Høringssvar fra Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Helsam, UiO

Avdeling for samfunnsmedisin og global helse

Institutt for helse og samfunn, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Innspill til Folkehelsemeldingen 2023

Innledning

Helsen i Norge er god, men vi vet også at den er skjevt fordelt avhengig av parametre som utdannelse, økonomi og geografi (sentrum/periferi). Grunnlaget for god helse skapes i barne- og ungdomsårene, og bedres eller svekkes der hvor folk lever sine liv.

Vi forstår helse i kraft av det utvidede helsebegrep, som summen av fellesskap og tilhørighet, mulighet for bevegelse og nærkontakt med natur, mestring, mulighet for meningsfull aktivitet, som trygghet og frihet fra stress, som verdighet og rusfrihet.

Truslene mot helse er mange, men økende ulikhet er en av de sterkeste faktorene i det store bildet. Grunnlaget legges allerede i tidlig alder, men til tross for de senere års vektlegging av tidlig innsats gjøres det for lite for å hindre at barn vokser opp under vanskelige betingelser. Trusselbildet dreier seg imidlertid også om faktorer som ensomhet, utenforskap, økende inaktivitet blant barn, blant annet på grunn av økt skjermbruk, og problematisk rusbruk.

Avdeling for samfunnsmedisin og global helse er landets største innenfor akademisk samfunnsmedisin. Vi har lest utlysningsteksten med interesse og har følgende tematiske innspill:

Sosial ulikhet i helse

Systematiske helse-ulikheter er en økende utfordring i dagens Norge, til tross for en sterk bevissthet rundt problematikken de siste 20 år, og vi er glad for at regjeringen og departementet opprettholder trykket på disse strukturelle forskjellene.

Vi foreslår at folkehelsemeldingen tar det fulle mangfoldet i befolkningen i betraktning når det gjelder helseovervåkning og utforming av helsetiltak. Dette mangfoldet inkluderer alle de som oppholder seg i Norge og bør ikke begrenses av legal status eller norsk personnummer slik som gjestearbeidere uten fastlege, fattig tilreisende EØS borgere, nyankomne asylsøkere, menn og kvinner i prostitusjon, papirløse og andre i en midlertidig og prekær sosial situasjon.

Det er positivt med et økt fokus på Samisk språk og befolkning, men det finnes også andre minoritetsgrupper som må nevnes. Spesielt er den Kvenske befolkningen i nord ofte glemt, språket er i ferd med å forsvinne, og det er forsket lite på helse hos denne minoritetsgruppen. Kvensk institutt burde bli forespurt om hvordan de ønsker å bli inkludert i helseforskning og helseintervensjoner i framtiden.

Typiske kvinnesykdommer og kvinnelige særtrekk ved ikke-smittsomme sykdommer er fortsatt underprioritert og underfinansiert i forskningsmiljøet i Norge. Vi ber regjeringen øke bevilgninger og øremerke midler til slike typer problemstillinger.

behovet for et nytt begrep: Strukturell kompetanse

I 1966 sa Martin Luther King at «of all the forms of inequality, injustice in health is the most shocking and inhuman». Helseulikhet er ikke bare en biologisk realitet – de er et resultat av urettferdige maktforhold i samfunnet. Det er 70 år siden den første forskningen på sosial ulikhet i Norge. Men fremdeles er det sånn at helsepersonell og andre bidrar til å opprettholde denne ulikheten. Vi så det under koronapandemien – forskjeller i antall smittede og alvorlig syke ble tillagt kulturelle faktorer hos utsatte grupper heller enn til sosioøkonomiske faktorer. Eller det ble forsøkt forklart ved biologiske faktorer. Men det er verken biologiske eller kulturelle faktorer som driver ulikhet i helse.

Vi anbefaler at man innfører begrepet strukturell kompetanse i tillegg til begrepet helsekompetanse i folkehelsemeldingen. Strukturell kompetanse er utviklet ved amerikanske læresteder i legers grunn- og videreutdanning, og har nå blitt spredt til andre helseutdanninger. Begrepet strukturell kompetanse er et begrep som kan bygge bro for helsearbeideren mellom effektene på sosial ulikhet hos enkeltindividet og de mer systemiske driverne av denne ulikheten. Mens modeller som kulturell kompetanse eller helsekompetanse fokuserer særlig på det kliniske møtet, og forsøker å finne årsak til eventuell kommunikasjonssvikt i hhv bias hos helseutøveren i det kliniske møtet eller kunnskapsmangel hos pasienten, innebærer begrepet strukturell kompetanse at man anerkjenner at det er de økonomiske og politiske forholdene som produserer helseulikhet i utgangspunktet. Strukturell kompetanse adresserer derfor også de kliniske effektene av stigma og rasisme. Gjennom å bli strukturelt kompetente kan helsearbeideren utvide sitt arsenal av mulige handlingsarenaer til å være ikke bare det kliniske møtet, men også hvordan institusjoner (fra legekontoret til helsetilbudet i kommunen, til sykehusets poliklinikk) organiseres, hvordan boområder utformes, og hvordan skoletilbudet legges opp. Slik kan man også få de mange helseutøverne i kommunehelsetjenesten til å være med i det helsefremmende og forebyggende arbeidet, samt til å være med og forebygge sosial ulikhet og dermed vri tjenesten.

Strukturell kompetanse handler ikke bare om å være bevisst de negative effektene av sosial ulikhet på helsen, men også om å sette helsepersonell i stand til å arbeide på flere arenaer. Tidligere har vi i for stor grad undervist om sosiale helsedeterminanter som et fakta som skal pugges heller enn forhold som skal utfordres og gjøres noe med. Strukturell kompetanse innebærer at helseutøverne må settes i stand til å jobbe med strukturelle rammer som skaper uhelse i utgangspunktet. Ser de at boligforholdene for pasientene sine gjør bedringsprosesser umulig, må de få verktøy for å formidle det videre i systemet. Koronakrisen har også vist hvor viktig samarbeid er for å nå frem med strukturelle endringer (for eksempel gjennom samarbeid med trossamfunn eller engasjerte enkeltindivider som kjente sine lokalsamfunn). Strukturell kompetanse handler også om å ha kompetanse til å samhandle med andre fagfelt for å skape grunnlag for strukturell endring. Vi mener det er helt nødvendig å innføre et slikt begrep og at det vil være med på å bringe intensjonene i folkehelsemeldingen videre.

Psykisk helse og rus er et spesielt sårbart område på helsefeltet, men kanskje noe av det viktigste området å styrke for å bedre folkehelsen.

Livet etter pandemien

Mental helse er og blir en stor utfordring i tiden etter Covid-19 pandemien. Vi trenger mer kunnskap om hvordan isolasjon over tid har påvirket befolkningens mentale helse og særlig studere langtidseffekter for den oppvoksende generasjonen med hensyn til sosial adaptasjon, forekomst av psykiske lidelser og «allosterisk load» og hva det gjør med deres helse utover i livet.

I analyser av strategier for å håndtere Covid-19 på samfunnsnivå, trenger vi en så bred tilnærming som mulig, og de psykologiske perspektivene må være med. For detaljerte innspill, se artikkelen "Is fighting against Covid-19 enough?"

Klima og helse

Menneskeskapte klima- og miljøendringer er en av de største samfunnsutfordringene i vår tid. Men de er også blant de største truslene for folkehelsen, både for vår egen og kommende generasjoners helse. Covid-19 har vist hvordan klimakrisen, naturødeleggelse og sosial ulikhet henger sammen. Fjorårets Lancet-rapport om klima og helse bar tittelen «Kode rød for en sunn fremtid», og det haster. Helsetjenestens eget bidrag til klima- og miljøendringene er betydelig: Hvis den globale helsesektoren var et land, ville det vært verdens 5. største utslippsgenerator av klimagasser. Det er mye helsevesenet selv kan gjøre for å redusere dette bidraget, som å prioritere forebygging og helsefremmende arbeid, velge mindre utslippsgenererende løsninger og redusere overdiagnostikk og overbehandling. Vi må skape bærekraftige helsetjenester som tilbyr behandling av høy kvalitet uten å frata fremtidige generasjoner muligheten til god helsehjelp. En styrking av folkehelsearbeidet vil kunne ha stor betydning for klima fordi det er stort samsvar mellom klimavennlig og helsevennlig samfunnsutvikling for eksempel gjennom å sikre grøntområder, legge til rette for aktiv transport og et sunt og klimavennlig kosthold. Primærforebyggende og helsefremmende arbeid vil også kunne begrense utslipp fra helsesektoren ved å redusere behovet for helsetjenester. Klimaendringer vil tvinge mennesker til å flykte på grunn av stigende havnivå, ekstreme værhendelser og tørke. Fordi klimaendringer og miljøtrusler disproporsjonalt affiserer den delen av befolkningen som allerede er utsatt for sykdom og død (etniske minoriteter og urbefolkninger, sårbare eldre og mennesker som lever under dårlige kår), handler dette også om likeverd og rettferdighet, både nasjonalt og globalt.

Fokus på klimaendringer er en absolutt nødvendighet for god folkehelse. Det er ikke slik at folkehelsen «kan ha nytte av» at vi fokuserer på klimaet, folkehelsen er avhengig av at vi gjør alt vi kan for å redusere klimaendringene. Det har ikke bare betydning for spredning av smittsomme sykdommer, men også for kroniske sykdommer som luftveis- og hjertesykdommer. Klimakonsekvensene treffer ulikt, noen deler av befolkningen kan tilpasse seg til en viss grad, men for mange kommer det til å få store konsekvenser for helsen. Som et konkret eksempel kan vi nevne drikkevannet vårt. Vi har et gammelt ledningsnett i Norge, med opptil 50% lekkasje enkelte steder i landet. Med økt nedbør og flom vil vi få større press på ledningsnettet, og sjansen er stor for at kloakk som inneholder både miljøgifter, medisinrester og andre sykdomsfremkallende stoffer vil sive inn i drikkevannet. Mer forskning på konkrete konsekvenser av klimaendringer er viktig. Se for øvrig Helsedirektoratets sin rapport fra 2021 (kapittel 3.6. Helse og klima). Dekanene ved de fire medisinske fakultetene har nylig godkjent en rapport som anbefaler en rekke tiltak for å inkluder klima og naturødeleggelser i sin undervisning i et folkehelseperspektiv, som også tar høyde for sosial ulikhet. Flere relevante referanser finnes på siste side i dette dokumentet.

Ikke-smittsomme sykdommer og levevaner

Helsedirektoratet skriver at «Samfunnskostnaden relatert til usunt kosthold i Norge er tidligere anslått til 154 milliarder 2013-kroner, et tilsvarende estimat om fysisk inaktivitet er anslått til ca. 400 milliarder kroner per år når et kvalitetsjustert leveår er verdsatt til 1,1 millioner kroner. Kostnadsanslagene er to eksempler på totale samfunnsøkonomiske gevinster som kan oppnås dersom befolkningen følger kostrådene og/eller rådene om fysisk aktivitet.»

Det blir fort misvisende å vise beregninger som setter fysisk aktivitet og ernæring opp mot hverandre på denne måten. Her virker det som om intervensjoner som går på inaktivitet har potensiale til å forebygge mye mer sykdom enn ernæringstiltak, mens i virkeligheten er disse tallene bygget på en rekke meget komplekse beregninger og forutsetninger som har stor betydning for sluttresultatet. Videre er det også slik at potensialet for hvor mye som kan spares på å sette inn tiltak vil være avhengig av utgangspunktet. I noen samfunnsgrupper/ aldersgrupper/ landsdeler vil det antagelig være størst behov for tiltak som øker fysisk aktivitet og motsatt andre steder.

I forlengelsen av dette bør det utvikles metoder som tar høyde for usikkerhet i målene som legges til grunn for kostnadsberegninger, YLL og DALYs slik at usikkerheten gjenspeiles i estimatene gjennom konfidensintervall eller på annen måte sørger for at usikkerhetene i antagelsene blir mer tydelige for allmennheten.

Vi vet hva slags livsstilsendringer som må til for ytterligere å redusere forekomsten av NCD i Norge i årene som kommer, men vi vet ikke nok om hva slags utforming av intervensjonene, både på individ og samfunnsnivå, som mest effektivt bringer oss dit, særlig i forhold til de med lavest sosio-økonomisk status. Her trengs det innsats for å teste ut og evaluere en rekke intervensjonsmodeller, blant annet i form av samarbeid mellom norske kommuner og samfunnsmedisinske forskningsmiljøer.

God psykisk helse og livskvalitet

Det er nå 35-40 år siden vår avdeling studerte "mental helse, behandling og forebygging" i Værøy kommune i Lofoten, men temaet er fortsatt like aktuelt. På avdelingen er det et ønske om at "Samfunnspsykiatri og mental helse" i fremtiden vil bli prioritert som satsingsområde i folkehelsearbeidet. Vi har forskere på vår avdeling som tidligere har dokumentert behovet for sterkere fokus på forebygging av mental uhelse, bl.a. ved å skape og evaluere verdien av inkluderende helsefremmende møteplasser. "Følsomhetens kraft" er en viktig dimensjon i befolkningens mentale helse og i forebygging av psykiske lidelser.

Krigen i Ukraina gjør at vi vil ta imot en stor gruppe hard rammede ukrainere det neste året. Hvordan kan vi forebygge langvarig psykisk uhelse og utvikling av post-traumatisk stress lidelse for denne gruppen. Det er behov for raskt å sammenstille kunnskap fra andre konflikter og land og forsøke å forebygge dette før det har gått for lang tid. Det eksisterende psykiske hjelpeapparatet har ikke kapasitet til å håndtere disse utfordringene uten betydelig økt ressurstilgang.

Det er en sterk sammenheng mellom langvarig mentalt stress og utvikling av depresjon, angst, spiseforstyrrelser og kroniske tretthetstilstander. Alle disse lidelsene tar lang tid å rehabilitere og påfører det norske samfunnet betydelig menneskelige og økonomiske belastninger. Det finnes etter hvert mye kunnskap internasjonalt både om årsaksforhold og intervensjoner. Vi vil oppfordre regjeringen til å satse på psykoedukasjon rundt forebygging av stress blant ungdomsskole- og videregående-elever. Økt kunnskap om årsaker, symptomer og erfaring med stress-mestringsverktøy vil trolig være en svært effektiv samfunnsøkonomisk investering. Flere norske forskningsmiljøer forsker i dag på universelle tiltak som fremmer psykisk helse og livskvalitet i skolen, slik som f.eks. 5 Ways to Wellbeing . Helsefremmende tiltak som viser seg å ha god kost/nytte-effekt, bør vurderes implementert i alle norske skoler, og staten bør i så fall støtte slik implementering økonomisk for å sikre at den blir gjennomført.

Psykisk helse og rus er et spesielt krevende og sårbart område på helsefeltet, men kanskje noe av det viktigste området å styrke for å øke folkehelsen. Vi trenger bedre oppfølging av utsatte barn i familier med problematisk rusbruk og psykisk helseproblemer. Samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten må styrkes når det gjelder barn med psykiske problemer. Lavterskeltilbud til ungdom som er i ferd med å utvikle helseskadelig rusbruk må styrkes. Og vi trenger mer forskning for å finne nye og gode strategier for å drive forebyggende arbeid på rusfeltet.

Folkehelsearbeidet i kommunene

Vi som lever og arbeider i kommuner med store sosiale utfordringer og forskjeller erfarer at det er en korrelasjon mellom demografi og kommune-økonomi. Til tross for gode kunnskaper om hva som kan bedre levekårene for marginaliserte grupper, er det ikke mulig å prioritere midler til systematiske intervensjoner. Vi vil oppfordre regjeringen til å bevilge øremerkede midler til slike prosjekter som målgruppe-kommunene kan søke på.

Ny kunnskap og innovasjon

Forskning i samfunnsmedisin

I motsatt til på de fleste andre medisinske områder, er det svært lite kontakt mellom akademia og praksisfeltet når det gjelder samfunnsmedisin. Denne mangelen på forskning gjenspeiles klart i det manglende forskningsgrunnlaget i folkehelsearbeidet. Styrket, tverrfaglig forskning på hva som gir effekt på helsen, altså forskning på effekten av tiltak i folkehelsearbeidet (inkludert potensielt negative effekter av slike tiltak), og hva som kan begrense både årsaker til og konsekvenser av sosial ulikhet i helse, er helt nødvendig. Forskningsbasert kunnskap vil gi retning når tiltak skal prioriteres.

Forskning på folkehelse gjøres nå av helt andre enn leger. Det er viktig fordi «helse i alt vi gjør» handler om mye mer enn medisin. Men kommunelegene har en helhetstilnærming til folkehelsen, inkludert helsefremmende arbeid, i kommunene. De er de av legene som har systembrillene på, og som kommunens medisinskfaglige rådgiver kan de bidra til at kommunene iverksetter målrettede tiltak på folkehelseområdet. Det utdannes nå unge og skarpe hoder i spesialiteten samfunnsmedisin, og det gir ikke mening at det forskes så lite praksisnært knyttet til denne gruppen.

Vi foreslår:

1. Sterkere kontakt mellom praksisfeltet og akademia. Det kan gjøres ved å

a. etablere et forskningsfond for såkornsmidler, tilsvarende forskningsutvalget i Norsk forening for allmennmedisin , og et forskningsutvalg som skal tildele med representanter fra hver av de fire universitetene, nedsatt fra hvert av de fire samfunnsmedisinske instituttene.

b. Få faste kontaktpersoner mellom akademia og praksisfelt på hver av de fire instituttene.

2. Universitetene bør forpliktes til å legge til rette for spesialistutdanning i samfunnsmedisin.

3. Et eget forskningsfond for forskning på praktisk samfunnsmedisin slik den utøves i kommunene tilsvarende det som er opprettet i allmennmedisin.

4. Økt kompetanse på praktisk samfunnsmedisin på instituttene forutsetter at universitetene satser målrettet på å utvikle kompetanse og har klare mål for å rekruttere leger.

5. Det må bli både attraktivt og mulig å kombinere stillinger innenfor og utenfor universitetene, også når det gjelder samfunnsmedisin.

Det rekrutteres nå svært mange flinke samfunnsmedisinere, men svært få av dem som jobber i kommunene, i NAV eller hos statsforvalteren, går inn i forskning. Det er en tapt mulighet for folkehelsearbeidet. Det er altså behov for et tilsvarende løft for samfunnsmedisinsk praksisrelevant forskning –det befinner seg i dag omtrent der allmennmedisinen var på 1970-tallet.

Det er en (tilsynelatende) raskt økende forekomst av kroniske muskel-ledd-multi-symptom lidelser som fibromyalgi, kroniske tretthetssyndrom, smerte-tilstander og long-covid uten tilsynelatende sikre biologiske markører. Både pasienter, helsetjenesten og NAV strever med å finne gode veier til mestring og rehabilitering. Den samme problematikken ser vi i de andre nordiske landene. De har kommet lenger både på forskning og behandling. Her trenger vi å styrke samarbeidet og lære raskt. Det er stort potensiale for å redusere langtidsledigheten med økt innsats på feltet.

«Helsedirektoratet erfarer at det er behov for å styrke kunnskapen om helsekonsekvenser nasjonalt, regionalt og lokalt, herunder om samfunnsøkonomiske konsekvenser. Det er etterspørsel fra samarbeidspartnere nasjonalt, og i oppfølgingen av folkehelsearbeidet i kommunene.» Vi er enige i at det er viktig å øke kunnskapen om samfunnsøkonomiske konsekvenser, men det er viktig å øke kunnskapen om helsetilstanden i befolkningen samtidig. Uten solide, godt begrunnede tall som grunnlag for de samfunnsøkonomiske konsekvensene, blir det lett bare usikre estimater som ikke har rot i virkeligheten. Det er derfor viktig å legge til rette for grundig helseovervåkning og forskning som kan bidra med detaljert informasjon om både sykdomsbyrde og risikofaktorer

Strukturelle virkemidler i folkehelsearbeidet

Vi støtter et styrket og mer differensiert lovverk knyttet til regulering og avgifter av ugunstige matgrupper og nytelsesmidler. Slik som Chile bør vi vurdere å lage merkeordninger som ikke bare viser hva som er sunt, men også merke usunn mat ut fra visse kriterier for innhold av sukker, mettet fett, mangel på naturlige mikro-ernæringsstoffer, bestemte E-stoffer osv. Merkeordningen må være så tydelig at man ikke trenger å gjøre en egen innsats for å få med seg informasjonen når man kjøper mat. Vi søker altså mer objektive kriterier for merking enn dagens «nøkkelhull-merking».

Et annet felt som må få sterkere oppmerksomhet er barn og unges bruk av sosiale medier og tilgangen til voksen-innhold via nett-, spill- og strømmetjenester. Sosiale medier er en kilde til god samhandling og effektiv kommunikasjon, men også sterkt sosialt press, usunne kroppsidealer og verdier, forherligelse av vold, usunne seksuelle rollemodeller, skjult og aggressiv reklame, forvirrende kunnskapsinnhold, mobbing og utenforskap. Tiden unge bruker på slike plattformer står i fare for å fortrenge tid brukt på andre nødvendige samfunns-arenaer, erfaringer i «det virkelige liv» og god interaksjon med barnas nærmeste. Summen av skjermbruk og tilgang bidrar også til at det er vanskelig for unge å «logge av» og få nok søvn. Vi ber regjeringen vurdere et regelverk som gir føringer og begrensninger på hva slags innhold, markedsstrategi og tekniske løsninger som skal være lov å bruke mot barn under 18 år. Digitale tilbydere som ikke sørger for å holde seg innenfor disse rammene bør møte sterke økonomiske sanksjoner og i ytterste konsekvens blokkering av sitt domene. Vi mener dagens påvirkning er alt for sterk og massiv til at vi kan fortsette med en «vente og se» holdning, selv om evidens er vanskelig å etablere på kort sikt.

Andre innspill - eldre

I Norge ligger vi på verdenstoppen når det gjelder osteoporose og brudd. Etter alvorlige brudd som hoftebrudd (tidligere kalt «lårhalsbrudd») er det høy dødelighet, og mange eldre mister evnen til å ta vare på seg selv. Til og med etter mindre alvorlige brudd som håndleddsbrudd er funksjonsnedsettelsen høy, og behovet for hjelp er stort. Tiltak for å bedre beinhelsen i befolkningen er nødvendig, for eksempel ved å øke fokuset på å screene for osteoporose hos de med risikofaktorer for denne sykdommen. Forebygging av primære brudd ved å sette inn tiltak for fallforebygging (for eksempel ved bedre strøing av fortau på vinterstid) og sekundære brudd (for eksempel ved innføring av standardisert oppfølging på sykehus etter et første brudd) er også å anbefale, hvis vi ønsker å ha en funksjonsdyktig eldre norsk befolkning framover. Det er stort fokus på at eldre lever lengre med god helse, men hva med dem som ikke har god helse? Vi mener sykdomsbyrden av tilstander som vil ramme eldre i stor grad i fremtiden er underkommunisert. Alder er en sterk risikofaktor for en rekke kroniske tilstander som vil øke i antall til tross for at insidensen i noen tilfeller har gått ned.

Det burde være mer fokus på hvordan forebygge helseutfordringer hos eldre. JAMA Network Open satte i 2021 opp følgende liste over områder hvor det trengs mer forsking rundt eldres helse:

1. Forebygge aldersdiskriminering

2. Rettferdig infrastruktur for helsetjenester som adresserer ulikheter og sosiale determinanter for helse.

3. Bidra til at eldre står lengre i arbeidslivet.

4. Utdanning, opplæring og støtte for eldre.

5. Forebygging av tilstander som henger sammen med alder (f.eks. delirium, fall, skrøpelighet, inkontinens), og kroniske tilstander og sykdommer relatert til aldring

6. Folkehelseintervensjoner for sunn aldring.

7. Utvikle nye geriatriske omsorgsmodeller som gir målrettet, personsentrert omsorg, maksimerer funksjon og adresserer forhåndsdirektiver.

8. Langsiktig omsorg med integrering av sosial omsorg og helsevesen, integrering av familier og uformelle omsorgspersoner.

9. Politikk og finansieringsreformer for å forbedre omsorgstilgang og -kvalitet på tvers av grupper.

10. Nasjonale og internasjonale sammenligninger av helsetjenesters tilnærminger for eldre voksne.

Kosthold oss eldre må få høyere fokus. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten av underernæring fra 16 til 40 %, og 20–59 % er i risiko. For denne gruppen er ernæring, mat og måltider viktig, både når det gjelder livskvalitet, fysisk og psykisk helse. Blant eldre i risikogruppen bør det innføres obligatorisk screening for underernæring slik at tiltak kan settes inn tidlig. Det finnes retningslinjer for kosthold i institusjoner , mens hjemmeboende eldre ikke får systematisk oppfølging. Forskning på tiltak som kan bidra til bedret psykisk helse, bedret fysisk form og selvstendighet samt forebygging av underernæring hos hjemmeboende eldre trenger økt fokus.

Legeutdanning

Leger er viktige premissleverandører for den offentlige samtalen om helse. Slik det er i dag, er de fleste leger preget av et biomedisinsk paradigme som først og fremst går ut på å diagnostisere og behandle allerede utviklet skade og å identifisere og behandle individuelle risikofaktorer. De er dårlig trent til både å drive forebyggende og helsefremmende arbeid. Men forebyggende og helsefremmende arbeid har størst effekt på strukturelt nivå. Hvis vi skal greie å vri innsatsen i helsetjenesten over fra kurativ virksomhet til mer forebyggende og helsefremmende virksomhet er vi nødt til å også gjøre noe med prioriteringen av undervisningen om dette i landets medisinerutdanninger. Vi må få tilstrekkelig tid avsatt i utdannelsen til å gi de fremtidige legene de verktøyene de trenger til å utføre denne type oppgaver. Får vi mer av dette inn i legeutdannelsen er det også større sannsynlighet til at leger vil velge dette som forskningstema.

Hvis leger blir bedre skodd på disse feltene kan de også ta mer del i den offentlige samtalen både om helsefremmende og forebyggende arbeid, de blir bedre til å drive påvirkningsarbeid lokalt og nasjonalt, og de kan virke som endringsaktører ved å fremme helseperspektivet inn i andre politikkområder, eksempelvis planarbeid.

Det biomedisinske individfokuset i medisinen gjør også at leger blir for dårlig skolert i å arbeide for å redusere sosial ulikhet i helse. På individnivå gir dette seg utslag i at de har for lite oppmerksomhet rettet mot strukturelle faktorers betydning for helseatferd og bruk av helsetjenesten. Dårlig økonomi er en vesentlig risikofaktor for dårlig helse, men propedeutikkutdanningen i Norge gir ikke trening i å spørre om økonomiske forhold. Det gjør at likeverdige tjenester blir vanskelig å oppnå for de som er utsatt. Leger får heller ikke de verktøyene som trengs for å drive påvirkningsarbeid når det gjelder strukturelle faktorers betydning for helsen til befolkningen. Det gjør at man mister en vesentlig stemme i arbeidet for å hindre sosial ulikhet.

Oslo 13.04.22

Behera, M. R., D. Behera, and S. K. Satpathy. "Planetary Health and the Role of Community Health Workers." [In eng]. J Family Med Prim Care 9, no. 7 (Jul 2020): 3183-88. https://doi.org/10.4103/jfmpc.jfmpc_328_20.

Karliner, J, S Slotterback, R Boyd, B Ashby, K Steele, and J Wang. "Health Care’s Climate Footprint: The Health Sector Contribution and Opportunities for Action." European Journal of Public Health 30, no. Supplement_5 (2020). https://doi.org/ https://doi.org/10.1093/eurpub/ckaa165.843.

Lenzen, Manfred, Arunima Malik, Mengyu Li, Jacob Fry, Helga Weisz, Peter-Paul Pichler, Leonardo Suveges Moreira Chaves, Anthony Capon, and David Pencheon. "The Environmental Footprint of Health Care: A Global Assessment." The Lancet Planetary Health 4, no. 7 (2020/07/01/ 2020): e271-e79. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/S2542-5196(20)30121-2. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2542519620301212.

Lie, Anne H. Kveim, Karoline Asdal, Elisabeth Tran, Sara Eriksen, Ritika Sharma, Ragnhild Vereide, Signe Opdahl, et al. Klima Og Bærekraft I Helseutdanningene. Universitetet i Oslo (Oslo: 2021). https://www.med.uio.no/she/om/rapporter/rapport_klima-og-berekraft-i-helseutdanningene_final.pdf.

Springmann, M., L. Spajic, M. A. Clark, J. Poore, A. Herforth, P. Webb, M. Rayner, and P. Scarborough. "The Healthiness and Sustainability of National and Global Food Based Dietary Guidelines: Modelling Study." [In eng]. Bmj 370 (Jul 15 2020): m2322. https://doi.org/10.1136/bmj.m2322.

Stegeman, I., A. Godfrey, M. Romeo-Velilla, R. Bell, B. Staatsen, N. van der Vliet, H. Kruize, et al. "Encouraging and Enabling Lifestyles and Behaviours to Simultaneously Promote Environmental Sustainability, Health and Equity: Key Policy Messages from Inherit." [In eng]. Int J Environ Res Public Health 17, no. 19 (Sep 30 2020). https://doi.org/10.3390/ijerph17197166.

Watts N, Amann M, Arnell N, Ayeb-Karlsson S, Beagley J, Belesova K, et al. "The 2020 Report of the Lancet Countdown on Health and Climate Change: Responding to Converging Crises." The Lancet 397, no. 10269 (2021): 129–70.