Meld. St. 12 (2010–2011)

Bistand til nordmenn i utlandet

Til innholdsfortegnelse

7 Bistand i krisesituasjoner

Det vil alltid foreligge en risiko for større ulykker, kriser, terrorangrep eller naturkatastrofer ved reiser til og opphold i utlandet. Den enkelte kan imidlertid selv gjøre mye for å unngå slike situasjoner og for å redusere skadeomfanget dersom man likevel skulle bli rammet. Blant de viktigste forebyggende tiltak er en grundig vurdering av om reisemålet anses trygt og om reisen og oppholdet er strengt nødvendig å gjennomføre. Norske myndigheter kan bidra med informasjon slik at denne avgjørelsen kan fattes på best mulig grunnlag. Avgjørelsen om man skal reise eller ei må imidlertid den enkelte selv ta.

Dersom man velger å reise, kan flere grunnleggende sikkerhetsforberedelser gjennomføres, herunder innhenting av informasjon om den generelle sikkerhetssituasjon i området, gi beskjed til pårørende om reisemål, tidspunkt for reisen og kontaktinformasjon, foruten å registrere seg hos norske myndigheter1. Det kan også være nyttig å repetere grunnleggende førstehjelpskunnskaper samt medbringe enkelt sikkerhetsutstyr2. Justisdepartementet har utarbeidet en håndbok om hva man selv kan gjøre før man reiser og i situasjoner som måtte oppstå i utlandet dersom man føler seg utrygg eller blir utsatt for alvorlige eller uønskede hendelser3.

7.1 Bistand fra norske myndigheter

Gode forberedelser vil gi større utbytte av reisen, og vil også gjøre at den reisende er bedre rustet dersom en ulykke eller krise skulle inntreffe. Ved alle reiser til land og områder utenfor Europa og Nord-Amerika anbefales det at man på forhånd registrerer sin reise.

Dersom en krise skulle oppstå er det viktig å være klar over at også i forbindelse med ulykker og i krisesituasjoner er det myndighetene i vertslandet som har ansvaret for krisehåndteringen på stedet. Dette omfatter både umiddelbare tiltak som brannslukking og redning, søk etter overlevende samt sikring av ro og orden på skadestedet. Videre omfattes også tiltak for å forhindre pandemier4.

Boks 7.1 Utenriksdepartementets kriseorganisasjon

Utenriksdepartementets kriseorganisasjon har til oppgave å understøtte den lokale krisehåndteringen under ledelse av utenriksstasjonen på stedet. Utover dette vil krisestaben ha et særlig ansvar for kontakt med pårørende og media.

Den strategiske ledelsen av krisehåndteringen ledes av departementets strategiske ledergruppe under ledelse av utenriksråden. Den operasjonelle håndteringen av krisen foretas av krisestaben, som består av fire vaktlag. Ett av disse skal til enhver tid kunne være på plass i departementet i løpet av én time for å håndtere en krise. I krisestab møter også liaisoner fra forsvaret, helsevesenet og politiet. Videre disponerer krisestaben egne utrykningsenheter som i tillegg til ansatte i Utenriksdepartementet også omfatter personell fra politi og helse. Disse vil i løpet av fem timer etter varsling være klare til å reise for å bistå den norske utenriksstasjonen som har lokalt ansvar for håndtering av krisesituasjonen. Som del av krisestaben inngår også et antall personer som har særskilt ansvar for forholdet til pårørende samt personell med ansvar for mediehåndtering. Samtlige medarbeidere i Utenriksdepartementets kriseorganisasjon har grundig opplæring, og det gjennomføres jevnlige øvelser.

Foruten å bistå med informasjon og rådgivning samt hjelpe til med å etablere kontakt mellom de som er rammet og deres pårørende, vil en viktig oppgave for krisestaben i mange kriser normalt være å bistå med frivillig uttransportering av norske borgere fra kriseområdet.

I noen tilfeller vil krisen ha et slikt omfang at det rammede landet vil be om internasjonal bistand. Eventuell bistand fra andre land vil alltid måtte være et supplement til den nasjonale hjelpeinnsatsen. Videre vil internasjonal statlig bistand måtte tilpasses de overordnede rammer som er fastlagt av vertslandets myndigheter. Nærmere omtale av slik bistand, som kan ha ulike former og involvere også ikke-statlige aktører, faller utenfor denne meldingen.

Regjeringens tiltak i tilfelle kriser eller katastrofer i utlandet der norske borgere er involvert vil være avhengig av krisens omfang og behovene til de som er rammet. I utgangspunktet er det Utenriksdepartementet som vil håndtere en krise som rammer nordmenn i utlandet5. Dersom Utenriksdepartementets vanlige organisasjon ikke kan håndtere situasjonen tilfredsstillende, vil det bli satt krisestab i departementet. Ut fra krisens omfang og karakter vil andre departementer og etater kunne støtte Utenriksdepartementets håndtering av krisen. Det vil i slike situasjoner være aktuelt å innkalle Regjeringens kriseråd for å sikre koordinering mellom berørte departementer og andre som er involvert i krisehåndteringen.

Utenriksdepartementet har etablert en egen kriseorganisasjon. Retningsgivende for dette arbeidet har vært St.meld nr. 37 (2004-2005) om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering.

Som del av den løpende kriseforberedelsen utarbeider samtlige utenriksstasjoner risikoanalyser og beredskapsplaner for sine respektive ansvarsområder. Disse oppdateres årlig eller oftere. Videre øves det jevnlig på håndtering av ulike typer kriser både ved utestasjonene og i Oslo.

Siden 2005 har Utenriksdepartementet satt krisestab ved flere anledninger, bl.a. i forbindelse med terrorangrepet i London i juli 2005, under karikatursaken i 2006 der bl.a. den norske ambassaden i Damaskus ble satt i brann, i forbindelse med Libanonkrisen sommeren 2006, under angrepet på Serena hotell i Kabul i januar 2008, i forbindelse med at en norsk journalist ble kidnappet i Afghanistan i november 2009, under jordskjelvet i Chile våren 2010, i tilknytning til den politiske uroen i Egypt i begynnelsen av 2011 og under jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan i mars i år.

Erfaringene med kriseorganisasjon er overveiende gode. Det foretas imidlertid en løpende vurdering av hvordan organisasjonen kan ytterligere profesjonaliseres, bl.a. gjennom bedre opplæring og øving, nærmere samordning av UD-OPS og krisehåndteringsapparatet, samt innføring av nye tekniske løsninger for å få rask oversikt over og kunne gi beskjed til norske borgere i kriseområder.

Boks 7.2 Regjeringens kriseråd

Regjeringens kriseråd skal sørge for strategisk koordinering i forbindelse med kompliserte kriser. Det er lav terskel for å innkalle kriserådet. Kriserådet arbeid omfatter blant annet å vurdere spørsmålet om lederdepartement, sikre god koordinering av tiltak som iverksettes og sikre at informasjon til media, publikum og andre fremstår som klar og koordinert. De faste medlemmene av kriserådet er departementsrådene ved Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet, Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Regjeringens kriseråd skal tilrettelegge for at spørsmål som krever politisk avklaring raskt legges frem for berørte statsråder eller Regjeringen for drøftelse. Kriserådet er et koordinerende organ. Beslutningsmyndigheten i de enkelte saker ligger også i krisesituasjoner i ansvarlig departement. Det departement som er utpekt som lederdepartementet for den aktuelle krisen vil ha sekretariatsfunksjonen for Regjeringens kriseråd og bistås i dette arbeidet av Regjeringens krisestøtteenhet. Krisestøtteenheten har blant annet ansvar for å utarbeide oppdaterte situasjonsrapporter, analyser av situasjonen og håndtering av informasjon til media og publikum.

I konkrete situasjoner har det vist seg meget viktig og nyttig å ha en løpende og god dialog med andre aktører som Sjømannskirken, reisebransjen, forsikringsbransjen osv. Dette vil det også bli lagt vekt på i kommende kriser.

Basert på erfaring vil det i krisesituasjoner hvor norske myndigheter har besluttet å bistå med utreise være behov for avklaringer av hvem som skal omfattes av et slikt tilbud. Ved transport til Norge vil tilbudet kun gjelde norske statsborgere og andre som har lovlig opphold i Norge. Under Libanon-krisen oppstod det utfordringer knyttet til at familiemedlemmer av norske statsborgere ble evakuert til Norge uten å ha visum eller oppholdstillatelse for lovlig opphold i landet. Det oppstod også problemer knyttet til at norske statsborgere uten tilknytning til Norge eller noen form for sosialt eller familiært nettverk her, plutselig befant seg i en situasjon hvor de ikke visste hvor de kunne bo eller henvende seg ved ankomst til landet.

Basert på disse erfaringene vil det i tilsvarende situasjoner i fremtiden innføres strengere regler for hvem som skal få tilbud om utreisebistand. I denne sammenheng vil det bli lagt vekt på å unngå å splitte familier. Konkret kan dette gjøres ved at dersom en person tilbys bistand til å forlate et område, vil også vedkommendes umiddelbare familie (ektefelle, samboer og barn) få samme tilbud.

Libanon-krisen avdekket at det i visse tilfeller kan være behov for rask uttransportering av norske borgere med skip. De fleste skip er imidlertid ikke utstyrt for transport av et større antall passasjerer. Nærings- og handelsdepartementet har derfor i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utviklet planer for raskt å kunne bistå med mat, vann, redningsvester m.v. Samtidig har Sivilforsvaret planer for bistand til opprettelse av mottakssentra for et større antall nordmenn som kommer hjem etter evakuering fra utlandet.

Hver krise er unik, og det er avgjørende å ha strategisk og operasjonell fleksibilitet for krisehåndtering innenfor overordnede fastlagte rammer. Disse hensyn anses godt ivaretatt i dagens krisehåndteringsapparat.

7.2 Internasjonalt krisesamarbeid

De nordiske land samarbeider nært i spørsmål om beredskap og krisehåndtering, både på hoved-stadsnivå og i tredjeland. Dette samarbeidet kommer i tillegg til det etablerte nordiske konsulære samarbeidet. Krisesamarbeidet omfatter alt fra beredskapsplanlegging og løpende informasjonsutveksling til felles øvelser og koordinering i reelle krisesituasjoner. Ved behov inngås også lokale avtaler om arbeidsdeling, bl.a. knyttet til ansvar for mediehåndtering, pårørendesenter og vaktordninger på sykehus, flyplasser mv.

Det formaliserte konsulære samarbeidet mellom landene i EU er fremdeles under utvikling. Samtidig koordinerer ofte flere av EU-landene sin innsats i forbindelse med ulykker, naturkatastrofer og andre krisesituasjoner, spesielt når det gjelder informasjonsutveksling, men også mht. evakuering. Innenfor EUs samordningsmekanisme for sivil krisehåndtering ser Kommisjonen på muligheten for å etablere felles retningslinjer for hvordan medlemslandene kan samordne innsatsen for å ivareta borgernes behov og rettigheter ved større hendelser og kriser.

De nordiske EU-land tar aktivt del i EUs samarbeid på dette felt og søker å koordinere sin innsats også med Norge. I enkelte tilfeller har Norge fått delta direkte i koordineringsarbeidet i EU, både lokalt og sentralt.

Utenriksdepartementet vil også fremover legge stor vekt på arbeidet med å bistå nordmenn i utlandet i forbindelse med kriser og katastrofer, både gjennom utvikling og regelmessig øving av kriseberedskapen, ved å legge til rette for forhåndsregistrering av norske reisende og gjennom løpende informasjon og rådgivning til norske borgere i utlandet. I arbeidet med å forbedre kriseinnsatsen vil det bli lagt vekt på å videreutvikle det nordiske krisesamarbeidet og knytte seg til EUs krisehåndteringsarbeid der dette er mulig og anses formålstjenlig.

Figur 7.1 

Figur 7.1

Fotnoter

1.

Jf. kapittel 4.3

2.

For eksempel lommeapotek, lykt, ekstra batteri el. til mobiltelefon mv.

3.

Jf. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/Veiledninger_brosjyrer/2009/sikker-reise.html?id=582926

4.

Norge har tilsvarende planer, jf. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/rapporter_planer/planer/2006/nasjonal-beredskapsplan-for-pandemisk-in.html?id=102132

5.

Unntak fra dette kan være ved ulykker eller kriser i Norges umiddelbare nærhet, der det departement som har fagansvar for den sektor som er sterkest berørt, normalt vil lede krisearbeidet med støtte fra andre berørte departementer og regjeringens krisestøtteenhet