Klage på Riksantikvarens vedtak om avslag på søknad om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd for bygging av driftsbygning og uttak av sand - Bringsjordneset, gnr. 163 bnr. 10, Lyngdal kommune i Vest Agder fylke

Miljøverndepartementet viser til brev av 10.12.2010 vedr klage på Riksantikvarens vedtak av 2.11.2010 om avslag på søknad om dispensasjon etter kulturminneloven (kml) § 8 første ledd. Departementet viser videre til Riksantikvarens saksfremstilling og oversendelse datert 21.3.2011. Klagen er fremsatt innenfor klagefristen etter kml § 8 første ledd. Det fremgår av oversendelsen at klager har fått kopi av oversendelsesbrevet.

Miljøverndepartementet var på befaring av området, den 3.5.2011. Med på befaringen var Tor Rune og Elisabeth Bryggeså Røyrås, samt Riksantikvaren.

Miljøverndepartementet har gjennomgått og vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering kommet frem til at det ikke foreligger grunnlag for å oppheve eller omgjøre Riksantikvarens vedtak. Hensynet til bevaring av automatisk fredet kulturminne i saken veier tyngre enn klagers ønske og behov for uttak av sand og bygging av driftsbygning.

Klagen tas ikke til følge.

Sakens bakgrunn

På den aktuelle eiendommen ligger det 8 synlige og i tillegg fem utplanerte gravhauger. Området utgjør i sin helhet en del av et større fornminnefelt med til sammen 25 gravhauger. Det aktuelle området er i gjeldende kommuneplan avsatt som Landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF), og gravfeltet er avmerket på plankartet. 

I medhold av kml § 4 første ledd litra j, er gravfelt automatisk fredete. I henhold til kml § 3 første ledd, må det foreligge tillatelse etter kml § 8 før inngrep i automatisk fredet kulturminne kan utføres. Riksantikvaren er, iht. forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kml § 1, den rette myndighet til å gi en slik tillatelse.

Tor Rune og Elisabeth Bryggeså Røyrås som bor og driver gårdsbruk på Bringsjordveien 32, søkte den 3.3.2009 Vest- Agder fylkeskommune om tillatelse til oppføring av driftsbygning og uttak av sand på Bringsjordneset, gnr. 163 bnr. 10. Driftsbygningen er i følge vedlagt plantegning på 330 m2. Bakgrunnen for søknaden er at søker ønsker å satse på gårdsbruk. Dette er ikke mulig med den driftsbygningen som finnes på eiendommen i dag. Ekteparet er samtidig de eneste som driver husdyrhold på Bringsjordneset. Lyngdal kommune har i brev av 5.10.2009 påpekt at driften er viktig for å holde oppe landbruksnæringen i området og kommunen generelt.

Den 24.11.2009 oversendte Vest- Agder fylkeskommune søknaden til Riksantikvaren for behandling og Kulturhistorisk museum for uttalelse. Fylkeskommunen tilrådet ikke dispensasjon i sin oversendelse noe Kulturhistorisk museum har sagt seg enige i, jf brev datert 5.1.2010. Riksantikvaren avslo søknaden i vedtak datert 2.11.2010. Vedtak er senere blitt påklaget av advokatfirmaet Wangsteen, Wigemyr & Co på vegne av Tor Rune og Elisabeth Bryggeså Røyrås (heretter kalt klager)i brev datert 10.12.2010. Saken er deretter oversendt til Miljøverndepartementet, den 21.3.2011, for endelig behandling.

Klagers anførsler, jf. klagebrev datert 10.12.2010

Klager presiserer at driftsbygningen som søkes oppført utelukkende skal tjene som fjøs og ikke som et kombinert redskapshus med fjøs slik det fremgår av klagers første søknad. Klager opplyser videre at virksomheten de driver er blitt begrenset og vanskelig grunnet plassmangel. Driftsbygningen som er tilknyttet klagers eiendom er fra 1948 og er lite tilpasset et moderne og effektivt husdyrhold. De har derfor leid en driftsbygning, men det er ikke aktuelt å videreføre leieforholdet. Det er heller ingen beitemuligheter ved tunet, hvilket innebærer at dyrene må fraktes til Bringsjordneset for å få tilfredsstillende beiteforhold. Dette er meget negativt for den daglige drift da hovedvei E39 skiller gårdstunet (med nåværende driftsbygning) fra jordet, noe som verken er ideelt sett i forhold til trafikksikkerhetsmessige hensyn eller driftsmessige grunner.

Det er videre helt avgjørende for klagers nåværende drift av husdyrhold at de får anledning til å nyttiggjøre seg de muligheter som egen eiendom byr på. Klager er de eneste som driver med husdyrhold på Bringsjordet, til tross for at området er et av Lyngdal kommunes satsningsområde for husdyrhold, noe kommunen har presisert viktigheten av, jf brev av 5.10.2009. Klager viser til at fylkesmannen i Vest – Agder, ikke har noen innsigelser til det omsøkte tiltaket. Det må vektlegges at landbruket i Norge er under et stadig press og at det hvert år er et stort frafall av de som fortsatt er villig til å satse på landbruket som levevei. Samfunnsmessig er det derfor et gode at forholdene tilrettelegges for de som ønsker å satse på jordbruket som levevei. Lyngdal kommunes uttalelse i saken viser at de lokale interesseavveiningene klart går i klagers favør av at tillatelsen innvilges. Klager påpeker at et avslag vil kunne medføre at de avslutter sin nåværende drift helt. 

Klager viser videre til at Riksantikvaren ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de interesser som er anført til fordel for at tillatelsen skal gis. Det er allerede tatt ut grus på eiendommen og en haug er fjernet. Videre er de åtte synlige gravhaugene på eiendommen i mer eller mindre grad skadet. Riksantikvarens henvisning til at det ligger et større gravfelt på 25 gravhauger i nærheten, er mer et argument for å gi tillatelse enn det motsatte. Klager viser til at det fremdeles vil være et stort innslag av kulturminner i form av gravhauger i området selv om tillatelsen gis. Klager viser videre til at fem av de aktuelle gravhaugene på klagers eiendom allerede er utplanert.

Riksantikvarens merknader, jf. oversendelse datert 21.3.2011 

Riksantikvaren har forståelse for klagers behov for å sette opp en ny driftsbygning. Allikevel mener Riksantikvaren at bevaring av de berørte kulturminnene med nasjonal interesse er viktigere enn det omsøkte tiltaket.

Vedrørende klagers presisering om at driftsbygningen kun skal tjene som fjøs, endrer ikke dette Riksantikvarens vurdering i saken. Det omsøkte tiltaket innebærer fortsatt uttak av masser der det ligger automatisk fredete kulturminner. Ettersom det tidligere har vært tatt ut sand og grus fra forskjellige steder i området, er det viktig å hindre ytterligere fjerning og skader på graver som er anlagt på morenemassene. Videre uttak av masser i området vil påvirke gravminnenes kontekst på en uheldig måte.

Det at tidligere skader på, eller fjernete, gravminner i feltet taler for en tillatelse, er etter Riksantikvarens oppfatning ikke i samsvar med gjeldende praksis for forvaltningen av synlige automatisk fredete kulturminner. Det er heller ikke noe argument for en fjerning av gjenværende kulturminner at kulturminnene av ulike årsaker er fjernet slik at de ikke er synlige på markoverflaten. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Riksantikvaren viser til Kulturhistorisk museum sin faglige vurdering i saken. Gravfeltet har en høy verne- og kunnskapsverdi slik det ligger i landskapet og i sammenheng med andre kulturminner i lokalmiljøet. Kulturminner og kulturlandskap har i stadig større grad vært utsatt for press i forbindelse med bolig- og tettstedsutvikling. Dette er en grunn til å føre en streng dispensasjonspraksis, spesielt for typer kulturminner som tidligere har blitt fjernet i stort omfang.

Riksantikvaren viser til at Fylkesmannen har vært i dialog med tiltakshaver om en alternativ plassering av det omsøkte tiltaket, og påpeker at det bør være mulig å oppføre en ny driftsbygning på en annen tomt som tiltakshaver eier. Riksantikvaren er samtidig klar over at tiltakshaver anser andre tomter som uegnet.

Riksantikvaren påpeker at gravhauger og gravfelt med omkringliggende kulturmiljø er høyt prioriterte kulturminnekategorier. Det kreves at store samfunnsinteresser står på spill før dispensasjon for tiltak som er i konflikt med disse, innvilges. Til tross for tidligere inngrep i kulturminnene i området, fremstår gravfeltet som en del av et rikt kulturmiljø og gravenes opplevelses-, kunnskaps- og kildeverdi er bevart. Gravfeltet på Bringsjordet har i seg selv en nasjonal verdi og inngår i en naturlig sammenheng med nærliggende kulturminner. Den samlede vurdering er at kulturminnenes verdi i dette tilfellet veier tyngre enn ønsket om å ta ut sand og oppføre ny driftsbygning. Riksantikvaren kan ikke se at det foreligger noen tungtveiende samfunnsmessige interesser i saken at en fjerning av kulturminnene i området kan forsvares.

Departementets merknader

Automatisk fredete kulturminner er i kraft av sin alder og informasjonsverdi de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie. Uten særskilt tillatelse er det ikke adgang til å sette i gang tiltak som vil kunne virke inn på automatisk fredete kulturminner jf. kml §§ 3 og 8. De automatisk fredete kulturminnenes vitenskapelige og miljømessige verdier er til en viss grad knyttet til det stedet de ligger. Det er derfor en målsetting å bevare flest mulig av disse kulturminnene intakt i sine naturlige omgivelser. Dette innebærer at tiltakshaver/utbygger bør søke å planlegge nybygg og anlegg slik at de i størst mulig grad unngår å berøre kjente arkeologiske kulturminner. 

Etter kml § 3 er det i utgangspunktet forbudt å ”sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner”.

Riksantikvaren er gjennom forskrift av 20.5.2000 om faglig ansvarsfordeling mv etter kulturminneloven gitt myndighet etter kml § 8 første ledd til å avgjøre om et tiltak kan gjennomføres og eventuelt fastsette vilkår for tillatelsen.

Departementet kan, i behandlingen av klagesaken prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter, jf forvaltningsloven (fvl) § 34, andre ledd.

Til saken

Miljøverndepartementet viser til at dispensasjon etter kml § 8 beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering og hvor kml § 1 gir føringer for skjønnsutøvelsen. Hensynet til kulturminnets opplevelsesverdi i sitt opprinnelige miljø sammen med hensynet til bevaring av dets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdi står sentralt. Skjønnet må videre bygge på kulturminneforvaltningens dispensasjonspraksis.

Departementet vil i likhet med Riksantikvaren, vise til Kulturhistorisk museum sin faglige vurdering i saken som blant annet påpeker at gravfeltet utgjør en del av en viktig historisk sammenheng i området. Gravfeltet har en høy verne- og kunnskapsverdi slik det ligger i landskapet og må sees i sammenheng med andre kulturminner i lokalmiljøet. Således er det tungtveiende grunner for en fortsatt bevaring og vern av gravfeltet. Departementet mener at dette gjelder selv om det allerede er tatt ut jordmasser enkelte steder på eiendommen, og uavhengig om en eller flere gravhauger allerede er skadet. Departementet mener at de enkelte gravhaugene og øvrige kulturminnene i området må sees på som en del av et større kulturminnefelt. Bevaringsformålet er ikke bare vern av enkelte gravhauger, men bevaring av gravhaugene i en historisk sammenheng som en del av et større fornminnefelt.

Departementet viser til at klager under befaringen, opplyste at alternativ plassering på deres eiendom er uaktuelt. Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at klager ikke har mulighet for en alternativ plassering av driftsbygningen.

Slik departementet oppfatter tiltaket, vil uttak av jordmasser endre terrenget på den aktuelle tomten, slik at terrengnivået senkes betydelig. Det betyr at gravhaugene vil bli fjernet. Departementet vil i likhet med Riksantikvaren vise til gjeldende dispensasjonspraksis som omfatter gravhauger eller gravfelt. Gravhauger fra forhistorisk tid er høyt prioritert innen norsk kulturminneforvaltning. Dette innebærer at det kreves tiltak av stor samfunnsmessig betydning for å få tillatelse til å fjerne slike kulturminner.

Departementet kan i gjeldende sak ikke se at oppføring av ny driftsbygning er et tiltak av så stor samfunnsmessig betydning at det skulle gå foran hensynet til bevaring av gravfeltet etter kml § 3. Klager har riktignok påpekt at de er de eneste som driver med husdyrhold på Bringsjordet, noe kommunen har presisert viktigheten av i eget brev. Allikevel mener departementet at tiltaket innebærer ødeleggelse av viktige kulturminner i et slikt omfang at de hensyn som klager viser til, ikke veier tyngre enn bevaringshensynene som ligger til grunn for den automatiske fredningen etter kml § 3, jf. kml § 1.

Forholdet til naturmangfoldloven (lov av 19.6.2009 nr. 100)

Naturmangfoldloven (nml) trådte i kraft 1.7.2009.

Vedtaket berører ikke naturmangfoldlovens formål jf. nml § 1 eller virkeområde jf. nml 3. Som følge av at departementet opptrettholder Riksantikvarens vedtak, innebærer dette at tiltaket ikke vil kunne realiseres. 

Konklusjon

Miljøverndepartementet har gjennomgått og vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering kommet frem til at det ikke foreligger grunnlag for å oppheve eller omgjøre Riksantikvarens vedtak. Hensynet til bevaring av automatisk fredet kulturminne i saken veier tyngre enn klagers ønske og behov for uttak av sand samt bygging av driftsbygning.

Klagen tas ikke til følge.

Med hilsen

Elisabeth Platou
Avdelingsdirektør (e.f.)

Zubair Ali Syed
Rådgiver

Kopi:
Riksantikvaren
Vest-Agder fylkeskommune, Regionalavdelingen, Serviceboks 517, 4605 Kristiansand S
Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Pb 6762 St. Olavs plass, 0130 OSLO
Tor Rune og Elisabeth Bryggeså Røyrås, Bringsjordveien 32, 4580 LYNGDAL