Høringssvar fra Institutt for samfunnsmedisin, UiT-Norges Arktiske Universitet, Tromsø

Vi takker for helseministerens invitasjon til innspill i form av «et kort, sammenfattet hovedbudskap om hovedutfordringer og strategier for å møte disse sett fra deres ståsted».

Vi legger spesielt merke til fire sentrale spørsmål i denne invitasjonen fra HOD

- Hva kan samfunnet gjøre mer av for å fremme gode levevaner …?

- Hva bør statlige myndigheter gjøre for å redusere sosiale ulikheter i helse?

- Hvordan kan samfunnsrettede tiltak innrettes for å fremme god psykisk helse og livskvalitet?

- Hvordan bør avgifter brukes innen folkehelsefeltet?

Forskning på Institutt for samfunnsmedisin (ISM) ved UiT er i stor grad basert på våre omfattende befolkningsundersøkelser over 50 år, der vi spesielt har vært opptatt av hvordan (u)sunn livsstil påvirker helsa, og den sosiale gradienten i helse og helseatferd.

Det er viktig å minne om at i den grad folkehelsetiltak rettet mot livsstilsfaktorer har effekt på folkehelsa, så er det fordi tiltaket har klart å skape varige endringer i folks helserelaterte atferd/levevaner/livsstil, dvs at folk slutter å røyke, drikker mindre alkohol, spiser sunnere, blir fysisk aktive, og unngår fedme. Sammenhengene mellom helseatferd og god helse er veldokumentert. Vi har mindre kunnskap om hvilke folkehelsetiltak som er mest effektive til nettopp å få folk til å endre sine levevaner.

Riktignok vet vi at de samlede tobakksforebyggende tiltak har hatt stor effekt. I løpet av 50 år er andelen dagligrøykere redusert fra over 50% til under 10%. Mye tyder på at røyking nå er en utdøende usunn levevane. Restriktive tiltak på alkoholomsetning har også vist god effekt, der kun en liten andel (ca 2%) rapporterer et alkoholkonsum over 14 enheter per uke. Generelt er det solid dokumentasjon for at avgifter på tobakk og alkohol reduserer forbruket. Fortsatt er det behov for mer forskning på i hvilken grad avgifter på sukker og annen usunn mat vil redusere forbruket i befolkningen.

I et folkehelseperspektiv er det sentraltå fokusere på levevaner som gjelder store andeler av befolkningen: nordmenn flest er overvektige og er lite fysisk aktive, særlig de aller eldste (65+). Norge er det landet i Norden med høyest andel fedme (ca 25%). Kun 1/3 av den voksne befolkningen har normal vekt. Enda mer bekymringsfylt er økende andel overvektige blant barn og redusert fysisk aktivitet hos ungdommer. Helsegevinstene av fysisk aktivitet og redusert fedme er veldokumentert. Vi savner mer forskning – og mer politisk bevissthet – på hvordan spekteret av ulike tiltak innenfor de brede politikk-områder, som f.eks. samferdsel, matvareindustri, varehandel, og utvikling av lokalmiljø vil påvirke folks fysiske aktivitet og kroppsvekt. Vi etterlyser også mer kunnskap om hvordan vi kan bruke fysisk aktivitet for å styrke funksjonsnivå og uavhengighet hos personer med kronisk sykdom og sammensatte diagnoser, en andel som vil øke når antallet eldre blir flere i fremtiden.

Sosiale ulikheter i helse er solid dokumentert og viser en tydelig gradient: helsa er i gjennomsnitt bedre desto høyere utdanning og inntekt folk har. Mye av denne forskningen avgrenser seg til å rapportere forskjeller i nettopp gjennomsnitt innenfor hver gruppe, noe som lett overskygger det faktum at store andeler av folk med lav utdanning og inntekt har like god helse som folk med høy utdanning og inntekt. Vi savner forskning som forklarer variasjonene i helse innenfor samme utdanning og inntektsnivå. Vi vet at det er en sterk sosial gradient i helserelatert atferd, men vi savner forskning som kan spore hvor mye av helseulikhetene mellom hvert sosioøkonomiske nivå som skyldes systematiske ulikheter i helseatferd. Sosial ulikhet er komplekst og det handler også om tilgang til ressurser, og derfor er ikke en økning i utdanningsnivå en løsning for å bedre helsen i befolkningen. Innsatsen må derfor legges på områder som boligpolitikk, sysselsetting, ordninger innenfor skole og barnehage, trygd og transportøkonomiske tiltak som gir påvirkning på helse, direkte og indirekte. Vi trenger mer kunnskap om hvordan adressere tiltak og effekten av disse i en slik kompleks setting.

I invitasjonen om innspill heter det: «Under pandemien har enkelte grupper i befolkningen rapportert om økte psykiske helseplager og ensomhet. Regjeringen vil rette oppmerksomheten mot psykiske helse og livskvalitet i befolkningen».

Det er høyaktuelt å rette fokus i folkehelsepolitikk mot ensomhet som er en av de største folkehelseutfordringene vi har, også før pandemien. Det er i tråd med Verdens helseorganisasjons velkjente helsedefinisjon som vektlegger tre sider av helse; den fysiske, psykiske og den sosiale. Stadig mer forskning har vist at sosial isolasjon og ensomhet har negative konsekvenser for vår psykiske folkehelse. Vi mener det er stort behov for mer forskning på forebygging av psykisk uhelse– og mer lokalpolitisk oppmerksomhet – på hvordan ulike tiltak i nærmiljøet vil kunne bidra til å skape møteplasser og sosiale arenaer. Det vises også til avsnittet om byrden av å leve med kroniske sykdommer som en viktig arena for økt oppmerksomhet på forebygging av psykisk uhelse.

Vi vil også minne om å ha et livsløpsperspektiv på folkehelsearbeid: ‘En god barndom varer livet ut’. Det er sentralt å øke kunnskap på sammenhengen mellom ulike faktorer som påvirker folkehelsen på ulike nivå, både på strukturelle tiltak og tiltak som rettes mot individet. Kompleksiteten i hvordan tiltak virker sammen tilsier at det skal legges stor vekt på tiltak som favner bredt i befolkningen. Det er derfor spesielt viktig å iverksette gode og brede tiltak overfor barn og unge og familier for å forebygge uhelse, og ha mer målrettede tiltak som treffer de som er sårbare. Forskning på livsløpstiltak er i sin natur langsiktig. Ikke desto mindre er slike tiltak viktige både å utprøve og utforske.

Det er store utfordringer i å overføre forskningsbasert kunnskap om folkehelse, til effektiv folkehelsepolitikk. Vi vet mye om hvilke levevaner som vil gi god folkehelse, men mindre om hvilke tiltak som er mest effektive for å skape gode levekår og sunne levevaner. Vi trenger derfor mer kunnskap om hvilke nasjonale og lokale folkehelsetiltak som faktisk virker. Vi trenger også mer kunnskap om hvordan evidensbasert kunnskap kan gjøres relevant og hensiktsmessig på lokalt plan. Hva må eksempelvis til for at innbyggerne i en bestemt kommune skal bli mer fysisk aktive?

Det må stimuleres til økt samhandling mellom kunnskapsinstitusjoner og myndigheter, særlig på lokalnivå der nye tiltak blir implementert. Det er nødvendig med tettere dialog mellom kunnskapsorganisasjoner og lokale myndigheter, nettopp for å løfte folkehelse inn i hverdagspolitikken og måle folkehelseeffekter av lokal politikk med kompetente folkehelsearbeidere.

Fra Institutt for Samfunnsmedisin, UiT-Norges Arktiske universitet, Tromsø