bedrifter som bare kan fungere om alle medarbeidere er på plass og kan samarbeide. Det trengs flere titalls ulike personellgrupper og mangel på en av dem kan hemme de andres arbeid. Det samme gjelder til en viss grad også andre deler av helse- og sosialtjenestene. Følgen er at mens det før var nok å planlegge for tilstrekkelig tilgang på leger og sykepleiere, må personalplanene nå omfatte en rekke personellgrupper med ulike helse- og sosialutdanninger. Teamarbeid og tverrfaglighet forutsetter organisasjons- og ledelsesformer som sørger for at alle medarbeideres kompetanse kommer til sin rett. Uten dette vil ikke personellet utfylle, men overlappe hverandre. Mens det før var nok at en leder ga sine instruksjoner - som alle andre så fulgte, er det nå nødvendig at mange samarbeider om det som skal gjøres. Derfor må ledere på alle nivåer ha tid til og kompetanse i ledelse og samarbeid. Helsetjenesten trenger - kanskje mer enn noen annen virksomhet - klare og entydige ledelses- og ansvarslinjer. Misforståelser og unnlatelser kan få katastrofale følger for pasientene. Det er derfor det er så viktig at man klarer å utvikle en ledelsesplattform som forener behovet for tverrfaglig medvirkning og enhetlig styring. Spesialisering lager flaskehalser Den sterke tilveksten i kunnskap har gjort det umulig for den enkelte spesialist å beherske hele feltet. Mange undersøkelses- og behandlingsmetoder krever så mye trening og erfaring at de må utføres av spesielt opplærte personer. Alt dette har ført til at helse- og sosialfagene er blitt - og kommer til å bli - stadig mer spesialisert. | Spesialiseringen har ført med seg flere
personellgrupper, men også større skiller innen den enkelte
profesjon. Legene har gått foran, spesialistene har spesialisert
seg i utvalgte deler av sin spesialitet - mens man før hadde
såkalte generelle spesialister, har man nå både gren- og
"kvist-spesialister". Til sammen er det nå 43 forskjellige
medisinske spesialiteter i Norge (innbefattet de såkalte
grenspesialitetene), - i andre land kan det være mer enn femti.
Dette er en uunngåelig utvikling. Uten spesialisering ville ikke de moderne helseyrkene kunne utøves. Men spesialisering har også ulemper. Spesialisering vil si å velge dybde fremfor bredde. Det innebærer at man trenger flere personer for å opprettholde bredden. Jo sterkere spesialisering, desto flere spesialister må til for å dekke hele fagfeltet. Slik blir man mer og mer avhengig av at det til enhver tid er nok av hver enkelt spesialistgruppe. De små sykehusene klarer ikke å holde følge med i denne utviklingen; de kan ikke bygge sin virksomhet på personell som bare mestrer en liten del av fagfeltet. Derved blir det også vanskeligere å rekruttere det personellet de trenger. De spesialiserte personellgruppene representerer mulige flaskehalser i virksomheten. De medfører også et stort behov for vaktberedskap. Regionsykehusene - som er de mest spesialiserte sykehusene - må opprettholde en serie forskjellige vaktlag med ulike kompetanse- og ansvarsområder. Dette fører ikke bare til økte kostnader, men også til at en stor andel av personellets arbeidskraft går med til lite intensive arbeidsøkter på kvelds- og nattetid. Resultatet er at flere av personellet får mer ubekvem arbeidstid og at pasientene får mindre kontakt med hver helsearbeider. Dette er prisen man må betale for å kunne opprettholde et fullt spesialisert tilbud. Men prisen kan bli større eller mindre. Spesialisering fører til sentralisering. Jo flere sykehus som etablerer høyt spesialiserte tilbud, desto vanskeligere blir det å tilfredsstille personellbehovet og desto dyrere blir spesialisthelsetjenesten. Måten tjenestene organiseres og ledes på, har stor innvirkning på personellsituasjonen. Mange av problemene i personellsituasjonen skyldes dårlig organisering og ledelse.
Fanget av egen suksess Helseprofesjonene har lykkes i å skape etterspørsel etter sine egne tjenester - dels fordi de mange medisinske fremskrittene har gjort det mulig og ønskelig å bygge en omfattende helsetjeneste, dels fordi helsetjenestene har hatt stor tilslutning og tillit i befolkningen og dels fordi helseprofesjonenes fagforeninger har klart å nå fram med sine budskap.
Resultatet er at Norge har forholdsvis mange stillinger både for leger og sykepleiere, sammenlignet med andre land, også når vi tar hensyn til vår spredte bosetting. Dette er naturligvis positivt for pasientene, men det har også ført til at høyt utdannet personell bruker mye av sin arbeidsdag på oppgaver som andre med mindre kompetanse kunne ha utført like godt. Leger må trille senger, hente journaler og hjelpe pasienter med av- og påkledning istedenfor å bruke tiden til medisinske oppgaver. Sykepleiere må dele ut mat, hjelpe pasienter med personlig hygiene og gjøre kontorarbeid som hjelpepleiere og kontorpersonell kunne gjort like bra eller bedre. Tannleger bruker mye tid på å kontrollere friske tenner. Profesjonene - særlig legene og sykepleierne - har vunnet fram, men er også blitt innhentet av sin egen vellykkethet. Fordi hjelpepleierne er fortrengt til fordel for sykepleierne, er det ikke rom for å ansette støttepersonell som kan avlaste sykepleierne for rutineoppgaver. Både leger og sykepleiere gir i økende grad uttrykk for mistrivsel som følge av overkvalifisering. Trivsel og arbeidsglede oppnås lettest når det er samsvar mellom kvalifikasjoner og oppgaver. Men rett person på rett plass kan ikke oppnås hvis ikke arbeidsgiver sørger for en god balanse mellom de ulike yrkesgruppene, og hvis ikke yrkesgruppene selv medvirker til at dette kan skje. |
3. Balanse i helsepersonellmarkedet – en utopitilbake til innhold | |||
I oppgangstider vil ulike sektorer konkurrere om arbeidskraften, en dragkamp som i løpet av kort tid kan skape underskudd på viktig personell. I "jappetiden" gikk høyt kvalifiserte sykepleiere til ikke-medisinske jobber i det private næringsliv. Men da de økonomiske innstrammingene kom, ble også stillingene i den offentlige helse- og sosialtjenesten etterspurt. Paradoksalt nok er nedgangstider bedre enn oppgangstider for helse- og sosialsektoren.
| Konjunkturene svinger raskt; men tilgangen på helse- og sosialpersonell vil ikke kunne endres like fort. Det tar tid å utdanne helse- og sosialpersonell. Fra man oppretter flere studieplasser til man ser resultater, kan det gå mange år - opptil 10-12 år for de lengste spesialistutdanningene. Etterspørselen kan forandre seg fra det ene året til det andre. Store reformer kan velte balansen på kort tid. Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemning synliggjorde mangelen på fagfolk i denne sektoren. Etterspørselen etter vernepleiere og annet fagutdannet personell økte sterkt og er ennå langt fra dekket. Arbeidstidsforkortelsene i 1970- og 1980-årene påførte helse- og sosialtjenesten belastninger som den ennå ikke har klart å kompensere for. Liten fleksibilitet
I helse- og sosialtjenesten er det mange hindre og stor motstand mot denne formen for tilpasning. Profesjonene vokter om sine revirer - støttet av autorisasjonsordninger og regelverk som bidrar til at bare enkelte yrkesgrupper kan inneha visse stillinger - samtidig som organisasjonsstrukturen gir lite rom for raske forandringer og utveksling av personell på tvers av avdelings- og institusjonsgrenser. Det er ikke uvanlig at én post eller avdeling må stri med langvarig personellbrist, mens de øvrige avdelingene i samme sykehus har god dekning. Det er ikke lett å få til en utveksling av personell fra ett sykehus til et annet. Forsøk på dette har skapt så sterke protester at de er blitt skrinlagt. På samme måte er det sterk motstand mot å forandre oppgavefordeling mellom sykehus for å tilpasse virksomheten til personellsituasjonen. Ingen sykehus vil gi fra seg oppgaver - til tross for at de mangler personell til å utføre dem, - både fagfolkene og lokalsamfunnene verner om "sine sykehus". Generelt er det også forholdsvis lite mobilitet blant helse- og sosialpersonell. Leger har tradisjonelt vært vant til å flytte for å ta arbeid der det er ledige stillinger - særlig da det var få faste og mange tidsbegrensede stillinger. Nå er motivasjonen til å flytte mindre, fordi det er er underskudd på leger. De store byene og sentrale strøk av landet har god tilgang på leger og tannleger, mens utkantstrøk, særlig i Nord-Norge har problemer med å få fylt alle stillinger. Slik sett kan man si at personellmangelen for en del personellgrupper i hovedsak er et fordelingsproblem. |
4. Hvordan takle ubalansen?tilbake til innhold | ||
Mer personell enn noensinne Norge har aldri hatt så mye helse- og sosialpersonell som nå. Hver 6. innbygger arbeider innen helse-, sosial- og omsorgstjenestene - hver 40. nordmann er sykepleier, hver 300. er lege. Likevel er det mangel på leger og annet nøkkelpersonell. Hvorfor er ikke personellmangelen løst når det er utdannet så mange? Svaret er at ubalanse i personellmarkedet ikke kan rettes opp ved bare å tilføre stadig mer personell. Utdanning er en langsiktig strategi - ved å øke eller redusere kapasiteten i utdanningene, kan man dempe de store bølgene. Men de små krusningene og de store brottsjøene kan ikke møtes på denne måten. Helse- og sosialtjenesten forandres, de medisinske behovene skifter, befolkningen endres. Dette samspillet er så innfløkt og uforutsigbart at langsiktige strategier alene ikke er nok. Men omsorgsbehovene knyttet til eldrebølgen både kan og må forutses. Hvis en f.eks. ikke får til en sterk økning av omsorgsarbeidere nå, vil mangelen på fagfolk bli smertelig om noen år og vanskeligere å løse. Tilsvarende vil dagens mangel på kirurger ved de perifere småsykehusene ikke kunne avhjelpes ved å ta inn flere medisinerstudenter, som først vil kunne være utlært om 10-12 år. For å løse dagens problemer trengs andre og raskere tiltak. Markedet for helse- og sosialpersonell vil aldri være i absolutt balanse; det vil alltid være svingninger - det vil hele tiden være et visst overskudd eller underskudd på en eller annen helse- og sosialpersonellgruppe. Utfordringen er ikke å fjerne svingningene, men å finne hensiktsmessige måter å tilpasse seg dem på. Derfor må personellpolitikken spille på et bredt spekter av tiltak, og perspektivet må være både kortsiktig og langsiktig. Det må utdannes nok personell til å kunne dekke de fremtidige behovene som kan forutses, men i tillegg må det utvikles en fleksibilitet som sikrer at helse- og sosialtjenesten kan tilpasse seg skiftende behov og tåle de endringer som ikke kan forutses. Stikkordene er: omstillingsevne, tilpasningsdyktighet, samarbeidsvilje og helhetstenkning. Situasjonen for helse- og sosialpersonell må trekkes inn i beslutninger knyttet til struktur, organisering, finansiering, oppgavefordeling og ledelse. Dette er beslutninger som ikke er direkte rettet mot personellet, men som kan ha stor betydning for arbeidssituasjonen og produktiviteten. Siden det får så store utslag på lengre sikt å
øke eller redusere utdanningskapasiteten, bør perspektivet være
langsiktig. Målet må være å oppnå et stabilt og forutsigbart antall
utdannede - store svingninger vil skape problemer enten bølgen går
den ene eller den andre veien. Akutt personellmangel må løses med
rasktvirkende tiltak, mens utdannings-politikken må ta sikte på å
møte etterspørselen på lengre sikt.
I 1990-årene er utdanningskapasiteten økt sterkt, særlig for høgskoleutdannet helse- og sosialpersonell, men dette vil først få full effekt i neste årtusen. Fremskrivninger viser at det er fare for lege-, tannlege- og sykepleiermangel langt inn på 2000-tallet. Spørsmålet er derfor om kapasiteten i disse utdanningene fortsatt bør økes. | Svaret avhenger av hvordan morgendagens etterspørsel bedømmes. Ut fra de erfaringene som er gjort til nå, er det rimelig å anta at det vil bli behov for stadig mer helse- personell fremover - forutsatt at den generelle velstandsøkningen i samfunnet fortsetter. Årsaken til at leger og annet helsepersonell går arbeidsledige i mange europeiske land, er ikke at legene ikke trengs, men at landene ikke har råd til å bruke dem. Så lenge den offentlige økonomien tillater det og befolkningen ønsker å prioritere helse, vil det være behov for nær sagt alt det personellet man klarer å utdanne - etterspørselen etter helsetjenester synes å være uten grenser.
Statistisk sentralbyrå har utviklet en modell for framskriving av situasjonen på arbeidsmarkedet for ulike grupper helsepersonell: HELSEMOD 4 . Modellen tar hensyn både til det fremtidige tilbudet av helsepersonell og forventet etterspørsel. Ifølge de seneste kjøringene fra SSB, viser modellen at det blir overskudd på de fleste av faggruppene som inngår fram til år 2010. Modellen regner imidlertid ikke med balanse i legemarkedet før etter 2010 og for sykepleiere rundt 2002-45 . Dersom det er store udekkete behov for faglært arbeidskraft eller det vedtas større satsinger innenfor helse- og sosialssektoren, vil modellen vise lavere personelletterspørsel og større overskudd enn det som faktisk vil bli tilfelle. HELSEMOD tar f.eks. ikke hensyn til den store mengde ufaglært personell som idag arbeider i pleie - og omsorgstjenestene. Etterspørselen etter sykepleiere og vernepleiere kan derfor være undervurdert i modellen. Modellen bygger også på samme yrkesdeltakelse og arbeidstid som i 1995. Endringer i årsverktilbudet fra de ulike gruppene som følge av endret yrkestilpasning eller endret personalpolitikk vil derfor ikke fanges opp av HELSEMOD. Reduksjon i f.eks. legenes arbeidsinnsats tar modellen i liten grad hensyn til. SHD har derfor i samarbeid med Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet gitt SSB i oppdrag å legge
inn i modellen de økninger i personellbehov som følger av nye
satsningsområder og reformer innen helse- og omsorgssektoren.
Fremskrivningen viser med disse forutsetninger, underskudd på
sentrale personellgrupper som leger, psykologer, farmasøyter,
tannleger og vernepleiere framover mot 2010.
Departementet har lagt til grunn at landets økonomi vil gjøre det mulig å følge opp satsingene på psykisk helse og eldreomsorg i årene som kommer. Det er også sannsynlig at etterspørselen etter personell vil øke fordi 1) den medisinske utviklingen vil frembringe nye
tilbud som innebærer økt etterspørsel etter personell
4 Beregningsmodell som fremskriver tilbud og etterspørsel etter helsepersonell innen 18 yrkesgrupper og 14 tjenesteområder i helse- og sosialsektoren. Modellen er utviklet av SSB på oppdrag fra KUF og SHD 5 Kilde: St. meld. nr. 36 (1998-99) Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning |
5. Hva må gjørestilbake til innhold | |||
Bedre organisering - Robuste enheter Svingninger i personelltilgangen er ikke et forbigående fenomen, men noe helse- og sosialtjenesten må lære seg å leve med. Mangel på personell oppgis som en viktig årsak til at fylkeskommunene ikke klarer å innfri ventetidsgarantien for sine innbyggere. For noen grupper helsepersonell er dette langt på vei et geografisk fordelingsproblem, for andre er det mangel totalt sett.
Mulighetene for å kunne tilpasse virksomheten etter endringer i behovene er større i store enn i små enheter. Mye tyder på at fylkeskommunene - særlig i enkelte deler av landet - er for små til å kunne demme opp for svingningene i tilgangen på personell i sykehussektoren. Helseregionene vil være mer robuste som planleggingsenheter for spesialisthelsetjenesten. Dette er bakgrunnen for at Stortinget har vedtatt å styrke det regionale samarbeidet. Dette innebærer at fylkeskommunene i samarbeid utarbeider regionale helseplaner. Planene skal ivareta hele befolkningens behov for spesialisthelsetjenester og sikre at alle får et likeverdig tilbud. |
Fylkeskommunene vil gjennom det regionale samarbeidet kunne se personellsituasjonen i sammenheng med spørsmål om oppgavefordeling, finansiering, tilrettelegging av akuttfunksjoner og planlagte behandlinger, sykehuslokalisering osv. Det vil si at ansvaret for personelldekningen plasseres der hvor problemene oppstår og skal løses. Bare på denne måten kan man sørge for at arbeidsgivere ikke oppretter flere stillinger enn det er grunnlag for. Struktur og organisering er blant de forholdene som virker sterkest inn på personellsituasjonen og er derved blant de viktigste angrepspunkter for helsepolitikken. For å kunne utnytte spesialisert personell og dyre investeringer i avansert utstyr, er det nødvendig å etablere en funksjonsfordeling mellom sykehusene i en region. Ved dette kan man for eksempel skjerme enheter fra øyeblikkelig hjelp-funksjoner og kun konsentrere seg om å ta unna ventelistepasienter. Videre kan det være aktuelt å samle akuttfunksjoner til færre sykehus i kombinasjon med opprustning av ambulansetjenesten. Ambulerende spesialister og bruk av telemedisinske løsninger kan gjøre spesialisttjenestene tilgjengelige i hele regionen. Dette er tiltak som kan hindre dublering av tjenester innen mindre geografiske områder og dermed frigjøre personellressurser. Videre får man utnyttet verdifull arbeidskraft på en optimal måte i regionen. |
6. Tiltaklinkdoc#doctilbake til innhold6. 1. Geografisk fordeling
Departementet vil 6.1.1. Forbedre systemet for fordeling av legestillinger ved atSosial- og helsedepartementet fra og med 1.1.99
i samråd med Nasjonalt råd for spesialistutdanning og legefordeling
fastsetter overordnete rammer for:
De regionale helseutvalgene fordeler
spesialiststillingene og utdanningsstillingene i vedkommende region
etter at Den norske legeforening har uttalt seg.
6.1.2. Videreføre og styrke ordningene for å rekruttere helsepersonell til områder med dårlig dekningI 1992 ble det etablert en ordning med nedskriving av studielån for leger i utvalgte kommuner i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal for å styrke rekrutteringen til legestillingene i disse kommunene. Ordningen videreføres i 1999. 6.1.3. Rekruttering til allmennlegetjenestenVed iverksetting av fastlegeordningen vil departementet rette spesiell oppmerksomhet mot kommuner med ustabil legedekning og utarbeide tiltak som kan bedre denne situasjonen. Det skal utarbeides kriterier for hvilke kommuner som skal kunne motta spesielle stimuleringsordninger med sikte på bedre og mer stabil legedekning. Målet er tilstrekkelig antall leger i alle kommuner fra og med 01.01.2001. Av bevilgningen til forberedelse av
fastlegeordningen vil 17 mill i 1999 bli benyttet til oppstart av
stimuleringstiltak for å styrke stabiliteten i allmennlegetjenesten
i utkantkommuner:
Departementet vil vie særlig oppmerksomhet til å oppnå en stabil og tilfredsstillende personellsituasjon i samiske områder, se tiltak 6.3.6. 6.1.4. Styrke spesialistutdanningen av psykiatere i områder med svak dekning.En ordning med tilrettelagt utdanning av psykiatere ved lokalsykehus som ikke alene kan oppfylle kravene til slik spesialistutdanning, har vært iverksatt i Nordland siden 1994. Forventningen er å bedre dekningen av psykiatere i Nord-Norge. Utdanning av tilstrekkelig mange barne- og ungdomspsykiatere er en betydelig utfordring. Det har vært en flaskehals i utdanningen av barnepsykiatere at disse har vanskeligheter med å få _ års sideutdanning i psykiatri. Stortinget har derfor bedt Regjeringen opprette hospitantplasser med statlig lønnsdekning ved sykehusenes barneavdelinger, øremerket for barnepsykiateres sideutdannelse. jfr romertallsvedtak VI, Innst. S. Nr. 258 – 1996-97. Bevilgningene til tiltakene er i 1999 6 mill. 6.1.5. Styrking av ordningene for å rekruttere tannhelsepersonell til områder med dårlig dekning.De siste 10-15 år har det vært store problemer
med tannlegebemanningen i den offentlige tannhelsetjenesten i
Nord-Norge. I statsbudsjettet for 1999 er det bevilget midler til
personellrettete tiltak, stimuleringstiltak og utredningsarbeid.
Departementet vil følge opp prosjektet "Tannlegestabilitet og
kvalitet i Nord-Norsk tannhelsetjeneste". Det er innledet et
samarbeid med de 3 nord-norske fylkeskommunene, KS og Den norske
tannlegeforening i arbeidet med stimuleringstiltak til Nord-Norge.
I tillegg venter departementet på en utredning om tannlegeutdanning
i Tromsø.
6.2. Utnytte personellressursene – bedre ledelse, organisasjon og personalpolitikkDet er i alles interesse at helse- og sosialpersonellets kompetanse og arbeidskraft utnyttes så godt som mulig, slik at personellet får en mer meningsfull arbeidsdag og pasientene et bedre tilbud. Likevel er det på dette punktet interessekonflikter oftest oppstår. Helsepolitikken må søke å forene ønsket om gode arbeidsbetingelser for personellet med ønsket om å gjøre mest mulig for pasientene. Dette er en vanskelig balansegang, men ingen umulig oppgave. Hvis virksomheten ledes godt, bør det være mulig å synliggjøre at personellet og pasientene langt på vei har felles interesser. Nøkkelordene er ledelse og organisering. Det er en ledelsesoppgave å sørge for at personellets arbeidskraft kommer til sin rett. Det er også en ledelsesoppgave å forhindre at verdifulle krefter går tapt på grunn av formålsløs profesjonsstrid, urasjonell arbeidsfordeling eller dårlig arbeidsmiljø. Helse- og sosialpersonell har større slitasje og belastningsplager enn mange andre grupper i samfunnet. De fleste sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere klarer ikke å stå i jobben til oppnådd pensjonsalder. Omsorgsyrkene er krevende både fysisk og psykisk. Hvis ikke de som leder helse- og sosialstjenesten tar tilstrekkelig hensyn til dette, kan det gå ut over både personell og pasienter, og tjenestene mister verdifull arbeidskraft. Arbeidsmiljøtiltak må derfor ha høy prioritet hos arbeidsgiverne. Utfordringen er ikke bare å fjerne belastningene, men også å sette personellet i stand til å mestre belastninger. Utfordringen er heller ikke å fjerne alle profesjonsmotsetninger, men å hindre at krefter spilles på formålsløs strid og urasjonell arbeidsfordeling. Det viktigste staten kan gjøre for å bistå arbeidsgiverne i denne viktige oppgaven, er å sørge for at lover og regler, organisasjonsstruktur og ledelsesprinsipper utformes slik at de stimulerer personell og ledelse på alle nivåer til gjensidig anerkjennelse av hverandres kompetanse fremfor å vedlikeholde kunstige skanser som må forsvares. Bare på denne måten kan en sikre at rett person kommer på rett plass. Det er ikke bare viktig at rett person er på rett plass, det er også viktig at samme person ikke opptrer i ulike roller på de samme plasser. Det er ikke uvanlig at offentlig tilsatte leger har bierverv ved siden av hovedstillingen. Det har vært avdekket tilfeller der offentlig tilsatte leger henviser pasienter til egen private praksis. Dette kan ikke aksepteres. Det er også uakseptabelt dersom leger mottar gaver eller fordeler fra legemiddelindustrien som kan innebære en utilbørlig påvirkning av deres yrkesutøvelse. Derfor vil departementet: 6.2.1. Styrke ledelsesfunksjonene ved å gå inn for at prinsippet om enhetlig ledelse på alle nivåer lovfestes i lov om spesialisthelsetjenesteLov om spesialisthelsetjenesten behandles i Stortinget våren 1999. Etter forslaget skal sykehus organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivå. Enhetlig ledelse vil etter departementets vurdering bidra til at det tas et helhetlig ansvar for virksomheten og at ansvarsfraskrivelse unngås. Ny lov kan virke fra tidligst 1.1.2000. 6.2.2. Iverksette ny felles lov for alt helsepersonell som åpner for en mer fleksibel og rasjonell bruk av personellet.Ny helsepersonellov ble vedtatt av Stortinget i
april 1999. Denne innebærer at dagens profesjonslover bli erstattet
av den nye felles helsepersonelloven. Departementet vil gå gjennom
dagens forskrifter i lys av helsepersonellovens formål: Å fremme
kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten.
6.2.3. Stimulere til utvikling av bedre ledelses- og organisasjonsmodeller i sykehus ved å følge opp Steine-utvalgets innstilling "Pasienten først - Ledelse og organisering i sykehus"For dette formål er det etablert et bredt sammensatt "Forum for organisasjonsutvikling i sykehus" med sekretariat i KS. Forumet gir støtte til ca. 40 lokale utviklingsprosjekter innen forumets satsningsområder. 6 av disse er knyttet til målet om "Rett person på rett plass". 6.2.4. Ta initiativ til at det blir etablert et lederutviklingsprogram for toppledere i helseinstitusjonerForum for organisasjonsutvikling og ledelse (se 6.2.3.) har ledelse og incentivsystemer i sykehus som eget satsningsområde. Innenfor dette området gis det støtte tikl 12 prosjekter og 3 av disse dreier seg om lederopplæring. 6.2.5. Gå inn for at personellstrategien i helseinstitusjonene legges om slik at legespesialister og annet universitets- og høgskoleutdannet personell gis bedre mulighet til å konsentrere seg om sine spesialoppgaver.Dette innebærer i praksis at: Gjennomsnittlig årlig økning i lege- og sykepleierårsverk i sykehusPersonellstatistikken fram til 1998 viser at sykehusene ikke har hatt forståelse for dette perspektivet. Fortsatt øker andelen leger og sykepleiere. Figuren viser at veksttakten i arbeidsinnsatsen
i sykehus er dobbelt så stor for sykepleiere og nesten 3 ganger så
sterk for leger i forhold til gjennomsnittet. Utviklingen mot
større andel spesialutdannet personell fortsatte også i 1998.
6.2.6. Gå inn for en bedre disponering av personellet også utenfor institusjonene med sikte på avlastning av spesialutdannet personell.Dette innebærer bl.a: 6.2.6.1. At jordmødre overtar mer av ansvaret for svangerskapskontroller av friske gravide.6.2.6.2. At personellforbruket i bedriftshelsetjenesten vurderes med sikte på mindre innslag av leger og sykepleiere.Bedriftshelsetjenesten er evaluert av Rogalandsforskning på oppdrag fra KRD og viser at det arbeider ca 2-2500 personer i bedriftshelsetjenesten, hvorav ca 500 leger, 3-400 fysioterapeuter og ca 7-800 sykepleiere. SHD vil i samarbeid med KRD følge opp evalueringen med sikte på å redusere innslaget av helsepersonell i denne tjenesten. 6.2.6.3. At refusjonsretten for avtaleløse leger avvikles.Iverksatt pr. 1.7.98. 6.2.6.4. At tannpleiere avlaster tannlegerVurderes i forbindelse med ny rammeplan for tannpleierutdanningen og utredning av ny tannlegeutdanning i Tromsø, jf. Tiltak 6.5.4.s. 28.6.2.7. Invitere Den norske legeforening til å samarbeide om et prosjekt om arbeidssituasjonen for leger i allmennlegetjenesten.Høsten 1998 ble det igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF Unimed/NIS og Kompetansesenter for IT i helsevesenet hvor hensikten er å: kartlegge skjema og attestbruk i allmennpraksis, anslå legenes tidsbruk på slike oppgaver, drøfte hva dette betyr av tidsbruk og subjektive belastninger i legens arbeidssituasjon, samt undersøke mulighetene for å redusere omfanget av slike oppgaver. Departementet vil følge opp undersøkelsen med en konferanse hvor formålet er å få oversikt over prosjekter som tar sikte på skjemaforenkling og avdekke behov for innsats på områder som i dag ikke ivaretas. Det er behov for samarbeid og dialog mellom de som produserer skjemaer, de som krever skjemaer/attester og det personell som står for utfyllingen. 6.2.8. Iverksette bestemmelser i ny helsepersonellov som innebærer at offentlig tilsatt helsepersonell skal melde fra til hovedarbeidsgiver om bierverv og helsefaglig forretningsvirksomhet.Siktemålet er å unngå habilitets- og
lojalitetskonflikter og sikre at arbeidet for hovedarbeidsgiver
blir prioritert. Det er ikke bare behov for å myke opp
profesjonsgrenser. I ny helsepersonellov §19 pålegges autorisert
helsepersonell en meldeplikt dersom de har bierverv/eierinteresser,
mv som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers
interesser. Uavhengig av plikten til egen melding, skal
arbeidsgiver kunne be om opplysninger. Departementet mener også at
det er behov for tydeligere forbud mot å motta gaver e.l. som er
egnet til å påvirke legenes yrkesutøvelse.
6.3. Mobilisere arbeidskraftreservene, - rekruttere og beholde personelletI årene som kommer, vil antall eldre over 80 år øke. Mange sykdommer øker med alderen, og behovet for pleie og omsorg blir større jo flere det blir i de eldste aldersgruppene. Dette medvirker til at behovet for personell vil øke. Styrkingen av eldreomsorgen vil kreve minst 3000 årsverk årlig slik at det samlet trengs ca. 12 500 nye årsverk i perioeden 1998-2001. For å skaffe nok vernepleiere, sykepleiere,
omsorgsarbeidere m.fl. til å dekke dette behovet, må det utdannes
mer personell. Men resultatene av å øke utdannings-kapasiteten vil
komme for sent til å dekke hele behovet. Skal eldresatsingen
lykkes, må det også lykkes å frigjøre mer av arbeidskraftreservene
i pleieryrkene.
En spørreundersøkelse utført av Opinion blant medlemmene i Norsk sykepleierforbund (NSF) og Norsk helse- og sosialforbund (NHS) i 1996 viste at færre deltidsarbeidende sykepleiere enn hjelpepleiere ønsker å arbeide mer enn de gjør i dag. Mange av dem som arbeider deltid har valgt dette selv og ønsker å fortsette med dette. Undersøkelsen viste at det antakelig vil kreves sterke tiltak for å få sykepleierne til å øke sin årsverksinnsats, - for eksempel høyere lønn, tilbud om barnehageplasser og mindre stressende arbeidssituasjon. Det er derfor en utfordring for arbeidsgiverne i kommunesektoren å utforme lønnspolitikken slik at sykepleiernes yrkesaktivitet i pasientrettet arbeid øker. For hjelpepleierne viste undersøkelsen at det først og fremst var mangel på stillinger som avholdt dem fra å arbeide mer. De siste årene er antall hjelpepleierstillinger i sykehus og pleieinstitusjoner blitt redusert til fordel for sykepleierstillinger. Det har ført til at mangelen på sykepleiere har økt, samtidig som en ubrukt reserve av hjelpepleiere ikke er blitt utnyttet. Dette er noe av bakgrunnen for at Stortinget ba om en vurdering av forholdet mellom sykepleiere og hjelpepleiere i somatisk klinikk og somatiske og psykiatriske sykehjem. Det er arbeidsgivernes ansvar å utnytte det tilgjengelige personellet best mulig og legge til rette for at flest mulig får tilbud om full stilling. I langt større grad må det bli praktisk og arbeidsmessig mulig å arbeide heltid selv om en har omsorgen for små barn hjemme. Departementet vil bidra med å gi støtte til at ufaglærte får bedre muligheter til å ta utdanning som hjelpepleier eller omsorgsarbeider og til å gi hjelpepleiere og omsorgsarbeidere et bedre etter- og videreutdanningstilbud; se tiltak i kap 6.5. Målet er å styrke disse gruppenes posisjon i helse- og sosialtjenesten. Det er også arbeidsgivernes ansvar å sørge for at frafallet av personell blir så lavt som mulig. Både sykefravær og andel uføretrygdede er høyt i hjelpe- og sykepleiergruppene - antakelig fordi arbeidet er fysisk og psykisk belastende. Pleie av syke er meningsfullt og givende arbeid, men det er også krevende. Mye ubekvem arbeidstid og nærkontakt med menneskelig lidelse øker risikoen for utbrenthet og slitasjeplager.
Vold og trusler mot tjenesteytere er et problem
i helse- og sosialsektoren, spesielt i de hjemmebaserte tjenestene.
Mange ansatte rapporterer at de har vært utsatt for dette i sitt
arbeid. Kommunenes oppfølging synes ikke å være tilfredsstillende.
Slike alvorlige arbeidsmiljø-problemer kan føre til at
arbeidsfeltet oppleves som lite tiltrekkende og at mange slutter.
En godt kvalifisert forebyggende bedriftshelsetjeneste kan være et effektivt tiltak. Departementet vil 6.3.1. Understreke arbeidsgivers ansvar for å sikre et godt arbeidsmiljø i helsesektoren, bl.a. ved hjelp av systemer for kvalitetssikring og internkontrollog 6.3.2. Oppfordre arbeidsgiverne til å legge forholdene bedre til rette for at heltidsarbeid kan kombineres med ansvar for små barn, slik at alle som ønsker det, kan få mulighet til å arbeide i full stillingSom et første tiltak på dette område vil departementet 6.3.3. Gjennomføre prosjektprogram rettet mot arbeidsmiljø og helse i pleie- og omsorgssektoren i perioden 1998 -2001.Bakgrunnen for programmet er bl.a. bekymring over utviklingen når det gjelder et tiltakende sykefravær og tidlig uførepensjonering i sektoren. Det ser ut som om sektoren har vansker med å ivareta sine arbeidstakere og det ser også ut som om det kan by på tiltakende problemer å få rekruttert personell. Målet for dette tiltaket er å bidra til gode arbeidsplasser hvor arbeidstakerne kan ha muligheter for en livslang karriere i fulltidsjobb. På bakgrunn av det materiale programmet bringer frem, vil departementet i samarbeid med arbeidsgivere og arbeidstakere i sektoren vurdere aktuelle tiltak for bedre arbeidsmiljø, bedre muligheter for arbeid i full stilling og andre tiltak som kan mobilisere arbeidskraftreservene blant personell i pleie- og omsorgsektoren. Prosjektprogrammet var opprinnelig tenkt
gjennomført med delprosjekter med modellforsøk i tre - fire fylker
og til sammen ca. 12 kommuner. Departementet har nå revurdert
tiltaket og kommet fram til at det på nåværende tidspunkt ikke er
hensiktsmessig å sette i verk nye modellforsøk.
6.3.4. Mobilisere arbeidskraftreservene gjennom oppdateringskurs eller andre tiltakDet er relativt mange med helsefagutdanning som
forlater helse- og omsorgstjenesten, enten for å være hjemme med
små barn, for å gå over i andre yrker eller for å utdanne seg
videre. Utfordringen er å vinne disse tilbake til helse- og
omsorgssektoren. Samtidig er det viktig å opprettholde et stabilt
og høyt kompetansenivå hos personalet. Dette kan gjøres ved f.eks.
å gi tilbud om faglige oppdateringskurs for sykepleiere og
hjelpepleiere som har vært ute av arbeid en periode. Høgskolen i
Bergen har gode erfaringer med oppgraderingskurs for sykepleiere.
6.3.5. Personelltiltak i psykisk helsearbeid6.3.5.1. Personellbehov som følge av opptrappingsplanen 1999-2006Utbyggingen av de ulike tjenestetilbudene for mennesker med psykiske lidelser vil gi et samlet personellbehov på ca. 9300 nye årsverk i løpet av planperioden 1999-2006, herav ca. 400 leger, ca. 940 psykologer, ca. 4400 høyskoleutdannet helse-/sosialpersonell og ca. 3600 personell uten høyere helse-/sosialfaglig utdanning. Det legges i denne opptrappingsplanen opp til en sterk økning i andelen leger og psykologer i takt med økt vekt på aktiv behandling. Det er i tallet 3600 ikke spesifisert nærmere hvilke personellgrupper som vil bli etterspurt, men det kan både være personell med annen universitets- og høyskoleutdanning (eksempelvis med pedagogisk utdanning), utdanning i håndverksfag, personell med videregående skole og tilsvarende, og personell uten formell utdanning. Departementet har lagt til grunn at psykisk helsearbeid vil få minst den samme andelen av nye årsverk for de aktuelle personellkategoriene i planperioden som man fikk fra 1993 til 1996. På denne bakgrunn, og sett i forhold til beregnet tilgang på helse- og sosialpersonell. jf ovenfor, må disse tjenestene regne med en viss mangel på leger og psykologer, mens tilgangen på høyskoleutdannet personell under ett vil være tilstrekkelig for å møte etterspørselen som følge av denne opptrappingsplanen. En mangel på leger og psykologer tilsier at det i noen år utover 2006 fortsatt kan være nødvendig å kompensere med økt bruk av høyskoleutdannet personell. Departementet regner med at satsingen på psykiatri og psykisk helsearbeid som opptrappingsplanen innebærer, vil ha en positiv virkning på rekrutteringen til feltet, også når det gjelder leger og psykologer. Totalt sett mener departementet at det vil bli en rimelig balanse mellom den økte etterspørselen og sannsynlig tilgang på personell i løpet av planperioden. 6.3.5.2. Produktivitet i psykisk helsearbeidPersonellinnsatsen har økt i de senere årene, men det kan synes som om dette ikke har ført til tilsvarende økt behandlingskapasitet. Beregninger har vist at det utføres i gjennomsnitt 1,1 – 1,5 behandlings/ samarbeidstiltak pr behandler pr dag. I St.meld.nr.25 (1996-97) pekes det på behovet for en kritisk gjennomgang av bruken av personellressursene bl.a. i den polikliniske virksomhet. Departementet har nå startet en gjennomgang av arbeidsformene i poliklinikkene i både voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien med sikte på at flere pasienter skal kunne behandles pr. årsverk. Departementet har på begge disse områdene ansett en økning av produktiviteten med 50 pst. som realistisk. I en situasjon der det skal tilføres betydelig flere ressurser til psykiatrien, er det viktig at tjenesten har et sterkt fokus på hvordan ressursene utnyttes. Departementet har etablert Forum for organisasjonsutvikling i sykehus som også skal se på utfordringene i psykisk helsevern. Økt bruk av økonomisk og administrativt personell i psykiatrien vil gi helse- og sosialpersonellet muligheter til ytterligere vektlegging av klientrettet arbeid. 6.3.5.3. UtdanningstiltakMan må fortsatt regne med variasjoner i
kommunenes og fylkeskommunenes tilgang på kvalifisert personell.
Kompetansehevende tiltak som gjennomføres lokalt og tilpasses
lokale behov er viktige i rekrutteringssammenheng. Omfanget av
kompetansehevende tiltak i form av videre- og etterutdanning må
økes i takt med innføringen av tiltakene i opptrappingsplanen.
6.3.5.3.1. Barne- og ungdomspsykiatrien Her gir departementet i 1999 40 mill i tilskudd til videre- og etterutdanning, dels ved stipendordninger ol. og dels via regionsentrene. Opptrappingsplanen foreslår å øke bevilgningen til utdanningstiltak i barne- og ungdomspsykiatrien med 50 mill. kroner. Dette vil gå til styrking av regionsentrene, til økt tilskudd til spesialist- og videreutdanning, og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden. 6.3.5.3.2. Voksenpsykiatrien Her gis det i 1999 ca. 70 mill. kroner til videre- og etterutdanning, dels som tilskudd til institutter og foreninger som driver videreutdanning, dels som tilskudd til tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid ved høyskolene, og dels ulike etterutdanningstiltak. Opptrappingsplanen foreslår å øke bevilgningen til videre- og etterutdanningstiltak i voksenpsykiatrien med 71 mill. kroner til økt spesialist- og videreutdanning, etterutdanning, opplæring av ufaglærte og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden. 6.3.5.3.3. Andre tiltak
Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet: 6.3.6. Sørge for at det blir utarbeidet opplærings- og utviklingsplaner i kommuner med samisk bosetting som trenger personell med kompetanse i samisk språk og kulturDet er viktig at personellet gis en
utdanningsbakgrunn som setter dem i stand til å bli en del av de
lokalsamfunnene der de skal arbeide. Derfor må helse- og
sosialpersonell som skal arbeide i områder med samisk bosetting,
gis en utdanning som setter dem i stand til å ivareta samenes behov
for helsetjenester på en fullgod måte. Det er i dag knappe
personellressurser med slik kompetanse. De er spredt i kommuner og
institusjoner, og det er behov for en fleksibel og rasjonell bruk
av disse. Det er også andre områder der befolkningen ikke har norsk
som morsmål der det er behov for særlig kvalifisert tospråklig
personale. Dette er ikke bare viktig for pasientene, men også for
at personellet skal kunne mestre sin jobb, trives og bli på stedet.
Derfor må andelen tospråklig helsepersonell økes og tolketjenesten
forbedres. Slike planer vil kunne omfatte:
Sametingen har i 1999 fått overført 4,4 mill fra SHD til oppfølging av NOU 1995:6 "Samisk helse- og sosialplan". Trolig vil om lag halvparten av disse midlene anvendes til personellrelaterte tiltak i samiske områder. Blant de iverksatte tiltakene kan nevnes at Samisk høgskole har utviklet et konsept for lokal tilpasning av opplæring i kulturforståelse. Dette er alt utprøvd av Kåfjord kommune. Det gjøres også utviklingsarbeid ved Høgskolen i Finnmark og Høgskolen i Bodø. Flere kommuner samt enkelte institusjoner i Troms og Finnmark fylkeskommuner er i gang med opplæringstiltak i samisk språk og kulturforståelse helt eller delvis finansiert av disse midlene. 6.3.6.1. Rehabiliteringsinnsats for den samiske befolkningenDepartementet vil legge forholdene bedre til rette for å øke tilgangen av samisk talende personer til rehabiliteringsrelevante studier og fag ved ulike høyskoler ved å:
Kirke- forsknings- og utdanningsdepartementet vil
6.3.7 Gjennomføre handlingsplan for sosialtjenestens førstelinjeI 1998 ble handlingsplanen for sosialtjenestens
førstelinje, "Kunnskap og brubygging", iverksatt. For 1999 er det
bevilget 20,7 mill kr til gjennomføring av planen, hvorav 9,8 mill
kroner til personell- og kompetanserettede tiltak. "Kunnskap og
brubygging" inngår som en del av departementets samlete innsats her
og har følgende overordnede satsingsområder:
Det legges opp til en styrking av personell i
form av en rekke kompetanseutviklingstiltak.
I tillegg til landsdekkende opplæringsprogram vil følgende virkemidler og tiltak bidra til å styrke sosialtjenestens førstelinje innenfor handlingsplanens satsingsområder: - Etablere faglige fora i alle fylker.
Permanente møteplasser for ansatte der de kan utveksle og
reflektere over problemstillinger knyttet til arbeidshverdagen.
I tillegg er det innenfor rammen av midler avsatt til videreutdanning for høyskoleutdannet personell, også stilt midler til disposisjon for ansatte i kommuner og fylkeskommuner som ønsker å delta på høyskolenes videreutdanning i rusmiddelomsorg. Departementet vil videre sørge for å gjøre dette tilbudet bedre kjent. Søknad sendes til fylkesmann/fylkeslege. I det videre arbeidet med "Kunnskap og brubygging" vil det bli lagt vekt på i større grad, å se sammenhenger og felles målgrupper med Opptrappingsplanen for psykisk helse, med sikte på å kunne iverksette felles kompetansehevingstiltak for brukere med sammensatte behov. Sosial- og helsedepartementet vil, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, gjennomgå personellsituasjonen i sosialtjenesten og kartlegge bl a bemanning og organisering innenfor handlingsplanperioden. 6.4. Rekruttering fra utlandet
Utenlandsk helsepersonell utgjør en arbeidskraftreserve for Norge. I mange europeiske land er det overskudd på helsepersonell - særlig blant leger og sykepleiere. Det ser ut til at språkproblemer, kulturelle forskjeller, beliggenhet og klima i noen grad har hindret tilførsel av personell fra land utenom Norden. På kort sikt er imidlertid import av utenlandsk personell den eneste muligheten vi har til å øke antallet helsearbeidere. Helsetilsynet har pr. 1.juli 1997 forenklet praktiseringen av regelverket slik at det er blitt enklere for leger med utdanning utenfor EØS-området å kunne ta arbeid i Norge. Det har skjedd en stor økning i antall helsepersonell fra utlandet som får godkjenning for å arbeide i Norge. Mens det ble godkjent 517 leger og 612 sykepleiere i 1994, ble det godkjent 1260 leger og 2443 sykepleiere i 1997. Den største økningen er for svenske sykepleiere. En bør merke seg at dette kun er personell som kan arbeide i Norge. Vi vet ikke om de faktisk tar arbeid her i landet og hvor mye de evt arbeider. Men det er altså over 3 ganger så mange som fikk mulighet til å ta arbeid her i 1997 som det var i 1994. Departementet vil 6.4.1. Styrke rekrutteringstiltakene for helsepersonell fra utlandet– legerekrutteringsprosjekterArbeidsdirektoratet
startet i 1997 i samarbeid med helsemyndighetene et prosjekt for å
rekruttere leger fra EØS-land (Tyskland, Østerrike og Frankrike)
til områder i Norge med stor legemangel. Det ble i 1998 avsatt 10
mill kroner på AAD`s budsjett til dette formålet. Bevilgningen
videreføres i 1999.
I tillegg finansierer departementet i 1998 og
1999 et prosjekt (Haukelandprosjekt) for å rekruttere
legespesialister fra utlandet. Prosjektet har rekruttert 21
spesialister til norske sykehus. Prosjektet vil bli samordnet med
Arbeidsdirektoratets prosjekt.
Bevilgningene til Arbeidsdirektoratets prosjekt
og til Haukelandprosjektet gir en kostnad på hhv ca 92 000 og ca 48
000 pr. lege. Når vi vet at det koster den norske stat over 2 mill
å utdanne en lege i Norge, er denne importen sies å være en god
investering, selv om ikke alle de rekrutterte legene blir i Norge i
hele sin yrkesaktive periode.
Økt tilgang på tannlegerDepartementet har bedt Arbeidsdirektoratet se på mulighetene for å rekruttere EØS-tannleger. Tilbakemeldingen fra Arbeidsdirektoratet og dets samarbeidspartnere i Tyskland er positiv. Det vil bli annonsering i tyske aviser. Det er avsatt 1 mill kroner til formålet i 1999. Departementet vil i 1999 bevilge kr 800.000 til
UiO og UiB til oppstart av tilleggskurs for utenlandske tannleger
(utenfor EØS) som ikke fyller kravene for å oppnå norsk
autorisasjon. 8 tannleger vil starte på kurset i august. Kurset har
1 års varighet, mot tidligere 3 år.
Departementet vurderer om det bør etableres tilsvarende rekrutteringsprosjekter med norskopplæring for andre personellgrupper, f.eks: sykepleiere. 6.4.2. Gjøre det enklere for utenlandske leger å kunne ta arbeid i Norge bl.a. ved åvurdere om leger med utdanning fra land utenfor EØS, der utdanningen holder tilsvarende faglig nivå som norsk medisinsk utdanning, kan gis samme status som leger fra EØS-land. Departementet har også innledet samarbeid med universitetene med sikte på en ordning med forhåndsgodkjenning av medisinerutdanning fra utvalgte læresteder utenfor EØS-området. 6.4.3. Gjøre det enklere for innvandrere og flyktninger med helsefagutdanning fra land utenfor EØS-området å arbeide innen sitt yrke i Norge, f.eks. ved hjelp av suppleringskurs.6.4.4. Øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til helse- og sosialutdanningene.6.4.5. Endring av forskrift slik at det kan gis avgrensede tillatelser til privat formidling av leger fra utlandet som et supplement til den offentlige arbeidsformidlingenIverksatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 1998. |
6.5. Utdanning, kvalifisering, opplæringAntallet personer som har ulike typer helsefaglig utdanning, kan beregnes og fremskrives i tid. Slike tall vil avspeile hvilken utdanningspolitikk som har vært ført tidligere. For de lengste utdanningene vil tiltak som settes i verk i dag, få mest betydning for den kommende generasjon. For pasientene - og arbeidsgiverne, som skal ivareta pasientenes behov for helsetjenester - vil det være ønskelig å utdanne mer personell enn man trenger for å være sikker på å få nok. Men det er kostbart å utdanne helse- og sosialpersonell - særlig leger, tannleger og psykologer. Den medisinsk-teknologiske utviklingen vil først og fremst kreve flere langtids- og spesialutdannede helsearbeidere. Satsingen på psykisk helse vil kreve flere psykiatere, psykologer og høgskoleutdannet personell med relevant videreutdanning. Økningen i antall eldre over 80 år vil kreve flere med hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanning fordi behovet for pleie og omsorg vil utgjøre den mest personellkrevende oppgaven. Dersom tjenesten skal holde et tilfredsstillende kvalitetsnivå, må andelen av faglært personell øke. Konklusjonen er at antallet faglærte innen de ulike satsningsområdene bør øke. Samtidig bør en vurdere personellgruppene med sikte på en bredere sammensetning i den faglige kompetansen. Behovet for flere leger og annet personell med lang utdanning kan også møtes ved å ansette støttepersonell som kan avlaste dem for rutineoppgaver og dermed frigjøre tid. 6.5.1 Kvalifisering av ufaglærteDepartementet har 6.5.1.1. etablert et program for kvalifisering av ufaglærte i pleie- og omsorgssektoren og i psykisk helsearbeidProgrammet er iverksatt ved rundskrivene I-29/98 og I-1/99 og har en ramme på 19 mill i 1999. Midlene blir fra og med 1999 fordelt av fylkesmann/fylkeslege til kommunene og fylkeskommunene etter en vurdering av kommunenes og fylkeskommunenes rekrutteringsbehov, søknader og innsendte opplæringsplaner. Tilskuddene skal stimulere kommunene til å innarbeide opplæringstiltak for ufaglærte i sine opplæringsplaner. Opplæringstilskuddene skal bidra til en mer effektiv iverksetting av satsningene på eldreomsorgen og psykisk helse. Fylkesmann og fylkeslege skal veilede kommunene i planleggingen og gjennomføringen av tiltakene og oppmuntre til interkommunale løsninger. Fra og med år 2000 vil det være en forutsetning for å motta tilskudd at kommunen/fylkeskommunen har utarbeidet en opplæringsplan etter hovedavtalens §15.
Aktuelle opplæringstiltak er:
6.5.1.2. Departementet vil etablere tilbud om videreutdanning i veiledning for høyskoleutdannet personell for å sikre tilstrekkelig kompetanse i lærling- og praksisordningenFor å sikre tilstrekkelig kompetanse ikke bare i
lærling- og praksisordningen, men også i forhold til helse- og
omsorgs-yrkene generelt, vil Departementet utvide ordningen med
videreutdanning i veiledning for høyskoleutdannede personell.
Organisasjonene har i flere år drevet opplæring av veiledere etter
organisasjonenes egne godkjente kriterier. Det foregår også
videreutdanning som veileder ved noen høyskoler. Departementet vil
støtte en videre utvikling av de tilbudene som i dag foreligger og
arbeide for en samordning av videreutdanningen.
6.5.2. Helse- og sosialfag i videregående opplæringOversikt over perioden 1990 til 1998 Kurvene viser utviklingen av elevtall på
Grunnkurs med utgangspunkt i året 1990. Kurs før Reform '94 er
konvetert til en studieretning i Reform '94.
Elevtallene for grunnkurs helse- og sosialfag har holdt seg stabilt gjennom hele 90-tallet. Denne studieretningen har styrket sin posisjon i forhold til øvrige yrkesfaglige studieretninger. Mens elevtallet for alle studieretninger i 1998 kun var ca. 70% av elevtallet i 1990 (som følge av reduserte ungdomskull), var elevtallet i helse- og sosialfag nesten 100% av 1990-nivået. I 1999 går imidlertid også søkningen til helse- og sosialfag ned. Antall hjelpepleierelever og antall elever, lærlinger og §20-kandidater i omsorgsarbeiderfaget i perioden 1990 til 1998: HjelpepleiereFiguren viser at antallet avgangselever i hjelpepleierutdanningen har gått ned. Mens det i 1990 gikk ut over 3000 nye hjelpepleiere, var antallet sunket til under 1500 i 1998. Nedgangen er et stykke på vei kompensert ved en økning fra ca 500 til 2500 omsorgsarbeidere. Tallet for omsorgsarbeidere omfatter imidlertid også §20-kandidater. Det vil si at antallet 19-20-åringer som går ut av videregående opplæring med en praktisk helse/omsorgsutdanning har gått kraftig ned i løpet av 90-tallet. Omsorgsarbeidere Det ser ut til at elevene i økende grad velger
studieretning helse- og sosialfag for andre formål enn en praktisk
yrkesutdanning. Mange går fra videregående kurs I studieretning
helse- og sosialfag over til allmennfag for å få studiekompetanse
for bl.a. å komme inn på helse- og sosialfagstudier ved universitet
og høgskoler.
6.5.2.1. Styrke søkningen til hjelpepleier- og omsorgs-arbeiderutdanningene innen videregående opplæring bl.a. ved å:- ta initiativ overfor rådgivergruppa på
ungdomstrinnet og lærerne i helse- og sosialfagene i videregående
skoler
Departementet vil 6.5.2.2. Stimulere ambulansefaget i videregående opplæringDe som får fagbrev som ambulansearbeider vil etter ny helsepersonellov også bli autorisert helsepersonell. De skal ha den kompetansen som trengs for å utøve yrket, men vil ikke få sertifikat for å føre utrykningskjøretøy før de er 20 år. Faget er nå etablert ved 6-7 skoler og har 50-100 elever i VK1. Departementet anser dette foreløpig som tilfredstillende. 6.5.3. Etter- og videreutdanning for personell med videregående opplæringDepartementet vil 6.5.3.1. Gi tilskudd til etterutdanningstilbud for hjelpepleiere og andre med helse- og sosialfag fra videregående opplæringTilskuddsordningen er i 1999 iverksatt ved rundskriv I-1/99 og har en ramme på 11 mill kr. Tilskuddene vil på samme måte som for ufaglærte (jf. 6.5.1.1.) bli fordelt av fylkesmann/fylkeslege i samarbeid til kommuner, fylkeskommuner og statlige helseinstitusjoner etter en nærmere vurdering av rekrutteringsbehov, søknad og innsendte opplæringsplaner. Tilskuddene kan også nyttes til bedriftsinterne videreutdanninger for disse personellgrupper. 6.5.3.1.a. Bedriftsintern videreutdanning for operasjonshjelpepleiere Dette utviklingsprosjektet startet i august 1997 ved Ullevål sykehus i Oslo og 12 elever har fullført. Målet er å øke operasjonskapasiteten i sykehus. Flere fylkeskommuner ønsker å starte opp denne utdanningen i egen regi. Fylkeskommunene har fått tilsendt sammendrag av opplæringsplan og evalueringsrapport og vil kunne starte opplæring av operasjonshjelpepleiere i 1999. De vil kunne søke fylkesmannen om støtte til slik opplæring innenfor rammen av den generelle tilskuddsordning til etterutdanning av personell med videregående opplæring. Fylkesmann/fylkeslege vil kunne initiere samarbeidsopplegg mellom flere fylkeskommuner. Departementet vil vurdere en oppfølgingsundersøkelse om operasjonshjelpepleiernes oppgaver/stillinger etter et par år. 6.5.3.1.b. Bedriftsintern videreutdanning for stråleterapiassistenter I Nasjonal kreftplan foreslås opprettet en ny utdanning som stråleterapiassistent. Utdanningen vil bygge på hjelpepleierutdanningen og starter som en bedriftsintern videreutdanning ved Ullevål sykehus høsten 1999 med 10 elever. 6.5.3.2. Videreutdanning i helsefagene innenfor videregående opplæring.Det er behov for formelt godkjente videreutdanningstilbud for helse- og omsorgspersonell med utdanning fra videregående opplæring, både for å styrke disse gruppenes posisjon i helse- og omsorgstjenesten og for å gjøre det mer attraktivt å bli i disse yrkene. I St.meld.nr.42(1997-98) Kompetansereformen som ble lagt fram av KUF 28/5-98, heter: "Den enkelte virksomhet, bransjene, etatene og fagdepartementene bør kunne stå for utvikling og godkjenning av moduler av varierende omfang som bygger på læreplaner i videregående opplæring". I samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har SHD invitert interesserte fylkeskommuner til å forestå utprøving av læreplaner for slike videreutdanninger med 1/2- og 1-årige tilbud. I løpet av 1999 vil i alt 8 fylkeskommuner sette i gang utprøving av læreplaner innen geriatri/eldreomsorg, rehabilitering, autismeomsorg og psykiatri. Det er bevilget til sammen 2 mill i 1999 til utprøvingen. KUF har satt ned et utvalg som skal vurdere hele utdanningsfeltet mellom videregående opplæring og høyere utdanning, herunder hvilken instans som skal stå for formell godkjenning av slike læreplaner. Inntil dette er endelig fastsatt vil SHD gi en foreløpig godkjenning av de læreplanene som blir funnet tilfredstillende. 6.5.4. HøgskoleutdanningeneSelv om økningen i opptakskapasitet til helse-
og sosialfagene innen høyere utdanning, særlig ved høgskolene, har
vært sterk på 90-tallet, utgjør de bare 10 - 11 % av studieplassene
innen høgre utdanning. Kapasiteten i andre utdanninger har økt
raskere enn for helsefagene. Helse- og sosialfagene har faktisk
fått en redusert sin andel - fra 18% til 10% - av kandidatene fra
universitet og høgskoler de siste 10 årene, mens for eksempel jus
har doblet sin andel fra 7% til 14%. Helse- og sosialsektoren
utgjør i dag ca. 17 % av sysselsettingen, og vil i fremtiden ha
behov for en langt større andel av den universitets- og
høgskoleutdannete arbeidskraften enn dagens nivå på ca 10%.
8 Beregningsmodell som fremskriver tilbud og etterspørsel etter helsepersonell innen 18 yrkesgrupper og 14 tjenesteområder i helse- og sosialsektoren. Modellen er utviklet av SSB på oppdrag fra KUF og SHD. 6.5.4.1. Ergoterapeuter og fysioterapeuterFysio- og ergoterapeuter er sentrale faggrupper innenfor medisinsk rehabilitering. En undersøkelse av status for rehabiliteringsvirksomheter i kommunene viser at ergoterapeuter og fysioterapeuter er de vanskeligste faggruppene å rekruttere. I årene 1987 til 1997 steg likevel antall fysioterapiårsverk i kommunehelsetjenesten med om lag 750. Om lag 60 til 70 prosent av kommunene har i dag ansatt ergoterapeut, men få er ansatt i småkommuner Den samlete opptakskapasiteten for disse grupper er økt fra 265 i 1990 til 482 i 1998, ca. 82%. I tillegg kommer et visst antall som studerer fysioterapi i utlandet. Framskrivninger gjort av SSB (HELSEMOD) viser at det kan bli relativt stor overkapasitet av fysioterapeuter og underkapasitet av ergoterapeuter i årene frem mot 2010. SHD vil i samarbeid med KUF vurdere utdanningskapasiteten i fysioterapi- og ergoterapiutdanningene. 6.5.4.2. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiereFor å styrke omsorgen for psykisk
utviklingshemmede må det utdannes flere vernepleiere og annet
personell med kompetanse i miljøarbeid. Det er et stort underskudd
på vernepleiere i forhold til omsorg for mennesker med psykisk
utviklingshemming.
Vernepleiere og sosionomer er viktige personellgrupper også i forhold til opptrappingsplanen for psykisk helse og eldreomsorgen. Når det gjelder økt utdanningskapasitet i vernepleie, vil det sannsynligvis ikke være nødvendig å holde denne permanent på dagens nivå i lang tid. Dagens underdekning vil trolig løses ved økning over noen år. Behovet for vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer vil kunne vurderes i sammenheng. Den samlete opptakskapasitet for disse tre utdanningene er økt fra 870 i 1990 til 2533 i 1998, ca. 190%. 6.5.4.3. SykepleiereDet er fremdeles stor mangel på sykepleiere, og mangelen forsterkes ved iverksetting av handlingsplaner for eldreomsorgen og psykisk helse. Økt innbyggertall og flere eldre som får pleie hjemme, medfører økt behov for høgskoleutdannet personell med helsefag/sykdomslære. I følge Arbeidsdirektoratet har antallet ledigmeldte sykepleierstillinger økt med ca 23% fra 1996 til 1998; fra ca. 1100 i 1996 til 1370 i 1997 og ca 1700 i 1998. I en bedriftsundersøkelse for 2.kvartal 1998 spurte Arbeidsdirektoratet et representativt utvalg arbeidsgivere om innenfor hvilke yrkesgrupper de har så store rekrutteringsproblemer at de har færre ansatte enn de ellers ville hatt. De ble også bedt om å tallfeste hvor mange dette kunne dreie seg om. På dette grunnlag har arbeidsdirektoratet beregnet at mangelen på sykepleiere kan være om lag 3300. Årsakene er flere:
6.5.4.4. Desentralisert sykepleierutdanningMange høgskoler driver i dag desentral
sykepleierutdanning og dette utdanningstilbudet er særlig godt
egnet for erfarne hjelpepleiere og omsorgsarbeidere Det er ønskelig
å øke kapasiteten i de desentraliserte sykepleierutdanningene for å
sikre nødvendig kvalifisert og stabil arbeidskraft i distriktene.
Rekruttering av sykepleiere er et problem flere steder, både i
kommunal og fylkeskommunal sektor. Desentrale studietilbud har en
god og stabiliserende effekt.
6.5.4.5. Radiografer – økt behov som følge av Nasjonal kreftplanKreftscreeningprogrammene har vist et økt behov for radiografer. En påtenkt utvidelse av mammografiprøveprosjektet med fire nye fylker fra i år, vil understreke behovet ytterligere. Det er også viktig å sikre rekrutteringen til stråleterapiutdanningen ved å utdanne flere radiografer. Stråleterapi er en ett-årig videreutdanning som bygger på den treårige radiografutdanningen. Opptakskapasiteten for radiografer er økt med 20
plasser i 1998 og vil øke ytterligere med 20 nye plasser fra 1999.
6.5.5. Videreutdanninger for høgskoleutdannet personellSHD har gjennom flere år gitt tilskudd til videreutdanninger av sykepleiere og annet høgskoleutdannet helse- og omsorgspersonell. I 1999 ble det til sammen bevilget ca. 84,5 mill. til dette formålet. Midlene fordeles dels til høgskolene, dels til kommunene og fylkeskommunene via fylkesmenn/fylkesleger og via Helsetilsynet. 6.5.5.1. Særlig om videreutdanning i psykisk helsearbeidDet er stor mangel på høgskoleutdannede med
videreutdanning i psykisk helsearbeid, og slike
videreutdanningstilbud må trappes opp og gis til flere grupper.
Derfor er denne nye videreutdanningen prioritert høyere enn de
andre. Rammeplan for tverrfaglig videreutdanning i psykisk
helsearbeid ble fastsatt av KUF i mai 1997. Den erstatter tidligere
videreutdanning i psykiatrisk sykepleie og videreutdanning i
psykiatrisk sosialt arbeid og psykosomatisk fysioterapi. De fleste
lærestedene vil da gi fordypning i psykososialt arbeid og i
sykepleie.
Via Helsetilsynet gis det tilskudd til kommuner for at høgskoleutdannet personell skal ta videreutdanning i tverrfaglig psykisk helsearbeid. Rammen er i 1999 på 25 mill og innebærer at staten dekker 50%, og kommunen 25% av lønn i utdanningstiden. Det er ett års bindingstid etter utdanningen. 6.5.5.2. Særlig om videreutdanning i stråleterapi for radiograferPga. mangel på stråleterapeuter har det vært
bevilget særskilte midler til denne gruppen, som er viktig i
behandlingen av kreftpasienter, særlig lindrende behandling.
Sosial- og helsedepartementet stimulerer i dag sykehusene til å gi
sine radiografer et tilbud om spesialisering gjennom en
"studielønnsordning" for stråleterapeuter.
6.5.5.3. Særlig om onkologiske sykepleiereOnkologiske sykepleiere som er tilknyttet sentralsykehusene/ kreftpoliklinikkene, bør også benyttes i arbeidet med å øke kompetansen i primærhelsetjenesten spesielt innenfor symptomkontroll og terminalomsorg, knyttet til hjemmesykepleien og sykehjemmene. For å stimulere til utdanning av flere onkologiske sykepleiere opprettet departementet i 1997 et tilskudd til fylkeskommunene, og effekten er positiv. Sosial- og helsedepartementet viderefører tilskuddet innenfor rammen av de tilskuddsordninger som fra 1999 forvaltes av fylkesmenn/fylkesleger. 6.5.5.4 Særlig om etter- og videreutdanning i rehabiliteringFeltet rehabilitering lider av en lite samlet
forståelse av begreper og innhold mellom faggruppene. Det har ikke
vært gjennomført noen systematisk gjennomgang av kvantitet eller
innhold i rehabiliteringsundervisningen som gis i de ulike
yrkesgruppers grunnutdanning. Man har heller ikke sett utdanningene
på høgskolenivå i sammenheng med rehabiliteringsinnholdet i grunn-
eller spesialistutdanningene for leger og psykologer.
For å skape en mer felles kunnskapsplattform og økt felles forståelse, vil SHD i samarbeid med Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet videreføre det tverrfaglige etterutdanningsopplegget og evaluere forsøk med videreutdanning i rehabilitering. En vil også vurdere rehabiliteringsinnholdet i ulike grunnutdanninger med sikte på å lage en rammeplan for yrkesgrupper med 3-årig høgskoleutdanninger samt søke å harmonisere utdanningsinnholdet i videreutdanninger på høgskolenivå med legers og psykologers spesialistutdanninger. 6.5.5.5. Overføring av de bedriftsinterne videreutdanningene til høgskoleneStortinget har vedtatt at de bedriftsinterne videreutdanningene for sykepleiere (anestesi, operasjon, intensiv, onkologi og pediatri) skal overføres til høgskolesystemet. KUF har nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe som har redegjort for særtrekk ved utdanningene og vurdert administrative, økonomiske og faglige konsekvenser av en overføring til høgskolesystemet. Arbeidsgruppen har ved avveiing av ulike hensyn
samlet seg om en modell der utdanningene overføres til høgskolene
ved at de føres inn under lov om universiteter og høgskoler,
samtidig som en går inn
Fylkeskommunal finansiering bidrar til å sikre nær tilknytning til praksisfeltet og god tilgang på praksisplasser. Fylkeskommunene må inngå kontrakt med aktuelle høgskoler om finansiering, dimensjonering og praktisk gjennomføring. Denne modellen er basert på oppdragsfinansiering og gir et fleksibelt system. Arbeidsgiver får fortsatt mulighet til å påvirke utdanningene i samsvar med sykehusenes behov, samtidig som en sikrer nødvendig faglig nivåhevning. Omleggingen forventes gjennomført i perioden 1999-2000. KUF har det overordnete ansvaret for videre oppfølging, både når det gjelder utvikling av rammeplaner og planlegging ved høgskolene, men handler i samarbeid med SHD. For 1999 vil tilskuddene bli overført fylkeskommunene via fylkesmann/fylkeslege og ses i sammenheng med de øvrige tilskuddene som disse skal fordele til fylkeskommuner og kommuner for kvalifisering/opplæring av helse- og sosialpersonell. 6.5.6 Universitetsutdanningene6.5.6.1. FarmasøyterI hele landet opplever apotekene store problemer med å få ansatt farmasøyter. Problemet er spesielt synlig i distriktene, der manglende tilgang på farmasøyter gjør det vanskelig å sikre befolkningen tilgang på medisiner. Sosial- og helsedepartementet arbeider i dag med en reform av apoteketableringspolitikken som vil føre til ytterligere økt etterspørsel etter farmasøytisk arbeidskraft. Tallmateriale som SHD har innhentet fra Norges Apotekerforening viser at 138 apotek i dag mangler en ansatt med cand.pharm grad i tillegg til apotekeren. Videre mangler 42 apotek reseptar i tillegg til apotekeren. Opptaket til farmasistudiet er økt med 15 plasser i 1998 til 95. Foreløpig opptakstall er 93. Opptaket til reseptarutdanningen er økt med 28 plasser til 60. 6.5.6.2. PsykologerSom følge av opptrappingsplanen for psykisk helse anslås det en forventet økning i etterspørselen etter psykologer på ca. 900 i perioden 1999 - 2006. Det forventes i tillegg økt etterspørsel etter psykologer i privat sektor. Utfra forskjellige vurderinger av psykiatriens andel av tilbudet vil det være en underdekning på ca 500. Økningen i opptakskapasiteten til psykologistudiet på 20 plasser i 1998 har foreløpig ikke latt seg gjennomføre. KUF vil i samarbeide med universitetene om gjennomføring av økning over tid. 6.5.6.3. TannlegerDepartementet vil følge opp tannlegesituasjonen som egen sak i planperioden. Ved årsskiftet sto 10% av tannlegestillingene i offentlig sektor ubesatt. En fremskrivning utført av Universitetet i Tromsø viser at man med dagens etterspørsel og utdanningskapasitet, vil mangle i overkant av 600 tannleger i 2013. Ved behandling av Innst. S. nr. 165 (1994-95) "Innstilling fra sosialkomiteen om samarbeid og styring - mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste", fattet Stortinget bl.a. følgende vedtak: "Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å opprette tannlegestudium i Tromsø, der den offentlige tannhelsetjenesten vektlegges i undervisningsopplegget". Utredningsarbeidet vil være ferdig høsten 1999. 6.5.6.4. LegerDet er fortsatt mangel på leger i
kommunehelsetjenesten, selv om rekrutteringen fra utlandet øker.
Mangel på leger vil kunne vanskeliggjøre/umuliggjøre en
fastlegeordning i små kommuner. Fastlegereformen vil øke
etterspørselen etter leger med anslagsvis 400 nye legeårsverk over
en treårsperiode.
I 1998/99 er følgende tiltak iverksatt:
Departementet vil også følge opp den nordiske
avtalen med sikte på å gi norske studenter fortsatt gode muligheter
til å studere i de andre nordiske land, bl.a. ved avtalen om at 60
norske medisinstudenter tas opp ved danske universiteter hvert år
fremover.
SHD bidrar til finansieringen av medisinerutdanningen i Norge gjennom det såkalte funksjonstilskuddet til regionsykehusene. Tilskuddet skal ivareta universitetsklinikkfunksjonene: forskning og undervisning. Det er i de senere år beregnet ca. 860.000 kr i tilskudd pr. student i det kliniske studiet. SHD har i statsbudsjettet for 1999 lagt opp til en ny fire-delt utforming av dette tilskuddet slik at en i større grad sikrer at midlene faktisk nyttes til forskning og undervisning som forutsatt. Sentralsykehuset i Akershus medvirket tidligere i utdanningen av leger ved at de hadde en såkalt universitetsfunksjon (Aker-Lørenskogplanen). I 1980-årene ble utdanningskapasiteten for leger bygget ned og Aker-Lørenskogplanen avviklet. Med dagens legemangel kan det være aktuelt å gjenopprette universitetsfunksjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, men først etter at kapasiteten i Tromsø og Trondheim er bygget ut som forutsatt ovenfor. 6.5.6.5. Forbedre turnustjenesten for å hindre at den blir en flaskehals i legeutdanningen og sørge for at den ivaretar behovene for praktisk opplæringUtført turnustjeneste i tråd med nærmere
fastsatte regler er et vilkår for å få autorisasjon som lege.
Kandidater utdannet i utlandet måtte frem til 1997, selv skaffe
turnusplass i Norge. Disse, både norske og kandidater fra andre
EØS-land som søker seg til Norge, blir nå tildelt plass av
helsemyndighetene i likhet med kandidater utdannet i Norge.
6.5.7. Spesialistutdanning for legerVed mange sykehus er det mangel på legespesialister eller spesialutdannede sykepleiere som volder de største problemene. Til nå har det i høy grad vært overlatt til sykehusene og profesjonene å utforme de videre- og etterutdanningene som trengs for dette. I tråd med de forslagene som ble fremmet i St.meld. nr. 24 (1996-97) "Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste" vil staten ta større ansvar for videreutdanning av leger. Det innebærer at helseregionene vil få en sentral plass i planlegging og tilrettelegging.
6.5.7.1. En overordnet plan for legespesialistutdanningen i NorgeI tråd med Stortingets behandling av St.meld. 24
(1996/97) (spesialisthelsetjenesten) har regjeringen opprettet et
nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling.
Dette rådet skal være rådgivende for departementet i alle
overordnede spørsmål som angår gjennomføring av og kvaliteten på
spesialistutdanning (videre- og etterutdanning) av leger.
Rådet består av representanter pasientene, staten, Kommunenes Sentralforbund, helseregionene, universitetene og Den norske legeforening. Rådet har sekretariat lokalisert i Statens helsetilsyn. En sentral utfordring for rådet vil være å lage en overordnet plan for spesialistutdanningen. Viktige elementer i en overordnet plan for spesialistutdanning i Norge vil bl.a. være de spørsmål Stortinget spesielt har bedt departementet utrede:
6.5.7.2. Korte ned utdanningstiden for legespesialister for å øke kapasiteten.Et samarbeidsprosjekt mellom departementet og legeforeningen vil fokusere på hvorfor utdanningen tar så lang tid og søke å avdekke hvilke forhold som er årsaken til at utdanningen i praksis tar lenger tid enn den normerte. 6.5.7.3 Rekruttering av legespesialister til kreftbehandlingenI dag er det 32 utdanningsstillinger innenfor
onkologi, 52 innenfor patologi og 124 utdanningsstillinger innenfor
fagområdet radiologi.
6.5.8 Utdanningenes innholdDe holdninger og kunnskaper som tilegnes under utdanningen, har stor betydning for henlsepersonellets funksjon. Jo tyngre og bedre ballast utdanningen gir, desto lettere vil det være for personellet å mestre sitt arbeid og bli værende i jobben over lengre tid. Både under- og overkvalifisering kan føre til mistrivsel. Utdanningen kan ikke gjøres så fulldekkende at kandidatene rustes for alle mulige problemstillinger som måtte oppstå i arbeidslivet. Som andre yrkesgrupper må også helse- og sosialpersonell lære gjennom praksis. Erfaring og ferdigheter må tilegnes som en del av yrkesutøvelsen. Men utdanningen bør gi det grunnlaget som er nødvendig for å oppleve trygghet og profesjonalitet i yrkesutøvelsen. For å kunne yte gode helsetjenester må personellet ha solide teoretiske kunnskaper. Men de praktiske ferdighetene er minst like viktige. En stor del av helse- og sosialpersonellets arbeid er av praktisk karakter. Mange undersøkelses- og behandlingsmetoder krever godt håndlag. Personell som ikke makter å oppøve dette, vil gjøre en dårlig jobb. I tillegg er de holdninger som utdanningen formidler av stor betydning. Uten evne til å sette seg inn i pasientenes situasjon og evne til å samtale med pasientene slik at de både hører og blir hørt, er det vanskelig å oppnå den tilliten som kreves for å få gode behandlingsresultater Derfor er det viktig å sørge for at helseutdanningene har en hensiktsmessig balanse mellom teoretisk og praktisk opplæring. Verken pasient eller personell er tjent med at utdanningen blir så akademisk rettet at det går ut over personellets lyst og evne til å utføre alle de praktiske oppgavene som trengs. I de siste tiårene har en del utdanningstilbud - både på universitets- og høgskolenivå - gjennomgått en omfattende akademisering. Det er viktig å sørge for at denne utviklingen ikke føres så langt at det går ut over det håndlaget yrkene krever. Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet: 6.5.8.1. satt ned et utvalg som skal revidere innholdet i sykepleierutdanningen med sikte på å styrke praksisinnslaget og innslaget av medisinsk-naturvitenskapelige fagMed utgangspunkt i sykepleierens oppgaver og
funksjoner i kommunehelsetjenesten og i sykehus og med utgangspunkt
i de framtidige krav til yrkesutøvelse og samarbeid med andre
yrkesgrupper, har utvalget:
Utvalget har videre utredet praksisopplæringen i
sykepleierutdanningen og utarbeidet forslag til hvordan forholdet
mellom teori og praksis i utdanningen kan bedres:
Utvalget har også sett på helsereformenes
konsekvenser for utdanningen og vurdert hvordan en
re-sertifiseringsordning kan gjennomføres for sykepleiergruppen.
6.5.8.2. Gjennomgå medisinerutdanningen for å få vurdert om undervisningen i psykiatri er omfattende og god nok, med sikte på å øke studentenes interesse for dette fagfeltetDet er betydelig mangel på psykiatere, og det er viktig å øke rekrutteringen til de psykiatriske spesialitetene. Departementet har fått signaler om at presentasjonen av feltet i grunnutdanningen i dag kan være medvirkende til svak rekruttering. Saken er tatt opp med KUF og vil bli fulgt opp i 1999. 6.5.8.3. Psykiatrien i turnustjenestenSom en frivillig ordning gjennomføres det turnustjeneste for leger i psykiatriske avdelinger. Psykiatrisk turnustjeneste vil både virke rekrutterende til psykiatrien samtidig som den styrker legenes generelle kompetanse i psykiatri. Det er i 1998 fastsatt ny turnusforskrift med vektlegging av muligheten for 3-delt turnustjeneste, bl.a. i psykiatri. I St prp nr 63 (1997 – 98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006 gikk regjeringen inn for å vurdere grunnlaget for etterhvert å gjøre psykiatri til en obligatorisk del av turnustjenesten for leger. Sosialkomiteen ga sin tilslutning til dette og tiltaket er under vurdering. 6.5.8.4. Foreta en samlet utredning av spesialistutdanningene for psykologer og psykiatere og videreutdanningene innen psykisk helsearbeid, for å få vurdert om utdanningstilbud for ulike grupper bør samordnes.Det er behov for å se samlet på de ulike spesialistutdanningene og de profesjonsdrevne eller bedriftsinterne videreutdanningene innen psykisk helsevern, med henblikk samordning for å dekke kompetansebehovet bedre, særlig når det gjelder brukergrupper som får for svake tilbud i dag, samt å bygge ned uheldige profesjonsgrenser. Forventningen er å få en totalt sett bedre utnyttelse av personellressursene. Utredningen planlegges sluttført i slutten av 1999. 6.5.8.5. Spesialistutdanning av tannlegerFordelingen av tannlegespesialister i Norge er skjev. Spesialistutdanningen foregår i hovedsak på de odontologiske fakulteter i Bergen og Oslo. Departementet har fastsatt forskrifter som regulerer hvilke spesialiteter som kan opprettes og for godkjenning av spesialister, på samme måte som for legespesialister. Departementet har gitt Statens helsetilsyn i oppdrag å gjennomgå spesialistutdanningen av tannleger og regelverket for slik utdanning. Det er naturlig å foreta en slik gjennomgang i etterkant av endringene av spesialistutdanningen for leger. I forbindelse med at Stortinget i vedtak 7.5.98 har bedt regjeringen vurdere å fremme forslag til Stortinget om opprettelse av odontologiske kompetansesentra i alle helseregioner inneholder mandatet også spørsmål i forbindelse med organiseringen av den spesialiserte delen av tannhelsetjenestens virksomhet sett i sammenheng med muligheten for en mer desentralisert utdanningsmodell. Slike sentra vil kunne ha en viktig rolle i spesialistutdanningen av tannleger og i større grad sikre en bedre geografisk fordeling. 6.5.8.6. Habilitering i spesialisthelsetjenestenFeltet habilitering av barn og unge har lav prestisje innen legeprofesjonen og blant andre helsearbeidere. Det medisinske fagmiljøet er lite, sårbart og med stigende gjennomsnittsalder. For å avhjelpe rekrutteringssvikten, må det arbeides langsiktig for å styrke kompetanseutvikling, feltets akademiske posisjon og dets status i det medisinske fagmiljøet. For å høyne den samlete rehabiliteringsvirksomhetens status, vil departementet vurdere å støtte akademiske stillinger ved universitetssykehusene på habiliteringsfeltet og vurdere nye utdanningsstillinger innen rehabiliteringsorienterte legespesialiteter. Dette vil skje etter at behovet for nye legestillinger i forbindelse med fastlegereformen er dekket. 6.6. StyringsgrunnlagFor å kunne gi gode styringssignaler trengs et godt beslutningsgrunnlag. Hva gjøres, hvor mye er ugjort, hvor mange stillinger er besatte og hvor mange årsverk mangler? Slike opplysninger må man ha for å kunne vurdere situasjonen riktig og iverksette dekkende tiltak. Risikoen for å over- eller undervurdere problemene er stor om ikke situasjonsbeskrivelsen er korrekt. Dessverre er dette et svakt punkt. Både personellstatistikken og vakansstatistikken (tall for ubesatte stillinger) har store mangler. Detaljert statistikk over besatte og ubesatte stillinger finnes ikke på nasjonalt nivå. Ubesatte stillinger i helse- og sosialtjenesten er heller ikke alltid ledige på grunn av mangel på kvalifiserte søkere, - noen er faktisk besatt av vikarer og noen holdes ledige fordi det ikke er penger til å besette dem eller fordi det ikke lenger er behov for dem. Mange stillinger besettes med ufaglært personell. Derfor er disse tallene ikke særlig pålitelige som planleggingsgrunnlag. Statistikkgrunnlaget må forbedres. Uten pålitelige tall for rekrutteringsbehovene fremover er det vanskelig å vite hvor mye personell som må utdannes og vurdere hvilken skjebne uike satsninger og reformer vil få. Det er for eksempel helt avgjørende å ha så god oversikt over legemarkedet at en i forkant kan vite hvordan fastlegereformen vil lykkes med hensyn til legedekning, stabilitet og kostnader i kommunene. Departementet vil 6.6.1. Etablere en personellstatistikk bygd på statens og kommunenes lønns- og personalsystemer og rapporter fra private helsevirksomheter.Partene i ULS - Utvalg for legestillinger - ,
SHD, KS, Oslo kommune og Dnlf, uttalte 3.9.97 bl.a. følgende:
På bakgrunn av denne uttalelsen ble det satt ned
2 arbeidsgrupper med Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune,
berørte departementer, Rikstrygdeverket, Helsetilsynet og
Statistisk Sentralbyrå som har vurdert dagens situasjon og behovet
for lønns- og personellstatistikk i helse- og omsorgsektore og
utredet ulike handlingsalternativer for å fremskaffe en bedre
statistikk på dette området. Den ene arbeidsgruppen vurderte særlig
behovene for oversikt over legemarkedet.
6.6.2. Opprette Helsesektorens beregningsutvalg, som skal utarbeide jevnlige analyser over personellsituasjonenDette vil kunne realiseres som følge av arbeidet nevnt ovenfor. 6.6.3. Undersøkelser av helsepersonells inntekter i 1998På oppdrag fra departementet har BI siden 1996
foretatt en kartlegging av legers inntektsforhold. SHD har mottatt
2 rapporter fra BI:
Rapportene tar for seg problemstillinger i
forbindelse med organisering og regulering av helsetjenester. Når
det gjelder forholdet til fastlegereformen, og hvem som bør
fastsette basistilskuddet, argumenterer rapporten for at kommunal
handlefrihet over tilskuddet gjør det mulig for kommunene å
rekruttere leger i kommuner med lite pasientgrunnlag. Dermed kan
kommunene påvirke legedekningen og stabiliteten i egen kommune.
Analysene tyder ellers ikke på at leger eller tannleger utnytter
sin markedsmakt til å øke etterspørselen etter egne tjenester,
eller til å sette monopolpriser, til tross for betydelig innslag av
markedsorganisering.
6.6.4. Sette i gang et prosjekt for å få bedre kunnskap om kompetansebehovet og rekrutteringspotensialet i helse- og omsorgssektoren.Prosjektbeskrivelse er under utarbeidelse. |
7. Økonomilinkintinnledning001tilbake til innhold | |