Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Klage over vedtak om tilskudd: Middelalderloftet på Haugen, Åraksbø i Bygland kommune

Tiltakshaver klaget på Riksantikvarens tilsagn av 18.02.15 om lavere tilskudd enn omsøkt, til istandsetting av middelalderloftet på Haugen i Bygland kommune. Riksantikvaren finner ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og viser blant annet til at Riksantikvarens tilskudd i saken utgjør 91,9% av de totale istandsettingskostnadene. Dette er et langt høyere beløp enn andre istandsettingsprosjekter, som i gjennomsnitt mottar vesentlig mindre i støtte. Departementet har ingen merknader til Riksantikvarens skjønnsutøvelse i saken, og opprettholder vedtaket. Departementet kan for øvrig ikke se at det foreligger feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen, feil som kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold jf. Forvaltningsloven § 41.

Klima- og miljødepartementet viser til klage av 17.03.15 på Riksantikvarens tilsagn av 18.02.15 om lavere tilskudd enn omsøkt til istandsetting av middelalderloftet på Haugen. Riksantikvaren har vurdert klagen og opprettholder vedtaket. Klagen er oversendt Klima- og miljødepartementet for behandling.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å endre Riksantikvarens vedtak. Klagen tas derfor ikke til følge.

Sakens bakgrunn

Middelalderloftet "Haugenloftet" er et av landets aller eldste tømmerhus, og er trolig satt opp før 1350. I 1957 ble deler av svalgangene og alle taksperrer unntatt én skiftet ut, og det ble lagt nytt torvtak. I 1993 ble taket omlagt gjennom Riksantikvarens middelalderprosjekt. Etter kort tid oppstod lekkasjer, og nytt tak ble lagt i 1995. I 2008 oppstod det nye lekkasjer. Etter en befaring i 2013 ble det konkludert med at torvtaket som var lagt i 1995 var for tykt. Det måtte derfor legges om. Det ble også avdekket at taksperrene som ble skiftet ut i 1957 var underdimensjonerte. Det var derfor nødvendig å bytte til bredere og høyere sperrer.

I vedtak av 23. oktober 2013 bevilget Riksantikvaren kr. 100 000,- til oppstart av arbeidet med produksjon av materialer til istandsetting av taket. Etter kostnadsoverslag fra eiers håndverker pålydende kr. 981 250,- for hele takreparasjonen, fattet Riksantikvaren i vedtak av 21. februar 2014 tilskudd på ytterligere kr. 800 000,- til istandsettingen. Eier protesterte på dette, og mente tilskuddet måtte dekke prosjektets totale kostnader. På dette tidspunktet hadde det allerede kommet kostnadsoverskridelser, og det er opplyst at Riksantikvaren og eier ble enige om at Riksantikvaren skulle revurdere størrelsen av tilskuddet etter at det var klarlagt hvor store overskridelser det var tale om. I brev av 16. desember 2014 mottok Riksantikvaren et endelig kostnadsoverslag på sluttføring av arbeidene pålydende kr. 643 750,-. I brev av 18. februar 2015 fattet Riksantikvaren vedtak om tilskudd på kr. 550 000,-. Vedtaket ble påklaget i brev av 17. mars 2015, og klagen ble oversendt departementet i brev av 17. juli 2015. I mail av 23. juli 2015 fra klager presiseres punkt fem i klagen av 17. mars 2015.

Klagers anførsler

Klager anfører at reparasjonene i 1957 ble utført under Riksantikvarens ledelse, og at kostnadene for nye sperrer med riktig dimensjonering derfor ikke kan lastes eier. Klager anfører også at det for tykke torvlaget som ble lagt av Riksantikvaren i 1993/95 har vært en viktig medvirkende årsak til at sperrene har fått en større nedbøyning.  

Klager anfører videre at Riksantikvaren siden 1957 har vært på flere befaringer, og at forholdet vedrørende underdimensjonerte sperrer burde vært vurdert tidligere.

Endelig anfører klager at det tidligere alltid er gitt full kostnadsdekning i forbindelse med restaureringsprosjektet.

Riksantikvarens merknader til klagen

Arbeidet med torvtekkingen i 1993 og 1995 ble i sin helhet utført av Riksantikvaren og utvalgte håndverkere, og Riksantikvaren anser derfor feilen der det ble lagt et for tykt torvlag som en reklamasjon som i sin helhet dekkes gjennom tilskudd fra statsbudsjettet.

Når det gjelder utskiftningen av sperrer i 1957 viser Riksantikvaren til at det var eiers engasjerte håndverker som gjorde en feilvurdering ved valg av dimensjoner på taksperrene. Riksantikvarens representant aksepterte riktignok valg av sperredimensjon- og utførelse etter at arbeidet var fullført, men det at sperrene var underdimensjonerte var ikke synlig på dette tidspunktet. Eiers håndverker må imidlertid ha sett dette under arbeidet, og Riksantikvaren kan derfor ikke lastes for at taket ble for svakt.

Riksantikvaren viser endelig til at de i saken har bevilget kr. 1 509 562, 20,- til istandsettingen, noe som utgjør 91,9 % av de totale kostnadene. Dette er et langt høyere beløp enn andre istandsettingsprosjekter etter tilskuddsordningen, som gjennomsnittlig mottar vesentlig mindre i støtte. Riksantikvaren har derfor strukket seg svært langt når det gjelder tilskuddets størrelse, særlig sett hen til at det er utskiftning av den underdimensjonerte bærekonstruksjonen som utgjør størstedelen av utgiftene til istandsettingen.

Departementets vurdering

Vedlikehold og istandsetting av bygninger er i utgangspunktet eiers eget ansvar.

Etter de foreliggende opplysninger ble deler av svalgangene og alle sperrer unntatt én skiftet ut i 1957. Riksantikvaren godkjente arbeidet etter ferdigstillelse. Detaljprosjektering og direkte utførelse – herunder feildimensjonering av sperrene – ble imidlertid foretatt av håndverker som eier engasjerte. Departementet er derfor enig med Riksantikvaren i at denne feilen – i motsetning til reparasjoner av taklekkasjen som ble utført direkte av Riksantikvarens folk – ikke kan lastes Riksantikvaren.

På bakgrunn av opplysningene i saken legger departementet til grunn at feildimensjoneringen ikke var synlig uten nærmere undersøkelser, og således heller ikke kunne oppdages før sperrene ble demonterte i 2014. Departementet finner støtte for denne forståelsen i brev fra klager av 26. februar 2014hvor det fremgår at heller ikke eierne kunne se feilen, og at feildimensjoneringen ikke var lett å konstatere uten de målinger som nå var utførte. Departementet finner derfor ikke at Riksantikvaren burde ha avdekket feilen på et tidligere tidspunkt.

Etter dette mener departementet at Riksantikvaren ikke kan bebreides for at det ble gjort feil i valg av sperredimensjonering i 1957, som først var synlig etter undersøkelsene som ble utført i 2014.

Klager anfører videre at de tidligere alltid har fått full kostnadsdekning, og at de ikke kan forstå eller akseptere at tilskuddet fra Riksantikvaren ikke dekker de totale kostnadene. I henhold til kulturminneloven har eiere av fredete bygninger en rett til "helt eller delvis" vederlag for den utgiftsøkningen det medfører å istandsette fredete kulturminner etter antikvariske prinsipper. Lovens begrep "delvis" må tolkes slik at vederlaget må være av en størrelse som står i et rimelig forhold til de krav som stilles. Eier kan følgelig ikke avspises med en mindre brøkdel av beløpet. I denne saken har imidlertid Riksantikvarens tilskudd dekket 91,3% av restaureringsprosjektets totale kostnader. Sammenholdt med at om lag halvpartene av kostnadene for prosjektet knytter seg til utskiftning av den feildimensjonerte takkonstruksjonen fra 1957, er departementet derfor enige i at Riksantikvaren har strukket seg svært langt hva gjelder tilskuddets størrelse. Dette gjelder etter departementets mening likefullt om man skulle legge til grunn at torvlaget har ført til en større nedbøyning enn om torvlaget hadde hatt riktig tykkelse, slik klager anfører.

Departementet kan for øvrig ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil eller feil ved lovanvendelsen, feil som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningslovens § 41.

Konklusjon

Klima- og miljødepartementet finner ikke grunnlag for å endre Riksantikvarens vedtak. Klagen tas derfor ikke til følge.

 

Med hilsen                                                                        

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Kristine Oftedal Nicolaisen
rådgiver

Kopi til:
Riksantikvaren, Postboks 8196 Dep, 0034, OSLO