Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Klage på fredning av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap

Fredning av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap omfatter et areal på 1472 daa, fordel på 451 daa, fredet som anlegg etter kml. § 15 og 1021 daa, fredet som område etter kml. § 19. Den ene klagen dreiet seg om hvilken myndighet som mest hensiktsmessig burde være dispensasjonsmyndighet, hvordan konkrete og godkjente skjøtsels- og forvaltningsplaner burde være tilstrekkelig ramme for gjennomføring av tiltak samt uenighet om reduksjon av fredningsområdet. Den andre klagen dreiet seg om at fredningen var gjennomført for raskt, at den innebar et stort samfunnsmessig inngrep som ville forhindre fremtidig bymessig utvikling av Sørkedalen og at bygninger og andre kulturminner øst for Sørkedalen burde punktfredes med arrondert tomt. Departementet tok ikke klagene tilfølge og opprettholdt Riksantikvarens vedtak.

Klima- og miljødepartementet viser til klage i e-post av 15.12.2014 fra Jan Herman Dante og klage av 14.1.2015 og 10.4.2015 fra styret i Bogstad stiftelse på Riksantikvarens fredningsvedtak av 28.11.2014 om fredning av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at Riksantikvarens vedtak om fredning av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap opprettholdes.

Klagen tas ikke til følge.

Riksantikvaren fattet vedtak 28.11.2014 om fredning av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap, gnr./bnr. 13/1,13/3, 13/36, 27/50, 27/2751, 27/2752 og 27/2753 i Oslo kommune, jf. kulturminneloven av 9. juni 1978 nr. 50 (kml) §§ 15 og 19, jf. 22.  Fredningen omfatter anlegg, herunder areal, objekter, konstruksjoner, strukturer og vegetasjon. Fredningen etter kml § 19 omfatter et område bestående av innmark, utmark og vann. Arealet er på 1472 daa, fordelt på 451 daa som er fredet som anlegg etter § 15 og 1021 daa som er fredet som område etter kml § 19.

Fredningen strekker seg fra Peder Ankers plass i sør og nordover på begge sider av Sørkedalsveien forbi Strøm. Den østlige fredningsgrensen går vest for Bogstad camping og terrasseblokkene i Olav Bulls vei. Den fortsetter øst for Byveien til Strømsbråten. Videre fra Strømsbråten er fredningsgrensen satt ved eiendomsgrensen for gnr./bnr. 13/36 forbi Jordbråten. I vest strekker området seg ut i Bogstadvannet og følger Sørkedalselvens bredd nordover. 

Når det gjelder nærmere hva fredningen omfatter av bygninger, konstruksjoner, strukturer, vegetasjon og areal vises det til Riksantikvarens fredningsvedtak s. 3 flg.

Riksantikvaren har vurdert klagene og oversendt dem til behandling i Klima- og miljødepartementet ved brev av 9.7.2015, jf. forvaltningsloven § 33. Riksantikvaren har opprettholdt vedtaket. Jan Herman Dante har kommentert Riksantikvarens oversendelse i brev av 25.8.2015 samt oversendt suppleringer til klagen i e-post av 30.10.2015.

Klage fra Bogstad Stiftelse, jf. brev 14.1.2015

Styret i Stiftelsen er svært fornøyd med fredningen av Bogstad gård og særlig at området rundt er fredet. Stiftelsen klager imidlertid på tre forhold:

1. Stiftelsen er uenig i at dispensasjonsmyndigheten er lagt til Byantikvaren og ikke Riksantikvaren, slik det er for Folkemuseets bygninger på Bygdøy. Dette skaper en mindre hensiktsmessig forvaltning siden Bogstad gård er underlagt Folkemuseet.

2. Stiftelsen ønsker forutsigbarhet i forvaltningen av Bogstad gård ved at skjøtsels- og forvaltningsplaner kan godkjennes for en bestemt periode slik at man slipper en løpende søknadsbehandling for ulike tiltak.

3. Stiftelsen er uenig i at fredningsområdet ble redusert i sluttfasen av fredningsprosessen.

Riksantikvaren kommenterte klagepunktene i brev til Stiftelsen av 2.3.2015. Til punkt 1 viste Riksantikvaren til at direktoratet har fulgt den vanlige forvaltningsmodellen hvor Byantikvaren er dispensasjonsmyndighet for fredete eiendommer i privat eie. Riksantikvaren uttalte at Byantikvaren er godt kjent med Bogstad gård og deltok underveis i fredningsprosessen. Riksantikvaren uttalte videre at dersom det skal gjøres endringer dispensasjonsmyndighet er det Klima- og miljødepartementet som kan endre forskrift om faglig ansvarsfordeling etter kulturminneloven.

Til punkt 2 uttalte Riksantikvaren at direktoratet vil anbefale overfor Byantikvaren at søknadsbehandlingen for eksempel kan foregå i møte, med referat som grunnlag for en eventuell klage. Til punkt 3 uttalte Riksantikvaren at arealet som ble tatt ut av fredningsforslaget i sluttfasen ikke er gjenstand for klage. Saken ble drøftet med Stiftelsen på møte hos Riksantikvaren 23.3.2015. 

I brev av 10.4.2015 fra Stiftelsen til Riksantikvaren ble klagen noe utdypet. Det fremgår at Stiftelsen ble opprettet ved gavebrev i 1955. Når det gjelder forvaltning, drift, vedlikehold og investeringer knyttet til Bogstad gård ligger dette til Folkemuseet og gjennomføres av de ansatte der og over Folkemuseets budsjett. Stiftelsen (og Folkemuseet) finner det lite hensiktsmessig å ha Byantikvaren som forvaltningsmyndighet for Bogstad gård, mens Riksantikvaren er forvaltningsmyndighet for Folkemuseet. Dette blir tungvint og mer tidkrevende.

Gårdsanlegget med tilliggende areal eies av Stiftelsen, mens størsteparten av det fredete arealet ved Bogstad gård eies av Oslo kommune. Det er et nært samarbeid med kommunen, som også disponerer husrom og arealer på gården. Kommunen har bl.a. etablert en besøksgård og satt opp en driftsbygning. Ifølge Stiftelsen er det naturlig nok større og mindre grad av uenighet om hva som kan gjøres. Stiftelsen mener det skaper habilitetsproblemer om Byantikvaren, som del av Oslo kommune, skal følge opp fredningsvedtaket. Stiftelsen viser til forvaltningsloven § 6 og ønsker å rydde unna habilitetskonfliktene nå. Det vises til at fylkeskommunene ikke har de samme bindingene til sine kommuner som Byantikvaren har til Oslo kommune.

Det er en stor og mangslungen virksomhet på gården og forutsigbarhet og enkelthet i forvaltningen mener Stiftelsen er viktig. Dette kan sikres ved etablering av skjøtsels- og forvaltningsplaner for en bestemt periode, slik at man slipper en kontinuerlig søknads- og behandlingsprosess. Stiftelsen finner ikke at vedtaket åpner for det. Stiftelsen mener det viktigste er at fredningsvedtaket utformes slik at Riksantikvaren og Folkemuseet kan legge seg på en forvaltningspraksis som er praktisert frem til i dag. 

Stiftelsen mener at fredningen av det omkringliggende område er det mest interessante ved fredningen da det skjermer mot fremtidige inngrep. Stiftelsen mener den ikke ble varslet og ikke har blitt hørt i forbindelse med reduksjonen av området som ble gjennomført i sluttfasen av fredningsprosessen.  Stiftelsen mener dette punktet er mindre viktig. Dersom Riksantikvaren blir forvaltningsmyndighet trekkes denne del av klagen.

Klage fra Jan Herman Dante, jf. mail av 15.12.2014

4. Fredningsvedtaket er et stort samfunnsmessig inngrep som vil påvirke enhver bymessig utvikling av indre del av Sørkedalen og ha stor påvirkning for Oslo sin fremtidige utbredelse. Ved å frede hele dalbunnen med 1700 daa har man faktisk fredet resten av Sørkedalen med 25 000 daa. Det vil ikke lenger være mulig å bygge ny vei, T-bane eller annen infrastruktur inn i Sørkedalen på grunn av fredningen. 

5. Fredningsprosessen er gjennomført altfor raskt noe klager mener skyldtes grunnlovsjubileet i 2014. Politikere i bystyre og befolkningen i Oslo har ikke hatt mulighet til å vurdere dette forslaget ettersom kommunen behandlet fredningsforslaget på delegert myndighet.

6. Gartnerboligen, forvalterboligen, arbeiderboligene og kulturlandskapet rundt Bogstad gård har ikke kulturhistorisk verdi. Klager stiller også spørsmål ved å frede beite- og skogsområdet rundt Bogstad gård. Klager viser til at området i hovedsak eies av Oslo kommune, ligger innenfor markagrensen, som bør gi tilstrekkelig beskyttelse.

Riksantikvarens merknader til klagene, jf. brev av 9.7.2015

Riksantikvaren viser til formålet med fredningen som er å bevare det sentrale Bogstadgodset med storhetstid fra ca. 1750 til 1955. Fredningen skal bl.a. sikre kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet, samt materielle spor etter godseiere, ansatte, husmenn og arbeidsfolk. Dette skal gi mulighet for en forståelse av næringsgrunnlag, drift og livsførsel ved Bogstad gård og ivareta de historiske verdiene knyttet til området som en kompleks sosial struktur.

Bogstad Stiftelse:

Ad 1) Riksantikvaren viser til at Byantikvaren er godt kjent med Bogstad gård og deltok gjennom hele fredningsprosessen og har bidratt med informasjon og innspill til fredningsdokumentene. Riksantikvaren kan ut fra prinsipielle vurderinger se at det i enkelte tilfelle vil kunne reises tvil om habiliteten, ettersom Byantikvaren er underlagt Oslo kommune, som eier størsteparten av fredningsområdet. Normalt er imidlertid praksis i henhold til plan- og bygningsretten at kommuner ikke anses inhabile som reguleringsmyndighet for eiendommer de selv eier.

Riksantikvaren uttaler at forvaltningsmyndigheten skal være løsningsorientert og at Riksantikvaren kan delta sammen med Byantikvaren og Stiftelsen på et første møte for å bidra til felles forståelse. Riksantikvaren ber departementet vurdere om det er aktuelt å endre forskrift om faglig ansvarsfordeling slik at Riksantikvaren blir forvaltningsmyndighet.

Ad 2) Riksantikvaren uttaler at en godkjent skjøtsels- og forvaltningsplan kan tydeliggjøre grensen mellom tiltak som krever dispensasjonsbehandling og hva som anses som ordinært vedlikehold, men planen kan ikke erstatte kravet til dispensasjonsbehandling etter kml § 15 a. Riksantikvaren forslår at søknadsbehandlingen for eksempel kan foregå i møter eller annet fora med søker.  

Ad 3) Oslo kommune bemerket til fredningsforslaget at området var for omfattende og burde reduseres. Området i Bogstadvannet vest for Bogstad gård ble deretter omtrent halvert. I tillegg ble fredningsgrensen i nord trukket inn med 40 m og i øst med 20 m. Riksantikvaren konkluderte med at dette ikke ville få større betydning for vernet. Riksantikvaren avviser klagepunktet om reduksjon av fredningsområdet, da det kun er selve fredningsvedtaket som kan påklages.

Jan Herman Dante:

Ad 4) Riksantikvaren viser til at denne problemstilling er vurdert i forbindelse med oppstart av fredningen, jf. fredningsvedtaket s. 17-18. Hele fredningsområdet er regulert av markaloven. I tillegg er strekningen badeplassen - Peder Ankers plass regulert etter plan- og bygningsloven og "Bogstadallén" er foreslått regulert etter plan- og bygningsloven. Markaloven legger restriksjoner på boligutvikling i området noe også kulturminneloven vil gjøre. Når det gjelder oppgradering av vei, gang- og sykkelsti, fremgår det at fredningen ikke vil være til hinder for:” Utvidelse av Sørkedalsveien til full tofelts kjørebredde og etablering av en løsning for myke trafikanter gjennom fredningsområdet, fra og med Peder Ankers plass til Sinober. Endelige traseer og utforming av løsninger skal ikke svekke kulturminneverdiene vesentlig og skal forhåndsgodkjennes av kulturminnemyndigheten.” Det fremgår også at fredningen heller ikke vil være til hinder for:” Bruk og vedlikehold av turstier, lysløyper og andre eksisterende anlegg for sport og friluftsliv.” Videre fremgår det at ferdsel til og fra tilstøtende eiendommer ikke vil bli hindret av fredningen. Det vil heller ikke bli foreslått bestemmelser som endrer bruken av veiene slik de benyttes i dag. Fredning vil heller ikke påvirke driften av skog på tilstøtende eiendommer. Riksantikvaren tar ikke klagen om de påberopte samfunnsmessige konsekvenser til følge.

Ad 5) Når det gjelder den politiske prosessen vedrørende kommunens politiske behandling av fredningsforslaget viser Riksantikvaren til at prosedyrer for fredningssaker nedfelt i kml § 22 nr. 3 er fulgt. Hvordan Oslo bystyre velger å delegere sin myndighet til utøvende byråd er kommunens suverene ansvar som politisk organ. Riksantikvaren kan ikke se at det foreligger formelle feil i saksbehandlingen ved den politiske behandlingen og tar ikke punktet til følge.

Ad 6) Klager er uenig i fredning av gartnerboligen, forstanderboligen, arbeiderboligene og beite- og skogområdet. Riksantikvaren viser til fredningen skal sikre kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet samt materielle spor etter godseiere, ansatte, husmenn og arbeidsfolk. Derfor omfatter fredningen ulike enkeltbygninger og kulturlandskapet. Fredningen av området rundt og mellom hovedgården, øvrig bygningsmasse og de gamle ferdselsårene skal sikre virkningene av enkeltobjektene i miljøet. Fredningen skal sikre muligheten for å oppleve dem som deler av et større sammenhengende anlegg. Riksantikvaren mener både gartnerboligen, forvalterboligen, arbeiderboligene og kulturlandskapet har stor kulturhistorisk verdi og tar ikke dette punktet til følge.

Kommentarer fra Jan Herman Dante til Riksantikvarens oversendelse 9.7.2015 til departementet

I e-post av 25.8.2015 uttaler klager at Sørkedalen siden 1930-tallet har vært vurdert som et vekstområde for Oslo kommune. Fredningen går utover det kulturminneloven hjemler i §§ 15 og 19 og området er altfor omfattende. Da fredningen vil stanse enhver utnyttelse av Sørkedalen bør det foreligge en konsekvensutredning for en slik omfattende beslutning.

Klager mener saken ble fremmet som en hastesak i forbindelse med grunnlovsjubileet og at byrådet avgjorde saken på delegert myndighet. Klager mener berørte parter og politikere burde vært trukket dypere inn i vurderingene. Klager finner det uforståelig at Fossum området, som var viktig for Bogstad gård, ikke er med i fredningen, sett i lys av hva fredningen skal sikre, jf. fredningens formål. Klagere som ønsket ytterligere arealer fredet ble invitert til møte med Riksantikvaren, jf. møtet Bogstad Stiftelse hadde 23.3.2015 med Riksantikvaren.  Klager tar opp habilitetsproblematikk med Byantikvaren som dispensasjonsmyndighet.

Befaring

Departementet avholdt befaring 26.10.2015 i fredningsområdet hvor representanter for Bogstad Stiftelse, Folkemuseet og Jan Herman Dante var tilstede, i tillegg til Riksantikvaren, Byantikvaren og Oslo kommune ved Bymiljøetaten.

Synspunkter etter befaringen fra Jan Herman Dante 

Partene ble gitt anledning til å utdype klagen etter befaringen som fant sted 26.10.2015. I e-post av 30.10.2015 mottok departementet kommentarer fra Jan Herman Dante. Han viser til at uenigheten knytter seg til fredningen av de store områdene med jorder og skogsområder som ligger øst for Sørkedalsveien. Det er ikke proporsjonalitet mellom de begrensete kulturhistoriske hensyn og de meget store arealene som båndlegges for all fremtid, jf. omfanget av jorder og skog som fredes.

Klager mener det ikke er vurdert hvilke konsekvenser fredningen av Sørkedalsveien, som eneste innfartsåre til hele Sørkedalen og tilstøtende del av Nordmarka, vil få. Når dalbunnen fredes, vil ingen traseer for T-bane eller tog kunne bygges på grunn av fredningen. Klager legger til grunn at Riksantikvaren ikke har vektet de negative effektene fredningen vil ha på utviklingen av offentlig kommunikasjon mot de positive kulturmessige effektene ved at jorder og skoger blir fredet noe Riksantikvaren har en juridisk plikt til. De dyptgripende konsekvensene av fredningsvedtaket for hele Sørkedalen går vesentlig lenger enn det kulturminnelovens formål tilsier.

Fredningsvedtaket som gjelder skog og jorder øst for Sørkedalsveien må oppheves som ugyldig.  Det må gjennomføres en punktfredning for de aktuelle bygninger og objekter med tomt som arronderes slik at det ikke hindrer etablering av et fremtidig miljømessig transportsystem for Sørkedalen som helhet.  Riksantikvaren må gjennomføre en utredning av konsekvensene som fredningsforslaget vil kunne få.

Klager mener det blir for enkelt av Riksantikvaren å vise til at markaloven allerede legger restriksjoner på boligutviklingen i området og tilsvarende for kulturminneloven. Dette er en alvorlig mangel ved saksbehandlingen og som åpenbart ville kunne ha påvirket fredningsvedtaket. Klager mener at formålet og effekten av kulturminneloven ikke kan være å bidra til at det gjennom fredningsvedtaket hindres eventuelle justeringer av markaloven for Sørkedalen. 

Klager mener en dominerende høyspentledning som ikke har vært i bruk på mange år må tas ut av fredningen.

Departementets merknader

Kulturminneverdiene ved Bogstad gård har lenge vært anerkjent som nasjonalt viktige og deler av hovedbygningen ble også fredet allerede i 1924. Det var slik mange fredningsvedtak av viktige anlegg ble foretatt på den tiden, uten at man så det helhetlige anlegget i sammenheng. Det har siden den gang skjedd en utvikling innen kulturminneforvaltningen, særlig de siste 20-30 årene hvor man i større grad har vært opptatt av en mer helhetlig tilnærming til verdiene. Bogstad gård var tidligere et samfunn med ulike aktiviteter hvor folk arbeidet og bodde i tilknytning til gården.

Bogstad gård med park og annet terreng rundt gården (130 daa) har vært eiet av Bogstad Stiftelse siden 1955. Området forvaltes av Folkemuseet og driftes av museet på Bogstad gård. Store deler av eiendommene eies av Oslo kommune og forvaltes av Bymiljøetaten.

Formålet med fredningen er å bevare Bogstad gård som et sentralt og unikt anlegg med storhetstid fra 1750 til 1955. Fredningen skal sikre kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet, samt materielle spor etter godseiere, ansatte, husmenn og arbeidsfolk. Fredningen skal gi mulighet for en forståelse av næringsgrunnlag, drift og livsførsel på anlegget og ivareta de historiske verdiene knyttet til Bogstad gård som en kompleks sosial struktur. Fredningen skal også sikre at helheten ved anlegget ivaretas. Fredningen omfatter derfor enkeltbygninger som boliger for godseiere og ansatte, uthus, driftsbygninger, portstuer, husmannsplasser, skole og Markalåven.

Fredning av området rundt og mellom hovedgården, øvrig bygningsmasse, konstruksjoner og de gamle ferdselsårene skal sikre virkningen av enkeltobjektene i miljøet, slik at de oppleves som deler av et større sammenhengende anlegg.

Departementet skal ta stilling til følgende problemstillinger:

  1. Bogstad Stiftelse ber om at Riksantikvaren og ikke Byantikvaren blir forvaltningsmyndighet for Bogstad gård slik det er for Bygdøy kulturmiljøfredning. 
  2. Bogstad Stiftelse mener konkrete og godkjente skjøtsels- og forvaltningsplaner bør være tilstrekkelig ramme for gjennomføring av tiltak, slik at man unngår løpende enkeltsaksbehandling.
  3. Bogstad Stiftelse er ikke enig i den reduksjon av fredningsområdet som ble gjennomført i sluttfasen av fredningsprosessen.
  4. Jan Herman Dante mener fredningen er et stort samfunnsmessig inngrep som vil forhindre fremtidig bymessig utvikling av indre del av Sørkedalen. Disse negative konsekvensene av fredningen har ikke Riksantikvaren vurdert og går lenger enn kulturminneloven hjemler. Vedtaket må oppheves som ugyldig.
  5. Jan Herman Dante mener fredningsprosessen er gjennomført altfor raskt og har også innvendinger til den politiske behandlingen i Oslo kommune.  
  6. Jan Herman Dante mener at et nytt fredningsvedtak må følge et prinsipp om punktfredning av alle bygninger, dammer mv som inngår i fredningsvedtaket øst for Sørkedalsveien, sammen med en naturlig arrondert tomt rundt hvert objekt.
  7. Jan Herman Dante mener at høyspentledningen i området neppe kan karakteriseres som en del av den kulturhistoriske arven til Bogstad gård og må tas ut av fredningen.

Bogstad Stiftelse:

Ad 1) Departementet har vurdert Stiftelsens argumenter når det gjelder hvilken myndighet som skal være forvaltningsmyndighet for Bogstad gård. Departementet mener at selv om det er de samme ansatte på Folkemuseet som behandler fredningen av Bogstad gård og Bygdøy kulturmiljøfredning, er ikke dette tilstrekkelig grunnlag for å endre ordningen. Dette er to forskjellige fredninger, også tematisk, og departementet mener at ordningen bør opprettholdes slik den er i dag. Byantikvaren er godt kjent med fredningen av Bogstad gård og har bidratt gjennom hele prosessen frem mot fredningen. Dersom man etablerer en forvaltnings- og skjøtselsplan som er omforent mellom Bogstad Stiftelse, Byantikvaren og Riksantikvaren, kan denne være et godt grunnlag for Byantikvaren til å ta stilling til ulike tiltak og gi forutsigbarhet i forvaltningen av anlegget.

Når det gjelder spørsmål om habilitet knyttet til Byantikvaren, er etablert forvaltningspraksis at en kommunes myndighetsutøvelse ikke påvirkes av eget eierskap.  Departementet har tillit til at Byantikvaren, som har god erfaring med å behandle saker hvor Oslo kommune er involvert som grunneier, vil erklære seg inhabil og overlater saken til Riksantikvaren, dersom det skulle oppstå situasjoner som er egnet til å svekke tilliten til Byantikvarens upartiskhet.

Ad 2) Departementet er enig med Riksantikvaren i at godkjente skjøtsels- og forvaltningsplaner må følges opp med konkrete søknader. Planene kan ikke erstatte dispensasjonsbehandling etter kulturminneloven § 15a, men behandling av enkeltsakene kan imidlertid forenkles og behandles i egnet forum. Beslutninger som tas der kan nedfelles i et referat som vil kunne påklages på vanlig måte. 

Ad 3) Fredningsområdet etter kml § 19 ble innskrenket etter innspill fra Oslo kommune, som mente det var for omfattende. Området fredet i Bogstadvannet vest for Bogstad gård ble omtrent halvert og i tillegg ble fredningsgrensen i nord trukket inn med 40 m og i øst med 20 m. Departementet kan ikke se denne reduksjonen i areal har betydning for fredningen som sådan. Når det gjelder selve beslutningen om ikke å frede et område, kan ikke denne påklages.

Jan Herman Dante:

Ad 4) Klager tok opp sitt syn på fredningens samfunnsmessige konsekvenser ved oppstart av fredningen. Riksantikvaren tok derfor inn i fredningen bestemmelser om at fredningen ikke skal være til hinder for utvidelse av Sørkedalsveien, etablering av en løsning for myke trafikanter eller vedlikehold av eksisterende anlegg for sport og friluftsliv. Fredningen vil heller ikke være til hinder for skogsdrift.

Departementet mener at en eventuell slik utvidelse av Sørkedalsveien som fredningen åpner for, vil kunne tillate store kjøretøyer som trafikkerer veien med intensiv belastning og hyppighet. Departementet mener derfor at det vil kunne etableres offentlig og miljømessig god kommunikasjon, som f.eks. busser, inn i Sørkedalen. Riksantikvarens tilpasning av fredningsbestemmelsene viser at direktoratet har vurdert mulige konsekvenser av vedtaket og utformet fredningen etter det. Departementet mener at Riksantikvaren har oppfylt utredningsplikten i løpet av saksbehandlingen, og at vedtaket er gitt nødvendig tilpasning innenfor fredningens formål. Departementet mener det ikke er grunnlag for å hevde at fredningen ikke har hjemmel i kulturminneloven. Anførsel om at vedtaket er ugyldig tas ikke til følge.  

Ad 5) Departementet kan ikke se at fredningsprosessen har medført formelle feil ved saksbehandlingen. Riksantikvaren har fulgt prosedyrene for fredninger som følger av kml § 22 nr. 3. Når det gjelder behandling av fredningsvedtaket i Oslo kommune, legger departementet til grunn at det er Oslo kommune ved Bystyret sitt ansvar og rett til å delegere sin myndighet til en byråd, slik det er gjort i denne saken. Kommunen har ikke hatt innvendinger verken til prosessen eller til at den er gitt for dårlig tid til å vurdere de positive og negative konsekvensene av vedtaket.  

Ad 6) Til klagers anførsel om at bygninger, anlegg mv øst for Sørkedalsveien må punktfredes, viser departementet til at poenget med områdefredningen er å sikre de kulturhistoriske verdiene knyttet til helheten i anlegget. Dette er de materielle sporene etter de som levde og arbeidet på godset, slik at man for ettertiden kan forstå hvordan både næringsgrunnlag, drift og livsførsel har foregått ved Bogstad gård som et eget lite samfunn med ulike arbeidsfunksjoner, sosiale lag og strukturer. Departementet mener det er viktig at fredningen tar vare på anleggene som hørte til dette samfunnet og at helheten i denne historien bevares.

Departementet mener videre at kulturlandskapet er en viktig del av helheten og strukturen ved Bogstad gård med infrastruktur som gamle ferdselsårer, steingjerder, damanlegg, utsiktspunkter, innmark og utmark. Fredningen av kulturlandskapet med alt det innebærer skal sikre enkeltobjektene i dette miljøet slik at man kan oppleve disse som en del av helheten og sammenhengen.  

Ad 7) Når det gjelder høyspentledningen, viser departementet til fredningsbestemmelse nr. 24 bokstav s hvor det fremgår at” Eksisterende el-installasjoner kan fjernes både utomhus og innomhus ……". Departementet viser videre til Riksantikvarens kommentarer til høringsuttalelser fra Statnett og Hafslund Nett AS i fredningsvedtaket s. 24 under punktet” Infrastruktur, installasjoner og anlegg”.  Dette innebærer at høyspentledningen kan fjernes. En eventuell bevaring av høyspentmaster vil være Statnett sitt ansvar.

Konklusjon

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sakens momenter og det klagerne har anført og har etter en samlet vurdering kommet til at Riksantikvarens vedtak opprettholdes. Departementet kan ikke se at det foreligger feil i lovanvendelsen eller saksbehandlingen, feil som kan ha hatt betydning for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

 

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen 

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Ragnhild Guribye
seniorrådgiver

Adresseliste


Jan Herman Dante
Wildenveybakken 1
0766 oslo

Bogstad Stiftelse
Norsk Folkemuseum
0214 OSLO

Gjenpart: 

Riksantikvaren
Byantikvaren
Oslo kommune v/Bymiljøetaten