Innspill til stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet

VID vitenskapelige høgskole vil takke for muligheten til å gi innspill i prosessen rundt stortingsmeldingen om internasjonalt studentmobilitet.

Høgskolen har hatt en intern prosess og innhentet synspunkter fra prorektor forskning, dekaner, internasjonale koordinatorer på studieprogramnivå, og internasjonalt kontor. Synspunktene fra disse instanser er innarbeidet i høgskolens svar på spørsmålene statsråden stiller.

 

Ambisjon om kulturendring

Det er vanskelig å være uenig i statsrådens presentasjon av suksessfaktorer for studentmobilitet, men bildet bør utdypes og utvides. Skal man lykkes med mobilitet som del av arbeidet med kvalitetsutvikling, må mobiliteten være forankret i gjensidig, strategisk og langsiktig samarbeid mellom institusjoner. Dette må være forankret i avtaler som omfatter både utdanning og forskning, ansatte og studenter, og administrative så vel som faglige funksjoner og ledelse. Studentmobilitet bør ikke betraktes løsrevet fra disse øvrige sammenhengene. I tillegg må internasjonalisering ikke bare bli en erfaring for de som reiser ut i en periode, men gjennomgående prege studieprogram og studiemiljø ved institusjonen hjemme også.

Imidlertid, for en institusjon med høy andel studenter innenfor profesjonsutdanning rettet mot helse- og sosialsektoren, forutsetter dette en kulturendring, ikke bare innad i egen institusjon, men også hos myndigheter som regulerer utdanning og i de praksisfelt og virksomheter i arbeidslivet som høgskolen samarbeider med om utdanning generelt og praksisstudier spesielt. Dette innebærer at arbeidslivet og praksisfeltet også må mestre å ta imot innreisende internasjonale studenter. VID har måttet avslå å ta imot internasjonale studenter på grunn av motstand/vegring fra praksisfeltet, og som følge av manglende gjensidighet i mobiliteten har vi også mistet avtalepartnere.

I høgskolens dialog med praksisfeltet om å ta imot internasjonale studenter, erfarer vi at produktivitetskravet settes opp mot og kommer i konflikt med det å ta imot studenter som ikke behersker norsk språk. Sammen med stort press på tilgang til praksisplasser, særlig i helsesektoren, er dette en betydelig hindring for å øke det gjensidige mobilitetssamarbeidet.

Ambisjonen om en kulturendring bør dermed strekke seg utover utdanningssektoren. Dette er også synliggjort i internasjonale rapporter som f.eks. rapporten «Hidden Competences» i Faktaa. 1/2014, utgitt av CIMO, Finland. Rapporten avdekker at det er et utbredt problem at arbeids- og næringslivet ikke har tilstrekkelig oppmerksomhet på at mobilitet tilfører en kompetanse som også går utover det som er beskrevet i faglige læringsutbytter.

I tråd med FNs bærekraft-mål har VID som del av sin strategi å utvikle måter å samhandle på globalt som reduserer det økologiske fotavtrykket. Med en ambisjon om å øke studentmobilitet til 50 % er dette noe som bør inkluderes i et spørsmål om kulturendring rundt mobilitet i vid forstand. Kulturendring bør også handle om bevisste transportvalg og bevisste partnervalg, i forhold til mobilitets-volum.

 

Utgående studentmobilitet

VIDs arbeid med utgående studentmobilitet foregår hovedsakelig på bachelornivå, selv om masterstudier også har mobilitetsvindu i sine studieprogram. Høgskolens ledelse har høy grad av oppmerksomhet på mobilitet. Det er et krav at alle studieprogram synliggjør hvordan fagmiljøet arbeider med internasjonalisering (både «hjemme og ute») og det kreves at minimum ett semester er tilrettelagt for mobilitet. Alle ph.d.-studenter forventes å jobbe for å utvikle internasjonale nettverk og ha en periode i ph.d.-studiet i utlandet.

Anslagsvis mellom 80 – 90 % av all ut-mobilitet i VID er praksismobilitet. En stor andel er mobilitet til organisasjoner, institusjoner og NGO’er utenfor Europa, som ikke er utdanningsinstitusjoner. VID tildeler studiepoengene og er faglig ansvarlig for denne aktiviteten. VID står også faglig ansvarlig for en del av den praksismobiliteten som organiseres gjennom utdanningsinstitusjoner utenfor Europa. Den øvrige praksismobiliteten er del av utdanningsprogrammer i VIDs partneruniversitet/ høgskoler og partneren er faglig ansvarlig for denne. VID godkjenner rutinemessig den forhåndsavtalte aktiviteten og studiepoengene fra partnerinstitusjonen, når den dokumenteres gjennomført og bestått. Dette er hovedmodellen for praksismobilitet i samarbeid med partnere i Europa, USA, Australia og New Zealand, men er mindre vanlig i forhold til partnere i det globale sør, der VID oftere selv står faglig ansvarlig.

Det er ressurskrevende å ta faglig ansvar for praksisstudier utenfor Norge, særlig i det globale sør. Årsakene er flere, blant annet reiseavstand/reisetid, kulturforskjeller, ustabil infrastruktur i vertsinstitusjonen/regionen, ressurssituasjonen hos partnerinstitusjonen, osv. Denne typen praksis forutsetter godt planlagte praksisopplegg, klare avtaler med praksispartnere og veiledere (både innenfor og utenfor utdanningssektoren), sikkerhetsanalyser, bevissthet rundt studentenes interkulturelle kompetanse, og et aktivt beredskapsapparat i VID. Dette koster, både i form av arbeidstid og reisevirksomhet for faglig ansatte, så vel som i det administrative apparatet rundt organiseringen av mobilitet. Studentene er stort sett godt fornøyde med tilbudet. Spesielt når det gjelder sykepleierutdanningen, er praksisstudier i utlandet også en vesentlig avlastning av praksisfeltet i Norge, der det tidvis er akutt mangel på praksisplasser på enkelte områder. Dette skaper en ubalanse i mobiliteten som det er vanskelig å komme utenom. For eksempel sendte VIDs sykepleierutdanninger i 2017 ut 70 studenter i tre måneder eller mer, mens de samme utdanningene kun tok imot 10 innreisende studenter. Hovedårsaken til dette er tilgangen på praksisplasser for internasjonale studenter.

Den studentmobiliteten som ikke er praksismobilitet, foregår som en blanding av mobilitet med frie, men faglig relevante, studiepoeng, og mobilitet som er integrert i rammeplanstyrte profesjonsutdanninger. Tett faglig samarbeid med mottakerinstitusjonene om forhåndsgodkjenning av studiepoeng/læringsavtaler er en forutsetning for mobiliteten, spesielt for de rammeplanstyrte utdanningene. Dette gir også faglig ansatte (internasjonale koordinatorer) et nettverk ved partnerinstitusjonene, fokusert rundt utdanningssamarbeid. Dette har i flere tilfeller vært et godt grunnlag for utvikling av såkalte Erasmus+ Global Mobilitet prosjekter i det globale sør.

En av de store utfordringene for utgående studentmobilitet i dette praksis-landskapet er kravet til minimumsvarighet på utenlandsoppholdet. Praksisperiodene er en integrert del av utdanningsløpene i VID, er tilpasset samarbeidet med norsk arbeidsliv og er til dels strengt regulert av rammeplaner/forskrift. Dermed kreves det mer å organisere variasjoner i tidspunkt/varighet av praksisperiodene utenfor Norge, spesielt mot utdanningsinstitusjoner som ofte har helt andre rutiner, tidspunkt og perioder for sine praksisstudier. Kravet om tre måneders utenlandsopphold for at høgskolen skal gis uttelling oppleves i denne sammenhengen som uhensiktsmessig. Det er særlig to faktorer som gjør dette ekstra krevende; den ene er de ressurser som kreves for å tilby faglig gode praksisstudier utenfor Norge når VID er faglig ansvarlig, den andre er de organisatoriske grepene som kreves for å få til tre-måneders opphold når praksisperiodene faller utenfor den ordinære gjennomføringen av praksisperioder enten i VID, eller hos partneren.

Som et forsøk på å løse noen av utfordringene med mobilitet knyttet til profesjonsutdanninger med sterk nasjonal regulering, praksisstudier m.m., har VID tatt initiativ til et nordisk samarbeid med institusjoner som tilbyr sykepleierutdanning i Sverige, Danmark og Finland. Landene/partnerne er valgt fordi den språklige nærheten fjerner motstanden mot innreisende studenter fra praksisfeltet. Samarbeidet går ut på å utvikle en valgbar fordypning/studieretning/studieløp på bachelornivå, kalt «Sykepleie i Norden». Studieretningen skal innebære obligatorisk mobilitet for de studentene som velger den. Den designes for å gi mobilitetsbalanse, og utvikling av læringsutbytter skal knytte merverdien av mobiliteten til den sykepleiefaglige merverdien ved å ha praksis og følge undervisning i et av de andre nordiske landene.

En annen modell for mobilitet, som er etterspurt av studenter og omgår utfordringene knyttet til lengre praksisperioder, er prosjektpraksis over fire – åtte uker. Slike kortere opphold forenkler organiseringen samtidig som de gir gode læringssituasjoner for studentene. I 2017 hadde VID ca 100 korte opphold på under tre måneder. Dette innebærer at nærmere halvparten av VIDs totale mobilitet ikke gis uttelling. Selv om det er mindre krevende å organisere korte opphold er likevel mye av det administrative arbeidet det samme.

Når det gjelder utgående studentmobilitet på masternivå, er de generelle trekkene ved studentgruppen som tar masterstudier ved VID, en stor utfordring. Flertallet er etablert med jobb og familie og tar gjerne studiene ved siden av jobb. Noen masterstudier er også rene deltidsstudier. Dermed kommer ulike hensyn i konflikt. På den ene siden kommer behovet denne studentgruppen har for fleksibilitet i studiene. VID møter dette med å organisere samlingsuker for læringsopplegg på campus en til to ganger i løpet av ett semester. På den andre siden forutsetter mobilitet at studentene har anledning til å være fulltidsstudenter det semesteret de er ute. For å få til en 50 % økning i studentmobilitet i disse studieprogrammene, bør også kulturendring knyttet til masterstudenters studiemønster tematiseres.

Av øvrige utfordringer kan nevnes at start- og sluttdato for semestrene i Norge ofte skaper vanskeligheter for mobilitet med partnere i Europa. Høstsemestrene starter mange steder i september eller oktober og varer ut januar, mens vårsemestrene gjerne starter i februar og går til juli. Dette skaper også utfordringer for inn-mobilitet.

Språk forblir en utfordring for utreisende studenter. Få studenter ønsker utenlandsopphold om de ikke kan følge undervisning på engelsk selv om det det finnes faglig relevante og gode partneravtaler med undervisning på andre språk. Denne utfordringen kan ikke utelukkende løses innenfor høyere utdanning, da grunnlaget for mestring av fremmedspråk på tilstrekkelig høyt nivå, for de aller fleste legges tidligere.

 

Innkommende studentmobilitet

VID arbeider med innkommende studentmobilitet både til gradsstudier og i utveksling.

VID har hittil i hovedsak rekruttert internasjonale gradsstudenter fra det globale sør. Disse studentene støter på en rekke utfordringer når det gjelder oppholdstillatelse, finansiering og digitalisering av tjenester i Norge. Utvekslingsstudenter som kommer fra land utenfor Europa møter delvis de samme utfordringene, men fordi disse kommer innenfor bilaterale avtaler på institusjonsnivå, blir prosessen knyttet til å få visum enklere.

En felles utfordring for alle innreisende studenter er tilgang til studentboliger. Dette gjelder særlig utvekslingsstudenter ettersom disse ofte kommer for kun ett semester og anses som mindre attraktive leietakere på grunn av korte kontrakter. Innreisende utvekslingsstudenter som kommer for å ha praksisstudier innenfor VIDs studieprogram, har den utfordringen at egne praksisperioder ikke sammenfaller med varigheten av semestrene i Norge, og studentbolig-tilbudet er tilpasset semestrenes varighet. VID bruker ressurser på å hjelpe disse studentene med å finne bolig. Høstsemesteret er mest utfordrende på grunn av studiestart for nye studenter. Sammenlignet med Bergen og Stavanger/Sandnes er situasjonen mest krevende i Oslo, med Rogaland som en god nummer to. I Bergen har VID en privat samarbeidspartner som hittil har løst situasjonen.

Kravet om at internasjonale studenter må dokumentere midler tilsvarende Lånekassens støttebeløp, pluss skolepenger, i en norsk bank for å få oppholdstillatelse, gjør at høgskolen tilbyr en depositumordning for studenter uten norsk bankkonto. Pengene tilbakebetales til studentene når disse har opprettet en personlig, norsk bankkonto. Saksbehandlingstiden for oppholdstillatelse er lang og det kreves norsk personnummer før en utenlandsk statsborger kan åpne en konto. Det kan derfor ta flere måneder fra studiestart til studenten kan disponere egne penger.

• økende digitalisering i samfunnet medfører stadig mindre bruk av kontanter og økt bruk av digitale betalingsløsninger. VID ser at gruppen internasjonale studenter utfordres på dette i stadig større grad. Per i dag ser vi utfordringene i en begynnende bruk av digitale betalingsløsninger som krever norsk bank/bankkort, knyttet til studenttjenester. Dette løses foreløpig med tilpassede rutiner for tjenestene til denne studentgruppen.

Når det gjelder opptak av internasjonale gradsstudenter, medfører verifisering av internasjonale søknader gjennomgang av store dokumentmengder. Når studenter har søkt til flere norske institusjoner/studieprogram samtidig, betyr lokal søknadsbehandling en mangedobling av det administrative arbeidet knyttet til dokumentkontroll av en enkelt søknad. Verifisering av internasjonale dokumenter trenger spesialkompetanse som det krever ressurser å utvikle og vedlikeholde. En felles, nasjonal verifiserings/opptaksorganisasjon ville gjøre det lettere å håndtere disse søknadene rasjonelt, og gjøre det lettere å avdekke falske dokumenter på opptaksstadiet.

Når det gjelder opptak av utvekslingsstudenter, er fremdeles det norske kostnadsnivået en utfordring. Kostnadsnivået er hovedårsaken til at det er vanskelig å rekruttere utvekslingsstudenter utenfor Erasmus+ -programmet.

Når utvekslingsstudenter er rekruttert til VID, ser vi at de mest vellykkede oppholdene er når det foregår felles undervisning med norske og internasjonale studenter og når norske studentfaddere tar et sosialt ansvar overfor internasjonale studenter. Der det er mulig krever VID at studenter som selv søker om ut-mobilitet deltar i undervisning som foregår på engelsk i semesteret forut for utreise. Dette gir utreisende studentene trening i å bruke engelsk fagterminologi som forberedelse til egen mobilitet, og det gir innreisende studenter en arena for å møte norske studenter i en faglig ramme.

 

Strategisk samarbeid

VIDs strategi, med vekt på solidarisk engasjement så vel som internasjonal kunnskapsutvikling, åpner for avtaler med et vidt spenn av partnere globalt. VIDs historie og tradisjoner har bragt med seg samarbeid og avtaler med lang historie i visse geografiske områder, med en vekt på afrikanske og noen asiatiske land, i tillegg til europeiske og nordiske land.

Studieprogrammenes og fagmiljøenes ledelse har det faglige ansvar for å velge mobilitets- og samarbeidspartnere. Rektor godkjenner/signerer alle avtaler med utenlandske partnere. I den grad det er mulig, søker høgskolen å konsentrere mobilitet og samarbeid til felles partnerinstitusjoner på tvers av fakulteter og fagområder, forskningsgrupper og studieprogram på ulike nivå/sykler. Slik kan man bygge strategisk og langsiktig samarbeid om både forskning, utdanning, støttefunksjoner og strategisk ledelse, og sikre at samarbeid og mobilitet blir en del av kvalitetsarbeidet og en driver for kvalitetsutvikling i begge institusjonene.

Som en mekanisme for å styrke sammenhengen mellom internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid, prøver VID for tiden ut et team-samarbeid mellom forskningsadministrasjon og internasjonalt kontor.

 

Nasjonale tiltak og regelverk

En endring av tre-måneders kravet for å få uttelling for utenlandsopphold som er integrert i et utdanningsløp, ville forenklet arbeidet med mobilitet innenfor profesjonsutdanningene. Det nasjonale kravet til varighet bør som et minimum harmoniseres med Erasmus+ programmets mulighet til å gi stipend til to måneders praksismobilitet. En gradert støtteordning som kan gi mindre intensiver til bruk av virtuell mobilitet og korte opphold av typen «intensivkurs», som fantes i det forrige Erasmus+ programmet, ville være et tiltak som kunne øke internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid, faglig nettverksbygging, og mobilitet.

Når det gjelder rapportering er det krevende at tre-måneder kravet i Felles Studentsystem (FS) fortolkes som minimum 91 dager, mens rammen for et visum (når det gjelder praksismobilitet i organisasjoner/NGO’er) utenfor Europa i de aller fleste tilfeller er 90 dager. Dette er et eksempel på at rigide systemer belaster apparatet som organiserer mobilitet med administrative detaljer, som ikke framstår som logisk eller fornuftige.

Et annet krav som fra tid til annen aktualiseres når det gjelder praksis og profesjonsstudier, er kravet til politiattest for studenter som har praksis knyttet til barn og unge. Når det gjelder internasjonale studenter fra høgskolens mobilitetspartnere, er det ikke mulig å framlegge norske attester. På den annen side har tilsvarende internasjonale attester ingen offisiell status i Norge og enkelte praksispartnere føler seg utrygge i forhold til vurdering av dokumentasjonen.

En måte å støtte master/deltidsstudenter som ønsker utenlandsopphold i studiet, og som er bundet av økonomiske forpliktelser og omsorgsansvar, kan være å tilby økt støtte fra Lånekassen når en student for eksempel må ta ulønnet permisjon fra en arbeidsgiver for å gjennomføre mobilitet.

Vi håper at omleggingen til nasjonal forskrift og Rethos-prosessen skal skape større fleksibilitet for helse- og sosialfaglige grunnutdanninger og på den måten understøtte mobilitetsambisjonene fra norsk side. Større fleksibilitet vil et stykke på vei gjøre det lettere for profesjonsstudier å utvikle løsninger for mobilitet med partnere som er styrt av andre forskrifter enn de norske. Imidlertid er mobilitet innenfor nasjonalt regulerte utdanninger et område som kan settes på dagsorden i den politiske dialogen med land som det er ønskelig å ha mobilitet med. Ensidig fleksibilitet vil ikke nødvendigvis løse alle utfordringene.

 

Godkjenning

VID benytter seg av læringsavtaler for alle utenlandsopphold der studentene får veiledning og/eller evaluering av en ekstern partner. I de tilfeller partneren er en høyere utdanningsinstitusjon, som utsteder studiepoeng til studentene, får studenten automatisk godkjent dette såfremt den faglige aktiviteten har vært forhåndsgodkjent, og det kan dokumenteres at den er bestått.

Det understrekes at det ikke bør lages automatiske godkjenningsordninger innenfor utdanninger med nasjonale rammeplaner, men at godkjenning bør skje på bakgrunn av individuelt avtalte læringsavtaler.

 

Arbeids- og næringsliv

VID viderefører tradisjoner fra de tidligere fusjonerende høgskolene med samarbeid med kirker, organisasjonsliv og bistandsorganisasjoner i det sivile samfunn. Disse er aktive ifht. utvikling og sosial bærekraft, helseinstitusjoner og velferdstjenester, i Afrika, Asia, Sør-Amerika og Øst-Europa. Dette handler både om praksis/hospitering, utdanning, forskerutdanning og FoU-oppdrag. Det omfatter utdanningssamarbeid på alle nivå/tre sykler, inn- og utmobilitet, ansatte- og studentutveksling, oppdragsutdanning og oppdragsforskning. Her inngår også samarbeid om utvikling av biblioteksvirksomhet og elæring.  

Selv om hovedvekten hittil har vært på innreisende mobilitet på master- og ph.d.-nivå, så er bildet mer nyansert enn som så. Bachelorstudenter fra VID hospiterer, har prosjektpraksiser og er på studiereiser hos samarbeidende kirker og organisasjoner internasjonalt. Ansatte i norske misjons- og hjelpe- og bistandsorganisasjoner tar master- og ph.d.-utdanning ved VID i tilknytning til at de tjenestegjør for både norske og samarbeidende internasjonale organisasjoner ute. VID har også stor lærermobilitet ut fra de samme fagmiljøene, med årlige undervisningsoppdrag ved kirkelige institusjoner og samarbeidspartnere til VID og VIDs eiere.  

VID har for eksempel internasjonalt samarbeid om e-læring knyttet til et emne i systematisk teologi tilsvarende 10 stp. Dette er et innføringsemne på bachelornivå som tilbys både på engelsk, gassisk og fransk, og brukes ved utdanningsinstitusjoner i Etiopia, Madagaskar og Kamerun. Det innebærer «flippede» læringsformer med kombinasjoner av streamede leksjoner og andre læringsressurser som kontekstualiseres og brukes som utgangspunkt for refleksjon og diskusjoner i klasserommet lokalt. VID samarbeider alle steder med institusjoner med faglærere som har tatt deler av sin utdanning ved MHS/VID, og har kontinuerlig ansattmobilitet knyttet til prosjektet/avtalen. Studentene tar «studiepoeng» lokalt, på den måten at dette emnet fyller deres emne i systematisk teologi.

Dette e-læringsprosjektet er tenkt som et første steg. Ved lanseringen kombinerte man minnepinner med ansattmobilitet. Videre utvikling er avhengig av teknisk utvikling (nettilgang og netthastighet) i Afrika sør for Sahara. Også her inngår det samarbeid om opplæring og utvikling av bibliotekvirksomhet.

Tidligere hadde VID fast internasjonale gradsstudenter finansiert av kvoteprogrammet. I etterkant har VID etablert en lokal videreføring med tildeling av stipend til studenter fra partnerkirker og partnerorganisasjoner i sør, basert på gaver/giverinntekter.

Det er en stor kontrast mellom forståelsen av betydningen og merverdien av mobilitet hos våre samarbeidspartnere i arbeidsliv og utdanning i det globale sør, og hos arbeidslivet i Norge.

Behovet for kulturendring i arbeidslivet i Norge med tanke på bevisstgjøring av merverdien av mobilitet er allerede nevnt. Men med mindre kompetanse fra mobilitet etterspørres og verdsettes i arbeidsmarkedet, vil det være utfordrende å motivere studenter til å gjennomføre utvekslingsopphold når dette krever tilpasninger i forhold til arbeidsgivere, familie, og/eller andre forpliktelser. Tilsvarende vil det være krevende å få praksisfeltene til å ta imot internasjonale studenter i praksisstudier.

Arbeid for å synliggjøre merverdien av mobilitet overfor norsk arbeids- og næringsliv bør skje i samarbeid med fagmiljøene. En utfordring for hele sektoren er at hittil har det vært lite fokus på den kvalitative beskrivelsen av merverdien i mobilitet, selv om det er dokumentert i flere rapporter at det finnes en generell merverdi. For å engasjere fagmiljøene, og for å trekke relevansen nærmere arbeidslivet, trengs økt innsats for å beskrive relevansen på fagnivå, i læringsutbyttebeskrivelser.

 

Hvordan internasjonalisering og studentmobilitet er organisert ved VID vitenskapelige høyskole

Arbeid med internasjonalisering og studentmobilitet i VID er organisert i ett sentralt internasjonalt kontor med en fulltids ansatt i hver region (Oslo, Rogaland og Bergen). Det er en eller flere faglige internasjonale koordinatorer knyttet til studieprogram på bachelornivå, avhengig av størrelsen på studieprogram. Det er foreløpig ingen faglige koordinatorer på masternivå, da etterspørselen etter mobilitet foreløpig er liten.

Det er etablert et samarbeidsteam mellom internasjonalt kontor og forskningsadministrasjonen for å jobbe med å finne synergier mellom internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid.

Oppgavedelingen mellom internasjonalt kontor sentralt og fakultet/studieprogram lokalt er basert på prinsippet om at det som er student- og studienært håndteres lokalt på fakultet i nær tilknytning til student- og studieprogram.

Kompetanse på internasjonalisering i internasjonalt kontor er knyttet til kompetanse på Erasmus+ programmet, Norplus, og andre samarbeidsmekanismer for utvikling av internasjonalt utdanningssamarbeid, samt faglig- og forskningsstøttede perspektiver på internasjonalisering i og av høyere utdanning. Internasjonalt kontor støtter fakultetenes arbeid med mobilitet og prosjektutvikling og har kompetanse på vurdering av internasjonale utdanningsdokumenter i forbindelse med opptak til masterstudier. Internasjonalt kontor har også spisskompetanse på internasjonale, nasjonale og lokale digitale verktøy for administrasjon av mobilitet.

Kompetanse hos faglige koordinatorer er knyttet til internasjonalisering i eget studieprogram, nettverksbygging mot partnere, bruk av mobilitetsvindu og godkjenning av individuelle læringsavtaler knyttet til eget studieprogram.

Internasjonalt forum samler faglige koordinatorer, forskningsadministrasjonen og internasjonalt kontor 2- 3 ganger i året, og organiseres av internasjonalt kontor.

 

Med vennlig hilsen 

Ingunn Moser	Inger Marie Hognestad
Rektor	seksjonssjef

 Dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten håndskrevne signaturer.