Høringssvar fra HelseOmsorg21-rådet

HelseOmsorg21-rådets innspill til ny Folkehelsemelding

Helseomsorg21-rådet takker for muligheten til å komme med innspill til den nye Folkehelsemeldingen.

HelseOmsorg21-rådet (rådet) er en nasjonal dialogarena mellom den offentlige sentrale helseforvaltningen, offentlige helse- og omsorgstjenester, universitets- og høyskolesektoren, kommunal sektor, instituttsektor, privat sektor og brukerorganisasjoner.

Innspillet fra rådet vil særlig berøre Ny kunnskap og innovasjon, men er også relevant for Folkehelsearbeid i kommunene, Sosial ulikhet i helse og Livet etter pandemien.

Hovedanbefalinger fra rådet/forslag til tiltak

- Sørge for tilstrekkelige finansielle rammer til Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF)

- Styrke datakilder og datatilgang som kan understøtte forskning og innovasjon i folkehelsearbeidet i kommunene

- Utrede tiltak som kan bidra til utvikling av en mer transformativ folkehelsepolitikk, herunder etablering av tverrsektorielle dialogarenaer/råd

- Styrke det tverrdepartementale samarbeidet i folkehelsearbeidet

- Styrke arbeidet med å få til bedre samhandling mellom tjenestenivå, f.eks. gjennom videreutvikling av helsefelleskapene eller egen satsing på innovasjon og utvikling av nye løsninger, organisasjonsmodeller og arbeidsprosesser

- Bruke eksisterende forskning som kunnskapsgrunnlag for kunnskapsbasert politikkutforming og praksis

- Evaluere løfterike og innovative tiltak for å fremme folkehelsen i ulike grupper, inkludert ulike sosioøkonomiske grupper

- Øke forskningsbudsjettet for forskning på forebygging og helsekompetanse/mestring

- Gjennomgå lovverket for å kunne tilrettelegge for forskning om effekten av folkehelsetiltak

- Utarbeide en ny strategi for innvandrerhelse

- Mobilisere sivilsamfunnet/frivillig sektor i arbeidet for utvikling, implementering og spredning av ny kunnskap

Anbefalingene er underbygget i teksten under.

Ny kunnskap og innovasjon

Rådet har tidligere spilt inn til Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning at det norske forsknings- og innovasjonssystemet ikke er satt opp for å håndtere tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk (eller "transformativ innovasjonspolitikk") rettet mot å adressere store samfunnsutfordringer på konstruktive måter og fremtidsorientert omstilling. Det krever radikal nytekning på tvers av fag, disipliner og sektorer, og handler om å involvere alle som berøres av forskning og innovasjon i kunnskapssystemet.

Rådet mener derfor at meldingen bør drøfte hvordan innovasjon i folkehelsearbeidet kan løftes og fornye tverrsektoriell og forebyggende innsats rettet mot sentrale samfunnsutfordringer. Folkehelsearbeidet bør kobles tydeligere til bærekraftsmålene og arbeidet med innovasjon i offentlig sektor. Samordningen av offentlige- og ideelle aktører og næringsliv må styrkes for at potensialene for innovasjon skal forløses.

Rådet mener videre at folkehelse er et område der mangel på koordinering og samarbeid på tvers av departementene fremstår som et hinder for et godt kunnskapssystem. Dette gjelder spesielt behovet for et kunnskapsløft for kommunene og en bærekraftig og kunnskapsbasert helsesektor. Ansvaret for forskningen må sees på tvers av departementer for å bidra til den tverrfaglige og tverrsektorielle tilnærmingen området er avhengig av.

Innen hvilke områder er det et særlig behov for mer kunnskap?

Forebygging. De viktigste investeringene et samfunn kan gjøre, både ut fra menneskelig hensyn og ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, er tidlig og langsiktig innsats på forebygging. Det er behov for en styrket og systematisk innsats for å øke kunnskapen om utvikling, implementering og evaluering av tiltak for å fremme helse, forebygge sykdom og redusere tidlig død. Det er nødvendig å se somatisk og psykisk helse i sammenheng og i sammenheng med faktorer utenfor helsesektoren. Særlig er det behov for kunnskap om tiltak rettet mot barn og unge for å redusere utenforskap og sosial ulikhet i helse. En styrket innsats her vil potensielt kunne ha store positive samfunnsøkonomiske konsekvenser. Det er også behov for mer persontilpassede strategier innenfor det forebyggende helsearbeidet og differensiert screening, oppfølging og råd basert på individuelle risikofaktorer.

Vi må bruke mer ressurser på kunnskapsbasert forebygging og stimulere til forskning om effekt av tiltakene. Det er nødvendig å styrke det forebyggende helsearbeidet både når det gjelder kompetanse og kapasitet. Fastlegene og helsepersonell knyttet til fastlegekontorene spiller en sentral rolle i det helsefremmende og forbyggende arbeidet, men innsatsen blir ikke synliggjort gjennom finansieringsordningene. Det bør sees på hvordan fastlegenes viktige rolle i folkehelsearbeidet kan fremmes. Folkehelsemeldingen bør også drøfte tiltak som kan redusere overdiagnostikk og overbehandling.

Ulikhet i helse. Folkehelsearbeidet må ivareta mangfoldet i befolkningen. Det er behov for mer kunnskap om tiltak for å redusere ulikhet i helse og som bidrar til bedre helse og livskvalitet for alle, uansett økonomisk status, geografi, kjønn, etnisitet, innvandrerbakgrunn og funksjonsnivå. Til tross for bred innsats øker både de nasjonale og globale helseforskjellene, en utvikling som kriser i verdenssamfunnet (klima, krig, pandemier med mer) med stor sannsynlighet vil forsterke. Strukturelt må det tas grep spesielt knyttet til utdanning, frafall, integrering og sårbare grupper. I møte med behandlerapparatet og de kurative tjenestene må de som trenger det mest prioriteres.

Rådet støtter at Regjeringen, som en del av folkehelsemeldingen, lager en ny strategi for utjevning av sosiale helseforskjelliger. Rådet mener at Regjeringen i tillegg bør lage en egen strategi for innvandrerhelse. Pandemien har vist at det er gjennomgående mangler i arbeidet med å ivareta innvandreres helse.

Helsekompetanse. Kunnskap om hva som er gode og riktige helsevalg er en forutsetning for god helse hos den enkelte. I fremtiden må hver og en av oss ta mer ansvar for egen helse og helsen til de rundt med lavere helsekompetanse. Imidlertid har vi for lite kunnskap om hvilke tiltak som fungerer for å øke helsekompetanse i ulike målgrupper i befolkningen. Vi vet ikke nok om hvordan vår individuelle kompetanse kan styrkes og utnyttes eller nok om hvordan vi forstår, vurderer og utnytter helseinformasjon til nytte for oss selv og andre. Her er det behov for økt forskningsinnsats.

Økt digitalisering og nye teknologiske løsninger. Velferdsteknologi spiller en viktig og ønsket rolle i folkehelsearbeidet. Helse- og omsorgstjenester blir i fremtiden i større grad levert der folk bor – helt inn i hjemmet. Økt digitalisering gjennom pandemien har ført til at store deler av befolkningen har fått et naturlig forhold til digitale konsultasjoner og fått økt kunnskap om informasjon som finnes om seg selv på helsenorge.no. Dette kan bidra til en større involvering i egen helse og føre til at vi tar et større ansvar for vår egen helse, men det kan også øke helseforskjeller mellom de med og uten digitalkompetanse. Vi vet for lite om både de positive og negative konsekvensene av nye teknologiske løsninger. Vi har behov for mer kunnskap om hvordan vi gjør teknologi tilgjengelig for de som trenger det, samt hvordan vi tar i bruk teknologi som tar hensyn til befolkningens behov og ikke forsterker eller skaper ulikhet. Mer forskning på effekten av digitalisering og hvordan innføring av teknologi påvirker folkehelsen er derfor nødvendig.

Hva bør gjøres for å styrke kunnskapen om folkehelse og effekten av tiltak?

Et kunnskapssystem for kommunene. God helse fremmes først og fremst utenfor helsesystemet og i andre sektorer. Utdanning, skoler, arbeidsplasser, barnehager, kulturtilbud, kosthold, fysisk aktivitet, levekår og sosiale forhold er alle faktorer som er viktige for folkehelsen og for en bærekraftig helsetjeneste. God helse fremmes der folk lever sine liv – i kommunene. Befolkningen er derfor avhengig av at kommunene har god kunnskap om tjenestene de tilbyr. Tjenesteutviklingen og folkehelsearbeidet i kommunene må bygge på oppdatert og oppsummert forskningsbasert kunnskap som er begrunnet i kommunenes og befolkningens behov. Kommunene må hele tiden jobbe systematisk med kunnskapsutviklingen. De trenger å vite hva som virker og hvor og for hvem det virker. Kommunene må også ha kompetanse og ressurser til å ta denne kunnskapen i bruk og de trenger arenaer for å dele læring og erfaringer med implementering. Rådet mener at Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF), der kommuner, fylkeskommuner og samarbeidspartnere fra blant annet akademia, instituttsektor, næringsliv, kompetanse- og forskningssentra og brukerorganisasjoner inngår i klynger, er helt sentral for det nødvendige kunnskapsløftet. Når kunnskapsbehov er identifisert, må behovene møtes med oppsummeringer av eksisterende forskning og eventuelt forskningsfinansiering. Samarbeidet må understøttes med administrative finansieringsordninger lokalt, regionalt og nasjonalt. En styrking av KSF vil sikre at eksisterende akademiske miljøer som driver forskning innen folkehelse samt kompetanse- og forskningssentra som mottar tilskuddsmidler koordineres. Et koordinert kunnskapsstøttesystem vil bidra til at ny forskning svarer ut aktuelle behov, bygger videre på etablert kunnskap og at resultatene kan brukes i utviklingen av kunnskapsgrunnlag og omsettes til kunnskapsbaserte beslutninger i kommuner og fylkeskommuner. Behovene i kommuner og fylkeskommuner endres over tid, og en styrket innsats på blant annet helsekonsekvensutredninger med et samfunnsøkonomisk perspektiv bør prioriteres. KSF-strukturen er avgjørende, både ved å bidra til god bestillerkompetanse i kommunene og til effektiv skalering av nye arbeidsmåter. En annen viktig rolle for KSF er å bidra til å mobilisere og veilede kommuner og fylkeskommuner, innbyggere og privat næringsliv til å søke virkemiddelapparatet for å finansiere utviklingen av innovative løsninger, eksempelvis gjennom ordninger som Pilot Helse. KSF-strukturen er altså sentral i alle deler av kunnskapskjeden, fra identifisering av kunnskapsbehov, innhenting av kunnskap, til evaluering, implementering og spredning av ny kunnskap.

Folkehelsepolitikk. All folkehelsepolitikk bør være forankret i pålitelig kunnskap, helst fra kunnskapsoppsummeringer og/eller metodevurderinger, basert på både nasjonal og internasjonal forskning. Kunnskapsgrunnlaget skal sikre at tiltakene er effektive og nyttige enten det gjelder råd til befolkningen eller strukturelle tiltak på systemnivå.

Manglende forskningsbasert kunnskap om effekt av tiltak fører til usikkerhet om tiltaket gjør mer gavn enn skade, og om det er kostnadseffektivt. Vi så under pandemien hvor komplekst og utfordrende det er å evaluere naturlige eksperimenter og designe studier som kan gi kunnskap om effektene av tiltak. Kompleksiteten, inkludert krav i Helseforskningsloven, førte til at vi gikk glipp av verdifull kunnskap. HelseOmsorg21-rådet mener derfor det er behov for å se på lovverket og tilrettelegge det regulatoriske rammeverket for forskning slik at robuste evalueringer av folkehelsetiltak kan gjennomføres på en enklere måte samtidig som at den enkeltes autonomi og personvern sikres.

Bedre utnyttelse av helsedata og strategisk utvikling av befolkningsundersøkelser. HelseOmsorg21-strategiens satsing på helsedata som nasjonalt fortrinn må fortsatt prioriteres høyt.

Norge har gode befolkningsundersøkelser der det er samlet inn data gjennom spørreskjemaer, kliniske målinger og biologisk materiale fra et betydelig antall individer gjentatte ganger. Like målinger, analyser og spørsmål til personer og familier i flere generasjoner har ført til at dataene er unike i verdenssammenheng. Rådet mener folkehelsemeldingen bør diskutere hvordan disse undersøkelsene kan videreutvikles strategisk og hvordan det i større grad kan tilrettelegges for sekundærbruk av data og materialer. En forutsetning er at undersøkelsene er representative for befolkningen og at undersøkelsene inneholder de nødvendige og relevante dataene.

Potensialet som ligger i kobling av forskjellige registre og datakilder i og utenfor helsesektoren er stort. Det må være satt av nok ressurser til oppdatering og kvalitetssikring av data for de forskjellige kildene. Enkel, rask og sikker tilgang til relevante data er viktig slik at slike data bedre kan utnyttes for forskning, innovasjon og næringsutvikling til det beste for folkehelsearbeidet. Dessverre opplever forskere stadig utfordringer, både i nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid, knyttet til tilgang og deling av helsedata. Folkehelsemeldingen bør diskutere tiltak for å redusere juridiske, organisatoriske og ressursmessige problemstillinger innenfor dette området.

For samfunnet er verdien av helsedata helt avhengig av høy kvalitet, god forvaltning og ikke minst tillit hos aktørene og befolkningen til forsvarlig lagring og bruk.

Befolkningen må inkluderes. Identifisering av befolkningens behov bør i større grad trekkes inn i forskningen og kunnskapsgenereringen. Kunnskapen og verktøyene må gi mening og oppleves som hensiktsmessige og nyttige. Hvis ikke risikerer vi å utforme tiltak som ikke er relevante, eller som ikke blir tatt i bruk.

Den statlige delen av helsesektoren har relativt lange tradisjoner på pasient- og brukermedvirkning. Her er den også lovfestet og etter hvert ser mange slik medvirkning som en helt selvsagt del av tjenesteutvikling og -drift, både på systemnivå, tjenestenivå og på individnivå. Medvirkningsaspektet er imidlertid langt svakere på kommunalt nivå – uansett sektor (skole, helse, by, miljø, transport osv.).

Den kommende folkehelsemeldingen bør aktivt vurdere og synliggjøre behovet for og nødvendigheten av aktiv og reell medvirkning fra befolkningen selv i utvikling og drift av spesielt lokale tjenester og tiltak, gjerne representert gjennom det mangfold som finnes av organisasjoner – både nasjonalt og lokalt. Det bør gis bedre ressursmessige muligheter for å bygge organisasjoner, herunder tilrettelegge for deltagelse av grupper i samfunnet som vanligvis ikke er representert i organisasjonene.

HelseOmsorg21-rådet som eksempel. HelseOmsorg21-rådet er den eneste dialogarenaen der alle sektorer innenfor helse møtes og er et eksempel på en arena der aktører som vanligvis ikke har naturlige kontaktflater er brakt sammen. Denne type arenaer kan også etableres på tvers av fag og sektorer med deltagelse av akademiske og ikke-akademiske miljøer, og private og offentlig aktører. Rådet mener at slike langsiktige konstellasjoner kan bidra til å utvikle respektfulle relasjoner som fremmer innovative tanker og løsninger når en klarer å se saker fra hverandres perspektiver. På den måten kan dialog om folkehelse stimuleres og bidra til utvikling av en mer transformativ folkehelsepolitikk.

Hvordan kan det offentlige stimulere til innovative løsninger som kan bidra til å løse utfordringene innenfor folkehelseområdet og samtidig gi verdiskaping i norsk økonomi?

Dialogmøter i regi av HelseOmsorg21-rådet har gitt innsikt i hvordan innkjøp og anskaffelser kan bidra til mer innovasjon og bærekraft i helsetjenesten, samtidig som dette bidrar til verdiskaping, næringsutvikling og arbeidsplasser i Norge. Sentrale angrepspunkt er hvordan virkemidler og insentiver, inkludert finansieringsstrukturer, kan fremme og hemme innovasjon, næringslivssamarbeid og næringsutvikling; hvordan innovative anskaffelser kan brukes strategisk og hvilken betydning standardisering har for anskaffelse, innføring og skalering av teknologi i tjenesten. Rådet har diskutert innspillene fra dialogmøtene med aktuelle departement og direktorat i mars 2022, men møter gjerne statsråden for ytterligere diskusjon og samtaler om innspillene.

Hvilke tiltak kan bidra til implementering og spredning av ny kunnskap?

Rollen KSF har i implementering og spredning av ny kunnskap er omtalt over. I tillegg vil rådet spesielt trekke frem rollen til sivilsamfunnet. Norge har et velorganisert samfunn med en godt utdannet befolkning. Organisasjoner, lag og foreninger har lange tradisjoner for å medvirke i utviklingen av både politikk- og tjenester, kultur- og fritidstilbud og som viktige ressurser i sosialt og humanitært arbeid. Dette er ressurser som vil kunne spille en nøkkelrolle i folkehelsearbeidet. De sitter på konkrete erfaringer fra eget arbeid og kan kommunisere effektivt og treffsikkert med sine respektive målgrupper.

Økt bruk av sivilsamfunnet fordrer imidlertid god dialog mellom frivilligheten og aktører i helsetjenesten. Pandemien har vist oss at den kulturelle kompetansen blant helsepolitikere og helsearbeidere må økes. Under pandemien ble det oppdaget at viktig informasjon ikke nådde fram til en del innvandrergrupper på grunn av måten informasjonen var gjort tilgjengelig på. Slike forhold bør berøres i meldingen og i en egen strategi for innvandrerhelse.