Innlandet fylkes råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne - innspill ny folkehelsemelding

Rådet støtter fylkesutvalget Innlandet sitt innspill, men ønsker å legge til følgende egne punkt:

· Viktig å presisere at utjevning av sosiale forskjeller må skje over alt, ikke bare i byer.

· Mennesker med nedsatt funksjonsevne er og har vært spesielt utsatte og sårbare både under og etter pandemien.

· På grunn av at det forebyggende arbeidet ikke er like bra på bygdene som i byene er konsekvensene på grunn av sosial ulikhet større for de med nedsatt funksjonsevne.

· Helsefellesskapet må brukes aktivt i utviklingen av helsetjenesten i Norge. Hellesefelleskap er en driftsform som regulerer samarbeidet mellom 1.og 2.tjenesten, og som skal utvikle det ordinære kommunale sosial- og helse tilbudet i kommunen (også rettighetsbasert tilbud).

· Det må arbeides for at alle datasystemer innen helse snakker sammen, og at informasjonen blir tilgjengelig for alle. Det burde vært et krav til å legge all informasjon inn på Helsenorge.

Svar på spørsmålene som er stilt i høringsbrevet:

1. Sosial ulikhet i helse:

· Større kunnskap og erfaring om mennesker med nedsatt funksjonsevne, deri helsearbeidere, arbeidsgivere og næringslivet.

· Fokus på inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Å være i arbeid, er meningsfullt og gir generelt bedre helse.

· Bedre tilbud og rimeligere tannlegebehandling samt subsidierte briller.

· Universell utforming av tannklinikker.

· Universell utforming av kulturelle arenaer.

· Bedre samarbeidet og kommunikasjonen mellom kommunene, frivilligheten og næringslivet.

· Myndighetene har oversikt over hvor det er størst uhelse, slik som økt forekomst av diabetes, slag og overvekt samt hvor folk er sykere og dør tidligere. Dette gir en unik mulighet til å sette inn egnede tiltak der det er behov. En øremerking av midler vil utjevne forskjellene og midlene kan brukes eksakt der det er behov, slik som lettere bruk av psykologer, ergoterapeuter, fysioterapeuter under opptrening.

· Lever man lengre i sentrale strøk på grunn av bedre tilgang til helsetjenester? Mange små kommuner har ikke slik som frisklivssentraler.

· Kommunene må være forsiktige med å overlate oppgaver til frivilligheten som de ikke har kompetanse eller ressurser til å utføre.

· Det må legges til rette for større kunnskapsoverføring til kommunene når det gjelder opptrening av pasienter fra Sunnaas. Erfaring tilsier at behandlingsopplegget ramler sammen fordi man ikke har gode nok kommunikasjonsverktøy for oppfølging. Videooverført trening og kunnskapsoverføring til kommunene ved hjelp av data er en god løsning.

· Viktig med forståelig informasjon om egen helse til mottakeren; vedkommende må få eierskap til, og kunne forholde seg til denne.

· De med laveste funksjon burde ha lettest tilgang til tjenester.

· Utfordring i mange kommuner; aktiviteter for mennesker med funksjonsnedsettelser er overført fra kultur til helse og omsorg – det skjer da lite. Kommunene må påse at aktivitetene følger planen.

2. Livet etter pandemien:

Pandemien har rammet befolkningen skjevt og rammet også mennesker med nedsatt funksjonsevne hardt.

Erfaringene viser at de dårligst fungerende og som trengte mest omsorg og aktivitet var de som ble hardest rammet. For eksempel ble boliger gjort om til institusjoner.

Alle de dårlige erfaringene fra pandemien, når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, må systematiseres. Det må arbeides for at dette følges opp og bedres nå når pandemien er på hell og at det lages gode beredskapsplaner for målgruppen for framtidige pandemier eller unntakstilstander.

En burde i større grad bruke allerede eksisterende kompetanse. De kommunale og fylkeskommunale rådene for mennesker med nedsatt funksjonsevne var i liten grad spurt og brukt under pandemien. Rådene sitter på unik kompetanse og har kontakt med de funksjonshemmedes organisasjoner og medlemmer.

Det er kritikkverdig at pandemien har vart i to år, og at Norge fortsatt ikke har god nok beredskap.

3. Klima og helse:

Offentlige aktører må inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i beredskapsarbeidet i større grad enn i dag, deri fylkeskommunale/kommunale råd og funksjonshemmedes organisasjoner. Målgruppen må også tidlig inn i planarbeidet i både kommuner og fylker.

El-billading er på mange steder fortsatt ikke for rullestolbrukere, hvilket utelukker en stor gruppe som ikke kan bruke el-bil. Dette skal være et valg, og alle skal ha like muligheter.

4. Ikke-smittsomme sykdommer og levevaner

· Holdningsendringer må tidlig inn

· Større aksept for annerledeshet

· Mere inkludering i arbeidslivet

· Legge til rette for fysisk aktivitet

· Dropp inn psykolog – større tilgangen til helsetjenester

Lære av hverandres gode eksempler og implementere disse i egne kommuner og fylker, slik som:

NAV i Bergen – inviterte alle organisasjoner og leverandører av utstyr til utprøving for aktiviteter. Viken arrangement for mennesker med nedsatt funksjonsevne for hele fylket på Storefjell over ei hel helg.

Større aksept for å stille krav: Tørre å korrigere og si ifra om ting som ikke er bra, for eksempel skolemiljø og mobbing. Krav til universell utforming og tilgjengelighet.

Informasjon om hva som finnes av tilbud må breier ut. Fritidstilbud må være for alle!

5. God psykisk helse og livskvalitet

· Med statistikk og oversikt vet vi hvor det skal settes inn mer forebygging. Sterkt fokus på psykiske lidelser, deri ettervirkninger etter pandemien.

· Det må øremerkes midler for styrking av tjenester som psykologer og psykiatere. Slik det er i dag så trenger flere hjelp, mens midlene krymper. Med lange ventelister innen psykisk helse, samt alle de som kommer fra Ukraina, trenger vi flere som er utdannet for å kunne ivareta alle på en god måte.

· Sosiale medier: Stor del av det som legger trykk på det psykiske helseapparatet er unge mennesker som utsettes for press. Ungdommene i dag er utsatt for glorifisert informasjon, ungdommen er strenge mot seg selv og andre ved stadig å sammenligne. Influensere gis stadig mere tid i media.

· Brukerstyrt personlig assistanse og støttetjenester: Det er store forskjeller i tjenestetilbudet i de ulike kommunene. Tilbudet har noe med hvor aktiv man kan være med nedsatt funksjonsevne, og langt flere kan komme ut i jobb ved å benytte seg av funksjonsassistenter. Dette bør være et påbud og ikke et valg i kommunene.

· Informasjon er viktig! Plattformen og appen «Aktiv fritid» - den eneste fritidskalenderen i Norge hvor du får info på symbolspråk og enkel-tekst og tale.

6. Folkehelsearbeid i kommunene:

· Holdningsarbeid og inkludering i arbeidslivet

· Mennesker med nedsatt funksjonsevne må inn i planarbeidet

· Myndighetene må lage forum for samarbeid og det må følge med midler

7. Ny kunnskap og innovasjon:

· Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne så er inkludering og holdningsendringer viktig.

· Mange kommuner har egne ansatte som er ansvarlige for innovasjon – en må se på hvordan de arbeider for å få de innovative løsningene ut til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

· Full inkludering: Arbeidsgivere og ledere i små og mellomstore bedrifter må stimuleres for å ansette flere mennesker med nedsatt funksjonsevne. Skape gode arbeidsplasser med mangfold vil gi mange synergieffekter.

· Økonomiske midler er nødvendig for å utjevne sosiale ulikheter og forskningsprosjekter følger gjerne større kommuner med bedre økonomi og ressurser. Blant annet søknadsskriving er krevende for mindre kommuner.

· Insentiv for å ansette mennesker med nedsatt funksjonsevne.

8. Strukturelle virkemidler i folkehelsearbeidet:

· Inkludering i arbeidslivet; at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal stille likt ved ansettelser bør vedtas i lovs form.

· Vi vet i dag hvor skoen trykker og hvor man trenger forebygging. For eksempel trengs det flere helsesøstre for å forebygge fedme blant ungdom. Økt antall unge uføre: Engasjere og få de ut i aktivitet. Det må også satses på aktivitet for det flerkuturelle og spesielt fokus på innvandrerkvinner. Ungdom som flytter hjemmefra blir ofte passive, og trenger oppmuntring til aktivitet.

· Pårørende og foreldre til barn med funksjonsnedsettelser erfarer økt belastning og det oppleves ofte som en kamp mot det offentlige, at man er alene og at ingen har opplevd tilsvarende. En «pakkeløsning» for de ulike diagnosene ville vært til stor hjelp.