Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

Generelt

Landbruksdepartementet fastsatte 4. februar 2004 forskrift om tilskudd til skogbruksplan­legging med miljøregistreringer. Forskriften erstatter forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging av 22. april 1994. Dette rundskrivet kommenterer og utdyper noen av bestemmelsene i den nye forskriften.

Det legges i forskriften opp til at det lages mer brukertilpassede produkter, at ressursinnsatsen tilpasses arealenes verdi for aktiv næringsmessig utnyttelse samt at det stilles krav om miljøregistreringer på den enkelte eiendom dersom man skal motta statlig tilskudd etter denne forskriften.

I jordbruket er det krav om miljøplaner på det enkelte bruk. En miljøplan er et verktøy for registrering, planlegging og dokumentasjon av miljøtiltak knyttet til jordbruksdrifta. Det er ulikheter mellom de to plantypene både hva angår registreringsmetodikk, detaljerings­grad og planlegging, men i mange tilfelle kan det likevel være interessant for den enkelte grunneier (som driver både jord- og skogbruk) å kunne se disse to plantypene i sammenheng.

Skogbruksplanleggingen retter seg tradisjonelt mot å forbedre kunnskapsgrunnlaget for en bærekraftig forvaltning av tømmerressursene i forbindelse med skjøtsel og uttak av skog. Informasjonen i skogbruksplanene er derfor rettet mot dette formålet. Med en utvikling der stadig flere skogeiere setter bort den praktiske drifta til andre, samtidig som ressurs- og miljøkravene blir tydeligere og mer sammensatte, vil skogbruksplanenes betydning på dette området bli stadig større. Samtidig bør man framover også være åpen for å kunne benytte informasjon fra skogbruksplanleggingen som element i annen næringsvirksomhet med basis i skog- og utmarksressursene så langt dette er mulig.

Rundskrivet omtaler også spørsmål knyttet til informasjonen som framkommer gjennom skogbruksplanlegginga. Data fra skogbruksplanleggingen var inntil det kom ny lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31) regulert ved konsesjon fra Datatilsynet. Det er ikke lenger krav om konsesjon for slike data, og skogbruksplandata kommer ikke inn under personopplysningsloven. Ny lov om rett til miljøinformasjon er også relevant i denne sammenheng. Disse forholdene har medført at det er tatt inn egne vilkår for etablering, bruk og forvaltning av skogbruksplandata som det gis statlig tilskudd til.

Merknader til enkelte av forskriftens bestemmelser

Til § 4 Krav til standarder og takstopplegg

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) fastsetter og godkjenner standarder og takstmetoder for skogbruksplanlegging etter forskriften.

Etablering og lagring av data fra skogbruksplanleggingen skal følge SOSI-standard (Standardisert Opplegg for Stedfestet Informasjon, administrert av Statens Kartverk). Volum- og tilvekstdata skal framskaffes med utgangspunkt i dokumenterte og godkjente funksjoner. NIJOS fører oversikt over og godkjenner slike funksjoner til bruk i skogbruksplanleggingen.

Vedlagt følger en oversikt over gjeldende funksjoner som er i bruk ( Vedlegg 1).

Det er viktig å ha et registreringsopplegg for biologisk mangfold som er enhetlig og har en felles plattform når skogbruket skal ivareta sitt sektoransvar for miljø. Dette innebærer at også miljøregistreringene som integreres i skogbruksplanleggingen må gjennomføres etter en klart definert instruks som gjør registreringene dokumenterbare og etterprøvbare, og som gir objektive og sammenlignbare registreringer. Skogeier er beslutningstaker og ansvarlig for utforming av skogbruks- og miljøtiltak o.a. på egen eiendom, og det er derfor viktig å legge til rette for at registreringene gir et godt og dokumenterbart beslutningsgrunnlag, og at man i registreringsfasen ikke blander registreringer og forvaltningsmessige avgjørelser. Med basis i MiS-prosjektets resultater er det utarbeidet en egen håndbok som er tilgjengelig via internettadressen www.skogforsk.no eller www.nijos.no. Håndboken kan også bestilles fra Skogforsk, Høgskoleveien 12, 1430 Ås. I håndboken beskrives en konkret metodikk for slike registreringer, med retningslinjer for klassifisering av registreringselementer og struktur på informasjonen. Utbetaling av tilskudd til miljøregistreringer forutsetter at slike retningslinjer følges .

For å imøtekomme kravet om at planene skal være tilpasset skogeiers behov og rasjonell og hensiktsmessig bruk av ressurser, er det behov for å variere metode for datafangst innenfor en områdetakst med tanke på både kvalitet og omfang av registreringer. Ved fjernmåling, fjerntolking eller relaskoptakst stilles det krav om kontroll eller kalibrering i felt. Dette kan være i form av kombinert takst (bestandstakst korrigert med beregninger fra prøveflatetakst), systematisk utlagte prøveflater på utvalgte arealtyper, eller stikkprøvekontroll i enkeltbestand. Kontrollen skal gi etterprøvbar dokumentasjon av kvaliteten på registreringene. I områder med lav produksjon eller liten aktivitet, samt i områder uten planbestilling, kan man ikke stille de samme krav til kvalitet og nøyaktighet. I slike områder er det ikke krav om kontroll i felt.

Til § 6 Krav til skogbruksplan og ressursoversikt

Det er vanskelig å stille absolutte krav til kvalitet (f.eks. nøyaktighet på bestandsvolum) fordi det er naturlige variasjoner i skogtilstanden som er vanskelige å fange opp samtidig med at skogen skal deles inn i rasjonelle behandlingsenheter (bestand). Kravene til kvalitet er derfor utformet for å fange opp mulighetene for slike variasjoner. Kravene må baseres på at det skal gis god nok informasjon til at de ulike arealtyper kan forvaltes i tråd med skogeiers behov og de krav som stilles i forskriften. De ulike kvalitetskravene kan oppfylles ved at det benyttes ulike metoder for datafangst. Nedenfor er det gitt anbefalinger knyttet til metoder og kvalitetskrav.

Anbefalte metoder og kvalitetskrav

Det foreligger flere anbefalte metoder for skoglige registreringer, på ulike nøyaktighetsnivåer. Det er viktig for kvaliteten på arbeidet at man velger hensiktsmessige metoder som gir det ønskede resultat, og at man samtidig kan dokumentere hvilken metode som er benyttet.

Som takstmetode er fjernmåling, fjerntolking (f.eks. fototakst) samt relaskoptakst i felt likestilt.

For å dokumentere kvalitetsnivået i det enkelte bestand, anbefales et system der kvalitets­klasser er koblet opp mot registreringsparametere som hogstklasse eller bonitet og den arealkategorien bestandet tilhører (se senere avsnitt om arealdifferensiering). Nedenfor er gitt et veiledende opplegg for hvordan et slikt system kan bygges opp. Antall klasser kan varieres etter behov.

Kvalitetsklasser:

Klasse 1 gir rimelig god informasjon på oversiktsnivå, men informasjonen for det enkelte bestand kan være mindre presist angitt. Dette er særlig aktuelt for ekstensivt drevne områder og områder med lav produksjon.

Klasse 4 gir meget god informasjon både for det enkelte bestand og på oversiktsnivå, og er mest aktuelt for bestand der det er behov for vurdering av tiltak på kort sikt.

For å beskrive nøyaktighet kan det i en del tilfelle være hensiktsmessig at dette angis som størrelsesområder, for eksempel som bonitet 8-11, volum pr. daa 15-20 m3. Slik angivelse kan med fordel brukes der det benyttes ortofoto.

For å dokumentere at forventninger til kvalitet oppfylles, bør slike kvalitetsklasser knyttes til det enkelte bestand og de parametrene man ønsker kvalitetsbeskrivelse av i en matrise. Slike matriser kan benyttes med forskjellig innhold for ulike arealkategorier. Nedenfor er et eksempel på hvordan kvalitetsklassene er knyttet til bestemte parametre innenfor de enkelte arealkategoriene:

Arealkategori A:

Hogstklasse

Et slikt system gir mulighet for at takstopplegget kan tilpasses krav på ulike nivåer, og til den enkelte skogeiers ønsker og behov med tanke på forventet kvalitet. Prinsippet innebærer at det ikke velges en bestemt metode for områdetaksten, men at takstmetoder kan tilpasses de ulike forhold og krav som stilles, både fra tilskuddsmyndighet og skogeier.

I områder der det foreligger eldre takster bør disse utnyttes i størst mulig grad.

Arealdifferensiering

Det er nødvendig å utforme kostnadseffektive takstopplegg der innsamling av informasjon tilpasses arealenes avkastningsevne. Det må derfor legges opp til arealdifferensiering der det legges mindre vekt på presis informasjon på de mer lavproduktive og ekstensivt drevne arealene. I takstopplegget må det inngå en dokumentasjon av hvilken metode for datafangst som er brukt i det enkelte bestand, og som samsvarer med den arealkategorien bestandet befinner seg i.

Med utgangspunkt i dette bør planområdet deles inn i A-, B- og C-områder slik at en får større sammenhengende områder som avgrenses på kart i forprosjektet.

A – Områder med stor skogbruksaktivitet og høy produksjon.

B – Områder med forholdsvis lav skogbruksaktivitet og lav skogproduksjon.

C – Ikke økonomisk drivverdige arealer uten takst. Her kan for eksempel DMK (Digitalt markslagskart) gi relevant oversikt.

Uavhengig av denne inndelingen kan skogeier ha ulike behov og prioriteringer. For eksempel vil en skogeier som har all sin skog i kategori B kunne ha behov for en kvalitet som ikke tilfredsstilles ved et ekstensivt takstopplegg.

Til § 11 og § 12, om forvaltning og bruk av data fra skogbruksplanleggingen

Tidligere konsesjon fra Datatilsynet for systematisk innsamling, bearbeiding og oppbevaring av skogbruksplandata erstattes nå av ulike rettigheter og vilkår som regulerer bruk og forvaltning av data fra skogbruksplanlegging som det gis statlig tilskudd til. Fylkesmannen og kommunen plikter å gi informasjon om rettigheter og vilkår til alle parter som er involvert i skogbruksplanprosessen, og sørge for at de tas inn i avtaler for alle skogbruksplanprosjekter som det gis tilskudd til. Det er særlig viktig at dette gjøres kjent for den enkelte skogeier ved planbestilling. Rettighetsforhold og vilkår gjelder både for områder der skogeier har bestilt skogbruksplan, og for områder som blir registrert uten planbestilling.

Bruk av grunnlagsdata og andre data som benyttes ved skogbruksplanlegging er regulert av eierne til disse datasettene (f.eks. Statens Kartverk, Geovekst).

Forvaltning av skogbruksplandata

Som tilskuddsforvalter skal kommunen påse at det blir en god forvaltning av data knyttet til det enkelte skogbruksplan­prosjekt. Primært skal dette håndteres gjennom avtale mellom oppdragstaker og kommunen, og dette bør være en del av avtalen om inngåelse av selve takstoppdraget. Alle data, instrukser og dokumentasjon skal tas vare på i minst 5 år. Oppdragstaker er ikke ajourholdsansvarlig for dataene, men er forpliktet til å rette konkrete feil i datasettene som oppdragsgiver oppdager ved bruk i rimelig tid etter leveransen. Det forutsettes at oppdragstaker har kvalifisert personell og benytter databasesystem og programvare som takler SOSI-spesifikasjonen fullt ut. Oppdragstaker bør gis rett til å distribuere skogbruksplandata på vegne av oppdragsgiver. Dersom oppdragstaker ønsker egen bruk av dataene, må dette reguleres i avtalen med oppdragsgiver.

Data som inngår i forvaltningen

Skogbruksplandata består pr. i dag av egenskapsdata knyttet til det enkelte bestand eller den enkelte behandlingsenhet som er lagret i egen database (SPREL) samt en kartdatabase. Kartdatabasen består av temavise skogbruksplandata og presentasjonsdatasett. Dataforvalt­ningen skal baseres på en sømløs kartdatabase for hele takstområdet. Originaldatasettet er den versjon av datasettet som forvaltes av oppdragstaker, og som alle leveranser baseres på. Spesifikasjonen av originaldatasettet er pr. i dag basert på produksjonsverktøyet i takst­firmaene, SPREL, og SOSI-standard for bestand (se SOSI-katalog). Dersom det utvikles nye produksjonsverktøy, må ny spesifikasjon av originaldatasett godkjennes av NIJOS.

Rettigheter knyttet til skogbruksplanlegging

Når det inngås avtale om oppdrag som det gis tilskudd til, forutsettes det at oppdragstakerne overdrar alle kommersielle rettigheter de etter åndsverksloven kan ha til kart, flybilder og geodata til de grunneiere som har bestilt plan og kommunen (oppdragsgiverne). Samfinansierte skogbruksplandata eies av disse grunneierne og kommunen i fellesskap, hvilket innebærer at de i fellesskap er rettighetshaver (se Vedlegg 2: Generelt om rettigheter).

For skogbruksplandata knyttet til den enkelte eiendom skal eieren som har bestilt plan være rettighetshaver. I tillegg skal kommunen være rettighetshaver for å sikre kommunens bruk av informasjon i sitt arbeid med rådgivnings-, planleggings- og forvaltningsoppgaver. Fylkesmannen skal også gis rettigheter til skogbruksplandata for hele oppdraget som det gis tilskudd til.

Distribusjon av skogbruksplandata

Skogeier vil ofte be om å få leveransen tilpasset egne behov og innsynsverktøy. Slike spesialtilpassede leveranser må spesifiseres ved inngåelse av avtale for oppdraget da de kan innebære merkostnader som må dekkes av skogeier.

Til kommunen og Fylkesmannen skal leveransen foretas i henhold til spesifikasjoner i avtale for takstoppdraget.

Tilgjengelighet til skogbruksplandata for andre parter enn rettighetshavere

De data som samles inn for den enkelte skogeiendom i forbindelse med skogbruksplanleggingen er skogeiers eiendom, samtidig som kommunen også skal ha rettigheter til data som er samlet inn med statstilskudd til skogbruksplanlegging. Det er videre et vilkår at skogbruksplandata som er listet opp i forskriftens § 6 skal være tilgjengelig for bruk i forbindelse med de forvaltningsoppgaver Landbruksdepartementet, Fylkesmannen, kommunen og Jordskifterettene utfører dersom de er innsamlet gjennom skogbruksplanprosjekter som har mottatt statstilskudd. Likeledes skal NIJOS ha kopi av data i henhold til forskriftens § 11 og § 12. Bakgrunnen for dette er at det er hensikts­messig å samle de sentrale dataene fra skogbruksplanleggingen i en standardisert sentral database som bl.a. skal brukes til statistikk, kontroll og oppfølging av virkemiddelbruken. Det er videre fastsatt en lov om allmennhetens tilgang til miljøinformasjon. Denne loven omfatter både offentlig og privat virksomhet. Når det gjelder allmennhetens tilgang til miljøinformasjon må denne ivaretas ved at data fra skogbruks­planleggingen er tilgjengelig hos den enkelte skogeier og hos kommunen. NIJOS skal også gjøre aggregert informasjon tilgjengelig på Internett i et geografisk innsynsverktøy. Innsynsverktøyet skal ha funksjoner for visning av miljøinformasjon og nødvendige skogtema, knyttet til arealfigurer på et overordnet nivå (kommune). Visningen skal presenteres med hensiktsmessig bakgrunnskart, som f.eks. N50 fra Statens Kartverk.
Bruk av datagrunnlag fra eksterne leverandører

I skogbruksplanleggingen benyttes også eksterne data som grunnlag for produksjon av planer og som presentasjonsbakgrunn (f.eks. DEK). Rettighetene til og vilkårene for bruk av slike data reguleres av eieren til det aktuelle datasettet (f.eks. Statens Kartverk eller Geovekst). Skogeiere er en del av Landbruksparten i Geovekst, og har gjennom dette automatisk disposisjonsrett til slike data.

Avslutningsvis

Dersom det oppstår tolkningsspørsmål og andre spørsmål som ikke anses dekket av dette rundskriv, bør det tas kontakt med Fylkesmannen.

Med hilsen