Meld. St. 10 (2010–2011)

Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten

Til innholdsfortegnelse

5 Utvikling i risiko for akutt forurensning og beredskap mot akutt forurensning

Det er et mål at risikoen for miljøskade som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå og at den kontinuerlig skal søkes ytterligere redusert. Det er videre et mål at forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til å nå dette målet.

Risiko er et utrykk for kombinasjonen av sannsynlighet for mulige fremtidige hendelser som kan oppstå som følge av menneskelig aktivitet og konsekvensene av disse, og tilhørende usikkerhet. Risiko er derfor ikke et utrykk for noe som er, men et utrykk for noe som kan skje, og det vil alltid være forbundet med usikkerhet. Et sentralt mål med risikovurderinger er å få frem usikkerhet for så langt det er mulig å være i stand til å håndtere denne og dermed unngå ulykker og skader i praksis. Utviklingen i risikobildet knyttet til akutte utslipp (utslippsrisiko) fra henholdsvis skipstrafikk og petroleumsvirksomhet samt radioaktive utslipp i forvaltningsplanområdet er omtalt i kapittel 5.1.

Miljørisiko er sannsynligheten for og omfanget av miljøskade ved et akutt utslipp av olje eller andre miljøfarlige stoffer som også tar hensyn til usikkerhet. Miljørisiko er beregnet ved å kombinere utslippsrisiko, influensområdet ved utslipp og forekomst av sårbare miljøverdier.

Miljørisikoen knyttet til akutt forurensning avhenger av flere forhold. Særlig viktig er sannsynligheten for utslipp, type utslipp, størrelse og varighet på utslippet, dets geografiske posisjon i forhold til sårbare områder og ressurser, tidspunkt i forhold til perioder på året når sårbarheten for akutte utslipp er særlig stor og utslippets drivbane. I tillegg vil effektiviteten av ulykkesforebygging og beredskap mot akutt forurensning være viktige faktorer.

Myndighetene har gjort nye vurderinger av miljørisiko knyttet til akutte oljeutslipp fra petroleumsvirksomhet i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De nye analysene av miljørisiko er omtalt i kapittel 5.2.

Det er ikke foretatt nye vurderinger av miljørisiko for andre deler av forvaltningsplanområdet. Da miljøkonsekvenser henger nært sammen med hvor en hendelse skjer, er ikke slutninger om miljørisiko fra de analyserte hendelsene og utslippspunktene generaliserbare for hele forvaltningsplanområdet. Dette betyr at det vil kunne være lokale og områdespesifikke konsekvenser av forskjellige typer akutte utslipp som ikke er analysert. Når det gjelder sannsynlighet for at hendelser kan inntreffe, årsaksmekanismer, tiltak for å forhindre og/eller begrense mengde som kan slippe ut, er vurderingene i all vesentlig grad relevante for hele planområdet. For petroleumsvirksomhet er eksempelvis alle de områdene som Oljedirektoratet har identifisert som mulige felt i 2030 inkludert i de vurderinger som er gjennomført.

Det er ikke gjort nye, helhetlige analyser av miljørisiko for skipstrafikk for hele forvaltningsplanområdet, men Kystverket har igangsatt arbeid med en oppdatert miljørisikoanalyse forbundet med skipstrafikken langs kysten av fastlands-Norge.

Risikogruppen, hvor blant andre Kystverket (leder), Klima- og forurensningsdirektoratet, Petroleumstilsynet, Havforskningsinstituttet, Direktoratet for naturforvaltning og Oljedirektoratet deltar, har foretatt en samlet gjennomgang av de foreløpige erfaringene fra ulykken med Deepwater Horizon i Mexicogulfen og vurdert dens relevans for oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Rapporten fra Risikogruppen om ulykken i Mexicogulfen ble lagt frem 29. november 2010. Kapittel 5.3 omhandler beredskap mot akutt forurensning.

5.1 Risikobildet i havområdet – utvikling

Det er et relativt lavt aktivitetsnivå i området, og sannsynligheten for akutt forurensning er vurdert å være fortsatt lav for skipsfart og petroleumsvirksomhet. Oversikt over historiske akutte utslipp i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, sammenstilt med ulike aktivitetsindikatorer, viser imidlertid at det ikke er en direkte lineær sammenheng mellom aktivitetsnivå og antall eller alvorlighetsgrad av akutte utslipp. Aktivitetsnivå som risikopåvirkende faktor må derfor ikke tillegges for stor vekt.

I tillegg til risiko for akutte utslipp av olje og kjemikalier er det også en mulighet for ulykkeshendelser knyttet til transport av radioaktivt materiale gjennom forvaltningsplanområdet.

5.1.1 Skipstrafikk

Tankskipene som seiler i transitt gjennom området har blitt betydelig større i perioden 2005–2009, men totalt sett har ikke skipsaktiviteten i området endret seg vesentlig i tidsrommet. Beregning av forventet trafikkutvikling i forvaltningsplanområdet Barentshavet – Lofoten viser at det kan bli en liten økning i totalt utseilt distanse (ca. 3 prosent) i perioden 2008 til 2025. Det er ventet en generell økning i utseilt distanse for de fleste skipstyper, med en markant økning for store gasstankere og store oljetankere. For fiskefartøyer er det imidlertid ventet nedgang. Utvikling i skipstrafikk omtales nærmere i kapittel 4.2.1.

Det Norske Veritas har utarbeidet en rapport på oppdrag fra Kystverket der sannsynlighet for akutt forurensning fra skipstrafikk langs norskekysten analyseres. Analysen er basert på trafikkdata fra 2008 og en prognose for 2025. Her konkluderes det med at den anslåtte økningen i russisk trafikk i kombinasjon med økt norsk eksport av petroleum fra nordområdene gjør at utslippssannsynligheten øker markant frem mot 2025 langs det meste av kysten av Nordland, Troms og Finnmark. Uten innføring av ytterligere sjøsikkerhetstiltak vil en økning i tankskipstrafikken gi en økt sannsynlighet for en større ulykke i området. Dagens utslippssannsynlighet er imidlertid lav grunnet relativt lavt aktivitetsnivå og innføring av virkningsfulle sjøsikkerhetstiltak. Per i dag er de samme virkningsfulle tiltakene i ferd med å innføres sør for Lofoten.

Siden 2005 er det kun registrert én hendelse som har ført til akutt utslipp i forvaltningsplanområdet med det russiske fryseskipet «Petrozavodsk» som grunnstøtte på sydspissen av Bjørnøya i mai 2009 med et utslippspotensial på ca. 50 m3 marin dieselolje. En stor del av oljen lekket ut. Antall skipsbaserte hendelser med akutte utslipp i norske havområder sett under ett har ligget på i gjennomsnitt ca. 90 per år i 2005–2009. Utslippene er i all hovedsak små.

Miljørisikoen knyttet til sjøtransport kan reduseres enten ved forebyggende tiltak eller ved konsekvensreduserende tiltak. Opprydning etter oljeutslipp tar tid og er ressurskrevende. Det lønner seg å forebygge ulykker, både for å unngå tap av menneskeliv, men også for å beskytte samfunn og miljø mot forurensning.

Etter 2005 er sjøsikkerheten blitt styrket gjennom en rekke tiltak, se tekstboks 5.1. Tiltakene som er innført har ført til en betydelig reduksjon i sannsynligheten for uhell. De viktigste tiltakene – seilingsledsystemet, trafikksentralen i Vardø og slepebåtberedskapen – er beskrevet under. Sett i sammenheng har tiltakene stor sannsynlighetsreduserende effekt på to potensielle akutte hendelsestyper: kollisjon og grunnstøting.

Etter godkjenning i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) ble det 1. juli 2007 etablert et seilingsledsystem i norsk økonomisk sone fra Vardø til Røst. Systemet innebærer at alle tankskip, samt lasteskip over 5 000 bruttotonn i transitt, må gå ca. 30 nautiske mil ut fra land. Møtende trafikk er separert i ulike leder. Ved å flytte risikotrafikken lengre ut fra kysten reduseres sannsynligheten for ulykker og akutte utslipp. Myndighetene får dermed mer tid til å gripe inn dersom skip har problemer og trenger assistanse, og mulighetene til å avverge ulykker blir bedre. Seilingsledsystemet bidrar til å gi andre sjøsikkerhets- og oljeverntiltak økt effekt.

Vardø trafikksentral ble etablert i 2007 og overvåker all tank- og risikotrafikk langs hele norskekysten. Sentralen overvåker også at fartøyene overholder reglene for seilingsledsystemet fra Vardø til Røst. Dersom fartøy avviker fra systemet, vil trafikksentralen kalle opp og veilede fartøy på feil kurs og rekvirere assistanse ved behov.

Slepebåtberedskapen i Norge er i utgangspunktet basert på tilgjengelige private aktører. I Nord-Norge er slepebåtberedskapen videreutviklet og staten har innleid tre helårs slepefartøy på korttidskontrakt. Trafikksentralen i Vardø disponerer disse slepebåtene og posisjonerer dem ut fra risikobildet. Slepebåtene skal kunne rykke ut og holde igjen skip som kommer i ukontrollert drift; dette for å hindre at skipene grunnstøter og forårsaker akutte utslipp.

Siden disse mest kostnadseffektive tiltakene allerede er innført, er det begrensede virkemidler for ytterligere å redusere sannsynligheten for akutte utslipp fra skipsfarten frem mot 2025.

Boks 5.1 Tiltak for å bedre sjøsikkerhet gjennomført etter 2005

  • Automatisk identifikasjonssystem (AIS) for skip (informasjon, sporing og kollisjonsforebygging) er blitt innført. Dette er beregnet å ha redusert faren for kollisjon med 20 prosent.

  • Den satellittbaserte overvåkingen av havområdene er bygget ut.

  • Vardø trafikksentral ble etablert i 2007 og overvåker risikotrafikk langs hele norskekysten, inkludert Svalbard.

  • Seilingsledsystemet på strekningen Vardø-Røst ble innført i 2007.

  • Slepeberedskapen er videreutviklet og det er innleid tre nye slepebåter på korttidskontrakter.

  • Ny havne- og farvannslov trådte i kraft i 2010. Havne- og farvannsloven ble gjort gjeldende på Svalbard i 2008 gjennom egen forskrift.

  • Kystverket har utviklet en prosedyre for myndighetenes samlede håndtering av situasjoner hvor det er aktuelt å befordre et fartøy til nødhavn eller å strandsette fartøyet. En forhåndsevaluering av aktuelle geografiske områder er foretatt.

  • For å begrense potensialet for skade ved akutte utslipp, ble det i 2007 innført krav om at skip som anløper naturreservatene på Øst-Svalbard ikke skal medbringe eller benytte annet drivstoff enn lett marin diesel. Fra 1. januar 2010 ble et tilsvarende krav gjort gjeldene for de tre store nasjonalparkene på vestkysten av Svalbard. Det er gjort midlertidig unntak for innseiling til Ny-Ålesund og Magdalenefjorden frem til 2015.

5.1.2 Petroleumsvirksomhet

Aktivitetsnivået for petroleumsvirksomhet i forvaltningsplanområdet er foreløpig lavt, med et gassfelt i produksjon (Snøhvit) og et oljefelt under utbygging (Goliat). Per i dag er ulykkesrisikoen og sannsynligheten for akutt oljeforurensning fra petroleumsvirksomhet i området lav.

Utvikling i sannsynlighet for akutte utslipp

Endringer i dette risikobildet mellom 2005 og 2010 er vurdert med utgangspunkt i:

  • faktiske akutte utslipp og tilløpshendelser som kunne ha ført til akutte utslipp dersom barrierene hadde sviktet, gitt petroleumsvirksomheten som har pågått i planområdet,

  • tilsvarende data fra resten av norsk sokkel idet det gir et bilde av næringens evne til å forebygge akutte utslipp samlet sett,

  • utvikling av aktivitetstype og -omfang, geografisk beliggenhet og andre risikopåvirkende faktorer, og

  • status for gjennomføring av risikoreduserende tiltak.

Erfaringene med store akuttutslipp på norsk sokkel er begrensede på grunn av få store utslipp fra petroleumsvirksomheten. For vurderinger av ulykkesrisikoen forbundet med petroleumsvirksomhet er det blant annet tatt utgangspunkt i historiske ulykkesdata for forskjellige hendelsestyper, samt et sett med antakelser for å anslå frekvenser for akutte utslipp for forskjellige utbyggingskonsept og for prøveboring. Denne type frekvenser baserer seg på historiske hendelsesdata ofte bestående av nasjonal og internasjonal statistikk, ofte av varierende kvalitet og mengde og med begrenset representativitet i forhold til det som er spesifikt for hvert område, felt, innretning, aktør, brønn, fartøy, osv. Historiske hendelsesdata har dessuten åpenbare begrensninger med hensyn til deres representativitet for det som kan skje i fremtiden. Disse frekvenser gir derfor ikke et bilde av hvor ofte en ulykke vil skje i fremtiden og/eller hvor alvorlig den vil være, men gir et bilde av hvor hyppige ulike typer hendelser historisk sett har forekommet.

Ved å sammenstille de historiske frekvensene for akutte utslipp fra ulike utbyggingskonsepter, ser en at det er en betydelig større sannsynlighet for mindre utslipp enn for større utslipp. I kategorien utslipp i størrelsesorden fra 1–1 000 tonn er også frekvensen høyest for mindre utslipp. I tabell 5.1 er frekvensen for samtlige hendelsestyper med utslipp slått sammen, og disse er presentert som returperioder (år mellom hendelser) for henholdsvis felt i drift (flytende produksjonsskip (FPSO) og havbunnsløsning) og for prøveboring.

Tabell 5.1 Returperiode (år mellom hendelser) for akutte utslippsmengder for prøveboring og felt i drift (flytende produksjonsskip (FPSO) og havbunnsløsning)

Aktivitet og utslippsvolum

FPSO drift

Prøveboring (én oljebrønn per år)

Havbunnsløsning drift

1–1 000 tonn

8,7

327

437

1 000–2 000 tonn

974

12 821

1 296

2 000–20 000 tonn

363

10 246

772

20 000–100 000 tonn

6 321

69 444

12 516

> 100 000 tonn

15 576

62 500

16 892

Kilde: Arbeidsdepartementet/Olje- og energidepartementet

Petroleumsvirksomheten i planområdet har ikke ført til akutt forurensning av betydning i perioden etter at forvaltningsplanen ble vedtatt. I 2008 var det en tilløpshendelse i forbindelse med leteboring som kunne gitt et akutt utslipp til sjø dersom barrierer hadde sviktet.

Et viktig verktøy for å overvåke risikoutvikling i petroleumsvirksomheten er kartleggingsarbeidet som gjengis i Petroleumstilsynets årlige rapport Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP). Siden 2000 er det i RNNP-regi samlet inn et omfattende datamateriale om ulykker og uønskede hendelser i petroleumsvirksomheten. Til nå er dataene vurdert for å følge opp utvikling av personell- og storulykkesrisiko. I 2009 ble det igangsatt et arbeid for å utnytte deler av dette datamaterialet samt deler av en annen eksisterende database (Environment Web) for også å kunne overvåke utvikling i risiko for akutte utslipp på norsk sokkel. Dette vil gi et forbedret grunnlag for å iverksette forebyggende aktiviteter der det har mest effekt.

Sammen med selskapenes årlige rapportering til Klima- og forurensningsdirektoratet av akutte utslipp av olje og kjemikalier gir dette et godt bilde av utviklingen på norsk sokkel. RNNP-dataene for 2001–2009 og Klima- og forurensningsdirektoratets data viser blant annet at:

  • antall akutte råoljeutslipp til sjø på norsk sokkel sett under ett ble mer enn halvert i perioden 2001–2004 (fra 85 til 40), mens nivået har vært konstant i perioden 2004–2009 (antall råoljeutslipp i 2009 var 39) (se figur 5.1).

  • det er ingen klar trend når det gjelder størrelse på inntrufne akutte råoljeutslipp i perioden 2001–2009 for norsk sokkel under ett, men de fleste utslippene er på mindre enn ett tonn. Fire av de største akutte oljeutslipp på norsk sokkel i perioden 2001–09 har skjedd de siste fem årene. I 2007 var det ett enkeltutslipp på ca. 3 700 tonn.

  • antall tilløpshendelser som potensielt kunne ha ført til akutte utslipp på norsk sokkel har hatt en fallende trend i hele perioden (2001–2009), og antall tilløpshendelser per innretningsår i 2009 er den laveste verdien i perioden (se figur 5.2).

  • brønnkontrollhendelser og hydrokarbonlekkasjer har vært mindre alvorlige i 2008 og 2009, sammenlignet med perioden 2004–2006, men det fremgår at det etter en gjennomgående positiv utvikling de siste årene er et klart negativt trekk at antallet tilløpshendelser for hydrokarbonlekkasjer og brønnkontrollhendelser øker i 2009 for sokkelen sett under ett.

  • effektivitet av barrierer som skal forhindre storulykker vurderes stabilt på et gjennomgående høyt nivå for sokkelen som helhet, men det er fortsatt noen innretninger som har betydelig lavere tilgjengelighet av enkelte barriereelementer enn det som er gjennomsnitt i industrien.

Figur 5.1 Antall akutte utslipp av råolje på norsk sokkel 2001–2009

Figur 5.1 Antall akutte utslipp av råolje på norsk sokkel 2001–2009

Kilde: Petroleumstilsynet

Figur 5.2 Antall tilløpshendelser for utslipp av råolje på norsk sokkel

Figur 5.2 Antall tilløpshendelser for utslipp av råolje på norsk sokkel

Kilde: Petroleumstilsynet

Risikobildet 2010–2030

Aktivitetsnivået er ikke forventet å øke vesentlig frem mot 2030. I 2030 vil både Snøhvit og Goliat være i produksjonsfasen. Basert på vurderinger av mulig fremtidig aktivitetsbilde i planområdet har Oljedirektoratet lagt til grunn et oljefelt med en FPSO-løsning som har 11 produksjonsbrønner i drift. Oljedirektoratet har i tillegg lagt til grunn et oljefelt med en undervannsutbygging med 11 brønner i drift og en 70 km lang rørledning til land. Også typiske aktiviteter som gjennomføres ved boring av en brønn er vurdert av Oljedirektoratet. Fremtidsbildet for petroleumsvirksomheten i planområdet er naturlig nok forbundet med stor usikkerhet, både hva angår aktivitetsomfang, -type, -lokasjon og tekniske løsninger.

Sannsynligheten for akutt forurensning vurderes ikke å endre seg vesentlig frem mot 2030. Dette forutsetter imidlertid at det iverksettes nødvendige forebyggende aktiviteter. Av ulike konsepter og aktiviteter er det identifisert fem områder som må prioriteres: valg av utbyggingskonsept/innretning og tekniske løsninger for øvrig, aktørbilde, rammebetingelser, utbyggingstakt og ising.

Forhold knyttet til reservoar og vanndybde er ikke vurdert som spesielt krevende i de vurderte delene av forvaltningsplanområdet og derfor ikke spesielt fremhevet i omtalen av risikoreduserende tiltak.

Omtalen i neste avsnitt av tekniske og operasjonelle barrierer mot akutt forurensning som vil bli anvendt på Goliat er et eksempel på forebyggende aktiviteter.

Status for risikoreduserende tiltak som er gjennomført siden 2006

Det er gjennomført en rekke risikoreduserende tiltak siden 2006 for å holde ulykkesrisiko på et lavt nivå og søke å redusere risikoen ytterligere. Dette omfatter blant annet næringens forbedringstiltak knyttet til forebygging av hydrokarbonlekkasjer, sikring av brønnintegritet og bedret kjemikaliestyring.

Forsknings- og utviklingsprosjekter som har vært gjennomført eller igangsatt omfatter blant annet prosjekter for å bedre risikoforståelse, tilpasning av teknologi samt operasjonsplanlegging og -overvåking, sikre tidligere deteksjon av driftsavvik, raskere og mer effektiv intervensjon og forbedret tilgang til informasjon for problemløsning. Forskning og utvikling har dessuten redusert usikkerhet omkring en rekke risikopåvirkende faktorer. Det er for eksempel gjennomført en rekke prosjekter som bidrar til bedre reservoarforståelse, bedre værdata og bedre oversikt over utvikling av kollisjonsrisiko som følge av utvikling i skipstrafikk.

Tildelingskriterier for nye utvinningstillatelser er innskjerpet slik at kun aktører som har operasjonell erfaring og finansiell kapasitet kommer i betraktning til å delta i krevende virksomhet.

Samarbeid mellom myndigheter i oljeproduserende land er styrket og bidrar til erfaringsoverføring, kompetanseutvikling og standardisering, noe som kan bidra til å redusere sannsynlighet for akutte utslipp. I forhold til petroleumsvirksomhet i nordområdene er det etablert et samarbeidsprosjekt – Barents 2020. Arbeidet ledes av Det Norske Veritas. Både norske og russiske aktører deltar i dette prosjektet som særlig har til formål å identifisere de sikkerhetsutfordringer petroleumsvirksomhet i Barentshavet står overfor. Basert på kunnskap om nordområdene vil samarbeidsprosjektet komme med anbefalinger til endringer i standarder for sikker petroleumsvirksomhet.

Konkret myndighetsoppfølging av aktørene er et viktig virkemiddel for å sikre at næringen håndtere den miljørisiko petroleumsvirksomhet i planområdet innebærer. I forbindelse med plan for utbygging og drift av Goliatfeltet er det for eksempel synliggjort hvordan stedsspesifikke forhold er vurdert å påvirke risiko for akutte utslipp og hvilke tiltak som er besluttet for å håndtere og redusere risikoen. De tekniske og operasjonelle barrierer mot akutt forurensning som er anvendt på dette feltet vurderes som et minimumsnivå for eventuelle fremtidige utbygginger i området. Det gjelder for eksempel:

  • brønndesign, blant annet med valg av hulldiameter for å redusere potensielle utstrømningsvolumer,

  • kompletteringsdesign med et livsløpsperspektiv som reduserer behov for brønnintervensjoner,

  • brønnprogram, med blant annet boring av pilotbrønner og borerekkefølge på brønner,

  • robust design på brønnbarrierer, herunder dobbel sikkerhetsventil i brønnene,

  • kun ett åpent reservoar til enhver tid,

  • nedstenging av alle brønnene ved nedstenging av prosessanlegget,

  • robust design og materialvalg tilpasset forventede vær- og isingsforhold,

  • minimering av lekkasjepunkter gjennom bruk av sveiste rørforbindelser,

  • avstengingsventiler på stigerørene på havbunnen,

  • materialvalg, utforming og pålitelighet av lekkasjedeteksjon for undervannsanlegg.

Ulykken i Mexicogulfen og risiko for utblåsninger

Norske myndigheter ser alvorlig på ulykken i Mexicogulfen og lignende ulykker, særlig i lys av at det ikke kan utelukkes at en storulykke også kan inntreffe på norsk sokkel. Resultater og anbefalinger fra granskingene av ulykken i Mexicogulfen følges opp og evalueres både av de respektive norske tilsynsmyndighetene, samt på tvers av etablerte forvaltningsgrenser når det gjelder vurderinger av risiko for miljø. Myndighetene prioriterer arbeidet med å studere årsaker og hendelsesforløp og bruke lærdommen aktivt for å unngå tilsvarende hendelser.

Ulykken i Mexicogulfen har foranlediget at det er iverksatt en rekke læringsprosesser og forbedringsaktiviteter i norsk og internasjonal petroleumsvirksomhet. En av de sentrale problemstillinger som det er fokusert på er beredskapen i forhold til å stoppe utblåsninger ved kilden. I dag er boring av avlastningsbrønn eneste tiltak for å stoppe en utblåsning dersom alle øvrige barrierer svikter og ikke kan reetableres og utblåsningen ikke stanser av naturgitte årsaker (for eksempel sammenrasing i brønn). Ulykken i Mexicogulfen ble til slutt stoppet ved at BP utviklet en teknologi for å kapsle brønnhodet, stenge oljestrømmen og deretter drepe brønnen. I lys av denne lærdommen har Petroleumstilsynet bedt norsk petroleumsnæring om å se på mer effektive beredskapstiltak mot utblåsninger enn boring av avlastningsbrønn. Det er også iverksatt aktiviteter på den internasjonale arena. For eksempel har fire av de store selskapene i Mexicogulfen, innenfor en kort tidsramme, påtatt seg å utvikle teknologi som skal kunne stoppe utblåsninger på et tidligere tidspunkt.

Boks 5.2 Fakta om ulykken og oljeutslippet i Mexicogulfen

Den 20. april 2010 inntraff en eksplosjon på boreriggen «Deepwater Horizon» i Mexicogulfen utenfor kysten av Louisiana som resulterte i en kraftig brann. Riggen boret på Macondo-brønnen på ca. 1 500 meters dyp, om lag 80 km fra kysten. 11 mennesker omkom i eksplosjonen og 17 kom til skade. Riggen sank og forårsaket et stort oljeutslipp som pågikk frem til 15. juli 2010.

Ulykken resulterte i det historisk største oljeutslippet til havs, med et totalt utslippsvolum som foreløpig er anslått til nesten 800 000 Sm3 (4.9 millioner fat, omtrent som to supertankere) i løpet av de 87 døgnene det tok før brønnen ble tettet.

Det ble satt inn omfattende ressurser på å ta opp oljen og begrense skadene. På det mest intensive deltok opp mot 50 000 mennesker og mer enn 8 000 fartøy i oljevernaksjonen. Et halvt år etter ulykken var fremdeles mer enn 25 000 mennesker engasjert. Det ble lagt ut ca. 900 km tradisjonelle lenser og 3 000 km absorberende lenser. Ca. 7 000 m3 dispergeringsmiddel ble benyttet under aksjonen. Ulykken førte til oljepåslag langs omlag 1 040 km strandlinje, hvorav 209 km ble moderat til sterkt oljeforurenset. Det er funnet 8 183 sjøfugl, 1 144 havskilpadder og 109 marine pattedyr berørt av utslippene. På det meste var nesten 37 prosent av USAs del av Mexicogulfen stengt for all fiske. Områdene har blitt gradvis gjenåpnet, men et begrenset område over selve utslippspunktet var 1. mars 2011 fortsatt stengt.

I forhold til størrelsene på utslippet ble relativt små områder langs kysten kraftig rammet. Temperaturen på sjøoverflaten i Mexicogulfen ligger på rundt 32 °C. De høye sjø- og lufttemperaturene og sterk solstråling har hatt stor betydning for graden av forvitring av råoljen på havoverflaten. Mye olje ble fordelt i vannmassene og nådde ikke overflaten.

Den første grundige granskingsrapporten fra ulykken ble lagt frem 11. januar 2011 av en kommisjon nedsatt av President Obama. Viktige konklusjoner som er kommet til nå tyder på at ulykken kunne vært unngått. Det kommer også frem at ytre forhold som vanndyp og boreoperasjonelle forhold ikke var årsak til ulykken, men gjorde det vanskelig å håndtere denne når ulykken først var inntruffet. Det er pekt på svakheter ved:

  • myndighetenes organisering og oppfølging,

  • amerikansk reguleringsstruktur og ansvarsplassering,

  • ledelsens helhetlige risikostyring,

  • sikkerhetskulturen i virksomheten.

Figur 5.3 Arealer stengt for fiske i Mexicogulfen per 2. februar 2011

Figur 5.3 Arealer stengt for fiske i Mexicogulfen per 2. februar 2011

Kilde: National Oceanic and Atmospheric Administration

Boks 5.3 Oppfølging av ulykken i Mexicogulfen i norsk sikkerhetsarbeid

Petroleumstilsynet har etablert en egen prosjektgruppe for å systematisere og vurdere erfaringer og granskinger etter ulykken i Mexicogulfen. En stor del av de anbefalingene som Presidentkommisjonen gir er i større eller mindre grad ivaretatt i det norske HMS-regimet. Rapporten beskriver imidlertid også flere forhold som ikke er unike for amerikanske forhold og som relevante å vurdere nærmere for norsk petroleumsvirksomhet.

Petroleumstilsynets arbeid har allerede ført til:

  • en prioritering av analyser av forhold knyttet til brønnintegritet, brønndesign og brønnkonstruksjoner,

  • anmodning om at næringen vurderer beredskapsprinsippene som ligger til grunn for å stanse en eventuell undervannsutblåsning og utreder nåværende strategier for å begrense skadevirkningene fra en utblåsning skjer til den er stoppet,

  • anmodning til næringen om å se på alternative måter for brønndreping (i tillegg til avlastningsbrønner) for reduksjon og stans av brønnutstrømning,

  • skjerping av kriteriene for tildelinger av utvinningstillatelser fra og med 21. konsesjonsrunde. De nye vilkårene innebærer at det i tildelinger med dypt vann og/ eller høyt trykk/ høy temperatur (HTHT) stilles krav om at både operatøren og minst en annen rettighetshaver selv skal ha boret minst en brønn på norsk kontinentalsokkel som operatør eller ha tilsvarende erfaring. Kravet om at det i utvinningstillatelsen skal være minst en rettighetshaver som selv har boret en HTHT-brønn eller på store havdyp som operatør, videreføres. Konsekvensen av skjerpingen er blant annet at sikkerhetsmyndighetene, som en generell regel, ikke vil kunne anbefale tildelinger av 100 prosent eierskap i noen utvinningstillatelse på store havdyp eller med HTHT. Målet er å legge til rette for at de mest erfarne og kompetente aktørene driver virksomhet i områder med høyt trykk/høy temperatur og/eller dypt vann.

Tidsrammen for prosjekt er ikke klart definert ettersom det ikke er fullt ut klarlagt når relevante rapporter fra granskingene i USA publiseres.

I tillegg til de tragiske konsekvensene med tap av menneskeliv har ulykken i sterk grad satt miljøvirkninger av store utslipp og kapasitet i oljevernberedskapen på dagsorden både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ulykken viser at det mest effektive oljeverntiltaket man kan etablere er å forhindre at akutte utslipp inntreffer, samt å begrense den mengden hydrokarboner som potensielt kan slippe ut.

Pålitelige data over hvor mange brønner som har blitt boret og hvor mange utblåsninger som har skjedd, samt alvorlige brønnhendelser som kunne ha ført til en utblåsning dersom flere barrierer hadde sviktet, foreligger for Nordsjøen (Storbritannia, Norge og Nederland) og amerikansk del av Mexicogulfen for perioden 1988 til 2007. Den mest anerkjente kilden for utblåsningsdata er SINTEF Offshore Blowout Database. Databasen viser at amerikansk del av Mexicogulfen har hatt i størrelsesorden 95 prosent av utblåsningene og 2/3 av brønnene (20 utblåsninger av 19870 brønner), mens Nordsjøen har hatt i størrelsesorden 5 prosent av utblåsningene og 1/3 av brønnene (1 utblåsning av 9986 boringer). Andelen utblåsninger har med andre ord vært betydelig høyere i USAs del av Mexicogulfen enn i Nordsjøen. Bravo-utblåsningen i Nordsjøen våren 1977 ble rangert som en av de større utblåsningene fra offshore petroleumsvirksomhet inntil hendelsen med Deepwater Horizon våren 2010.

5.1.3 Radioaktivitet

Potensielle kilder til akutte utslipp av radioaktivt materiale i forvaltningsplanområdet er i dag relatert til transport av brukt reaktorbrensel og seiling med atomdrevne fartøy. Samtidig er det en mulighet for etablering av flytende kjernekraftverk på russisk side i Barentshavet, noe som i tilfelle vil bidra til økt forurensningsrisiko. Russiske myndigheter utvikler flytende kjernekraftverk for bruk i vanskelig tilgjengelige steder i Arktis. Det første kraftverket skal etter planen være ferdig i 2012. Eventuell fremtidig transport eller slep av slike anlegg gjennom forvaltningsplanområdet vil kunne bidra til økt risiko i fremtiden. I dag utgjør eventuelle atomulykker på land for eksempel ved kraftverket på Kola eller ved gjenvinningsanlegget i Sellafield den største forurensningsrisikoen når det gjelder tilførsler via luft og vann fra kilder utenfor forvaltningsplanområdet.

Det har vært en økning i skipstransport av radioaktivt materiale siden 2005. Det er registrert én transport av brukt reaktorbrensel i 2009 og fem i 2010, og det er forventet at slike transporter vil øke ytterligere frem mot 2025. Sjøtransport av brukt reaktorbrensel i internasjonalt farvann og norsk farvann utenfor grunnlinjen er i utgangspunktet ikke meldepliktig. Imidlertid har Kystverkets beredskapsavdeling, Vardø trafikksentral og Strålevernet formalisert en varslingsrutine som skal sikre gjensidig informasjonsutveksling i tilfeller der en av etatene blir oppmerksomme på slike transporter. Som følge av dette vil også Sjøfartsdirektoratet og Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) være orientert. Statens strålevern er fagmyndighet på området strålevern og atomsikkerhet. Statens strålevern blir ikke formelt varslet før radioaktivt materiale skal passere landegrensen eller grunnlinjen, men mottar informasjon gjennom egne kanaler for de fleste transportene. Informasjon om transportene utveksles mellom Statens strålevern, Kystverket og FOH og transportene holdes under kontinuerlig oppsikt av Vardø trafikksentral når de befinner seg i norske farvann.

Det er ikke krav om at kyststater varsles ved transport av radioaktivt materiale til sjøs, men det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) generalkonferanse anbefaler å følge praksis med at avsenderland varsler kyststater. Norske myndigheter vil følge opp IAEAs anbefaling for å styrke og sikre bedre varslingsrutiner. Det er imidlertid viktig å merke seg at slike transporter dekkes av «the Convention on the Physical Protection of Nuclear Material», som stiller krav om konfidensialitet blant annet for å hindre at uvedkommende aktører forsøker å forstyrre transporten og true dens sikkerhet.

I 2001 konkluderte IAEA med at sannsynligheten for at det skal inntreffe et alvorlig uhell til havs ved transport av høyaktivt radioaktivt avfall er svært lav. Dette begrunnes blant annet med at sikkerheten ivaretas gjennom kravene som stilles til beholderne som materialet fraktes i og til selve skipet. IAEA konkluderte med at det ved et uhell med denne typen skip er lite sannsynlig at det radioaktive materialet lekker ut av beholderne men påpeker også at et eventuelt utslipp vil kunne medføre en betydelig forurensning av miljøet.

Arbeid for å redusere risikoen for radioaktiv forurensning pågår i internasjonale fora (som for eksempel IAEA og under OSPAR og Londonkonvensjonen/protokollen) og bilateralt blant annet i nært samarbeid mellom Norge og Russland. Disse tiltakene er med på å redusere risikoen for tilførsler av radioaktivitet til forvaltningsplanområdet og bidra til å redusere sannsynligheten for akutte hendelser i forvaltningsplanområdet:

  • Regjeringens atomhandlingsplan fokuserer på atomsikkerhet i nordvest-Russland og bidrar til økt fokus på risikoreduserende tiltak, beredskap, overvåking og kompetanseutvikling.

  • I 2006 ble det bestemt at Svalbard og Jan Mayen skal inngå i den norske atomulykkesberedskapen og beredskapsplaner er under utvikling.

  • Kystverket og Statens strålevern har en samarbeidsavtale om informasjon, varsling og beredskap for håndtering av hendelser til sjøs.

  • I september 2009 ble den siste radioaktive kilden i russiske fyrlykter fjernet fra kystlinjen i nordvest Russland.

  • Norge bidrar til opphugging av reaktordrevne fartøy. Av de 198 atomubåtene som er tatt ut av tjeneste var 120 i nordvest Russland. Norge har finansiert sikring av kjernebrensel og opphugging av fem ubåter. I dag er det kun to av de 120 ubåtene i nordvest Russland som ikke er hugget opp. Etter planen skulle alle vært hugget opp i løpet av 2010, men forsinkelser gjør at dette vil trolig skje i løpet av 2011.

5.2 Nye analyser av miljøkonsekvenser og miljørisiko ved akutte oljeutslipp for områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja

Miljørisiko er sannsynligheten for og omfanget av miljøskade ved et akutt utslipp av olje eller andre miljøfarlige stoffer som også tar hensyn til usikkerhet. Miljørisiko er beregnet ved å kombinere utslippsrisiko, influensområdet ved utslipp og tilstedeværelse av sårbare miljøverdier. De mest sentrale miljøverdiene med hensyn til sårbarhet for olje er sjøfugl, sjøpattedyr, strandsone og rekrutteringsstadiene hos fisk.

For å belyse mulige konsekvenser på miljø fra akutte oljeutslipp er det benyttet en tradisjonell scenariobasert tilnærming hvor et relevant spekter av forskjellige utslippshendelser og deres etterfølgende miljøkonsekvenser er vurdert. Følgende faktorer er bestemmende i vurderingen av miljøkonsekvenser og miljørisiko knyttet til akutte utslipp av olje:

  • Sannsynlighet for at hendelser kan skje.

  • Utslippsscenarioer og valg av utslippspunkter.

  • Oljedriftsmodell (det vil si vertikal og horisontal spredning av oljen).

  • Forekomst og fordeling av miljøressurser.

  • Ressursenes sårbarhet.

  • Metode for beregning/vurdering av miljøkonsekvenser og miljørisiko.

En beskrivelse av miljørisiko gir ikke en fullstendig beskrivelse eller måling av hvordan de faktiske forhold knyttet til skade vil kunne utvikle seg. Det foretas alltid forenklinger basert på antakelser/forutsetninger når risiko for skade på sårbare miljøverdier skal beskrives. Det vil derfor være begrensninger og usikkerhet knyttet til resultatene som fremkommer.

5.2.1 Utslippsscenarioer og utslippspunkter som ligger til grunn for analysene

Det er utarbeidet ni utslippsscenarioer som ligger til grunn for modelleringer av oljens drift og spredning, samt analyser av miljørisiko knyttet til akutte oljeutslipp for utvalgte utslippspunkter i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De fleste av scenarioene er for petroleumsvirksomhet (og petroleumsrelatert skipstrafikk). Scenarioene er forankret i hendelsestyper, oljetyper og volumer som er vurdert som relevante for petroleumsvirksomhet. Utslippspunktene (se figur 5.4) er valgt på grunnlag av et antatt fremtidsbilde for aktiviteter i området (petroleumsvirksomhet og assosiert skipstrafikk), samt kartlagte petroleumsprospekter utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. I tillegg er det modellert en hendelse med et alvorlig skipsforlis sørvest av Røst. Oversikt over hvilke scenarioer og utslippspunkter som det er gjennomført oljedriftsmodelleringer og analyser av miljøkonsekvenser og miljørisiko gis i tabell 5.2. Miljørisikoanalyser er i hovedsak gjennomført for scenarioene 2, 4 og 7. Scenario 8 er kun analyser for utslippspunkt 2 i Nordland VII, men ikke for de kystnære utslippspunktene i Nordland VI, VII og Troms II.

Figur 5.4 Valgte utslippspunkter

Figur 5.4 Valgte utslippspunkter

Kilde: Oljedirektoratet

Tabell 5.2 Valgte utslippsscenarioer

Scenario nr

Utslipps-rate (t/d)

Utslipps-varighet

Utslipps-volum (t)

Scenario representativitet

Utslippspunkter (figur 5.4)

Oljedriftsberegninger

Analyser av miljøkonsekvenser

1

500

2 timer

42

B, E

1, 2, 5, 7

2

2

35

14 dager

490

D

1, 2, 5, 7

1, 2, 5, 7

3

1 000

2 døgn

2 000

1, 2, 5, 7

2

4

4 500

2 døgn

9 000

A, C, F, G

Alle punkter (1–7)

1, 2, 3, 5, 7

5

8 500

2 døgn

17 000

I, J

1, 2, 3, 5, 7

2, 3

6

5 400

1 000

200

2 døgn

13 døgn

35 døgn

29 000

A

(avtagende utslippsrate)

1, 2, 5, 7

2

7

4 500

14 døgn

63 000

1, 2, 5, 7

1, 2, 5, 7

8

4 500

50 døgn

225 000

Alle punkter (1–7)

2

9

15 000

4 døgn

60 000

Skipshavari*

Skipshavari

Skipshavari

A = Utblåsning; B = Brønnlekkasje; C = Rørledningslekkasje; D = Stigerørslekkasje; E = Prosesslekkasje; F = Utslipp fra lagertanker; G = Utslipp ved lasting/lossing; I = Kollisjon mellom fartøy og innretning; J = Utslipp fra skipsfart * Skipshavari ved Røst i Nordland VI (egen lokasjon)

De fleste hendelsestyper (utblåsning, brønnlekkasjer, utslipp ved lassing/lossing etc.) har et stort utfallsrom med hensyn til samlet utslippsvolum (rater og varigheter). De utvalgte scenarioene baserer seg på representative utslippsvolum innen disse utfallsrommene. Scenario 4 (og 5) er i samme størrelsesorden som Ekofisk Bravo-utblåsningen i 1977. Bravo var en ukelang utblåsning med utslipp til sjø av 10 000–17 000 tonn olje og er det største oljeutslippet fra petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. I tillegg er det valgt en hendelse med en utblåsning på 4 500 tonn olje per døgn med 50 døgns varighet, som skal representere et svært alvorlig scenario for Barentshavet – Lofoten. Scenario 8 er i underkant av 1/3 av utslippet i Mexicogulfen. Utslippsvolum involvert i scenarioene varierer fra 42 tonn til 225 000 tonn olje.

I lys av ulykken i Mexicogulfen er det gjort nye vurderinger av hva som er relevante verste hendelser. I arbeidet med forvaltningsplanen er det konkludert med at scenarioet med 4 500 tonn per døgn i 50 døgn fortsatt representerer et beslutningsrelevant, alvorlig utblåsningsscenario i Barentshavet – Lofoten.

Det er også gjennom det faglige arbeidet i Risikogruppen påpekt et behov for å videreutvikle kriteriene for utvelgelse av relevant informasjon for vurdering av miljørisiko.

5.2.2 Oljedriftsmodelleringer

Det er gjennomført modelleringer av spredning av olje ved akuttutslipp til sjø for utslippsscenarioene og utslippspunktene som omtalt i tabell 5.2. Resultatene fra oljedriftsmodelleringene gir grunnlag for videre vurdering av miljøkonsekvenser og miljørisiko. Ressursestimatet for olje er større enn for gass i Nordland VI og VII. I Troms II er det størst sannsynlighet for gass, og derfor er kondensat modellert. Modellene fokuserer på oljedrift i åpent hav og har begrensninger i detaljeringsgraden i kystområder. Ved et utslipp vil det settes i verk beredskapstiltak som vil kunne begrense spredingen av olje og skadene.

Oljedriftsmodelleringene viser at varighet og størrelse på utslippet har betydning for oljens drift og spredning og mulig influensområde knyttet til et utslipp. Oljetypen og dens egenskaper vil også ha stor innflytelse på influensområdene både på havoverflaten og i vannsøylen. Resultatene viser generelt at økende varighet av et eventuelt akutt utslipp gir økende utstrekning av influensområder (se figur 5.5 og 5.6). Influensområdet vil også påvirkes av raten, men i modelleringen har den mindre betydning enn varigheten. Økning i raten vil imidlertid medføre større oljemengder i de områdene som berøres. Utslippets lokalisering i forhold til land og kyststrømmene har også stor betydning for oljens drift og spredning og påvirker strandingssannsynligheten.

Det er både modellert utslipp fra kystnære punkter og fra punkter lengre fra land. De fleste av punktene ligger i tilknytning til kyststrømmen, men noen ligger utenfor kyststrømmen. Med unntak av sjøbunnsutslipp for scenario 1 og 3 for utslippspunkt 2 er det beregnet landpåslag av olje for de resterende modellerte utslippscenarioene (mindre til store utslipp) for alle utslippspunktene i Nordland V, VI og VII. Modelleringene for mange av scenarioene viser generelt høy sannsynlighet for stranding: inntil 30–80 prosent sannsynlighet for stranding for scenario 4 og inntil 70–100 prosent sannsynlighet for stranding for de alvorligste scenarioene. Influensområdene for de ulike utslippspunktene har relativt stor utstrekning på land for scenarioene 2 til 9. Dette skyldes i stor grad kyststrømmene som fører oljen nordover langs land. I Troms II er det modellert utslipp av kondensat fra et kystnært punkt. Kondensat løser seg generelt raskere opp i sjøen enn olje. Resultatene viser mindre influensområde enn for utslippene med olje, og de mindre utslippene treffer ikke land. For de store utslippene av kondensat er det også for dette punktet beregnet høye sannsynligheter for å treffe land (30–40 prosent).

Ved utslipp fra de kystnære punktene som er modellert (Nordland V, Nordland VI og Nordland VII) er det generelt stor sannsynlighet for at oljen vil strande langs kysten. Dersom utslippet er langvarig, er det sannsynlig at store oljemengder vil ramme kystområdene. En modellert utblåsning i et punkt lengre fra kysten og utenfor kyststrømmen i Nordland VI, viser at oljen i større grad vil ramme havområdene, men resultatene indikerer også at utslippet vil fanges opp av kyststrømmen der kontinentalsokkelen geologisk sett er på sitt smaleste, slik at oljen føres mot kysten i områdene ved Vesterålen, Andøya og nordover. For et representativt utslipp på 4 500 tonn/døgn i 2 døgn viser alle punktene (med unntak av punkt 4) også meget korte drivtider til land. Fra 1,5 døgn (Nordland VI, punkt 2) til 0,3 døgn (Nordland VII, punkt 6) på det korteste, og 6,3 døgn for et punkt med større avstand til land (punkt 4). Gjennomsnittlig drivtid for scenarioer som gir stranding er 2,3 døgn for punkt 1 (Nordland V), hhv. 4,1 døgn, 7,3 døgn og 13 døgn for punktene 3, 2 og 4 (Nordland VI), henholdsvis 1 døgn og 6 døgn for punktene 6 og 5 (Nordland VII) og 4 døgn for Troms II.

For ett av utslippspunktene (punkt 6 i Nordland VII), som ligger 18 km fra land i Vesterålen, er det beregnet høye sannsynligheter for at oljen vil treffe kysten på lengre kyststrekninger. For utslipp av 4 500 t/d i 50 døgn viser oljedriftsmodelleringen at det er beregnet 80–100 prosent sannsynlighet for at olje vil kunne treffe områder langs kysten på strekningen mellom Vesterålen og Sørøya utenfor Hammerfest.

Under vises influensområdene på overflaten og i vannsøylen ved utslipp på 4 500 tonn per døgn i henholdsvis 2 og 50 døgn for de valgte utslippspunktene (se figur 5.5). For resultater fra oljedriftsmodelleringer basert på andre scenarioer vises det til det faglige grunnlaget for oppdateringen av forvaltningsplanen. I figurene vises sannsynligheten for treff av olje i 10x10 km ruter i kartet, gitt det enkelte utslippsscenario som ligger til grunn for modelleringen. Det bemerkes at influensområdene ikke viser omfanget av ett enkelt utslipp, men de områdene som samlet kan berøres av de simuleringene som er gjennomført. Ved beregning av miljøkonsekvenser er det ikke tatt hensyn til at det kan settes i verk beredskapstiltak som vil kunne begrense spredningen av olje og dermed skadene

Figur 5.5 Resultater fra spredningsmodelleringer av olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Resultatene viser sannsynlighet for treff av olje (%) på overflaten (influensområder) for utslippspunktene 1–7. Modelleringene tar utgangspunkt i overflateutslipp og...

Figur 5.5 Resultater fra spredningsmodelleringer av olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Resultatene viser sannsynlighet for treff av olje (%) på overflaten (influensområder) for utslippspunktene 1–7. Modelleringene tar utgangspunkt i overflateutslipp og sjøbunnsutslipp på 4 500 tonn/døgn i 2 døgn og 50 døgn. Statistikken er basert på 230 – 330 modellerte oljeutslipp for utslippene med varighet på 50 døgn, og 1 120 modellerte oljeutslipp for utslippene med varighet på 2 døgn

Kilde: Det Norske Veritas

Figur 5.6 Resultatet fra spredningsmodellering av olje gitt et skipshavari ved Røst i Nordland VI med utslipp av 15 000 tonn per døgn i 4 døgn. Resultatet viser sannsynligheten for treff av olje

Figur 5.6 Resultatet fra spredningsmodellering av olje gitt et skipshavari ved Røst i Nordland VI med utslipp av 15 000 tonn per døgn i 4 døgn. Resultatet viser sannsynligheten for treff av olje

Kilde: Det Norske Veritas

Boks 5.4 Status og utvikling i oljevernberedskap i forvaltningsplanområdet

Statlig oljevernberedskap (Kystverket ansvarlig)

Kystverkets hoveddepoter i forvaltningsplanområdet ligger i Bodø, Lødingen, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Longyearbyen med mellomdepotene på Sortland, Skjervøy, Honningsvåg og Båtsfjord. To av Kystverkets oljevernfartøy, samt seks fartøy tilhørende Kystvakten med oljevernutstyr om bord, opererer normalt i forvaltningsplanområdet. Staten har også en beredskapsressurs i Sysselmannens tjenestefartøy på Svalbard. I tillegg disponerer Kystverket et eget overvåkingsfly for å kunne holde oversikt over eventuell spredning av oljeforurensning på sjøen.

Kommunale beredskapsressurser

Innenfor forvaltningsplanområdet er det etablert syv interkommunale utvalg for akutt forurensning, hvor samtlige kommuner fra Røst til Sør-Varanger deltar. Det kommunale beredskapsmateriellet består først og fremst av lette oljelenser og oljeopptakere som er egnet i strandsonen og kystnært.

Private beredskapsressurser

Petroleumsvirksomheten/operatørselskapene skal sørge for en beredskap som er dimensjonert for å dekke eventuelle utslipp fra egen virksomhet. Beredskapsplikten innebærer blant annet at operatørselskapene skal analysere sitt behov for havgående beredskap og sette ytelseskrav til denne og behov for beredskap i kyst- og strandsone som funksjon av antatt oljemengde i nærmere angitte eksempelområder langs kysten. Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO) ivaretar planlegging og gjennomføring av beredskapstiltak på vegne av operatørselskapene. Den statlige beredskap mot akutt forurensning er derfor ikke innrettet mot utslippspotensialet fra petroleumsvirksomheten, men mot skipsulykker.

5.2.3 Vurdering av miljøkonsekvenser og miljørisiko

Miljøkonsekvenser

For vurderinger av miljøkonsekvenser er det i denne oppdateringen nyttiggjort mye ny kunnskap siden forvaltningsplanen fra 2006. Det foreligger ny kunnskap i form av ny kartlegging, forskning, nye metoder og/eller modeller for vurdering av fordeling av miljøverdier og beregning av konsekvenser.

Basert på en rekke grunnlagsstudier er det vurdert miljøkonsekvenser for fisk, fiskeegg og -larver, sjøfugl, marine pattedyr og strand for flere av utslippspunktene og utslippsscenarioene. Tabell 5.2 gir en oversikt over oljedriftssimuleringer og de miljøkonsekvens- og miljørisikoanalysene som er gjennomført. Det er i hovedsak gjennomført analyser av miljøkonsekvenser og miljørisiko for scenarioene 4 og 7. Analyser av scenario 8 er kun gjennomført for utslippspunkt 2.

Skadeomfanget er forskjellig avhengig av om det er fisk, sjøfugl, marine pattedyr eller strandsonen som blir rammet. Hvor store konsekvensene av et gitt oljeutslipp vil bli for miljøet avhenger av utslippets størrelse, varighet, eksponeringstiden, utslippspunktets lokalisering i tid og rom, potensial til å eksponere sårbare miljøverdier og kystsonen, samt oljetype. Tilstedeværelsen av miljøverdier med sårbarhet for olje varierer over året, og tilsvarende kan potensialet for miljøkonsekvenser variere gjennom året for de ulike artene.

Konsekvenser for sjøfugl

Dersom en sammenligner resultater for scenario 2, scenario 4 (representativt for petroleumsvirksomhet) og scenario 7 (4 500 tonn/døgn i 14 døgn), er det forskjeller i konsekvensutslag. De største utslippene som er vurdert (scenario 7) viser generelt sannsynligheter for høye bestandstap (i intervallene 5–10 prosent, 10–20 prosent, 20–30 prosent og større enn 30 prosent) for mange av de analyserte artene i området, mens scenario 4 viser sannsynligheter for bestandstap i de nevnte kategoriene for utvalgte viktige arter i områdene og sannsynligheter for bestandstap i intervallet 1–5 prosent for flere arter. Scenario 2 viser generelt minst utslag, men fremdeles relativt høye sannsynligheter for bestandstap i intervallet 1–5 prosent for flere arter. Utslippspunktet i Troms II gir lavest konsekvensutslag, som resultat av at analysene er gjort for en kondensat med høy forvitringsgrad. Dette medfører et mindre influensområde enn for oljer.

Det er ikke analysert påviselige konsekvenser av scenario 2 da kondensat ikke når kysten for dette scenarioet, men fremdeles høye sannsynligheter for bestandstap for enkeltarter ved store utslipp. Resultatene for scenario 7 viser at lunde er mest utsatt, hvor 1–5 prosent av bestanden med 85 prosent sannsynlighet vil omkomme sommertid (basert på kystdata), mens det er opp mot 80 prosent sannsynlighet for at 1–5 prosent av bestanden vil omkomme om vinteren. Videre gir analysene for de kystnære utslippspunktene i Nordland Vog Nordland VI høyest konsekvensutslag for miljøet, hvor selv de minste scenarioene som er vurdert (scenario 2), gir høye sannsynligheter for bestandstap for flere av de analyserte artene (for eksempel inntil 90 prosent sannsynlighet for bestandstap på 1–5 prosent for lunde og inntil 80 prosent sannsynlighet for bestandstap på 1–5 prosent for lomvi).

De vurderte utslippspunktene som ligger utenfor kyststrømmen gir mindre konsekvensutslag for de minste scenarioene som er vurdert, men høye utslag for de største scenarioene. For det kystnære punktet i Nordland VII (punkt 6) er det ikke gjort analyser av miljøkonsekvenser. Ut i fra oljedriftsresultatene vil man kunne forvente høye utslag i miljørisiko. Dette på grunn av høye treffsannsynligheter langs store kyststrekninger, samt høye oljemengder kombinert med store forekomster av sårbare miljøverdier i vannmassene, på åpent hav og i kystsonen. Skal man si noe videre om miljøkonsekvensene og miljørisikoen knyttet til dette scenarioet, må det gjennomføres miljørisikoanalyser for den modellerte oljedriftsstatistikken.

Figur 5.7 Beregnede konsekvenser for sjøfugl. Oppsummering av sannsynlighet for tapsandel av bestand for ulike arter ved utslipp på 4 500 tonn/d – 2 døgn i vår- og sommersesongene for utslippspunkt 3 (øverst), og 4 500 tonn/d – 50 døgn for utslippspunkt 2 (ned...

Figur 5.7 Beregnede konsekvenser for sjøfugl. Oppsummering av sannsynlighet for tapsandel av bestand for ulike arter ved utslipp på 4 500 tonn/d – 2 døgn i vår- og sommersesongene for utslippspunkt 3 (øverst), og 4 500 tonn/d – 50 døgn for utslippspunkt 2 (nederst)

Kilde: Det Norske Veritas 2010.

Områdene Lofoten-Vesterålen og Barentshavet er svært viktige for sjøfugl. De gode næringsbetingelsene i Norskehavet og Barentshavet har lagt til rette for store forekomster av kolonihekkende sjøfugl langs kysten av fastlandet, Bjørnøya og Svalbard. Denne høye tettheten samt artssammensetningen av sjøfugl gjør områdene sårbare for effektene av oljeutslipp. Utslippspunktene som er benyttet i miljørisikovurderingene medfører at det primært er de store koloniene (og tilstøttende beiteområder) ved Røst, Værøy, Fuglenykene og Bleik som vil bli påvirket av de modellerte utslippene. Ved omfattende utslipp (scenario 7) vil også Sør- og Nord-Fugløy i Troms samt Lille Kamøy i Vest-Finnmark bli påvirket. Området har store stasjonære sjøfuglforekomster i hekketiden. Bestandsmodelleringen for utslippene slår derfor uten unntak slår mye kraftigere ut i hekkesesongen enn resten av året. Om vinteren og høsten er fuglene mer jevnt fordelt langs kysten og sannsynligheten for store bestandstap er mindre enn i hekkeperioden. For alle de analyserte utslippene er det lunden som vil bli hardest rammet. Den største norske lundekolonien ligger på Røst og kan bli direkte påvirket av utslipp i Nordland V og VI. Varigheten, størrelsen og eksponeringstiden av utslippet påvirker modellresultatene. Ved mindre overflateutslipp i Nordland V og VI vil det være sannsynlighet for at 1–5 prosent av lundebestanden omkommer. For utblåsningsscenarioet med lavest sannsynlighet, 50 døgns overflateutslipp med 4 500 tonn per døgn fra utslippspunkt 2 i Nordland VI, vil det i hekkesesongen være en sannsynlighet på 38 prosent for at over 30 prosent av lundebestanden omkommer og 44 prosent for at 20–30 prosent omkommer. Det er ikke analysert miljøkonsekvenser for dette scenarioet for punktene 1, 3 og 6 i Nordland V, VI og VII. Oljedriftsmodelleringene viser at utslipp fra disse punktene vil påvirke kysten i større grad enn for punkt 2, noe som kan forventes reflektert i miljøkonsekvensene. Punktene 1 og 3 ligger nedstrøms de store fuglefjellene på Røst. Sannsynligheten for å berøre disse miljøverdiene og miljøverdier videre nordover forventes å være høyere. Toppskarv er den kystbundne arten som vil bli mest påvirket i scenarioene analysert. Det er primært koloniene ved Røst og lille Karmøy som blir påvirket.

Krykkje og lomvi er arter som står oppført som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN) på Norsk Rødliste for arter 2010. Resultatene for begge artene slår varierende ut i de ulike scenarioene. Utslipp fra Nordland V har potensial for relativ omfattende påvirkning. For lomvi varierer konsekvensene av utslipp fra Nordland V fra 60 prosent sannsynlighet for at 1–5 prosent omkommer (minimumsestimat ved utslipp på 35 tonn/døgn i 14 dager) til 20 prosent sannsynlighet for at 10–20 prosent av bestanden omkommer og 5–10 prosent sannsynlighet for at 50 prosent vil omkomme (4 500 tonn/døgn, i 14 døgn). Utslipp med lengre varigheter og tilsvarende eller høyere rater medfører at sannsynligheten for større tapsandeler øker. De største tettheter av krykkje og lomvi finnes i Finnmark. Dette gjør at disse artene relativt sett ikke slår så kraftig ut i modelleringene av konsekvenser i Lofoten og Vesterålen. Begge artene har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang hvilket gjør dem mer sårbare for økt dødelighet. På lokal skala vil påvirkningen fra oljeutslipp derfor kunne gi større negative utslag enn det som umiddelbart fremgår av modelleringen. Hvis de modellerte antallene, basert på de største scenarioene lagt til grunn, faktisk omkom, vil det medføre en økt sannsynlighet for at bestandene av krykkje og lomvi på Røst ville dø ut. På vinteren og høsten er fuglene mer jevnt fordelt langs kysten.

Konsekvenser for strand

For strandhabitater viser analysen at varigheten på utslippet har stor betydning for konsekvensene. De mest representative utslipps- og utblåsningsscenarioene medfører i all hovedsak sannsynlighet for mindre og moderat miljøskade med henholdsvis mindre enn 1 års restitusjonstid og 1–3 års restitusjonstid for strandhabitat. En større hendelse på 4 500 t/d i 14 døgn gir høyere utslag og innebærer også sannsynligheter for betydelig miljøskade med 3–10 års restitusjonstid for strandhabitat.

Konsekvenser for fisk

For å skade organismer i vannmassene må oljen blandes ned i vannet, noe som innebærer at et sjøbunnsutslipp kan medføre større konsekvenser enn et overflateutslipp. For organismer i vannsøylen er tiden det tar fra oljen er fersk ved utslippet til oljen ikke lengre avgir vannløslige komponenter av stor betydning for vurderingen av en potensiell skade. De sårbare stadiene hos fisk er i fasen der de som egg og larver driver passivt med vannmassene. En skade på disse stadiene kan gi en reduksjon i den aktuelle årsklassen fisk.

Det generelle bildet av resultatene fra de forskjellige scenarioene er at det er 85–95 prosent sannsynlighet for at mindre enn 1 prosent av en aktuell årsklasse kan gå tapt. Resultatet fra det verst tenkelige scenarioet viser et bortfall på 50 prosent av en årsklasse ved et utslipp i Nordland V. Sannsynligheten for at dette kan skje er beregnet til rundt 5 prosent dersom utslippet skjer i den mest utsatte perioden. Andre eksempler finnes også for mindre utslipp eller større utslipp i andre tidsperioder hvor konsekvensene er null eller marginale.

Når det gjelder eventuell skade på voksen fisk, så vil dette i hovedsak være knyttet til opptak av oljekomponenter som forringer fiskens kvalitet. Men fisk vil lukte en oljeforurenset vannmasse og vil kunne svømme vekk. For fisk i havbruksanlegg, der de ikke kan rømme vekk, har det vært eksempler på at fisken har blitt så stresset i forsøk på å unnslippe de forurensete vannmassene at det har ført til dødelighet hos fisken.

For å kunne vurdere romlig variasjon eller flekkvise variasjoner i overlevelse av fiskeegg og -larver er det behov nøyaktige observasjoner av fordelingen av disse stadiene i tid og rom. Dataene må ligge til grunn for modellberegninger av sammenfall mellom vannmasser med skadelige konsentrasjoner av oljekomponenter og forekomst av fiskeegg og -larver.

Miljørisiko

For vurdering av miljørisiko må ulike utfall av miljøkonsekvenser ses i sammenheng med sannsynlighet for at hendelsen som kan gi den antatte konsekvens skal kunne inntreffe. Sannsynligheten for akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten er omtalt i kapittel 5.1.2. I de nye analysene er miljørisiko vurdert for noen av de artene som viste høyest utslag i konsekvensberegningene. De tre artene som er vurdert er kystbunden lunde, toppskarv og havert. Miljørisiko er videre presentert for den mest representative hendelsen (scenario 4), samt for en av de store hendelsene (scenario 7) og den største hendelsen (scenario 8). Scenario 8 er kun analysert for punkt 2. Resultatene av de vurderte hendelsene viser generelt at det er de store hendelsene (scenario 7 og 8) som vil gi de alvorligste konsekvensene og de største utslagene i de alvorligste skadekategoriene for både sjøfugl, marine pattedyr og strand. Sannsynlighetene for disse hendelsene er lave. Resultatene viser at scenario 4 også vil gi utslag i alvorlige konsekvenser, men med større sannsynlighet enn for scenario 7 og 8. Det er derfor konsekvensene forbundet med utslippsscenario 4 som er mest representativ i risikobildet.

I analysene bidrar de lave hendelsessannsynlighetene i større grad til å holde miljørisikoen lav enn miljøkonsekvensene.

Analysene som er gjennomført, har med unntak av Troms II, vært fokusert i områdene ved Lofoten og Vesterålen, hvor det i stor grad er de store sjøfuglkoloniene ved Røst, Værøy, Fugløynykene og Bleik som vil bli påvirket av de modellerte utslippene. Analyseresultatene om miljøkonsekvenser og miljørisiko for Lofoten og Vesterålen kan ikke uten videre overføres til andre deler av forvaltningsplanområdet.

Gjennomførte analyser av miljøkonsekvenser og miljørisiko er i hovedsak gjort for scenarioene 2 og 7 for utvalgte punkter. I risikogruppens rapport om ulykken i Mexicogulfen ble det anbefalt å gjennomføre miljørisikoanalyser for kyst- og strandsone i Vestfjorden og Lofoten, Vesterålen, Troms og Finnmark også for de større modellerte utslippsscenarioene.

Skipshavari ved Røst

Resultatene viser at et skipshavari ved Røst med utslipp av 60 000 tonn olje over 4 døgn vil gi høy risiko for miljøskade. Et slikt utslipp vil kunne medføre store skader på flere sjøfuglbestander og havert samt strandsonen. Den største norske lundekolonien ligger på Røst og kan derfor bli påvirket av et slikt utslipp. De beregnede konsekvensene er 30 prosent sannsynlighet for at 30 prosent av bestanden omkommer. Dersom et slikt uhell skulle skje mens skreifisket i Lofoten pågår ville dette føre til en umiddelbar dramatisk negativ situasjon for fiskeriene. Dersom hendelsen skulle skje i et tidsrom med høye konsentrasjoner av torskeegg og -larver i sjøen, ville utslippet i tillegg kunne føre til merkbar reduksjon i den aktuelle årsklassen av fisk. Sannsynligheten for denne type hendelse er derimot lav. Den innførte seilingsleden, slepebåtberedskap og andre sjøsikkerhetstiltak bidrar til å redusere sannsynligheten.

For øvrige deler av forvaltningsplanområdet er det ikke opparbeidet noe nytt analysegrunnlag. Konsekvenspotensialet knyttet til hendelser med utslipp av olje er generelt vurdert å være som før. Kystverket gjennomfører i 2010–2011 helhetlige analyser av miljørisikoen forbundet med skipstrafikken langs kysten av fastlands-Norge.

5.3 Beredskap mot akutt forurensning som konsekvensreduserende tiltak

I faggrunnlaget for forvaltningsplanen, og i tilleggsmodelleringene, innebærer det alvorligste modellerte scenarioet et utslipp av 4 500 tonn olje per døgn i 50 døgn. I de gjennomførte miljørisikoanalysene for Barentshavet – Lofoten er det imidlertid ikke tatt høyde for effekten av oljevernberedskap. Det er et mål at beredskapen skal være utformet og dimensjonert slik at den bidrar effektivt til minst mulig skade på miljøet.

Det er naturlig å drøfte hvordan norsk oljevernberedskap vil kunne redusere miljøkonsekvensene av et slikt alvorlig utslippscenario, der erfaringene fra ulykken i Mexicogulfen inngår som et aktuelt grunnlag for vurderingen. Mexicogulfen er imidlertid ulik planområdet blant annet når det gjelder klima, havstrømmer, havdyp, marint liv og geologi. De høye utslippsratene i Mexicogulfen må relateres til de geologiske forholdene i reservoaret. I forvaltningsplanområdet er det ikke funnet geologisk grunnlag for den samme kombinasjonen av gode reservoaregenskaper, meget høyt reservoartrykk, flyktig olje og stort havdyp som på Macondo i Mexicogulfen. Erfaringene etter ulykken må vurderes i lys av dette.

Ulykken i Mexicogulfen initierte en ny gjennomgang av fagmyndighetenes vurderinger av akutte oljeutslipp, både når det gjelder potensielle årsaksmekanismer, utslippsmengde, varighet, konsekvenser av akutte utslipp og beredskap mot akutt forurensning. Totalt utslippsvolum ble anslått til nesten 800 000 Sm3 olje og varigheten av utslippet var 87 døgn. I Norge har man ingen erfaringer med å bekjempe oljeforurensning med tilsvarende utslippsmengde eller på tilsvarende store havdyp.

I kjølvannet av ulykken i Mexicogulfen ble det gjennomført en storstilt oljevernaksjon. Figur 5.8 viser et estimat av hva som skjedde med oljen. I forhold til størrelsen på utslippet ble relativt små områder kraftig rammet, og de synlige akutte miljøkonsekvensene ble mindre enn fryktet. Dette skyldes blant annet at mesteparten av oljen enten fordampet eller ble fordelt i vannmassene. Det gjenstår mye arbeid med å fastslå skadeomfanget. Effekten av de store mengdene olje som er fordelt i vannmassene eller på havbunnen er ikke kjent. Det er igangsatt forskning og undersøkelser for å se på langtidseffekter av opptak av olje og dispergeringsmidler i organismer.

Figur 5.8 Oljeregnskap

Figur 5.8 Oljeregnskap

Kilde: Report to the President. National Commission on the BP Deepwater Horizon Oil Spill and Offshore Drilling, januar 2011.

Oppsamling av olje fra overflaten

Norsk oljevern er i hovedsak basert på mekanisk oppsamling av olje fra sjøoverflaten gjennom bruk av lenser og oljeopptakere.

En større akutt forurensningssituasjon i forvaltningsplanområdet, som truer kysten, vil kunne by på store operasjonelle utfordringer når det gjelder bekjempelse. Dette omfatter blant annet avstander, infrastruktur, mørke, klima og tilgang på utstyr og personell.

I Mexicogulfen ble det satt inn enorme ressurser på å ta opp oljen og begrense skadene, jf. tekstboks 5.2 i kapittel 5.1.2. Til tross for den store oljevernaksjonen, ble kun en liten andel av det totale oljeutslippet (3 prosent) samlet opp ved mekanisk oljevern på overflaten. Ettersom utslippet skjedde på stort havdyp ble mye av oljen fordelt i vannmassene slik at ikke alt nådde overflaten. Videre fordampet mye, og mye ble dispergert, jf figur 5.8. I Norge har oppsamlingseffektiviteten for frittflytende olje på sjø under statlige aksjoner i de fleste tilfellene ligget på 12–15 prosent, regnet som opptatt ren olje relatert til total utslippsmengde. Dette er stort sett i samsvar med erfaringer med mekanisk oljeopptak internasjonalt.

Dispergering av olje

Kjemisk dispergering av olje var et viktig tiltak for å begrense oljemengden på havoverflaten i Mexicogulfen. Til sammen ble det i oljevernaksjonen benyttet ca. 7 000 m3 dispergeringsmidler. En så omfattende bruk av dispergeringsmidler som i Mexicogulfen er ikke forberedt av norske operatørselskaper når det gjelder operasjonell bruk og logistikk. I Norge finnes det totalt ca. 650 m3 dispergeringsmidler på lager, først og fremst hos operatørselskapene innen petroleumsvirksomheten. Det er for tidlig å konkludere med at det ikke har vært skadelige effekter på det marine miljø av dispergeringen i Mexicogulfen eller at dispergering har gitt lavere miljøbelastning enn for eksempel mekanisk opptak eller brenning.

I forurensningsforskriften stilles det krav om at dispergering skal velges der dette gir minst miljøskade sammenlignet med andre tiltak. Kystverket er i ferd med å gjennomgå dispergering som mulig tiltak i statlig beredskap. I lys av utslippet i Mexicogulfen er det grunn til i den videre beredskapsplanlegging å forutse at det kan bli aktuelt å benytte dispergeringsmidler og kjemikalier for strandrensning i tillegg til mekaniske oppsamlingsmetoder. Det kan bli aktuelt å se nærmere på rammebetingelser for bruk av de enkelte metodene og å forbedre effektiviteten av disse metodene gjennom forskning og utvikling.

Naturlig dispergering og fordamping av olje

Naturlig dispergering ved bølger, vind, sollys og bakterier og fordamping av råolje er prosesser som generelt bidrar til reduksjon av skadepotensial. Andelen av olje som antas å ha fordampet etter oljeutslippet i Mexicogulfen er høy (23 prosent). Temperaturen på sjøoverflaten i Mexicogulfen ligger på ca. 32 °C, og oljens forvitring er derfor annerledes enn for tilsvarende råolje i norske farvann. Røffere vind- og værforhold i forvaltningsplanområdet vil øke fordelingen av oljen i vannmassene og således redusere faren for akutte skader på strender, men øke potensialet for langtidseffekter av olje som fordeles i vannmassene.

Brenning av olje

Kontrollert brenning av råoljen på sjøoverflaten ble også brukt som bekjempelsesstrategi i Mexicogulfen. Det er svært liten erfaring med brenning av olje i Norge. Det er gjort forsøk med brenning som bekjempelsesstrategi ved oljeutslipp i isfylte farvann.

Strandrensing

Ulykkestypen har stor betydning for hvor mye olje som strander. Kystnære utslipp av tung olje fra skipstrafikk fører ofte med seg behov for omfattende strandrenseaksjoner. Akutte oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten har ikke nådd land. Oljedriftsberegninger for utvalgte scenarioer og utslippspunkter i områdene fra Nordland – Troms viser imidlertid store sannsynligheter for å treffe land (se kapittel 5.2.2).

Landpåslag av olje fra skipstrafikk i Norge har ført til et langvarig rensearbeid, som etter utslippet av tung bunkersolje fra «Full City»-ulykken utenfor Langesund sommeren 2009. Opp mot 6–7 måneder har ikke vært uvanlig varighet for strandrenseaksjoner etter de relativt små utslippshendelsene vi har erfaring med.

Ved et større tilfelle av akutt forurensning i forvaltningsplanområdet vil utstyr fra samtlige statlige utstyrsdepoter langs kysten kunne settes inn, men primært vil utstyret bli mobilisert fra depoter lokalisert nær området. Tilgangen på personell for innsats under aksjoner er imidlertid svakere i denne delen av landet enn i andre tettere befolkede deler av kysten. Infrastrukturen i områdene er også mer utfordrende enn i øvrige deler av landet. Den kommunale beredskapen antas derfor å ha begrenset utholdenhet ved omfattende strandrensingsaksjoner.

Kysten i planområdet er av en slik karakter at det er mange områder der det er vanskelig å sette inn personell for strandrensing og som ikke er tilgjengelige fra sjøsiden.

Boks 5.5 Sikkerhetsfaglige vurderinger for relevante scenarioer

Valg av scenarioer har flere bruksområder i forvaltningssammenheng. Scenarioene er viktige bidrag for å synliggjøre behovet for både forebyggende tiltak og beredskapstiltak. Ensidig kvantitative vurderinger basert på historiske data (med tilhørende begrensninger) vil gi lite relevant informasjon for å styre risiko. Dette gjelder særlig for storulykker, som kjennetegnes ved lav sannsynlighet og omfattende konsekvenser.

De sikkerhetsfaglige vurderingene som inngår i scenariovalg tar derfor hensyn til flere typer informasjon for å kompensere for begrensninger i datamateriale og tilnærming. Det tas utgangspunkt i tilgjengelig kunnskap og erfaringer om petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, herunder Barentshavet – Lofoten, ulykker og styring av ulykkesrisiko, i tillegg til internasjonal og nasjonal statistikk. Det legges vekt på å få frem informasjon som:

  • er relevant gitt type beslutning som skal fattes,

  • fremmer en god og nyansert forståelse av risiko (åpenhet om forutsetninger, usikkerhet og begrensninger),

  • fremmer en god forståelse av det som kan gjøres for å ivareta målet om å holde risiko i havområdet på et lavt nivå,

  • fremmer beslutninger som kan bidra til risikoreduksjon.

Boks 5.6 Gjennomførte tiltak siden 2006

Både myndigheter og petroleumsvirksomheten har gjennomført en rekke tiltak som bidrar til styrking av beredskapen mot akutt forurensning siden 2006:

Statlig og kommunal

  • Fornyelse, utskiftning og omplassering av statlig oljevernutstyr ved samtlige utstyrsdepoter.

  • Innfasing av nye kystvaktfartøy med oljevernutstyr har ført til økt kapasitet og mobilitet for sjøgående beredskapsressurser, herunder en utstyrspakke om bord på kystvaktsfartøyet KV Sortland.

  • Nødlosseberedskapen for bunkers- og lastoljer er styrket gjennom nytt utplassert nødlosseutstyr.

  • Kompetansen til beredskapspersonell i offentlig beredskap er styrket gjennom økt øvelsesfrekvens.

  • Klima- og forurensningsdirektoratet og Kystverket har videreutviklet beslutningsverktøy for bruk av dispergering som tiltak.

  • Kunnskapsgrunnlaget for miljørisiko- og beredskapsanalyser er forbedret, blant annet ved at tredimensjonal modellering av oljedrift er videreutviklet og utprøvd.

  • Petroleumsvirksomhetens beredskapsplikt er ytterligere presisert ved at det i Klima- og forurensningsdirektoratets tillatelser gis mer spesifikke krav enn tidligere til blant annet bekjempelse nær kilden og i drivbanen mot kysten.

  • Ny forskrift om bruk av fartøy i oljevernsammenheng er fastsatt. Formålet er å åpne for at fartøy som i utgangspunktet er bygget, utrustet og sertifisert for annen bruk kan brukes i oljevernberedskap på en trygg måte.

  • Gjennom et prosjekt ledet av Kystverket er det utviklet retningslinjer for helhetlig kompetansebygging for kystnær beredskap og strandrensing: Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO), Statoil, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Norges brannskole og Klima- og forurensningsdirektoratet har bidratt.

  • Kongelig resolusjon av 17. februar 2006 «atomulykkeberedskap» er gjort gjeldende for Svalbard og Jan Mayen fra 1. april 2006.

Privat

  • NOFO har økt antallet havgående opptakssystemer, og foretatt forbedringer og utskiftninger av materiellet. De har også identifisert behov for ny teknologi, og er i ferd med å gjennomføre et teknologiprogram i samarbeid med Kystverket for å ivareta dette.

  • For å ivareta egen beredskapsplikt under planlagte, tidsavgrensede operasjoner (leteboringer) har operatørselskapene styrket beredskapen i kyst- og strandsone innenfor enkelte kystsegmenter i forvaltningsplanområdet.

  • Et forskningsprogram for olje på strand har gitt ny kunnskap blant annet om rammebetingelser for bruk av ulike strandrensemetoder, testmetoder for dispergerings – og strandrensemidler og forvitring og spredning av enkelte råoljetyper på ulike strandtyper.

  • Områdeberedskapen som er etablert for feltene på Haltenbanken med fem timers responstid til Nornefeltet vil kunne fungere som førsteinnsats ved en aksjon i sørlige deler av forvaltningsplanområdet. Beredskapen som etableres i tilknytning til Goliat vil bidra til et økt beredskapsnivå i den nordlige delen av området.

  • Et flerårig forskningsprogram knyttet til olje i is har bidratt til å øke kunnskapsnivået og beslutningsgrunnlaget for etablering av beredskap i isfylte farvann.

Samlet effekt av oljevernberedskap

Basert på det faglige grunnlaget fra april 2010 så vel som Risikogruppens rapport om ulykken i Mexicogulfen er det klart at det ikke er mulig å gi en entydig beskrivelse av den samlede effekt av beredskapen i forvaltningsplanområdet. En større akutt forurensningssituasjon i området vil kunne by på store operasjonelle utfordringer når det gjelder effektiv bekjempelse. Dette gjelder spesielt koordinering og overvåking av en oljevernaksjon, tilgang på personell og utstyr, effektiviteten av lenser og oppsamlingsutstyr og metoder for fjerning av olje fra sjøoverflaten og strand ved klimaforhold som is og mørke. Dette vil gjøre innsats mot akutt forurensning særskilt utfordrende i hele dette området.

Som for beredskap på andre samfunnsområder er den statlige beredskapen mot akutt forurensning i forvaltningsplanområdet dimensjonert ut fra risikoanalyser. Det er ikke mulig å dimensjonere beredskapen ut fra en verst tenkelig ulykke.

5.4 Viktige kunnskapsbehov fremover

Forvaltningsplanarbeidet er basert på at alle relevante fagmyndigheter bidrar med sin fagkompetanse i arbeidet og sammenstiller et felles faglig grunnlag, basert på de respektive myndigheters ansvarsområde. Det er viktig å komme frem til en felles risikoforståelse på tvers av myndigheter og fagmiljøer, herunder videreutvikle kriteriene for utvelgelse av relevant informasjon for vurdering av miljørisiko.

Videre bør metoder for vurdering av samfunnsmessige virkninger av ulykker med akutt forurensning videreutvikles. Dette vil forbedre beslutningsgrunnlaget for investeringer i ulykkesforebygging og beredskap mot akutt forurensning.

Det er fortsatt behov for styrket metodikk for vurdering av miljøkonsekvenser av akutt forurensning på fisk, sjøfugl, marine pattedyr og strandsonen. Det er fremdeles knyttet usikkerheter til vurderinger av konsekvenser for fisk, herunder hvordan en skal håndtere romlig variasjon eller flekkvise variasjoner i overlevelse av fiskeegg/-yngel. Det er også behov for styrket kunnskap om overlevelse fra fiskelarver til gyteferdig fisk.

Forskning og utvikling innen petroleumsvirksomheten bør prioritere forebygging av uønskede hendelser som kan føre til akutte utslipp generelt og i nordområdene spesielt. Det er særlig pekt på behovet for å prioritere utvikling av tekniske og operasjonelle løsninger tilpasset isingsforhold i forvaltningsplanområdet.

Til forsiden