I-0895 B

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001

Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998 - 2001

Rett person på rett plass

Innhold

Forord

1. Paradoksenes verden

Tilbud skaper etterspørsel
Velstandens nød
Jo større evne, desto større utilstrekkelighet
Utstyr krever personell
Mer lønn gir ikke alltid mer arbeid

2. Fremskritt krever omstilling

Fra legevelde til teambyråkrati
Spesialisering lager flaskehalser
Fanget av egen suksess

3. Balanse i helsepersonellmarkedet - en utopi

Etterspørselen endres raskere enn tilbudet
Liten fleksibilitet

4. Hvordan takle ubalansen ?

Mer personell enn noensinne

5. Hva må gjøres ?

Bedre organisering, - Robuste enheter

6. Tiltak

6.1. Geografisk fordeling
6.2. Utnytte personellressursene - bedre ledelse, organisasjon og personalpolitikk s. 18
6.3. Mobilisere arbeidskraftreservene, - rekruttere og beholde personalet
6.4. Rekruttering fra utlandet
6.5. Utdanning, kvalifisering, opplæring
6.5.1. Kvalifisering av ufaglærte
6.5.2. Helse-og sosialfag i videregående opplæring
6.5.3. Etter- og videreutdanning for personell med videregående opplæring
6.5.4. Høgskoleutdanningene
6.5.5. Videreutdanninger for høgskoleutdannet personell
6.5.6. Universitetsutdanningene
6.5.7. Spesialistutdanning for leger
6.5.8. Utdanningenes innhold 4
6.6. Styringsgrunnlag

7. Økonomi

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

Utfordringen

  • er at helse- og sosialpersonell
  • ikke utnyttes godt nok
  • ikke fordelt godt nok
  • ikke samarbeider godt nok

Dessuten har medisinske fremskritt, og vekst i omsorgsbehovene sammen med generell økonomisk vekst skapt større etterspørsel etter personell enn utdanningene har tilført.

Forord

Gjennom arbeidet med stortingsmeldingene om allmennlegetjenesten, sykehusene, psykisk helse og eldreomsorgen samt utkast til ny felles helsepersonellov som ble lagt fram i 1997 og proposisjonene om Nasjonal kreftplan og Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 som ble lagt fram våren 1998, er Sosial- og Helsedepartementet kommet til at det må arbeides systematisk med organisasjons- og personalspørsmål over en lengre periode for å møte de utfordringer sektoren som helhet står ovenfor.

Derfor ble denne 4-årige handlingsplanen for helse- og sosialpersonell utarbeidet i 1997. Denne 3. utgaven omfatter både de tiltak fra 1997 som er videreført i 98 og 99, tiltak som er kommet til som følge av planene for kreftomsorg og psykisk helse, stortingsmeldingen om rehabilitering, samt andre initativ på personellfeltet. Planen vil bli rullert gjennom planperioden.
Departementet ønsker å samarbeide nært med arbeidsgivere og fagforeninger i helse- og sosialsektoren om iverksettingen av tiltakene i planen.

Innhold

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

1. Paradoksenes verden

tilbake til innhold

Få sektorer i samfunnet er så avhengige av personellet som helse- og sosialtjenesten - nær sagt all undersøkelse, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg består i menneskelig innsats. Resultater oppstår i samspillet mellom personell og mellom pasient og behandlere. Kvaliteten bestemmes av helsearbeidernes kunnskaper, ferdigheter, holdninger og personlige egenskaper.

Derfor er helse- og sosialtjenesten så sårbar for svingninger i personelldekning, personellets kvalifikasjoner og sviktende samarbeidsforhold. Uten nok omsorgsarbeidere og hjelpepleiere får ikke pleietrengende eldre og funksjonshemmede den hjelpen de trenger. Uten nok leger, sykepleiere og hjelpepleiere får ikke pasientene den behandlingen de trenger. Utslagene av personellmangel kan bli dramatiske. Sviktende eldreomsorg, ubetjente legekontorer og stengte sykehusposter utgjør ikke bare et administrativt eller organisatorisk problem, det representerer en trussel mot liv og helse.

Fortsatt større etterspørsel enn tilgang på helse- og sosialpersonell
  • I Arbeidsirektoratets bedriftsundersøkelse 2.kvartal 1998 oppga arbeidsgiverne et behov tilsvarende 3300 sykepleiere, 550 leger og 800 årsverk for hjelpepersonale i helsevesenet.
  • I pleie- og omsorgstjenestene for eldre vil det være behov for ca. 12 500 nye årsverk de neste tre årene
  • Fortsatt arbeider nesten 25000 ufaglærte i pleie- og omsorgsektoren.

De siste ti-årene er helse- og sosialtjenesten tilført store personellressurser, bl.a. fordi den spredte bosettingen i store deler av landet krever mer helse- og sosialpersonell i forhold til befolkningens størrelse, enn mange andre vestlige land. Dagens situasjonsbeskrivelse er likevel påfallende lik situasjonen for tretti år siden: Pleie- og omsorgstjenesten får ikke nok kvalifiserte medarbeidere, utkantstrøk opplever lege- og tannlegemangel, sykehusene hemmes av mangel på nøkkelpersonell.

Tilbud skaper etterspørsel

I midten av forrige århundre var det rundt hundre praktiserende leger i Norge. Da var det legeoverskudd. I dag er det over tolv tusen yrkesaktive leger og fortsatt legemangel i en del kommuner.

For hundre år siden hadde befolkningen mer tro på kloke koner og kjerringråd enn på leger. Legene hadde ofte lite å stille opp med - ut over å stille diagnose - og derfor var deres tjenester heller ikke særlig etterspurte. Etter hvert som legevitenskapen utviklet virksomme metoder for å behandle sykdommer, ble det også kø på legenes venteværelser.

Som i alle andre sammenhenger utvikles tilbud i helse- og omsorgstjenesten for å møte et behov eller en etterspørsel. Dette århundret kan beskrives som medisinens sekel. De medisinske fremskrittene har vært enorme - nye medisiner, operasjonsmetoder, behandlingsprinsipper og undersøkelsesapparater har avfødt stadig nye og bedre tilbud for pasientene. Mange av disse tilbudene har avhjulpet tilstander som før voldte både lidelse og bekymring, for eksempel tuberkulose og magesår. Men det paradoksale er at de også har skapt nye køer og forsterket behovet for mer helsetjenester. Blodtrykksmedisinene reduserte behovet for behandling av hjerneslag, men gjorde tusenvis av mennesker til kroniske "blodtrykkspasienter".

Ulike medisinske fremskritt har økt behovet for personell. Og selv om både undersøkelses- og behandlingsmetoder i mange tilfeller er blitt enklere å utføre, mindre tidkrevende for personellet og mer skånsomme for pasientene, er pasientbehandlingen totalt sett blitt mer og ikke mindre arbeidskrevende. Mens man før nøyde seg med de "mest nødvendige" undersøkelsene hos den enkelte pasient, fordi undersøkelsesmetodene var så arbeidskrevende, tilbyr man nå pasientene en rekke undersøkelser - fordi de er blitt så enkle og raske å utføre. Den medisinske utviklingen har skapt stadig nye tilbud og stadig større etterspørsel etter helsepersonell.

Etterspørsel etter personell i helse- og
sosialsektoren

Forhold som kan gi større etterspørsel:

  • økte offentlige budsjetter
  • økt kjøpekraft i befolkningen
  • økt sykelighet i befolkningen
  • flere kronisk syke og funksjonshemmede
  • bedre tilbud til pasientene
  • mer ensomhet og isolasjon blant de syke/eldre
  • flere personer over 80 år
  • flere behandlingsmuligheter, større kunnskaper eller mer bevissthet blant pasientene
  • økt oppmerksomhet om helsespørsmål i media
  • større forventninger til hva helse- og sosialtjenestene kan og bør tilby
Forhold som kan gi mindre etterspørsel:
  • klarere begrensninger i hva det offentlige skal finansiere
  • bedre helse i befolkningen
  • pasienter læres til i større grad å behandle og pleie (rehabilitere) seg selv, til egenomsorg
  • bedre organisering av tjenestene

Velstandens nød

Den sterke velstandsøkningen i etterkrigstiden har gitt oss et bedre liv materielt sett - mulighetene for personlig utfoldelse og vekst er større enn noen gang. Men den har også forandret samfunnet.

Flere er kommet i arbeid utenfor hjemmet. Så sent som i 1960-årene var 95 prosent av kvinner i arbeidsfør alder hjemmearbeidende. Tretti år senere var et stort flertall utearbeidende. Dermed ble også det tradisjonelle omsorgsmønsteret der voksne tok seg av sine barn og barna tok seg av sine foreldre - umulig å videreføre. Grunnlaget for det omfattende omsorgsarbeidet de hjemmearbeidende kvinnene hadde utført, har falt bort. Barnehager og skoler har overtatt mer av barneomsorgen, den organiserte eldreomsorgen har tatt hånd om de gamle - og det er blitt behov for mer lønnet omsorgspersonell.

Kvinnene gikk ut i arbeidslivet, men det er fortsatt kvinnene som utfører omsorgsoppgavene. Pleie- og omsorgsyrkene er og har alltid vært utpregede kvinneyrker.

Forskjellen er at
1) mens gårsdagens kvinner stelte for egne foreldre og barn, steller dagens for andres, og
2) mens gårsdagens omsorg var et familieansvar, er dagens også et offentlig anliggende, og
3) mens gårsdagens omsorgsarbeid var ulønnet, er mye av dagens lønnet, - selv om pårørende fortsatt yter en betydelig innsats for pleietrengende og funksjonshemmede.

Fra hushjelp til omsorgsarbeider
  • I 1920-årene ga hushjelpstillingene viktige kvinnearbeidsplasser. Hushjelpene deltok i familieomsorgen, hjalp til med barnepass, stell av eldre og pleietrengende og andre oppgaver som familien trengte støtte til.
  • I 1990-årene er helse- og omsorgstjenestene viktige kvinnearbeidsplasser. Hjelpe- og sykepleiere og annet omsorgspersonell gir barn, eldre og funksjonshemmede omsorg i institusjoner og i hjemmene - som en del av den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

Omsorgsbehovene har også forandret seg. Folk har fått mer fritid, men også flere aktiviteter. Arbeidstempoet er skrudd opp, det forventes intensitet og tempo - også av mennesker som i tidligere tider ikke var i arbeid utenfor hjemmet. Til tross for at folkehelsen er blitt stadig bedre, har antall uføretrygdede økt i lange perioder i etterkrigstiden.

Flere flytter for å ta utdanning eller arbeid. Flere bor i byer, flere skiller seg, flere eldre er enslige - færre har en familie å støtte seg til. Mer av omsorgsansvaret skyves fra det private til det offentlige.

Tilbud på personell i helse- og sosialssektoren

Gir mindre tilbud:

  • stadig flere pensjoneres, trapper ned til deltid eller går ut av yrkene i yngre alder
  • kortere normalarbeidstid, mindre ekstraarbeid og overtid
  • flere småbarnsforeldre som bruker mer tid i familien og mindre til arbeid
  • høyere lønn i høytlønnsgrupper - fører til mindre interesse/behov for ekstravakter og bijobber
  • flere får utdanningspermisjon
Gir større tilbud:
  • økt utdanningskapasitet
  • økt antall utenlandsstudenter
  • mer utenlandsk personell
  • mer heltidsarbeid og/eller større stillingsandeler blant pleie- og omsorgs- personell
  • høyere lønn
  • bedre arbeidsmiljø

Mistrivsel og psykiske problemer på grunn av passivitet, isolasjon og ensomhet øker. Det er skapt behov for tilbud der eldre, ensomme og mennesker med psykiske lidelser kan få menneskelig kontakt og aktivisering tilrettelagt av det offentlige.

Flere eldre - større behov for hjelp
  • Selv om behovene for hjelp varierer mye blant eldre, vil økningen i antall eldre over 80 år være det viktigste målet for fremtidens behov for pleie- og omsorgstjenester (Hjort og Waaler 1990).
  • Mange sykdommer øker med alderen, mange sykdommer svekker funksjonsevnen.
  • Ut fra en samlet vurdering av vitenskapelige undersøkelser og faglige analyser (TJ Romørens Larviksundersøkelse, Folkehelsa 1995 Rapport: "Medisinsk-faglige råd til bruk i planleggingen av kommunale helsetjenester for eldre" og spørreundersøkelse utført av Sosial- og helsedepartementet i 1996) er det beregnet at behovet for plasser med heldøgns pleie og omsorg kan uttrykkes som en dekningsgrad tilsvarende ca. 25 prosent av antall personer som er 80 år og eldre.
  • Det er beregnet at 15 prosent av institusjonsplassene bør være korttidsplasser (Otterstad 1995).
  • Antall personer med aldersdemens er anslått til 55 000 (Bjertnes 1995, Engedal og Haugen 1996, Hoffman og medarbeidere 1991). To tredeler av disse er over 80 år - ca. 30 000 bor i institusjon, resten (25 000) bor hjemme.
  • I 1995 mottok 37 prosent av befolkningen over 80 år hjemmetjenester (Kilde SSB). Undersøkelser viser at 12 prosent av dem som ikke mottar offentlige omsorgstjenester, har et udekket behov for hjelp (Kitterød 1995). Udekkede behov forekom mer hyppigst i store kommuner og bykommuner.
  • En undersøkelse basert på GERIX-data viser at blant dem som mottar hjelp, har ca. en tredel behov for mer hjelp enn de får.
  • Dagens dekningsgrad for hjemmetjenester er for lav.
  • De nærmeste ti årene vil antall eldre over 80 år øke med ca. 40 000 - fra år 2020 vil det bli en ny og mye sterkere økning (kilde: SSB). Totalt vil antall personer over 80 år bli fordoblet fra 176 000 i år 1996 til 423 000 i år 2050.
  • Andelen eldre (over 67 år) som bor alene, har økt fra 52 prosent i 1970 til 58 prosent i 1990 (St. meld. nr. 35 (1994-95). Det er forventet at denne andelen vil ha steget til 65 prosent i år 2015 (Brevik 1995). Aleneboende eldre har større behov for hjelp fra det offentlige enn samboende og gifte.

Kilde: St. meld. nr. 50 (1996-97) Handlingsplan for eldreomsorgen.

Eldre, uføretrygdede, syke og omsorgstrengende har også fått bedre kår. Følgelig er også forventningene blitt høyere til at omsorgstjenestene skal holde tritt med velstandsutviklingen ellers i samfunnet. I dag har samfunnet råd til enerom for alle eldre i institusjon - dermed har også kravet om dette bred politisk oppslutning. Det som måtte ha fortonet seg som fremtidseventyr for våre foreldre, er blitt selvfølgelig for oss.

Behovene stiger også. Det blir flere eldre - og flere eldre eldre - flere med kroniske sykdommer, flere funksjonshemmede i alle aldrer, flere pensjonister og flere pensjonistår fordi pensjonistene lever lenger. Alt dette har medvirket til at samfunnets omsorgsoppgaver har økt betydelig de siste tiårene - og til at etterspørselen etter personell er økt tilsvarende.

Kommunenes innsats i pleie- og omsorgssektoren er først og fremst utbygget etter 1950. Noen særlig vekst i virksomheten ble det ikke før i 1960-årene, og det var i 1970-årene at eldreomsorgen virkelig ble stor i kommunal sammenheng, blant annet ved at det ble opprettet stillinger for hjemmesykepleiere, hjemmehjelpere og andre omsorgsyrker. I 1980-årene var det stagnasjon i tjenestenes kapasitet.

Handlingsplan for styrking av eldreomsorgen
St. meld. nr. 50 (1996-97)

Utfordringene:

  • å øke tjenestenes kapasitet
  • å bedre kvaliteten

  • å sikre brukerne mest mulig likeverdige tilbud på landsbasis
  • å bedre de statlige styringsvirkemidlene

Tiltakene:

  • For å øke personelldekningen i hjemme tjenestene og samtidig følge befolknings utviklingen trengs det 6000 flere årsverk i perioden 1998-2001
  • For å dekke behovet for tilrettelagt omsorgsbolig trengs det 7200 nye omsorgsboliger i perioden1998-2001
  • Omgjøring av flersengsrom til ensengsrom i institusjonene vil kreve utbygging av 6000 nye plasser i perioden 1998-2002
  • For å kunne bygge ut tjenestene i de dårligst stiltekommunene må det bygges 1400 nye plasser i perioden 1998-2001
  • Økningen i antall eldre vil øke behovet for heldøgns pleie- og omsorgsplasser med ca. 5000 enheter i perioden 1998-2001
  • Behov for modernisering krever utbedring av 4800 enheter i perioden 1998-2001
  • Til sammen vil det kreves ca.13000 ekstra årsverk i pleie- og omsorgssektoren for å gjennomføre disse tiltakene

I begynnelsen av 1990-årene har reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning og etter hvert også kommunenes ansvar for mennesker med psykiske lidelser, preget utviklingen i pleie- og omsorgssektoren. De siste årene har personellveksten i denne sektoren særlig gått til disse gruppene, mens det har vært en nedgang i kapasiteten sett i forhold til antall personer over 80 år.

Psykiske lidelser - behovet for hjelp
  • Det er glidende overganger mellom psykiske belastninger og psykiske lidelser. De psykiske lidelsene varierer også både i varighet, alvorlighet og intensitet.
  • Kartleggingsundersøkelser i norske lokalsamfunn har vist at 15-20 prosent har psykiske lidelser i mildere eller alvorligere grad. Med en forekomst på 20 prosent vil 800 000 mennesker i Norge ha en psykisk lidelse. Dette er usikre anslag fordi avgrensningen mellom vanlig forekommende livsproblemer og psykiske lidelser er vanskelig.
  • Dette betyr ikke at en femtedel av befolkningen er psykisk syke hele tiden, men er uttrykk for at psykiske lidelser er svært utbredt og at mange av oss vil oppleve en psykisk lidelse en eller annen gang i livet.
  • Rådet for psykisk helse har skjønnsmessig beregnet at 126 000 mennesker i Norge har alvorlige psykiske lidelser. Det er anslått at 40 000 av disse har senil demens og andre organiske lidelser som for en stor del tas hånd om i eldreomsorgen, at ca. 20 prosent av en gruppe på 40 000-50 000 pasienter trenger behandling og bistand store deler av livet, og at ca. 360 000 mennesker til enhver tid kan ha moderate psykiske lidelser.
  • Det er ikke dokumentert. at psykiske lidelser generelt øker. Intervjuer i utvalg av befolkningen viser at færre opplever "nervøse plager" nå enn før, og kartlegginger tyder på at de alvorligste lidelsene (psykosene) er stabile. Men det er påvist at visse typer lidelser har økt de siste ti årene, f.eks. spiseforstyrrelser, og det er antakelig blitt flere tilfeller av depresjoner og personlighetsforstyrrelser.
Psykiatrisk behandling

Moderne psykiatrisk behandling må benytte flere
innfallsvinkler samtidig.

Derfor tilstreber den

  • å ta hånd om pasienten i lokalsamfunnet - der hvor han eller hun lever
  • å trekke familien inn i behandlingen - de som pasienten skal leve sammen med
  • å bruke medisiner hvis det trengs - sammen med samtaleterapi
  • mest mulig poliklinisk behandling
  • minst mulig behandling i institusjon
  • flest mulig behandlingstilbud i nærheten av der folk bor
  • å bygge ut bo-, omsorgs- og aktiviseringstilbud lokalt
Personell i psykisk helsearbeid

Sammensatte oppgaver krever personell med
kompetanse over et bredt spekter:

  • Spesialisthelsetjenesten trenger spesialutdannet personell på universitets - og høgskolenivå.
  • I dag er det stor mangel både på psykiatere, barne - og ungdomspsykiatere, psykologer, sykepleiere og annet høgskoleutdannet personell med videreutdanning i psykisk helsearbeid.
  • Kommunene trenger både høgskoleutdannet personell med spesialutdanning, samt personell med kompetanse fra videregående skole og relevant internopplæring.
  • Personell som arbeider med personer med psykiske lidelser uten å ha fagutdanning for dette, trenger særskilte undervisningstiltak.

Helsetilsynet og Norsk Fjernundervisning har utviklet undervisningsmaterialet "Støtte og lære" for denne personellgruppen. Departementet vil evaluere erfaringene med materialet og utvikle det videre.
Jo større evne, desto større utilstrekkelighet

Forventningene har økt i takt med mulighetene. For femti år siden var lungebetennelse en alvorlig sykdom, opptil annenhver pasient døde. I dag får antibiotika tilstanden under kontroll på noen få dager. Men for
femti år siden var det heller ingen som anklaget legen om en hjerteinfarktpasient døde av hjertestans - alle visste at dette ikke var noe legen kunne gjøre noe med. Nå vil man spørre: Gjorde legen nok? Det tas nesten for gitt at alvorlig syke mennesker skal kunne reddes fra å dø.

De medisinske og økonomiske mulighetene har økt helse- og omsorgstjenestens evne til å løse helseproblemer. Men de har kanskje i enda sterkere grad økt befolkningens forventninger til hva helse- og omsorgstjenesten er i stand til å utrette - og til hva den enkelte bør kunne regne med av hjelp. De offentlige helsetjenestene har gitt den enkelte større trygghet, men har kanskje også bidratt til medikalisering av livets naturlige luner og gitt grunnlag for en sterkere følelse av utilstrekkelighet.

Jo større evne, desto større utilstrekkelighet

Forventningene har økt i takt med mulighetene. For femti år siden var lungebetennelse en alvorlig sykdom, opptil annenhver pasient døde. I dag får antibiotika tilstanden under kontroll på noen få dager. Men for
femti år siden var det heller ingen som anklaget legen om en hjerteinfarktpasient døde av hjertestans - alle visste at dette ikke var noe legen kunne gjøre noe med. Nå vil man spørre: Gjorde legen nok? Det tas nesten for gitt at alvorlig syke mennesker skal kunne reddes fra å dø.

De medisinske og økonomiske mulighetene har økt helse- og omsorgstjenestens evne til å løse helseproblemer. Men de har kanskje i enda sterkere grad økt befolkningens forventninger til hva helse- og omsorgstjenesten er i stand til å utrette - og til hva den enkelte bør kunne regne med av hjelp. De offentlige helsetjenestene har gitt den enkelte større trygghet, men har kanskje også bidratt til medikalisering av livets naturlige luner og gitt grunnlag for en sterkere følelse av utilstrekkelighet.

Radikalt bedret tannhelse -
stort behov for tannhelsepersonell
  • For 50-100 år siden var tannpine den viktigste årsaken til skolefravær blant barn - de fleste middelaldrende og gamle var tannløse.
  • I dag har hver åttende 18-åring feilfrie tenner - dagens oppvoksende slekt vil få beholde sine tenner livet ut.
  • Men bedringene i tannhelsen har avfødt nye behov fordi folk beholder sine tenner inn i alderdommen.
  • Bedre muligheter til å stille tidlig diagnose - for eksempel ved røntgenundersøkelse - har ført til at det nå blir satt i verk tiltak som før ikke var aktuelle eller mulige.
  • Dermed er det fortsatt behov for tannhelsepersonell.

Jo flere som gis pleie og omsorg, desto tydeligere trer det som forsømmes fram - all den omsorg personellet ikke rekker å gi. Jo mer man lærer seg om sykdommene, desto klarere ser man hvor mye man ennå ikke vet. Da det ble oppdaget at sukkersyke skyldes mangel på insulin, ble ett problem løst - nå kunne pasientene få en behandling som både forlenget og forbedret livet. Men listen over ubesvarte spørsmål ble ikke kortere, heller lengre: Hvorfor oppstår insulinmangelen? Hva kan gjøres for å hindre at sykdommen oppstår? Hva er det som skjer på cellenivå?

Personell i helseyrkene har som regel høye ambisjoner på pasientenes vegne. Men ønsket om å gjøre "det beste" blir stadig vanskeligere å oppfylle etterhvert som så mye kan gjøres.

Utstyr krever personell

Når oppgavene er større enn yteevnen, oppstår et behov for å rasjonalisere - finne nye måter å utføre arbeidet på slik at mer kan bli gjort innenfor den tiden og med de ressursene man har til rådighet. I de fleste andre samfunnssektorer har maskinene mangedoblet menneskenes arbeidskraft. Moderne utstyr og ny teknologi er årsak til mesteparten av den velstandsveksten vi har oppnådd.

Men i helse- og omsorgstjenesten nytter det ikke på samme måten å rasjonalisere ved hjelp av automatikk. Tekniske hjelpemidler i pleie- og omsorgssektoren har nok gjort arbeidsdagen mindre fysisk belastende - rygger spares når tunge pleiepasienter kan løftes med heis og løfteapparater. Utbygging av bad og toaletter i nærheten av pasientenes rom har rasjonalisert stellet; det samme har moderne sanitærmateriell og ulike typer sterilt engangsutstyr. Teknologi har også gjort pasientene mer selvhjulpne. Men omsorg består ikke bare i vask og mating - menneskelig kontakt er minst like viktig. Også eldre og omsorgstrengende har behov for et sosialt liv, for aktivisering og innhold i hverdagen. Dette kan ikke skapes av maskiner. Det som frigjøres av arbeidskapasitet hos personellet, vil raskt bli slukt av de store udekkede behovene som avdekkes når de rent fysiske pleieoppgavene krever mindre tid.

Sykehusene er komplekse organisasjoner med ressurskrevende oppgaver. Ny teknologi har gjort mange arbeidsoperasjoner enklere. Men behovet for personell blir ikke alltid mindre totalt sett. De nye metodene for bildefremstilling har for eksempel gjort det vesentlig enklere å synliggjøre sykdomsprosesser i kroppen, men har samtidig økt behovet for røntgenleger og røntgenteknikere. Kikkhullsteknikk har gjort det mulig å operere bort gallesten gjennom et blyantstort innstikk i huden. Det har spart pasienten for langvarig sykeleie, men har samtidig i en del tilfeller økt arbeidsmengden for kirurgene. Den gamle operasjonsmåten der pasientens mage ble åpnet med et stort innsnitt, tok ofte mindre tid å utføre.

Maskiner kan bidra til at personellet kan bruke sin tid på oppgaver som bare mennesker kan gjøre, men så lenge det alltid vil være behov for at helse- og omsorgspersonellet skal "gjøre mer" for sine pasienter, vil ikke frigjort tid fremstå som økonomisk innsparing. Ikke engang innføring av moderne informasjonsteknologi (IT) kan forventes å resultere i lavere lønnsbudsjett eller mindre etterspørsel etter helse- og sosialpersonell - selv om IT vil gjøre det mulig å fremstille mer, raskere og bedre informasjon enn før.


Mer lønn gir ikke alltid mer arbeid

Ettersom lønnsbudsjettene utgjør en stor del av helsetjenestens utgifter, er lønnspolitikken et viktig styringsverktøy. På samme måte som i andre virksomheter kan lønn brukes til å påvirke personellets innsats til å oppnå flere og bedre helsetjenester.

Men det paradoksale er at jo sterkere velferdsøkningen i samfunnet er, desto vanskeligere synes det å opprettholde nivået i en av de mest grunnleggende delene av velferden - helsetjenesten. For hver lønnsøkning blir det vanskeligere å få helsebudsjettene til å gå i hop, mindre rom for kostbar overtid og ekstraarbeid. Innstramninger i omsorgstilbud og stenging av sengeposter kan bli resultatet.

Sykdom rammer ikke bare i kontortiden; akutte tilstander krever hjelp når de oppstår. Helse- og omsorgstjenesten må være beredt døgnet rundt - den må ha døgnkontinuerlig drift. Til det kreves personell, mye personell.

Sykdom oppstår ikke jevnt fordelt over tid og sted, men tilfeldig og i rykk og napp. Pågangen svinger; i deler av døgnet, uken, måneden og året er det høyere belastning enn i andre. Belastningstoppene krever økt innsats fra personellet - en innsats som ofte bare kan oppnås gjennom bruk av overtid.

Knapphet på personell skaper lønnspress
  • Ved tariffoppgjøret i 1996 fikk sykehuslegene en kraftig lønnsøkning - assistentlegene fikk 21 % - mer enn tre ganger så mye som gjennomsnittet i det kommunale tariffområdet.
  • Mange sykehus betaler legene 200 % overtidstil-legg for de siste uketimene i avtalen om fast arbeidstid.
  • Underskuddet på leger har skapt en lønnsspiral som fordyrer tjenestene.
  • Utviklingen har skapt større lønnsforskjeller mellom leger og annet helsepersonell.
  • Lønnsspiralen kan motvirkes ved å øke tilgangen på leger og styrke samarbeidet mellom arbeidsgiverne i sektoren.

Mange ubesatte stillinger kombinert med omfattende vaktberedskap fører til høye tilleggsutgifter til overtid og vikarer. For arbeidsgiverne utgjør vakt- og overtidstillegg betydelige beløp. For personellet utgjør de en viktig del av det de oppfatter som "sin lønn". Derfor har man nok sett at vaktordninger i en del tilfeller har vært opprettholdt som rekrutteringstiltak - ikke bare av medisinsk nødvendighet. Ved at legene i realiteten har kontroll over vaktordningene og dermed i praksis også over mulighetene til bierverv, vikariater i avspaseringsperioder, mv., har de også i høy grad kontroll over sitt totale lønnsnivå.

I lønnsoppgjørene økes både den faste lønnen og kompensasjonen for merarbeid og overtid. I en undersøkelse om endring av legekostnader i sykehus med fokus på legeoppgjøret 1996 har AGENDA funnet at lønnskostnadene for leger økte med 40,7 % fra 1995 til 1997. I samme periode er antallet timeverk for leger økt med 10,4 %. Den økte aktiviteten har vært kostbar for sykehusene. For å hindre at lønnsøkninger sprenger budsjettene, må arbeidsgiverne begrense bruk av merarbeid og overtid. Dermed får personellet arbeide mindre og pasientene kan få et dårligere tilbud.

Moderne tider - mindre årsverksinnsats
  • Tilbudet på legearbeidskraft vil øke fram mot år 2010 - opptakskapasiteten i medisinerutdanningen i Norge har økt fra 310 i 1990 til 590 plasser i 1999. Samtidig utdannes stadig flere norske leger i utlandet.
  • Yrkesdeltakelsen har tradisjonelt vært høy blant leger - i gjennomsnitt 140 % av et årsverk.

Men

  • Kvinneandelen blant leger er stigende - også andelen leger som er gift med leger.
  • Omsorgsoppgaver og endrede verdinormer har ført til at flere av legene ønsker å arbeide mindre og bruke mer tid sammen med familien.
  • Gjennomsnittlig pensjonsalder for leger går ned samtidig som gjennomsnittsalderen for de nyutdannede legene er høy på grunn av strenge opptakskrav. Dette fører til færre aktive legeår for hver enkelt lege enn før.
  • Derfor vil økningen i årsverksinnsatsen samlet sett bli mindre enn økningen i utdanningskapasiteten skulle tilsi
.

Tid er penger, men tid er også helsepersonellets viktigste ressurs. Skal personellet kunne løse pasientens problemer, må det sette seg skikkelig inn i pasientens situasjon. Det krever tid. Skal pasientene få med seg alle gode råd, må personellet ha tid til å forklare. Undersøkelser viser at norske pasienter er gjennomgående fornøyde med de tjenestene de mottar, men de fleste etterlyser mer tid og bedre informasjon.

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

2. Fremskritt krever omstilling

tilbake til innhold

Fra legevelde til teambyråkrati

Legene har alltid hatt en sentral plass i helsetjenesten, men deres posisjon er endret dramatisk i løpet av etterkrigstiden. Det gjelder innenfor alle tjenester og på alle nivåer.

Dagens allmennpraktikere er ikke lenger enerådende, men en av mange fagpersoner pasienten støtter seg til og søker råd hos. Fysioterapeuter, ergoterapeuter, helsesøstre, jordmødre, hjelpepleiere, sosialarbeidere og hjemmehjelpere er like viktige som legen i mange sammenhenger.

Det samme kan sies om spesialisthelsetjenesten. Overlegens ord er ikke lenger lov, - alt arbeid som utføres i sykehus, skjer ikke etter én enkelt overleges instruksjoner, men i et samarbeid mellom mange. Rett etter århundreskiftet hadde mange sykehus bare en enkelt overlege og en kandidat - en yngre lege under opplæring - det øvrige personellet bestod stort sett av sykepleiere og ufaglærte. Etter hvert som sykehusene ble større og mer spesialiserte, trengtes det mange yrkesgrupper og mange i hver yrkesgruppe. Sykepleierne ble supplert av hjelpepleiere, legene av ulike spesialutdannede personellgrupper.

Hver av profesjonene har ønsket å danne sin egen faglige plattform: "Sykepleie er et selvstendig fag, - fysioterapi er noe mer enn anvendt legevitenskap". Den ene personellgruppen etter den andre har tilkjempet seg en sterkere posisjon i forhold til legene, dels ved å kreve egne ledelseslinjer for sine grupper, dels ved å bygge opp egen kompetanse som har gjort dem til mer selvstendige og likeverdige samarbeidspartnere, og dels ved autorisasjoner som i praksis har gitt enerett til visse oppgaver og funksjoner.

Generelle holdningsendringer i samfunnet gjorde etter hvert de tradisjonelle arbeidsmåtene i helsetjenesten foreldet. Det ble ikke lenger mulig å se alle arbeidsoperasjoner som uttrykk for legens forlengede hånd; den autoritære ledelsesmodellen måtte vike plassen for en modell mer i pakt med demokratiseringen i arbeidslivet. Både pasienter og underordnet personell forlangte medvirkning og medbestemmelse - en innflytelse som måtte tas fra legene. Brytningene knyttet til dette, bidrar til profesjonsstridene som har pågått de siste tiårene. Med bakgrunn i utdanning og lovverk argumenterer de ulike profesjonene for at nettopp deres gruppe bør ha et selvstendig ansvar for og rett til å utføre visse oppgaver.

Overlapping og kompetansehull
  • Jo lengre vekk en kommer fra kjernen i yrkesgruppenes utdanning, desto mer kan oppgavene bli gjenstand for drakamp og desto større blir risikoen for strid og profesjonskonflikter
  • I disse sonene kan det både oppstå konkurranse
    om å "eie" populære oppgaver og om å fraskrive seg ansvar for upopulære.
  • På noen områder er det overlappende kompetanse, på andre områder er det kompetansehull.
  • Et eksempel på overlappende kompetanse er at både leger og jordmødre ønsker å ha det medisinske ansvaret for svangerskaps- kontrollene.
  • Et eksempel på kompetansehull er at det til nå ikke har vært stilt formelle kompetansekrav til personell i ambulanse-tjenesten.

I dag er sykehusene kompliserte bedrifter som bare kan fungere om alle medarbeidere er på plass og kan samarbeide. Det trengs flere titalls ulike personellgrupper og mangel på en av dem kan hemme de andres arbeid. Det samme gjelder til en viss grad også andre deler av helse- og sosialtjenestene. Følgen er at mens det før var nok å planlegge for tilstrekkelig tilgang på leger og sykepleiere, må personalplanene nå omfatte en rekke personellgrupper med ulike helse- og sosialutdanninger.
Teamarbeid og tverrfaglighet forutsetter organisasjons- og ledelsesformer som sørger for at alle medarbeideres kompetanse kommer til sin rett. Uten dette vil ikke personellet utfylle, men overlappe hverandre. Mens det før var nok at en leder ga sine instruksjoner - som alle andre så fulgte, er det nå nødvendig at mange samarbeider om det som skal gjøres. Derfor må ledere på alle nivåer ha tid til og kompetanse i ledelse og samarbeid.

Helsetjenesten trenger - kanskje mer enn noen annen virksomhet - klare og entydige ledelses- og ansvarslinjer. Misforståelser og unnlatelser kan få katastrofale følger for pasientene. Det er derfor det er så viktig at man klarer å utvikle en ledelsesplattform som forener behovet for tverrfaglig medvirkning og enhetlig styring.

Spesialisering lager flaskehalser

Den sterke tilveksten i kunnskap har gjort det umulig for den enkelte spesialist å beherske hele feltet. Mange undersøkelses- og behandlingsmetoder krever så mye trening og erfaring at de må utføres av spesielt opplærte personer. Alt dette har ført til at helse- og sosialfagene er blitt - og kommer til å bli - stadig mer spesialisert.

Spesialiseringen har ført med seg flere personellgrupper, men også større skiller innen den enkelte profesjon. Legene har gått foran, spesialistene har spesialisert seg i utvalgte deler av sin spesialitet - mens man før hadde såkalte generelle spesialister, har man nå både gren- og "kvist-spesialister". Til sammen er det nå 43 forskjellige medisinske spesialiteter i Norge (innbefattet de såkalte grenspesialitetene), - i andre land kan det være mer enn femti.

Dette er en uunngåelig utvikling. Uten spesialisering ville ikke de moderne helseyrkene kunne utøves. Men spesialisering har også ulemper. Spesialisering vil si å velge dybde fremfor bredde. Det innebærer at man trenger flere personer for å opprettholde bredden. Jo sterkere spesialisering, desto flere spesialister må til for å dekke hele fagfeltet. Slik blir man mer og mer avhengig av at det til enhver tid er nok av hver enkelt spesialistgruppe. De små sykehusene klarer ikke å holde følge med i denne utviklingen; de kan ikke bygge sin virksomhet på personell som bare mestrer en liten del av fagfeltet. Derved blir det også vanskeligere å rekruttere det personellet de trenger.

De spesialiserte personellgruppene representerer mulige flaskehalser i virksomheten. De medfører også et stort behov for vaktberedskap. Regionsykehusene - som er de mest spesialiserte sykehusene - må opprettholde en serie forskjellige vaktlag med ulike kompetanse- og ansvarsområder. Dette fører ikke bare til økte kostnader, men også til at en stor andel av personellets arbeidskraft går med til lite intensive arbeidsøkter på kvelds- og nattetid. Resultatet er at flere av personellet får mer ubekvem arbeidstid og at pasientene får mindre kontakt med hver helsearbeider.

Dette er prisen man må betale for å kunne opprettholde et fullt spesialisert tilbud. Men prisen kan bli større eller mindre. Spesialisering fører til sentralisering. Jo flere sykehus som etablerer høyt spesialiserte tilbud, desto vanskeligere blir det å tilfredsstille personellbehovet og desto dyrere blir spesialisthelsetjenesten. Måten tjenestene organiseres og ledes på, har stor innvirkning på personellsituasjonen. Mange av problemene i personellsituasjonen skyldes dårlig organisering og ledelse.

Når det stopper opp
  • I Flaskehalser i sykehus er ofte knyttet til personell med en bestemt kompetanse.
  • I Nøkkelkompetanse må brukes mest mulig rasjonelt:
  • I Ledere må få tid og muligheter til å lede, leger, sykepleiere og annet helsepersonell med høyere utdanning må få tid til å gjøre det arbeidet de er spesialutdannet for, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere må få tid til å gi pleie og omsorg.
  • I For å få til dette, må flere utøve støttefunksjoner og sykehusene må tilsette flere hjelpepleiere og mer kontorpersonell framfor flere leger og sykepleiere.

Fanget av egen suksess

Helseprofesjonene har lykkes i å skape etterspørsel etter sine egne tjenester - dels fordi de mange medisinske fremskrittene har gjort det mulig og ønskelig å bygge en omfattende helsetjeneste, dels fordi helsetjenestene har hatt stor tilslutning og tillit i befolkningen og dels fordi helseprofesjonenes fagforeninger har klart å nå fram med sine budskap.
Flere leger og sykepleiere - færre hjelpepleiere og ufaglærte i somatiske helseinstitusjoner

1980-1997*

  • I Leger + 72 %
  • I Sykepleiere + 71 %
  • I Hjelpepleiere - 29 %
  • I Ufaglærte - 20 %

* Prosentvis endring i antall årsverk

Resultatet er at Norge har forholdsvis mange stillinger både for leger og sykepleiere, sammenlignet med andre land, også når vi tar hensyn til vår spredte bosetting. Dette er naturligvis positivt for pasientene, men det har også ført til at høyt utdannet personell bruker mye av sin arbeidsdag på oppgaver som andre med mindre kompetanse kunne ha utført like godt. Leger må trille senger, hente journaler og hjelpe pasienter med av- og påkledning istedenfor å bruke tiden til medisinske oppgaver. Sykepleiere må dele ut mat, hjelpe pasienter med personlig hygiene og gjøre kontorarbeid som hjelpepleiere og kontorpersonell kunne gjort like bra eller bedre. Tannleger bruker mye tid på å kontrollere friske tenner.

Profesjonene - særlig legene og sykepleierne - har vunnet fram, men er også blitt innhentet av sin egen vellykkethet. Fordi hjelpepleierne er fortrengt til fordel for sykepleierne, er det ikke rom for å ansette støttepersonell som kan avlaste sykepleierne for rutineoppgaver. Både leger og sykepleiere gir i økende grad uttrykk for mistrivsel som følge av overkvalifisering.

Trivsel og arbeidsglede oppnås lettest når det er samsvar mellom kvalifikasjoner og oppgaver. Men rett person på rett plass kan ikke oppnås hvis ikke arbeidsgiver sørger for en god balanse mellom de ulike yrkesgruppene, og hvis ikke yrkesgruppene selv medvirker til at dette kan skje.

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

3. Balanse i helsepersonellmarkedet – en utopi

tilbake til innhold

1/3 av sysselsettingsveksten på 90-tallet er kommet i helse- og sosialsektoren
  • For 25 år siden var 8 % av arbeidsstyrken sysselsatt i helse- og sosialtjenesten, – i 1998 var 17 %, til sammen 389 000 personer.
  • Fra 1990 til 1998 økte antall sysselsatte i helse- og sosialsektoren med 73 000 personer, over 1/3 av sysselsettingsøkningen i landet.
  • I 1990 hadde Norge 2,6 leger i yrkesaktiv alder pr. 1000 innbyggere og lavere legedekning enn i Sverige og Danmark. I 1999 var dekningen steget til 3,3 leger pr. 1000 innbyggere og nå bedre enn i våre naboland.
  • Antall leger økte totalt med 16 % fra 1991 til 1996. Den største økningen er kommet i somatiske sykehus; 23%, hvorav hele 12% fra 1994 til 1996.
  • Antall sykepleiere økte med 23 % fra 1990 til 1995.
  • Antall psykologer økte med 46% fra 1990 til 1995.

Kilder: SSB og OECD-helsedata, Nordiska läkarforbunden


Etterspørselen etter personell endres raskere enn tilbudet

Det er ikke mulig å oppnå en tilstand der det til en hver tid er akkurat så mye helse- og sosialpersonell at alle stillinger alle steder i landet er besatt, samtidig som det ikke er noe over- eller underskudd av personell. Selv om helse- og sosialtjenesten i hovedsak er offentlig, er den ikke fritatt fra markedskreftene. Ca. 2/3 av tannhelsetjenesten utgjøres f.eks. av et uregulert privat marked.

I oppgangstider vil ulike sektorer konkurrere om arbeidskraften, en dragkamp som i løpet av kort tid kan skape underskudd på viktig personell. I "jappetiden" gikk høyt kvalifiserte sykepleiere til ikke-medisinske jobber i det private næringsliv. Men da de økonomiske innstrammingene kom, ble også stillingene i den offentlige helse- og sosialtjenesten etterspurt. Paradoksalt nok er nedgangstider bedre enn oppgangstider for helse- og sosialsektoren.

Velferdsamfunnet krever mer helsepersonell
  • Undersøkelser* har vist at endringer i antall ansatte i helse- og sosialsektoren henger sammen med veksten i samfunnets brutto nasjonalprodukt (BNP). Årsakene kan være at både den enkelte og det offentlige velger å satse mer på helse jo bedre økonomien er og at helse- og sosialtjenesten trekkes med av den generelle aktivitetsøkningen i samfunnet når konjunkturene går opp.
  • I 1970-80 årene var veksten i personell større enn veksten i BNP. Det er ventet at denne utviklingen vil fortsette
  • Norge brukte i 1995 8% av BNP til helse, Danmark 6,4, Sverige 7,2 og USA 14,2%**
  • Den gunstige økonomiske utviklingen i norsk økonomi og økt behov for helsetjenester tilsier at Norge vil øke sin helsesatsing i årene fremover

* Hofoss, Dag og medarbeidere:
"Fra for mange til for få". Rapport nr. 9 1988, SIFF.

** Kilde: OECD-health Data 97

Konjunkturene svinger raskt; men tilgangen på helse- og sosialpersonell vil ikke kunne endres like fort. Det tar tid å utdanne helse- og sosialpersonell. Fra man oppretter flere studieplasser til man ser resultater, kan det gå mange år - opptil 10-12 år for de lengste spesialistutdanningene. Etterspørselen kan forandre seg fra det ene året til det andre.

Store reformer kan velte balansen på kort tid. Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemning synliggjorde mangelen på fagfolk i denne sektoren. Etterspørselen etter vernepleiere og annet fagutdannet personell økte sterkt og er ennå langt fra dekket. Arbeidstidsforkortelsene i 1970- og 1980-årene påførte helse- og sosialtjenesten belastninger som den ennå ikke har klart å kompensere for.

Liten fleksibilitet

Helse- og sosialtjenesten er ikke alene om å være utsatt for svingninger i tilgangen på personell, dette gjelder i de fleste sektorer. I mange andre virksomheter møtes dette med ulike tilpasninger; - en av de vanligste er å flytte arbeidsoppgaver fra yrkesgrupper det er mangel på til yrkesgrupper det er nok av. I psykisk helsearbeid kan for eksempel psykologer, psykiatere og høgskoleutdannet personell overta deler av hverandres arbeid hvis det skulle være behov for det. I tannhelsetjenesten kan tannleger og tannpleiere overlappe hverandre. Likeledes vil noen oppgaver i somatikken kunne løses ved at omsorgsarbeidere går inn for hjelpepleiere, hjelpepleiere for sykepleiere, og sykepleiere for leger. I andre tilfeller er dette ikke mulig pga manglende kompetanse hos erstatningspersonellet. Slik erstatning vil da kunne gi redusert kvalitet i tjenestetilbudet. Midlertidige tilsettinger i slike situasjoner kan bidra til ustabilitet og dårlig arbeidsmiljø.

I helse- og sosialtjenesten er det mange hindre og stor motstand mot denne formen for tilpasning. Profesjonene vokter om sine revirer - støttet av autorisasjonsordninger og regelverk som bidrar til at bare enkelte yrkesgrupper kan inneha visse stillinger - samtidig som organisasjonsstrukturen gir lite rom for raske forandringer og utveksling av personell på tvers av avdelings- og institusjonsgrenser. Det er ikke uvanlig at én post eller avdeling må stri med langvarig personellbrist, mens de øvrige avdelingene i samme sykehus har god dekning.

Det er ikke lett å få til en utveksling av personell fra ett sykehus til et annet. Forsøk på dette har skapt så sterke protester at de er blitt skrinlagt. På samme måte er det sterk motstand mot å forandre oppgavefordeling mellom sykehus for å tilpasse virksomheten til personellsituasjonen. Ingen sykehus vil gi fra seg oppgaver - til tross for at de mangler personell til å utføre dem, - både fagfolkene og lokalsamfunnene verner om "sine sykehus".

Generelt er det også forholdsvis lite mobilitet blant helse- og sosialpersonell. Leger har tradisjonelt vært vant til å flytte for å ta arbeid der det er ledige stillinger - særlig da det var få faste og mange tidsbegrensede stillinger. Nå er motivasjonen til å flytte mindre, fordi det er er underskudd på leger. De store byene og sentrale strøk av landet har god tilgang på leger og tannleger, mens utkantstrøk, særlig i Nord-Norge har problemer med å få fylt alle stillinger. Slik sett kan man si at personellmangelen for en del personellgrupper i hovedsak er et fordelingsproblem.

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

4. Hvordan takle ubalansen?

tilbake til innhold

Mer personell enn noensinne

Norge har aldri hatt så mye helse- og sosialpersonell som nå. Hver 6. innbygger arbeider innen helse-, sosial- og omsorgstjenestene - hver 40. nordmann er sykepleier, hver 300. er lege. Likevel er det mangel på leger og annet nøkkelpersonell. Hvorfor er ikke personellmangelen løst når det er utdannet så mange?

Svaret er at ubalanse i personellmarkedet ikke kan rettes opp ved bare å tilføre stadig mer personell. Utdanning er en langsiktig strategi - ved å øke eller redusere kapasiteten i utdanningene, kan man dempe de store bølgene. Men de små krusningene og de store brottsjøene kan ikke møtes på denne måten.

Helse- og sosialtjenesten forandres, de medisinske behovene skifter, befolkningen endres. Dette samspillet er så innfløkt og uforutsigbart at langsiktige strategier alene ikke er nok.

Men omsorgsbehovene knyttet til eldrebølgen både kan og må forutses. Hvis en f.eks. ikke får til en sterk økning av omsorgsarbeidere nå, vil mangelen på fagfolk bli smertelig om noen år og vanskeligere å løse. Tilsvarende vil dagens mangel på kirurger ved de perifere småsykehusene ikke kunne avhjelpes ved å ta inn flere medisinerstudenter, som først vil kunne være utlært om 10-12 år.

For å løse dagens problemer trengs andre og raskere tiltak. Markedet for helse- og sosialpersonell vil aldri være i absolutt balanse; det vil alltid være svingninger - det vil hele tiden være et visst overskudd eller underskudd på en eller annen helse- og sosialpersonellgruppe. Utfordringen er ikke å fjerne svingningene, men å finne hensiktsmessige måter å tilpasse seg dem på.

Derfor må personellpolitikken spille på et bredt spekter av tiltak, og perspektivet må være både kortsiktig og langsiktig. Det må utdannes nok personell til å kunne dekke de fremtidige behovene som kan forutses, men i tillegg må det utvikles en fleksibilitet som sikrer at helse- og sosialtjenesten kan tilpasse seg skiftende behov og tåle de endringer som ikke kan forutses. Stikkordene er: omstillingsevne, tilpasningsdyktighet, samarbeidsvilje og helhetstenkning. Situasjonen for helse- og sosialpersonell må trekkes inn i beslutninger knyttet til struktur, organisering, finansiering, oppgavefordeling og ledelse. Dette er beslutninger som ikke er direkte rettet mot personellet, men som kan ha stor betydning for arbeidssituasjonen og produktiviteten.

Siden det får så store utslag på lengre sikt å øke eller redusere utdanningskapasiteten, bør perspektivet være langsiktig. Målet må være å oppnå et stabilt og forutsigbart antall utdannede - store svingninger vil skape problemer enten bølgen går den ene eller den andre veien. Akutt personellmangel må løses med rasktvirkende tiltak, mens utdannings-politikken må ta sikte på å møte etterspørselen på lengre sikt.
De siste tiårene har etterspørselen etter helse- og sosialpersonell økt jevnt og trutt - langt sterkere enn forventet i 1980-årene. Dagens mangel på universitets- og høgskoleutdannet personell skyldes blant annet at man reduserte utdanningskapasiteten i 1980-årene av frykt for at det skulle bli overskudd på leger, tannleger og sykepleiere.

I 1990-årene er utdanningskapasiteten økt sterkt, særlig for høgskoleutdannet helse- og sosialpersonell, men dette vil først få full effekt i neste årtusen. Fremskrivninger viser at det er fare for lege-, tannlege- og sykepleiermangel langt inn på 2000-tallet. Spørsmålet er derfor om kapasiteten i disse utdanningene fortsatt bør økes.

Svaret avhenger av hvordan morgendagens etterspørsel bedømmes. Ut fra de erfaringene som er gjort til nå, er det rimelig å anta at det vil bli behov for stadig mer helse- personell fremover - forutsatt at den generelle velstandsøkningen i samfunnet fortsetter. Årsaken til at leger og annet helsepersonell går arbeidsledige i mange europeiske land, er ikke at legene ikke trengs, men at landene ikke har råd til å bruke dem. Så lenge den offentlige økonomien tillater det og befolkningen ønsker å prioritere helse, vil det være behov for nær sagt alt det personellet man klarer å utdanne - etterspørselen etter helsetjenester synes å være uten grenser.

Årsverkene krymper
  • Fremtidige arbeidstidsreformer kan få store utslag for helse- og sosialtjenesten fordi den er så personellkrevende.
  • Etter hvert som andelen kvinner i legeyrket øker, vil den gjennomsnittlige arbeidsinnsatsen (ordinær arbeidstid pluss overtid, merarbeid og bierverv) gå ned fra dagens nivå på 140 % til nærmere en normalarbeidsuke på 37,5 t.
  • Kortere arbeidsinnsats pr. år vil forsterke mangelen på leger.

Statistisk sentralbyrå har utviklet en modell for framskriving av situasjonen på arbeidsmarkedet for ulike grupper helsepersonell: HELSEMOD 4 . Modellen tar hensyn både til det fremtidige tilbudet av helsepersonell og forventet etterspørsel. Ifølge de seneste kjøringene fra SSB, viser modellen at det blir overskudd på de fleste av faggruppene som inngår fram til år 2010. Modellen regner imidlertid ikke med balanse i legemarkedet før etter 2010 og for sykepleiere rundt 2002-45 . Dersom det er store udekkete behov for faglært arbeidskraft eller det vedtas større satsinger innenfor helse- og sosialssektoren, vil modellen vise lavere personelletterspørsel og større overskudd enn det som faktisk vil bli tilfelle. HELSEMOD tar f.eks. ikke hensyn til den store mengde ufaglært personell som idag arbeider i pleie - og omsorgstjenestene. Etterspørselen etter sykepleiere og vernepleiere kan derfor være undervurdert i modellen. Modellen bygger også på samme yrkesdeltakelse og arbeidstid som i 1995. Endringer i årsverktilbudet fra de ulike gruppene som følge av endret yrkestilpasning eller endret personalpolitikk vil derfor ikke fanges opp av HELSEMOD. Reduksjon i f.eks. legenes arbeidsinnsats tar modellen i liten grad hensyn til.

SHD har derfor i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gitt SSB i oppdrag å legge inn i modellen de økninger i personellbehov som følger av nye satsningsområder og reformer innen helse- og omsorgssektoren. Fremskrivningen viser med disse forutsetninger, underskudd på sentrale personellgrupper som leger, psykologer, farmasøyter, tannleger og vernepleiere framover mot 2010.
Disse beregningene viser at det fremtidige behovet for helsepersonell i første rekke vil bli styrt av de politiske prioriteringene og satsningene som vedtas av Stortinget, samt av befolkningens etterspørsel etter helsetjenester.

Departementet har lagt til grunn at landets økonomi vil gjøre det mulig å følge opp satsingene på psykisk helse og eldreomsorg i årene som kommer. Det er også sannsynlig at etterspørselen etter personell vil øke fordi

1) den medisinske utviklingen vil frembringe nye tilbud som innebærer økt etterspørsel etter personell
2) tilgangen på personell kan bli lavere enn antatt fordi personell som i dag arbeider mer enn ett normalt årsverk - særlig leger - kan komme til å trappe ned arbeidsmengden i fremtiden
3) forekomsten av visse sykdommer som f.eks kreft vil øke og
4) det vil bli flere eldre over 80 år og flere av dem vil bo alene.


4 Beregningsmodell som fremskriver tilbud og etterspørsel etter helsepersonell innen 18 yrkesgrupper og 14 tjenesteområder i helse- og sosialsektoren. Modellen er utviklet av SSB på oppdrag fra KUF og SHD

5 Kilde: St. meld. nr. 36 (1998-99) Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

5. Hva må gjøres

tilbake til innhold

Bedre organisering - Robuste enheter

Svingninger i personelltilgangen er ikke et forbigående fenomen, men noe helse- og sosialtjenesten må lære seg å leve med. Mangel på personell oppgis som en viktig årsak til at fylkeskommunene ikke klarer å innfri ventetidsgarantien for sine innbyggere. For noen grupper helsepersonell er dette langt på vei et geografisk fordelingsproblem, for andre er det mangel totalt sett.

Legemangel i små kommuner

Ca. 5 % av legestillingene i kommunehelse-tjenesten utenfor institusjonene var ubesatt både i 1987 og i 1996. Men de ubesatte stillingene fordelte seg ikke jevnt i kommunene. Mens kommuner med over 50 000 innbyggere hadde ca. 2 % ubesatte stillinger båe i 1987 og 1995, hadde kommuner med under 2 000 innbyggere 19% ubesatte stillinger både i 1987 og i 1996. Det er de små kommunene, særlig i Nord-Norge, som i første rekke rammes av legemangel.

Kilde: SSB

Mulighetene for å kunne tilpasse virksomheten etter endringer i behovene er større i store enn i små enheter. Mye tyder på at fylkeskommunene - særlig i enkelte deler av landet - er for små til å kunne demme opp for svingningene i tilgangen på personell i sykehussektoren.

Helseregionene vil være mer robuste som planleggingsenheter for spesialisthelsetjenesten. Dette er bakgrunnen for at Stortinget har vedtatt å styrke det regionale samarbeidet. Dette innebærer at fylkeskommunene i samarbeid utarbeider regionale helseplaner. Planene skal ivareta hele befolkningens behov for spesialisthelsetjenester og sikre at alle får et likeverdig tilbud.

Fastlegeordningen - bedre organisert legetjeneste i kommunene
  • Et av de største problemene med dagens allmennlegetjeneste er svake og uforpliktende bånd mellom lege og pasient.
  • Stortinget har nylig vedtatt en fastlegeordning, (listelegesystem).
  • Etter planen vil hele befolkningen i løpet av høsten 2000 få tilbud om sin egen faste lege og legene vil få lister over hvilke innbyggere de har ansvar for.
  • Fastlegeordningen vil ivareta noe av det tidligere tiders husleger stod for.

Fylkeskommunene vil gjennom det regionale samarbeidet kunne se personellsituasjonen i sammenheng med spørsmål om oppgavefordeling, finansiering, tilrettelegging av akuttfunksjoner og planlagte behandlinger, sykehuslokalisering osv. Det vil si at ansvaret for personelldekningen plasseres der hvor problemene oppstår og skal løses. Bare på denne måten kan man sørge for at arbeidsgivere ikke oppretter flere stillinger enn det er grunnlag for.

Struktur og organisering er blant de forholdene som virker sterkest inn på personellsituasjonen og er derved blant de viktigste angrepspunkter for helsepolitikken. For å kunne utnytte spesialisert personell og dyre investeringer i avansert utstyr, er det nødvendig å etablere en funksjonsfordeling mellom sykehusene i en region. Ved dette kan man for eksempel skjerme enheter fra øyeblikkelig hjelp-funksjoner og kun konsentrere seg om å ta unna ventelistepasienter. Videre kan det være aktuelt å samle akuttfunksjoner til færre sykehus i kombinasjon med opprustning av ambulansetjenesten. Ambulerende spesialister og bruk av telemedisinske løsninger kan gjøre spesialisttjenestene tilgjengelige i hele regionen. Dette er tiltak som kan hindre dublering av tjenester innen mindre geografiske områder og dermed frigjøre personellressurser. Videre får man utnyttet verdifull arbeidskraft på en optimal måte i regionen.

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

6. Tiltak

linkdoc#doctilbake til innhold

6. 1. Geografisk fordeling

Fra ULS –
Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur
Til NR –
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling

Fra slutten av 80-tallet har legemarkedet vært for søkt regulert gjennom legefordelingsavtalen (mellom staten, KS, Oslo kommune og Den norske legeforening) og det tilhørende utvalget for legestillinger, - ULS som har hatt sekretariat i Statens helsetilsyn.
Fra midten av 90-tallet har det imidlertid blitt opprettet over 1000 "grå" stillinger i sykehusene uten godkjenning av ULS.
Legefordelingsavtalen er derfor avviklet fra 1.1.99. Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling vil fra 1.1.99 være rådgivende for departementet i alle overordnete spørsmål som angår gjennomføringen av og kvaliteten på spesialistutdanningen av leger samt legefordeling.

Departementet vil

6.1.1. Forbedre systemet for fordeling av legestillinger ved at

Sosial- og helsedepartementet fra og med 1.1.99 i samråd med Nasjonalt råd for spesialistutdanning og legefordeling fastsetter overordnete rammer for:
- Antall nye legestillinger/hjemler i kommunehelsetjenesten fordelt etter objektive kriterier.
- Antall nye faste spesialiststillinger som kan opprettes per spesialitet og per helseregion, herunder statlig helsesektor.
- Antall nye utdanningsstillinger som må opprettes per spesialitet og per helseregion, herunder statlig helsesektor.

De regionale helseutvalgene fordeler spesialiststillingene og utdanningsstillingene i vedkommende region etter at Den norske legeforening har uttalt seg.
Statistisk sentralbyrå vil utarbeide et helhetlig registreringssystem for det offentlige legemarkedet basert på opplysninger fra Kommunenes Sentralforbund og Den norske legeforening.

6.1.2. Videreføre og styrke ordningene for å rekruttere helsepersonell til områder med dårlig dekning

I 1992 ble det etablert en ordning med nedskriving av studielån for leger i utvalgte kommuner i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal for å styrke rekrutteringen til legestillingene i disse kommunene. Ordningen videreføres i 1999.

6.1.3. Rekruttering til allmennlegetjenesten

Ved iverksetting av fastlegeordningen vil departementet rette spesiell oppmerksomhet mot kommuner med ustabil legedekning og utarbeide tiltak som kan bedre denne situasjonen. Det skal utarbeides kriterier for hvilke kommuner som skal kunne motta spesielle stimuleringsordninger med sikte på bedre og mer stabil legedekning. Målet er tilstrekkelig antall leger i alle kommuner fra og med 01.01.2001.

Av bevilgningen til forberedelse av fastlegeordningen vil 17 mill i 1999 bli benyttet til oppstart av stimuleringstiltak for å styrke stabiliteten i allmennlegetjenesten i utkantkommuner:
Stimuleringstiltak i Nord-Norge og Nord-Trøndelag:

  • Veiledning av turnusleger og nyutdannete leger: 1,5 mill.
  • Tilskudd til videre- og etterutdanning 2,0 mill
  • Vikarordning for utkantkommuner 4,5 mill
  • Oppretting av kompetansemiljøer 2,5 mill
  • Legevaktsamarbeid 5,5 mill
  • Kurs i nasjonale fag for EØS-leger 1,0 mill
  • Sum 17,0 mill

Departementet vil vie særlig oppmerksomhet til å oppnå en stabil og tilfredsstillende personellsituasjon i samiske områder, se tiltak 6.3.6.

6.1.4. Styrke spesialistutdanningen av psykiatere i områder med svak dekning.

En ordning med tilrettelagt utdanning av psykiatere ved lokalsykehus som ikke alene kan oppfylle kravene til slik spesialistutdanning, har vært iverksatt i Nordland siden 1994. Forventningen er å bedre dekningen av psykiatere i Nord-Norge.

Utdanning av tilstrekkelig mange barne- og ungdomspsykiatere er en betydelig utfordring. Det har vært en flaskehals i utdanningen av barnepsykiatere at disse har vanskeligheter med å få _ års sideutdanning i psykiatri. Stortinget har derfor bedt Regjeringen opprette hospitantplasser med statlig lønnsdekning ved sykehusenes barneavdelinger, øremerket for barnepsykiateres sideutdannelse. jfr romertallsvedtak VI, Innst. S. Nr. 258 – 1996-97. Bevilgningene til tiltakene er i 1999 6 mill.

6.1.5. Styrking av ordningene for å rekruttere tannhelsepersonell til områder med dårlig dekning.

De siste 10-15 år har det vært store problemer med tannlegebemanningen i den offentlige tannhelsetjenesten i Nord-Norge. I statsbudsjettet for 1999 er det bevilget midler til personellrettete tiltak, stimuleringstiltak og utredningsarbeid. Departementet vil følge opp prosjektet "Tannlegestabilitet og kvalitet i Nord-Norsk tannhelsetjeneste". Det er innledet et samarbeid med de 3 nord-norske fylkeskommunene, KS og Den norske tannlegeforening i arbeidet med stimuleringstiltak til Nord-Norge. I tillegg venter departementet på en utredning om tannlegeutdanning i Tromsø.
Departementet har også iverksatt kortsiktige tiltak for å øke tilgangen på tannleger gjennom å:
1) rekruttere EØS-tannleger fra Tyskland og
2) forkorte tilleggsutdanningen for tannleger fra land utenfor EØS-området fra 3 år til 1 år.

6.2. Utnytte personellressursene – bedre ledelse, organisasjon og personalpolitikk

Det er i alles interesse at helse- og sosialpersonellets kompetanse og arbeidskraft utnyttes så godt som mulig, slik at personellet får en mer meningsfull arbeidsdag og pasientene et bedre tilbud. Likevel er det på dette punktet interessekonflikter oftest oppstår.

Helsepolitikken må søke å forene ønsket om gode arbeidsbetingelser for personellet med ønsket om å gjøre mest mulig for pasientene. Dette er en vanskelig balansegang, men ingen umulig oppgave. Hvis virksomheten ledes godt, bør det være mulig å synliggjøre at personellet og pasientene langt på vei har felles interesser. Nøkkelordene er ledelse og organisering.

Det er en ledelsesoppgave å sørge for at personellets arbeidskraft kommer til sin rett. Det er også en ledelsesoppgave å forhindre at verdifulle krefter går tapt på grunn av formålsløs profesjonsstrid, urasjonell arbeidsfordeling eller dårlig arbeidsmiljø. Helse- og sosialpersonell har større slitasje og belastningsplager enn mange andre grupper i samfunnet. De fleste sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere klarer ikke å stå i jobben til oppnådd pensjonsalder. Omsorgsyrkene er krevende både fysisk og psykisk. Hvis ikke de som leder helse- og sosialstjenesten tar tilstrekkelig hensyn til dette, kan det gå ut over både personell og pasienter, og tjenestene mister verdifull arbeidskraft. Arbeidsmiljøtiltak må derfor ha høy prioritet hos arbeidsgiverne.

Utfordringen er ikke bare å fjerne belastningene, men også å sette personellet i stand til å mestre belastninger. Utfordringen er heller ikke å fjerne alle profesjonsmotsetninger, men å hindre at krefter spilles på formålsløs strid og urasjonell arbeidsfordeling. Det viktigste staten kan gjøre for å bistå arbeidsgiverne i denne viktige oppgaven, er å sørge for at lover og regler, organisasjonsstruktur og ledelsesprinsipper utformes slik at de stimulerer personell og ledelse på alle nivåer til gjensidig anerkjennelse av hverandres kompetanse fremfor å vedlikeholde kunstige skanser som må forsvares. Bare på denne måten kan en sikre at rett person kommer på rett plass.

Det er ikke bare viktig at rett person er på rett plass, det er også viktig at samme person ikke opptrer i ulike roller på de samme plasser. Det er ikke uvanlig at offentlig tilsatte leger har bierverv ved siden av hovedstillingen. Det har vært avdekket tilfeller der offentlig tilsatte leger henviser pasienter til egen private praksis. Dette kan ikke aksepteres. Det er også uakseptabelt dersom leger mottar gaver eller fordeler fra legemiddelindustrien som kan innebære en utilbørlig påvirkning av deres yrkesutøvelse.

Derfor vil departementet:

6.2.1. Styrke ledelsesfunksjonene ved å gå inn for at prinsippet om enhetlig ledelse på alle nivåer lovfestes i lov om spesialisthelsetjeneste

Lov om spesialisthelsetjenesten behandles i Stortinget våren 1999. Etter forslaget skal sykehus organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivå. Enhetlig ledelse vil etter departementets vurdering bidra til at det tas et helhetlig ansvar for virksomheten og at ansvarsfraskrivelse unngås. Ny lov kan virke fra tidligst 1.1.2000.

6.2.2. Iverksette ny felles lov for alt helsepersonell som åpner for en mer fleksibel og rasjonell bruk av personellet.

Ny helsepersonellov ble vedtatt av Stortinget i april 1999. Denne innebærer at dagens profesjonslover bli erstattet av den nye felles helsepersonelloven. Departementet vil gå gjennom dagens forskrifter i lys av helsepersonellovens formål: Å fremme kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten.
Helsepersonelloven er en personansvarslov som angir personellets plikter og rettigheter uavhengig av arbeidssted. Departementet håper at et enhetlig og felles regelverk kan bidra til større helhetstenkning i helsevesentet og hindre profesjonstrid.
Ny lov om helsepersonell understreker den enkeltes plikt til forsvarlig yrkesutøvelse. Loven inneholder ingen generelle bestemmelser om over/underordningsforhold. Dette for å unngå konstruerte ansvarsforhold. Unødvendig monopolregulering i yrkesutøvelsen er foreslått fjernet.
Departementet antar at ny lov vil kunne tre i kraft fra 1.1.2001.

6.2.3. Stimulere til utvikling av bedre ledelses- og organisasjonsmodeller i sykehus ved å følge opp Steine-utvalgets innstilling "Pasienten først - Ledelse og organisering i sykehus"

For dette formål er det etablert et bredt sammensatt "Forum for organisasjonsutvikling i sykehus" med sekretariat i KS. Forumet gir støtte til ca. 40 lokale utviklingsprosjekter innen forumets satsningsområder. 6 av disse er knyttet til målet om "Rett person på rett plass".

6.2.4. Ta initiativ til at det blir etablert et lederutviklingsprogram for toppledere i helseinstitusjoner

Forum for organisasjonsutvikling og ledelse (se 6.2.3.) har ledelse og incentivsystemer i sykehus som eget satsningsområde. Innenfor dette området gis det støtte tikl 12 prosjekter og 3 av disse dreier seg om lederopplæring.

6.2.5. Gå inn for at personellstrategien i helseinstitusjonene legges om slik at legespesialister og annet universitets- og høgskoleutdannet personell gis bedre mulighet til å konsentrere seg om sine spesialoppgaver.

Dette innebærer i praksis at:
- det ikke tilsettes flere spesialister før en har nok støttepersonell, f.eks: administrative ledere og kontorsekretærer med IT-kompetanse på avdelingsnivå og hjelpepleiere som kan avlaste leger og sykepleiere.
- det satses mer på kvalifisering av det personellet som er tilsatt, bl.a. gjennom bedriftsinterne etter- og videreutdanningstilbud.
- det satses på etter- og videreutdanning av hjelpepleiere fremfor å omgjøre hjelpepleierstillinger til sykepleierstillinger.

Gjennomsnittlig årlig økning i lege- og sykepleierårsverk i sykehus

Personellstatistikken fram til 1998 viser at sykehusene ikke har hatt forståelse for dette perspektivet. Fortsatt øker andelen leger og sykepleiere.

Figuren viser at veksttakten i arbeidsinnsatsen i sykehus er dobbelt så stor for sykepleiere og nesten 3 ganger så sterk for leger i forhold til gjennomsnittet. Utviklingen mot større andel spesialutdannet personell fortsatte også i 1998.
Dette er noe av forklaringen på manglende avlastning og støtte til spesialistene, med påfølgende stress og mistrivsel i arbeidsituasjonen.

6.2.6. Gå inn for en bedre disponering av personellet også utenfor institusjonene med sikte på avlastning av spesialutdannet personell.

Dette innebærer bl.a:

6.2.6.1. At jordmødre overtar mer av ansvaret for svangerskapskontroller av friske gravide.

6.2.6.2. At personellforbruket i bedriftshelsetjenesten vurderes med sikte på mindre innslag av leger og sykepleiere.

Bedriftshelsetjenesten er evaluert av Rogalandsforskning på oppdrag fra KRD og viser at det arbeider ca 2-2500 personer i bedriftshelsetjenesten, hvorav ca 500 leger, 3-400 fysioterapeuter og ca 7-800 sykepleiere. SHD vil i samarbeid med KRD følge opp evalueringen med sikte på å redusere innslaget av helsepersonell i denne tjenesten.

6.2.6.3. At refusjonsretten for avtaleløse leger avvikles.

Iverksatt pr. 1.7.98.

6.2.6.4. At tannpleiere avlaster tannlegerVurderes i forbindelse med ny rammeplan for tannpleierutdanningen og utredning av ny tannlegeutdanning i Tromsø, jf. Tiltak 6.5.4.s. 28.

6.2.7. Invitere Den norske legeforening til å samarbeide om et prosjekt om arbeidssituasjonen for leger i allmennlegetjenesten.

Høsten 1998 ble det igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF Unimed/NIS og Kompetansesenter for IT i helsevesenet hvor hensikten er å: kartlegge skjema og attestbruk i allmennpraksis, anslå legenes tidsbruk på slike oppgaver, drøfte hva dette betyr av tidsbruk og subjektive belastninger i legens arbeidssituasjon, samt undersøke mulighetene for å redusere omfanget av slike oppgaver. Departementet vil følge opp undersøkelsen med en konferanse hvor formålet er å få oversikt over prosjekter som tar sikte på skjemaforenkling og avdekke behov for innsats på områder som i dag ikke ivaretas. Det er behov for samarbeid og dialog mellom de som produserer skjemaer, de som krever skjemaer/attester og det personell som står for utfyllingen.

6.2.8. Iverksette bestemmelser i ny helsepersonellov som innebærer at offentlig tilsatt helsepersonell skal melde fra til hovedarbeidsgiver om bierverv og helsefaglig forretningsvirksomhet.

Siktemålet er å unngå habilitets- og lojalitetskonflikter og sikre at arbeidet for hovedarbeidsgiver blir prioritert. Det er ikke bare behov for å myke opp profesjonsgrenser. I ny helsepersonellov §19 pålegges autorisert helsepersonell en meldeplikt dersom de har bierverv/eierinteresser, mv som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser. Uavhengig av plikten til egen melding, skal arbeidsgiver kunne be om opplysninger. Departementet mener også at det er behov for tydeligere forbud mot å motta gaver e.l. som er egnet til å påvirke legenes yrkesutøvelse.
Loven ble vedtatt i Stortinget april 1999. Departementet antar at ny lov vil kunne tre i kraft fra 1.1.2001.

6.3. Mobilisere arbeidskraftreservene, - rekruttere og beholde personellet

I årene som kommer, vil antall eldre over 80 år øke. Mange sykdommer øker med alderen, og behovet for pleie og omsorg blir større jo flere det blir i de eldste aldersgruppene. Dette medvirker til at behovet for personell vil øke. Styrkingen av eldreomsorgen vil kreve minst 3000 årsverk årlig slik at det samlet trengs ca. 12 500 nye årsverk i perioeden 1998-2001.

For å skaffe nok vernepleiere, sykepleiere, omsorgsarbeidere m.fl. til å dekke dette behovet, må det utdannes mer personell. Men resultatene av å øke utdannings-kapasiteten vil komme for sent til å dekke hele behovet. Skal eldresatsingen lykkes, må det også lykkes å frigjøre mer av arbeidskraftreservene i pleieryrkene.
I gjennomsnitt utgjør den faste arbeidstiden for landets hjelpe- og sykepleiere bare ca 2/3-3/4 av et normalårsverk . Selv om den reelle arbeidstiden kan være lengre fordi ekstravakter og overtid kommer i tillegg, arbeider forholdsvis mange hjelpe- og sykepleiere deltid. Dette betyr at det finnes en reserve som kan komme pasientene til gode hvis det lykkes å utløse den. I pleie- og omsorgssektoren er i dag ca. 1/3 av årsverkene ufaglært personell. Innen denne gruppen er deltidsarbeid enda mer utbredt enn for sykepleiere og hjelpepleiere.

Helsearbeidere kan brukes til mye
  • Leger etterspørres av legemiddelindustrien, psykologer blir organisasjonsutviklere, tannleger blir forskere - de lange helseutdanningene etterspørres fra flere hold.
  • Hjelpe- og sykepleiere går også over i annet arbeid.
  • Det er heller ikke et mål at alt personell skal forbli helsearbeidere hele livet - for å kunne bevare høy motivasjon og kvalitet i yrkesutøvelsen bør det hele tiden skje en seleksjon av personell.
  • Frafallet i enkelte helse- og sosialyrker gjør det derfor nødvendig å utdanne flere enn behovet skulle tilsi.

En spørreundersøkelse utført av Opinion blant medlemmene i Norsk sykepleierforbund (NSF) og Norsk helse- og sosialforbund (NHS) i 1996 viste at færre deltidsarbeidende sykepleiere enn hjelpepleiere ønsker å arbeide mer enn de gjør i dag. Mange av dem som arbeider deltid har valgt dette selv og ønsker å fortsette med dette. Undersøkelsen viste at det antakelig vil kreves sterke tiltak for å få sykepleierne til å øke sin årsverksinnsats, - for eksempel høyere lønn, tilbud om barnehageplasser og mindre stressende arbeidssituasjon. Det er derfor en utfordring for arbeidsgiverne i kommunesektoren å utforme lønnspolitikken slik at sykepleiernes yrkesaktivitet i pasientrettet arbeid øker.

For hjelpepleierne viste undersøkelsen at det først og fremst var mangel på stillinger som avholdt dem fra å arbeide mer. De siste årene er antall hjelpepleierstillinger i sykehus og pleieinstitusjoner blitt redusert til fordel for sykepleierstillinger. Det har ført til at mangelen på sykepleiere har økt, samtidig som en ubrukt reserve av hjelpepleiere ikke er blitt utnyttet. Dette er noe av bakgrunnen for at Stortinget ba om en vurdering av forholdet mellom sykepleiere og hjelpepleiere i somatisk klinikk og somatiske og psykiatriske sykehjem.

Det er arbeidsgivernes ansvar å utnytte det tilgjengelige personellet best mulig og legge til rette for at flest mulig får tilbud om full stilling. I langt større grad må det bli praktisk og arbeidsmessig mulig å arbeide heltid selv om en har omsorgen for små barn hjemme.

Departementet vil bidra med å gi støtte til at ufaglærte får bedre muligheter til å ta utdanning som hjelpepleier eller omsorgsarbeider og til å gi hjelpepleiere og omsorgsarbeidere et bedre etter- og videreutdanningstilbud; se tiltak i kap 6.5. Målet er å styrke disse gruppenes posisjon i helse- og sosialtjenesten.

Det er også arbeidsgivernes ansvar å sørge for at frafallet av personell blir så lavt som mulig. Både sykefravær og andel uføretrygdede er høyt i hjelpe- og sykepleiergruppene - antakelig fordi arbeidet er fysisk og psykisk belastende. Pleie av syke er meningsfullt og givende arbeid, men det er også krevende. Mye ubekvem arbeidstid og nærkontakt med menneskelig lidelse øker risikoen for utbrenthet og slitasjeplager.

Personalpolitikk - arbeidsgivers ansvar

God personalpolitikk er god helsepolitikk. Dette er arbeidsgivers ansvarsområde, men departementet
vil signalisere at denne delen av ledelsesoppgavene bør tillegges stor vekt. Skal denne handlingsplanen føre til resultater, må arbeidsgiverne i kommunal og fylkeskommunal sektor utforme en god personalpolitikk. Det innebærer for eksempel at arbeidsgiverne legger vekt på å:

  • vedlikeholde personellets kompetanse,
    f.eks. ved å gi
    - anledning til systematisk og jevnlig etterutdanning
    - tilbud om faglige oppdateringskurs for sykepleiere og hjelpepleiere som har vært ute av arbeid i en periode.
  • forebygge helsemessige belastninger i arbeidet,
    f.eks. ved å
    - forsterke innsatsen i helse-, miljø- og sikkerhets arbeid med særlig vekt på å forebygge belastnings lidelser, stress og utbrenthet
    - innføre samtalegrupper/veiledning der personellet kan få bearbeidet psykiske belastninger i arbeidet (særlig viktig for ansatte i pleie- og omsorgssektorens hjemmetjeneste og ved avdelinger der de psykiske påkjenningene er ekstra store, f.eks. kreft- og akuttavdelinger, postoperativ- og intensivavdelinger) - gi personalet systematisk veiledning og oppfølging (særlig viktig for de yngste og minst erfarne)
  • forhindre overarbeid,
    f.eks. ved å
    - lage turnusordninger som reduserer behovet for doble vakter og ekstravakter
    - sørge for at bemanningen er tilpasset arbeids belastningen
    - sørge for tilgang på vikarer

Vold og trusler mot tjenesteytere er et problem i helse- og sosialsektoren, spesielt i de hjemmebaserte tjenestene. Mange ansatte rapporterer at de har vært utsatt for dette i sitt arbeid. Kommunenes oppfølging synes ikke å være tilfredsstillende. Slike alvorlige arbeidsmiljø-problemer kan føre til at arbeidsfeltet oppleves som lite tiltrekkende og at mange slutter.
Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at arbeidsmiljøet ikke forårsaker frafall av personell. Derfor kan tiltak for å forebygge stress, konflikter, utbrenthet og belastningslidelser være viktige personalpolitiske virkemidler.

En godt kvalifisert forebyggende bedriftshelsetjeneste kan være et effektivt tiltak.

Departementet vil

6.3.1. Understreke arbeidsgivers ansvar for å sikre et godt arbeidsmiljø i helsesektoren, bl.a. ved hjelp av systemer for kvalitetssikring og internkontroll

og

6.3.2. Oppfordre arbeidsgiverne til å legge forholdene bedre til rette for at heltidsarbeid kan kombineres med ansvar for små barn, slik at alle som ønsker det, kan få mulighet til å arbeide i full stilling

Som et første tiltak på dette område vil departementet

6.3.3. Gjennomføre prosjektprogram rettet mot arbeidsmiljø og helse i pleie- og omsorgssektoren i perioden 1998 -2001.

Bakgrunnen for programmet er bl.a. bekymring over utviklingen når det gjelder et tiltakende sykefravær og tidlig uførepensjonering i sektoren. Det ser ut som om sektoren har vansker med å ivareta sine arbeidstakere og det ser også ut som om det kan by på tiltakende problemer å få rekruttert personell. Målet for dette tiltaket er å bidra til gode arbeidsplasser hvor arbeidstakerne kan ha muligheter for en livslang karriere i fulltidsjobb. På bakgrunn av det materiale programmet bringer frem, vil departementet i samarbeid med arbeidsgivere og arbeidstakere i sektoren vurdere aktuelle tiltak for bedre arbeidsmiljø, bedre muligheter for arbeid i full stilling og andre tiltak som kan mobilisere arbeidskraftreservene blant personell i pleie- og omsorgsektoren.

Prosjektprogrammet var opprinnelig tenkt gjennomført med delprosjekter med modellforsøk i tre - fire fylker og til sammen ca. 12 kommuner. Departementet har nå revurdert tiltaket og kommet fram til at det på nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å sette i verk nye modellforsøk.
Innenfor en ramme på 2 mill i 1999 vil det derfor bli:

  • videreført modellforsøk i Oslo og Levanger
  • gitt et utredningsoppdrag med sikte på å systematisere kunnskap om arbeidsplasser i pleie- og omsorgssektoren som har lite fravær og godt arbeidsmiljø.
  • synliggjort og markedsført allerede gjennomførte gode arbeidsmiljøprosjekter innen pleie- og omsorgssektoren. Det planlegges arbeidsseminarer for utvalgte kommuner og tilrettelegging for interkommunalt samarbeid om temaområdet.

6.3.4. Mobilisere arbeidskraftreservene gjennom oppdateringskurs eller andre tiltak

Det er relativt mange med helsefagutdanning som forlater helse- og omsorgstjenesten, enten for å være hjemme med små barn, for å gå over i andre yrker eller for å utdanne seg videre. Utfordringen er å vinne disse tilbake til helse- og omsorgssektoren. Samtidig er det viktig å opprettholde et stabilt og høyt kompetansenivå hos personalet. Dette kan gjøres ved f.eks. å gi tilbud om faglige oppdateringskurs for sykepleiere og hjelpepleiere som har vært ute av arbeid en periode. Høgskolen i Bergen har gode erfaringer med oppgraderingskurs for sykepleiere.
Stortinget sluttet seg gjennom behandlingen av Stm.24.(96-97) til at det stilles formelle krav til etterutdanning og regodkjenning av alle legespesialister.
Sykepleierutvalget (jf. tiltak 6.5.8.1.) som ble bedt om å utrede hvordan en resertifiseringsordning kan gjennomføres for sykepleiere, har imidlertid ikke gått inn for en slik ordning. Departementet vil komme tilbake til saken når utredningen har vært på høring.

6.3.5. Personelltiltak i psykisk helsearbeid

6.3.5.1. Personellbehov som følge av opptrappingsplanen 1999-2006

Utbyggingen av de ulike tjenestetilbudene for mennesker med psykiske lidelser vil gi et samlet personellbehov på ca. 9300 nye årsverk i løpet av planperioden 1999-2006, herav ca. 400 leger, ca. 940 psykologer, ca. 4400 høyskoleutdannet helse-/sosialpersonell og ca. 3600 personell uten høyere helse-/sosialfaglig utdanning. Det legges i denne opptrappingsplanen opp til en sterk økning i andelen leger og psykologer i takt med økt vekt på aktiv behandling.

Det er i tallet 3600 ikke spesifisert nærmere hvilke personellgrupper som vil bli etterspurt, men det kan både være personell med annen universitets- og høyskoleutdanning (eksempelvis med pedagogisk utdanning), utdanning i håndverksfag, personell med videregående skole og tilsvarende, og personell uten formell utdanning.

Departementet har lagt til grunn at psykisk helsearbeid vil få minst den samme andelen av nye årsverk for de aktuelle personellkategoriene i planperioden som man fikk fra 1993 til 1996. På denne bakgrunn, og sett i forhold til beregnet tilgang på helse- og sosialpersonell. jf ovenfor, må disse tjenestene regne med en viss mangel på leger og psykologer, mens tilgangen på høyskoleutdannet personell under ett vil være tilstrekkelig for å møte etterspørselen som følge av denne opptrappingsplanen. En mangel på leger og psykologer tilsier at det i noen år utover 2006 fortsatt kan være nødvendig å kompensere med økt bruk av høyskoleutdannet personell. Departementet regner med at satsingen på psykiatri og psykisk helsearbeid som opptrappingsplanen innebærer, vil ha en positiv virkning på rekrutteringen til feltet, også når det gjelder leger og psykologer. Totalt sett mener departementet at det vil bli en rimelig balanse mellom den økte etterspørselen og sannsynlig tilgang på personell i løpet av planperioden.

6.3.5.2. Produktivitet i psykisk helsearbeid

Personellinnsatsen har økt i de senere årene, men det kan synes som om dette ikke har ført til tilsvarende økt behandlingskapasitet. Beregninger har vist at det utføres i gjennomsnitt 1,1 – 1,5 behandlings/ samarbeidstiltak pr behandler pr dag. I St.meld.nr.25 (1996-97) pekes det på behovet for en kritisk gjennomgang av bruken av personellressursene bl.a. i den polikliniske virksomhet. Departementet har nå startet en gjennomgang av arbeidsformene i poliklinikkene i både voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien med sikte på at flere pasienter skal kunne behandles pr. årsverk. Departementet har på begge disse områdene ansett en økning av produktiviteten med 50 pst. som realistisk. I en situasjon der det skal tilføres betydelig flere ressurser til psykiatrien, er det viktig at tjenesten har et sterkt fokus på hvordan ressursene utnyttes.

Departementet har etablert Forum for organisasjonsutvikling i sykehus som også skal se på utfordringene i psykisk helsevern. Økt bruk av økonomisk og administrativt personell i psykiatrien vil gi helse- og sosialpersonellet muligheter til ytterligere vektlegging av klientrettet arbeid.

6.3.5.3. Utdanningstiltak

Man må fortsatt regne med variasjoner i kommunenes og fylkeskommunenes tilgang på kvalifisert personell. Kompetansehevende tiltak som gjennomføres lokalt og tilpasses lokale behov er viktige i rekrutteringssammenheng. Omfanget av kompetansehevende tiltak i form av videre- og etterutdanning må økes i takt med innføringen av tiltakene i opptrappingsplanen.
Opptrappingsplanen innebærer at det ved avslutningen av planperioden har nådd et nivå på til sammen ca. 230 mill kr pr.år til utdanningstiltak innen psykisk helse. De årlige bevilgningene vil bli foreslått i det enkelte års statsbudsjett og fordelt på de ulike tiltakene som er omtalt i kap. 5.

6.3.5.3.1. Barne- og ungdomspsykiatrien

Her gir departementet i 1999 40 mill i tilskudd til videre- og etterutdanning, dels ved stipendordninger ol. og dels via regionsentrene. Opptrappingsplanen foreslår å øke bevilgningen til utdanningstiltak i barne- og ungdomspsykiatrien med 50 mill. kroner. Dette vil gå til styrking av regionsentrene, til økt tilskudd til spesialist- og videreutdanning, og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden.

6.3.5.3.2. Voksenpsykiatrien

Her gis det i 1999 ca. 70 mill. kroner til videre- og etterutdanning, dels som tilskudd til institutter og foreninger som driver videreutdanning, dels som tilskudd til tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid ved høyskolene, og dels ulike etterutdanningstiltak. Opptrappingsplanen foreslår å øke bevilgningen til videre- og etterutdanningstiltak i voksenpsykiatrien med 71 mill. kroner til økt spesialist- og videreutdanning, etterutdanning, opplæring av ufaglærte og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden.

6.3.5.3.3. Andre tiltak

  • Videreutvikle regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri, slik at de kan gi mes mulig dekkende etter- og videreutdanningstilbud til ansatte i psykisk helsevern for barn og unge i regionen, og til ansatte i samarbeidende etater som f.eks.barnevernet.
  • Styrke undervisnings - og opplæringstilbudene innen spesifikke behandlingsformer og behandlingsprogrammer der kompetanse-grunnlaget er for svakt i dag.
  • Stimulere til økt etterutdanning på områder der kunnskapsgrunnlaget innen psykisk helsevern og i kommunene er for svakt i dag.

Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet:

6.3.6. Sørge for at det blir utarbeidet opplærings- og utviklingsplaner i kommuner med samisk bosetting som trenger personell med kompetanse i samisk språk og kultur

Det er viktig at personellet gis en utdanningsbakgrunn som setter dem i stand til å bli en del av de lokalsamfunnene der de skal arbeide. Derfor må helse- og sosialpersonell som skal arbeide i områder med samisk bosetting, gis en utdanning som setter dem i stand til å ivareta samenes behov for helsetjenester på en fullgod måte. Det er i dag knappe personellressurser med slik kompetanse. De er spredt i kommuner og institusjoner, og det er behov for en fleksibel og rasjonell bruk av disse. Det er også andre områder der befolkningen ikke har norsk som morsmål der det er behov for særlig kvalifisert tospråklig personale. Dette er ikke bare viktig for pasientene, men også for at personellet skal kunne mestre sin jobb, trives og bli på stedet. Derfor må andelen tospråklig helsepersonell økes og tolketjenesten forbedres. Slike planer vil kunne omfatte:
- kurs for nytilsatte i krysskulturell kommunikasjon og samiske samfunnsforhold -språkkurs for helse-og sosialpersonell
- praksisplasser og turnustjeneste i institusjoner og kommuner med samisk befolkning
- videreføring av kvoteringsordningene i helsefag ved universiteter og høgskoler desentrale studier (særlig i sykepleie) for samiske studenter.

Sametingen har i 1999 fått overført 4,4 mill fra SHD til oppfølging av NOU 1995:6 "Samisk helse- og sosialplan". Trolig vil om lag halvparten av disse midlene anvendes til personellrelaterte tiltak i samiske områder. Blant de iverksatte tiltakene kan nevnes at Samisk høgskole har utviklet et konsept for lokal tilpasning av opplæring i kulturforståelse. Dette er alt utprøvd av Kåfjord kommune. Det gjøres også utviklingsarbeid ved Høgskolen i Finnmark og Høgskolen i Bodø. Flere kommuner samt enkelte institusjoner i Troms og Finnmark fylkeskommuner er i gang med opplæringstiltak i samisk språk og kulturforståelse helt eller delvis finansiert av disse midlene.

6.3.6.1. Rehabiliteringsinnsats for den samiske befolkningen

Departementet vil legge forholdene bedre til rette for å øke tilgangen av samisk talende personer til rehabiliteringsrelevante studier og fag ved ulike høyskoler ved å:

  • etablere en fireårig prøveordning med et utdanningsstipend til samisktalende personer innenfor utvalgte og rehabiliterinsgrelevante personellgrupper.

Kirke- forsknings- og utdanningsdepartementet vil

  • i løpet av våren 1999 utarbeide en felles forskrift om opptak til høgre utdanning fra år 2000. Forskriften vil gi adgang til å utforme kvoteringsbestemmelser, slik at en bl.a. kan sikre tilgang av studenter med samisk bakgrunn til særlig rehabiliteringsorienterte fag
  • arbeide for å øke tilgangen av samisk-talende spesialpedagoger, herunder logopeder.

6.3.7 Gjennomføre handlingsplan for sosialtjenestens førstelinje

I 1998 ble handlingsplanen for sosialtjenestens førstelinje, "Kunnskap og brubygging", iverksatt. For 1999 er det bevilget 20,7 mill kr til gjennomføring av planen, hvorav 9,8 mill kroner til personell- og kompetanserettede tiltak. "Kunnskap og brubygging" inngår som en del av departementets samlete innsats her og har følgende overordnede satsingsområder:
- Spre erfaringer fra senere års utviklingsarbeid.
- Heve kvaliteten og kompetansen i sosialtjenesten overfor klienter med sammensatte behov, herunder rusmiddelmisbrukere. Bedring av ettervernet vil stå sentralt.
- Øke brukervennligheten og tilgjengeligheten i sosialtjenesten.
- Redusere tilfeldig forskjellsbehandling i fordeling av økonomisk stønad.

Det legges opp til en styrking av personell i form av en rekke kompetanseutviklingstiltak.
Det skal gjennomføres landsdekkende opplæringsprogram rettet både mot de generelle arbeidsoppgavene i sosialtjenesten og mot arbeidet med rusmiddelmisbrukere. Fylkesmennene har fått tilskudd til å utvikle og gjennomføre opplæringstiltak i sine fylker for kommunalt ansatte. Kompetansesentrene for rusproblematikk er sentrale bidragsytere i dette arbeidet. Sosial- og helsedepartementet har støttet etablering av sju regionale kompetansesentre for rusmiddelproblematikk fra 1994. Hvert av disse sentrene har fått tildelt ett eller flere særskilte kompetanseområder med særlig ansvar for kompetanseutvikling nasjonalt, og sentrene er knyttet sammen i et Norgesnett. Deres oppgave er å bidra til kompetanseutvikling blant førstelinjepersonell, metode- og materiellutvikling samt opprettholde og videreutvikle andrelinjens spesialiserte tilbud. Gjennomføringen av opplæringsprogrammet vil søke å integrere behovet om å styrke fagutvikling og kompetansebygging når det gjelder rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser jf St melding nr 25 (1996-97) "Åpenhet og helhet". Det forutsetter et regionalt samarbeid mellom statlige instanser for å målrette opplæringstiltakene generelt og sikre brubygging og mellom handlingsplaner. Sentralt er samarbeidet mellom landets fylkesmenn og fylkesleger.

I tillegg til landsdekkende opplæringsprogram vil følgende virkemidler og tiltak bidra til å styrke sosialtjenestens førstelinje innenfor handlingsplanens satsingsområder:

- Etablere faglige fora i alle fylker. Permanente møteplasser for ansatte der de kan utveksle og reflektere over problemstillinger knyttet til arbeidshverdagen.
- Etablere systematisk veiledning av ansatte.
- Utvikling av veiledningsmateriell i sosialt arbeid.
- Utvikling og vedlikehold av IT basert erfarings bank.
- Utrede behovet for etablering av et utviklings senter for sosialtjenesten.
- Tilskudd til kommunale utviklingsprosjekt og forskning.

I tillegg er det innenfor rammen av midler avsatt til videreutdanning for høyskoleutdannet personell, også stilt midler til disposisjon for ansatte i kommuner og fylkeskommuner som ønsker å delta på høyskolenes videreutdanning i rusmiddelomsorg. Departementet vil videre sørge for å gjøre dette tilbudet bedre kjent. Søknad sendes til fylkesmann/fylkeslege.

I det videre arbeidet med "Kunnskap og brubygging" vil det bli lagt vekt på i større grad, å se sammenhenger og felles målgrupper med Opptrappingsplanen for psykisk helse, med sikte på å kunne iverksette felles kompetansehevingstiltak for brukere med sammensatte behov.

Sosial- og helsedepartementet vil, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, gjennomgå personellsituasjonen i sosialtjenesten og kartlegge bl a bemanning og organisering innenfor handlingsplanperioden.

6.4. Rekruttering fra utlandet

For å rekruttere utenlandsk helsepersonell trengs
  • språkopplæring
  • jobbgaranti for dem som lærer seg språket og er faglig kvalifisert for stillinger i Norge
  • introduksjonsprogram for å sikre en god start
  • tilbud om tilfredsstillende bolig
  • jobbtilbud til ektefelle
  • innlemmelse i et faglig og sosialt nettverk
  • forebygging av konflikter og samarbeidsproblemer
  • tilbud om spesialisering og etterutdanning

Utenlandsk helsepersonell utgjør en arbeidskraftreserve for Norge. I mange europeiske land er det overskudd på helsepersonell - særlig blant leger og sykepleiere. Det ser ut til at språkproblemer, kulturelle forskjeller, beliggenhet og klima i noen grad har hindret tilførsel av personell fra land utenom Norden. På kort sikt er imidlertid import av utenlandsk personell den eneste muligheten vi har til å øke antallet helsearbeidere. Helsetilsynet har pr. 1.juli 1997 forenklet praktiseringen av regelverket slik at det er blitt enklere for leger med utdanning utenfor EØS-området å kunne ta arbeid i Norge.

Det har skjedd en stor økning i antall helsepersonell fra utlandet som får godkjenning for å arbeide i Norge. Mens det ble godkjent 517 leger og 612 sykepleiere i 1994, ble det godkjent 1260 leger og 2443 sykepleiere i 1997. Den største økningen er for svenske sykepleiere. En bør merke seg at dette kun er personell som kan arbeide i Norge. Vi vet ikke om de faktisk tar arbeid her i landet og hvor mye de evt arbeider. Men det er altså over 3 ganger så mange som fikk mulighet til å ta arbeid her i 1997 som det var i 1994.

Departementet vil

6.4.1. Styrke rekrutteringstiltakene for helsepersonell fra utlandet

– legerekrutteringsprosjekterArbeidsdirektoratet startet i 1997 i samarbeid med helsemyndighetene et prosjekt for å rekruttere leger fra EØS-land (Tyskland, Østerrike og Frankrike) til områder i Norge med stor legemangel. Det ble i 1998 avsatt 10 mill kroner på AAD`s budsjett til dette formålet. Bevilgningen videreføres i 1999.
Pr. 31/12 1998 var 109 leger formidlet gjennom prosjektet. Disse fordelte seg slik:
- 25 spesialister
- 18 assistentleger
- 2 bedriftsleger
- 65 kommuneleger
I 1999 er målet å rekruttere 200 leger fortrinnsvis til kommunelegestillinger.

I tillegg finansierer departementet i 1998 og 1999 et prosjekt (Haukelandprosjekt) for å rekruttere legespesialister fra utlandet. Prosjektet har rekruttert 21 spesialister til norske sykehus. Prosjektet vil bli samordnet med Arbeidsdirektoratets prosjekt.
Departementet har tatt initiativ til kurs i nasjonale fag for EØS-leger. Et arbeidsutvalg bestående av UiTø, Fylkeslegen i Nordland, Troms og Finnmark, samt Fylkestrygdekontoret i Nordland har utarbeidet en kursplan som setter rammen for en nasjonal satsing.
Universitetet i Tromsø har på oppdrag fra departementet påtatt seg det administrative og faglige ansvaret for kurs i nasjonale fag for EØS-leger, fortrinnsvis de som arbeider i kommunehelsetjenesten i Norge.

Bevilgningene til Arbeidsdirektoratets prosjekt og til Haukelandprosjektet gir en kostnad på hhv ca 92 000 og ca 48 000 pr. lege. Når vi vet at det koster den norske stat over 2 mill å utdanne en lege i Norge, er denne importen sies å være en god investering, selv om ikke alle de rekrutterte legene blir i Norge i hele sin yrkesaktive periode.
Ut over de 10 mill som er lagt inn i Arbeidsdirektoratets budsjett, har SHD økt de samlete bevilgningene til rekruttering fra utlandet til 4,5 mill i 1999.

Økt tilgang på tannleger

Departementet har bedt Arbeidsdirektoratet se på mulighetene for å rekruttere EØS-tannleger. Tilbakemeldingen fra Arbeidsdirektoratet og dets samarbeidspartnere i Tyskland er positiv. Det vil bli annonsering i tyske aviser. Det er avsatt 1 mill kroner til formålet i 1999.

Departementet vil i 1999 bevilge kr 800.000 til UiO og UiB til oppstart av tilleggskurs for utenlandske tannleger (utenfor EØS) som ikke fyller kravene for å oppnå norsk autorisasjon. 8 tannleger vil starte på kurset i august. Kurset har 1 års varighet, mot tidligere 3 år.
En vil også øke tilgangen på tannleger fra utlandet ved å forenkle godkjenningsordningen.

Departementet vurderer om det bør etableres tilsvarende rekrutteringsprosjekter med norskopplæring for andre personellgrupper, f.eks: sykepleiere.

6.4.2. Gjøre det enklere for utenlandske leger å kunne ta arbeid i Norge bl.a. ved å

vurdere om leger med utdanning fra land utenfor EØS, der utdanningen holder tilsvarende faglig nivå som norsk medisinsk utdanning, kan gis samme status som leger fra EØS-land. Departementet har også innledet samarbeid med universitetene med sikte på en ordning med forhåndsgodkjenning av medisinerutdanning fra utvalgte læresteder utenfor EØS-området.

6.4.3. Gjøre det enklere for innvandrere og flyktninger med helsefagutdanning fra land utenfor EØS-området å arbeide innen sitt yrke i Norge, f.eks. ved hjelp av suppleringskurs.

6.4.4. Øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til helse- og sosialutdanningene.

6.4.5. Endring av forskrift slik at det kan gis avgrensede tillatelser til privat formidling av leger fra utlandet som et supplement til den offentlige arbeidsformidlingen

Iverksatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 1998.

6.5. Utdanning, kvalifisering, opplæring

Antallet personer som har ulike typer helsefaglig utdanning, kan beregnes og fremskrives i tid. Slike tall vil avspeile hvilken utdanningspolitikk som har vært ført tidligere. For de lengste utdanningene vil tiltak som settes i verk i dag, få mest betydning for den kommende generasjon.

For pasientene - og arbeidsgiverne, som skal ivareta pasientenes behov for helsetjenester - vil det være ønskelig å utdanne mer personell enn man trenger for å være sikker på å få nok. Men det er kostbart å utdanne helse- og sosialpersonell - særlig leger, tannleger og psykologer.

Den medisinsk-teknologiske utviklingen vil først og fremst kreve flere langtids- og spesialutdannede helsearbeidere. Satsingen på psykisk helse vil kreve flere psykiatere, psykologer og høgskoleutdannet personell med relevant videreutdanning. Økningen i antall eldre over 80 år vil kreve flere med hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanning fordi behovet for pleie og omsorg vil utgjøre den mest personellkrevende oppgaven. Dersom tjenesten skal holde et tilfredsstillende kvalitetsnivå, må andelen av faglært personell øke. Konklusjonen er at antallet faglærte innen de ulike satsningsområdene bør øke. Samtidig bør en vurdere personellgruppene med sikte på en bredere sammensetning i den faglige kompetansen.

Behovet for flere leger og annet personell med lang utdanning kan også møtes ved å ansette støttepersonell som kan avlaste dem for rutineoppgaver og dermed frigjøre tid.

6.5.1 Kvalifisering av ufaglærte

Departementet har

6.5.1.1. etablert et program for kvalifisering av ufaglærte i pleie- og omsorgssektoren og i psykisk helsearbeid

Programmet er iverksatt ved rundskrivene I-29/98 og I-1/99 og har en ramme på 19 mill i 1999. Midlene blir fra og med 1999 fordelt av fylkesmann/fylkeslege til kommunene og fylkeskommunene etter en vurdering av kommunenes og fylkeskommunenes rekrutteringsbehov, søknader og innsendte opplæringsplaner. Tilskuddene skal stimulere kommunene til å innarbeide opplæringstiltak for ufaglærte i sine opplæringsplaner. Opplæringstilskuddene skal bidra til en mer effektiv iverksetting av satsningene på eldreomsorgen og psykisk helse. Fylkesmann og fylkeslege skal veilede kommunene i planleggingen og gjennomføringen av tiltakene og oppmuntre til interkommunale løsninger. Fra og med år 2000 vil det være en forutsetning for å motta tilskudd at kommunen/fylkeskommunen har utarbeidet en opplæringsplan etter hovedavtalens §15.

Stort behov for kvalifiseringstiltak
  • Ufaglærte i pleie- og omsorgssektoren utgjør en tredel av årsverkene i omsorgstjenestene - dvs. i underkant av 25 000 årsverk.
  • Undersøkelser utført i regi av FAFO viser at ufaglærte har et stort udekket behov for opplæring og utdanning.
  • Målet er å få flest mulig av disse til å ta fagprøve og bli omsorgs-arbeider etter § 20 i fagopplærings-loven eller ta voksenopplæring som hjelpepleier.
  • Det må opprettes en rekke lærlingplasser i omsorgsfaget for å sikre stabil tilgang på faglært arbeids kraft i fremtiden.
  • Praksis og yrkeserfaring må godskrives ved søknad om opplærings-plass.
  • Hjelpepleiere og andre med videregående opplæring må gis tilbud om etter- og videreutdanning.

Aktuelle opplæringstiltak er:
- Med minst fem års relevant praksis og som regel etter å ha deltatt på eksamensforberedende kurs, kan en avlegge fagprøve som omsorgsarbeider etter § 20 i lov om fagopplæring i arbeidslivet.
- Med minst to års relevant praksis kan voksne bli hjelpepleiere ved å gå opp som privatister i alle fag.
- Voksne kan også ta komprimert hjelpepleierutdanning som elever ca. 2/3 av timetallet i hvert fag.
- Grunnopplæring for de ufaglærte som ikke har konkrete planer om annen helse-eller sosialfaglig utdanning. Departementet vil komme tilbake med et opplegg fordenne grunnopplæringen slik at den kan stimulere ufaglærte til å ta fagprøve som omsorgsarbeider.

6.5.1.2. Departementet vil etablere tilbud om videreutdanning i veiledning for høyskoleutdannet personell for å sikre tilstrekkelig kompetanse i lærling- og praksisordningen

For å sikre tilstrekkelig kompetanse ikke bare i lærling- og praksisordningen, men også i forhold til helse- og omsorgs-yrkene generelt, vil Departementet utvide ordningen med videreutdanning i veiledning for høyskoleutdannede personell. Organisasjonene har i flere år drevet opplæring av veiledere etter organisasjonenes egne godkjente kriterier. Det foregår også videreutdanning som veileder ved noen høyskoler. Departementet vil støtte en videre utvikling av de tilbudene som i dag foreligger og arbeide for en samordning av videreutdanningen.
I tillegg satser departementet spesielt på veiledning til vernepleiere som arbeider med autister. Gjennom Autismeprogrammet er det igangsatt et prosjekt hvor målet er gjennom veiledning å bidra til bedring av arbeidsforholdene, motvirke høy turnover, faglig ensomhet og heve den faglig kompetanse.

6.5.2. Helse- og sosialfag i videregående opplæring

Oversikt over perioden 1990 til 1998

Kurvene viser utviklingen av elevtall på Grunnkurs med utgangspunkt i året 1990. Kurs før Reform '94 er konvetert til en studieretning i Reform '94.
Kilde VSI – Videregående skoles informasjonssystem

Elevtallene for grunnkurs helse- og sosialfag har holdt seg stabilt gjennom hele 90-tallet. Denne studieretningen har styrket sin posisjon i forhold til øvrige yrkesfaglige studieretninger. Mens elevtallet for alle studieretninger i 1998 kun var ca. 70% av elevtallet i 1990 (som følge av reduserte ungdomskull), var elevtallet i helse- og sosialfag nesten 100% av 1990-nivået. I 1999 går imidlertid også søkningen til helse- og sosialfag ned.

Antall hjelpepleierelever og antall elever, lærlinger og §20-kandidater i omsorgsarbeiderfaget i perioden 1990 til 1998:

Hjelpepleiere

Figuren viser at antallet avgangselever i hjelpepleierutdanningen har gått ned. Mens det i 1990 gikk ut over 3000 nye hjelpepleiere, var antallet sunket til under 1500 i 1998. Nedgangen er et stykke på vei kompensert ved en økning fra ca 500 til 2500 omsorgsarbeidere. Tallet for omsorgsarbeidere omfatter imidlertid også §20-kandidater. Det vil si at antallet 19-20-åringer som går ut av videregående opplæring med en praktisk helse/omsorgsutdanning har gått kraftig ned i løpet av 90-tallet.

Omsorgsarbeidere

Det ser ut til at elevene i økende grad velger studieretning helse- og sosialfag for andre formål enn en praktisk yrkesutdanning. Mange går fra videregående kurs I studieretning helse- og sosialfag over til allmennfag for å få studiekompetanse for bl.a. å komme inn på helse- og sosialfagstudier ved universitet og høgskoler.
Søkningen til hjelpepleierutdanningen ser ut til å svikte. Fylkeskommunenes tilbudet til voksne om å ta hjelpepleierutdanning er trappet ned. Kravet om allmennfag gjør det også vanskeligere å ta denne opplæringen. Samlet vil denne utviklingen i videregående opplæring kunne føre til rekrutteringsproblemer både i sykehusene og innen pleie- og omsorgsektoren i de nærmeste årene.
I forrige utgave av personellplanen sto å lese at departementet ville komme tilbake med mer konkrete tiltak for å styrke rekrutteringen til helse- og sosialfagene i videregående opplæring. Vi ville også vurdere tiltak for å sikre at ungdom med hjelpepleierutdanning i større grad også tar arbeid som hjelpepleiere når de er ferdige med skolen. Departementet er kommet fram til følgende tiltak:

6.5.2.1. Styrke søkningen til hjelpepleier- og omsorgs-arbeiderutdanningene innen videregående opplæring bl.a. ved å:

- ta initiativ overfor rådgivergruppa på ungdomstrinnet og lærerne i helse- og sosialfagene i videregående skoler
- bruke erfaringene fra prosjektet "Bevisste utdanningsvalg" i KUF
- lage innslag i bladet UNG som viser gode rolleforbilder fra de praktiske helse- og sosialfagene i videregående opplæring.
- motivere flere til å velge hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanning og til å gå direkte ut i arbeid etter avsluttet videregående opplæring.
- ta initiativ overfor utdanningsmyndighetene sentralt og i fylkene med sikte på bedre tilbud om hjelpepleierutdanning for voksne.

Departementet vil

6.5.2.2. Stimulere ambulansefaget i videregående opplæring

De som får fagbrev som ambulansearbeider vil etter ny helsepersonellov også bli autorisert helsepersonell. De skal ha den kompetansen som trengs for å utøve yrket, men vil ikke få sertifikat for å føre utrykningskjøretøy før de er 20 år. Faget er nå etablert ved 6-7 skoler og har 50-100 elever i VK1. Departementet anser dette foreløpig som tilfredstillende.

6.5.3. Etter- og videreutdanning for personell med videregående opplæring

Departementet vil

6.5.3.1. Gi tilskudd til etterutdanningstilbud for hjelpepleiere og andre med helse- og sosialfag fra videregående opplæring

Tilskuddsordningen er i 1999 iverksatt ved rundskriv I-1/99 og har en ramme på 11 mill kr. Tilskuddene vil på samme måte som for ufaglærte (jf. 6.5.1.1.) bli fordelt av fylkesmann/fylkeslege i samarbeid til kommuner, fylkeskommuner og statlige helseinstitusjoner etter en nærmere vurdering av rekrutteringsbehov, søknad og innsendte opplæringsplaner. Tilskuddene kan også nyttes til bedriftsinterne videreutdanninger for disse personellgrupper.

6.5.3.1.a. Bedriftsintern videreutdanning for operasjonshjelpepleiere

Dette utviklingsprosjektet startet i august 1997 ved Ullevål sykehus i Oslo og 12 elever har fullført. Målet er å øke operasjonskapasiteten i sykehus.

Flere fylkeskommuner ønsker å starte opp denne utdanningen i egen regi. Fylkeskommunene har fått tilsendt sammendrag av opplæringsplan og evalueringsrapport og vil kunne starte opplæring av operasjonshjelpepleiere i 1999. De vil kunne søke fylkesmannen om støtte til slik opplæring innenfor rammen av den generelle tilskuddsordning til etterutdanning av personell med videregående opplæring. Fylkesmann/fylkeslege vil kunne initiere samarbeidsopplegg mellom flere fylkeskommuner. Departementet vil vurdere en oppfølgingsundersøkelse om operasjonshjelpepleiernes oppgaver/stillinger etter et par år.

6.5.3.1.b. Bedriftsintern videreutdanning for stråleterapiassistenter

I Nasjonal kreftplan foreslås opprettet en ny utdanning som stråleterapiassistent. Utdanningen vil bygge på hjelpepleierutdanningen og starter som en bedriftsintern videreutdanning ved Ullevål sykehus høsten 1999 med 10 elever.

6.5.3.2. Videreutdanning i helsefagene innenfor videregående opplæring.

Det er behov for formelt godkjente videreutdanningstilbud for helse- og omsorgspersonell med utdanning fra videregående opplæring, både for å styrke disse gruppenes posisjon i helse- og omsorgstjenesten og for å gjøre det mer attraktivt å bli i disse yrkene.

I St.meld.nr.42(1997-98) Kompetansereformen som ble lagt fram av KUF 28/5-98, heter: "Den enkelte virksomhet, bransjene, etatene og fagdepartementene bør kunne stå for utvikling og godkjenning av moduler av varierende omfang som bygger på læreplaner i videregående opplæring".

I samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har SHD invitert interesserte fylkeskommuner til å forestå utprøving av læreplaner for slike videreutdanninger med 1/2- og 1-årige tilbud. I løpet av 1999 vil i alt 8 fylkeskommuner sette i gang utprøving av læreplaner innen geriatri/eldreomsorg, rehabilitering, autismeomsorg og psykiatri. Det er bevilget til sammen 2 mill i 1999 til utprøvingen.

KUF har satt ned et utvalg som skal vurdere hele utdanningsfeltet mellom videregående opplæring og høyere utdanning, herunder hvilken instans som skal stå for formell godkjenning av slike læreplaner. Inntil dette er endelig fastsatt vil SHD gi en foreløpig godkjenning av de læreplanene som blir funnet tilfredstillende.

6.5.4. Høgskoleutdanningene

Selv om økningen i opptakskapasitet til helse- og sosialfagene innen høyere utdanning, særlig ved høgskolene, har vært sterk på 90-tallet, utgjør de bare 10 - 11 % av studieplassene innen høgre utdanning. Kapasiteten i andre utdanninger har økt raskere enn for helsefagene. Helse- og sosialfagene har faktisk fått en redusert sin andel - fra 18% til 10% - av kandidatene fra universitet og høgskoler de siste 10 årene, mens for eksempel jus har doblet sin andel fra 7% til 14%. Helse- og sosialsektoren utgjør i dag ca. 17 % av sysselsettingen, og vil i fremtiden ha behov for en langt større andel av den universitets- og høgskoleutdannete arbeidskraften enn dagens nivå på ca 10%.
Departementet har i samarbeid med SSB utviklet ny grunnlagsdokumentasjon til HELSEMOD8 for å vurdere behovet for endringer i kapasiteten i de ulike helsefagutdanningene. Siktemålet er å skape balanse mellom tilbud og etterspørsel fram til 2005 og for universitetsutdanningene; senest 2010. Formålet har både vært å kunne gi kvalifiserte innspill til KUFs arbeid med en stortingsmelding om dimensjonering av høyere utdanning og vurdere personellbehovene som følge av satsingene innen eldreomsorg, psykisk helse og kreftbehandling. SHD vil følge opp situasjonen gjennom løpende vedlikehold av HELSEMOD.

8 Beregningsmodell som fremskriver tilbud og etterspørsel etter helsepersonell innen 18 yrkesgrupper og 14 tjenesteområder i helse- og sosialsektoren. Modellen er utviklet av SSB på oppdrag fra KUF og SHD.

6.5.4.1. Ergoterapeuter og fysioterapeuter

Fysio- og ergoterapeuter er sentrale faggrupper innenfor medisinsk rehabilitering. En undersøkelse av status for rehabiliteringsvirksomheter i kommunene viser at ergoterapeuter og fysioterapeuter er de vanskeligste faggruppene å rekruttere. I årene 1987 til 1997 steg likevel antall fysioterapiårsverk i kommunehelsetjenesten med om lag 750. Om lag 60 til 70 prosent av kommunene har i dag ansatt ergoterapeut, men få er ansatt i småkommuner Den samlete opptakskapasiteten for disse grupper er økt fra 265 i 1990 til 482 i 1998, ca. 82%. I tillegg kommer et visst antall som studerer fysioterapi i utlandet. Framskrivninger gjort av SSB (HELSEMOD) viser at det kan bli relativt stor overkapasitet av fysioterapeuter og underkapasitet av ergoterapeuter i årene frem mot 2010. SHD vil i samarbeid med KUF vurdere utdanningskapasiteten i fysioterapi- og ergoterapiutdanningene.

6.5.4.2. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere

For å styrke omsorgen for psykisk utviklingshemmede må det utdannes flere vernepleiere og annet personell med kompetanse i miljøarbeid. Det er et stort underskudd på vernepleiere i forhold til omsorg for mennesker med psykisk utviklingshemming.
Dette kan deles i to:
a) Generell erstatning for ufaglært arbeidskraft i sektoren.
b) Økt behov som følge av kapitel 6A i sosialtjenesteloven; begrensning av bruk av tvang overfor enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming.

Vernepleiere og sosionomer er viktige personellgrupper også i forhold til opptrappingsplanen for psykisk helse og eldreomsorgen. Når det gjelder økt utdanningskapasitet i vernepleie, vil det sannsynligvis ikke være nødvendig å holde denne permanent på dagens nivå i lang tid. Dagens underdekning vil trolig løses ved økning over noen år. Behovet for vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer vil kunne vurderes i sammenheng. Den samlete opptakskapasitet for disse tre utdanningene er økt fra 870 i 1990 til 2533 i 1998, ca. 190%.

6.5.4.3. Sykepleiere

Det er fremdeles stor mangel på sykepleiere, og mangelen forsterkes ved iverksetting av handlingsplaner for eldreomsorgen og psykisk helse. Økt innbyggertall og flere eldre som får pleie hjemme, medfører økt behov for høgskoleutdannet personell med helsefag/sykdomslære.

I følge Arbeidsdirektoratet har antallet ledigmeldte sykepleierstillinger økt med ca 23% fra 1996 til 1998; fra ca. 1100 i 1996 til 1370 i 1997 og ca 1700 i 1998. I en bedriftsundersøkelse for 2.kvartal 1998 spurte Arbeidsdirektoratet et representativt utvalg arbeidsgivere om innenfor hvilke yrkesgrupper de har så store rekrutteringsproblemer at de har færre ansatte enn de ellers ville hatt. De ble også bedt om å tallfeste hvor mange dette kunne dreie seg om. På dette grunnlag har arbeidsdirektoratet beregnet at mangelen på sykepleiere kan være om lag 3300.

Årsakene er flere:
Antall sykepleiere i sykehus øker kraftig
I 1997 økte antallet sykepleierårsverk i sykehus med 1025, (kilde: SSB). Fra 1980 til 1997 har sykepleierandelen av årsverk ved somatiske sykehus økt fra 29 til 38%. Den gjennomsnittlige årlige økningen i sykepleierårsverk har økt fra 3% pr år på 80-tallet til 4-6% på 90-tallet.
Svenske sykepleiere reiser hjem.
I årene 1994-98 er det godkjent over 7000 sykepleiere fra andre nordiske land, hvorav de fleste fra Sverige, for arbeid i Norge. Utdanningskapasiteten i Sverige er redusert og arbeidsmarkedet for sykepleiere i Sverige er blitt bedre. Det rapporteres nå om sykepleier-mangel i alle de nordiske hovedsteder. (Aftenposten 8/2-98)
Flere sykepleiere i lønnet videreutdanning
SHDs satsning på videreutdanninger forklarer også noe av mangelen. I 1993/94 fullførte ca 250 sykepleiere videreutdanning i psykiatri. I 1998 er opptakskapasiteten 840 plasser i tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid som også er åpen for andre yrkesgrupper. Kapasiteten i de bedriftsinterne videreutdanninger er økt fra ca 400 i 1996 til 690 i 1998. Siden deltakerene i stor grad får permisjon med lønn, utløser denne økningen tilsvarende økt behov for vikarer.
Det økte opptaket i sykepleie på 4176 plasser i 1998 må derfor videreføres og vurderes økt ytterligere fram mot år 2002.

6.5.4.4. Desentralisert sykepleierutdanning

Mange høgskoler driver i dag desentral sykepleierutdanning og dette utdanningstilbudet er særlig godt egnet for erfarne hjelpepleiere og omsorgsarbeidere Det er ønskelig å øke kapasiteten i de desentraliserte sykepleierutdanningene for å sikre nødvendig kvalifisert og stabil arbeidskraft i distriktene. Rekruttering av sykepleiere er et problem flere steder, både i kommunal og fylkeskommunal sektor. Desentrale studietilbud har en god og stabiliserende effekt.
SHD har bevilget 4 mill. kr i 1998 og 99 for å øke kapasiteten i de desentrale tilbudene. Midlene overføres fra SHD til KUF for fordeling til høyskolene for å delvis dekke deres merkostnader ved å ha desentrale tilbud.

Mer kreft - mer personell
  • Forekomsten av kreft i Norge har økt jevnt de siste ti-årene.
  • I 1993 var 117 234 mennesker fortsatt i live etter å ha gjennomgått undersøkelse og behandling for kreft.
  • Fram mot år 2010 forventes 30,6 % økning i antall nye krefttilfeller årlig hos menn og 37,7 % økning hos kvinner - til sammen 5494 flere nye krefttilfeller årlig.
  • 45 % av økningen vil skyldes endringer i befolkningens alders- sammensetning (flere eldre), 55 % vil skyldes økt risiko for å få kreft.
  • Fra 1993 til 2010 vil antall kreftdødsfall stige med 13,6 %, og det vil være 18,7 % flere som lever med kreft enn i dag.
  • Økt forekomst av kreft sammen med bedre behandlingsmulig-heter vil øke behovet for helse- og omsorgspersonell vesentlig.

6.5.4.5. Radiografer – økt behov som følge av Nasjonal kreftplan

Kreftscreeningprogrammene har vist et økt behov for radiografer. En påtenkt utvidelse av mammografiprøveprosjektet med fire nye fylker fra i år, vil understreke behovet ytterligere. Det er også viktig å sikre rekrutteringen til stråleterapiutdanningen ved å utdanne flere radiografer. Stråleterapi er en ett-årig videreutdanning som bygger på den treårige radiografutdanningen.

Opptakskapasiteten for radiografer er økt med 20 plasser i 1998 og vil øke ytterligere med 20 nye plasser fra 1999.
Departementet vil utrede en omorganisering av radiograf- og stråleterapiutdanningen fra dagens tre-årige radiografutdanning med ett-årig videreutdanning i stråleterapi, til to separate tre-årige utdanninger med mulighet for radiografer til å videreutdanne seg i stråleterapi og omvendt ved hjelp av en ett-årig videreutdanning. Det skal også vurderes om sykepleiere, ingeniører og evt. bioingeniører kan ta den ett-årige videreutdanningen i stråleterapi. Forslaget er til vurdering i Norgesnettrådet.

6.5.5. Videreutdanninger for høgskoleutdannet personell

SHD har gjennom flere år gitt tilskudd til videreutdanninger av sykepleiere og annet høgskoleutdannet helse- og omsorgspersonell. I 1999 ble det til sammen bevilget ca. 84,5 mill. til dette formålet. Midlene fordeles dels til høgskolene, dels til kommunene og fylkeskommunene via fylkesmenn/fylkesleger og via Helsetilsynet.

6.5.5.1. Særlig om videreutdanning i psykisk helsearbeid

Det er stor mangel på høgskoleutdannede med videreutdanning i psykisk helsearbeid, og slike videreutdanningstilbud må trappes opp og gis til flere grupper. Derfor er denne nye videreutdanningen prioritert høyere enn de andre. Rammeplan for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid ble fastsatt av KUF i mai 1997. Den erstatter tidligere videreutdanning i psykiatrisk sykepleie og videreutdanning i psykiatrisk sosialt arbeid og psykosomatisk fysioterapi. De fleste lærestedene vil da gi fordypning i psykososialt arbeid og i sykepleie.
SHD og KUF har samarbeidet om disponering av de til sammen 10 mill til videreutdanning i psykisk helsearbeid som ble overført til høgskolene og ga 260 nye plasser i 1998. Disse kom i tillegg til de vel 580 plassene som var i dette ett-årige studiet fra før. Departementet tar sikte på å opprettholde opptaksnivået på 840 i årene fremover.

Via Helsetilsynet gis det tilskudd til kommuner for at høgskoleutdannet personell skal ta videreutdanning i tverrfaglig psykisk helsearbeid. Rammen er i 1999 på 25 mill og innebærer at staten dekker 50%, og kommunen 25% av lønn i utdanningstiden. Det er ett års bindingstid etter utdanningen.

6.5.5.2. Særlig om videreutdanning i stråleterapi for radiografer

Pga. mangel på stråleterapeuter har det vært bevilget særskilte midler til denne gruppen, som er viktig i behandlingen av kreftpasienter, særlig lindrende behandling. Sosial- og helsedepartementet stimulerer i dag sykehusene til å gi sine radiografer et tilbud om spesialisering gjennom en "studielønnsordning" for stråleterapeuter.
Økningen har hittil skjedd ved Radiumhospitalet. De andre regionsykehusene med kreftavdelinger er tilskrevet med spørsmål om å kunne ta i mot flere studenter.

6.5.5.3. Særlig om onkologiske sykepleiere

Onkologiske sykepleiere som er tilknyttet sentralsykehusene/ kreftpoliklinikkene, bør også benyttes i arbeidet med å øke kompetansen i primærhelsetjenesten spesielt innenfor symptomkontroll og terminalomsorg, knyttet til hjemmesykepleien og sykehjemmene. For å stimulere til utdanning av flere onkologiske sykepleiere opprettet departementet i 1997 et tilskudd til fylkeskommunene, og effekten er positiv. Sosial- og helsedepartementet viderefører tilskuddet innenfor rammen av de tilskuddsordninger som fra 1999 forvaltes av fylkesmenn/fylkesleger.

6.5.5.4 Særlig om etter- og videreutdanning i rehabilitering

Feltet rehabilitering lider av en lite samlet forståelse av begreper og innhold mellom faggruppene. Det har ikke vært gjennomført noen systematisk gjennomgang av kvantitet eller innhold i rehabiliteringsundervisningen som gis i de ulike yrkesgruppers grunnutdanning. Man har heller ikke sett utdanningene på høgskolenivå i sammenheng med rehabiliteringsinnholdet i grunn- eller spesialistutdanningene for leger og psykologer.
Det eksisterer i dag heller ikke noen godkjent rammeplan for tverrfaglig videreutdanning på høgskolenivå. Departementet ser et stort behov for en rammeplan for tverrfaglig videreutdanning på høyskolenivå, - en rammeplan som søker å harmonisere generelle rehabiliteringskunnskaper med annen utdanning som gis innen feltet. Det bør derfor gjennomføres en samlet vurdering av ulike videreutdanninger. Utdanningene vil bli vurdert i relasjon til undervisning i rehabilitering som gis i ulike relevante grunnutdanninger, både på høgskole- og universitetsnivå, herunder spesialistutdanningene for leger og psykologer. Videreutdanningene vil også bli sammenholdt med erfaringene fra etterutdanningskursene og med trygde- og arbeidsmarkedsetatens interne opplæring.

For å skape en mer felles kunnskapsplattform og økt felles forståelse, vil SHD i samarbeid med Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet videreføre det tverrfaglige etterutdanningsopplegget og evaluere forsøk med videreutdanning i rehabilitering. En vil også vurdere rehabiliteringsinnholdet i ulike grunnutdanninger med sikte på å lage en rammeplan for yrkesgrupper med 3-årig høgskoleutdanninger samt søke å harmonisere utdanningsinnholdet i videreutdanninger på høgskolenivå med legers og psykologers spesialistutdanninger.

6.5.5.5. Overføring av de bedriftsinterne videreutdanningene til høgskolene

Stortinget har vedtatt at de bedriftsinterne videreutdanningene for sykepleiere (anestesi, operasjon, intensiv, onkologi og pediatri) skal overføres til høgskolesystemet. KUF har nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe som har redegjort for særtrekk ved utdanningene og vurdert administrative, økonomiske og faglige konsekvenser av en overføring til høgskolesystemet.

Arbeidsgruppen har ved avveiing av ulike hensyn samlet seg om en modell der utdanningene overføres til høgskolene ved at de føres inn under lov om universiteter og høgskoler, samtidig som en går inn
for fortsatt fylkeskommunal finansiering. Dette blir mulig ved at det utarbeides felles nasjonale rammeplaner, og ved at høgskolene overtar det faglige og administrative ansvaret for hele utdanningsforløpet. Elevene vil få studentstatus med rettigheter og plikter det medfører, og utdanningene gis vekttall i gradssammenheng.

Fylkeskommunal finansiering bidrar til å sikre nær tilknytning til praksisfeltet og god tilgang på praksisplasser. Fylkeskommunene må inngå kontrakt med aktuelle høgskoler om finansiering, dimensjonering og praktisk gjennomføring.

Denne modellen er basert på oppdragsfinansiering og gir et fleksibelt system. Arbeidsgiver får fortsatt mulighet til å påvirke utdanningene i samsvar med sykehusenes behov, samtidig som en sikrer nødvendig faglig nivåhevning.

Omleggingen forventes gjennomført i perioden 1999-2000. KUF har det overordnete ansvaret for videre oppfølging, både når det gjelder utvikling av rammeplaner og planlegging ved høgskolene, men handler i samarbeid med SHD. For 1999 vil tilskuddene bli overført fylkeskommunene via fylkesmann/fylkeslege og ses i sammenheng med de øvrige tilskuddene som disse skal fordele til fylkeskommuner og kommuner for kvalifisering/opplæring av helse- og sosialpersonell.

6.5.6 Universitetsutdanningene

6.5.6.1. Farmasøyter

I hele landet opplever apotekene store problemer med å få ansatt farmasøyter. Problemet er spesielt synlig i distriktene, der manglende tilgang på farmasøyter gjør det vanskelig å sikre befolkningen tilgang på medisiner. Sosial- og helsedepartementet arbeider i dag med en reform av apoteketableringspolitikken som vil føre til ytterligere økt etterspørsel etter farmasøytisk arbeidskraft. Tallmateriale som SHD har innhentet fra Norges Apotekerforening viser at 138 apotek i dag mangler en ansatt med cand.pharm grad i tillegg til apotekeren. Videre mangler 42 apotek reseptar i tillegg til apotekeren. Opptaket til farmasistudiet er økt med 15 plasser i 1998 til 95. Foreløpig opptakstall er 93. Opptaket til reseptarutdanningen er økt med 28 plasser til 60.

6.5.6.2. Psykologer

Som følge av opptrappingsplanen for psykisk helse anslås det en forventet økning i etterspørselen etter psykologer på ca. 900 i perioden 1999 - 2006. Det forventes i tillegg økt etterspørsel etter psykologer i privat sektor. Utfra forskjellige vurderinger av psykiatriens andel av tilbudet vil det være en underdekning på ca 500. Økningen i opptakskapasiteten til psykologistudiet på 20 plasser i 1998 har foreløpig ikke latt seg gjennomføre. KUF vil i samarbeide med universitetene om gjennomføring av økning over tid.

6.5.6.3. Tannleger

Departementet vil følge opp tannlegesituasjonen som egen sak i planperioden. Ved årsskiftet sto 10% av tannlegestillingene i offentlig sektor ubesatt. En fremskrivning utført av Universitetet i Tromsø viser at man med dagens etterspørsel og utdanningskapasitet, vil mangle i overkant av 600 tannleger i 2013. Ved behandling av Innst. S. nr. 165 (1994-95) "Innstilling fra sosialkomiteen om samarbeid og styring - mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste", fattet Stortinget bl.a. følgende vedtak: "Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å opprette tannlegestudium i Tromsø, der den offentlige tannhelsetjenesten vektlegges i undervisningsopplegget". Utredningsarbeidet vil være ferdig høsten 1999.

6.5.6.4. Leger

Det er fortsatt mangel på leger i kommunehelsetjenesten, selv om rekrutteringen fra utlandet øker. Mangel på leger vil kunne vanskeliggjøre/umuliggjøre en fastlegeordning i små kommuner. Fastlegereformen vil øke etterspørselen etter leger med anslagsvis 400 nye legeårsverk over en treårsperiode.
Opptrappingsplan psykisk helse vil også medføre økt legebehov i fylkeskommunale tjenester for voksne og for barn/ungdom på ca 350 leger i perioden 1999 - 2006.
I tillegg forventes en økning av etterspørsel etter leger i markedet utenfor den offentlige helsetjenesten. Det er etter hvert godt dokumentert at studenter som får sin utdanning i Nord-Norge, har større tilbøyelighet til å slå seg ned i landsdelen etterpå. Studentene er som regel rekruttert fra landsdelen, og studietiden skaper sosiale og følelsesmessige bånd.

I 1998/99 er følgende tiltak iverksatt:
- kjøpt av 94 studieplasser i medisin i utlandet
- økt kapasiteten i medisinstudiet i Tromsø med 6 plasser.
Faktisk opptak i 98 ble etter dette 594 studenter mot 491 i 1996.

Departementet vil også følge opp den nordiske avtalen med sikte på å gi norske studenter fortsatt gode muligheter til å studere i de andre nordiske land, bl.a. ved avtalen om at 60 norske medisinstudenter tas opp ved danske universiteter hvert år fremover.
KUF tar sikte på at av de plassene som er kjøpt i utlandet i 98/99, flyttes 24 til Tromsø og 10 til Trondheim når de bygningsmessige forholdene tillater dette.
I år 2000 tar en sikte på at opptakskapasiteten i Trondheim økes med ytterligere 20 plasser i forbindelse med etableringen av det nye regionsykehuset.
KUF vil i samarbeid med universitetene vurdere om det er mulig å øke opptakskapasiteten ytterligere.

SHD bidrar til finansieringen av medisinerutdanningen i Norge gjennom det såkalte funksjonstilskuddet til regionsykehusene. Tilskuddet skal ivareta universitetsklinikkfunksjonene: forskning og undervisning. Det er i de senere år beregnet ca. 860.000 kr i tilskudd pr. student i det kliniske studiet. SHD har i statsbudsjettet for 1999 lagt opp til en ny fire-delt utforming av dette tilskuddet slik at en i større grad sikrer at midlene faktisk nyttes til forskning og undervisning som forutsatt.

Sentralsykehuset i Akershus medvirket tidligere i utdanningen av leger ved at de hadde en såkalt universitetsfunksjon (Aker-Lørenskogplanen). I 1980-årene ble utdanningskapasiteten for leger bygget ned og Aker-Lørenskogplanen avviklet. Med dagens legemangel kan det være aktuelt å gjenopprette universitetsfunksjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, men først etter at kapasiteten i Tromsø og Trondheim er bygget ut som forutsatt ovenfor.

6.5.6.5. Forbedre turnustjenesten for å hindre at den blir en flaskehals i legeutdanningen og sørge for at den ivaretar behovene for praktisk opplæring

Utført turnustjeneste i tråd med nærmere fastsatte regler er et vilkår for å få autorisasjon som lege. Kandidater utdannet i utlandet måtte frem til 1997, selv skaffe turnusplass i Norge. Disse, både norske og kandidater fra andre EØS-land som søker seg til Norge, blir nå tildelt plass av helsemyndighetene i likhet med kandidater utdannet i Norge.
De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til antall nyutdannede studenter. Det er behov for tiltak som sikrer alle plass. Statens helsetilsyn nedsatte i 1997 en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå turnustjenesten for leger. Et av gruppens forslag er at muligheten for tredelt sykehusturnustjeneste bør utnyttes i høyere grad. I tillegg til indremedisinsk og kirurgisk avdeling, utføres tjeneste ved avdeling psykiatri, anestesiologi, barnesykdommer eller fødselshjelp og kvinnesykdommer, med 4 måneder ved hver avdeling. I tillegg har man tatt i bruk regionsykehus med lokalsykehusfunksjoner som turnussted.
Fylkeslegen i Oslo anbefaler sykehusene å ta i bruk 3-delt turnustjeneste i den grad dette er mulig. I nylig utgitte retningslinjer for gjennomføring av turnustjenesten for leger, oppfordres fylkeskommunene til å sørge for at det etableres turnusplasser i psykiatriske avdelinger.

6.5.7. Spesialistutdanning for leger

Ved mange sykehus er det mangel på legespesialister eller spesialutdannede sykepleiere som volder de største problemene. Til nå har det i høy grad vært overlatt til sykehusene og profesjonene å utforme de videre- og etterutdanningene som trengs for dette. I tråd med de forslagene som ble fremmet i St.meld. nr. 24 (1996-97) "Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste" vil staten ta større ansvar for videreutdanning av leger. Det innebærer at helseregionene vil få en sentral plass i planlegging og tilrettelegging.

Utfordringene

1) Rekrutteringsproblemer
Sykehus i mange deler av landet har problemer med å rekruttere kompetent personell; det er mange ledige stillinger for legespesialister.

2) Fordelingsproblemer
Det er ujevn geografisk fordeling av legespesialister og ikke god nok sammenheng mellom politisk prioriterte satsingsområder og tildeling av legestillinger.

3) Kvalitets- og effektivitetsproblemer i utdanningen
Skal spesialistutdanningen bli god, må sykehusene ha tilstrekkelig pasientvolum, tid til utdanning og kvalitetsutvikling og holde høy kvalitet på sin virksomhet.

4) Strukturproblemer
Regelverket for spesialistutdanningen samsvarer ikke med de økte kravene til spesialisering og vaktstruktur ved sykehusene, spesielt ikke ved sykehus med akuttmedisinsk beredskap.

6.5.7.1. En overordnet plan for legespesialistutdanningen i Norge

I tråd med Stortingets behandling av St.meld. 24 (1996/97) (spesialisthelsetjenesten) har regjeringen opprettet et nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling. Dette rådet skal være rådgivende for departementet i alle overordnede spørsmål som angår gjennomføring av og kvaliteten på spesialistutdanning (videre- og etterutdanning) av leger.
Rådgivningen skal særlig omfatte:

  • Godkjenning av spesialiteter, spesialitetsstruktur og utdanningens omfang
  • Godkjenning av spesialitetsregler
  • Godkjenning av utdanningsinstitusjoner
  • Gjennomføring og kvalitetssikring av spesialistutdanningen.

Rådet består av representanter pasientene, staten, Kommunenes Sentralforbund, helseregionene, universitetene og Den norske legeforening. Rådet har sekretariat lokalisert i Statens helsetilsyn.

En sentral utfordring for rådet vil være å lage en overordnet plan for spesialistutdanningen. Viktige elementer i en overordnet plan for spesialistutdanning i Norge vil bl.a. være de spørsmål Stortinget spesielt har bedt departementet utrede:

  • Vurdere ordningen med tilfeldig valgfri sideutdanning
  • Tilrettelegging av undervisningen ved sykehusavdelingene slik at spesialistutdanningen så langt som mulig kan gjennomføres innen normal tid
  • Formelle krav til etterutdanning og regodkjenning av alle legespesialister
  • Tettere samarbeid mellom universitetsklinikk og universitetene og over tid vurdering av om mer av den teoretiske undervisningsdelen kan overføres til universitetene
  • Dokumentasjon av nødvendige teoretiske og praktiske kunnskaper

6.5.7.2. Korte ned utdanningstiden for legespesialister for å øke kapasiteten.

Et samarbeidsprosjekt mellom departementet og legeforeningen vil fokusere på hvorfor utdanningen tar så lang tid og søke å avdekke hvilke forhold som er årsaken til at utdanningen i praksis tar lenger tid enn den normerte.

6.5.7.3 Rekruttering av legespesialister til kreftbehandlingen

I dag er det 32 utdanningsstillinger innenfor onkologi, 52 innenfor patologi og 124 utdanningsstillinger innenfor fagområdet radiologi.
Stortinget har vedtatt Nasjonal kreftplan. Denne inneholder en stimuleringsordning for å øke utdanningskapasiteten for visse legespesialister. Ordningen er foreløpig ikke iverksatt.

6.5.8 Utdanningenes innhold

De holdninger og kunnskaper som tilegnes under utdanningen, har stor betydning for henlsepersonellets funksjon. Jo tyngre og bedre ballast utdanningen gir, desto lettere vil det være for personellet å mestre sitt arbeid og bli værende i jobben over lengre tid. Både under- og overkvalifisering kan føre til mistrivsel.

Utdanningen kan ikke gjøres så fulldekkende at kandidatene rustes for alle mulige problemstillinger som måtte oppstå i arbeidslivet. Som andre yrkesgrupper må også helse- og sosialpersonell lære gjennom praksis. Erfaring og ferdigheter må tilegnes som en del av yrkesutøvelsen. Men utdanningen bør gi det grunnlaget som er nødvendig for å oppleve trygghet og profesjonalitet i yrkesutøvelsen.

For å kunne yte gode helsetjenester må personellet ha solide teoretiske kunnskaper. Men de praktiske ferdighetene er minst like viktige. En stor del av helse- og sosialpersonellets arbeid er av praktisk karakter. Mange undersøkelses- og behandlingsmetoder krever godt håndlag. Personell som ikke makter å oppøve dette, vil gjøre en dårlig jobb. I tillegg er de holdninger som utdanningen formidler av stor betydning. Uten evne til å sette seg inn i pasientenes situasjon og evne til å samtale med pasientene slik at de både hører og blir hørt, er det vanskelig å oppnå den tilliten som kreves for å få gode behandlingsresultater

Derfor er det viktig å sørge for at helseutdanningene har en hensiktsmessig balanse mellom teoretisk og praktisk opplæring. Verken pasient eller personell er tjent med at utdanningen blir så akademisk rettet at det går ut over personellets lyst og evne til å utføre alle de praktiske oppgavene som trengs. I de siste tiårene har en del utdanningstilbud - både på universitets- og høgskolenivå - gjennomgått en omfattende akademisering. Det er viktig å sørge for at denne utviklingen ikke føres så langt at det går ut over det håndlaget yrkene krever.

Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet:

6.5.8.1. satt ned et utvalg som skal revidere innholdet i sykepleierutdanningen med sikte på å styrke praksisinnslaget og innslaget av medisinsk-naturvitenskapelige fag

Med utgangspunkt i sykepleierens oppgaver og funksjoner i kommunehelsetjenesten og i sykehus og med utgangspunkt i de framtidige krav til yrkesutøvelse og samarbeid med andre yrkesgrupper, har utvalget:
- beskrevet hva utdanningen skal kvalifisere til
- ut fra kvalifikasjonskravene utarbeidet fagemner og vekttallsfordeling
mellom emnene, tilsvarende 50 vekttall,
- vurdert spesifikt naturvitenskapelige emners og praktiske ferdigheters plass i
sykepleierutdanningen.

Utvalget har videre utredet praksisopplæringen i sykepleierutdanningen og utarbeidet forslag til hvordan forholdet mellom teori og praksis i utdanningen kan bedres:
- krav til veiledning og fordeling av veiledningsansvar mellom høgskole og
praksisfelt
- formelt samarbeid mellom høgskole og praksisfelt
- styrking av undervisningspersonalets kvalifikasjoner innen praktisk sykepleie, -f.eks ved bistillinger i helsetjenesten for høgskolelektorene eller undervisningsstillinger knyttet til praksisfeltet
- tiltak for å bedre tilgangen på praksisplasser

Utvalget har også sett på helsereformenes konsekvenser for utdanningen og vurdert hvordan en re-sertifiseringsordning kan gjennomføres for sykepleiergruppen.
Utvalget la fram sin innstilling i mars 1999 og denne er nå på bred høring organisert av KUF.

6.5.8.2. Gjennomgå medisinerutdanningen for å få vurdert om undervisningen i psykiatri er omfattende og god nok, med sikte på å øke studentenes interesse for dette fagfeltet

Det er betydelig mangel på psykiatere, og det er viktig å øke rekrutteringen til de psykiatriske spesialitetene. Departementet har fått signaler om at presentasjonen av feltet i grunnutdanningen i dag kan være medvirkende til svak rekruttering. Saken er tatt opp med KUF og vil bli fulgt opp i 1999.

6.5.8.3. Psykiatrien i turnustjenesten

Som en frivillig ordning gjennomføres det turnustjeneste for leger i psykiatriske avdelinger. Psykiatrisk turnustjeneste vil både virke rekrutterende til psykiatrien samtidig som den styrker legenes generelle kompetanse i psykiatri. Det er i 1998 fastsatt ny turnusforskrift med vektlegging av muligheten for 3-delt turnustjeneste, bl.a. i psykiatri. I St prp nr 63 (1997 – 98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006 gikk regjeringen inn for å vurdere grunnlaget for etterhvert å gjøre psykiatri til en obligatorisk del av turnustjenesten for leger. Sosialkomiteen ga sin tilslutning til dette og tiltaket er under vurdering.

6.5.8.4. Foreta en samlet utredning av spesialistutdanningene for psykologer og psykiatere og videreutdanningene innen psykisk helsearbeid, for å få vurdert om utdanningstilbud for ulike grupper bør samordnes.

Det er behov for å se samlet på de ulike spesialistutdanningene og de profesjonsdrevne eller bedriftsinterne videreutdanningene innen psykisk helsevern, med henblikk samordning for å dekke kompetansebehovet bedre, særlig når det gjelder brukergrupper som får for svake tilbud i dag, samt å bygge ned uheldige profesjonsgrenser. Forventningen er å få en totalt sett bedre utnyttelse av personellressursene. Utredningen planlegges sluttført i slutten av 1999.

6.5.8.5. Spesialistutdanning av tannleger

Fordelingen av tannlegespesialister i Norge er skjev. Spesialistutdanningen foregår i hovedsak på de odontologiske fakulteter i Bergen og Oslo. Departementet har fastsatt forskrifter som regulerer hvilke spesialiteter som kan opprettes og for godkjenning av spesialister, på samme måte som for legespesialister. Departementet har gitt Statens helsetilsyn i oppdrag å gjennomgå spesialistutdanningen av tannleger og regelverket for slik utdanning. Det er naturlig å foreta en slik gjennomgang i etterkant av endringene av spesialistutdanningen for leger. I forbindelse med at Stortinget i vedtak 7.5.98 har bedt regjeringen vurdere å fremme forslag til Stortinget om opprettelse av odontologiske kompetansesentra i alle helseregioner inneholder mandatet også spørsmål i forbindelse med organiseringen av den spesialiserte delen av tannhelsetjenestens virksomhet sett i sammenheng med muligheten for en mer desentralisert utdanningsmodell. Slike sentra vil kunne ha en viktig rolle i spesialistutdanningen av tannleger og i større grad sikre en bedre geografisk fordeling.

6.5.8.6. Habilitering i spesialisthelsetjenesten

Feltet habilitering av barn og unge har lav prestisje innen legeprofesjonen og blant andre helsearbeidere. Det medisinske fagmiljøet er lite, sårbart og med stigende gjennomsnittsalder. For å avhjelpe rekrutteringssvikten, må det arbeides langsiktig for å styrke kompetanseutvikling, feltets akademiske posisjon og dets status i det medisinske fagmiljøet. For å høyne den samlete rehabiliteringsvirksomhetens status, vil departementet vurdere å støtte akademiske stillinger ved universitetssykehusene på habiliteringsfeltet og vurdere nye utdanningsstillinger innen rehabiliteringsorienterte legespesialiteter. Dette vil skje etter at behovet for nye legestillinger i forbindelse med fastlegereformen er dekket.

6.6. Styringsgrunnlag

For å kunne gi gode styringssignaler trengs et godt beslutningsgrunnlag. Hva gjøres, hvor mye er ugjort, hvor mange stillinger er besatte og hvor mange årsverk mangler? Slike opplysninger må man ha for å kunne vurdere situasjonen riktig og iverksette dekkende tiltak. Risikoen for å over- eller undervurdere problemene er stor om ikke situasjonsbeskrivelsen er korrekt.

Dessverre er dette et svakt punkt. Både personellstatistikken og vakansstatistikken (tall for ubesatte stillinger) har store mangler. Detaljert statistikk over besatte og ubesatte stillinger finnes ikke på nasjonalt nivå. Ubesatte stillinger i helse- og sosialtjenesten er heller ikke alltid ledige på grunn av mangel på kvalifiserte søkere, - noen er faktisk besatt av vikarer og noen holdes ledige fordi det ikke er penger til å besette dem eller fordi det ikke lenger er behov for dem. Mange stillinger besettes med ufaglært personell. Derfor er disse tallene ikke særlig pålitelige som planleggingsgrunnlag.

Statistikkgrunnlaget må forbedres. Uten pålitelige tall for rekrutteringsbehovene fremover er det vanskelig å vite hvor mye personell som må utdannes og vurdere hvilken skjebne uike satsninger og reformer vil få. Det er for eksempel helt avgjørende å ha så god oversikt over legemarkedet at en i forkant kan vite hvordan fastlegereformen vil lykkes med hensyn til legedekning, stabilitet og kostnader i kommunene.

Departementet vil

6.6.1. Etablere en personellstatistikk bygd på statens og kommunenes lønns- og personalsystemer og rapporter fra private helsevirksomheter.

Partene i ULS - Utvalg for legestillinger - , SHD, KS, Oslo kommune og Dnlf, uttalte 3.9.97 bl.a. følgende:
Etter partenes oppfatning er korrekt tallgrunnlag en nødvendig forutsetning for en skjønnsom fordeling av leger. Partene i ULS vil derfor arbeide for å få en best mulig kartlegging av dagens stillings- og bemanningsituasjon og vil inngå et forpliktende samarbeid om opprettelsen av et sentral og best mulig oppdatert helsepersonellregister. Registeret skal inneholde opplysninger om stillinger, personale og lønn. Det er naturlig å begynne med legegruppen.

På bakgrunn av denne uttalelsen ble det satt ned 2 arbeidsgrupper med Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune, berørte departementer, Rikstrygdeverket, Helsetilsynet og Statistisk Sentralbyrå som har vurdert dagens situasjon og behovet for lønns- og personellstatistikk i helse- og omsorgsektore og utredet ulike handlingsalternativer for å fremskaffe en bedre statistikk på dette området. Den ene arbeidsgruppen vurderte særlig behovene for oversikt over legemarkedet.
På bakgrunn av gruppenes anbefalinger har SHD bedt SSB sette i gang et prosjekt for konkret bedring av personellstatistikken i helse- og sosialsektoren. Den skal være tilpasset de krav som stilles i HELSEMOD og KOSTRA. SSB har også satt i gang et prosjekt for bedre oversikt over legemarkedet. Organisasjonene vil bli invitert til å delta i referansegrupper for disse prosjektene.

6.6.2. Opprette Helsesektorens beregningsutvalg, som skal utarbeide jevnlige analyser over personellsituasjonen

Dette vil kunne realiseres som følge av arbeidet nevnt ovenfor.

6.6.3. Undersøkelser av helsepersonells inntekter i 1998

På oppdrag fra departementet har BI siden 1996 foretatt en kartlegging av legers inntektsforhold. SHD har mottatt 2 rapporter fra BI:
1. Gjennomføring av "fastlegereformen": Bør basistilskuddet bestemmes lokalt?
Handelshøyskolen BI. Discussionpaper nr 14/98
2. Konkurranse og incentiver i helsetjenesten.
Handelshøyskolen BI. Discussionpaper 13/98

Rapportene tar for seg problemstillinger i forbindelse med organisering og regulering av helsetjenester. Når det gjelder forholdet til fastlegereformen, og hvem som bør fastsette basistilskuddet, argumenterer rapporten for at kommunal handlefrihet over tilskuddet gjør det mulig for kommunene å rekruttere leger i kommuner med lite pasientgrunnlag. Dermed kan kommunene påvirke legedekningen og stabiliteten i egen kommune. Analysene tyder ellers ikke på at leger eller tannleger utnytter sin markedsmakt til å øke etterspørselen etter egne tjenester, eller til å sette monopolpriser, til tross for betydelig innslag av markedsorganisering.
I 1998 ble det også sendt ut spørreskjema til allmennleger for å få nærmere informasjon om deres lønns- og inntektsforhold. Rapporter fra disse undersøkelsene forventes i løpet av 1999.

6.6.4. Sette i gang et prosjekt for å få bedre kunnskap om kompetansebehovet og rekrutteringspotensialet i helse- og omsorgssektoren.

Prosjektbeskrivelse er under utarbeidelse.

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

7. Økonomi

linkintinnledning001tilbake til innhold

Lagt inn 14. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen