Klage på vedtak om dekning av utgifter til arkeologisk granskning etter kml. § 10 - Gang- og sykkelvei, Fv. 17 Høgseth-Dalen, Meløy kommune - Avgjørelse i klagesak

Vi viser til deres brev av 27. juni 2016. I brevet påklages Riksantikvarens vedtak av 3. juni 2016 om dekning av utgifter for arkeologiske utgravninger jf. kulturminneloven § 20.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 3. juni 2016.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Saken gjelder gjennomføring av tiltak i henhold til reguleringsplan for fylkesvei Høgseth – Dalen, gnr./bnr. 70/83,98 og gnr./bnr. 88/1 i Meløy kommune. Planen innebærer en utvidelse av veibanen samt å anlegge gang og sykkelsti på to av veiens strekninger. Innenfor reguleringsområdet er det registrert automatisk fredete kulturminner. I sitt samtykke til reguleringsplanen av 6. mars 2015 meddelte Riksantikvaren at planen kunne gjennomføres under forutsetning av at det først ble foretatt arkeologisk utgravning av de berørte kulturminnene.

I forkant av utgravingen fattet Riksantikvaren 3. juni 2016 vedtak om dekning av utgifter for arkeologiske utgravninger pålydende kr. 807 812,-. Meløy kommune påklaget Riksantikvarens vedtak i brev av 27. juni 2016.

Klagers anførsler i brev av 27. juni 2016

Kommunen mener at den er uforskyldt er kommet i den situasjon at den skal dekke utgiftene for de arkeologiske utgravningene. Tiltaket er begrunnet av ønsket om å bedre forholdene for myke trafikanter på en strekning av den aktuelle veien som eies av Nordland fylkeskommune, og som forvaltes av Statens Vegvesen. De vil imidlertid ikke prioritere gang- og sykkelveien.

Videre har kommunen vedtatt en reguleringsplan for Tuven boligfelt i 2002. Byggingen av gang- og sykkelveien er et rekkefølgekrav i reguleringsplanen, slik at utbyggingen der er avhengig av at gang- og sykkelveien er på plass først. Kommunen er i en presset situasjon fordi det er få boligtomter i dette planområdet, og kommunen må derfor oppfylle vilkåret.

På denne bakgrunn mener kommunen at det er rimelig at staten og/eller regional myndighet helt eller delvis dekker en så stor kostnad som utgravningene her utgjør.

Riksantikvarens merknader i oversendelsesbrevet av 24. januar 2017

Hovedregelen etter kml. § 10 er at tiltakshaver skal dekke kostandene til arkeologiske utgravninger. Kommunens økonomi kan være et relevant moment i vurderingen av om "særlige grunner" anses å foreligge, og som kan begrunne unntak fra den nevnte hovedregelen. Dette gjelder i de tilfeller der kommunen har særlig mange automatisk fredete kulturminner, slik at kostander for utgravning blir uforholdsmessig høye sett i forhold til kommuneøkonomien. Meløy kommune har imidlertid ikke særlig mange fornminner.

Forholdet mellom Meløy kommune og Nordland fylkeskommune/Statens Vegvesen som eier/forvalter av den aktuelle vegstrekningen, eller rekkefølgekravene i reguleringsplanen for Tuven boligfelt er ikke forhold som vektlegges i vurderingen av om det skal gis hel eller delvis statlig kostnadsdekning.

Departementets vurdering

Generelt

Automatisk fredete kulturminner er i kraft av sin alder og informasjonsverdi de viktigeste kildene til vårt lands tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensene av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet jf. kml. § 4. Etter § 3 er det i utgangspunktet forbudt å sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner. Der det likevel blir tillatt å fjerne automatisk fredete kulturminner skal den i hvis interesse dette skjer, som hovedregel dekke kostnadene ved sikringen av kulturminneverdiene.

I vurderingen av klagen kan departementet prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Departementet skal i klagesaksbehandlingen vurdere de synspunkter klager fremmer.

Til saken

Hovedregelen etter kml. § 10 er at tiltakshaver dekker nødvendige utgifter til særskilt granskning av automatisk fredete kulturminner på grunn av tiltak som nevnt i kml. §§ 8 og 9. I § 10 tredje punktum oppstilles unntak fra denne hovedregelen, ved at staten kan dekke utgiftene helt eller delvis dersom det foreligger "særlige grunner". Loven gir ingen anvisning for denne vurderingen, men ordlyden indikerer at dette er en snever unntaksregel. Dette er fulgt opp i forvaltningspraksis, hvor det stilles strenge krav til de særlige grunner som må foreligge.

Departementet viser til Riksantikvarens begrunnelse. Meløy kommune har ikke spesielt mange automatisk fredete kulturminner, og er derfor ikke utsatt for uforholdsmessig høye kostnader ved tiltak. Utgifter til arkeologisk granskning må vurderes som ordinære utgifter på linje med andre utgifter ved realiseringen av utbyggingstiltak. Kostnadene er utløst av utbyggingen av et boligfelt, noe som er opplyst å være i kommunens interesse. At kommuneøkonomien generelt sett dårlig, er da ikke relevant i vurderingen av om staten skal dekke kostnadene.  

Konklusjon

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil eller feil ved rettsanvendelsen som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. Departementet har heller ingen merknader til Riksantikvarens skjønnsutøvelse i saken. Vi har derfor ikke funnet grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 3. juni 2016.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Kristine Oftedal Nicolaisen
rådgiver

Kopi til: Riksantikvaren