Høringssvar fra Klinikk for psykiskhelse og avhengighet (KPHA), Klinmed, Universitet i Oslo

-Depresjon: Det er behov for et krafttak i tidlig diagnostikk og behandling av depresjon. Dette er en sterkt undervurdert folkesykdom som rammer 1 av 5 nordmenn minst én gang i løpet av livet. Depresjon står for 25% av DALYS (tapte leveår og leveår med redusert livskvalitet) i Norge og de fleste andre land i Europa. Det er viktig å styrke innsatsen i diagnostikk og behandling av depresjon i psykisk helsevern, men det er også viktig å ta et krafttak for å sette kommunehelsetjenesten i stand til å gi bedre helsehjelp for ukompliserte depresjonstilstander og dessuten satse mer systematisk på behandling ved hjelp av digitale behandlingsverktøy og selvhjelpsverktøy. Det er viktig å drive folkeopplysningsarbeid om depresjon og sette primærhelsetjenesten i stand til å mer systematisk oppdage depresjon gjennom screening. Dette er særlig viktig overfor menn og blant eldre som ofte har høyere terskler for å søke helsehjelp for psykiske vansker.

-Selvskading blant unge: Selvskading blant unge har økt dramatisk i løpet av det siste 10-året. Blant jenter har forekomsten av selvskading i denne perioden blitt 4-doblet, slik at i dag rapporterer over 20% å ha selvskadet. Her er det behov for mer systematiske tiltak for å forebygge og behandle, både i og utenfor helsetjenesten. Kunnskapsbaserte programmer for forebygging av selvskading og suicidalitet som kan iverksettes i skolen er tilgjengelige i Norge, men de er ikke blitt tatt systematisk i bruk. Skolen er en svært viktig arena for forebygging og tidlig intervensjon overfor selvskading, men ungdommer som har etablert et mønster av tilbakevendende og vedvarende selvskading behøver i tillegg spesialisert kunnskapsbasert behandling. Slik behandling finnes i dag mange steder i landet, i form av dialektisk atferdsterapi tilpasset for ungdommer og deres familier. Det bør imidlertid satses enda mer systematisk på utbygging av behandlingstilbudet slik at alle ungdommer som trenger det kan få hjelp i tide.

-Selvmord: En fjerdedel av dem som dør før de fyller 25 år, dør av selvmord og selvmord er nå den hyppigste dødsårsaken i denne aldersgruppen i Norge. Tallene har økt de seneste 4 årene. Samtidig har Regjeringen fastsatt en nullvisjon for selvmord i Norge, men skal dette bli mer enn tomme ord, må det satses massivt på spesifikke forebyggende tiltak. Skolen er også her en viktig arena for forebygging av psykisk uhelse, selvskading og selvmord blant unge. Flere andre spesifikke tiltak mot selvmord blant unge er nevnt i Handlingsplan mot selvmord. Det er imidlertid et stort problem at denne handlingsplanen i svært liten grad er fulgt opp ved bevilgninger som kan gjøre det mulig å iverksette de foreslåtte tiltakene.

-Rusmiddel bruk: I invitasjonsbrevet til åpen høring om ny Folkehelsemelding, er problemer knyttet til rusmiddelbruk gitt liten plass.

Vi mener samfunnsutfordringer knyttet til skadelig rusmiddelbruk er en stor folkehelseutfordring, og det bør inngå som en sentral del av enhver Folkehelsemelding å ha fokus på forebygging av rusrelaterte problemer og tilgang til kunnskapsbasert behandling for ruslidelser. Dette gjelder også, mener vi, selv om det kommer egne mer spesifiserte Stortingsmeldinger om rusmiddelbruk, forebygging og behandling, slik Regjeringen har planlagt å lansere i 2023.

Kanskje så mange som 1/10 av de som har brukserfaring med et rusmiddel vil i løpet av livet utvikle et rusmiddelbruk som kvalifisere for en rusdiagnose, slik som avhengighet eller skadelig bruk. Dette gjelder ikke minst for personer som bruker alkohol, og som utvikler en rusbrukslidelse på grunn av alkoholbruk. Gitt at nær 90% av den voksne befolkningen benytter alkohol mer eller mindre regelmessig, betyr dette at en stor andel av den norske befolkningen i løpet av livet vil kunne erfare alkoholindusert ruslidelse. Tilsvarende gjelder også for andre rusmiddel, hvor flere typer er i bruk i økende omfang. Det er svært kostbart for individ og samfunn å behandle ruslidelser, som ofte blir langvarige og kroniske tilstander. Det er god grunn til å gjøre en stor og større innsats mot forebygging av både rusmiddel bruk, og sekundært forebygge utvikling fra etablert bruk til skadelig bruk av rusmiddel. Dette krever økt satsning og tilgang på midler og kompetanse på hva som er viktige og virksomme forebyggingsstrategier. Norge har i de siste tiårene hatt en relativt lav forekomst av rusmiddelbruk i befolkningen for rusmiddel utenom alkohol, sammenlignet med andre land. Skal denne fordelaktige situasjonen opprettholdes, er det viktig med forebyggingstiltak som bidrar til en slik tendens med lavt forbruk sammenlignet med andre land i Europa. Det er befolkningsrettede forebyggingstiltak med fokus på restriksjoner av både tilgjengelighet og etterspørsel av rusmiddel og kunnskapstiltak som vil være de sentrale virkemidlene i en slik strategi.

I tillegg er det i Norge i dag et betydelig gap mellom de som kunne trenge rusbehandling (dvs har en ruslidelse) og de som mottar kunnskapsbasert behandling. For å tette et slikt behandlings gap og gjøre rusbehandling bedre tilgjengelig uten urimelig lange ventelister trenges økte ressurser i både primær og sekundær helsetjenesten.

Med unge som målgruppe er det viktig å forebygge frafall fra normal utvikling i skole og utdanning som skyldes rusmiddelbruk; forebyggingsarena er i skole og nærmiljø der unge vokser opp.

For kvinner som målgruppe er det viktig å forebygge helseskade som skyldes rusmiddelbruk for kvinnen og hennes barn/familie (og trend med raskere økning i forbruk og rusrelaterte problemer enn hos menn); forebyggingsarena er i Helsestasjon og primærhelsetjenesten.

For eldre som målgruppe er det viktig å forebygge helseskade og akselerert funksjonstap som skyldes rusmiddelbruk; forebyggingsarena i primær og sekundærhelsetjenesten, samt befolkningsmessige tiltak.

For personer med minoritetsbakgrunn og innvandrerbakgrunn er det viktig å bidra til at informasjon om både potensiell helseskade og tilgjengelighet av behandlingstilbud gis i en målform og et format som treffer målgruppen godt; forebyggingsarena i skole, Helsestasjon, primærhelsetjenesten.

Det er kjent at det er svært stor samsykelighet mellom ruslidelser og psykiske lidelser og koordinert og tilpasset behandling er viktig; tiltaksarena; både i spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjenesten der rus- og psykiatriske lidelser behandles.

Et spesielt problem med økende omfang i Norge er rusmiddelproblemer knyttet til økt bruk av vanedannende legemiddel, inklusive sterke opioide smertestillende. I 2020 var det flere dødelige overdoser av potente smertestillende legemiddel, enn det var forårsaket av heroin. Trenden har vart over tid og er tydelig. Fra 2016 har fastleger kunnet forskrive potente opioider til langvarig smertebehandling utenfor sykehus. Det er en bekymring at tilgjengelighet av potente opioider til langvarig behandling av smerte øker, og at vi samtidig ser en parallell økning av opioide legemiddel som årsak til overdosedød. Dersom ingen virksomme grep tas for å snu trenden mht bruk av potente opioider i langvarig smertebehandling, vil utviklingen og trenden som sees i dag i både bruk og skadekonsekvens, forventes å fortsette. Forebyggingsarena er primær og sekundærhelsetjenesten men også befolkningsmessige og regulatoriske tiltak.

Med tanke på psykisk folkehelse burde man ifm. store reformer/utbyggingsprosjekter og tiltak på samfunnsnivå burde ha et element som evaluerer effekten på psykisk helse. At det var en obligatorisk «check» når man skal rigge større endringer i samfunnet, f.eks. i byplanlegging men også i reformer for utdanning og arbeidsliv. En annen viktig ting er involvering i arbeidslivet, f.eks. arbeidstrening. Her er det mange praktiske hindre for å vende tilbake til vanlig arbeid etter alvorlig psykisk lidelse. Dette er et viktig folkehelsetiltak.

-Psykiskhelse hos minoriteter: Det er kjent med at innvandrere og andre minoriteter i Norge har betydelig høyere forekomst av psykiske lidelser sammenlignet med etnisk norske. Allikevel har minorittene i Norge og internasjonalt manglende kunnskap om psykiske lidelser og behandlingsmuligheter. Det er derfor viktig å jobbe først og fremst med folkeopplysninger om psykiske lidelser ettersom det er som regel stor stigma og tabu knyttet til dette særlig hos innvandrere fra lav inntektsland. Det er også viktig å fokusere mer på ny ankomne flyktninger og barn fra krigsområder for å forebygge traumelidelser og andre psykiske lidelser. Den vil være enda viktigere i disse dager når Norge har mottatt flere tusen flyktninger fra Krigsrammede land som Ukraina og Syria.

-Økt stress hos unge: Generelt nevne økende mengde stress og konformitetspress men også miljømessige stressfaktorer som unge i dag har stadig økende problemer med å takle. Det slår ut i spiseproblemer, selvskading og rus- og avhengighet, men også mobbing. Det må inn i skolen hvordan man mestrer stress og hvordan man regulerer følelser. Her har skolen en viktig rolle mtp. forebygging. Spesialisthelsetjenesten kan ikke bygges nok ut til å takle dette. Derfor er forebygging sentral.

- Vold og overgrep mot barn: Det er også et viktig tema. Hva er det for et samfunnsfenomen dette med overgrep? Hvem er det som begår det og når skjer det, og hvordan kan det forebygges? Hva er sammenhengen med eksponering og risiko for psykiske lidelser.