Meld. St. 11 (2009 – 2010)

Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om oppnådde resultater

3.1 Opphugging av atomubåter

I våre nærområder finnes det store mengder brukt kjernebrensel fra atomdrevne fartøyer. Sovjetunionen bygget i løpet av den kalde krigen verdens største ubåtflåte. På slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet ble mange av atomubåtene tatt ut av drift. Totalt er nå 198 ubåter tatt ut av tjeneste, 120 av disse i Nordvest-Russland. De utrangerte ubåtene representerte en ulykkesfare og en trussel mot land- og havmiljøet i våre nærområder.

Figur 3.1 Oversikt over samlet antall opphugde ubåter i hele
 Russland fordelt på land.

Figur 3.1 Oversikt over samlet antall opphugde ubåter i hele Russland fordelt på land.

Opphugging av atomubåter har hatt høy prioritet i det internasjonale atomsikkerhetssamarbeidet. Dette har resultert i en stor internasjonal oppryddingsaksjon for å hugge opp de utrangerte atomubåtene. Samarbeidet er kommet i gang på bakgrunn av et særskilt innsatsområde under G8-landenes globale partnerskap mot spredning av nukleært materiale og masseødeleggelsesvåpen. Norge har sammen med andre land som for eksempel USA, Canada, Storbritannia, Italia, Japan og Tyskland gitt et betydelig bidrag til opphuggingen. Allikevel er det Russland selv som har stått for den største innsatsen. Den store miljøtrusselen de utrangerte ubåtene utgjorde på starten av 90-tallet, er etter stor russisk og internasjonal innsats i ferd med å bli betraktelig redusert innen utgangen av 2010.

Figur 3.2 Lagring av reaktorseksjoner fra ubåter i Sajdabukta.

Figur 3.2 Lagring av reaktorseksjoner fra ubåter i Sajdabukta.

Kilde: Utenriksdepartementet.

Norge har siden 2003 finansiert og medvirket til opphugging av fem atomubåter med kjernebrensel om bord. De fire første ubåtene ble opphugget som en følge av det norsk-russiske samarbeidet. Forsvarlig håndtering av miljørisiko under transport var bakgrunn for at Nordflåtens eldste atom­ubåt ble fraktet av tungløftfartøy til opphuggingsverft med norske midler i 2006. Prosjektet ble gjennomført innenfor rammen av det arktiske militære miljøsamarbeidet (AMEC) mellom Russland, Norge, USA og Storbritannia. Den femte og siste ubåten ble hugget opp i samfinansiering med Storbritannia i 2009. Av de 120 utrangerte atomubåtene i Nordvest-Russland, gjenstår per oktober 2009 opphugging av åtte, hvorav fem er under arbeid. Disse er planlagt opphugget innen utgangen av 2010.

Boks 3.1 Fakta atomubåter:

  • 198 russiske atomubåter er blitt tatt ut av tjeneste, 120 av disse i Nordvest-Russland. Arbeidet ble initiert på slutten av 80-tallet som følge av ubåtenes alder og redusert aktivitet.

  • Ubåtene representerte en ulykkes- og havarifare. Det brukte kjernebrenselet og det radioaktive avfallet utgjorde en trussel mot havmiljøet, i tillegg til å representere en risiko for misbruk og spredning av radioaktivt materiale.

  • Opphuggingsarbeidet består av kompliserte og krevende prosjekter for å sikre og håndtere brukt brensel og radioaktivt avfall.

  • Norge har bidratt til opphugging av fem ubåter, en av ubåtene er hugget opp i samarbeid med Storbritannia.

  • Opphuggingen av ubåter med norsk finansiering fant sted på Nerpa og Zvjosdochka-verftene på henholdsvis Kola og ved Severodvinsk utenfor Arkhangelsk.

  • Brukt kjernebrensel fra ubåtene hugget opp på Nerpa-verftet ble transportert med båt til servicebasen Atomflot (Murmansk), og deretter med tog til anlegget ved Majak.

  • Det har vært en stor internasjonal oppryddingsaksjon for å bistå Russland i deres arbeid med å hugge opp ubåtene.

  • Arbeidet med opphugging av atomubåter planlegges avsluttet innen utgangen av 2010.

Arbeidet med ubåtopphugging innebærer at det brukte kjernebrenselet blir tatt ut av atomubåtene og transportert til Majak-anlegget i Syd-Ural for håndtering og avfallsbehandling. Reaktorseksjonene fra atomubåtene lagres ved det nye lagringsanlegget på land i Sajdabukta. Etter at det brukte brenselet er fjernet, blir reaktorseksjonene lagret i 70 år.

I forbindelse med finansieringen av disse prosjektene ble det fra norsk side stilt krav om gjennomføring av risiko- og miljøkonsekvensvurderinger. Denne forutsetningen fra norsk side har medført økt åpenhet og offentliggjøring av informasjon knyttet til anleggene, noe som også har vært av stor betydning for de internasjonale aktørene. Norsk prosjektleder har med jevnlige inspeksjoner fulgt opp sikkerheten og strålevern i det praktiske arbeidet.

Norge har også deltatt i miljøsamarbeidet under AMEC rettet mot forsvarlig håndtering og transport av brukt kjernebrensel og behandling, lagring og transport av fast radioaktivt avfall fra utrangerte atomubåter samt miljøovervåkning av anleggene.

Figur 3.3 180 RTG-er er fjernet fra fyrlykter i Nordvest-Russland. Kartet
 viser plasseringen til fyrlyktene.

Figur 3.3 180 RTG-er er fjernet fra fyrlykter i Nordvest-Russland. Kartet viser plasseringen til fyrlyktene.

Kilde: Statens strålevern.

Også nyere atomubåter og andre fartøyer med kjernebrensel som er i drift eller fases inn representerer en risiko for ulykker og utslipp av radio­aktive stoffer. Russland er selv ansvarlig for sikring og håndtering av det radioaktive materialet fra disse nyere fartøyene.

3.2 Fjerning og sikring av radioaktive kilder brukt i russiske fyrlykter

Langs den russiske arktiske kysten står det fyrlykter som får strøm fra radioisotopiske termoelektriske generatorer, såkalte RTG-er, hvor det brukes svært kraftige radioaktive kilder (strontiumbatterier). I daværende Sovjetunionen ble det utplassert om lag 1000 RTG-er, hvorav 180 var i Nordvest-Russland. Disse kildene er av det internasjonale atomenergibyrået IAEA klassifisert blant de farligste radioaktive kildene som finnes. Kildene er derfor omgitt av flere lag med skjermingsmaterialer som reduserer strålingsnivået på utsiden. Ved å sikre disse reduseres faren for at de skal forurense miljøet eller komme på avveier og eventuelt blir brukt til terrorhandlinger. Det har vært en rekke tyveriforsøk rettet mot RTG-er de senere årene. Så langt har disse hendelsene dreid seg om å få tak i skjermingsmaterialene – metaller – som relativt enkelt kan omsettes. Manglende kontroll med installasjonene gjør det radioaktive materialet imidlertid utsatt for aktører som ønsker å skaffe seg ulovlig tilgang på masseødeleggelsesmateriale.

Figur 3.4 På utilgjengelige steder må RTG-ene fraktes
 ut med helikopter.

Figur 3.4 På utilgjengelige steder må RTG-ene fraktes ut med helikopter.

Kilde: Fylkesmannen i Finnmark.

Siden 1997 har Norge, i samarbeid med russiske myndigheter, finansiert fjerning av RTG-er og erstattet disse med miljøvennlig solcelleteknologi. Norge satte tidlig dette arbeidet på den internasjonale dagsorden og har bidratt til en internasjonal enighet om viktigheten av å fjerne disse kildene. Basert på det norske initiativet tok Russland ansvar for å lede det påfølgende internasjonale koordineringsarbeidet.

Boks 3.2 Fakta RTG-er:

  • RTG er en forkortelse for «radioisotopisk termoelektrisk generator».

  • Den radioaktive kilden som oftest benyttes er strontium-90.

  • Kilden i RTG-ene har god skjerming slik at strålingen på utsiden blir lav. En uskjermet kilde kan gi en dødelig stråledose i løpet av ca. 30 minutter.

  • Disse kildene er av IAEA klassifisert blant de farligste radioaktive kildene som finnes, p.g.a. høyt aktivitetsnivå.

  • RTG-er benyttes i forskjellige land. I Russland er det produsert ca. 1000 RTGer med strontium-90 kilder, de fleste til bruk i fyrlykter. Omlag 2/3 er nå fjernet.

  • Norge har bidratt til å fjerne 180 RTG-er i Nordvest-Russland og erstattet dem med solcellepanel. Arbeidet er videreført til Østersjøområdet hvor det skal fjernes 71 RTG-er.

  • I de norskfinansierte prosjektene gjennomføres det risiko- og miljøkonsekvensvurderinger før fjerning finner sted.

  • RTG-ene blir fraktet til et anlegg utenfor Moskva for demontering og deretter sendt til Majak for sluttlagring.

Norges ledende rolle innenfor dette feltet førte til at land som Frankrike og Canada knyttet seg til norske prosjekter. Arbeidet sammenfaller med G8s mandat om å sikre radioaktive kilder som et bidrag til det internasjonale ikkespredningsarbeidet. USA er en annen viktig aktør innen dette arbeidet utenfor Nordvest-Russland. Det internasjonale samarbeidet har så langt medført sikker fjerning og lagring av om lag 2/3 av RTG-ene i Russland.

Det norsk-russiske prosjektet har resultert i at samtlige 180 RTG-er i Nordvest-Russland er tatt hånd om og sikret. Det er blitt gjennomført risiko- og miljøkonsekvensvurderinger for samtlige RTG-prosjekter.

Norge har videreført de vellykkede erfaringene fra RTG-arbeidet i Nordvest-Russland til den russiske delen av Østersjøområdet. Videreføringen omfatter fjerningen av 71 RTG-er. Arbeidet ble startet i 2009 og er planlagt sluttført i 2012. På norsk initiativ har Finland sluttet seg til arbeidet, mens Sverige har uttrykt sin interesse. Norge og Finland har inngått en samarbeidsavtale om finsk medfinansiering av det norske engasjementet. Parallelt er Frankrike engasjert i fjerning av 16 RTG-er i området. Den store norske innsatsen, er et uttrykk for en hensiktsmessig arbeidsdeling der Norge har opparbeidet seg kompetanse og har påtatt seg et særlig ansvar på dette området innenfor Østersjøsamarbeidet og i det internasjonale terrorforebyggende arbeidet.

Med avslutningen av utskiftningsprosjektet rundt Østersjøen i 2012 vil Norge nå en viktig milepæl innenfor sikring og avfallsbehandling av radioaktive kilder i våre nærområder. Norge har på denne måten også bidratt til det internasjonale ikkespredningsarbeidet. Samarbeidet mellom norske og russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter har bidratt til utvikling av en forskrift om beredskap ved transport av radioaktive kilder samt utvikling av annet regelverk, retningslinjer og tilsynsprosedyrer for håndtering av store radioaktive kilder. Et ytterligere resultat av utskiftningsarbeidet har vært etablering og styrking av et nordisk samarbeid for å redusere strålefare i våre nærområder.

3.3 Brukt brensel og radioaktivt avfall

Mengden av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall har vært og er fortsatt et betydelig problem i Nordvest-Russland. Dette materialet må håndteres forsvarlig for å hindre utslipp, stråledoser til personell, tyveri og ulykker. Norsk innsats skal bidra til trygg håndtering, transport, lagring og sluttbehandling av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter internasjonalt anerkjente prinsipper. Selv om konkrete resultater er oppnådd, gjenstår det fortsatt uløste utfordringer og viktige prinsipielle avveininger, bl.a. i forhold til håndtering av ødelagt brukt kjernebrensel i våre nærområder.

Den norske innsatsen har bidratt til bedre oversikt over den radioaktive forurensningen, tilstanden til brenselet og hvilke flaskehalser som oppstår i forbindelse med håndtering og lagring. Dette har ført til at transportkapasiteten for brukt brensel som skal håndteres har økt og at behandlings- og lagringskapasiteten for radioaktivt avfall har blitt bedre.

For Norge har hovedprioriteringen i det brede internasjonale samarbeidet vært bedre planlegging og organisering av det samlede atomsikkerhetsarbeidet. Dette for å kunne prioritere de riktige tiltakene og få en mer effektiv ressursutnyttelse i de konkrete prosjektene. Russland har nå en overordnet strategisk masterplan for atomopprydning i Nordvest-Russland som er presentert for det internasjonale samfunnet, lokalbefolkningen og miljøvernorganisasjonene i Nordvest-Russland (jf. meldingens Vedlegg 2). Dette bidrar både til en mer effektiv og planmessig utnyttelse av ressursene og til en større åpenhet om arbeidet.

Mye av det brukte kjernebrenselet er lagret under svært utilfredsstillende forhold ved kjernekraftverk, militære og sivile baser og i serviceskip. Det har vært stor oppmerksomhet rettet mot de nedlagte servicebasene i Andrejevbukta og Gremikha. Norge har også arbeidet for å bedre forholdene ved lagringsskipet Lepse, som var det første store prosjektet som tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet. Gjennom Det arktiske militære miljøsamarbeidet (AMEC) har Norge bl.a. delfinansiert utviklingen av transport- og lagringskonteinere for brukt ubåtbrensel samt et mellomlager på Atomflot ved Murmansk, der slike konteinere lastes om mellom båt og tog. AMEC har også fått utviklet og bygget et moderne anlegg for behandling og lagring av fast radioaktivt avfall ved Skipsverft 10 i Poljarnij, nord for Murmansk. Anlegget var samfinansiert av Norge og USA.

Ved gjenvinningsanlegget i Majak behandles og lagres brukt brensel og radioaktivt avfall. Det er imidlertid store utfordringer knyttet til forholdene ved anlegget da utslipp og ulykker de første tiårene medførte alvorlig radioaktiv forurensning. I perioden 1993 – 2004 var det, som en del av miljøvernsamarbeidet, et vellykket norsk-russisk samarbeid om kartlegging av miljøsituasjonen ved Majak. Norske myndigheter ønsker å videreføre dette samarbeidet ved blant annet vurdering av miljøkonsekvenser av dagens aktivitet.

Russiske myndigheter ser på brukt brensel og annet høyaktivt avfall som en ressurs som i størst mulig grad bør gjenvinnes. Imidlertid lar en god del av brenselet i Nordvest-Russland seg ikke gjenvinne i dag, enten fordi det er ødelagt eller fordi det ikke er egnet for gjenvinning ved eksisterende anlegg. Russiske myndigheter ønsker derfor å utvide og oppgradere anlegget i Majak for å håndtere dette, samt oppdatere det russiske lovverket. I mellomtiden er det behov for midlertidige lagringsløsninger. Anleggene i Majak er bl.a. endestasjon for brukt kjernebrensel fra utrangerte ubåter og for radioaktivt avfall. Fra norske myndigheters side har en sett det som viktig å bidra til å bedre atomsikkerheten i Nordvest-Russland fremfor å avvente eventuelle bedre løsninger eller alternativer til å sende avfall til Majak. Samtidig har det hele tiden vært en forutsetning at norskfinansierte prosjekter ikke skal bidra til videre drift av Majak (jf Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av regjeringens gjennomføring av Handlingsplan for atomsaker. Innst. S. nr. 107 (2001 – 2002)). Norsk finansiering av opphugging av ubåter har derfor ikke inkludert utgiftene til gjenvinning av det brukte kjernebrenselet i Majak.

3.4 Økt sikkerhet i Andrejevbukta

Andrejevbukta, ca. seks mil fra den norsk-russiske grensen, var fra 1960-tallet militær servicebase for lagring av brukt reaktorbrensel fra den russiske Nordflåtens reaktordrevne fartøyer. Anlegget rommer i dag store mengder brukt brensel tilsvarende brenselet fra ca. 100 atomubåter, samt store mengder annet fast og flytende radioaktivt avfall. Etter at anlegget ikke lenger tok imot nytt radioaktivt ­materiale og driften opphørte på 1980-tallet, har det vært minimalt vedlikehold.

Det radioaktive materialet representerer en risiko for forurensning over landegrensene, men det har så langt kun vært lekkasjer som har ført til forurensning av lokalmiljøet. Noe av det brukte brenselet kan dessuten være av en kvalitet som gjør at det under gitte omstendigheter kan brukes i kjernevåpen. Det må derfor være under konstant kontroll.

Figur 3.5 Baser for den russiske marinen og atomisbryterflåten
 i nærområdet til Norge

Figur 3.5 Baser for den russiske marinen og atomisbryterflåten i nærområdet til Norge

Det er satt i gang et omfattende sikrings- og rehabiliteringsarbeid i Andrejevbukta som vil redusere risikoen for radioaktiv forurensning fra anlegget. Et viktig mål er å tilrettelegge for sikring og senere fjerning av det brukte brenselet. Rehabiliteringsarbeidet i Andrejevbukta er en av den norske regjeringens viktigste prioriteringer innenfor atomhandlingsplanen og vil, gitt videreføring av eksisterende rammer, fremover stå for en økende andel av den norske økonomiske satsingen i atomsikkerhetsarbeidet.

Norge var det første landet som fikk adgang til å besøke bukta og har siden 1997 finansiert og gjennomført en rekke tiltak for å bedre situasjonen. De senere årene er det blitt utviklet et bredt internasjonalt samarbeid ledet av Russland for å håndtere de omfattende og kostbare utfordringene anlegget representerer. Norge er sammen med Storbritannia sentrale aktører i tilretteleggingen for arbeidet med å sikre og fjerne det radioaktive avfallet. Norge har blant annet finansiert prosjekter for fysisk sikring av anlegget med gjerder og alarmsystemer, satt opp vaktbod og garderobeanlegg, opprusting av veier og vann- og avløpssystemer, samt reparasjon av kaien som skal brukes når det høyradioaktive avfallet transporteres ut av anlegget. Norge har også finansiert grunnundersøkelser og kartlegging av den eksisterende forurensningen ved anlegget.

Storbritannia arbeider med løsninger for fjerning av det brukte brenselet, mens Italia og Sverige konsentrerer seg om håndteringen av annet fast og flytende radioaktivt avfall. Italia finansierer også et nytt spesialskip for transport av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall bort fra Andrejevbukta. Fra Den nordlige dimensjons miljøpartnerskap (NDEP-fondet), finansieres blant annet kraner og en rekke tekniske installasjoner. Fondet finansierer også arbeidet med å rive bygningen som tidligere huset det brukte kjernebrenselet.

Norge prioriterer et nært samarbeid med russiske tilsynsmyndigheter om strålevern for personale, befolkning og miljø under opprydningsarbeidet i Andrejevbukta. Det er viktig at de krav som utarbeides av russiske tilsynsmyndigheter fører til at arbeidet gjennomføres i henhold til internasjonale regler og retningslinjer. En god informasjonsflyt mellom myndighetene og andre involverte aktører er en viktig del av det norsk-russiske samarbeidet.

3.5 Sikkerhet ved kjernekraftverk

Mange av Norges naboland bruker kjernekraft som en viktig del av energiforsyningen. All kjernekraft innebærer en potensiell risiko for uhell og spredning av radioaktivt materiale. En særskilt utfordring er likevel knyttet til noen av de eldste av de sovjetiske reaktortypene, som har designmessige svakheter som ikke kan rettes opp. Slike reaktorer finnes ved en rekke forskjellige kjernekraft­verk i den europeiske delen av Russland, blant annet ved Leningrad og Kola kjernekraftverk.

Norges prinsipielle syn er at reaktorer med alvorlige designmessige svakheter som ikke kan rettes opp, bør stenges. Dette er et syn russiske myndigheter er godt kjent med. Dette er også i tråd med EUs holdning, som blant annet har ført til at flere tidligere østblokkland har måttet forplikte seg til å stenge reaktorer for å kunne bli medlem av unionen.

Figur 3.6 Statens strålevern på besøk hos
 Kola kjernekraftverk.

Figur 3.6 Statens strålevern på besøk hos Kola kjernekraftverk.

Kilde: Kola kjernekraftverk.

Når det gjelder radioaktiv forurensning av norske områder fra russiske atomanlegg, er det størst bekymring knyttet til Kola og Leningrad kjernekraftverk. Kola kjernekraftverk består av fire reaktorer, der de to eldste nådde sin planlagte levetid i 2003 – 2004 etter 30 års drift. Levetiden til disse reaktorene er nå forlenget, og de har konsesjon for drift frem til 2018 – 2019. De to andre reaktorene ved anlegget har konsesjon frem til 2011 og 2014, med mulighet for forlengelse i ytterligere 25 år. Leningrad kjernekraftverk består av fire reaktorer som er planlagt drevet frem til 2019 – 2026.

Det har vært et nordisk samarbeid rundt sikkerheten ved de nærmeste kjernekraftverkene i Nordvest-Russland og i Litauen. Dette har bidratt til en god koordinering av arbeidet og effektiv utnyttelse av ressursene. Norge har siden starten i 1992 hatt størst fokus på Kola kjernekraftverk. Særlig har det kjernefysiske fagmiljøet ved Institutt for energiteknikk (IFE) samarbeidet med operatørene om oppgradering og bedring av sikkerhet ved noen av de russiske kjernekraftverkene. Noen av de viktigste prosjektene som Norge har bidratt til er anskaffelse og oppgradering av teknisk utstyr for å sikre drift av kritiske systemer i krisesituasjoner, som for eksempel anskaffelse av en mobil dieselgenerator og oppgradering av eksisterende stasjonære dieselgeneratorer for å sikre strømforsyning, samt automatiserte dieseldrevne anlegg for vannforsyning. I tillegg har Norge finansiert systemer for overvåkning og fjernstyrt inspeksjon av kritiske komponenter i anlegget og utstyr for radio- og telekommunikasjon. På Leningrad kjernekraft­verk har Norge finansiert en simulator som brukes til trening i håndtering av brensel. Denne simulatoren har en nytteverdi også under en fremtidig nedleggelse av anlegget, og tilsvarende utstyr ble i 2005 tatt i bruk ved Tsjernobyl kjernekraftverk.

Det har fra norsk side vært viktig at prosjektene ikke bare er leveranse av utstyr, men at det gis en god opplæring og trening i bruken av systemene. Vi registrerer at det norske arbeidet har hatt betydning for russiske prioriteringer og sikkerhetstankegang. Det norsk-russisk samarbeidet har også ført til større åpenhet og mer informasjon om planene for anleggene.

Det har vært en betydelig reduksjon i antallet rapporterte irregulære hendelser ved anleggene de siste årene (se figur 3.7).

Figur 3.7 Totalt antall internasjonalt rapporterte irregulære
 hendelser ved Kola kjernekraftverk 1993 – 2009.

Figur 3.7 Totalt antall internasjonalt rapporterte irregulære hendelser ved Kola kjernekraftverk 1993 – 2009.

Kilde: Statens strålevern.

Fordi sikkerheten nå er kommet opp på et høyere nivå, ikke minst takket være russisk innsats, har den norske innsatsen ved de russiske kjernekraftverkene blitt trappet ned. I Riksrevisjonens undersøkelse fra 2002 og Stortingets Innstilling ble det fokusert på at enkelte tiltak for å bedre sikkerheten ved Kola kjernekraftverk, også kunne ha bidratt til å forlenge driften. Fra norsk side har en bevisst finansiert sikkerhetstiltak som ikke kan knyttes direkte til forlengelse av reaktorenes levetid, som trenings- og opplæringstiltak. Etter 2008 prioriterer Norge i større grad samarbeid om forberedelse til nedleggelse av gamle reaktorer. Spørsmålet om reaktorenes levetid tas opp med russiske myndigheter i alle relevante fora.

Russlands første flytende kjernekraftverk er under bygging ved St. Petersburg. I tillegg planlegger russiske myndigheter å øke satsingen på kjernekraftverk som energikilde innenfor den russiske elektrisitetsforsyningen i årene fremover. Samlet representerer dette nye utfordringer som norske myndigheter følger nøye og tar opp jevnlig i etablerte samarbeidsfora med russiske myndigheter. Forutsetninger for nedlegging av kjernekraftverket på Kola og bruk av alternativ energi har jevnlig vært tatt opp i dialogen med russiske myndigheter.

Boks 3.3 Fakta kjernekraftverk:

  • Russland har per i dag 32 atomreaktorer fordelt på 10 operative kjernekraftverk.

  • På verdensbasis er det i dag 212 kjernekraft­verk med 437 atomreaktorer for produksjon av elektrisitet, fordelt på 31 land. Til sammen dekker det 15 – 20 % av verdens elektrisitetsforbruk.

  • Den mest alvorlige atomulykken skjedde i Tsjernobyl i Ukraina 26. april 1986 og medførte utslipp av radioaktive stoffer over store deler av den nordlige halvkule.

  • Kola kjernekraftverk har fire reaktorer av typen VVER-440.

  • Leningrad kjernekraftverk har fire reaktorer (av RBMK-type, tilsvarende type som i Tsjernobyl) i drift.

  • Utfordringene er knyttet til anlegg med store mengder radioaktivt materiale og gamle anlegg med utilfredsstillende sikkerhet.

  • Norge har over regjeringens atomhandlingsplan finansiert prosjekter som skal bidra til å redusere risikoen for ulykker ved Kola- og Leningrad kjernekraftverk, uten at dette har forlenget levetiden til reaktorene.

  • Frankrike er det landet i verden som har største andelen av elektrisitetsproduksjonen fra kjernekraft, med 75 %. Mange land har nå signalisert at de ønsker å bygge nye atomreaktorer.

  • Mer enn 50 atomreaktorer er i dag under konstruksjon i verden.

  • Russiske myndigheter har planer om å øke elektrisitetsproduksjonen fra kjernekraft fra dagens 16 % til 25 % innen 2030.

3.6 Samarbeid med russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter

Gjennom et omfattende konkret prosjektsamarbeid har kontakten mellom russiske og norske myndigheter stadig blitt bedre. Det har gitt grunnlag for en stadig tettere dialog om den faglige utviklingen av kontroll- og tilsynsfunksjonene i atomsikkerhetsarbeidet. Det er en hovedprioritering for regjeringen å trappe opp dette samarbeidet ytterligere. Dette fordi tiltak som bidrar til å styrke russernes eget arbeid for å organisere og kontrollere atomsikkerhetsarbeidet, er de mest effektive og robuste tiltakene over tid.

Atomsikkerhetssamarbeidet bygger på bilaterale samarbeidsavtaler mellom Norge og Russland. De første spirene til dette samarbeidet kom med avtalen om miljøvernsamarbeid i 1988, som siden ble revidert i 1992. Samarbeid med russiske regulerende kontroll- og tilsynsmyndigheter har foregått i mange år. Myndighetssamarbeidet med Russland har sitt hovedfokus på områdene beredskap, strålevern, miljøovervåkning, atomsikkerhet og ikke-spredning.

Det er behov for nær kontakt med russiske tilsynsmyndigheter for å opprettholde og styrke samarbeidet på områdene regulering, tilsyn og kontroll, beredskap og overvåkning. Dette gjøres gjennom trusselvurderinger, konsekvensvurderinger, og utvikling av effektive prosedyrer, metoder, forskrifter og veiledere. Internasjonale standarder generelt og IAEAs anbefalinger spesielt, er førende for arbeidet. Gjennom dette samarbeidet bidrar Norge til kompetanseoppbygging, utvikling av bedre styrings- og kontrollsystemer og styrket sikkerhetskultur i Russland.

Statens strålevern har samarbeidet med relevante russiske myndigheter siden etableringen av atomhandlingsplanen i 1995. Innen beredskap er arbeidet rettet mot implementering av den bilaterale avtalen mellom Norge og Russland om tidlig varsling av atomhendelser. Denne varslingsavtalen forvaltes av det norske Utenriksdepartementet og det russiske atomenergibyrået Rosatom. Det er også et utstrakt samarbeid mellom Statens strålevern og det russiske føderale atomtilsynet Rostechnadzor knyttet til regelverksutvikling, overvåkning, tilsyn og beredskap. I 2008 ble det inngått en egen samarbeidsavtale mellom det norske Helse- og omsorgsdepartementet og det russiske Helse- og sosialutviklingsministeriet om strålevern og strålesikkerhet, som regulerer samarbeidet mellom Strålevernet og den russiske føderale helse- og strålevernsmyndigheten FMBA. Strålevernet samarbeider også med stråle- og atomsikkerhetstilsynet i det russiske forsvarsdepartementet. I tillegg har det siden 2005 vært et samarbeid med det russiske miljøovervåkningsorganet Roshydromet innen overvåkning av radioaktive nuklider i havmiljøet.

I samarbeidet har det blitt vektlagt å sikre åpenhet og kontrollerbarhet av prosjektene som blir gjennomført. Myndighetssamarbeidet har styrket kontrollen med konkrete prosjekter som mottar norsk finansiering. Dette har etter hvert også blitt overført til prosjekter som mottar finansiering fra andre samarbeidsland, også der Norge ikke bidrar økonomisk.

I samarbeid med Rostechnadzor har det blitt utviklet forskrifter relatert til problemene med atomavfall. Statens strålevern har også hatt et samarbeid med Rostechnadzor om forvaltnings- og tilsynspraksis ved demontering, fjerning og transport av RTG-er og utarbeidet en beredskapsrelatert forskrift for dette arbeidet. Videre har en rekke forskrifter, veiledninger, anbefalinger og prosedyrer relatert til opprydning av Andrejevbukta blitt utarbeidet innenfor rammen av det bilaterale samarbeidet med FMBA.

Norge har som eneste land samarbeidet med de militære kontroll- og tilsynsmyndigheter i det russiske forsvarsdepartementet om utvikling av retningslinjer og prosedyrer for håndtering av radioaktivt avfall på anlegg som har blitt tatt ut av militær tjeneste, men fremdeles er under militært tilsyn og kontroll.

Det har også blitt gjennomført en rekke seminarer og arbeidsmøter i Norge, Russland og i andre land med besøk på ulike nukleære anlegg. I tillegg har det blitt gjennomført beredskapsøvelser på de tidligere militære anleggene med bred deltagelse av norske og ulike russiske organisasjoner.

Mens den russiske innsatsen i samarbeidet på 90-tallet var fragmentert og preget av manglende vilje eller evne til å dele informasjon og gi adgang til installasjonene, er russiske myndigheter i dag engasjert på en helt annen måte. Det nære samarbeidet mellom relevante myndigheter antas å ha bidratt til økt engasjement og kapasitet.

3.7 Miljøovervåkning

Dumpet brukt brensel og radioaktivt avfall i Barents- og Karahavet og langs kysten av Novaja Zemlja, er blant de eksisterende og potensielle kilder til radioaktiv forurensning i Nordvest-Russland. Det er også fare for forurensning fra de sunkne atomubåtene K-159 og Komsomolets samt fra en rekke atomavfallslagre og atomanlegg, blant annet i Andrejevbukta, Gremikha, Kolafjorden og Arkhangelsk-området. Det er fortsatt forurensning i miljøet som et resultat av atomprøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet, fra atomulykken i Tsjernobyl i 1986 og som et resultat av utslippene fra gjenvinningsanlegg i Vest-Europa, særlig Sellafield.

I det norsk-russiske samarbeidet har det vært foretatt undersøkelser av forurensningen i Karahavet og i fjordene på østsiden av Novaja Zemlja. I perioden 1992 – 1994 ble det gjennomført felles tokt for å undersøke det dumpede radioaktive avfallet. Konklusjonene fra undersøkelsene var at den radioaktive forurensningen i området fremdeles var lav, men at det er en viss risiko for fremtidig forurensning. Det har vært gjennomført russiske tokt til noen av disse områdene de senere årene.

Det er i dag et formalisert overvåkningssamarbeid mellom Norge og Russland. Programmet beskriver radioaktivitetsnivået i det marine miljø i det åpne Barentshavet og langs kysten. Programmet er imidlertid begrenset i omfang og dermed ikke tilstrekkelig til å ha full oversikt over radioaktivitetsnivået i de nordlige havområdene, og bør derfor utvides og videreutvikles. Det arbeides nå med et mer omfattende samarbeid om overvåkning og felles tokt. Det er av stor betydning for norske fiskeriinteresser at havmiljøovervåkingen i nordområdene forsterkes. En eventuell radioaktiv forurensning av disse havmiljøene vil kunne ha store negative konsekvenser for omdømmet til hele den norske fiskerinæringen.

Oppfølgingen av den norske Forvaltningsplanen for Barentshavet tas jevnlig opp til diskusjon med russiske myndigheter med tanke på mulig overføringsverdi til russisk side.

I 2009 ble det lagt frem en felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet på møtet i den norsk-russiske miljøvernkommisjonen. Rapporten er en viktig milepæl i samarbeidet for en forsvarlig forvaltning av Barentshavet. Som en oppfølging er det også enighet om å utvikle et omforent øko­systembasert miljøovervåkningsprogram for hele Barentshavet. Den fremtidige overvåkningen av radioaktiv forurensning i Barentshavet planlegges å inngå som en integrert del av et slikt overvåkningsprogram.

3.8 Beredskap

Internasjonalt samarbeid er en viktig forutsetning for en god og effektiv beredskap ved atomulykker og andre alvorlige hendelser som involverer radioaktivt materiale. Gode varslings- og kommunikasjonsveier, dialog med russiske myndigheter og operatører og kjennskap til russisk sikkerhets- og beredskapskultur er nødvendig for å sikre god håndtering av en eventuell atomulykke som berører våre to land.

Norge og Russland er underlagt IAEAs internasjonale varslingskonvensjon. I tillegg er det en egen bilateral avtale mellom Russland og Norge om tidlig varsling av atomulykker og utveksling av informasjon om atomanlegg som ble undertegnet i 1993. I 2003 ble de to landene enige om ytterligere å senke terskelen for varsling og informasjonsutveksling. Fra norsk side vil en arbeide for å senke terskelen ytterligere. Norske og russiske myndigheter har en jevnlig dialog og arbeider blant annet med å etablere mer detaljerte rutiner og prosedyrer for varsling, kommunikasjon og informasjonsutveksling.

Gjennom kontakter med russiske myndigheter og organisasjoner har norske myndigheter fått bedre kunnskap om russiske beslutningsstøttesystemer, prognoseverktøy og beredskapsorganisering. Samarbeidet har gitt norske myndigheter god informasjon om de russiske installasjonene og risikoen knyttet til dem. Kontakt med russiske myndigheter gir oss bedre forutsetninger for å bli tidlig informert om mindre hendelser. I tillegg legges det vekt på øvelsessamarbeid. Norge har vært medarrangør av to beredskapsøvelser i Andrejevbukta og Gremikha i 2008/2009. Dette var første gang de sivile tilsynsmyndighetene gjennomførte en beredskapsøvelse på et militært anlegg. Norge og Russland har også samarbeidet om gjennomføring av øvelser, blant annet gjennom Barentssamarbeidet og senest ved øvelsen Barents Rescue 2009 i Murmansk-området. Norske myndigheter har videre vært observatører ved flere russiske øvelser, blant annet ved Kola kjernekraftverk.

Norge har engasjert seg i internasjonal beredskapsutvikling og leder blant annet Østersjørådets ekspertgruppe for kjernesikkerhet og strålevern. Gjennom dette samarbeidet der både Russland og Norge er med, er det etablert en avtale om datautveksling mellom Østersjørådets medlemsstater. Gjennom denne avtalen har Norge tilgang til viktige måledata fra hele Østersjøregionen, inklusiv det nasjonale russiske målenettverket. Dette kommer i tillegg til det norske varslings- og målenettverket.

Figur 3.8 Fra beredskapsøvelsen Barents Rescue i Murmansk, september
 2009.

Figur 3.8 Fra beredskapsøvelsen Barents Rescue i Murmansk, september 2009.

Kilde: Statens strålevern.

Koordineringsgruppen for kompetente beredskapsmyndigheter under IAEA arbeider sammen med IAEAs sekretariat og øvrige medlemsstater, inklusiv Russland, for implementering av den internasjonale handlingsplanen for beredskapsutvikling. Norge har ledet denne gruppen. Målsetningen er å etablere effektive kommunikasjonssystemer og harmoniserte beredskapsprosedyrer slik at internasjonal assistanse effektivt kan bidra til en bedre håndtering av atomulykker. Dette vil danne grunnlag for et bedre og mer effektivt samarbeid mellom Norge og Russland i håndteringen av slike hendelser.

3.9 Miljøvernorganisasjoner

Frivillige miljøvernorganisasjoner og stiftelser som Naturvernforbundet, Natur og ungdom og Bellona er engasjert i atomutfordringene i Nordvest-Russland. De bidrar på en verdifull måte til å spre informasjon om utfordringene i Nordvest-Russland og til å skape debatt om ulike løsninger. Gjennom sitt samarbeid med russiske søsterorganisasjoner bidrar de også til økt fokus på miljø- og atomsikkerhetsspørsmål i Russland.

For norske myndigheter er det viktig å støtte dette arbeidet. Miljøvernorganisasjonenes arbeid har gitt god kontakt med russiske fagmiljøer, noe som blant annet har resultert i flere rapporter om miljøutfordringene og mulige løsninger. Deres publikasjoner har bidratt til å øke den internasjonale oppmerksomheten omkring aktuelle atomsikkerhetsspørsmål. Det er dessuten et mål i seg selv å støtte det sivile samfunn i Russland, som miljøorganisasjonene er en del av.

Samarbeidet mellom norske og russiske miljøvernorganisasjoner har gitt resultater i form av styrket aksept og anerkjennelse av de russiske organisasjonene i det russiske samfunnet. De russiske organisasjonenes arbeid bidrar til økt miljøbevissthet blant befolkningen og økt oppmerksomhet og deltagelse omkring atomsikkerhetsspørsmål. Det blir nå tatt mer hensyn til de russiske miljøvernorganisasjonenes innspill til den nasjonale debatten om kjernekraft, blant annet gjennom offentlige høringer og involvering av berørte parter. Samarbeidet mellom norske og russiske miljøvernorganisasjoner fører til økt kunnskap om russisk miljøvernlovgivning, både i Norge og i Russland, noe som også er av betydning for et godt samarbeid mellom norske og russiske fagmyndigheter.

Gjennom å fokusere på alternativer til atomkraft og strategier for hvordan usikre atominstallasjoner kan nedlegges, bidrar miljøvernorganisajonenes aktiviteter til en større oppslutning i den russiske opinionen for avvikling av slike anlegg.