Høringssvar fra U.S. Norway Fulbright Foundation

Innspill til stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet fra U.S. Norway Fulbright Foundation for Educational Exchange

U.S. Norway Fulbright Foundation (FF) har arbeidet med studie- og forskningsmobilitet mellom Norge og USA i nærmere 70 år; siden 1949 har nærmere 1700 amerikanere og 4600 nordmenn fått Fulbrightstipend til studie- og forskningsopphold i hhv. Norge og USA.  I USA er stipendet meget godt kjent og forbindes med kvalitet; hele 59 Fulbright alumni har mottatt Nobelpriser, og norske stipendiater opplever at merkevaren «Fulbright» er en viktig døråpner ved universiteter og forskningsmiljøer i USA.  Mange fremragende norske forskere, akademikere og samfunnstopper har hatt opphold i USA med Fulbrightstipend.  Stipendet finansieres med offentlige midler fra USA og Norge, p.t. i et forhold av ca. 30/70.  Med bakgrunn i vår erfaring med transatlantisk student- og forskermobilitet begge veier hilser vi denne stortingsmeldingen velkommen, og er glade for anledningen til å komme med noen innspill og forslag.

• Bedre koordinering mellom forvaltningsorganer.
  Blant myndighetsorganer som utlendinger på studie- eller forskningsopphold i Norge må forholde seg til er norske konsulater i utlandet, UDI, politiet, NAV, skattevesen, og bankvesen, foruten internasjonale kontorer ved de ulike utdanningsinstitusjonene.  Disse organene (med unntak av sistnevnte) har ikke til oppgave å legge til rette for mobilitet, og bedre informasjon på tvers av forvaltningsorganer er nødvendig for å unngå at regjeringens hensikter motarbeides av unødvendige og utilsiktede hindringer. Det bør undersøkes om større smidighet, «fast track» saksbehandling, og evt. dispensasjoner, kan lempe på slike problemer. Noen eksempler:
• studenter fra Alaska som ønsker et studieopphold i Norge må levere saksdokumenter ved frammøte ved nærmeste konsulat, i San Francisco (!) for å levere saksdokumenter der ved personlig frammøte.
• I 2018/19 hadde syv av våre 16 amerikanske Fulbrightstudenter etter tre måneder i Norge enda ikke fått bankkonti, pga. lang ventetid hos skatteetaten. En løsning kunne vært gruppeavtaler for studerende (eksempel til etterfølgelse - den amerikanske ambassaden tilbyr gruppeavtaler til søkere av student visum).
• gebyrer for oppholdstillatelse har steget betydelig til kr.5300 og (for familiemedlemmer) kr.10500, noe som trolig var tiltenkt å ramme helt andre enn personer på studie- og forskningsopphold i Norge.
• saksbehandlere i skatteetaten har stadig vanskelig for å forstå at våre stipendiater ikke er arbeidstakere.
• norske biobanker er en ressurs som tiltrekker studenter og forskere fra hele verden, men behandling av søknader til REK (Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) tar uforholdsmessig lang tid; selv når søknader igangsettes av veiledere før stipendiater ankommer Norge, kan vi oppleve at godkjenning ikke foreligger før langt ut i stipendperioden.
• Bedre samordning av praksis mellom institusjoner.  Praksis mht. til opptakskrav bør i størst mulig grad samordnes mellom institusjoner. For eksempel er det slik at noen institusjoner krever avlagt Bachelor ved søknadsfrist til Masterstudier i det påfølgende år, mens andre betinger avlagt Bachelor ved opptak; i noen tilfeller kan det se ut til at opptakskrav til Masterstudier er skreddersydd for studenter som har tatt Bachelor ved samme institusjon. Dette skaper forvirring og uforutsigbarhet blant utenlandske studenter som vil søke seg til Norge, og har uheldige ringvirkninger, f.eks. at man er utelukket fra studentboliger ved UNIS før man er innvilget studentstatus.

• Bedre tilpassing av virkemidler til målsettinger.
  Viktige målsettinger ved regjeringens mobilitetsstrategi er i) å heve kvaliteten på norske utdanningsinstitusjoner og på norsk forskning, ii) å fremme interkulturell forståelse, og iii) å styrke evnen til å håndtere globale utfordringer.  Virkemidler vil i noen tilfeller fremme all tre målsettinger, men ikke alltid; for eksempel viste SIU rapporten ”Til hvilken pris? Om norske gradsstudenter i utlandet” (2016) at kostbare studier i USA, som utvilsomt bidrar til interkulturell forståelse, ikke nødvendigvis gir høyere utdanningskvalitet.  Valg av vertsinstitusjon, stadium i studieløpet, og lengden på oppholdet vil være avgjørende for hva slags gevinst man kan vente seg. Flinke og svake  studenter vil formodentlig ha ulik faglig utbytte av et utvekslingsopphold, og noen fagområder er mer relevante enn andre for evnen til å håndtere globale utfordringer.  Og ved siden av slik instrumentalistisk tenkning skal man også ivareta det humboldtske idealet om kunnskap for kunnskapens skyld. Fordi målsettingen for mobilitet er så pass bred og sammensatt, tror vi det kan være hensiktsmessig med en mer spisset tilpassing av virkemidler (inkl. finansiering og låneordninger) til de ulike målsettingene. (Eksempelvis tror vi at endringen av SIU til DIKU, med mer spisset oppmerksomhet mot kvalitetsutvikling, kan være et fornuftig grep)
• Mer målrettet akademisk gjestfrihet.
  God oppfølging fra veiledere og institutter er et imperativ for vellykkede forsknings- og studieopphold, og ufordelaktig sammenlikning med hvordan dette forholder seg ved amerikanske institusjoner, hører man ikke sjeldent. I FF legger vi betydelig arbeid i å forsikre oss om at amerikanske stipendiater er ønsket og vil få den nødvendige oppfølgingen fra vertsinstitusjoner i Norge; dette er et viktig kriterium i vår vurdering av søknader, og «oppriktigheten» av et invitasjonsbrev sjekkes alltid påny med avsender før en søker innstilles til stipend. Her er det rom for forbedring, slik statsråden antyder i høringsbrevet, og det er helt nødvendig at tilsatte bidrar til en kulturell endring på området. Dette gjelder ikke minst der det foreligger utvekslingsavtaler mellom institusjoner, hvor det kanskje ikke er noen som tar et personlig ansvar for den enkelte student. Vi tenker at mer aktiv bruk av norske alumni av utenlandske (for vår del amerikanske) universiteter i et slags «buddy system» kan være en nyttig vei å gå… og tilsvarende at amerikanske alumni av norske universiteter kan bidra til å ivareta norske Fulbrightere ved amerikanske institusjoner.  
• Rekruttering
  FF erfarer at de internasjonale kontorene ved norske utdanningsinstitusjoner gjør et uvurderlig arbeid i å informere om utvekslingsmuligheter (bl.a. Fulbrightstipend), men det er plass til flere aktører flere kanaler i opplysningsarbeidet. Vi ser for eksempel at NTNU har «skjønt» at Fulbright er en flott mulighet for å ta fjerde år av en femårig integrert Master ute, og hvert år får vi en drøss med gode søknader fra Trondheim…men denne muligheten ser foreløpig ikke ut til å ha fått gjennomslag ved andre institusjoner.
• Bedre informasjon til næringslivet
  ANSA, American Chamber of Commerce Norway, NHO, og EducationUSA har alle gjort en prisverdig innsats, men mer må gjøres for å opplyse norsk næringsliv og norske arbeidsgivere om bredden av kvalitetsutdanning i USA. Alt for mange – og det gjelder også studenter! - kjenner kun til de mest kjente universitetene Harvard, Columbia, Stanford, osv., og har ingen begrep om hva slags kvalitet en mindre kjent institusjon på CVn kan borge for. Vi antar at problemet er enda større for utdanninger fra andre land enn USA, hvor universitetene tross alt er nokså velkjente.
• Bedre informasjon innad i mobilitetsmiljøet
  I USA finnes SECUSS-L, «a free electronic forum for education abroad professionals” Denne postlisten ble etablert for snart 30 år siden og samler ca. 4000 medlemmer som jobber med internasjonalisering og utdanning, ikke bare i USA men over hele verden. Et tilsvarende forum kunne vært et nyttig verktøy for miljøet som jobber med internasjonalisering av høyere utdanning i Norge; her kunne både tilsatte ved universitetene, forvaltningsorganer, stipendorganisasjoner, saksbehandlere i departementet, og andre i miljøet, utveksle informasjon og synspunkter og søke hjelp.   «Listserv» postlister er gammel teknologi, men det finnes rikelig med mere hensiktsmessige alternativer for et slikt forum, f.eks. Slack eller Discourse.  Vi ser for oss at Departementet eller DIKU kunne være en naturlig vert for en slik tjeneste.