Innledning

 

Erfarings- og idépanelet ble oppnevnt 21. oktober 2010. I mandatet for panelet heter det:

”Panelene inviteres til å komme med innspill og ideer til mulige forslag som kan bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Det blir i dette arbeidet viktig å se inkluderingsarbeidet fra virksomhetenes og bedriftenes ståsted.. Panelene oppfordres til å komme med forslag til et arbeidsliv som er organisert og regulert slik at flere med redusert funksjonsevne får innpass. En prioritert målgruppe for strategien vil være unge funksjonshemmede i overgangen mellom utdanning og arbeid.

 

Panelene kan komme med forslag til endringer i eksisterende virkemidler og innspill til nye tiltak og virkemidler. Panelene kan drøfte tiltak som kan iverksettes på kort og lang sikt. Personer med nedsatt funksjonsevne er en heterogen og sammensatt gruppe. Det kan derfor være grunn til å vurdere ulike virkemidler i sammenheng.”

 

I et vedlegg til mandatet heter det om målgruppen for Regjeringens sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne:

 

”I utforming av målgruppen er det tatt hensyn til at innsatsen i hovedsak bør rettes mot unge nyutdannede/nykommere på arbeidsmarkedet … Det legges opp til følgende målgrupper for sysselsettingsstrategien:

• Personer under 30 år på vei inn i arbeidslivet
• Personer under 30 år som mottar AAP, arbeidsavklaringspenger 
• Grupper av personer over 30 år som er på vei ut av arbeidslivet.”

 

Etter Manneråkutvalgets utredning (NOU 2001: 22) og Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003) skiller norske offentlige dokumenter mellom redusert (nedsatt) funksjonsevne og funksjonshemming:

 

”Når utvalget i fortsettelsen snakker om redusert funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse viser det til tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner. Øvrige definisjoner er som følger: Funksjonshemmende forhold viser til et gap eller misforhold mellom forutsetningene til mennesker med redusert funksjonsevne og de krav miljøet og samfunnet stiller til funksjon på områder av vesentlig betydning for å etablere og opprettholde selvstendighet og en sosial tilværelse. Når betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer vises det til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom personens nedsatte funksjonsevne og miljøets/samfunnets krav.” (NOU 2001: 22, s.9.).

 

Parallelt med dette har begrepene nedsatt arbeidsevne og arbeidsevnevurdering sentrale roller i trygde- og arbeidsmiljølovgivningen og NAVs arbeid. På NAVs hjemmeside heter det:

 

”Når vi bruker ordet arbeidsevne i NAV, handler det om dine muligheter for å skaffe deg eller beholde arbeid. Arbeidsevnen din kan forandre seg over tid. Det kan blant annet skyldes endringer i helsen din, kvalifikasjonene dine eller situasjonen på arbeidsmarkedet. Dine ressurser vurderes i forhold til hva arbeidslivet og dagliglivet krever, og hvilke muligheter som finnes. I dialogen med deg ser vi på slike forhold, slik at vi kan legge den rette planen sammen. Arbeidsevnevurdering gjennomføres dersom du selv eller NAV mener det er grunn til å tro at arbeidsevnen din er nedsatt.” (http://www.nav.no/Arbeid/101790.cms)

 

Målgruppen for panelets forslag omfatter både

 

(i) personer som både har nedsatt funksjonsevne og nedsatt arbeidsevne, og

(ii) personer som har nedsatt funksjonsevne men ikke nedsatt arbeidsevne, bare behov for tilrettelegging for å kunne bruke sin arbeidsevne.

 

Erfarings- og idépanelet har hatt fem møter og to fellesmøter med brukerpanelet. Resultatet av panelets arbeid framlegges herved. På grunn av den stramme tidsrammen for panelets arbeid er forslagene ikke kostnadsvurdert.

 

 

Utfordringene og noen mulige svar

Norge står overfor en voksende mangel på kvalifisert arbeidskraft. Selv om Norge er blant de vestlige landene som har høyest yrkesdeltakelse, skaper en aldrende befolkning betydelige utfordringer. Vi får et skjevere forholdstall mellom dem som er i det vi regner som yrkesaktiv alder og dem som er over denne alderen. Et voksende antall gamle eldre (80+) bidrar i seg selv også til større behov for arbeidskraft til å yte behandling og omsorg. Med disse utsiktene trenger Norge å mobilisere størst mulig del av befolkningen i yrkesaktiv alder til deltakelse i arbeidslivet og tøye grensene for hva vi ser som yrkesaktiv alder.

 

Om Norge har en høy generell yrkesdeltakelse er det likevel grupper av befolkningen med betydelig lavere yrkesdeltakelse, selv om de har arbeidsevne og kompetanse som kunne ha kommet til nytte i norsk arbeidsliv. En av disse gruppene er personer med nedsatt funksjonsevne.

 

I Statistisk sentralbyrås tilleggsundersøkelse om funksjonshemmede i Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) fant man for 2. kvartal 2010 at andelen sysselsatte blant personer med funksjonshemming var 43,6 prosent, om lag samme nivå som i 4. kvartal 2009. Nivået har dessuten var relativt stabilt over flere år. Til sammen 251 000 funksjonshemmede var i arbeid i 2010. Av de 323 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede var det om lag 78 000, eller 24 prosent, som ønsket arbeid. 20 000 av dem ble klassifisert som arbeidsledige ut fra kriteriene om aktiv søking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet. Andelen som ønsket arbeid, var på samme nivå i den forrige undersøkelsen for 4. kvartal 2009. Et sentralt spørsmål er hvordan vi skal lykkes med å få flere av de 78 000 funksjonshemmede som ønsker arbeid inn i arbeidslivet.

 

Mange innen gruppen personer med nedsatt funksjonsevne mottar langtidsytelser som for eksempel uførepensjon, men ville – under gitte forutsetninger – kunne ha vært i inntektsgivende arbeid, på hel- eller deltid.

 

En strategi for å få flere i inntektsgivende arbeid må ha som siktemål å få disse forutsetningene oppfylt.

 

Navs nye virkemiddel arbeidsevnevurdering og skreddersydde tiltak til den enkeltes behov er svært viktige instrumenter for å nå målet om flere i arbeid og færre på trygd. Arbeidsevneevalueringen er inngangen til virkemiddelapparatet. Jevnlig oppfølging fra NAV av personer med nedsatt arbeidsevne er viktig i den forbindelse.

 

Antakelig er det likevel behov både for endringer i rammebetingelser, utvikling og forenkling av eksisterende virkemidler. Dette innspillet trekker opp noen slike muligheter for endring og utvikling. I tråd med mandatet har panelet lagt særlig vekt på tiltak for å fremme innpass i arbeidslivet for personer med nedsatt funksjonsevne som ikke er sysselsatte i dag. En særlig utfordring er å fremme innpasning for dem som har hatt liten forutgående deltakelse i arbeidslivet.

 

 

Tiltak for å redusere opplevd risiko ved nyansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne

Erfarings- og idépanelet har vært opptatt av at nyansettelse av en person med nedsatt funksjonsevne er forbundet med usikkerhet for en arbeidsgiver. Særlig i mindre virksomheter kan arbeidsgivere oppleve at en slik ansettelse er risikofylt. Særlig der det er snakk om en yngre person som i liten utstrekning har vært i arbeidslivet før, vil vedkommende kunne bli oppfattet som et ubeskrevet blad. Det kan knytte seg usikkerhet til hvilken stabilitet og produktivitet vedkommende vil opparbeide, og til hvordan vedkommende vil falle inn i det kollegiale miljøet. Samtidig kan også personer som har stått utenfor arbeidslivet oppleve usikkerhet og risiko ved å skulle prøve seg i arbeidslivet. Panelet har drøftet ulike tiltak som kan minske en slik usikkerhet og opplevd risiko.

 

 

1. Tiltak for å sikre innpass i arbeidslivet

Panelet har diskutert mulighetene for r å endre bestemmelser om ansettelse i Arbeidsmiljølovens kapitler 14 og 15, eller etablere nye ansettelsesformer. I denne diskusjonen har panelets medlemmer foreslått følgende endringer med sikte på å sikre personer som i dag ikke er sysselsatt innpass i arbeidslivet:

 

• Noen medlemmer har foreslått utvidelse av prøvetid ved ansettelser fra seks måneder til (for eksempel) ni måneder. 
• Andre har argumentert for adgang til mer utstrakt bruk av midlertidige ansettelser. 
• Enkelte av medlemmene har pekt på å ta i bruk praksisplasser for å lage programmer og gi ordningen et målrettet innhold i store utvalgte sektorer. 
• Noen har foreslått mer bruk av praksisrettet opplæringstiltak for ungdom som ikke går igjennom de ordinære utdanningsløpene. 
• Andre har foreslått Etablering av en ny ordning med ”praktikantplasser” med mål å sikre mennesker innpass i arbeidslivet [1].

 

Medlemmene har noe ulike oppfatninger om:

 

• Hvor stor tilsiktet effekt slike endringer vil kunne ha 
• Hvilke utilsiktede eller langsiktige følger endringene ville kunne ha, for eksempel for personens mulighet til å oppnå en fast ansettelse.

 

En del medlemmer av panelet har understreket at endringer på dette området må omfatte alle, og ikke bare arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.

 

Noen av medlemmene har pekt på behovet for bedre kunnskap om effekter av endringer som nevnt stikkordsmessig her. Det er dels ønskelig å samle og systematisere det som måtte finnes av kunnskap om slike effekter fra andre land. Dels bør det vurderes forsøk som legges opp slik at de ligger godt til rette for evaluering av effekter.

 

Panelets medlemmer er enige om å oppfordre Arbeidsdepartementet til å vurdere nærmere de forslagene som er skissert her og eventuelt iverksette forsøk basert på forslagene.

 

 

2. Sikre rask overgang til arbeid – nødvendig tilrettelegging

Et annet forhold som kan skape usikkerhet – både for arbeidsgiver og arbeidssøkeren med nedsatt funksjonsevne – dreier seg om nødvendig tilrettelegging, som for eksempel tekniske hjelpemidler, vil være på plass når personen skal begynne i arbeidsforholdet. Mangler tilretteleggingen, vil personen kunne bli henvist til unødig venting og arbeidsgiver vil ikke få noe nytte av vedkommendes arbeidskraft, kanskje ikke en gang få gitt vedkommende nødvendig innføring og opplæring i arbeidet.

 

Panelet er opptatt av at ordningen med tilretteleggingsgaranti må komme flere til gode.

 

Forslag om en tilretteleggingsgaranti ble lagt frem av partene i arbeidet med IA-avtalen 14. desember 2005 for perioden 2006-2009. Hensikt med tilretteleggingsgaranti er å gi den enkelte arbeidssøker/arbeidstaker og den aktuelle arbeidsgiver trygghet for at de får den nødvendige bistand som funksjonsnedsettelsen krever i den konkrete arbeidssituasjon. Fra og med 2008 ble ordningen landsomfattende.

 

Tilretteleggingsgarantien omfatter alle virkemidler og tiltak i NAV, og er en skriftlig servicegaranti som forplikter NAV til å gi rask saksbehandling og tilpasset oppfølging til deltakere og arbeidsgiver. Per i dag er det om lag 1300 aktive tilretteleggingsgarantier. Ordningen er generell for alle virksomheter.

 

Panelet går inn for økt bruk av tilretteleggingstilskudd i IA-virksomheter. Midler til slike tilskudd bør vurderes gitt som en overslagsbevilgning, slik at potten ikke går tom i siste halvår.

 

Noen av panelets medlemmer har foreslått at tilgang til og tilpasning av tekniske hjelpemidler må oppnås og sikres på enklere og mindre omstendelige måter, for eksempel ved at en i større utstrekning benytter mobile team som på kort varsel kan gi bistand knyttet til de mest aktuelle tekniske hjelpemidlene på arbeidsplassen. Noen av medlemmene mener disse mobile teamene må være knyttet til hjelpemiddelsentralene.

 

Medlemmer har også pekt på at nødvendig tilrettelegging kan omfatte mer enn tiltak og hjelpemidler på arbeidsplassen. Det kan være like viktig at arbeidssøkeren med nedsatt funksjonsevne er sikret bistand til personlig stell og daglige gjøremål, og/eller nødvendig transport til og fra arbeidsplassen. Et forslag i denne sammenhengen er at ordningene med personlig assistent og funksjonsassistent kunne være regulert under samme regelverk og samordnet eller administrert av samme instans.

 

Panelet foreslår en utvidelse av tilretteleggingsgarantien, mer utstrakt bruk av tilretteleggingstilskudd i IA-bedrifter på basis av overslagsbevilgninger, forsøk med mobile team for tekniske hjelpemidler og bedre samordning for å sikre helhetlig tilrettelegging på og utenfor arbeidsplassen.

 

 

3. Ulike økonomiske støtteordninger

Norge har i dag en ordning for midlertidig lønnstilskudd og en forsøksordning med tidsubestemt lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne. Sammenliknet med Danmark og Sverige ligger Norges bruk av lønnstilskudd på et forholdsvis lavt nivå. Samtidig arbeider en betydelig andel av de intervjuede som oppgir å ha nedsatt funksjonsevne i Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftsundersøkelse deltid i kombinasjon med trygd særlig uførepensjon. En god del av dem som oppgir å ha nedsatt funksjonsevne, men som ikke er i arbeid, svarer at de kunne tenke seg å komme i arbeid hvis forholdene lå til rette for det. Endelig har en forholdsvis lav andel av de uførepensjonerte inntektsgivende arbeid ved siden av trygden.

 

Hver for seg kan disse opplysningene gis mange ulike forklaringer. En nærliggende tolkning er likevel at opplysningene samlet sett betyr at:

 

• I Norge kombineres lønn og økonomisk støtte fra det offentlige på hovedsakelig to måter; enten ved en kombinasjon av ordinær lønn og lønnstilskudd, eller ved en kombinasjon av lønnet deltidsarbeid og en trygdeytelse. 
• En større del av dem som i dag bare har trygd som inntektskilde, kunne ha deltatt i yrkeslivet hvis det enten forelå mulighet for deltidsarbeid som kunne kombineres med trygd, eller mulighet for å få en ansettelse med lønnstilskudd.

 

Panelets medlemmer har ulike oppfatninger om hensiktsmessighet og ønskelighet av å få flere personer ansatt med lønnstilskudd. Noen av medlemmene har vist til at en slik ordning kan være vanskelig å operasjonalisere og avgrense, og at et stort innslag av ansettelse med lønnstilskudd kan føre til misbruk av ordningen og slå negativt ut for arbeidsmarkedets virkemåte. Andre medlemmer har framholdt at dersom NAV etter en grundig vurdering har kommet til at en person vil ha langvarig nedsatt arbeidsevne og små utsikter til en ansettelse på ordinære vilkår, vil ansettelse med lønnstilskudd være et bedre alternativ enn at personen i overskuelig framtid vil ha trygd eller sosialstønad som eneste inntektskilde.

 

Noen av panelets medlemmer har framholdt at for personer med varig nedsatt arbeidsevne må arbeidsgiverne kunne forvente (lang)varige kompensatoriske tiltak som lønnstilskudd.

 

Panelet har i mindre utstrekning drøftet muligheten av å oppfordre arbeidsgivere (i større utstrekning) til å ansette personer med noe nedsatt arbeidsevne i deltidsstillinger, eventuelt dele en heltidsstilling som skal lyses ut i to deltidsstillinger, der en slik deling ikke vil medføre nevneverdige ulemper.

 

Panelet ber Arbeidsdepartementet om å utrede nærmere ulike muligheter for økonomiske støtteordninger for ansatte med nedsatt arbeidsevne, bl.a.gjennom klarere avgrensning av målgruppen, erfaringer med tidsubestemt lønnstilskudd, erfaringer fra andre land og tiltak som kan fremme hyppigere eller mer fleksibel kombinasjon av deltidsarbeid og gradert trygd.

 

 

4. Stimulere arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne eller arbeidsevne til å prøve seg ut i jobb ved at en slik overgang blir økonomisk lønnsom

Panelet har generelt vært opptatt av at arbeid må lønne seg. De endringene som skal inngå i strategien for å få flere i arbeid må sørge for at det blir mer lønnsomt å arbeide enn å motta økonomiske ytelser fra det offentlige.

 

Samtidig må en hindre at personen med nedsatt funksjonsevne eller arbeidsevne viker tilbake for å prøve seg i arbeidslivet av frykt for å miste den økonomiske tryggheten som ytelser fra det offentlige har gitt.

 

Disse målene vil kunne fremmes på flere måter. Panelet har blant annet drøftet muligheter som å:

 

• Bidra til mer utstrakt bruk av graderte ytelser (trygd eller sosialhjelp) 
• Gi tidsbegrensede lempninger av avkortingsregler – unngå at ytelsen blir kuttet krone for krone av den arbeidsinntekten som personen vil motta.

 

Panelet oppfordrer Arbeidsdepartementet til å vurdere slike og liknende tiltak og gjøre forsøk med at personer utenfor arbeidslivet får sterkere økonomisk insitament til å prøve seg i arbeid. I denne sammenhengen er det viktig at en tar hensyn til de samlede ytelsene som personen kan motta og hvordan ulike ordninger samvirker.

 

 

5. Styrking av virksomhetenes kompetanse og evne til inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne

Antakelig kan mangel på kunnskap om og erfaring med å ha ansatte med nedsatt funksjonsevne bidra til at arbeidsgivere kan oppleve det å foreta en ansettelse som usikkert og risikofylt. Det er derfor viktig å stimulere læring på tvers av virksomheter og at informasjon om den støtte og veiledning som virksomheten kan få fra bl.a. NAV. I denne sammenhengen kan en bl.a. bygge på opparbeidede erfaringer med Arbeid med bistand-ordningen og det pågående forsøksprosjektet Arbeidsgiverlos.

 

Pilotprosjektet ”Arbeidsgiverlos” (2009–2012) i NAV skal utvikle en veilednings- og oppfølgingstjeneste for arbeidsgivere med ansatte som har psykiske helseproblemer. Arbeidsgiverlos er ansatt ved NAV Arbeidslivssenter og har i all hovedsak IA-virksomheter som nedslagsfelt. I følge en evaluering utført av AFI er det stor variasjon i hvilken form for bistand Arbeidsgiverlosene har gitt til arbeidsgivere. Arbeidsgiverne har gjennomgående positive erfaringer fra samarbeidet med Arbeidsgiverlosene. Arbeidsgiverlosen representerer en type kompetanse som er etterspurt fordi den ofte ikke finnes på arbeidsplassen – og heller ikke alltid i virksomhetens umiddelbare omgivelser.

 

Panelet oppfordrer Arbeidsdepartementet til å samarbeide med partene i arbeidslivet om å stimulere til styrking av virksomhetenes kompetanse og evne til inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne. Panelet oppfordrer også Arbeidsdepartementet til å se på hvordan NAV bedre kan formidle denne kompetansen til virksomhetene.

 

 

Tiltak for å hindre at ungdom med nedsatt funksjonsevne faller ut under utdanningsløp eller i overgangen utdanning/arbeid

 

 
6. Hindre frafall under utdanning

Panelet antar at en kan forebygge senere problemer gjennom en forsterket innsats for å hindre at ungdom med nedsatt funksjonsevne faller ut av et utdanningsløp eller avslutter utdanningsløp uten fullført eksamen. Selv om det generelt er for mange ungdommer uten funksjonsnedsettelser som dropper ut av skolen, er det grunn til å vente at ungdom med funksjonsnedsettelser møter særlige utfordringer med å fullføre utdanningsløp.

 

Blant annet er det ikke alltid slik at kunnskap om og tiltak for å møte behov for tilrettelegging følger med elever ved overgangen ungdomsskole/videregående skole. Noen elever opplever at manglende tilgjengelighet eller tilrettelegging hindrer dem i skolegangen eller reduserer læringsutbyttet. Andre opplever at de er nødt til å gå til behandling eller trening i skoletiden, slik at går glipp av undervisning og/eller blir forsinket i utdanningen.

 

Panelet mener at Kunnskapsdepartementet må forsterke utdanningsinstitusjonenes ansvar for å sikre tilgjengelighet og tilrettelegging for de elevene eller studentene som trenger det og framskaffe bedre oversiktskunnskap om de utfordringene som ungdom med nedsatt funksjonsevne møter i sine utdanningsløp.

 

Panelet oppfordrer myndighetene til å utrede en styrking av økonomiske insitamenter til å fullføre utdanningsløp for å hindre frafall og drop-out.

 

Ungdom med nedsatt funksjonsevne må få bedre råd og veiledning om utdanningsløp og valg av yrke slik at disse blir, tilpasset personens evner, interesser og kunnskap. Råd og veiledning må også basere seg på kunnskap om arbeidsmarkedets behov.

 

Panelet oppfordrer Kunnskapsdepartement til å vurdere om rådgiving til utdannings- og yrkesvalg generelt kan styrkes og profesjonaliseres og dermed ikke bare være utdanningsinstitusjonenes ansvar.

 

 

7. Bygge ut tiltak som letter overgangen fra utdanning til arbeid for ungdom med nedsatt funksjonsevne

Mange unge med nedsatt funksjonsevne har vært forhindret fra å få særlig mye yrkeserfaring eller praksis under og inne imellom skolegang, for eksempel gjennom ferie- eller kveldsjobber. Det er behov for å styrke eksisterende ordninger som kan gi unge med nedsatt funksjonsevne relevant yrkeserfaring (som ledd i eller etter utdanning) og gjøre forsøk med nye tiltak på dette området. Slike tiltak kan for eksempel dreie seg om

 

• Utbygging av praksisbaserte opplæringstilbud og lærlingeordninger og sikre at ordningene er tilstrekkelig fleksible for dem som måtte trenge lengre fullføringstid eller å få gjennomføringen tilpasset til eventuelle perioder med behandling eller opptrening.
   
• Videreutvikling av ordningen med IA-plasser – kvalifiserings- og tiltaksplasser (praksisplasser) i virksomhetene slik at personer som NAV har avklart for utprøving, gis en skreddersydd tilrettelegging for utprøving av sin arbeidsevne i ordinære virksomheter.
   
• Videre utbygging av traineeprogrammet i statlige virksomheter for personer med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne og søke å få dem utvidet til kommunal og privat sektor. Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet gjennomfører programmet i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT. Tjuefire virksomheter deltar i programmet med 33 traineestillinger, enten som faststilling eller engasjement. Traineestillingen varer i 1 ½ år.

 

Panelet har også fått framlagt og diskutert følgende ordninger:

 

• Telenor Open Mind som er et kurs- og arbeidstreningsprogram for personer som har en fysisk funksjonshindring, historikk innenfor psykisk helse, samt hørsels- og synshindrede. Programmet skal være med på å gi deltakerne muligheter til å jobbe seg inn i arbeidslivet gjennom relevant arbeidstrening og erfaring. Målgruppen er personer som ikke kan gå rett ut i jobb. Programmets innhold ved Telenor omfatter tre måneders kartlegging, kurs i dataverktøy og kommunikasjon, deretter inntil 21 måneders arbeidspraksis med oppfølging internt i Telenor eller hos samarbeidspartnere. Oppfølgingen gjennomføres av tilrettelegger i Arbeid med bistand, som er ansatt i Telenor. Programmet er et eksempel på en modell for å kvalifisere og inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet og kan være et hensiktsmessig virkemiddel for personer med behov for utprøving og kvalifisering i bedrift før ansettelse i virksomheten. Telenor Open Mind kan vise til gode resultater for deltakere som har gjennomført programmet Modellen kan spres til andre virksomheter for eksempel som et ”Innpass- program”. Både arbeidslivssentrene og hjelpemiddelsentralene i NAV bør ha et ansvar knyttet til programmet. Det er viktig at dette er et frivillig program, det er ikke nødvendig for alle funksjonshemmede å delta i programmet. Programmet må forankres både i ledelsen i virksomheten og i fagforeningene. 
   
• Statens vegvesen har profilert seg med å etablere en egen satsing rettet mot rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne, og har utviklet konkrete resultatkrav for ledere. I samarbeid med organisasjonen Unge funksjonshemmede har Statens vegvesen bidratt til å utvikle en nettportal kalt jobbressurs.no. Hensikten med nettportalen har vært å skape en digital møteplass mellom kvalifiserte, unge personer med nedsatt funksjonsevne og etatens lokale arbeidsgivere. Etaten har mer aktivt invitert studenter med bevegelseshemminger til å få sommerjobb i etaten, og dette er gjort i samarbeid med stiftelsen Sophies Minde. Statens vegvesen har etablert kontakt med eksterne kompetansemiljøer, deriblant Telenor Open Mind og Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Statens vegvesen har også startet et samarbeid med NTNU og NAV. Målet med å kontakte NTNUs rådgivningstjeneste for studenter med nedsatt funksjonsevne, var å etablere kontakt med studenter fra målgruppen før disse var ferdige med utdanningen. Etaten kontaktet Arbeids- og velferdsdirektoratet for å få oversikt over hvilken bistand NAV kan yte. Det er nå inngått en skriftlig formidlingsavtale mellom NAV og Statens vegvesen, der det blant annet er oppnevnt kontaktpersoner.
   
• Scandic hotellene har satset på tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne og har utarbeidet et felles tilgjengelighetsprogram som alle hotellene følger. Satsingen går ut på praktisk tilrettelegging og sette minimumskrav for hotellene. Opplæring av alle ansatte inngår som en del av hotellkjedens introduksjonsprogram. Tilgjengelighetsprogrammet omfatter tilrettelegging for bevegelseshemmede, personer med nedsatt hørsel, allergikere samt personer med nedsatt syn.
   
• Ungt Entreprenørskap (UE) er en ideell organisasjon som i samspill med skoleverket, næringslivet og andre aktører jobber for å utvikle barn og ungdoms kreativitet, skaperglede og tro på seg selv. Organisasjonen ble etablert i 1997 og tilbyr i dag programmer for hele utdanningsløpet fra grunnskolen til høyere utdanning. Alle programmene gjennomføres i samarbeid med lokalt næringsliv. Organisasjonen har tre bedriftsprogrammer hvor elever i ungdomsskolen, videregående skole og studenter får erfare hva det innebærer å starte, drive og avvikle sin egen bedrift. Til nå er det utviklet ordninger med trening på hvordan jobbe med IA-avtale og hvordan tegne tariffavtaler. UE bør utfordres på å utvikle trening for ungdoms- og studentbedriftene på å utvikle sysselsettingsstrategier for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne.

 

Panelet anbefaler at Arbeidsdepartementet systematiserer erfaringer og resultater av ulike ordninger for å sikre unge med funksjonsnedsettelser en smidig overgang fra utdanning til arbeid og mulighet for å få erfaring, praksis og opplæring innen rammen av vanlig arbeidsliv og at kunnskap om godt fungerende ordninger spres i størst mulig utstrekning.

 

Arbeidsdepartementet bør i denne forbindelse styrke Idébanken (www.idebanken.org/) og bidra til at den blir bedre kjent og mer brukt, som ledd i innsatsen for å spre kunnskap om gode eksempler på bruk av praksisordninger, ansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne og tilrettelegging i virksomheten.

 

 

8. Styrking av kapasitet og kompetanse i NAV – supplert med bidrag fra private og andre eksterne aktører

Medlemmer av panelet har tatt til orde for kompetansehevingstiltak i NAV, inklusive mht arbeidsevnevurderinger. Bedre arbeidslivskunnskap i NAV vil kunne bidra til bedre arbeidsevnevurderinger. Dette kan for eksempel skje gjennom en hospiteringsordning for NAV- ansatte i andre virksomheter. Det vil også bli behov for kompetansetiltak som er særskilt innrettet mot innpasning av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Videre kan det bli behov for å etablere samarbeid mellom NAV og kompetansesentrene, samt miljøer med kompetanse knyttet til inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Noen av panelets medlemmer har pekt på at Arbeidslivssenterne har en viktig rolle som bindeledd mellom bedriftene og NAV.

 

NAV har i dag et relativt omfattende samarbeid med private aktører, herunder bemanningsbyråer. I forbindelse med oppfølging og veiledning av arbeidssøkere gir NAV informasjon om bemanningsbyråene som en jobbmulighet, og NAV oppfordrer arbeidssøkere til å kontakte bemanningsbyråer og registrere seg hos disse. For øvrig benytter NAV også bemanningsbyråer som leverandører av arbeidsrettede tiltak, som anskaffes innenfor rammen av regelverket for offentlige anskaffelser. 11

 

Når det gjelder arbeidsrettet bistand rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne, har NAV et betydelig samarbeid med arbeidsmarkedsbedrifter, arbeidssamvirkebedrifter og kompetansesentra.

 

Bedriftene kan i prinsippet være arrangør for de arbeidsmarkedstiltakene de ønsker å tilby, forutsatt at Arbeids- og velferdsetaten godkjenner det. I praksis er bedriftene arrangører av tiltak knyttet til utprøving, kvalifisering og oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne. Mange attføringsbedrifter driver også deler av arbeidstreningen ute i ordinære virksomheter.

 

Panelet er av den oppfating at Arbeidsdepartementet bør vurdere hvilken rolle arbeidsmarkedsbedrifter, arbeidssamvirkebedrifter, kompetansesentra og andre aktører skal ha når det gjelder å bistå personer med nedsatt funksjonsevne inn i ordinært arbeidsliv.