Høringssvar fra Audiografforbundet

Ang hørsel og derunder rehabilitering og habilitering av hørsel

Stadig flere av norske hørselshemmede får ikke det tilbudet de har lovmessig krav på. De har også dårlige forutsetninger til å vite hva de har krav på. Mangelen på evidensbasert rehabilitering fører til at unødig mange hørselshemmede faller utenfor samfunnet. Utenforskap gir som kjent store kostnader, både personlig og samfunnsmessig. Rent samfunnsøkonomisk fant Oslo Economics i 2020 en samlet samfunnskostnad på 36 milliarder årlig.

Allerede i 1975 uttalte rådgivende utvalg i audiologi at «Det er ikke tvil om at denne manglende oppfølging av voksne - og særlig eldre mennesker - får liten nytte av de høreapparater som det blir bevilget betydelige beløp til.» I 2009 fra regjeringens oppdragsdokument til helseforetakene: «Hørselsomsorgen er preget av mange aktører med mangelfullt samarbeid og kompetanse, og lange ventetider til hørselssentralene.» Med begrunnelse i at situasjonen er den samme per i dag kan man argumentere for en systematisk svikt.

Ideelt sett, uten hensyn til eldrebølgen, bør det være en klinisk audiograf per 10000 innbyggere. I Norge er tallet nærmere 17000. I Sverige er tallet cirka 10300. Rent praktisk sett kan vi med andre ord i Norge ikke kunne gi et forsvarlig tilbud. Folketrygdeloven sier blant annet: «Høresentraler skal ha fast tilknyttet hørselspedagog (audiopedagog), ingeniør og det nødvendige antall audiografer»… Dette etterfølges ikke,og et av flere punkter i loven som ikke følges. Lovverket peker imot spesialisthelsetjenesten.Kompetanse på elementære behov som å kunne kommunisere med andre mennesker bør også være å finne i primærhelsetjenesten. Kommunale audiografer vil gi et historisk kompetanseløft innen audiologi med kurs og oppfølging av både helsepersonell og brukere.

Norske hørselshemmede trenger handlekraft og konkrete tiltak. I 2006 sa en samlet komite: «Komiteen mener regjeringen bør vurdere regelverket, slik at pasienter kan få refundert sine utgifter for tilpasning og justering av høreapparat hos audiograf.» Dette ville gitt en nødvendig utvidelse av dagens system, men ble avvist av Helsedepartementet. Dette mener vi er et feilsteg. Det vil være svært gunstig for helseforetakene å kunne fjerne flaskehalsen som audiografmangelen utgjør ved å sette tilpasninger og oppfølging av høreapparater for medisinsk avklarte pasienter ut til lokale geografisk spredte audiografklinikker. Disse vil dermed generere pasienter og være gunstige samarbeidspartnere for lokale audiopedagoger. Dermed vil hørselshemmede kunne motta tverrfaglig hørselsrehabilitering i lokale "hørselshus" i en langt større utstrekkelse enn hva vi ser per i dag. Tilbake til helseforetakene vil spesielt sykehus da i langt større grad kunne legge fokus på habilitering av barn og andre spesialkasus.

Vil vil bemerke at "audiografmangelen" er skapt av mangelen på stillinger, ikke på antallet audiografer. Det utdannes mange nok og det er svært uheldig at disse ikke sysselsettes.

Hovedårsaken til at vi i Norge per 2022 ikke har et adekvat tilbud til hørselshemmede er i første rekke økonomi. Dette er svært kortsiktig:

Kervasdoue og Harmann fant i 2017 ang høreapparatbrukere:

• Kun 12 ukers bruk i over 5 timer daglig gir bedre mental helse
• Ikke-brukere viser langt raskere kognitiv svikt enn brukere av høreapparater
• Indirekte pasientkostnader synker – ikke-brukere er overforbrukere av helsetjenester
• Stort besparelsespotensiale om flere tok i bruk høreapparater
• «Return of investment» ratio: 10,44 (€1 brukt = €10 spart)

I Norge tar 2 av 5 høreapparatbrukere knapt nok/ikke i bruk sine høreapparater. Folk med nedsatt hørsel trenger et bedre tilbud. Vi bør investere de nødvendige midlene for å imøtekomme kommende økning av hørselshemmede. Vi imøteser kontakt med dere innen det vi anser som å være et noe misforstått fagområde - der audiografer utdannes til å gi et faglig tilbud arbeidslivet i for stor grad ikke gir rom til.