Historisk arkiv

Konventets utkast til ny forfatningstraktat for EU

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Konventets utkast til ny forfatningstraktat for EU

Innledning

En bredt sammensatt gruppe på 105 personer bestående av representanter fra EU-landenes og søkerlandenes parlamenter og regjeringer, samt representanter fra EU-parlamentet (Europaparlamentet - EP) og EU-kommisjonen - det såkalte Konventet om Europas fremtid - har utarbeidet et utkast til ny forfatningstraktat for EU.

Traktatutkastet ble fremlagt til EU-toppmøtet (Det europeiske råd) i Thessaloniki 19.-20. juni 2003. Utkastet består av en fortale og 4 hoveddeler samt 5 protokoller og 3 erklæringer. Etter toppmøtet gjensto for konventet å avslutte en mer teknisk preget gjennomgang spesielt av den del av traktatutkastet som omhandler EUs politikkområder. Det endelige og fulle traktatutkast ble deretter overlevert det italienske EU-formannskapet 18. juli.

Traktatutkastet drøftes på en regjeringskonferanse (IGC) blant EU- og søkerlandene som startet 4. oktober 2003. EU- og søkerlandene er enige om at konventets utkast utgjør et "godt grunnlag" for arbeidet til IGC, men det er usikkert i hvilken grad IGC vil gjøre endringer i traktatutkastet. Det italienske EU-formannskapet (støttet spesielt av Tyskland, Frankrike og Benelux-landene) har argumentert med at traktatutkastet utgjør en balansert og helhetlig løsning og at færrest mulig endringer derfor bør gjøres. I lys av dette går man inn for en IGC som avsluttes raskt. Andre medlemsland viser bl.a. til behovet for en grundig gjennomgang, også på nasjonalt plan, og utelukker ikke å gjenåpne spørsmål som konventet fant kompromisser om.

De kommende 10 nye medlemslandene (8 i Sentral- og Øst-Europa samt Kypros og Malta) deltar med fulle rettigheter under IGC, mens Bulgaria, Romania og Tyrkia får observatørstatus. Representanter for EP og Kommisjonen vil også delta på IGC som observatører.

Formannskapet går inn for å avslutte IGC på EU-toppmøtet 12.-13. desember 2003, og understreker at IGC i alle tilfeller må avsluttes senest til februar 2004, for at alt vedrørende den nye traktaten skal være ferdigstilt før valgene til EP 13. juni 2004. Bl.a. må traktaten oversettes til 21 EU-språk. Undertegning vil skje kort tid etter at de nye 10 medlemslandene har tiltrådt EU 1. mai 2004.

De 4 hoveddelene i traktatutkastet er: Del I - konstitusjonelle bestemmelser, Del II - charteret om grunnleggende rettigheter, Del III - bestemmelser om EUs politikk og virkemåte (dvs. EUs politikkområder) samt Del IV - generelle og avsluttende bestemmelser. Traktatutkastets enkelte bestemmelser gjennomgås nedenfor.

Del I: Konstitusjonelle bestemmelser

Avdeling I: Definisjon av unionen og dens mål (Art. I-1 til 6)

Avdeling II: Grunnleggende rettigheter og unionsborgerskap (Art. I-7 og 8)

Avdeling III: Unionens kompetanse (Art. I-9 til 17)

Avdeling IV: Unionens institusjoner (Art. I-18 til 31)

Avdeling V: Utøvelse av unionens kompetanse (Art. I-32 til 43)

Avdeling VI: Unionens demokratiske liv (Art. I-44 til 51)

Avdeling VII: Unionens finanser (Art. I-52 til 55)

Avdeling VIII: Unionen og dens nærområder (Art. I-56)

Avdeling IX: Medlemskap i unionen (Art. I-57 til 59)

Del II: Charteret om grunnleggende rettigheter (Art. II-1 til 54)

Del III: Unionens politikk og virkemåte

Avdeling I: Generelle bestemmelser (Art. III-1 til 6)

Avdeling II: Ikke-diskriminering og unionsborgerskap (Art. III-7 til 13)

Avdeling III: Unionens politikk og handling internt

Kapittel I: Det indre marked (Art. III-14 til 68)

Kapittel II: Økonomisk og monetær politikk (Art. III-69 til 96)

Kapittel III: Politikk på øvrige særskilte områder (Art. III-97 til 157)

Kapittel IV: Et område av frihet, sikkerhet og rettferdighet (Art. III-158 til 178)

Kapittel V: Områder for støttende, koordinerende eller komplementære tiltak (Art. III-179 til 185)

Avdeling IV: Assosiering av de oversjøiske land og territorier (Art. III-186 til 192)

Avdeling V: Unionens eksterne forbindelser og utenrikspolitiske opptreden

Kapittel I: Bestemmelser som gjelder generelt (Art. III-193 og 194)

Kapittel II: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (Art. III-195 til 215)

Kapittel III: Felles handelspolitikk (Art. III-216 og 217)

Kapittel IV: Samarbeid med tredjeland og humanitær bistand (Art. III-218 til 223)

Kapittel V: Restriktive tiltak (Art. III-224)

Kapittel VI: Internasjonale avtaler (Art. III-225 til 228)

Kapittel VII: Unionens forbindelser med internasjonale organisasjoner og tredjeland og unionsdelegasjoner (Art. III-229 og 230)

Kapittel VIII: Gjennomføring av solidaritetsklausulen (Art. III-231)

Avdeling VI: Unionens virkemåte

Kapittel I: Bestemmelser vedrørende institusjonene (Art. III-232 til 307)

Kapittel II: Finansielle bestemmelser (Art. III-308 til 321)

Kapittel III: Forsterket samarbeid (Art. III-322 til 329)

Avdeling VII: Felles bestemmelser (Art. III-330 til 342)

Del IV: Generelle og avsluttende bestemmelser (Art. IV-1 til 10)

Protokoll om nasjonale parlamenters rolle i Den europeiske union

Protokoll om anvendelse av prinsippet om subsidiaritet og om proporsjonalitet

Protokoll om borgerrepresentasjon i Europaparlamentet og om vekting av stemmer i Det europeiske råd og Ministerrådet

Protokoll om Eurogruppen

Protokoll som endrer Euratom-traktaten

Erklæring til Protokollen om borgerrepresentasjon i Europaparlamentet og om vekting av stemmer i Det europeiske råd og Ministerrådet

Erklæring om opprettelse av en "European External Action Service"

Erklæring i "Final Act of Signature of the Treaty establishing The Constitution"

Del I: Konstitusjonelle bestemmelser

Del I omhandler mer generelle konstitusjonelle prinsipper og bestemmelser. Den er inndelt i 9 avdelinger som gjennomgås nedenfor:

Avdeling I: Definisjon av unionen og dens mål (Art. I-1 til 6)

Det er medlemslandene som gir Unionen myndighet (art. I-1).

Unionens verdier og mål fremgår av art. I-2. og I-3. Blant målene nevnes bærekraftig utvikling, basert på beskyttelse av miljøet, sosial markedsøkonomi, bekjempelse av sosial ekskludering og diskriminering, sosial rettferdighet, likestilling mellom kvinner og menn, solidaritet mellom generasjoner og beskyttelse av barns rettigheter. EU skal være et rettssubjekt (I-art. 6).

Avdeling II: Grunnleggende rettigheter og unionsborgerskap (Art. I-7 og 8)

EU skal søke om å tiltre Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Denne og EUs charter om grunnleggende rettigheter, skal utgjøre grunnlaget/de generelle prinsippene EU-retten skal bygge på. Borgerskap i Unionen introduseres og rettighetene man vil få som EU-borger omtales i art. I-8.

Dette vil innebære at bestemmelsene om grunnleggende rettigheter vil være bindende for EUs institusjoner og organer og iflg. EF-domstolens praksis også for medlemslandene når de handler innenfor rammen av EU-retten. Forslagene synliggjør den vekt EU legger på grunnleggende rettigheter og kan få en viss betydning for nye medlemsland. For en utdypende vurdering av charteret/EUs tiltredelse av EMK vises til omtalen nedenfor av charteret.

Avdeling III: Unionens kompetanse (Art. I-9 til 17)

Avdeling III inneholder de generelle bestemmelsene om myndighetsfordelingen mellom EU og medlemslandene. Bestemmelsene må ses i sammenheng med beslutningsprosedyrene på de enkelte politikkområdene som fremgår av Del III i utkastet. Hovedinnholdet i bestemmelsene er: EUs myndighet er avhengig av overføring av myndighet fra medlemslandene. EU skal utøve sin myndighet i samsvar med nærhets- (subsidiaritets-) og proporsjonalitetsprinsippene (art. I-9). Nasjonale parlamenter gis en rolle i å kontrollere at nærhetsprinsippet blir oppfylt. EUs lovgivning skal ha forrang fremfor nasjonal lov (art.I-10). Traktaten definerer ulike kategorier myndighet( eksklusiv EU-myndighet, delt myndighet med medlemslandene og støttende, koordinerende eller komplementære tiltak) og på hvilke politikkområder de gjelder, (art I-11). Eksklusiv myndighet omtales i (art.I-12). Nærhetsprinsippet kommer ikke til anvendelse der EU har eksklusiv kompetanse. Delt kompetanse omtales i (art.I-13), koordinering av medlemslandenes økonomiske politikk og sysselsettingspolitikk i (art. I-14) og støttende, koordinerende eller komplementære tiltak på områder der landene ikke har gitt fra seg lovgivningsmyndighet til EU i (art.I-16). EUs myndighet for utenriks- og sikkerhetspolitikk (som dekker alle områder av utenrikspolitikken og alle spørsmål som har med EUs sikkerhet) fremgår av (art. I-15). Art. I-17 gir innenfor visse rammer, jfr. traktatutkastets Del III, Rådet en generell hjemmel til å fatte beslutninger for å oppnå traktatens mål (fleksiblitetsklausul).

Avdeling IV: Unionens institusjoner (Art. I-18 til 31)

Europaparlamentet (EP) blir likestilt med Rådet i lovgivnings- og budsjettfunksjonen, Medbestemmelsesprosedyren blir hovedregelen ved lovbeslutninger (art. I-19, jfr. art. I-22.). EP skal velge Kommisjonens president etter forslag fra Det europeiske råd.

Det europeiske råd gis formell status som en av EUs institusjoner men uten lovgivende funksjoner (art. I-20). Det europeiske råd skal velge en fast formann for 2 ^2 år, med mulighet for gjenvalg. Vedkommende skal ikke inneha noe nasjonalt verv (art. I-21). Formannen skal representere EU utad, på regjeringssjefsnivå, i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det etableres en rotasjonsordning for formannskapet i sektorrådene, med unntak av Rådet for utenrikssaker. Sistnevnte skal utforme unionens utenrikspolitikk på grunnlag av strategiske retningslinjer fastlagt av Det europeiske råd. Unionens utenriksminister skal inneha formannskapet i Rådet for utenrikssaker. Rådet for allmenne saker skal forsterke sin funksjon som koordinerende organ. Behandling av lovsaker i alle rådsformasjoner blir offentlig, (art. I-49).

Beslutninger i Rådet skal treffes ved kvalifisert flertall der ikke annet er angitt i traktaten, (art. I- 22 og 23). Kvalifisert flertall utgjøres av et flertall av medlemslandene som representerer minst 60% av befolkningen, (art. I-24). Kommisjonen er ansvarlig overfor EP og skal fortsatt ha enerett til å fremme forslag i lovsaker, der ikke annet er angitt i traktaten. Kommisjonens president skal velges av EP ved alminnelig flertall, etter forslag fra Det europeiske råd. Kommisjonen skal forøvrig bestå av unionens utenriksminister/ Kommisjonens visepresident, 13 kommissærer med stemmerett ("European Commissioners"), samt en kommissær uten stemmerett ("Commissioner") fra hvert av de øvrige medlemsland. Kommissærer med stemmerett skal utpekes etter en likeverdig rotasjonsordning (art. I-25). Kommisjonens president utpeker kommissærer fra en liste med tre kandidater fra hvert medlemsland, der begge kjønn er representert.

Det skal opprettes en stilling som Utenriksminister for EU, ved at funksjonene til den nåværende kommissær for utenrikssaker (i dag Chris Patten) og Rådets høyrepresentant for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (i dag Javier Solana) slås sammen (art.I-27). Vedkommende skal utpekes av Det europeiske råd ved kvalifisert flertall og med samtykke fra Kommisjonens president. Utenriksministeren skal ivareta utøvelsen av FUSP og vedkommende er ansvarlig overfor Rådet av utenriksministere. Utenriksministeren skal være en av Kommisjonens visepresidenter, og i denne egenskap være ansvarlig for unionens eksterne forbindelser. I denne funksjonen er vedkommende underlagt Kommisjonens prosedyrer. Utenriksministeren skal også inneha funksjonen som formann for Rådet (utenriksministrene).

Reglene for avgjørelser ved kvalifisert flertall og om Kommisjonens og EPs sammensetning skal tre i kraft fra 1 november 2009. Bestemmelsene om Domstolen og øvrige institusjoner er stort sett uforandret. Det samme gjelder Det europeiske sentralbanksystemet, Regionkomiteen og Den økonomiske og sosiale komite.

Forslaget til en institusjonell helhetsløsning er et kompromiss som forsøker å ivareta balansen mellom institusjonene. Alle underliggende interessemotsetninger mellom medlemslandene er imidlertid ikke løst. Debatten om bl.a. Kommisjonens sammensetning (forslaget om kommissærer med og uten stemmerett), Utenriksministerens rolle som samtidig medlem av Rådet og Kommisjonen, og reglene for vekting av stemmer ved beregning av kvalifisert flertall, er gjenåpnet på IGC.

Avdeling V: Utøvelse av unionens kompetanse (Art. I-32 til 43)

De nye beslutningstypene ("European laws"(nåv. forordninger), "European framework laws"(nåv. direktiver), "European regulations"og "European decisions"(bindende men ikke lovvedtak), "recommendations" og "opinions" (anbefalinger) samt "delegated regulations" (delegerte forordninger) omtales i art. I-32 til 35.

Medlemslandene skal som hovedregel være ansvarlig for å gjennomføre EU-lovene på nasjonalt nivå. (art. I-36). Art. I-39 til 41 inneholder spesielle regler om FUSP, ESDP og gjennomføringen av et område for frihet, sikkerhet og rettferdighet (dvs. justis- og politisamarbeidet samt det asyl- og innvandringspolitiske samarbeidet). Det europeiske råd skal fastlegge felles strategiske interesser og mål for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), mens politikken skal utformes av Rådet for utenrikssaker og iverksettes av EU-utenriksministeren og medlemslandene. (art. I-39).

Vedtak innen den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) skal som hovedregel være enstemmige. Enkelte unntak fra hovedregelen er omtalt i Del III. EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) skal utgjøre en integrert del av FUSP og medlemslandene skal stille sivile og militære kapasiteter til disposisjon for operasjoner utenfor unionens geografiske område. Avgjørelser innenfor ESDP fattes av Rådet ved enstemmighet etter forslag fra EU-utenriksministeren eller et medlemsland. I art. III-211 åpnes det for at gjennomføring av en oppgave kan overlates til en begrenset gruppe medlemsland og i art.III-213 for et "strukturert" samarbeid mellom slike land.

Det åpnes også for at det - i samarbeid med NATO - kan etableres et tettere gjensidig forsvarssamarbeid innenfor EU hvis et land blir angrepet, jfr. art I-40 (7) og samarbeidet i Den vesteuropeiske union (VEU). Det åpnes videre for et "forsterket samarbeid" på andre områder forutsatt at minst en tredel av medlemslandene stiller seg bak, at samarbeidet er i samsvar med unionens mål og målene ikke kan oppnås av EU som helhet. Godkjennelsen må gis av Rådet ved kvalifisert flertall etter forslag fra Kommisjonen og godkjennelse av EP, (art. I-43). Det gjelder egne regler for slike vedtak på FUSP-området, jfr. art. III-322 til 329.

Bestemmelsene for å oppnå et område med frihet, fred og rettferdighet (justisområdet) fremgår av art. I-41. Blant virkemidlene for å nå dette målet nevnes europeiske lover/rammelover for å harmonisere asyl- og innvandringspolitikken, operasjonelt samarbeid mellom nasjonale politi- og tollmyndigheter og gjensidig anerkjennelse av rettslige og utenrettslige avgjørelser. Art. I-42 inneholder en klausul (solidaritetsklausul) hvor medlemslandene forplikter seg til å bistå hverandre i tilfelle terroristangrep eller ifm. katastrofer.

Avdeling VI: Unionens demokratiske liv (Art. I-44 til 51)

Avdeling VI inneholder bestemmelser for å gi borgerne medbestemmelse og mulighet til å påvirke EUs demokratiske liv. EU-borgerne rett til å delta i de politiske prosessene gjennom direkte og indirekte deltakelse i EUs institusjoner (art. I-45), EU skal ha regelmessig dialog med representative organisasjoner, partene i arbeidslivet, det sivile samfunn (art. I-46 og 47) og kirken, religiøse og ikke-religiøse samfunn. (art. I-51), ordningen med Den europeiske ombudsmann betones sterkere (art. I-48) og det legges til rette for større åpenhet i behandling av lovsaker og dokumentinnsyn (art. I-50). Borgerne kan under visse forutsetninger (at et forslag støttes av minst en million borgere fra et større antall land) henstille til Kommisjonen om å fremlegge et forslag.

Avdeling VII: Unionens finanser (Art. I-52 til 55)

Artiklene I-52 til 55 omhandler budsjettmessige og finansielle prinsipper, bestemmelser om unionens inntekter, om den flerårige finansielle ramme og om vedtak av unionens budsjett. Bestemmelsene om den flerårige finansielle ramme er nye. Det foreslås at den flerårige finansielle rammen skal vedtas av Rådet med kvalifisert flertall, etter forutgående godkjennelse av EP, som blir likestilt med Rådet i budsjettfunksjonene (art.I-19) og får større innflytelse over utformingen av budsjettene. De detaljerte reglene om budsjettene fremgår av art. III-308 til 321.

Avdeling VIII: Unionen og dens nærområder (Art. I-56)

I art. I-56 går EU inn for å utvikle særlige forbindelser med sine naboland, og å inngå og gjennomføre særlige avtaler med disse landene, i tråd med prosedyren i art. III-227.

Først og fremst traktatfester denne artikkelen at EU har et ansvar for å bidra til stabilitet og utvikling i sine nærområder. I praktisk politikk gjenspeiles dette blant annet i utviklingen av det såkalte Wider Europe/New Neighbours-initiativet, der siktemålet er å styrke samarbeidet med landene ved EUs nye grense i øst (Russland, Hviterussland, Ukraina og Moldova) og de sørlige middelhavslandene. Dette er det eneste utenrikspolitiske forholdet som spesifiseres så tydelig i traktatutkastet. Avtalene vil imidlertid ikke i seg selv innbære utsikter til EU-medlemskap.

Avdeling IX: Medlemskap i unionen (Art. I-57 til 59)

Avdeling IX inneholder reglene om betingelsene for medlemskap, suspensjon av medlemskap og en ny bestemmelse (art.I-59) om frivillig uttredelse av unionen. Et land som ønsker å tre ut skal meddele dette til Rådet som skal inngå et avtale med landet om uttredelsesvilkårene og landets fremtidige forhold til unionen. Blir det ikke enighet om en avtale opphører medlemskapet to år etter at meddelelse om uttreden er gitt.

Bestemmelsen i art. I-59 gjør det klart at et medlem har en rett til å tre ut av unionen. Dette kan ikke sies å være noe nytt sammenliknet med den reelle situasjonen som man har i dag. Men traktatutkastet tydeliggjør at et slikt ønske skal respekteres.

Del II: Charteret om grunnleggende rettigheter (Art. II-1 til 54)

Del II i traktatutkastet utgjøres av Charteret om grunnleggende rettigheter som ble vedtatt som en politisk erklæring på møtet i Det europeiske råd i Nice i desember 2000 med visse presiseringer og tilpasninger. Charteret består av en fortale og syv kapitler om henholdsvis menneskelig verdighet, friheter/rettigheter, solidaritet, borgernes rettigheter og rettssikkerhet, samt tolkningsbestemmelser og bestemmelser om charterets anvendelsesområde.

Ved innlemmelse i den nye traktaten gjøres charteret til en rettslig tekst. Men samtidig gjøres det klart at Charteret ikke gir Unionen utvidede fullmakter til å pålegge harmonisering av medlemslandenes lovgivning. Charteret retter seg i første rekke mot fellesskapets institusjoner og dernest til medlemslandene når de gjennomfører fellesskapsretten ( "...to the Member States only when they are implementing Union law"., jf. art. II-51).

Charterets materielle bestemmelser stammer bl.a. fra EF-traktaten (Roma-traktaten), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), Den europeiske sosialpakt og Fellesskapets pakt om arbeidstakeres grunnleggende arbeidsmessige og sosiale rettigheter. Bestemmelsene som omtaler de "klassiske menneskerettighetene" er i det alt vesentlige likelydende med EMK. Det sies i art. II-52 at bestemmelser som korresponderer med EMK skal anses for å ha det samme innhold som i EMK. På denne måten søker man å unngå uoverensstemmelser mellom rettigheter og frihetene i EMK og Charteret. Som følge av dette skal lovgiverne, når de fastlegger eventuelle begrensninger i rettighetene, legge til grunn de samme standarder som er fastlagt i rettspraksis etter EMK. Man søker med dette også å unngå at det utvikles forskjellig praksis ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol og EF-domstolen. Detaljene om forholdet mellom disse to domstolenes virksomhet og kompetanse må avklares ytterligere.

Generalsekretæren i Europarådet og Europarådets parlamentarikerforsamling har over lengre tid arbeidet for at EU skal tiltre EMK. Dette spørsmålet har inngått i mandatet til parlamentarikerforsamlingens arbeidsgruppe for EU-konventet, som har anbefalt slik tilslutning. Dersom EU slutter seg til EMK, vil det styrke EU-borgernes rettsvern ettersom ikke bare medlemslandene hver for seg, men også EU, som eget rettssubjekt, vil være forpliktet etter EMK.

Del III: Unionens politikk og virkemåte

Avdeling I: Generelle bestemmelser (Art. III-1 til 6)

Denne delen inneholder prinsipper som kommer til generell anvendelse. EUs politikk skal være basert på de overordnede mål og være i samsvar med de prinsipper for fordeling av myndighet som er nedfelt i traktaten. Det må være konsistens mellom EUs politikk på ulike saksområder. Unionen skal fremme likestilling, (art.III-2), bekjempe forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, rase, etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemming, alder eller seksuell legning (art.III-3), sikre at miljøvern integreres i EUs politikk (art. III-4) og ta hensyn til forbrukerbeskyttelse i denne politikken (art. III-5). Bestemmelsene i art. III-2 til 5 om fremme av en rekke verdier i EUs politikk er ikke nye, men hentet fra tidligere EU-traktater.

Avdeling II: Ikke-diskriminering og unionsborgerskap (Art. III-7 til 13)

Bestemmelsene i art.III-7 til 13 fastsetter at unionen gjennom vedtak av lover eller rammelover kan fastsette tiltak for å forhindre forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller for å sikre at rettigheter knyttet til unionsborgerskapet (jfr. art. I-7 og I-8) oppfylles.

Avdeling III: Unionens politikk og handling internt

Kapittel I: Det indre marked (Art. III-14 til 68)

Forslaget tilsvarer i det alt vesentlige de materielle bestemmelser i de nåværende traktater for de fire friheter som danner det indre marked: fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital, som også omfattes av EØS-avtalen med unntak av EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk.

Medbestemmelsesprosedyren, som innebærer delt lovgivende myndighet mellom Rådet og EP, skal bli EUs standard beslutningsprosedyre. Prosedyren benyttes allerede i dag ved vedtak av ca. 80 % av EUs rettsakter og gjelder for en stor del av politikkområdene som dekkes av EØS-avtalen.

Rådet vil også i større grad enn i dag fatte avgjørelser ved kvalifisert flertall. På EØS-avtalens område - det indre marked - er flertallsavgjørelser allerede innført, men vedtak ved konsensus er vanlig.

Kapittel II: Økonomisk og monetær politikk (Art. III-69 til 96)

Det foreslås bl.a. at Kommisjonen skal kunne utstede advarsler til medlemsland som ikke følger de vedtatte retningslinjer for EUs økonomiske og monetære union (ØMU). Det kreves enstemmighet i Rådet for å endre Kommisjonens forslag. Det legges opp til styrking av samarbeidet mellom land i Eurogruppen (alle EU-land unntatt UK, Danmark og Sverige) og felles posisjoner i internasjonale finansielle institusjoner i spørsmål av særlig interesse for ØMU.

Forslagene skaper rammer for styrket samarbeid om økonomisk styresett gjennom bredere prosedyrer for samordning mellom medlemslandene. De innebærer ikke omfattende endringer i forhold til gjeldende regelverk eller kompetansefordeling. Siktemålet er økt innflytelse for Kommisjonen for å sikre større samsvar mellom økonomisk politikk og budsjettpolitikk. Samtidig gis landene i Eurogruppen mulighet til bedre samordning mellom sine budsjetter og den økonomiske politikk de fører nasjonalt. Den europeiske sentralbanken (ESB) gjøres til EU-institusjon. Dette innebærer at EP får medbestemmelse i beslutninger om ESB.

Kapittel III: Politikk på øvrige særskilte områder (Art. III-97 til 157)

Traktaten legger opp til at EUs felles sysselsettingspolitikk forsterkes og ses i sammenheng med den økonomiske politikk. Partene i arbeidslivet skal høres i større grad.

I sosialpolitikken (forholdene i arbeidslivet), miljøspørsmål, forbrukerbeskyttelse og transport og transeuropeiske nettverk legges det ikke opp til større endringer i EUs traktatfestede kompetanse.

På området forskning, teknologisk utvikling og romfartspolitikk etableres det et byrå for forskningssamarbeid.

Traktaten gjør energi til et spesifikt fellesskapsanliggende basert på et fritt indre marked, miljøhensyn og forsyningssikkerhet, samt medlemslandenes rett til valg av energikilder. Traktathjemmelen for EUs energipolitikk har hittil vært å finne i omtalen av andre saksområder, men får altså nå en selvstendig artikkel (art. III-157 "Energi"). Av art. I-13 framgår at "energi" er et saksområde der Unionen deler myndighet med medlemsstatene.

Med unntak av enkelte endringer er dette kapitlet av traktatutkastet en sammenstilling av gjeldende regelverk.

Kapittel IV: Et område av frihet, sikkerhet og rettferdighet (Art. III-158 til 178)

Et område av frihet, sikkerhet og rettferdighet (justis- og politiområdet) skal etableres gjennom tilnærming mellom medlemsstatenes lovgivning og gjensidig anerkjennelse av rettsakter og bestemmelser. Videre traktatfestes overgangen til kvalifisert flertall som hovedregel for rettsakter og tiltak på justis- og politiområdet. I tråd med konklusjonene fra EU-toppmøtet i Tampere i oktober 1999, vil det være Det europeiske råd som trekker opp retningslinjene. Generelle prinsipper som skal legges til grunn:

  • Subsidiaritet (nærhetsprinsippet).
  • Respekt for ulike rettslige tradisjoner/rettssystemer i medlemslandene.
  • Solidaritet og rettferdig ansvarsfordeling mellom medlemslandene mht asyl/innvandringspolitikken (også mht byrdefordeling).
  • Nasjonale parlamenters rolle i justis- og politisamarbeidet vektlegges, særlig når det gjelder lovgivende virksomhet innen strafferetts- og politisamarbeidet.
  • Kommisjonens initiativrett utvides. Dagens initiativrett for medlemsstatene modereres, og bare innen strafferetts- og politisamarbeidet, ved at forslag kun kan fremmes av minst en firedel av medlemsstatene.

EF-domstolens kompetanse skal utvides til å omfatte området for frihet, sikkerhet og rettferdighet, med enkelte begrensninger. Operasjonelt samarbeid mellom medlemslandenes sikkerhetsmyndigheter foreslås sikret ved at Rådet oppretter en fast komité ansvarlig for å koordinere medlemsstatenes myndigheter med ansvar for indre sikkerhet (politi, tollvesen, sivil beredskap osv).

Kapittel V: Områder for støttende, koordinerende eller komplementære tiltak (Art. III-179 til 185)

På områdene folkehelse, og næringsliv utvides ikke fellesskapets kompetanse, men det åpnes for åpen koordinering gjennom nasjonal målstyring, som i oppfølgingen av den såkalte Lisboa-strategien for økonomisk utvikling i EU-området.

På området kultur legges det ikke opp til endringer, men i den felles handelspolitikk kreves det enstemmighet i Rådet ved forhandlinger om handel med audiovisuelle tjenester der det er fare for at unionens språklige og kulturelle mangfold kan påvirkes.

Når det gjelder utdanning, yrkesutdanning, ungdom og sport legges det ikke opp til noen vesentlige endringer i fellesskapets kompetanse.

Avdeling IV: Assosiering av de oversjøiske land og territorier (Art. III-186 til 192)

Artiklene omhandler bestemmelser om EUs forhold til enkelte medlemslands oversjøiske land og territorier. Disse bestemmelsene er identiske med tilsvarende artikler i nåværende EU-traktater.

Avdeling V: Unionens eksterne forbindelser og utenrikspolitiske opptreden

Kapittel I: Bestemmelser som gjelder generelt (Art. III-193 og 194)

I kapittel I presenteres målsettingen om å spre de prinsipper og verdier som EU står for i den øvrige verden. De grunnleggende verdier er demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og grunnleggende friheter, respekt for menneskeverdet, likhet og solidaritet, og folkerett basert på prinsippene i FN-charteret, jfr. Del I (Konstitusjonelle bestemmelser).

Kapittel II: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (Art. III-195 til 215)

I kapittel II er de viktigste forslagene at det opprettes en stilling som utenriksminister i EU og en europeisk utenrikstjeneste. Utenriksministeren skal utpekes av Det europeiske råd med samtykke fra kommisjonspresidenten, og ha oppgavene til dagens kommissær for utenrikssaker (i dag Chris Patten), høyrepresentanten for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk - FUSP (i dag Javier Solana) og formannskapslandets utenriksminister. EUs utenriksminister skal assisteres av en europeisk utenrikstjeneste ("European External Action Service"). I følge en erklæring vedlagt den nye traktaten, jfr. nedenfor, skal denne utenrikstjenesten settes sammen av tjenestemenn fra Rådssekretariatet, Kommisjonen og sekondert personell fra medlemsstatenes diplomatiske tjenester. Personell til unionens delegasjoner skal hentes fra denne felles utenrikstjenesten.

Beslutninger innen FUSP skal som hovedregel fattes ved enstemmighet.

Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (European Security and Defence Policy, ESDP) (art.I-40) forplikter medlemslandene til å stille sivile og militære kapasiteter til rådighet for operasjoner utenfor EU. Spekteret av operasjoner EU kan påta seg utvides i forhold til dagens såkalte Petersberg-oppgaver med bekjempelse av terrorisme i tredjeland, felles avvæpningsoperasjoner, militær rådgivning og assistanse, konfliktforebyggende operasjoner og stabiliseringsoperasjoner etter konflikt. Flertallsavgjørelser kan ikke anvendes på områder med militære eller forsvarsmessige implikasjoner. Ansvaret for gjennomføringen av operasjoner kan gis til en gruppe medlemsland (art. III-211). I tillegg til den generelle muligheten for forsterket samarbeid vil land som oppfyller visse krav til militære kapasiteter og allerede har inngått avtaler om gjensidig samarbeid på dette området kunne inngå et strukturert samarbeid (art. I-40 (6) og III-213). Denne gruppen kan gis i oppdrag å gjennomføre operasjoner på vegne av EU. Dette introduserer en fleksibilitet som muliggjør operasjoner utført av koalisjoner av villige land innenfor unionen med politisk støtte fra alle medlemsland. Det åpner også for tettere gjensidig forsvarssamarbeid (art. I-40 (7)) som i praksis innebærer en gjentakelse av forpliktelsene fra Den vesteuropeiske union (VEU) for de som er medlemmer der. Disse kan gjøre bruk av unionens strukturer og ekspertise, og forutsettes å samarbeid nært med NATO. Operasjoner vil finansieres omtrent som nå; planlegging og forberedelser av operasjoner med også sivile komponenter finansieres over unionens budsjett, mens militære operasjoner finansieres av de medlemsland som deltar.

For å styrke samarbeidet om utvikling av forsvarsmateriell og kapasiteter opprettes det innen utgangen av 2004 et europeisk agentur for forsvarsmateriellsamarbeid, forskning og militære kapasiteter åpent for alle medlemsland - EARMCA (art. III-212). Målet er å understøtte medlemslandenes kapasitetsbehov, øke interoperabilitet, styrke forskningen og bidra til å økt effektivitet i forsvarsbevilgningene.

Kapittel III: Felles handelspolitikk (Art. III-216 og 217)

EUs ordinære beslutningsprosedyre mellom Kommisjonen, Rådet og EP innføres også i den felles ytre handelspolitikk. Flertallsvedtak i Rådet innføres med unntak for tjenester som berører fri personbevegelse, handel med immaterielle rettigheter, audiovisuelle- og kulturelle tjenester i de tilfeller der unionens kulturelle og språklige mangfold kan trues, og på transportområdet.

Det foreslås bare mindre endringer i ansvarsdelingen mellom Kommisjonen, som er den sentrale aktøren, og medlemslandene. Det viktigste synes å være at direkte utenlandske investeringer skal innlemmes i handelspolitikken. På noen tjenesteområder har det til nå vært uklart hvor kompetansen har ligget, og det har til dels vært strid om det internt i EU. Den nye traktaten vil kunne gi noen avklaringer. EPs nye rolle kan få betydning.

Kapittel IV: Samarbeid med tredjeland og humanitær bistand (Art. III-218 til 223)

Utviklingspolitikken skal utøves innenfor rammen av unionens generelle prinsipper og mål for sine eksterne relasjoner og utenrikspolitiske opptreden. EUs og medlemslandenes innsats på dette området skal gjensidig supplere og styrke hverandre. Fattigdomsbekjempelse skal være det fremste målet. EU og medlemsstatene skal følge opp vedtak i FN og andre internasjonale organisasjoner som de har godkjent. EU-samarbeidet med Afrika, Karibien og øyer i Stillehavet (ACP) foreslås heretter ikke å være unntatt fra den nye traktatens bestemmelser. Beslutninger om lover og rammelover som er nødvendige for å iverksette utviklingspolitikken, som for eksempel flerårige samarbeidsprogrammer med utviklingsland eller tematiske programmer, treffes ved medbestemmelse mellom EP og Rådet (flertallsbeslutninger).

Det skapes i traktatutkastet (art. III-222) også rettsgrunnlag for ved enstemmig beslutning i Rådet å yte finansiell bistand til et tredjeland i en akutt situasjon.

Humanitær bistand inntas i traktatens Del I (art. I-13 (4)) som et område der unionen og medlemslandene har delt kompetanse. Beslutningsprosessene er tilsvarende på dette området som for utviklingssamarbeidet.

Kapittel V: Restriktive tiltak (Art. III-224)

De nåværende artiklene i traktatene om restriktive tiltak (sanksjoner) føres sammen i en artikkel. Det foreslås at muligheten til at medlemslandene når det haster vedtar ensidige restriktive tiltak bortfaller. Det åpnes for at restriktive tiltak som sikter mot å innskrenke eller forstyrre de økonomiske forbindelsene, ikke bare kan iverksettes overfor ett eller flere tredjeland, men også overfor enkeltpersoner eller juridiske personer samt ikke-statlige grupper eller organisasjoner. Traktatforslaget er en forenkling av nåværende regelverk. Forslaget antas å gi et tydeligere grunnlag for sanksjoner.

Kapittel VI: Internasjonale avtaler (Art. III-225 til 228)

I og med at EU får status som rettssubjekt og søylestrukturen avskaffes, samles samtlige bestemmelser vedrørende forhandling og inngåelse av internasjonale avtaler mellom EU og tredjeland samt internasjonale organisasjoner i et kapittel. Avtaler som unionen inngår skal være bindende for dens institusjoner og medlemsland. Rådet gis myndighet til å utforme forhandlingsmandat, innlede forhandlinger og inngå avtaler. Som hovedregel skal Rådet treffe slike beslutninger ved kvalifisert flertall. Enkelte unntak gjelder: I spørsmål som krever enstemmighet ved interne beslutninger, og når det gjelder assosieringsavtaler og unionens tilslutning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. På disse områdene kreves også Europaparlamentetss samtykke før avtaler kan inngås. Med unntak av avtaler innenfor FUSP-området, skal EP høres før Rådet treffer beslutninger.

En konsekvens av at EU blir rettssubjekt er at det blir enda klarere at EU kan inngå internasjonale avtaler på samtlige av unionens områder. Forslaget vil styrke EUs rolle på den internasjonale arena. Traktatforenklingen innebærer også at beslutningsrutinene forenkles og effektiviseres.

Kapittel VII: Unionens forbindelser med internasjonale organisasjoner og tredjeland og unionsdelegasjoner (Art. III-229 og 230)

Unionens utenriksminister og Kommisjonen skal sikre et nært samarbeid med FN, Europarådet, OSSE og OECD. Unionens representasjoner og medlemslandenes diplomatiske representasjoner i tredjeland og internasjonale organisasjoner skal samarbeide.

Kapittel VIII: Gjennomføring av solidaritetsklausulen (Art. III-231)

I art. I-42 i del I introduseres en solidaritetsklausul der medlemslandene forplikter seg til å bistå hverandre i tilfelle terroristangrep eller en naturkatastrofe eller menneskeskapt katastrofe. I art. III-231 er det nærmere bestemmelser om gjennomføringen. En tilsvarende solidaritetsklausul finnes ikke i dagens traktater.

Avdeling VI: Unionens virkemåte

Kapittel I: Bestemmelser vedrørende institusjonene (Art. III-232 til 307)

Bestemmelsene omfatter følgende EU-institusjoner: Europaparlamentet (art. III-232 til 243), Det europeiske råd (art. III-244), Ministerrådet (art. III-245 til 249), Kommisjonen (art. III-250 til 257), Domstolen (art. III-258 til 289) og Revisjonsretten (art. III-290 til 291). Videre omhandles de rådgivende EU-organer Regionkomiteen (art. III-292 til 294) og Den økonomiske og sosiale komiteen (art. III-295 til 298), samt

Den europeiske investeringsbanken (art. III-299 til 300) og felles bestemmelser for institusjonene og organene (art. III-301 til 307).

Med unntak for Det europeiske råd inneholder bestemmelsene vedrørende institusjonene ingen endringer av særlig substansiell betydning, men er teknisk endret som følge av nødvendig tilpasning til nye bestemmelser i traktatutkastets Del I (konstitusjonelle bestemmelser) som gjelder institusjonene eller unionens virkemidler.

Bestemmelsene vedrørende de øvrige organene som er nevnt i dette kapitlet, samt fellesbestemmelsene for institusjonene og organene, inneholder (art. III-292 til 307) ingen substansielle endringer av betydning sammenholdt med dagens traktater.

Når det gjelder Det europeiske råd (art. III-244), traktatfestes Det europeiske råd som en av unionens institusjoner (art. I-20). Videre åpnes det for voteringer i Det europeiske råd. I art. I-20 i traktatutkastets del I fastslås det at Det europeiske råd treffer beslutninger ved konsensus, "med mindre annet er fastsatt i traktaten". I art. I-21 framgår at funksjonen som formann for Det europeiske råd skal velges av dette organ med kvalifisert flertall. Art. III-244 utdyper bestemmelsene om voteringer i Det europeiske råd. Det heter at "i de tilfelle voteringer skal finne sted, kan et medlem av Det europeiske råd også avgi stemme på vegne av et annet medlem. Et medlem som er til stede, eller et medlem som er representert ved et annet medlem, men som avstår ("abstention") fra å stemme, skal ikke kunne blokkere for beslutninger som krever enstemmighet i Det europeiske råd". Bestemmelsen må ses i lys av den forestående utvidelsen og behovet for å sikre beslutningskraft og effektivitet i et utvidet EU. Bestemmelsen fastlegger at Det europeiske råd skal vedta sin forretningsorden ved simpelt flertall.

Kapittel II: Finansielle bestemmelser (Art. III-308 til 321)

Art. III-308 til 312 utdyper hovedprinsippene om de flerårige finansielle rammene og om vedtak av unionens årlige budsjetter, som er nedfelt i art. I-52 til 55. Art.III-308, som er ny, angir fremgangsmåten ved vedtak av de flerårige finansielle rammene. Disse skal gjelde for minst 5 år og angi de årlige utgiftstak i femårsperioden - inndelt på noen få hovedkategorier. Rammene fastsettes endelig av Rådet med kvalifisert flertall etter å ha innhentet EPs samtykke. Art. III-309 til 312 gir bestemmelsene for vedtak av årlige EU-budsjetter. I tillegg er det tatt inn bestemmelser som formaliserer eksisterende prosedyrer og som skal søke å bedre samarbeidet innen budsjettområdet mellom de ulike institusjonene.

EP vil på denne måten få større kontroll over budsjettet ved at skillet mellom traktatfestede utgifter (som utgjør ca. 45 pst. av dagens budsjett) og andre utgifter bortfaller. EP vil få det siste ordet i behandlingen av de samlede årlige budsjettene.

Kapittel III: Forsterket samarbeid (art. III-322 til 329)

Bestemmelsene om forsterket samarbeid ("Et EU i to hastigheter") speiler dagens bestemmelser, men endres som følge av endringene i art. I-43 i traktatens Del I. Disse endringene innebærer bl.a. at forsterket samarbeid kan innledes dersom det omfatter minst en tredel av medlemslandene. Forsterket samarbeid skal være i samsvar med unionens mål, og være åpent for deltakelse også fra øvrige medlemsland dersom de ønsker det. På saksområder utenom den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) skal opprettelse av et forsterket samarbeid godkjennes av Rådet ved kvalifisert flertall, etter forslag fra Kommisjonen og godkjennelse av EP. Forsterket samarbeid innenfor FUSP-området skal godkjennes av Rådet ved enstemmighet, etter at EUs utenriksminister og Kommisjonen har uttalt seg og EP er informert.

Avdeling VII: Felles bestemmelser (Art. III-330 til 342)

Disse 13 artiklene er en sekkepost som omfatter meget forskjellige spørsmål, bl.a. EU-støtte til fjerne franske, portugisiske og spanske øyer, regelverk for EU-ansatte/ taushetsplikt, lovverk om statistikkproduksjon, reglene for fastsettelse av lokalisering av EU-institusjoner samt disses språk.

Del IV: Generelle og avsluttende bestemmelser (Art. IV-1 til 10)

Kapitlet inneholder bestemmelser av noe ulik type. De viktigste er:

a.Unionens symboler: flagg, hymne, motto, mynt og Europa-dag, traktatfestes.

b.Det fastslås at den nye konstitusjonelle traktaten erstatter EF-traktaten (Roma-traktaten) og Unionstraktaten (Maastricht-traktaten), samt endringstraktater til disse.

c.Det fastslås rettslig kontinuitet mellom EU og EF.

d.Den nye traktatens geografiske virkeområde angis, og er identisk med EF-traktatens.

e.Prosedyrene for endring av den nye traktaten, hvor alle medlemslandene skal ratifisere, men hvor det også bestemmes at Det europeiske råd skal behandle saken dersom det innen to år etter undertegning er slik at fire femdeler av medlemslandene har ratifisert, men at ett eller flere medlemsland har vanskeligheter med ratifiseringen.

f.Bestemmelser om ratifikasjon, ikrafttredelse og språkversjoner.

g.Den konstitusjonelle traktaten inngås på ubestemt tid.

Del IV er for en stor del identisk med tilsvarende bestemmelser i nåværende EU-traktater, og med andre bestemmelser. Dette viser at den nye forfatningstraktaten er en traktat på linje med tidligere EU-traktater. Videre er prosedyrene for traktatendring mer utførlige, og det er grunn til å fremheve bestemmelsen om at Det europeiske råd får saken dersom en eller noen få land ikke ratifiserer innen to år etter undertegning av en endringstraktat.

Protokoll om nasjonale parlamenters rolle i Den europeiske union

Konventets forslag bygger på en tilsvarende protokoll til Amsterdam-traktaten, som er blitt styrket. Det heter nå at Kommisjonen skal sende alle lovgivningsforslag samt bl.a. sine konsultasjonsdokumenter (grønn- og hvitbøker samt meldinger) direkte til medlemslandenes nasjonale parlamenter. De nye forslag er som følger:

De nasjonale parlamenter foreslås gitt en rolle som "vokter" av nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet) ved at de kan avgi uttalelse ("gult kort") til Europaparlamentets presidentskap, Rådet og Kommisjonen om et lovforslag fra Kommisjonen er konformt med nevnte prinsipp, i samsvar med prosedyren fastlagt i Protokollen om anvendelse av prinsippet om subsidiaritet og om proporsjonalitet. Dagsorden og resultatene fra Rådets møter, inkludert protokoller fra møtene hvor Rådet opptrer som lovgiver, skal sendes direkte til de nasjonale parlamentene. Det samme gjelder dokumenter vedrørende planlagt lovgivning og politikkutforming som Kommisjonen sender til Rådet og Europaparlamentet, samt Revisjonsrettens årlige rapport. De nasjonale parlamenter skal underrettes dersom Det europeiske råd har til hensikt å gjøre bruk av bestemmelsene i art. I-24 (4) om overføring av saker fra særlige lovgivningsprosedyrer til normale prosedyrer og overføring av saker som krever enstemmighet til flertallavgjørelse. I sistnevnte tilfelle skal slik underretning gis minst 4 måneder før.

Europaparlamentet og de nasjonale parlamenter skal sammen drøfte hvordan man effektivt kan organisere og fremme interparlamentarisk samarbeid innenfor EU. COSAC ("The Conference of European Affairs Committees"), et forum som består av representanter for nasjonale parlamenter og EP som møtes halvårlig, vesentlig for å utveksle informasjon, skal fortsatt kunne henvende seg til EU-institusjonene om de saker de ønsker. I tillegg foreslås at COSAC skal fremme utveksling av informasjon og "best practice" mellom nasjonale parlamenter og EP og dets komiteer. Endelig foreslås det at COSAC skal kunne organisere interparlamentariske konferanser om spesielle emner, herunder om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og om den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Protokoll om anvendelse av prinsippet om subsidiaritet og om proporsjonalitet

I likhet med utkastet til protokoll om de nasjonale parlamenters rolle bygger dette utkastet på en protokoll til Amsterdam-traktaten om prinsipper om nærhet (subsidiaritet) og proporsjonalitet. Forslaget viderefører EU-institusjonenes plikt til å respektere disse prinsippene, og Kommisjonens plikt til å konsultere bredt i lovgivningssaker. Konventets utkast inneholder følgende nye forslag:

Nasjonale parlamenter trekkes inn i overvåkningen av at prinsippene om nærhet og proporsjonalitet overholdes. Ethvert nasjonalt parlament eller ethvert kammer av et nasjonalt parlament i et medlemsland kan innen seks måneder etter at et lovforslag er fremmet, avgi en grunngitt uttalelse til EU-insitusjonene om hvorfor de mener at et forslag ikke tar hensyn til prinsippene. Det vil være opp til hvert nasjonale parlament eventuelt å konsultere regionale parlamenter med lovgivningsmyndighet.

Ved avgivelse av slike grunngitte uttalelser har parlamenter med en-kammersystem to stemmer, mens i parlamenter med to-kammersystem har hvert kammer en stemme. Dersom parlamenter, som representerer minst en tredel av stemmene, sender grunngitte uttalelser, skal Kommisjonen gjennomgå forslaget på nytt. (Denne terskel skal være minst en firedel for lovforslag innenfor området med frihet, sikkerhet og rettferdighet.) Kommisjonen kan da velge å opprettholde, endre eller trekke tilbake sitt forslag, og skal begrunne sitt valg.

Domstolen gis kompetanse til å uttale seg om klager fra medlemsland som påberoper seg at et lovgivningsforslag krenker nærhetsprinsippet (i tilfeller hvor Kommisjonen måtte velge å opprettholde forslag). Regionkomiteen kan også i slike tilfelle klage til Domstolen - i lovgivningssaker som komiteen skal uttale seg om i følge forfatningstraktaten

I følge nærhetsprinsippet bør unionen gjøre vedtak bare om målet som skal oppnås ikke i tilstrekkelig utstrekning kan oppnås av medlemsstatene selv, enten på sentralt, regionalt eller lokalt nivå - og derfor bedre kan oppnås på unionsnivå. Man har derfor sett det som viktig at de nasjonale parlamenter får en sentral rolle i overvåkingen av at nærhetsprinsippet overholdes. Nærhetsprinsippet kommer ikke til anvendelse på de områder der EU har eksklusiv kompetanse, jfr. art. I-9.

Protokoll om borgerrepresentasjon i Europaparlamentet og om vekting av stemmer i Det europeiske råd og Ministerrådet

Protokollen angir fordelingen av EP-representanter på medlemsland for neste parlamentsperiode (2004-2009), dvs. inklusive de 10 nye medlemslandene.

Siden det i art. I-24 er foreslått at fra 1. november 2009 skal kvalifisert flertall i Det europeiske råd og Ministerrådet utgjøres av et flertall av medlemslandene som til sammen må representere 60 % av EUs befolkning, gjengis i protokollen den stemmevektsfordeling mellom medlemslandene som man er blitt enige om i Nice-traktaten. Denne stemmevektsfordeling skal gjelde til 1. november 2009.

Protokoll om Eurogruppen

Eurogruppen (alle EU-land unntatt UK, Danmark og Sverige) skal fortsatt være uformell, der Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken (ESB) møter sammen med finansministrene i Euroområdet. Det nye er at ministrene ved simpelt flertall skal velge en formann for Eurogruppen med en funksjonstid på 2 ^2 år.

I dag er formannskapet i Eurogruppen det samme som i Ecofin (EUs finansministerråd) med unntak av at påfølgende Ecofin-formann er formann for Eurogruppen når formannskapslandet ikke er med i euro-området. Forslaget innebærer en styrking av den uformelle Eurogruppen ved at den eksplisitt omtales i en protokoll til traktaten.

Protokoll som endrer Euratom-traktaten

Protokollen inneholder nærmere detaljer om endringer som skal foretas i Euratom-traktaten, slik at denne tilpasses den nye konstitusjonelle traktaten, spesielt når det gjelder institusjonelle og finansielle spørsmål.

Erklæring til Protokollen om borgerrepresentasjon i Europaparlamentet og om vekting av stemmer i Det europeiske råd og Ministerrådet

Erklæringen omhandler fremtidig antall plasser i EP samt stemmevekt i Det europeiske råd og Ministerrådet hva angår kandidatlandene Bulgaria og Romania.

Erklæring om opprettelse av en "European External Action Service"

I erklæringen understrekes betydningen av at det opprettes en europeisk utenrikstjeneste ("European External Action Service"), som kan bistå den framtidige utenriksministeren i unionen i vedkommendes utøvelse av sine funksjoner. Denne fellestjenesten bør være sammensatt av personell fra alle relevante deler av Rådets sekretariat, Kommisjonen og medlemslandenes utenrikstjenester. Personell ved unionens representasjoner i tredjeland og ved internasjonale organisasjoner skal rekrutteres fra denne fellestjenesten. Konventet anser at en slik tjeneste bør være i funksjon i løpet av det første året etter at den nye traktaten er trådt i kraft.

Erklæring i "Final Act of Signature of the Treaty establishing The Constitution"

I erklæringen heter det at dersom det 2 år etter undertegningen av den nye traktaten (dvs. i mai 2006, siden traktaten ventes undertegnet tidlig i mai 2004) er slik at fire femdeler har ratifisert (altså 20 av 25 medlemsland), men at ett eller flere medlemsland har vanskeligheter med ratifiseringen, så vil saken bli behandlet i Det europeiske råd.