Klage på Riksantikvarens vedtak - krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 - Normannsgata 42

Klima- og miljødepartementet viser til klage av 6. februar 2017 på Riksantikvarens vedtak av 16. januar 2017 (feildatert 23.desember 2017). Klagen gjelder avslag på krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven (fvl) § 36.

Riksantikvaren behandlet klagen 17. august 2017. Klagen ble ikke tatt til følge og er med brev av 17. august 2017 oversendt Klima- og miljødepartementet til endelig behandling. Klager har fått tilsendt kopi av oversendelsesbrevet. Det var her opplyst om klagers mulighet til å kommentere innholdet i klageoversendelsen, med en svarfrist på 3 uker. Klager har ikke kommentert oversendelsesbrevet.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at klager ikke har krav på saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Christina Mollan Karlsen og Jan Roger Karlson (klager) kjøpte i 2012 en bolig i Normannsgata 42 i Oslo som på dette tidspunkt var oppført på Byantikvarens gule liste. I brev datert 29. juli 2012 traff Byantikvaren vedtak om midlertidig fredning av eiendommen. Vedtaket var begrunnet i en bekymring for at autentiske bygningsdetaljer og konstruksjoner kunne gå tapt som følger av at det var planlagt bygningsmessige tiltak som ikke tok hensyn til de høye bevaringsverdiene. Vedtaket om midlertidig fredning ble påklaget og sendt til behandling hos Riksantikvaren, jf. brev av 10. august 2012. Riksantikvaren opprettholdt Byantikvarens vedtak om midlertidig fredning i brev av 7. september 2012. Samme dato sendte Byantikvaren varsel om oppstart av ordinær fredning av eiendommen etter kulturminneloven §§ 15 og 19.

Klager var sterkt imot fredningen av eiendommen, og Riksantikvaren bemerket at det var lite hensiktsmessig å frede en eiendom hvor eierne var så motvillige til fredningen. Gjennom den gjeldende kommuneplanen for Oslo, vedtatt 23. september 2015 har eksteriøret til Normannsgata 42 et vern. I tillegg var det startet en fredningsprosess av to andre boliger i nærområdet. På denne bakgrunn og etter en samlet kulturminnefaglig vurdering stanset Riksantikvaren den pågående fredningsprosessen, jf. brev av 28. oktober 2016. Vedtaket om midlertidig fredning av boligen ble som følge av dette opphevet.

I brev av 16. november 2016 krever klager, med grunnlag i forvaltningsloven (fvl) § 36, å få dekket kr 96.900 for 102 timer egeninnsats i forbindelse med arbeid i saken. I de over fire årene saken har pågått har klager brukt mye tid og arbeid på saken. Herunder har klager brukt tid på befaringer, skriftlig dokumentasjon, korrespondanser og uttalelser. Klager har i all hovedsak utført dette arbeidet selv, og anfører at de har vært tvunget til å ta fri fra jobb uten lønn – det er disse utgiftene som i all hovedsak har utgjort kostnadene for klager.

Videre krever klager å få dekket advokatutgifter, jf. brev av 2. januar 2017. Kostnadene ble ved en forglemmelse ikke tatt med i det første brevet hvor det ble krevd dekning for eget arbeid i saken. Klager uttaler at advokatutgiftene knytter seg til startfasen ved kjøp av eiendommen i 2012, hvor det ble søkt om råd i den vanskelige situasjonen de befant seg i på daværende tidspunkt.

Riksantikvaren avslo begge kravene i vedtak av 16. januar 2017 (feildatert 23. desember 2017). Kravet om dekning av egeninnsats ble avslått da godtgjørelser for egeninnsats ikke dekkes i denne typen saker. Avslag på kravet om dekning av advokatutgifter ble begrunnet med at det bare er utgifter i forbindelse med oppheving av vedtak som anses som "nødvendige" utgifter og som kan dekkes etter fvl § 36. Ut fra vedlagt timeregnskap fra advokat knytter advokatutgiftene seg til forholdet mellom selger og kjøper i forbindelse med overtakelsen av boligen. Advokatutgiftene har dermed ingen direkte forbindelse til vedtaket i saken om midlertidig fredning av eiendommen.

I brev av 6. februar 2017 ble Riksantikvarens vedtak påklaget. Riksantikvaren behandlet klagen 17. august 2017 og kom etter en ny vurdering frem til at klager ikke hadde krav på dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36. Riksantikvaren opprettholdt sitt vedtak, og sendte klagen til Klima- og miljødepartementet.

Klagers anførsler etter brev av 6. februar 2017

Dekning av advokatutgifter:

• Omtrent halvparten av advokatutgiftene gikk til rådgivning i forbindelse med klage på midlertidig fredningsvedtak.
• Rådgivningen blir ansett som nødvendig i en hektisk periode.

Dekning av egeninnsats:

• Klager fikk redusert arbeidsstilling (80-90%) som følger av at arbeidet med saken krevde mye egeninnsats.
• Klager har deltatt på befaringer, deltatt i møter med myndigheten og brukt tid på skriftlig dokumentasjon og uttalelser. Arbeidet er dokumentert i timer og de 102 timene som er oppgitt er et konservativt estimat.
• Klager mener hennes juridiske kompetanse har vært avgjørende for å vinne frem i saken. Uten å inneha denne kompetansen, ville kompetansen måtte blitt kjøpt eksternt.

Riksantikvarens vurderinger og vedtak i klagesaken etter brev av 17. august 2017

Dekning av advokatutgifter:

• Etter vedlagt timeliste fra advokat knytter utgiftene seg til privatrettslige forhold mellom kjøper og selger. Advokatutgiftene er, ut fra timeregnskapet, ikke tilknyttet saken som angår midlertidig fredning av eiendommen.
• Selv om klager hevder at halvparten av utgiftene knytter seg til rådgivning i forbindelse med vedtak om midlertidig fredning, må Riksantikvaren forholde seg til de opplysningene som fremkommer av timelistene fra advokatfirmaet.
• Advokatutgiftene anses dermed ikke som nødvendig i forbindelse med å få opphevet vedtak om midlertidig fredning.
• Dersom det likevel legges til grunn at advokatutgiftene delvis var knyttet til klageprosessen i 2012 for å få opphevet det midlertidige fredningsvedtaket, viser Riksantikvaren til at klagen ikke førte til noen endring av det midlertidige fredningsvedtaket. Dette vedtaket ble opprettholdt av Riksantikvaren i klageavgjørelsen datert 7. september 2012.

Dekning av egeninnsats:

• Tidsspille o.l. dekkes ikke, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 102. Ved behandling av forvaltningssaker regnes det som selvsagt at den enkelte i atskillig utstrekning må bidra til sakens opplysning, selv om forvaltningen har et overordnet ansvar for å sørge for at saken er forsvarlig opplyst. Dette kan etter omstendighetene innebære atskillige kostnader og innsats for øvrig for parten.
• En part skal slippe å dekke kostnader som følger av saksbehandlingsfeil. Riksantikvaren finner ikke forhold som tilsier at det er slike saksbehandlingsfeil i denne saken.

Klima- og miljødepartementets vurdering

Det sentrale spørsmål i denne saken er 

• om opphevelsen av fredningsvedtaket anses å være et vedtak som er endret til gunst for klager etter forvaltningsloven § 36, og eventuelt
• om klager har hatt "vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å endre vedtaket"

Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, se fvl § 36. I denne saken har det vært truffet to ulike vedtak:

1. Vedtaket om midlertidig fredning av 29. juli 2012.
   Byantikvaren i Oslo traff vedtak om midlertidig fredning av Normannsgata 42 den den 29. juli 2012 med hjemmel i kulturminneloven § 22 nr. 4. Vedtaket om midlertidig fredning ble påklaget med brev fra klager av 10. august 2012. Klagen ble ikke tatt til følge og klager fikk ikke endret vedtaket til sin gunst. Både Byantikvaren (i brev 27. august 2012) og senere Riksantikvaren (i brev 7. september 2012) opprettholdt vedtaket om midlertidig fredning. Klagesaken om midlertidig fredning av Normannsgata 42 ble endelig avgjort ved Riksantikvarens vedtak av 7. september 2012.
2. Vedtaket av 28. oktober 2016 om å oppheve vedtaket om midlertidig fredning.
   Et vedtak om midlertidig fredning er etter sin natur ikke permanent, og bør oppheves så snart fredningssaken er ferdig behandlet. Utfallet av fredningssaken er enten at bygget blir fredet ved vedtak eller at det ikke blir fredet. Dersom bygget blir fredet avløser fredningsvedtaket den midlertidige fredningen. Dersom Riksantikvaren etter gjennomført saksbehandling finner at bygget ikke fredes, skal det midlertidige fredningsvedtaket oppheves.

Saksbehandlingsreglene for fredningssaker følger av kulturminneloven § 22 og gir regler for kontakt med eier og andre berørte for å gi et best mulig grunnlag for det endelige vedtaket. I saken om Normannsgata 42 bemerket Riksantikvaren at det var lite hensiktsmessig å frede eiendommen når eierne var sterkt imot fredningen. Gjennom den gjeldende kommuneplanen for Oslo, vedtatt 23. september 2015 har eksteriøret til Normannsgata 42 et vern. I tillegg var det startet en fredningsprosess av to andre boliger i nærområdet. På denne bakgrunn og etter en samlet kulturminnefaglig vurdering stanset Riksantikvaren den pågående fredningsprosessen.

Medvirkning og andre innspill til saksbehandling forut for eventuell fredning er en del av den ordinære prosessen i en fredningsak. Vedtak om fredning treffes først som avslutning av saksbehandlingen.

En opphevelse av et vedtak innebærer ikke i seg selv at det endres til gunst for parten, se Ot.prp. nr. 27 (1968-1969) side 47. I denne saken har Riksantikvaren truffet vedtak om å oppheve midlertidig fredning fordi fredning ikke ble gjennomført, ikke fordi vedtaket om midlertidig fredning var ugyldig eller på annen måte mangelfullt. Opphevelse av den midlertidige fredningen er dermed et resultat av saksbehandlingen i fredningssaken, ikke klagebehandling av vedtaket om midlertidig fredning.

Vilkåret om at vedtaket må ha blitt endret til gunst for en part er absolutt og må være oppfylt for å få dekning etter fvl § 36. Det er dermed ikke nødvendig å ta stilling til og vurdere videre anførsler i saken. Klager får ikke medhold i sitt krav om dekning av saksomkostninger etter fvl § 36

Klagen tas dermed ikke til følge.

Konklusjon:

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at klager ikke har krav på saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

Klagen tas dermed ikke til følge.

Med hilsen

Jan Mathys Truyen (e.f.)
avdelingsdirektør

Amalie Jota
førstekonsulent

Kopi
Riksantikvaren