Meld. St. 12 (2010–2011)

Bistand til nordmenn i utlandet

Til innholdsfortegnelse

5 Bistand i akutte situasjoner

Utenrikstjenestens bistand til nordmenn i utlandet kan grovt sett deles i to. For det første bistand i akutte situasjoner i tilknytning til ulykker, sykdom, tyveri, dødsfall, arrestasjoner mv. og oppfølging av disse. For det andre ivaretakelse av forvaltningsmessige oppgaver, som utstedelse av pass, utføring av vigsler, notarialforretninger mv. Sistnevnte type oppgaver utfører utenriksstasjonene gjerne på vegne av andre norske offentlige institusjoner eller som følge av delegert myndighet fra disse. Denne type bistand behandles i kapittel 6. Utover dette kommer bistand til nordmenn i krisesituasjoner, som omtales i kapittel 7.

Mange nordmenns første møte med norsk utenrikstjeneste skjer som følge av uforutsette hendelser på reiser i utlandet knyttet til sykdom, ulykker, tyverier eller dødsfall. Utenrikstjenesten vil alltid prioritere bistand til personer med alvorlige akutte behov, uavhengig av hvor vedkommende befinner seg og når på døgnet vedkommende har behov for bistand. UD-OPS vil kunne formidle informasjon og sette nærmeste ambassade eller konsulat i kontakt med nødlidende når dette er påkrevet.

Norske myndigheter fører ikke løpende statistikk over nordmenn som kommer ut for ulykker i utlandet. Tall fra Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO) viser imidlertid at det i 2010 var over 260 000 skadetilfeller, en økning på over 13 % i forhold til året før. Erstatningsutbetalingene var på over 1,3 milliarder kroner.

5.1 Ulykker

Nordmenn som er rammet av ulykker i utlandet vil i mange tilfeller ta kontakt med utenrikstjenesten i forbindelse med behandling hos lege eller på sykehus. Alle ambassader og konsulater skal ha oversikter over leger og sykehus. Stasjonene kan imidlertid ikke garantere for kvaliteten på tjenestene disse yter. Forsikringsselskapene har ofte egne oversikter over sykehus som de anbefaler og delvis også krever at benyttes for å få refundert utgiftene.

Den bistand utenrikstjenesten vil kunne tilby etter behandling hos lege eller på sykehus gjelder først og fremst støtte til kontakt med pårørende, politi, alarmsentraler/forsikringsselskap og eventuelt også med NAV og Sjømannskirken.

Boks 5.1 Reiseforsikring er viktig!

For mange reisende er det ulykker det tenkes på når behovet for reiseforsikring vurderes. Det er imidlertid viktig at man undersøker hva forsikringen dekker – og hva den ikke dekker. For eksempel vil vanlige forsikringer ikke dekke utøvelse av ekstremsport eller utgifter i forbindelse med sykdom som var kjent før reisen startet. Det er store forskjeller på de ulike forsikringene. Man får normalt en langt bedre dekning med en helårs reiseforsikring enn en forsikring som selges som en ekstra tjeneste sammen med et annet produkt.

Det hender at norske borgere i utlandet forventer, og endog krever at norske myndigheter dekker utgifter til så vel lege- og sykehusbehandling som til hjemreise. Utenrikstjenesten har imidlertid ikke midler til disposisjon for slike formål. Utenriksstasjonene kan derfor ikke dekke kostnader eller garantere for utgifter til sykehus, hjemreise eller liknende med mindre det foreligger garanti fra den enkelte selv, pårørende, arbeidsgiver eller andre. Dersom ingen kan garantere for utgiftene, kan utenriksstasjonene i særlige tilfeller yte nødlidenhetslån.

Boks 5.2 Nødlidenhetslån

Først når alle andre muligheter er forsøkt kan det søkes om nødlidenhetslån til dekning av hjemreise ved første anledning. Reglene gir ikke adgang til å gi nødlidenhetslån for å finansiere fortsatt ferie eller annet opphold i utlandet. Forutsetningen for å få nødlidenhetslån til hjemreisen er norsk statsborgerskap, fast adresse og lønn, pensjon eller trygd i Norge. Det søkes om lån på fastsatt skjema hvor søker blant annet må samtykke i at tilbakebetaling kan skje ved trekk i løpende inntekt. Nødlidenhetslån som ikke tilbakebetales ved hjemkomst, innkreves av skattemyndighetene ved trekk i lønn, pensjon eller trygd.

Det er heller ikke mulig for utenrikstjenesten å dekke eventuelle utgifter til lete- eller redningsoperasjoner for nordmenn som er savnet etter ekspedisjoner i utlandet. Også i slike tilfeller vil bistanden måtte begrenses til å varsle og følge opp overfor ansvarlige myndigheter på stedet.

Boks 5.3 Leteaksjoner

Ansvaret for søk og redning etter ulykker eller naturkatastrofer tilligger vedkommende lands myndigheter. Tilsvarende vil norske myndigheter ha kontroll med og ansvar for eventuelle redningsoperasjoner i norsk redningsansvarsområde. I utlandet kan det forekomme at landets myndigheter gjør andre prioriteringer enn det mange nordmenn vil finne rimelig og forsvarlig. Dette kan skyldes både ulike tradisjoner, forskjellig organisering av redningsarbeidet og ulik ressurstilgang og disponering. For norske reisende er det viktig å være klar over at utgifter til søk og redning ikke dekkes av ordinære reiseforsikringer.

5.2 Sykdom

Norske borgere har i utgangspunktet ikke rett til medisinsk behandling i utlandet. Unntaket herfra er under opphold i de andre nordiske land1 samt under midlertidig opphold i de øvrige EØS-landene og Sveits2. Her vil man få dekket utgifter til medisinsk behandling som blir nødvendig under oppholdet/reisen på lik linje med landets egne borgere. Retten til å få dekket slik behandling kan dokumenteres ved at den reisende medbringer europeisk helsetrygdkort som bekrefter medlemskap i Folketrygden3. Skulle det oppstå behov for medisinsk helsehjelp under reisen, og man ikke har med seg slikt kort, kan man få utstedt en hasteblankett ved å henvende seg til Servicesenteret til HELFO, som da vil sende denne til behandlingsinstitusjonen der man befinner seg. Hasteblanketten gir de samme rettighetene som helsetrygdekortet. Det er viktig å være klar over at ikke alle europeiske land har samme standard på sine helsetjenester som Norge.

Ved midlertidige opphold utenfor EØS-området/Sveits dekker verken norske eller angjeldende lands myndigheter medisinske utgifter.

Norske borgere som er utflyttet fra Norge har ikke rett på dekning av utgifter til medisinsk behandling, uavhengig av bosted, da de ikke lenger er medlemmer av Folketrygden. Som utflyttet regnes personer som har oppholdt seg eller har til hensikt å oppholde seg i utlandet i mer enn 12 måneder eller mer enn seks måneder pr. år over en periode på to år eller mer. Unntatt fra dette er bl.a. studenter med studiefinansiering fra Lånekassen og personer som har fått innvilget frivillig medlemskap i Folketrygden.4

Ved lengre reiser og ved opphold utenfor EØS-området/Sveits er det derfor helt avgjørende med reiseforsikring.

Selv om utenrikstjenesten ikke selv har midler til å dekke sykehusutgifter for nordmenn i utlandet, kan utenriksstasjonene gi økonomisk garanti for utgiftene dersom pasienten selv, pårørende eller andre på forhånd har innbetalt tilstrekkelige midler til Utenriksdepartementet. Det samme gjelder for eventuell syketransport til Norge5. Både sykehusbehandling og hjemtransport fra utlandet kan bli svært dyrt. Akutt behandling av hjerteinfarkt på et privat sykehus i USA koster gjerne flere hundre tusen kroner. Kostnadene for hjemreise i sykeseng ledsaget av medisinsk personell er gjerne i samme størrelsesorden.

Stadig flere nordmenn reiser til utlandet på eget initiativ for å prøve nye og ofte utradisjonelle behandlingsmetoder fordi de mener at behandlingsapparatet i Norge ikke strekker til. Bl.a. tilbyr klinikker i flere land eksperimentell kreftbehandling som også nordmenn benytter seg av. Det er viktig å være klar over at reiseforsikring ikke dekker utgifter til verken behandling eller hjemsendelse dersom sykdommen var kjent før man reiste ut. Behandlingsreiser i privat regi er følgelig forbundet med betydelig økonomisk risiko.

Boks 5.4 Sykdom under reise

Sykdom under reise er den klart største erstatningsposten under reiseforsikring. I 2010 var det over 83 000 reisesykdomsskader med en samlet erstatningssum på 594 millioner kroner. Siden 2005 er denne typen erstatninger mer enn doblet målt i faste priser. Erstatningsutviklingen for sykdom under reise stiger langt raskere enn andre skader som tyveri og tap av reisegods, avbestilling og reiseulykker.

De samlede erstatningsutbetalingene for reiseforsikring ble 1,36 milliard kroner i 2010. Det var over 260 000 reiseskader totalt. Nest etter erstatninger i forbindelse med sykdom var erstatninger etter tyveri og tap av reisegods største erstatningspost med 296 millioner kroner. Deretter fulgte avbestillingserstatninger med 203 millioner kroner og utbetalinger i forbindelse med reiseulykke på 130 millioner kroner.

5.3 Tyveri

Tyverier i ulike former er svært vanlig i mange land, ikke minst på typiske turistdestinasjoner. I de tilfellene hvor den reisende blir frastjålet penger, kredittkort og mobiltelefon blir ikke alltid utenrikstjenesten involvert, da den reisende selv ordner opp ved å kontakte bank, forsikringsselskap og politi.

Dersom den reisende blir frastjålet sitt pass er det imidlertid vanligvis påkrevet med bistand fra norsk utenriksstasjon til å utstede nytt pass eller annet reisedokument.

Utenrikstjenesten vil også kunne bidra med hjelp til selvhjelp på andre områder der den reisende ikke klarer å løse problemene selv.

5.4 Arrestasjon og rettsforfølging

Det hender at nordmenn blir arrestert i utlandet. Bakgrunnen for arrestasjonene kan være alt fra mistanke om overskridelse av visum til anklager om seksuelle overgrep og drap. Får en utenriksstasjon informasjon om at en norsk borger er arrestert, vil saken bli gitt høy prioritet. Stasjonen vil arbeide for at vedkommendes rettssikkerhet blir ivaretatt, men vil ikke blande seg inn i selve saken eller ta stilling i skyldspørsmålet. Den vil imidlertid kunne bistå den arresterte med å komme i kontakt med pårørende og andre som vedkommende ønsker å snakke med. Utenriksstasjonen vil videre forsikre seg om at den arresterte nordmannen får tilgang til advokat eller rettshjelp etter de regler og prosedyrer som gjelder på stedet. Dersom ikke vedkommende har fått oppnevnt advokat, kan utenrikstjenesten orientere vedkommende om mulige advokater og formidle kontakt. Utenrikstjenesten kan imidlertid ikke anbefale en spesiell advokat eller finansiere advokatutgifter eller annen rettshjelp.

Norske borgere som er anklaget i alvorlige straffesaker eller utsatt for alvorlige forbrytelser (jf kap 5.5) i utlandet, kan søke Fylkesmannen i Oslo og Akershus om fri rettshjelp6. Utenriksstasjonen kan bistå med å videreformidle slike søknader. Retthjelpen kan omfatte dekning av utgifter til juridisk bistand i det aktuelle landet og øvrige utgifter knyttet til en eventuell rettsprosess. I enkelte saker kan også bistand fra norsk advokat dekkes. Rettshjelp ytes normalt bare innenfor visse inntekts- og formuesgrenser. Dersom det i det aktuelle landet finnes rettshjelpsordninger som dekker juridisk bistand, må man benytte seg av den utenlandske ordningen. I noen tilfeller synes det å ha vært tvil om rettshjelpsordningen omfatter rettshjelp i utlandet. Justisdepartementet vil derfor vurdere om det er behov for endringer i rettshjelpsloven for å klargjøre regelverket.

Hvis utenriksstasjonen befinner seg i rimelig nærhet av fengselet, vil den normalt også kunne hjelpe til med å overføre penger slik at den arresterte kan kjøpe seg de mest nødvendige varer og tjenester under varetektsfengslingen. Utenriksstasjonen vil ikke bistå med oversettelsestjenester, verken simultanoversetting eller av dokumenter, i forbindelse med rettssaker. I alle land er det i straffesaker påtalemyndighetens ansvar å sørge for at tiltalte forstår hva som skjer. I sivile saker er det opp til partene å legge frem dokumenter oversatt av autoriserte oversettere.

Bistand fra norske myndigheter forutsetter at utenriksstasjonen blir gjort kjent med anholdelsen og at den arresterte ønsker slik bistand. Det er ikke alltid tilfellet. Når norske borgere arresteres i utlandet, er det ikke sikkert at norske myndigheter automatisk informeres om saken7, det er opp til den arresterte selv å kreve dette. Videre hender det at den anholdte ikke ønsker kontakt med norske myndigheter.

Til tross for det omfattende arbeid som er skjedd de seneste tiår når det gjelder å fremme menneskerettigheter og rettssikkerhet på tvers av landegrensene, varierer rettssystemene og rettssikkerhetsgarantiene betydelig fra land til land. Norske borgere som er arrestert i utlandet kan ikke forvente rettsprosesser tilsvarende de norske.

I de tilfeller hvor norske borgere blir satt under etterforskning og senere kanskje også tiltalt for alvorlige forbrytelser, kan norske myndigheter bli involvert på ulike måter. Norske politimyndigheter har innenfor visse rammer anledning til å åpne egen etterforskning8. Er den siktede i utlandet, kan norske politimyndigheter i samarbeid med lokale myndigheter kunne bistå til sakens opplysning, dersom man på norsk side har informasjon som er relevant for etterforskningen. Det kan også sendes en anmodning til norske myndigheter om rettslig bistand. Det har i den senere tid vært en utvikling hvor det internasjonale politisamarbeidet har økt i omfang og karakter i retning av mer operativt samarbeid mellom utenlandsk og norsk politi- og påtalemyndighet også i saker hvor nordmenn er under straffeforfølging i utlandet. Slikt samarbeid involverer også norske politisambandsmenn tilknyttet ambassadene. Dette krever en god og klar rolleavklaring i forhold til den konsulære bistand utenrikstjenesten på sin side vil tilby. I saker som trekker ut i tid eller som er kompliserte kan det være en utfordring å koordinere ulike norske hensyn. Regjeringen arbeider for å få til bedre koordinering i slike saker.

Norske myndigheter setter klare grenser for fremmede staters adgang til å engasjere seg i rettsprosesser for norske domstoler9, og viser selv stor tilbakeholdenhet med å gå inn i de rettslige sider ved saker som forfølges for utenlandske domstoler. I tilfeller der norske statsborgere er involvert og straffeprosessen anses åpenbart uforsvarlig, det foreligger grov forskjellsbehandling eller det er begått menneskerettighetsbrudd, vil imidlertid norske myndigheter kunne engasjere seg mer aktivt.

5.5 Alvorlige kriminalsaker

Norske borgere i utlandet blir tidvis utsatt for grov vold, herunder vinningskriminalitet utført med vold, voldtekter og drap. Behovet for bistand vil kunne variere betydelig avhengig av bl.a. hva slags forbrytelse det dreier seg om, hvor i verden overgrepet har funnet sted og hvor lenge siden ugjerningen er begått. Slike saker gis alltid høy prioritet fra utenrikstjenestens side. Utenriksstasjonenes bistand vil først og fremst være å knytte kontakt med pårørende, eventuelt også med lokalt hjelpeapparat og Sjømannskirken. Videre vil det kunne være aktuelt å opprette kontakt med lokalt politi, rettsvesen og eventuelt advokat dersom offeret ønsker det.

Det er store forskjeller fra land til land både når det gjelder rettsprosesser og syn på forbrytelsers alvorlighetsgrad. Ikke minst gjelder det saker som omfatter vold mot kvinner. Kontakten med politi og rettsvesen i voldtektssaker og andre saker der kvinner er utsatt for vold kan derfor medføre stor påkjenning for offeret. Ulike syn på offerets rettsstilling – særlig dersom disse er kvinner og barn – vil kunne gjøre at enkelte velger ikke å forfølge saken videre i utlandet selv om vedkommende ville gjort det i Norge.

Det er myndighetene i landet hvor den kriminelle handlingen fant sted som er ansvarlig for etterforskning og påtale. I drapssaker kan pårørende ha behov for kontakt med lokalt norsk politi, og norske politimyndigheter kan også ha informasjon som kan være relevant for den etterforskning som utenlandske myndigheter foretar. Slik kontakt vil normalt skje gjennom samarbeid mellom påtalemyndighetene i de to land. Samarbeidet er avhengig av aksept fra den stat som etterforsker lovbruddet og at gjeldende lov og avtaleverk tillater dette. Utenlandske politimyndigheter kan anmode om bistand fra sine norske kolleger gjennom politikanaler. I noen saker kan viktig tid og informasjon gå tapt og viktige etterforskningsskritt ikke kunne gjennomføres fordi anmodningen fra utlandet kommer for sent eller ikke kommer i det hele tatt. Av hensyn til behovet for å kunne bistå de pårørende på best mulig måte og for å kunne bidra til oppklaring av sakene, vil utenrikstjenesten og Kripos samarbeide om nye rutiner for varsling når norske borgere blir drept i utlandet. Norsk politi vil da både kunne iverksette hurtig oppfølging av de pårørende og på eget initiativ tilby assistanse og informasjon til de utenlandske politimyndigheter som etterforsker saken.

I de tilfeller der norske borgere blir skadet eller drept i utlandet og den antatte gjerningsmannen er fra et tredje land og klarer å reise tilbake til dette etter ugjerningen, kompliseres straffeforfølgningen. Uavhengig av om Norge har konvensjonsforpliktelse eller utleveringsavtale med vedkommende tredjeland, har de aller fleste land, også Norge, bestemmelser i sin lovgivning som utelukker utlevering av egen borger til fremmed stat10. Så lenge den antatte gjerningsmann forblir i sitt hjemland vil det eventuelt måtte gjennomføres rettssak i dette landet ved at straffesaken overføres dit. Rettssak i hjemlandet til antatt gjerningsmann vil imidlertid ikke kunne gjennomføres dersom det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon til at saken kan rettsforfølges eller at påtalemyndigheten i det landet ugjerningen fant sted ikke ønsker å overføre saken til vedkommendes hjemland. Det kan være flere årsaker til at et land ikke ønsker å overføre straffesaken til den antatte gjerningsmannens hjemland, for eksempel dersom landet praktiserer dødsstraff. I slike tilfeller vil eneste løsning for straffeforfølgning være at antatt gjerningsmann, på bakgrunn av internasjonal etterlysing, blir pågrepet i forbindelse med reise til utlandet og utlevert til det land der ugjerningen fant sted, eller at vedkommende frivillig reiser dit.

Norske myndigheter har et sterkt, globalt engasjement i arbeidet mot dødsstraff. I saker der norske borgere er idømt dødsstraff i utlandet eller er tiltalt for forbrytelser der dødsstraff er et mulig utfall, vil norske myndigheter understreke Norges prinsipielle syn og anmode om at straffen ikke fullbyrdes. Mulighet for dødsstraff vil også legge begrensninger på det etterforskningsmessige samarbeidet idet norske myndigheter ikke vil bidra med opplysninger eller annet bevismateriale som understøtter mulighetene for at noen idømmes slik straff.

5.6 Piratvirksomhet

De seneste årene har det vært et økende antall piratangrep, særlig i havområdet utenfor Somalia. Også skip med tilknytning til Norge er ved flere anledninger blitt forsøkt bordet.

Moderne skipsfart er en særdeles internasjonal næring. Mannskapet kommer ofte fra flere forskjellige stater, skipet kan være eiet og drevet fra et annet land, og det kan være registrert i og føre flagget til et tredjeland. Dersom et skip blir utsatt for sjørøveri er det i henhold til folkeretten flaggstaten som har hovedansvaret for oppfølging av situasjonen. Dersom det er norske borgere blant mannskapet, vil regjeringen uansett flaggstat søke å bidra til at de norske statsborgerne blir satt fri. I andre tilfeller, hvor tilknytningen til Norge i første rekke er kommersiell, vil norske myndigheters rolle være mer tilbaketrukket med mindre det foreligger særlige omstendigheter som skulle tilsi noe annet.

5.7 Soning

Pr. 1. april 2011 soner om lag 60 nordmenn fengselsstraffer i andre land11. De fengslede nordmennene er spredt over hele verden. Utenrikstjenesten søker å besøke norske innsatte i utenlandske fengsler som ønsker det så ofte som mulig. Flere av fengslene befinner seg imidlertid langt fra steder med norske utenriksstasjoner, noe som vanskeliggjør hyppige besøk. Hvor mange besøk norske innsatte kan påregne avhenger også av flere andre faktorer, herunder utenriksstasjonens bemanning, krav til besøkstillatelse, sikkerhets-forhold mv. I tillegg til de besøk som gjennomføres av utenrikstjenesten, foretar Sjømannskirken eller andre frivillige organisasjoner som Stiftelsen Kirkens Fengselsarbeid slike besøk.

Norske borgere som er fengslet i andre land kan ikke forvente annen standard under soningen enn det som er vanlig i vedkommende land. I mange fengsler vil man imidlertid kunne kjøpe varer og tjenester som gjør soningen enklere. Utenrikstjenesten vil i mange tilfeller kunne bistå med overføring av midler til den fengslede fra pårørende eller andre.

Når rettskraftig dom foreligger kan den dømte søke om soningsoverføring til Norge. Slik søknad kan fremmes via norsk ambassade og behandles av Justisdepartementet12. Den europeiske overføringskonvensjonen, som også Norge er tilsluttet, har for tiden 64 medlemsland. Norge har i tillegg inngått en bilateral avtale om soningsoverføring med Thailand og en liknende avtale med Romania. Norske myndigheter har også anledning til å inngå soningsoverføringsavtaler i enkelttilfeller. Dette vil kunne være aktuelt i tilfeller hvor norske domfelte som soner under vanskelige forhold i utlandet søker om soningsoverføring. Norske myndigheter vil da vurdere å forhandle frem en særavtale som kun har virkning i én enkelt sak.

5.8 Bistand til mindreårige13

Utenrikstjenesten blir hvert år kontaktet i saker der barn i utlandet har behov for akutt bistand. I de fleste tilfeller dreier det seg om saker der det foreligger dyp uenighet enten mellom foreldrene og barnet eller mellom foreldrene i forhold til barnet. Begge typer saker kan være svært krevende.

Den vanligste type saker hvor det er uenighet mellom foreldre på den ene siden og barn på den andre siden gjelder etterlatte barn. Dette skjer for eksempel ved at foreldrene med utenlandsk bakgrunn overlater barnet til andre, ofte nære eller fjerne slektninger i sitt opprinnelsesland, for å sikre at barnet oppdras i tråd med opprinnelseslandets kultur og verdier. Dersom foreldreansvaret er felles og begge foreldre er enige om å etterlate barnet i utlandet, er det lite norske myndigheter kan gjøre. Kun i saker der det kan påvises omsorgssvikt så lenge barnet er i Norge, kan norsk barnevern gripe inn. Når barnet først er ført ut av landet, har ikke norske myndigheter mulighet til å forfølge saken, selv om barnet er norsk statsborger, med mindre foreldrene samtykker til dette. Dersom utenrikstjenesten får kjennskap til at norske barn er i en vanskelig situasjon i utlandet, vil den normalt følge opp saken både gjennom å ta kontakt med foreldrene og gjennom å sende bekymringsmelding til barnevern el. på stedet. Med mindre foreldrene samtykker, vil det bare være i tilfeller der det anses å foreligge akutt fare for barnets liv og helse at man vil gå utover dette.

Det ble i 2004 fremmet et forslag i Stortinget om å endre barnevernloven14 slik at denne også skulle gjelde for norske barn som oppholder seg i utlandet. Dette forslaget ble ikke vedtatt, blant annet fordi det ville stride mot territorialprinsippet i folkeretten.

Norske barn kan også bli kortvarig etterlatt som følge av bl.a. rus eller psykiske problemer hos foreldrene. I slike tilfeller vil det kunne være behov for å ta vare på barna inntil foreldrene igjen er i stand til å gjøre det. Flere ganger i året må utenrikstjenesten organisere bistand til barn som er forlatt av sine foreldrene under ferieturer til utlandet. Dette gjøres i nær kontakt med turoperatør og Sjømannskirken, eventuelt med lokalt helsevesen, barnevern eller politi. I mer graverende saker vil utenrikstjenesten bistå med retur til Norge for barnet, hvoretter barnevernet besørger videre oppfølgingstiltak.

Boks 5.5 Etterlatt barn

UD-OPS ble klokken halv fem om morgenen oppringt av en representant for et reiseselskap, som kunne fortelle at de var bekymret for en 11-åring siden moren, som hadde vært mye beruset under oppholdet, ikke var å finne selv om de skulle returnere til Norge om få timer. UD-OPS gjorde avtale med barnevernsvakten i barnets hjemfylke, som sørget for at noen ville hente barnet ved ankomst til flyplass i Norge dersom moren ikke dukket opp. UD-OPS rådet derfor reiseselskapet å sende barnet til flyplassen. Barnets mor kom imidlertid til hotellet like før avreise til flyplassen, men ble pga. beruselse nektet å være med flyet. Barnet reiste hjem sammen med en annen familie, og ble hentet av sin onkel ved ankomst til Norge. Moren kom med et senere fly.

Det er utarbeidet egne retningslinjer for håndtering av saker med etterlatte barn i utlandet15. Likeledes er det utarbeidet en veileder for norske familier som flytter med barn til utlandet16.

En beslektet problemstilling gjelder tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som begge deler er straffbart i henhold til norsk lov17. Norske myndigheter legger stor vekt på å bekjempe denne typen overgrep og har utarbeidet egne handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse18. I tillegg til tiltak i Norge, herunder innføring av minoritetsrådgivere ved flere norske skoler, er det utplassert integreringsrådgivere ved fire norske utenriksstasjoner, henholdsvis Amman, Ankara, Islamabad og Nairobi. Disse driver forebyggende arbeid gjennom bl.a. nettverksbygging og gir også råd i konkrete saker. Dersom utenriksstasjonene blir gjort oppmerksom på saker der det er akutt fare for slike overgrep, vil stasjonen umiddelbart ta kontakt med relevante myndigheter lokalt og i Norge med sikte på enten å hindre at overgrep gjennomføres, eller bidra til at offeret kan returnere til Norge.

For å avsløre tvangsekteskap ble det i 2009 innført krav om intervju i familieinnvandringssaker for personer som bor i Norge og som var under 25 år da ekteskapet ble inngått, og der ektefellen er statsborger av et visumpliktig land. Intervjuet foretas vanligvis etter at ektefellen har søkt om familieinnvandring, men det er også åpnet for intervju før vigselen.

Hovedansvaret for å koordinere arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tilligger Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Boks 5.6 Tvangsekteskap

«Nora» på 17 år var norsk statsborger og bosatt i Norge, men ble tatt med til fars hjemland sammen med resten av familien. Der ble hun forlovet med en langt eldre fetter. Hun ville ikke gifte seg med ham og kontaktet en venninne i Norge og fortalte om hva som hadde skjedd. Venninnen varslet ansatte på skolen som tok kontakt med Nora. Skolerådgiveren kontaktet også integreringsrådgiveren på ambassaden som fulgte opp saken lokalt. Ingen kunne imidlertid hjelpe Nora tilbake til Norge da hun fortsatt var under 18 år og måtte ha fars samtykke til å forlate hjemlandet, noe faren nektet. Straks etter at hun var fylt 18 tok Nora igjen kontakt med rådgiveren. Hun fortalte at hun snart ville bli tvunget til å flytte inn sammen med sin fetter som mishandlet og truet med å voldta henne. Hun var nå i en desperat situasjon og ba om hjelp til å komme seg ut av landet. Utreisen måtte skje uten at forloveden fikk vite om dette. Ambassaden bisto med å arrangere transport til flyplassen, utstedte nødpass og bidro til å få henne til Norge. Hun måtte bryte all kontakt med familien.

Saker der foreldrene er uenige seg imellom i spørsmål om hva som er til barnets beste kan være både ødeleggende og svært krevende for alle involverte19.

Norske myndigheter kommer regelmessig i kontakt med familier hvor foreldrene har ulike statsborgerskap og som etter samlivsbrudd ikke klarer å bli enige om hvem som skal ha ansvar for barnet. Den bistand som eventuelt kan tilbys den norske parten er begrenset dersom barnet også har annet statsborgerskap og oppholder seg i dette landet.

Særlig utfordrende er barnebortføringssaker, dvs. når et barn tas ut av landet i strid med foreldreansvaret til en av foreldrene. Begrepet omfatter også de tilfeller der et barn holdes tilbake i utlandet etter lovlig ferieopphold/samvær og der et barn bortføres etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Barnebortføring er ulovlig i henhold til norsk rett20 og straffbart der en samværsforelder bortfører et barn fra den forelder som barnet bor fast hos21. Det er også straffbart for foreldre å bortføre et barn fra barnevernet eller fosterforeldre etter vedtak om omsorgsovertakelse. Barnebortføringssaker er ofte svært kompliserte fordi de involverte – både foreldre og barn – kan ha flere statsborgerskap. I noen tilfelle vil lovgivningen i de to land komme til motsatt resultat mht. hvem av foreldrene som har ansvaret for barnet. For å sikre barnets beste i situasjoner der foreldrene er uenige om foreldreansvaret, er det utarbeidet internasjonale konvensjoner og avtaler. Den viktigste av disse er Haag-konvensjonen22 fra 1980, men det finnes også andre avtaler.23

Boks 5.7 Haag-konvensjonen

Målet med Haag-konvensjonen er at barnets faktiske situasjon før bortføringen eller tilbakeholdelsen skal gjenopprettes. Barn som er bortført fra Norge til utlandet skal tilbakeføres til Norge, slik at avgjørelser om barnets fremtid kan treffes her. En tilbakeføring innebærer ikke en avgjørelse av barnefordelingssaken, det vil si hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barnet skal bo og omfanget av samvær i fremtiden. Derimot vil tilbakeføringen i praksis avgjøre i hvilket land barnefordelingssaken vil bli avgjort.

Boks 5.8 Barnebortføring – minnelig løsning

En mor og far hadde felles foreldreansvar for en datter etter samlivsbrudd. Mor tok barnet med på ferie til sitt opprinnelige hjemland, men returnerte ikke som avtalt. Far kontaktet både Utenriksdepartementet, den norske ambassaden og konsulatet i landet der barnet befant seg samt advokat for å få bistand. Den honorære konsulen hjalp ham å lokalisere barnet. Far fremmet sak for retten og fikk daglig omsorg for datteren og det fremgikk også av dommen at hun skulle returnere til Norge. Datteren hadde imidlertid dobbelt statsborgerskap, og i det aktuelle landet fikk mor automatisk omsorgen frem til barnet fyller syv år. Eneste løsning var da å finne en minnelig løsning med barnets mor. Far reiste for å oppsøke mor og barn og inngikk en avtale med henne om at barnet skulle få reise hjem med ham. Ambassaden bisto med utstedelse av pass og ga praktisk bistand i forbindelse med hjemreisen.

I de tilfeller hvor det ligger internasjonale avtaler til grunn, vil det normalt bli funnet en rettslig løsning. Det finnes imidlertid flere eksempler på at det kan ta lang tid å få en avgjørelse i saken, samt at det kan være vanskelig å gjennomføre rettsavgjørelsene, blant annet på grunn av manglende kunnskap i det lokale rettssystem i mange land.

Mest krevende er barnebortføringssaker mellom Norge og land som ikke er tilsluttet Haag-konvensjonen eller andre internasjonale avtaler. Det gjelder bl.a. land i Midtøsten eller andre steder hvor rettspraksis avviker sterkt fra den norske. I disse sakene er det begrenset hva norske myndigheter kan gjøre utover å tilrettelegge for mekling mellom partene, formidle kontakt med lokal advokat og lokale myndigheter, og eventuelt utstede pass og hjelpe til i forbindelse med hjemsendelse dersom rettstilstanden gjør dette mulig.

I 2010 ble det registrert 43 nye saker som berørte 64 barn. I de fleste barnebortføringssaker fra Norge til utlandet i perioden 2004-2010 ble barnet bortført til Sverige (18), deretter fulgte Storbritannia (15), USA (12), Danmark (10), Iran* (9), Irak* (9), Tyrkia (9), Brasil (8), Spania (8) og Filippinene* (7)24.

Det er grunn til å anta at med stadig flere ekteskap og samboerskap på tvers av landegrenser vil antallet barnebortføringssaker øke. Norske myndigheter arbeider derfor aktivt både nasjonalt og internasjonalt for så vel forebygging som ytterligere styrking av regelverket på dette felt. Informasjon om regjeringens arbeid og tiltak finnes på en egen nettside om temaet25. Videre vurderer regjeringen å innføre en ordning med stans i offentlige ytelser og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring. Også praktiske og økonomiske ordninger for hjemsendelse av mindreårige uten begge foreldres samtykke vil bli vurdert. Regjeringen er opptatt av å forhindre barnebortføring. Norske myndigheter arbeider bl.a. for å få flere land til å slutte seg til Haag-konvensjonen av 1980.

Boks 5.9 Barnebortføring – rettslig løsning

En utenlandsk kvinne bosatt i Norge hadde barn med to ulike norske fedre. Hun mistet daglig omsorg for barna i tingretten, og dro kort tid etter med barna til sitt hjemland, en øystat i Stillehavet. Saken kom opp i lokal rett. Den lokale dommeren la avgjørende vekt på kjennelsen fra norsk tingrett, og barna ble returnert til sine fedre i Norge.

Videre arbeider regjeringen med sikte på norsk tiltredelse til Haag-konvensjonen av 199626. Denne konvensjonen, som trådte i kraft i 2003, supplerer barnebortføringskonvensjonene ved å regulere foreldreansvar og en rekke prosessuelle tiltak for beskyttelse av barn. En interdepartemental arbeidsgruppe er i ferd med å gjennomgå bl.a. barneloven, barnevernloven, vergemålsloven og rettspleielovene for å undersøke behovet for nødvendige lovendringer i forbindelse med en eventuell tiltredelse.

Figur 5.1 

Figur 5.1

Fotnoter

1.

I henhold til EØS-avtalen eller Nordisk konvensjon om trygd

2.

http://www.helfo.no/privatperson/Sider/eos-landene.aspx.

3.

Europeisk helsetrygdkort fås ved å kontakte Helseøkonomiforvaltningen (HELFO)

4.

For eksempel forskutterer ambassaden i Bangkok årlig for omlag 12 millioner kroner til behandling og hjemsendelse av nordmenn rammet av sykdom

5.

Unntak herfra er de nordiske land, der det er mulig å få dekning av merkostnader til hjemreise ved sykdom

6.

Lov av 13. juni 1980 nr 35 om fri rettshjelp

7.

Det følger av Wien-konvensjonen om konsulært samkvem at statene ikke har rett til eller er forpliktet til å kontakte hjemlandets myndigheter når en person med utenlandsk statsborgerskap fengsles. Dette gjelder imidlertid ikke for Storbritannia og Russland på grunn av særlige bilaterale avtaler. En person som er anholdt har derimot selv rett til å få kontakte eget lands konsulære representant ved arrestasjon (ref. artikkel 36)

8.

Jf. straffeloven § 12

9.

Prinsippet om territorialhøyhet i folkeretten gir vertslandet rett til å utøve myndighet i form av å gi lover, avsi dommer og utøve tvang innenfor territoriets grenser

10.

Norge kan kun utlevere egne borgere til andre nordiske land.

11.

Utenriksdepartementets statistikk over fengslede nordmenn er ikke nøyaktig oppdatert bl.a. fordi noen innsatte ikke ønsker at norske myndigheter skal vite at de er fengslet og følgelig ikke tar kontakt med utenrikstjenesten. Det reelle tall er derfor trolig noe høyere.

12.

Lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte og Den europeiske overføringskonvensjonen av 21. mars 1983

13.

Mindreårige defineres her som alle som ikke har fylt 18 år

14.

Lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester

15.

Jf. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/rundskriv/2002/q-1038-b-retningslinjer-for-handtering-a.html?id=109059

16.

Jf. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2005/veileder-for-norske-familier-som-flytter.html?id=461431

17.

Jf. Straffeloven § 253 og Kjønnlemlestelseloven § 1

18.

Jf. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/integrering/tvangsekteskap.html?id=1027 og http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/integrering/kjonnslemlestelse-2.html?id=1025

19.

For utfordringer knyttet til utstedelse av pass til mindreårige, jf. kapittel 6.1

20.

Lov av 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv. og om tilbakelevering av barn

21.

Jf. Staffeloven § 216

22.

Haagkonvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, tatt inn i Barnebortføringsloven

23.

Jf. Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar, men denne benyttes i få saker

24.

Land merket med stjerne * har ikke tiltrådt Haag-konvensjonen

25.

Jf. www.barnebortføring.no

26.

Haagkonvensjon av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn