Høringssvar fra ADHD Norge

ADHD Norge takker departementet for mulighet til å komme med innspill til ny folkehelsemelding.

1.2.3 Forebygging og helsefremmende arbeid må styrkes

ADHD Norge er enig i at det forebyggende arbeidet må styrkes. ADHD utredes, diagnostiseres og behandles i spesialisthelsetjenesten, men ansvaret for å avdekke vanskene og oppfølging i etterkant ligger i de kommunale tjenestene. For å kunne jobbe forebyggende og helsefremmende for personer med ADHD og nevroutviklingsforstyrrelser må det tilføres mer kunnskap om ADHD i kommunehelsetjenesten, i skolene, i arbeidslivet, og ikke minst i NAV.

For å styrke det forebyggende arbeidet mener ADHD Norge at skolehelsetjenesten må styrkes med flere ansatte. I skolene i dag er det mangel på helsesykepleiere og en ressurs fordeles gjerne på flere skoler. Dette betyr at elevene ikke får den hjelpen de har behov for og tilbudet blir fragmentert. Vi mener det bør være en fast helsesykepleier på hver skole slik at tilbudet blir reelt og mer forutsigbart. Vi mener også at man burde ansette helsefagarbeidere i skolene, både sosionomer og vernepleiere som kan jobbe med det psykososiale miljøet i skolene. Skoler som har satset på dette har sett at elevene får en bedre psykisk og fysisk helse.

Flere voksne med ADHD har også muskelplager. Forskningsprosjektene som ble gjennomført ved Sørlandet sykehus på 90-tallet, fant at rundt 80 % av både barn og voksne med ADHD hadde vansker med regulering av spenning i muskulatur. Personene i kontrollgruppen uten ADHD viste bare unntaksvis de samme problemene. Mange klager over slitenhet og smerter i rygg, nakke, skuldre, legger eller føtter. Problemene i voksen alder synes i stor grad å være knyttet til smerteutvikling i muskulatur som over lang tid har stått i høy spenning. Dette kan føre til tidlig ufør eller at man ender som deltidsarbeidende i arbeidslivet.

1.3 Sosial ulikhet i helse

For å jevne ut sosiale forskjeller i helsetjenestene mener ADHD Norge at fastlegetjenesten må styrkes med flere ressurser. I dag er det slik at ikke alle har en fastlege, med den konsekvens at de må henvende seg til legevakten eller kjøpe helsetjenester privat. Og har du en fastlege som ikke kan nok om dine helseplager, så er det nesten umulig å bytte fastlege da alle lister er fulle. Fastlegen er døråpner for å få videre helsehjelp, og den varslede fastlegekrisen er alvorlig for landet vårt. Det er også viktig å se på fastlegenes arbeidsoppgaver, samt tjenestens struktur - fastlegene kan ikke gjøre alt og vi mener at det bør vurderes om andre yrkesgrupper bør inkluderes på legekontoret. For eksempel økt bruk av helsesykepleiere eller legesekretærer slik at fastlegene slipper de administrative oppgavene som de nå har.

Kapasiteten i spesialisthelsetjenesten må økes. 50 % av voksne som ønsker en utredning for ADHD får i dag avslag. Dette kan ha ulike årsaker, men noe handler om for dårlig kunnskap hos fastlegen, mangelfulle henvisninger eller sprengt kapasitet i tjenesten. Flere pasienter som får avslag i DPS, blir rådet til å oppsøke private psykiatere for utredning eller behandling. Dette er svært kostbart, og det er ikke alle som har økonomi til det. Flere blir bedt om å søke hjelp kommunalt, utfordringen her at det pr. dags dato ikke eksisterer hensiktsmessige behandlingstilbud for mennesker med ADHD i kommunene.

I dag avvikler myndighetene nasjonale kompetansesenter med et ønske om at regional kompetanse skal styrkes. Dette har vært gjennomført innenfor nevroutviklingsforstyrrelsesfeltet med dårlig resultat. Skjevhetene og forskjellene mellom de ulike helseforetakene har økt og kompetansen har blitt svekket. ADHD Norge mener at en nasjonal overbygging er viktig for å beholde kompetanse på feltet. I dag blir kompetansen mer og mer fragmentert.

Fremover vil det være viktig å kvalitetssikre utredningen og behandlingen av ADHD og komorbide lidelser. Nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av ADHD er redigert ned, i henhold til opprinnelig retningslinje. ADHD Norge tror at dette vil medføre at de enkelte klinikere og fastleger i større grad vil tolke retningslinjen ulikt, med større regionale forskjeller som resultat.

Når avvik oppdages må det sørges for at Helseforetakene tar tak i dette og at det rettes opp raskt. Et eksempel er saken ved BUP Elverum hvor ADHD-diagnosen i perioden 2012-2020 ble strøket på grunn av mangelfull utredning og hvor retningslinjen ikke ble fulgt.