M-6/1995 - Lov om Odelsretten og åsetesretten av 28.06.74 nr. 58 (odelsloven). Endring i bestemmelsene om delegasjon til fylkeslandbruksstyrene

Publisert under: Regjeringen Brundtland III

Utgiver: Landbruksdepartementet

R-370 (12.01.1995)

Rundskriv
M-6/1995
R-370

Saksnr. 999994 50665 DIV

Februar 1995

Til

fylkesmennene, fylkeslandbruksstyrene, kommunene og herreds- og byrettene.

Lov om odelsretten og åsetesretten av 28. Juni 1974 nr. 58 (odelsloven). Endring i bestemmelsene om delegasjon til fylkeslandbruksstyret.

1. Innledning

Landbruksdepartementet fikk ved kongelig resolusjon av 15. desember 1989 kompetanse til å avgjøre søknader om odelsfrigjøring etter odelslovens § 31. Denne myndigheten er nå delegert til fylkeslandbruksstyret.

Dette rundskrivet tar sikte på å gjøre rede for noen av de sentrale reglene for hvordan odelsfrigjøringssøknader skal behandles.

Vedlagt følger som vedlegg 1
Endring i bestemmelser av 29. desember 1993 om delegasjon til kommunen og fylkeslandbruksstyret etter lov av 28. juni 1974 nr. 58 (odelsloven) m.v.

2. Noen retningslinjer for saksbehandlingen

2.1. Hvem kan søke

Fylkesmannen kan ta opp spørsmål om odelsfrigjøring etter odelslovens § 31 første ledd av landbruksareal fylkeslandbruksstyret har kjøpt etter reglene i jordloven, jf jordlovens § 6, eller forkjøp etter konsesjonsloven, jf konsesjonslovens § 2 jf § 21 tredje ledd. Er slikt areal solgt videre kan også den som har kjøpt jorda søke om odelsfrigjøring.

Videre kan privat kjøper av tilleggsjord søke om odelsfrigjøring etter odelslovens § 31 annet ledd når jord er gått over til ny eier ved frivillig handel og fylkeslandbruksstyret har godkjent kjøpet fordi kjøperen bør få tilleggsjord.

2.2. Hvem søknaden skal sendes til

Privat kjøper skal sende søknaden om odelsfrigjøring etter odelslovens § 31 annet ledd til fylkesmannen. Dersom kommunen mottar søknaden skal den sende søknaden til fylkesmannen.

2.3. Foreløpig vurdering

Fylkesmannen skal ikke igangsette realitetsbehandling av odelsfrigjøringssak verken etter odelslovens § 31, første eller annet ledd, før den har tatt stilling til om det formelt sett er adgang til å odelsfrigjøre det aktuelle arealet. Fylkesmannen skal følgelig på dette trinnet ikke vurdere om den aktuelle eiendommen skal frigjøres for odel.

Fylkesmannen må sørge for å framskaffe de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om det formelt sett er adgang til å odelsfrigjøre. Av det følgende vil det fremgå hvilke opplysninger som regelmessig er nødvendig for å avgjøre spørsmålet.

Regelen er at fylkeslandbruksstyret kan odelsfrigjøre i den utstrekning odelsrett vil kunne hindre rasjonaliseringer som nevnt i odelslovens § 31. Departementet mener en kan unnlate å ta en søknad om odelsfrigjøring opp til realitetsbehandling dersom det ikke foreligger en aktuell løsningssak. Bakgrunnen for det er at en ikke kan se at odelsretten vil hindre en rasjonalisering med mindre det er anlagt en løsningssak. Odelsfrigjøringssøknaden kan etter dette avslås dersom det ikke er reist løsningssak.

Dersom det er reist løsningssak, må fylkesmannen fastslå hvilket slektskapsforhold det er mellom den staten eller den private kjøper har ervervet fra og den odelsberettigede som har gått til løsningssak. I tilfelle hvor det har vært et videresalg i perioden før løsningssak reises, skal ikke slektskapet regnes i forhold til siste eier, men i forhold til den tidligere eier som solgte eiendommen ut av odelsslekta. En løsningsmann som kunne ha kjøpt odelseiendommen konsesjonsfritt etter konsesjonslovens § 6 nr.1 har særskilt beskyttelse. I rundskriv M-103/91 s.53 og s.54 er det inntatt en oversikt over hvem man kan overdra konsesjonsfritt til og hvem man kan overta konsesjonsfritt fra etter § 6 nr. 1. Fylkesmannen må i disse tilfellene fastslå om vilkårene for ekspropriasjon etter jordlovens § 20 foreligger. I de tilfellene staten er eier av eiendommen, må det vurderes om det er aktuelle jordsøkere som er i en slik stilling at en kunne ekspropriert til fordel for dem etter jordlovens § 20, jf § 1 annet eller tredje ledd. Det samme gjelder i forhold til privat kjøper som søker odelsfrigjøring etter § 31 annet ledd.

Et vilkår for å kunne ekspropriere er at søkeren har behov for tilleggsjord. Det er de formelle vilkår for ekspropriasjon som må foreligge. Det er følgelig ikke noe krav at en virkelig ville gått til det skritt å ekspropriere.

Dersom ekspropriasjonsvilkår ikke foreligger, må fylkesmannen undersøke om odelseiendommens totalareal er over eller under 30 dekar. Søknaden om odelsfrigjøring kan avslås allerede på det forberedende stadiet dersom det ikke foreligger ekspropriasjonsvilkår og eiendommen er på over 30 dekar.

Når det gjelder søknader fra privat kjøper etter odelslovens § 31 annet ledd, må fylkesmannen i tillegg ta stilling til om det er skjedd en frivillig handel og om kjøpet er godkjent fordi kjøperen trenger tilleggsjord. Godkjennelsen kan ha skjedd på forskjellig måte, feks. gjennom konsesjonsbehandling, herunder konsesjonsvilkår, ved vilkår i delingssak eller ved behandling av bo- og drivepliktsak. Det er imidlertid viktig at vedtaket ikke etterlater tvil om at det virkelig har skjedd en godkjennelse av kjøpet og at godkjenningen har skjedd fordi kjøperen bør få tilleggsjord. I tilfelle hvor fylkesmannen har hatt fullmakt til å avgjøre den aktuelle sak, er det tilstrekkelig at han har godkjent kjøpet selv om godkjennelsen i lovteksten er lagt til fylkeslandbruksstyret.

Dersom de formelle vilkårene for odelsfrigjøring er oppfylt, skal fylkesmannen ta saken opp til realitetsbehandling. Fylkesmannens avgjørelse om å sende saken til realitetsbehandling kan ikke påklages av de odelsberettigede eller andre som er misfornøyde med at søknaden behandles.

Fylkesmannen skal forelegge søknaden for fylkeslandbruksstyret dersom han etter en foreløpig vurdering kommer til at vilkårene ikke er oppfylt. Fylkeslandbruksstyret skal avslå søknaden dersom det slutter seg til at vilkårene ikke er oppfylt. Fylkeslandbruksstyrets avslag kan påklages til Landbruksdepartementet.

3. Saksbehandlingen under realitetsvurderingen

Odelsloven har særskilte regler om behandlingen av odelsfrigjøringssaker i § 33.

3.1. Varsel til retten

Fylkesmannen må straks varsle retten om at det er tatt skritt til odelsfrigjøring. Retten skal varsles skriftlig. Retten skal da stanse saken i henhold til odelslovens § 33.

Fylkesmannen må også varsle retten når et eventuelt odelsfrigjøringsvedtak er blitt endelig.

3.2. De øvrige odelsberettigede skal gis anledning til å uttale seg

Fylkesmannen skal samtidig med oversendelsen til kommunen varsle kjente odelsberettigede og sette en frist for uttalelse. Uttalelsen skal sendes til kommunen.

Fylkesmannen må forklare de odelsberettigede hva saken gjelder slik at de kan ivareta sine interesser på en forsvarlig måte. Kopi av odelsfrigjoringssøknaden bør alltid legges ved brevet til de odelsberettigede.

Fylkesmannen skal så langt det lar seg gjøre bringe klarhet i hvem som har odelsrett. Normalt vil en henvendelse til løsningsmannen eller hans advokat være tilstrekkelig for å bringe på det rene hvem som har odelsrett.

3:3. Kommunens behandling

Kommunen skal forberede odelsfrigjøringssaken. Det er gitt retningslinjer for kommunens behandling av landbrukssaker i forskrift av 29. desember 1993 § 1-3. I tillegg til saksforberedelsen skal kommunen avgi uttalelse til spørsmålet om odelsfrigjøring, jf odelslovens § 33.

Kommunen har ansvar for sakens opplysning. Det innebærer bl.a. at den må framskaffe opplysninger om de eiendommene som er involvert i odelsfrigjøringssaken. Kommunen må også påse at saken er opplyst for så vidt gjelder mer subjektive forhold som feks. odelsløserens tilknytning til odelseiendommen.

Når de odelsberettigede har uttalt seg til odelsfrigjøringssøknaden eller fristen etter odelslovens § 33 første ledd er ute, kan kommunen avgi uttalelse i saken. Kopi av uttalelsen må sendes til partene og de øvrige odelsberettigede. Partene bør gis en frist til å komme med eventuelle merknader. Partene bør oppfordres til å sende merknadene direkte til fylkesmannen.

3.4. Fylkeslandbruksstyrets avgjørelse

Kommunen skal sende saken til fylkesmannen straks den har avgitt uttalelse.

Odelsfrigjøringssøknader skal forberedes på vanlig måte for fylkeslandbruksstyret. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at vedtak om odelsfrigjøring må anses som en inngripende avgjørelse og at dette stiller skjerpede krav til saksbehandlingen og begrunnelsen.

Fylkeslandbruksstyrets vedtak kan påklages etter forvaltningslovens § 28 av part eller annen med rettslig klageinteresse til Landbruksdepartementet.

4. Saksbehandlingstiden

Dersom det i forbindelse med en odelsløsningssak blir søkt om odelsfrigjøring, kan den totale saksbehandlingstid for odelsløsningssaken bli lang. Norge har fått kritikk av Den europeiske menneskerettighetskommisjon for lang saksbehandlingstid i en slik sak.

Den aktuelle odelsløsningssaken tok nærmere 6 år fra saken ble brakt inn for herredsretten til den ble endelig avgjort av Høyesterett. I samsvar med odelslovens § 33, andre ledd, ble saken stanset i herredsretten under den administrative behandlingen av saken. Dette tok nærmere to år.

Saken ble klaget inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon.

Konvensjonens art 6 nr. 1 oppstiller krav om at enhver har krav på å få avgjort "sine borgelige rettigheter og plikter... innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol ... ." Bestemmelsen stiller altså bestemte krav til domstolsbehandlingen. Administrativ saksbehandling omfattes vanligvis ikke av bestemmelsen. Dersom forutgående administrativ behandling er en forutsetning for domstolbehandling, medregnes imidlertid også den administrative behandling i saksbehandlingstiden. Ettersom odelslovens § 33 påbyr stansing av anlagte odelsløsningssaker dersom det er søkt om odelsfrigjøring, medregnes den tid det tar å behandle søknaden om odelsfrigjøring administrativt.

I rapporten konkluderte Kommisjonen med at saksbehandlingen hadde tatt for lang tid, og at det derfor forelå en krenkelse av konvensjonens art 6 nr. 1. Norge besluttet ikke å bringe saken inn for Domstolen. Kommisjonens konklusjon ble tiltrådt av Ministerkomiteen. Kjernen i kritikken i Kommisjonens rapport er rettet mot den administrative behandling av odelsfrigjøringssaken. Det er derfor nødvendig å hindre tilsvarende lang saksbehandlingstid i fremtiden.

Behandlingen av odelsfrigjøringssaker bes etter dette prioritert. Det er viktig at den foreløpige vurderingen foretas så raskt som mulig slik at løsningssaken kan stanses og den ordinære saksforberedelse kan komme i gang.

Når det gjelder behandlingen i kommunen, fremgår det av odelslovens § 33, første ledd, at kommunestyret skal uttale seg i disse sakene. Det er også et krav at saken skal legges om den i kommunen som har landbruksfaglig kompetanse til uttalelse, jf forskrift av 29. desember 1993 om kommunens saksbehandling m.v. § 1-3. Utover dette er det opp til kommunen å organisere behandlingen av denne type saker. Departementet vil oppfordre kommunen til å legge opp saksbehandlingen slik at odelsfrigjøringssakene blir behandlet så raskt som mulig. Departementet ser for sin del ikke behov for at disse sakene behandles i andre politiske organer i kommunen enn kommunestyret.

5. Ikrafttreden, overgangsregler m.v.

Endringen trer i kraft straks.

Dette innebærer at odelsfrigjøringssøknaden skal avgjøres av fylkeslandbruksstyret med mindre søknaden om realitetsbehandling er sendt departementet for bestemmelsen trådte i kraft.

Med hilsen

Kåre Selvik

   
   

Inger Grette

Saksbehandler: Anne Berit R. Ulstad