Høringssvar fra Anonym

Miljøaktivister brenner ut som aldri før

Det å være klimaveganer, miljøaktivist eller på noe som helst måte involvere deg i klimakampen i dag brenner deg ut på kort tid. I tre år har jeg vært klimaaktivist. Folk har falt fra som fluer, av de få som innså alvoret. De er deprimerte, sinte og uten håp. De hadde håp i starten av kampen, men når de ser hvor tøff kampen er mot myndighetene våre blir de utbrente innen kort tid. De gir opp. Derfor har vi svært få aktive, og vi er en begrenset bevegelse som ikke får utrettet særlig.

Det handler om at vi ikke blir tatt på alvor, kommunen strekker ikke en hånd for å hjelpe oss. I stedet stjeler kommunen frivillige prosjekter og tar creds for de uten å involvere de som faktisk startet prosjektet (les snus og sneipfritt nabolag). Det er alt for tungvint å søke midler, det er alt for få frivillige og alt for liten hjelp til frivillige fra kommunen. Etter tre års gratis jobbing hadde jeg sett frem til å bli feiret på Frivillighetens åpningsdag" på Rådhuset. Vi fikk ikke engang et glass vann. Jeg måtte gå på do for å drikke lunka vann. Det var tre timer med lidelse jeg måtte igjennom, når jeg trodde vi skulle bli feiret den dagen. Jeg hadde håpet å få et glass vin og litt god mat som takk for innsatsen. I stedet løp jeg forbanna og tørst derfra etter å ha blitt pumpet hodet full av "optimist, jeg vet det går bra til sist sanger" av Jahn Teigen fra scenen. Det er som å le og spytte på oss klima aktivister som gjør alt vi kan i livet vårt for å snu denne skuta. Jeg skulle gjerne heller vært sammen med de små barna mine, enn å kaste bort mer tid på en kamp vi taper hver dag. Jeg er ikke frivillig aktivist, jeg jobber ikke frivillig fordi jeg synes det er kult eller jeg liker det,- jeg gjør det kun fordi jeg er livredd av at ingen andre gjør noe. Det er ingen andre som gjør noe radikalt av karakter som kan bety noe. Hvis ikke jeg, hvem da? Ingen. Det er ingen som tar fighten for oss i regjering. Vi får bare mer og mer vanskeligere hverdag og utgangspunkt for seier. Det føles lenger og lenger borte ut. Klima og natur er gjemt bak korona og krig. Hvis psykisk helse skal bli prioritert så må miljø engasjerte få tilgang på psykolog, vi må få opplæring og oppfølging i hvordan holde ut kamper og vinner kamper mot miljøødeleggerne. Regjeringen fører en aktiv politikk som nedkorter livene og utsiktene til mine barns liv. Slik det er nå bryter de barnerettigheter som sier at alle barn har rett på en levelig fremtid. Vi i småbarnsforeldrenes klimaaksjon og Foreldreløftet er utrolig redd, sint, skuffet og forbannet. Aldri hadde jeg trodd mitt eget land ville gå aktivt inn for å drepe barna mine. Jeg er så skuffet og besviket, til dels fylt av hat til min egen regjering. Det går på helsa løs.

Jeg trenger å få ut aggresjon og frustrasjon mot familie, politikk osv som ikke vil forandre seg. Vi må forandre levesett. Min mor vil ikke redde verden mine barn skal vokse opp i. Hun gir faen i sine barn og barnebarn. Slik jeg føler staten gir faen i oss. Familier faller fra hverandre. Vi blir stående alene og isolerte mot verden. Det gjør vondt, det er utrolig smertefullt. At de du trodde skulle passe på deg aktivt går inn for å nedkorte livet ditt/livet til moder jord. Det et ikke rart vi sliter.