Høringssvar fra Statsforvalteren i Agder

Statsforvalteren i Agder har følgende innspill til ny stortingsmelding om folkehelse:

Generelt:

Vi er kjent med at kommunene i Agder definerer sine største folkehelseutfordringer som sosial ulikhet i helse og psykisk uhelse. Det er derfor bra og nyttig for det videre folkehelsearbeidet i kommunene at Regjeringen vil lage en ny strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller. Det samme med ny opptrappingsplan for psykisk helse, hvor særlig forebygging og helsefremming for å sikre god psykisk helse hos barn og unge bør bli en sentral del. Det bør være mer enn en ambisjon å få en slik opptrappingsplan til.

Sosiale ulikheter:

Som kjent er det i arbeidet med barn og unge folkehelsetiltak gir størst gevinst. Barndommen "varer hele livet", og det er her vi legger grunnlaget for god helse og livskvalitet i voksen alder. Barnehagen og skolen er de viktigste arenaene, ved siden av familie og venner, til å legge grunnlaget for en god helse. Vi mener derfor at en større innsats for å styrke barnehager og skoler vil være nødvendig for å styrke befolkningens psykiske og fysiske helse og forebygge sykdom og helseplager.

Psykisk lidelse er landets dyreste sykdom og det vil derfor også være en stor samfunnsøkonomisk gevinst ved å styrke barns psykiske helse i barnehage og skole. Tiltak på disse arenaene vil også bidra til sosial utjevning, hvilket bør utnyttes i større grad.

Mye tyder på at det er forhold i barnehager og skoler som ikke er helsefremmende. Ifølge tall fra SSB har voldsepisoder blant barneskolebarn økt med 75% fra 2010 til 2020. Dette er en bekymringsfull utvikling som vil kunne ha konsekvenser for vår folkehelse. Skolevegring og flere psykiske plager ser også ut til å være et økende problem i vårt samfunn og vitner om behov for å styrke barnehager og skoler for å forhindre en negativ trend.

I de fleste barnehager og skoler opplever de ansatte allerede en stor arbeidsbelastning og mange mener ressursene ikke strekker til for å møte de utfordringene de ser. Skolen blir stadig pålagt flere krav til hvordan de skal jobbe og hva skoledagen skal inneholde uten at det medfølger ekstra ressurser. Et viktig eksempel på dette er livsmestring i skolen.

Nye tiltak som innføres i barnehage og skole må ha medfølgende ressurser. I tillegg til å styrke de ansattes kompetanse på helserelaterte temaer må det også medfølge ekstra ressurser for å innlemme arbeidet godt nok i barnehagen og i skolen.

Flere faggrupper inn i skolen. Vi tror flere faggrupper inn i skolen vil kunne styrke skolen som helsefremmende og forebyggende arenaer. Miljøterapeut, sosionom, psykolog og barnevernsansatte er eksempler på faggrupper som vil kunne jobbe forebyggende og ivareta viktige behov som styrker barns helse.

Styrke skolehelsetjenesten. Helsesykepleierne og andre ansatte i skolehelsetjenesten ivaretar mange viktige behov hos barn og unge. Denne tjenesten bør styrkes og utvides.

Styrke samarbeidet mellom helsesektor og utdanningssektor. Helse skapes ikke i helsesektoren, men i stor grad innenfor utdanningssektoren. Det er derfor avgjørende at disse sektorene har et tett samarbeid.

Livet etter pandemien:

Statsforvalteren i Agders erfaring med kommunenes arbeid med oppfølging av utsatte barn og unge under pandemien, viste at de kommunene som fra før av hadde gode systemer for tverrfaglig arbeid, i stor grad fanget opp disse barna tidlig og fulgte de opp. Det er derfor viktig at systemer for godt tverrfaglig samarbeid rundt utsatte barn og unge, slik som BTS-satsingen (Bedre Tverrfaglig Satsing) bør videreføres.

I Agder har vi sett at det har vært et økende hjelpebehov særlig innen psykisk helse under og etter pandemien (blant annet har barne- og ungdomspsykiatrien økt antall henvisninger med over 31 % i perioden). Kommunene opplever ikke at de har kapasitet til å møte dette behovet og å "forebygge henvisninger" til spesialisthelsetjenesten. Det bør være mer enn en ambisjon om å lage en opptrappingsplan for psykisk helse, hvor folkehelseperspektivet må stå sentralt.

Ikke-smitsomme sykdommer:

Frisklivssentraler og andre forebyggende tjenester i kommunene, er sentrale for å ivareta enkeltpersoner som trenger hjelp til å endre levevaner. Kommunene avsetter lite ressurser til dette arbeidet, ofte er det bare èn person i en liten stillingsandel. Ofte er begrunnelsen at "slike tjenester ikke er lovpålagt". Potensialet i slike tjenester, med god kompetanse på levevaneområder (kosthold, fysisk aktivitet, tobakk, søvn, depresjons- og belastningsmestring osv.) er stort. Slik som i ulikt informasjonsarbeid ovenfor barnehager, skoler, frivillige organisasjoner og befolkningen generelt. Dette burde utnyttes bedre, enten ved å lovpålegge slike forebyggende helsetjenester for alle aldre, eller med økte økonomiske insentiver.

God psykisk helse og livskvalitet:

Vi tror at for å styrke kommunens psykiske folkehelsearbeid må en satse nasjonalt på gode, helsefremmende barnehager og skoler, utvikle og tilrettelegge for gode foreldreveiledningsprogrammer og inkluderende fritidstilbud for alle barn og unge.

Gjennom folkehelseprogrammet, som Agder var tidlig ute med å delta i, gjorde kommunene seg verdifulle erfaringer med å jobbe systematisk med folkehelsearbeid. Programmet gjorde at de fleste, også de minste kommunene, ble med på nye satsinger. En gjorde seg også erfaringer med evaluering av tiltak. Dette programmet bør videreføres. Kommunene har strevd med å definere hva som skal være indikatorer for helsefremmende barnehager og skoler. Dette bør vies mer nasjonal oppmerksomhet. En slik stor regional satsing gjør også at vi blir bedre til å samarbeide mellom ulike regionale aktører, KS, universitet, kompetansesentre og kommuner.

Gjennom våre tilsyn med kommunenes tverrfaglige samarbeid rundt barn henvist til barne- og ungdomspsykiatrien, ser vi at det er uklart hvilken tjeneste som har ansvaret for barn og unges psykiske helsetilbud i førstelinjetjenesten. Hvilket ansvar for oppfølging og eventuelt behandling har helsestasjonen og skolehelsetjenesten? Hva med andre lavterskeltilbud eller fastleger og kommunepsykologer, hviket ansvar har de? Nærmere avklaringer her, ville kanskje forebygget en del av de mange henvisninger til spesialisthelsetjenesen.

Folkehelsearbeidet i kommunene/Strukturelle virkemidler:

En stor del av det systematiske arbeidet med folkehelse i Norge, tillegges kommunene, gjennom folkehelseloven. Vi hos Statsforvalteren i Agder har fulgt med på dette arbeidet gjennom våre oppdrag, nasjonale kartlegginger og satsinger, våre tilsyn med oversiktsarbeid og miljørettet helsevern og folkehelsesamlinger med fylkeskommunen og kommunene. Det er dessverre, 10 år etter at loven trådde i kraft, fortsatt avsatt lite ressurser i våre kommuner til å jobbe systematisk med folkehelse, slik loven krever. Kommuene er på omtrent samme nivå som de var når loven kom. Men det kan se ut til at det er flere aktører i kommunene, kanskje særlig innen planarbeid, som opplever at de også har ansvar for folkehelsearbeidet.

Samtidig stilles det høye krav til kommunene; løpende og 4-åring oversiktarbeid som krever kunnskap og kompetanse fra mange enheter i kommunen, kunnskapsbaserte vurderinger av folkehelseutfordringer, koordinering av tverrsektorielt arbeid, koble folkehelselovens krav til plan- og bygningslovens krav og virkemidler (inkludert kommunenes arbeid med bærekraftsmålene), iverksetting/videreutvikling av kunnskapsbaserte tiltak og evaluering/læring og forbedring av kommunens systematiske folkehelsearbeid.

Det kan derfor synes hensiktsmessig å se nærmere på de høye krav som stilles etter folkehelseloven og den manglende kapasitet kommuene setter av til dette. Kanskje bør loven evalueres og vurderes endret, særlig knyttet til kommunenes avsatte kompetanse og ressurser til å ivareta folkehelselovens krav. Vi er kjent med dengang loven kom, diskusjonen om hvorvidt det var nødvendig å synliggjøre at kommunene trengte annen folkehelsefaglig kompetanse i tillegg til samfunnsmedisinsk kompetanse dersom oppgavene etter loven skulle ivaretas. Vi foreslår at dette må vurderes på nytt, både den kompetanse som kreves og ressurser til arbeidet. Vår erfaring etter 10 år med folkehelseloven er at kommunlegene ikke har kapasitet til å ivareta alle de oppgaver loven krever og ei heller kan ivarta kompetanse på alle områder, som planarbeid, koordinering osv.

Det er også etterhvert blitt en stor "mismatch" mellom alle de som nå utdanner seg på bachelor og mastergradsnivå innen folkehelse på universiteter og høyskoler og de få eller ingen stillinger det er innen dette i kommunene.