Meld. St. 13 (2011–2012)

Utdanning for velferd

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Utfordringen

2 Utviklingstrekk

2.1 Generell samfunnsutvikling

Den nordiske modellen, med gode og universelle velferdsordninger, høy sysselsettingsgrad, små lønnsforskjeller, sterke kollektive aktører, høy grad av medvirkning og et godt samarbeidsklima mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, er et viktig fortrinn for Norge i en verden preget av usikkerhet og økende konkurranse. Dette gir et solid fundament for videre utvikling av velferdssamfunnet.

Om lag 80 % av nasjonalformuen består av menneskelige ressurser. Befolkningens kompetanse utgjør den viktigste faktoren for vekst. Det norske arbeidslivet preges av høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Over 75 % av befolkningen mellom 15 og 64 år er i arbeid. Gode velferdsordninger for barnefamilier som foreldrepermisjon, barnehager og fleksible arbeidsordninger har lagt til rette for at både kvinner og menn kan beholde tilknytningen til arbeidslivet når de får barn. Norge er i dag på topp i Europa når det gjelder fødselstall.

Det er ikke mulig å forutse eksakt hva slags kompetanse landet trenger for å møte framtidens behov i arbeidslivet, men noen utviklingstrekk er relativt sikre. I St.meld. nr. 44 (2008 – 2009) Utdanningslinja peker regjeringen blant annet på at arbeidslivet blir stadig mer kunnskapsbasert og kunnskapsintensivt. Langt flere stillinger vil kreve mer formell utdanning enn det som er vanlig i dag, og færre arbeidsgivere vil etterspørre personer med opplæring bare fra grunnskolen. Samtidig blir befolkningen og arbeidsstyrken stadig eldre. Det skaper nye rekrutteringsutfordringer.

Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste grupper har hatt en markert oppgang i realinntekten. Samtidig økte inntektsforskjellene noe i perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet, for så å bli redusert igjen fra 2006. Andelen av befolkningen med inntekt under lavinntektsgrensen har vært stabil de siste årene, men antall barn som lever i lavinntektsfamilier har økt.

De siste 20 årene har alle grupper i Norge – uavhengig av utdanning og inntekt – fått bedre helse, og levealderen har økt. Bedringen har imidlertid vært større for grupper med lang utdanning og høy inntekt enn for dem med kort utdanning og lav inntekt. Helse er ulikt fordelt mellom sosioøkonomiske grupper i befolkningen, og forskjellene er økende. Tilsvarende ser vi at brukere av tjenester innenfor barnevernet i større grad enn andre har lav utdanning og lav inntekt.

Selv om det norske arbeidslivet generelt kjennetegnes ved høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet, er sysselsettingen blant funksjonshemmede lav og har ikke økt de siste årene. Personer med innvandrerbakgrunn er en annen gruppe med lavere yrkesdeltakelse enn resten av befolkningen, og dette gjelder i særlig grad kvinner. Antall personer registrert med nedsatt arbeidsevne er stabilt eller svakt økende. Disse vil ha behov for arbeidsrettede tiltak, og noen vil trenge helsemessig bistand. De som faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lettere utenfor andre deler av velferdssamfunnet. Det er en sterk sammenheng mellom tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lav inntekt for personer i yrkesaktiv alder.

Utdanningssystemet har blitt stadig mer omfattende de siste 50-60 årene. Det har vært bred politisk enighet om å satse på utdanning. Utdanning danner grunnlag for økonomisk vekst og verdiskapning og for den enkeltes personlige utvikling og framtidsmuligheter. Derfor er det også et mål for regjeringen at det skal være god tilgang til utdanning for hele befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn og geografisk tilhørighet. Det er bekymringsfullt at så mange av elevene faller fra i videregående opplæring, særlig ved de yrkesfaglige studieretningene.

I 2010 var nesten 28 % av befolkningen over 16 år registrert med høyere utdanning, og det var ca. 241 000 studenter ved universiteter og høyskoler.1 Fra 2000 til 2010 økte studenttallet med over 41 000, og kvinnene sto for den største økningen. Årsaken til økningen i studenttallene ligger blant annet i at det har blitt flere unge i aldersgruppen 19-24 år de siste årene, og at en større andel av dem studerer. Høsten 2010 deltok 31 % av befolkningen i denne aldersgruppen i høyere utdanning, og blant norskfødte med innvandrerforeldre var andelen 38 %. Samlet sett hadde litt over 10 % av studentene innvandrerbakgrunn.2

Andelen av befolkningen med høyere utdanning øker, mens andelen med videregående opplæring som høyeste fullførte utdanningsnivå er stabil og andelen ufaglærte går ned. Dette samsvarer med SSBs framskrivninger av forventet arbeidskraftbehov fordelt på ulike utdanningsnivåer, der Norge er det landet i OECD der det ventes lavest andel arbeidsplasser som ikke krever minst fullført videregående opplæring. SSBs beregninger viser at i 2025 vil 40 % av arbeidsstyrken ha utdanning på universitets- og høyskolenivå. I perioden 2004-2025 vil antall personer med utdanning på bachelorgradsnivå øke med 50 % og på mastergradsnivå med 60 %. I offentlig sektor vil 42 % ha høyere utdanning.

En internasjonal rangering fra 2010 viser at Norge er blant de landene i verden som har best tilgjengelighet til høyere utdanning. Bare Finland kommer bedre ut.3

Tilgang til kompetent arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde offentlige velferdstjenester av høy kvalitet. Vi har et fleksibelt arbeidsmarked, og etterspørselen etter arbeidskraft vil til enhver tid måtte tilpasse seg den kompetansen som er tilgjengelig. Tilpasningen kan bedres gjennom bedre tilrettelegging for likestilling mellom kjønnene og for mennesker med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

2.1.1 Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Vi har fortsatt et svært kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge.4 Statistikken viser systematiske forskjeller mellom menn og kvinner. Mange kvinner arbeider deltid, og kvinner er i mindre grad i lederstillinger. Kvinner dominerer innenfor omsorg, mens menn er klart i flertall i industri, oljeutvinning og bygg og anlegg. Åtte av ti som arbeider i helse- og velferdstjenestene, er kvinner. Halvparten arbeider deltid.5

Kjønnsforskjellene ser heller ikke ut til å bli mindre i framtiden dersom vi ser på utdanningsvalg både i videregående opplæring og i høyere utdanning. Selv om seks av ti studenter i dag er jenter, og jenter har bedre karakterer fra videregående opplæring enn gutter, velger de fortsatt svært tradisjonelt. Ca. 78 % av alle som tok høyere utdanning innenfor helse-, sosial- og idrettsfag i 2010, var kvinner. I videregående opplæring velger jentene i større grad allmennfag, helse- og sosialfag og formgivingsfag, mens guttene er i flertall på mekaniske fag og byggfag.

Til tross for en relativt jevn inntektsfordeling i befolkningen har kvinner i gjennomsnitt lavere inntekt enn menn. Noe av årsaken er at kvinner i større grad arbeider deltid. Sysselsettingen blant kvinner er nesten like høy som blant menn, men økt utdanning og yrkesdeltakelse blant kvinner har likevel ikke ført til at lønnsforskjellene er blitt borte.6

I Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene, Likestilling 2014, som ble lagt fram i november 2011, er det presentert ulike tiltak som skal gjennomføres for å bidra til mer likestilling i både utdanningssystemet og arbeidslivet.

2.1.2 Et mangfoldig samfunn

Vi lever i dag i en åpnere verden enn tidligere, og Norge har i løpet av få år blitt et langt mer flerkulturelt samfunn med større mangfold. Dette er et gode for samfunnet både på kort og lang sikt. Per 1. januar 2011 utgjorde innvandrere inkludert norskfødte med innvandrerforeldre 600 900 personer eller om lag 12,2 % av befolkningen, og de er representert i alle landets kommuner. Oslo har den største andelen, med 170 000 eller 28,4 % av innbyggertallet. De fleste innvandrerne i Norge kommer fra det nordlige Europa og andre vestlige land, men andelen med ikke-vestlig bakgrunn øker mest.7

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør dermed også en stadig økende gruppe innenfor helse- og velferdssektoren, både som brukere av tjenestene og som tjenesteytere. Nesten halvparten av de ansatte med innvandrerbakgrunn i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er ufaglærte; likevel utgjør årsverkene til personer med innvandrerbakgrunn 10 % av de høyskoleutdannede og over en tredel av alle legene.8

Generelt har innvandrere, særlig fra ikke-vestlige land, lavere yrkesdeltakelse og høyere ledighet enn befolkningen sett under ett, selv om det er forskjeller mellom grupper fra ulike land. Det tilsier at de representerer et uutnyttet potensial for arbeidskraft. På landsbasis økte totalt antall sysselsatte med innvandrerbakgrunn fra ca. 250 000 i 2009 til ca. 275 000 i 2010. Menn hadde en sysselsetting på 65,8 %, mens kvinnene lå på 57,1 %. I hele befolkningen var andelen henholdsvis 71,6 % og 66,5 %. Med andre ord er forskjellen i sysselsettingsgrad størst blant kvinnene.9 Gode arbeidsforhold og godt tilrettelagt utdanning er av vesentlig betydning for at personer med innvandrerbakgrunn skal bli godt integrert i det norske samfunnet.

Et flerkulturelt samfunn stiller nye krav til faglige og pedagogiske tilnærmingsmåter både i utdanningssystemet og helse- og velferdstjenestene. I framtiden vil det være flere personer med minoritetsbakgrunn som vil ha behov for helse- og omsorgstjenester. I tillegg har denne gruppen en høyere forekomst av enkelte helseproblemer som overvekt og diabetes.10 Det er likevel store forskjeller mellom ulike nasjonale grupper.11 Blant flyktninger og asylsøkere er dårlig psykisk helse et særlig problem. Innvandrere har ofte liten kunnskap om det norske systemet og helsetjenestene, og det er derfor viktig å informere om tjenestene på en måte som gjør at flest mulig kan dra nytte av dem og få nødvendig hjelp så tidlig som mulig.

Det kommunale hjelpeapparatet må ha systemer og rutiner som ivaretar også personer med minoritetsbakgrunn på en god måte. Dette inkluderer de nasjonale minoritetene, jf. St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoriteter i Norge. God kommunikasjon, åpenhet og respekt for forskjellighet er avgjørende, herunder gode tolketjenester og språklig tilrettelegging både skriftlig og på annen måte. Generelt er det behov for å bygge opp bedre kompetanse i flerkulturell forståelse i helse- og velferdstjenestene og i utdanningene. De som utdannes vil i framtiden ha flere kolleger med en annen kulturell bakgrunn, og noen av dem vil også søke arbeid i andre land. Samtidig er det behov for å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til utdanningene og tjenestene, jf. regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering.12

Grunnlaget for regjeringens samepolitikk, og dermed også for denne stortingsmeldingen, er at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Utfordringer og tiltak som beskrives i meldingen, gjelder derfor begge folkegruppene generelt. Det er små forskjeller mellom samer og nordmenn når det gjelder helse. Den samiske befolkningen kan imidlertid ha enkelte særskilte utfordringer i møte med helse- og velferdstjenestene som også kan ha betydning for utdanningene. Forskning viser for eksempel at samiske pasienter ikke er like tilfreds med helse- og velferdstjenestene som befolkningen for øvrig. Svak forståelse for samisk kultur og mulighet til å bruke samisk språk i kontakt med tjenestene oppgis som årsak.13

Regjeringen er opptatt av at det blir iverksatt tiltak som bidrar til at samiske pasienter og brukere får tilpassede helse- og velferdstjenester. Det er viktig at løsninger for den samiske befolkningen institusjonaliseres og ikke er avhengig av enkeltpersoners engasjement. Målet er likeverdighet i tilbud og resultat. Kunnskap om samiske forhold og samisk språk innenfor helse- og velferdstjenestene er en forutsetning for gode og likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. Offentlige etater bør derfor ta ansvar for å øke kunnskapen om samiske forhold i egen organisasjon. Regjeringen stimulerer til forskning om samers helse og levekår gjennom tilskudd til Senter for samisk helseforskning ved Universitetet i Tromsø.

Sametinget, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Kunnskapsdepartementet har i fellesskap tatt initiativ til en undersøkelse om bruken av samiske språk i Norge. Undersøkelsen vil omfatte nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, og vil blant annet kartlegge om språkbrukerne bruker samisk i kontakt med offentlige tjenester og tilbud, og hva som eventuelt er årsakene til at de ikke bruker samisk i slike sammenhenger. Undersøkelsen skal være ferdig i april 2012.

I Handlingsplan for samiske språk – status 2010 og videre innsats 2011 har regjeringen foreslått flere tiltak for å øke det offentliges tilbud på samisk til brukere på alle samfunnsarenaer. Videre har Helse- og omsorgsdepartementet i sine oppdragsdokumenter til helseforetakene stilt krav om at det skal etableres tolketjenester og iverksettes tiltak for å styrke ansattes språk- og kulturkompetanse knyttet til den samiske befolkningen.

Behovet for tolketjenester og andre former for tilrettelegging gjelder også enkelte grupper med nedsatt funksjonsevne, blant annet døve. Tolkehjelp er en tjeneste på linje med tekniske hjelpemidler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mennesker som helt eller delvis mangler tale, vil ha behov for andre uttrykksformer. Disse uttrykksformene har fellesbetegnelsen alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Eksempler på ASK er bruk av håndtegn, fotografi, grafiske symboler eller fysiske gjenstander. Samfunnet kan spare store summer på å legge bedre til rette for mennesker med nedsatt arbeidsevne.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som trådte i kraft 1. januar 2009, regulerer samfunnets plikt til å legge til rette for likestilling, inkludering og aktiv deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Det innebærer at retten til å leve et likeverdig liv med tilgang til velferdsgoder som for eksempel arbeid, utdanning, bolig og fritidstilbud gjelder i like stor grad for personer med funksjonsnedsettelser som for funksjonsfriske. Full deltakelse og likestilling oppnås både gjennom generelle virkemidler med sikte på at alle deler av samfunnet i størst mulig grad blir tilgjengelig for alle, jf. regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet,14 og gjennom tilgang til hjelpemidler og nødvendig tilrettelegging i arbeid, utdanning og dagligliv.

2.1.3 Et mer kunnskapsintensivt arbeidsliv

Kravet til videreutvikling av egen kompetanse forsterkes i et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv og framhever behovet for å gi både ungdom og voksne bedre adgang til yrkesveiledning.

St.meld. nr. 30 (2003 – 2004) Kultur for læring skisserte muligheter for et koordinerende organ for utdannings- og yrkesrådgivning på regionalt nivå som skulle styrke rådgivningstjenesten i skolene. Partnerskap for karriereveiledning er nå innført i alle fylker, jf. St.meld. nr. 44 (2008 – 2009) Utdanningslinja.

Systematisk og tett kontakt mellom utdanningssektoren og arbeidslivet er en forutsetning for at arbeidslivets behov fanges opp og ivaretas. For regjeringen er det et mål å bygge videre på dagens samarbeidsformer. Det må gis flere muligheter for kontakt mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv på måter som gir elever og studenter innsikt, læring og motivasjon. Det gir store fordeler for arbeidslivet å integrere kunnskap fra utdannings- og forskningssystemet i virksomheten, samtidig som utdanningene tjener på å trekke inn arbeidsmåter og erfaringer fra arbeidslivet. Tettere kontakt med arbeidslivet vil også kunne gjøre utdanningene mer attraktive og påvirke de unges utdanningsvalg.

Regjeringen har i St.meld. nr. 7 (2008 – 2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge tatt til orde for omfattende tiltak for å legge til rette for en bedre utnyttelse av den samlede arbeidsstyrken. Dette skal gjøres gjennom å styrke den enkeltes muligheter for kompetanseutvikling og læring i arbeidslivet. Å tilegne seg ny kunnskap og kompetanse har stor verdi i seg selv. Samtidig skal utdanning kvalifisere for arbeidslivet. Dårlig samsvar mellom arbeidstakers kompetanse og arbeidslivets behov er dårlig investering.

2.1.4 Teknologisk utvikling

Regjeringen vil legge vekt på å utnytte de mulighetene teknologien gir for mer brukertilpassede tjenester og mer effektiv bruk av ressurser. Teknologi kan ikke erstatte mennesker, men kan gjøre det mulig å organisere tjenestene på nye måter i tråd med Samhandlingsreformens mål om brukermedvirkning og at brukerne i større grad skal få hjelp der de bor. For brukerne kan teknologien legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, aktiv omsorg og hverdagsrehabilitering, bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenesteansvarlige, nærmiljø, familie og frivillige. På den måten kan den fremme egenstyring og uavhengighet og bidra til at mennesker kan klare seg selv også med sykdom og nedsatt funksjonsevne. For helse- og velferdstjenestene er bruk av særlig informasjons- og kommunikasjonsteknologi et middel til effektivisering og kvalitetsheving.

I dag kjennetegnes ikke alltid behandlingskjedene av den samhandlingen som er nødvendig for å møte brukernes behov for tjenester. Potensialet som ligger i bruk av IKT, utnyttes i mange tilfeller for dårlig. For eksempel kommuniserer de kommunale helse- og omsorgstjenestene mange steder fortsatt med sine viktigste samarbeidspartnere, som fastlege og sykehus, via brev og telefon. Som ledd i Nasjonal strategi for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren 2008-2013 gir Helsedirektoratet tilskudd til tiltak på området. I forbindelse med innføringen av Samhandlingsreformen har Stortinget i statsbudsjettet for 2012 blant annet bevilget 85 millioner kroner til utvikling av en elektronisk nasjonal kjernejournal som skal bidra til mer effektiv utveksling av pasientinformasjon. Samtidig er en ordning med elektroniske resepter under gradvis innføring, med mål om at de skal være tatt i bruk i alle fylker i løpet av 2013.

I Arbeids- og velferdsetaten er det igangsatt en omfattende modernisering av IKT-systemene. Det skal utvikles selvbetjeningsløsninger som blant annet gir brukerne mulighet til å fremme krav om ytelser, tilgang til relevant informasjon og innsyn i egen sak. Samtidig skal brukere som trenger bistand, få oppfølging. Målet er at nye IKT-systemer skal frigjøre tid og ressurser til brukeroppfølging på NAV-kontoret og føre til større grad av elektronisk samhandling for å sikre informasjonsflyt og automatisering.

Utvidet bruk av IKT-baserte systemer som inneholder personopplysninger, medfører også sårbarhet. Opplysninger kan komme på avveie, feil informasjon kan få katastrofale følger for brukere og pasienter, og det samme gjelder hvis kritisk informasjon ikke er tilgjengelig til rett tid på grunn av systemsvikt. Det er derfor viktig at de ansatte i tjenestene har nødvendig kunnskap om IKT-sikkerhet og personvern.

I samarbeid med andre departementer er Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i gang med å utarbeide en nasjonal strategi for IKT-politikken, der velferdsteknologi og e-helse vil være blant innsatsområdene. Ny teknologi som nettbaserte tjenester, mobile helsetjenester og smarthusløsninger vil på sikt inngå som en integrert del av helse- og velferdstilbudet. Nye tekniske og organisatoriske løsninger vil samtidig bidra til bedre og enklere samhandling, redusert arbeidsbelastning og bedre utnyttelse både av arbeidskapasiteten i helse- og velferdssektoren og av kostbart medisinsk utstyr.

I et «hjemmesykehus» kan et bredt spekter av fysiologiske målinger fortelle hjelpeapparatet hvor pasienten er og hvordan vedkommende har det. Det vil være mulig ved hjelp av sensorer og målinger å vurdere temperatur, identifisere fall og sjekke blodtrykk, oksygenopptak osv. Helsepersonell kan tilkalles når pasienten ønsker eller har behov for assistanse.

Et annet eksempel på effektiv bruk av teknologi er dialyseapparater. Moderne dialyseapparater med kommunikasjonsmuligheter gjør pasienter i stand til å rense blod i sitt eget hjem uten å måtte reise til sykehus flere ganger i uken. Pasienten har mulighet for video- og alarmkommunikasjon med en kompetent lokal AMK-sentral som kan rykke ut og bistå ved eventuelle problemer.15

Med bakgrunn i St.meld. nr. 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge, som pekte på betydningen av fornyelse i offentlig sektor og samspill mellom offentlig sektor og næringslivet, ble det nedsatt et utvalg (Hagen-utvalget) for å utrede muligheter og foreslå nye, innovative grep og løsninger for å møte framtidens utfordringer på helse- og velferdsområdet. Utvalget har i NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg lagt fram forslag til tiltak og løsninger med vekt på blant annet nye boformer, teknologi, brukerorganisering og ny kunnskap.

Hagen-utvalget peker på at den kommunale omsorgssektoren må tilføres mer teknisk kompetanse både gjennom utdanningene og ved at den rekrutterer teknisk kyndig personell som kan stå for innføring, tilpasning, vedlikehold og bruk av ny teknologi. For å utnytte mulighetene kreves ikke bare kunnskap om, men også positive holdninger til teknologi. Utvalget mener at opplæring og kompetanseheving av personalet og bruker- og pasientopplæring må skje både før og parallelt med innføring av velferdsteknologi. Innføringen må forberedes og introduseres på en måte som gjør at de ansatte oppfatter teknologien som et hjelpemiddel og en støtte i omsorgsarbeidet, der målet er å gi brukerne større trygghet og bedre muligheter til å mestre egen hverdag.

Boks 2.1 Høyteknologiske ambulanser

Dagens moderne ambulanser er i mange tilfeller like godt utrustet som et akuttmottak ved et mindre norsk sykehus. De har også mobildataterminaler som utveksler vital pasientinformasjon som Sp02 (oksygenmetning) og ETCO2 (ventilasjon ved hjerte- og lungeredning) mellom ambulanse, AMK og sykehus. Dette gjør det enklere å iverksette riktig behandling på stedet eller når pasienten ankommer sykehuset.

I hovedsak må opplæring i ny teknologi foregå som internopplæring i kommuner og statlige virksomheter, gjerne i samarbeid med og ved hjelp av utdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsentraler og andre fagmiljøer. En del av den praktiske opplæringen må knyttes til den konkrete innføringen av teknologien.

Utvalget peker spesielt på at kapasiteten av ergoterapeuter bør økes vesentlig, og foreslår at kunnskap om velferdsteknologi bør inngå i helse- og sosialfagutdanningene både i videregående opplæring og ved høyskoler og universiteter. Samtidig anbefaler utvalget at velferdsteknologi bør bli et eget fagområde innenfor tekniske fag. Rapporten har vært på høring, og utvalgets forslag og høringsinnspillene er nå til vurdering i Helse- og omsorgsdepartementet.

2.1.5 Frivillig sektor

Det er et stort antall frivillige organisasjoner i Norge, mange med landsdekkende virksomhet i form av lokale lag og foreninger. I frivillighetsmeldingen understreker regjeringen:

Arbeid til alle, gode velferdsordninger og å styrke fellesskapet er avgjørende for å skape et godt samfunn. En god og velfungerende offentlig sektor kan bidra til dette. Men uten et sterkt sivilsamfunn hvor enkeltmennesker sammen bidrar til gode lokalsamfunn, kan vi ikke lykkes i arbeidet for et samfunn hvor alle er med.16

Frivillige organisasjoner bidrar med uvurderlig innsats i samfunnet, både gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet arbeid. De representerer i seg selv en viktig faktor i det helsefremmende og forebyggende arbeidet gjennom aktivisering og som sosiale nettverk. Organisasjonene er også viktige pådrivere for bedre helse gjennom helse- og velferdspolitisk aktivitet og bidrar til å synliggjøre påvirkningsfaktorer for god og dårlig helse lokalt og nasjonalt.

I St.meld. nr. 25 (2005 – 2006) Mestring, muligheter og mening understreker regjeringen organisasjonenes betydelige innsats på omsorgsfeltet. Det vises til at de historisk sett har vært pionerer og banet vei for det som senere er blitt naturlige oppgaver for velferdsstaten. Meldingen peker på partnerskap med familie og lokalsamfunn som en hovedstrategi for å møte framtidens omsorgsutfordringer.

2.1.6 Private aktører

Mange private aktører leverer helse- og velferdstjenester, enten på oppdrag fra det offentlige eller på forretningsmessig basis. Dette utgjør en viktig del av det samlede tilbudet. Innenfor spesialisthelsetjenesten er for eksempel private virksomheter og avtalespesialister viktige samarbeidspartnere. Regjeringen vil at sykehus eid og drevet av frivillige organisasjoner skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige.

Samtidig som befolkningens utdanningsnivå fortsetter å øke, har Internett gjort helserelatert informasjon lett tilgjengelig for alle. Det bidrar til at brukerne har mer kunnskap om helse- og velferdstjenestene, ulike behandlingsmetoder og tilbud samt sine generelle rettigheter. Dette stiller tjenestene overfor nye utfordringer, og kombinert med en fortsatt vekst i kjøpekraft kan det også skape et større marked for private tilbydere. I tillegg er det flere som kjøper helsetjenester i utlandet.

Private aktører skal ha forutsigelige rammevilkår. Regjeringen er samtidig opptatt av at det ikke skal bli økt skjevfordeling i befolkningens adgang til helse- og velferdstjenester gjennom at kjøpesterke grupper søker til private tilbud. Svake grupper med sammensatte problemer vil lett falle utenfor slike tilbud.17 En økt framvekst av private tilbydere kan også medføre at de offentlige tjenestene tappes for høyt kvalifisert personell. Regjeringen vil derfor fortsette å styrke de offentlige helse- og velferdstjenestene og legge til rette for gode arbeidsforhold for de ansatte.

2.1.7 Alternativ behandling

Et økende antall brukere oppsøker tilbud innenfor alternativ medisin. I 2008 brukte en av seks voksne slike tjenester.18 Elementer av alternativ behandling, som akupunktur, har etter hvert også blitt tatt opp i skolemedisinen. Regjeringen har tatt initiativ til å styrke kunnskapsgrunnlaget på området gjennom etableringen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø og det tilknyttede Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling.19

2.2 Utvikling i befolkningens behov for helse- og velferdstjenester

En rekke utviklingstrekk i befolkningens behov for helse- og velferdstjenester går på tvers av tjenestene. Personer som mottar behandling eller tiltak fra én tjeneste, er ofte mottakere av andre tjenester parallelt. Mange opplever et system der tjenestetilbyderne har begrenset kommunikasjon seg imellom. For personer som opplever flere sosiale eller helse- og omsorgsrelaterte problemer, kan effekten av tjenestetilbudene bli forsinket eller i verste fall utebli dersom hjelpen de tilbys ikke er koordinert. Behovet for helhetlige og koordinerte tjenester står derfor sentralt.

Morgendagens brukere vil ha andre behov og utfordringer enn tjenestemottakere i dag eller for noen år siden, men i mange tilfeller også andre ressurser til å mestre dem. De vil ha mer utdanning, være mer ressurssterke, være vant til å bruke ny teknologi og digitale medier og stille større krav. Det gjelder også pårørende. I dag er voksne mennesker vant til og forventer å bestemme over sin egen tilværelse, og tjenestene har til en viss grad tilpasset seg denne utviklingen ved å åpne for brukermedvirkning og tilby mer brukerstyrte tjenester. På den annen side viser rapporten fra Barnevernpanelet at mange barnevernsbarn opplever å ha liten innflytelse over eget liv, og panelet foreslår tiltak for å bøte på dette.20

2.2.1 Arbeids- og velferdsområdet

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) forvalter en tredel av statsbudsjettet gjennom et stort spekter av arbeidsrettede tiltak og tjenester og ulike stønadsordninger. Gjennom et livsløp vil så å si alle befolkningsgrupper være i kontakt med NAV gjennom ulike trygdeytelser eller mer omfattende tjenester. Mange møter NAV bare gjennom telefon og brev og er derfor avhengige av å få enkel og ryddig informasjon om relevante ytelser og hvilke rettigheter og muligheter de har. Andre har mer sammensatte behov og kan trenge for eksempel helsetjenester og bistand til bolig i tillegg til kvalifisering og arbeidstrening. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal gi brukerne hjelp som er tilpasset deres behov. Ansatte må særlig evne å tilby en individuelt tilpasset bistand som bl.a. innebærer å samordne tjenester og tiltak fra ulike sektorer.

Høy sysselsetting er et sentralt mål i arbeids- og velferdspolitikken. Det sikrer inntekt for den enkelte og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet og bærekraftige velferdsordninger. Undersøkelser viser at egen utdanning og foreldres sosioøkonomiske bakgrunn er avgjørende faktorer for framtidig arbeidstilknyting, økonomi og helse. Når en stor andel av befolkningen tar utdanning eller er i arbeid, blir det vanskeligere å være utenfor. For å motvirke større sosiale forskjeller er det derfor nødvendig å legge til rette for at de som trenger det, får tilstrekkelig godt tilrettelagt hjelp til å kunne delta i arbeidslivet og være aktive samfunnsborgere.

Selv om yrkesdeltakelsen i Norge er svært høy sammenlignet med Europa for øvrig, står mange utenfor arbeidsstyrken og mottar helserelaterte stønader. Til tross for stor politisk oppmerksomhet har det ikke lykkes i tilstrekkelig grad å redusere denne andelen. Det har vært en relativt sterk økning i antall unge som mottar uføretrygd. Mange yngre voksne mottar også økonomisk sosialhjelp. I 2006 var 25 % av sosialhjelpsmottakerne i aldersgruppen 30-39 år.21

Fattigdom rammer ikke hele, lett identifiserbare sosiale grupper, men enkeltpersoner innenfor et bredt spekter av grupper. Svak tilknytning til arbeidslivet er den største enkeltårsaken til lav inntekt. Enkelte har sammensatte og langvarige levekårsproblemer. Det gjelder bl.a. bostedsløse, tungt belastede rusmiddelavhengige, innsatte i fengsler, prostituerte og langtidsmottakere av sosialhjelp.

Statens utgifter til alderspensjon vil vokse sterkt de neste tiårene. Dette følger dels av økningen i antall alderspensjonister. I tillegg vil den gjennomsnittlige pensjonisten ha opptjent mer tilleggspensjon. En ytterligere økning i utbetalingene kan komme dersom en gradvis eldre arbeidsstyrke medfører en økning i antall uførepensjonister. Aldringen av befolkningen vil også påvirke andre offentlige inntekts- og utgiftsposter, først og fremst til helse og omsorg.

For å møte utfordringene knyttet til en eldre befolkning er det avgjørende at vi klarer å mobilisere de arbeidskraftressursene vi har. Personer som av ulike grunner befinner seg i randsonen av arbeidsmarkedet, må gis økt mulighet til å komme i arbeid. Samtidig som arbeid forebygger fattigdom og fremmer integrering, gir det den enkelte mulighet til å bruke sine evner og være del av et sosialt fellesskap. Færre langtidssyke og uføre og større muligheter til å få arbeid for funksjonshemmede og personer med nedsatt arbeidsevne vil bety høyere livskvalitet for mange mennesker.

Personer med funksjonsnedsettelser er en sammensatt gruppe med ulike utfordringer på arbeidsmarkedet. Det er derfor behov for både særordninger og virkemidler som er individuelt tilpasset for å sikre helhetlige løsninger for den enkelte. Det er viktig å utvikle virkemidler som kan hjelpe både arbeidssøker og arbeidsgiver med å redusere usikkerhet og risiko. Et eksempel er tiltak som gir arbeidssøkere mulighet til å få prøvd ut sin arbeidsevne og arbeidsgivere til å vurdere om det er grunnlag for ansettelse.

Innvandrere er også en sammensatt gruppe der terskelen inn til arbeidsmarkedet for mange er høyere enn for befolkningen for øvrig. Det er viktig å øke sysselsettingen og redusere ledigheten blant personer med innvandrerbakgrunn.

2.2.2 Barnevern

Det er et stadig voksende antall familier som er i kontakt med barnevernet, og mange får hjelp over flere år. Både antall barn som mottar tiltak og antall undersøkelser øker. I 2010 mottok om lag 50 000 barn tiltak fra barnevernet. Langt de fleste mottar ulike former for hjelpetiltak som besøkshjem, støttekontakt eller barnehageplass. Ved utgangen av året var det 37 300 barn registrert med tiltak i barnevernet. Av disse var om lag 12 500 plassert utenfor familien, enten som hjelpe- eller omsorgstiltak. Om lag 70 % var plassert i fosterhjem (ca. 8800), mens om lag 11 % (ca. 1400) var plassert i barnevernsinstitusjoner.22

En oppvekst preget av betydelige sosiale og økonomiske problemer kan redusere barnas mulighet til å utvikle seg fysisk, psykisk og sosialt. Det kan også føre til understimulering og mangelfull språkutvikling, som igjen kan resultere i svake skoleferdigheter og dårlig selvbilde. En omfattende studie av hvordan det går med tidligere barnevernsbarn som voksne, viser at det går vesentlig dårligere med dem enn med den øvrige befolkningen på områder som utdanning, arbeidsledighet, uførhet, inntekt og bruk av sosialhjelp.23

Barn som får hjelp av barnevernet, er ofte avhengige av hjelp fra flere tjenester, på flere områder og i flere faser av livet. I et forebyggende perspektiv vil utsatte barn og deres familier ha behov for hjelp så tidlig som mulig for å bidra til positiv endring i barnets utvikling og forhindre at det utsettes for skadelige forhold eller omsorgssvikt. Barn og ungdom må derfor fanges opp der de tilbringer mest tid utenfor hjemmet, for eksempel i skole og barnehage, eller gjennom tjenester som helsestasjoner.24 Faget pedagogikk og elevkunnskap i den nye grunnskolelærerutdanningen skal gi lærerne kunnskap om barn i sorg og krise, overgrep og andre vanskelige livssituasjoner som barn kan komme i, slik at de kan gripe inn tidlig der det trengs.

Det er et viktig mål for regjeringen at barnevernet over hele landet skal gi rett hjelp til utsatte barn og unge tidlig. I statsbudsjettet for 2011 ble det bevilget 240 millioner kroner til 387 nye stillinger og kompetansehevende tiltak i det kommunale barnevernet. Fylkesmannen fordeler midler i sitt fylke ut fra hvilke kommuner som har størst behov. Regjeringen trapper opp innsatsen i det kommunale barnevernet med ytterligere 50 millioner kroner i 2012. Det vil føre til 70 nye stillinger i tillegg til dem som ble etablert i 2011. Også disse stillingene skal komme barnevernstjenestene med størst behov til gode.

2.2.3 Familievern og krisesentre

Familievern- og krisesentertilbudene er viktige for å hjelpe og beskytte foreldre og barn i vanskelige perioder. Pågangen til disse tjenestene er økende og kan i likhet med pågangen i barnevernet ses i lys av en utvikling med mer åpenhet rundt konflikter og vold i hjemmet.

Vold i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem. Antall anmeldelser til politiet er økende, og i 2010 ble det registrert nesten 2500 anmeldelser. Dette er en økning på ca. 15 % fra 2009. I perioden 2006 til 2010 er antall anmeldelser femdoblet.25 Landets krisesentre registrerer årlig ca. 2500 opphold av kvinner og nesten 2000 opphold av barn.26 Likevel vet vi at en stor andel av vold i nære relasjoner forblir uregistrert. Konsekvensene for dem som rammes er omfattende. Forskning viser at kvinner som oppsøker krisesentertilbudet, har mye dårligere livskvalitet enn andre kvinner i samme alder, og at volden utgjør en betydelig helserisiko. Barn som vokser opp med vold i nære relasjoner, opplever utrygghet og lidelse og rammes på ulike måter. Over 60 % av beboerne på krisesentrene har innvandrerbakgrunn, og andelen har økt jevnt de senere årene.

Gjennom Soria Moria-erklæringen har regjeringen forpliktet seg til å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Dette er blant annet fulgt opp gjennom handlingsplanene Vendepunkt (2007) og Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2012, som nylig er lagt fram.27 Det er også gjennomført flere forskningsprosjekter for å styrke kunnskapsgrunnlaget på området. Et satsingsområde har vært å styrke samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet. Blant annet er det iverksatt et kompetansehevingsprogram for ansatte ved krisesentrene med vekt på temaer som vold og sikkerhet, traumeforståelse, krisehåndtering og barn og andre sårbare grupper. Begge handlingsplanene legger vekt på nødvendigheten av samhandling på tvers av tjenester og tradisjonelle etatsgrenser, og på betydningen av forebygging på et tidlig tidspunkt. Kommunenes rolle skal styrkes.

2.2.4 Helse- og omsorgstjenester

I likhet med andre land i Vest-Europa står helse- og omsorgstjenestene i Norge overfor betydelige kompetanse- og personellutfordringer i de neste tiårene på grunn av en sterk vekst i de eldste aldersgruppene, økning i livsstilsrelaterte sykdommer og nye brukergruppers behov. Dette gjelder særlig de kommunale omsorgstjenestene, som er behandlet i St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening om framtidens omsorgsutfordringer.

Omsorgstjenestene hadde per 31.12.2010 om lag 230 000 brukere, hvorav om lag 40 000 i institusjon og om lag 190 000 som mottar hjemmetjenester i omsorgsbolig eller eget hjem. Samlet for hele 2010 var det om lag 330 000 mottakere av omsorgstjenester. De fleste som får kommunale omsorgstjenester er over 80 år, men tallet på brukere under 67 år har steget sterkt de senere årene og utgjorde per 31.12.2010 om lag 80 000 brukere.28 Det er i all hovedsak den sterke veksten blant de yngre brukerne som har utløst økte personellressurser de siste 15 årene, spesielt innenfor hjemmesykepleie.29 Framtidens brukere av helse- og omsorgstjenester vil ha behov for tverrfaglige tjenester og mer opptrening, rehabilitering, fysisk og sosial aktivitet og deltakelse i samfunnet.

De kommende demografiske endringene vil øke behovet for helse- og omsorgstjenester. Antall personer over 67 år vil mer enn dobles fram mot 2050. Det største pleie- og omsorgsbehovet er knyttet til aldersgruppen over 80 år, som vil dobles fra 2020 fram mot 2060. Det må forventes en økning i aldersrelaterte sykdommer og ulykker, men det er stor usikkerhet knyttet til hvordan sykdomsbildet vil utvikle seg; morgendagens eldre kan også få bedre helse og holde seg friske lenger. Samtidig vil de ha bedre økonomi og utdanning enn tidligere generasjoner.30 De kan dermed ventes å stille høyere krav til standarden på tjenestetilbudet. Standardheving øker behovet for flere årsverk, høyere kompetanse, effektivisering og innovasjon i tjenestene.

En endret befolkningssammensetning der stadig flere har innvandrerbakgrunn, gir nye utfordringer til helse- og omsorgstjenestene. Innvandrere har økt sykdomsrisiko sammenlignet med den øvrige befolkningen, og enkelte spesifikke helseproblemer er mer utbredt i innvandrerbefolkningen. Samtidig er det store forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Innvandreres helseproblemer må både ses i sammenheng med at de er overrepresentert i lavinntektsgruppene, og med deres bakgrunn som innvandrere.

Kreft, hjerte- og karsykdommer, KOLS, diabetes, muskel- og skjelettsykdommer, rusmiddelmisbruk og psykisk sykdom er folkesykdommer som ventes å få økt forekomst i framtiden. Som en konsekvens av dette vil det bli flere kronikere som har behov for langvarig hjelp. En annen gruppe som vokser sterkt, er yngre brukere med nedsatt funksjonsevne og et bredt spekter av helsemessige og sosiale problemer.31

En hovedutfordring de kommende årene vil være å redusere forekomsten av angst, depresjon og rusproblemer for å gi den enkelte bedre livskvalitet og redusere totalbelastningen for samfunnet. Hovedtyngden av tjenestene til personer med rusmiddelproblemer inngår i de ordinære kommunale tjenestene. Personer som står i fare for å utvikle eller har utviklet rusmiddelproblemer og/eller psykiske lidelser, har ofte behov for sammensatte tjenester over tid. Tjenestene må bidra til å styrke mestring og egenomsorg, funksjonsevne, samhandling og tilpasning til lokalmiljøet. En sterkere vekt på tjenestetilbud utenfor institusjon og nye faglige tilnærminger stiller nye krav til kompetanse.

Den frivillige og stort sett familiebaserte omsorgen utgjorde om lag 100 000 årsverk ved årtusenskiftet, og har holdt seg stabilt på om lag samme nivå de siste tiårene.32 Utviklingstrekk og demografi tilsier at det er urealistisk å regne med at familieomsorgen vil vokse i årene som kommer, slik at det offentlige må møte størstedelen av den forventede behovsveksten. Det blir samtidig viktig å opprettholde og styrke den ressursen som den frivillige omsorgen utgjør.

Den samlede sysselsettingen innenfor helse- og velferdssektoren har vært økende og er nesten doblet de siste 25 årene. I 2007 var nærmere 500 000 personer sysselsatt i sektoren, tilsvarende mer enn én av fem av de sysselsatte totalt. Av disse arbeidet nær halvparten i de kommunale tjenestene, der antall ansatte har økt tre ganger mer enn i sykehusene de siste fem årene. Hovedårsaken er at kommunene har fått nye oppgaver, tjenester og brukergrupper. Omsorgstjenestene står for nesten hele veksten. Flere får omsorg i egen bolig framfor i institusjon, for eksempel blant funksjonshemmede, psykisk syke og rusmiddelmisbrukere. Til disse gruppene har det også vokst fram nye omsorgstjenester som avlastning, støttekontakt, omsorgslønn og brukerstyrt personlig assistanse.33

Framskrivninger som SSB har gjort, viser at andelen sysselsatte innenfor helse-, pleie- og omsorgssektoren vil vokse fra 29 % av den totale sysselsettingen i offentlig sektor i 2004 til om lag 32 % i 2025.34 Arbeidskraftbehovet bare i de kommunale omsorgstjenestene antas å øke med om lag 54 000 årsverk fram mot 2030, og med om lag 130 000 årsverk fram mot 2050, gitt dagens forutsetninger. Framskrivningene er ikke å forstå som sikre prognoser, men som beskrivelser av en sannsynlig utvikling.35

2.3 Personelltilgang

2.3.1 Situasjonen i Norge

En av de viktigste utfordringene framover blir å sikre tilstrekkelig tilgang på helse- og velferdspersonell på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Ikke minst er det behov for å rekruttere flere menn til omsorgsyrkene. Å rekruttere nye årskull av elever og studenter til mangeårig utdanning er en langsiktig oppgave som må løses gjennom gradvis utbygging. Som svar på økningen i ungdomskullene har regjeringen i perioden 2009-11 opprettet til sammen ca. 1100 nye studieplasser i helse- og sosialfagutdanningene over statsbudsjettet.

Så langt har det vært relativt god balanse mellom tilbud og etterspørsel etter personell i helse- og velferdstjenestene i Norge. På den annen side er det fortsatt mange ufaglærte i tjenestene, samtidig som kompetansebehovet er økende. I dag går hver sjette elev fra ungdomsskolen inn i helse- og velferdssektoren. For å opprettholde tjenestetilbudet med nåværende organisering må hver fjerde elev velge helse- eller sosialfag i 2025. I 2035 øker denne brøken til hver tredje elev. Dette er ikke bærekraftig, noe blant annet Samhandlingsreformen er et svar på.

Framskrivninger viser at tilgangen på helsepersonell med fagbrev ikke kommer til å øke i takt med befolkningens behov for tjenester i årene framover. For universitets- og høyskoleutdannet personell synes det å være bedre samsvar mellom behov og tilgang for de fleste yrkesgruppene. Tallene må imidlertid tolkes med forsiktighet fordi de bygger på forutsetninger som nødvendigvis er usikre, og som kan endre seg over tid. Framskrivningsmodellen for sysselsetting fanger heller ikke opp regionale variasjoner.36

Behovet for nyutdannede helse- og velferdsarbeidere påvirkes også av i hvilken grad tjenestene greier å tilrettelegge arbeidet på en måte som gjør at arbeidstakerne blir i yrket og får utnyttet sin arbeidskraft fullt ut. En høy andel av deltidsarbeid, høyt sykefravær og frafall fra arbeidslivet får konsekvenser for kapasiteten i tjenestene og øker behovet for tilførsel av ny arbeidskraft. Parallelt med en satsing spesielt på utdanning av flere helsefagarbeidere må det derfor arbeides kontinuerlig med å forbedre forhold på arbeidsplassen som kan ha negativ påvirkning på arbeidsdeltakelsen. En jevnere kjønnsfordeling blant de nyutdannede vil kunne bidra til å løse disse problemene.

Det økte behovet for personell med relevant fagutdanning kan medføre at særlig pleie- og omsorgssektoren må tilsette et betydelig antall ufaglærte for å dekke opp for mangelen. I tillegg kan også etterspørselen etter personell med høyere utdanning, særlig sykepleiere og vernepleiere, øke.

2.3.2 Helsepersonellsituasjonen globalt

For å kunne tilby helse- og velferdstjenester av samme omfang som i dag vil det måtte vurderes flere tiltak for å sikre tilstrekkelige personellressurser. Ett av tiltakene kan være å rekruttere helsepersonell fra utlandet.37 På verdensbasis er det imidlertid mangel på utdannet helsepersonell, og fattige land er hardest rammet. Disse landene har høye dødsrater og lav forventet levealder; for eksempel bærer Afrika omtrent en fjerdedel av verdens totale sykdomsbyrde. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslo i 2006 at det ville være behov for over fire millioner flere helsearbeidere på verdensbasis for å sikre et minimumstilbud i de 57 landene der mangelen på helsepersonell er definert som kritisk. 36 av disse landene ligger i Afrika sør for Sahara.

Økt globalisering og verdenshandel gir økt arbeidsmigrasjon. I årene framover vil vi trolig oppleve fortsatt økende bevegelse av arbeidstakere og tjenesteytere, delvis som resultat av økt konkurranse om arbeidskraft. Samtidig øker handelen med både utdannings- og helsetjenester over landegrensene. Norge er gjennom EØS-avtalen tilknyttet et felles europeisk arbeidsmarked der det blant annet er et mål å øke mobiliteten, og arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene har bidratt vesentlig til å dekke behovet for arbeidskraft de siste årene. Den demografiske utviklingen tilsier at vi de neste 10-15 årene får en større avgang i arbeidsstyrken enn den innenlandske tilgangen.38

Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) peker på at rike land vil tiltrekke seg helsepersonell fra utviklingsland så lenge etterspørselen i de rike landene overgår tilbudet. Som et av verdens rikeste land har Norge forpliktet seg til å føre en politikk som motarbeider utarmingen av fattige land med hensyn til helsearbeidere. De fleste helse- og velferdsarbeiderne har så langt imidlertid kommet hit på eget initiativ som arbeidsinnvandrere, som flyktninger eller som familiegjenforente til disse gruppene.

Siste kvartal i 2010 var det ansatt over 25 000 innvandrere med helse- og sosialfaglig utdanning i helse- og velferdstjenestene i Norge.39 De største gruppene var hjelpepleiere (5500) og sykepleiere, jordmødre og helsesøstre (8000). 9300 kom fra regioner med mangel på helsepersonell, som Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand. Ytterligere 2500 personer kom fra europeiske land utenfor EØS, mens resten kom fra land uten noen definert mangel på helsepersonell, hvorav i overkant av 7000 fra de andre nordiske landene.

En kartlegging av godkjenningsordningene for lovregulerte yrker (Rambøll 2009) peker på at det eksisterer utilsiktede hindringer for innvandrere med yrkeskvalifikasjoner fra utenfor EØS på det norske arbeidsmarkedet. De blir ofte pålagt å gjennomføre arbeidspraksis, og mangel på praksisplasser kan da være en hindring.

Regjeringens politikk er at Norge ikke aktivt skal rekruttere helsearbeidere fra land med mangel på helsepersonell, jf. Meld. St. 11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken. Meldingen er nærmere omtalt i Vedlegg 5.

Denne stortingsmeldingen om utdanning for velferd skal legge grunnlaget for å utnytte våre nasjonale ressurser best mulig gjennom gode og effektive tjenester. I kombinasjon med bærekraftig og etisk rekruttering av helsepersonell fra utlandet er dette et viktig utgangspunkt for å møte de eksisterende og framtidige helse- og velferdsutfordringene.

3 Endringer i tjenestene for å svare på nye behov

Regjeringen er opptatt av å videreutvikle velferdssamfunnet, og i løpet av det siste tiåret er det gjennomført en rekke reformer og endringer. Målet for utviklingen av helse- og velferdstjenestene er at befolkningen skal være så frisk og aktiv som mulig, at flest mulig skal være i arbeid og at alle skal ha mulighet til å leve et godt liv uavhengig av sosiale forutsetninger og økonomisk evne. Generell livsmestring og trygghet er viktig for alle mennesker.

Endringene i tjenestene innebærer økt vekt på helsefremmende arbeid, forebygging av skade og sykdom, tilrettelegging for deltakelse i arbeidslivet, habilitering og rehabilitering, hjelp så nær brukerne som mulig og at brukerne skal få et mest mulig helhetlig tilbud. Dette samsvarer med utviklingstrekk internasjonalt. Ved at helse- og velferdstjenestene ser helsemessige, sosiale og arbeidsmessige faktorer i sammenheng, legges det til rette for at den enkelte har best mulige forutsetninger for å delta aktivt i samfunnet. En slik helhetlig tilnærming krever samhandling på tvers av fag og profesjoner, tjenester og forvaltningsnivåer.

3.1 Kort om de siste årenes reformer40

3.1.1 NAV-reformen

I 2005 fikk regjeringen bred støtte i Stortinget til forslaget om å etablere en statlig arbeids- og velferdsetat med oppgaver fra Aetat og trygdeetaten samt et felles statlig og kommunalt NAV-kontor i hver kommune. Reformen ble iverksatt sommeren 2006. NAV-kontoret er brukernes fysiske kontaktsted og representerer én inngangsdør til alle oppgaver som ivaretas av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. En felles statlig og kommunal førstelinjetjeneste ble sikret gjennom avtaler mellom hver enkelt kommune og den statlige etaten samt et lovfestet minstekrav om hvilke kommunale oppgaver som skulle tilbys ved NAV-kontorene.

I perioden fram til 2011 er det etablert til sammen 457 NAV-kontorer. NAV-kontorene skal ivareta brukernes samlede behov for bistand og bidra til koordinering både innad i arbeids- og velferdsforvaltningen og mot andre relevante tjenester som brukeren har behov for.

I tillegg til NAV-kontorene har arbeids- og velferdsetaten etablert over 100 forvaltnings- og spesialenheter med mange ulike oppgaver, for eksempel stønadsforvaltning, hjelpemidler, internasjonale saker samt kontroll- og innkrevingsoppgaver. Formålet er å sikre nødvendig kompetanse og dermed bedre kvalitet i vedtak og tjenesteyting. Enhetene skal også bidra til at NAV-kontorene kan konsentrere seg om veilednings- og oppfølgingstjenester som krever direkte møte med brukerne, samt frigjøre personalressurser som kan brukes til økt oppfølging og veiledning overfor brukere med omfattende bistandsbehov.

I reformens gjennomføringsfase (2006-2009) ble det foretatt en rekke endringer i virkemidlene som forvaltningen rår over, herunder stønadsordninger, tiltak og andre tjenester. I tillegg er det gjennomført en omfattende pensjonsreform. Samlet medfører dette en ny arbeidsdeling, nye oppgaver og at tidligere innarbeidede rutiner må endres. Det forutsetter en god kombinasjon av eksisterende kompetanse og evne til å videreutvikle kompetansen i tråd med reformens intensjoner.

NAV-reformens hovedmål er:

  • flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad

  • tjenester som er enklere tilgjengelig for brukerne og tilpasset deres behov

  • en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning

NAV-kontorene har både en veileder- og en koordinatorrolle. De skal yte tjenester basert på en vurdering av hvilke typer innsats som er nødvendig i den enkeltes situasjon, og av behovet for samarbeid og koordinering på tvers av stat og kommune, ulike etater og organisasjoner, det offentlige hjelpeapparatet og arbeidslivet. Dette peker mot nye former for yrkesutøvelse som forutsetter faglig kompetanse og godt skjønn, og som integrerer generell kunnskap om rettigheter, regelverk og ordninger med spesifikk, lokal kunnskap om hjelpeapparatet og tiltak som kan tas i bruk i prosessen. Kunnskapen skal deles med brukerne slik at de bedre kan mestre sin situasjon og ikke kjenne seg avmektige. Dette krever en helhetlig tilnærming som er karakteristisk for sosialt arbeid, kombinert med solid arbeidsmarkedskompetanse.

3.1.2 Reformen i barnevernet

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernstjenesten skal også bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Barnevernet er organisert i to forvaltningsnivåer: kommunalt og statlig. Det statlige barnevernet har ansvar for å bistå barnevernstjenestene i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, for rekruttering, formidling og opplæring av fosterhjem, godkjenning av institusjoner, drift av statlige institusjoner, drift av omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere fra 0-15 år og for enkelte hjelpetiltak som alternativ til plassering på institusjon.

Kommunene har ansvaret for de oppgavene som ikke er lagt til det statlige barnevernet. I tillegg har de det overordnede, helhetlige ansvaret for alle barn i barnevernet, og dermed for oppfølgingen av hvert enkelt barn fra barnevernet mottar bekymringsmelding til hjelpen avsluttes. Det betyr at den kommunale barnevernstjenesten har et oppfølgingsansvar også for barn plassert i tiltak som staten tilbyr. I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvaret for oppgavene kommunen har etter barnevernloven.

Staten overtok fylkeskommunenes oppgaver på barnevernområdet og familievernområdet 1. januar 2004. En av grunnene til dette var at andre omfattende reformer hadde endret rammebetingelsene for tjenestene. Blant annet var ansvaret for spesialisthelsetjenesten, herunder psykisk helsevern for barn og unge og rusomsorgen, blitt overført fra fylkeskommunen til statlig eide helseforetak. I tillegg var det forskjeller mellom fylkene når det gjaldt tiltak og kvalitet. Institusjonstilbudet i mange fylker var ikke godt nok, verken med hensyn til kvalitet eller kapasitet.

I forarbeidene til reformen (Ot.prp. nr. 9 (2002-2003)) ble det understreket at den ikke medførte noen endring i kommunenes hovedansvar på barnevernområdet. Det ble videre understreket at utstrakt samarbeid og samhandling mellom statlige og kommunale aktører ville være en nødvendig forutsetning for gjennomføring av tjenestetilbudet.

De viktigste målene med reformen var:

  • å sikre bedre faglig og økonomisk styring av barnevernet

  • å sikre likeverdige tilbud i hele landet til barn og unge som trenger barnevernstjenester

  • å utvikle et bedre samarbeid og bedre tjenester til kommunene

  • å sikre god kvalitet i alle ledd innenfor barnevernet

  • å bidra aktivt til at det skjer en faglig videreutvikling av tjenestetilbudet

  • å bidra til bedre samarbeid med tilgrensende tjenester

Reformen er under evaluering, og resultatene av evalueringen vil danne et viktig grunnlag for politikkutformingen på barnevernområdet i årene som kommer.

3.1.3 Samhandlingsreformen

Gjennom Samhandlingsreformen vil regjeringen sikre en framtidig helse- og omsorgstjeneste som svarer på pasientenes og brukernes behov på en samfunnsøkonomisk bærekraftig måte. Vi vet at flere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester, og vi står overfor store rekrutteringsutfordringer. Reformen innebærer en kursomlegging der det skal legges økt vekt på folkehelsearbeid, tidlig innsats og forebygging, rehabilitering og habilitering, brukerinnflytelse, avtalte behandlingsforløp og flere helse- og omsorgstjenester i kommunene.

Reformen er en retningsreform der 1. januar 2012 markerer begynnelsen på en langsiktig omstilling. Samtidig med at den kommunale helse- og omsorgstjenesten styrkes og videreutvikles, skal spesialisthelsetjenesten omstilles. Utredning og behandling av hyppig forekommende sykdommer og tilstander skal desentraliseres der det er mulig. Samtidig skal utredning og behandling av sjeldent forekommende sykdommer og tilstander sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og ressursutnyttelse.

Målene med Samhandlingsreformen er:

  • økt livskvalitet for den enkelte og redusert press på helse- og omsorgstjenestene gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. En ressursvekst til helse- og omsorgstjenester skal i større grad legge til rette for oppbygging av kompetanse og tjenester i kommunene.

  • mer helhetlige og koordinerte tjenester til brukere av helse- og omsorgstjenesten gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp

3.2 Kompetansesituasjonen i dag41

3.2.1 Arbeids- og velferdsforvaltningen

Det er ikke satt formelle krav til utdanning eller kompetanse i tilknytning til de ulike typene av enheter i NAV (NAV-kontorer, forvaltningsenheter, kontaktsentre, hjelpemiddelsentraler osv.). Det er likevel bred enighet om at høyere utdanning er viktig for å arbeide i arbeids- og velferdsforvaltningen. Samlet har litt over 70 % av de ansatte i NAV høyere utdanning, de fleste på bachelornivå. I den statlige delen er fagretninger innenfor samfunnsfag og humaniora fra universitetene dominerende. Det er få ansatte med helse- og sosialfaglig profesjonsutdanning. Av disse utgjør sosionomer den største enkeltgruppen med ca. 4 % av de statlige årsverkene ved NAV-kontorene. Blant de kommunalt ansatte ved NAV-kontorene er nær halvparten sosionomer.42

I en undersøkelse fra 2009 mente flesteparten av lederne ved både NAV-kontorene og forvaltningsenhetene at de ansatte hadde tilfredsstillende kompetanse for å ivareta sentrale oppgaver i arbeids- og velferdsforvaltningen. Samtidig svarte nærmere 1/3 av NAV-kontorlederne og en noe mindre andel av forvaltningsenhetslederne at de bare i noen grad har en riktig kompetansesammensetning ved sitt kontor/sin enhet.43

3.2.2 Barnevern, familievern og krisesentre

Barnevernets arbeidsfelt krever både spesialisert og bred teoretisk kompetanse og gode praktiske og personlige ferdigheter. De dominerende utdanningsgruppene i det kommunale barnevernet er barnevernspedagoger og sosionomer, som utgjør hhv. 47 % og 33 % av alle tilsatte. I barnevernsinstitusjonene er det større variasjon. Av i overkant av 4800 avtalte årsverk i barnevernsinstitusjonene i 2009 utgjorde barnevernspedagoger ca. 20 %, sosionomer i overkant av 10 %, annen utdanning på høyskole-/universitetsnivå ca. 32 % og personell med helse- og sosialfagutdanning fra videregående skole ca. 5 %. Den største gruppen er de med annen utdanning på videregående skoles nivå eller lavere, som utgjør nesten 30 % av årsverkene.

Familievernkontorene er tverrfaglig bemannet på spesialistnivå, hovedsakelig av psykologer og sosionomer med videreutdanning i familieterapi. Barnevernspedagoger, leger, psykiatere, jurister og prester kan også være ansatt. Det legges vekt på tverrfaglighet og spesialkunnskap om samlivskonflikter og konfliktløsning. Familievernet preges av høy gjennomsnittsalder blant de ansatte. For å unngå at viktig kunnskap forsvinner når erfarne ansatte går av med pensjon, arbeides det med planer for ulike former for kompetanseoverføring til nyansatte.

Krisesentrene har en høy andel ufaglærte ansatte. For å sikre et tilstrekkelig godt tilbud til det økende antallet konflikt- og kriserammede familier som søker til tjenestene, er det behov for å rekruttere mer kompetanse. 17 % av de ansatte i brukerrettede stillinger hadde utdanning fra ungdomsskole eller lavere i 2007, mens 33 % hadde videregående opplæring og 38 % høyere utdanning. 11 % hadde annen utdanning. De utdanningene som i størst grad var representert, var sosionom, barnevernspedagog, vernepleier, førskolelærer, lærer, spesialpedagog, sykepleier med og uten psykiatriutdanning, psykolog og psykotraumatolog. Vel halvparten av de ansatte i brukerrettede stillinger i 2007 hadde erfaring fra sosial- eller helsefaglig arbeid. Det legges særlig vekt på kunnskap om det å være utsatt for vold, hvilke hjelpebehov personer utsatt for vold har og hvordan disse behovene kan møtes. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har i tillegg pekt på at de ansatte bør ha kunnskap om hvor voldsutsatte kan få hjelp i det øvrige tjenesteapparatet.44 Krisesenterloven inneholder en forskriftshjemmel som åpner for å stille krav om kompetanse, men hjemmelen er så langt ikke benyttet.

3.2.3 Helse- og omsorgstjenestene

Helse- og omsorgstjenestene er kompetanseintensive virksomheter med stor faglig bredde i personalet. Samtidig er det en relativt stor andel ansatte uten relevant fagutdanning, særlig i den kommunale omsorgstjenesten, der det ble utført mer enn 126 000 årsverk i 2009. I perioden 2006-2009 var det en vekst på 19 000 årsverk. Det er et mål å redusere andelen ufaglærte i omsorgstjenesten, som i dag er på om lag 38 %. For øvrig består personellet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene av helsefagarbeidere (32 %), sykepleiere (16 %), vernepleiere, leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, barnevernspedagoger mv. Et annet mål er å skape større faglig bredde med økt vekt på tverrfaglighet. I dette ligger blant annet en økt vekt på aktivitet (fysioterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører osv.) og en styrking av den medisinske kompetansen (leger/legespesialister). Regjeringen har iverksatt tiltak for å styrke kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjennom blant annet Kompetanseløftet 2015.45

I spesialisthelsetjenesten vil det som nevnt skje en ytterligere spesialisering. I tannhelsetjenesten viser framskrivninger et mulig underskudd på tannleger i årene framover, men dette påvirkes av veksten i antall tannpleiere, som kan utføre noen av de samme oppgavene. Det er økende etterspørsel etter tannleger med spesialistutdanning og/eller forskerutdanning i hele tannhelsetjenesten, og spesielt i fylkeskommunal sektor.

4 Krav og forventninger til utdanningssektoren

Kompetansebehovene i helse- og velferdstjenestene er varierte og sammensatte. Likevel er det klare fellestrekk når det gjelder tjenestenes krav og forventninger til hva utdanningene må levere av kompetanse i framtiden i lys av endringene som er beskrevet i Kapittel 3. Nedenfor oppsummeres sentrale kompetansebehov slik de kommer til uttrykk fra tjenestene selv. Beskrivelsen bygger på en rekke utredninger, evalueringer, forskningsrapporter og innspill til stortingsmeldingen fra berørte aktører. Den er ikke ment å være uttømmende, men konsentrerer seg om forhold av betydning for den videre drøftingen i meldingen.

4.1 Nye kompetansebehov

NAV-reformen og Samhandlingsreformen stiller nye krav til medarbeiderne i tjenestene. Gjennom den nye folkehelseloven stiller Samhandlingsreformen også krav til medarbeidere i andre deler av kommunene enn helse- og velferdstjenestene. I barnevernet er det ikke så mye reformen i seg selv som har ført til endrede kompetansebehov, men økningen i arbeidsmengde, ny kunnskap og innføring av flere forskningsbaserte tiltak. Kommunenes oppgaver er ikke vesentlig endret, men kompetansekravene i det kommunale barnevernet har økt blant annet som følge av økt saksmengde, ny forskning og metoder og tiltak i barnevernet som helhet.

Det er gjennomført en rekke undersøkelser av kompetansebehov. Befring-utvalget fant i sin utredning Kompetanseutvikling i barnevernet at utdanningene rettet mot arbeid i barnevernet ikke møter praksisfeltets krav til kompetanse, og at det er store variasjoner og vesentlige mangler i utdanningene. Utvalget peker på et behov for mer spesialisert kompetanse, selv om det også understreker viktigheten av styrket samhandling med og kjennskap til tilgrensende etater. Det peker videre på behovet for å styrke den flerkulturelle kompetansen, siden en stor andel av barna som kommer i kontakt med barnevernet, har innvandrerbakgrunn. Utvalget foreslo i alt 14 sentrale kompetanseområder for kandidater som skal arbeide i barnevernet, og kom også med en rekke andre forslag.46

Innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen legges det vekt på å beholde og styrke den faglige utdannings- og erfaringsbredden, med medarbeidere med ulik bakgrunn og kompetanse. Ingen utdanning kan dekke alle kompetanseområdene ved NAV-kontorer eller forvaltningsenheter. Den nevnte undersøkelsen blant ledere pekte særlig på fire områder der kompetansen trenger å styrkes: kunnskap om arbeidsmarked og arbeidsliv, veilednings- og oppfølgingskompetanse, systemkunnskap og grunnleggende juridiske kunnskaper samt IKT-kompetanse.

Utgangspunktet for Samhandlingsreformen er at helse- og omsorgstjenestene oppleves som fragmenterte og preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom. Dagens høyere utdanninger, og spesielt medisinutdanningen, er i stor grad orientert mot spesialisthelsetjenesten både i undervisning og praksis. Samhandlingsreformen gjør det nødvendig med en sterkere orientering mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene både i grunnutdanningen og spesialistutdanningene. Ikke minst bør mer av den praktiske opplæringen skje i kommunene. Samhandling, tverrfaglighet, folkehelse, forebygging, tidlig innsats, brukermedvirkning og pasientforløpstenkning er sentrale begreper i reformen som vil gjenspeiles i de nye helse- og omsorgstjenestene, og som derfor også må gjenspeiles i utdanningene.

Både arbeids- og velferdsforvaltningen, barnevernet og helse- og omsorgstjenestene legger stor vekt på tidlig innsats og forebygging, helhetstenkning og samarbeid på tvers av profesjoner, tjenester og forvaltningsnivåer som nøkkelfaktorer i framtidens tjenestetilbud. Sentrale perspektiver er folkehelse, barn og unges oppvekstvilkår, integrering i arbeidslivet og likebehandling uavhengig av kjønn, etnisitet, sosial tilhørighet og økonomisk evne. De ansatte i tjenestene må ha oversikt over de ulike delene av helse- og velferdssystemet og kunne gi pasienter og brukere individuell veiledning. De må kunne bruke oppsøkende metoder og ta i bruk hverdagsarenaer i behandling og rehabilitering. Det må bli mer oppmerksomhet om mestring i stedet for sykdom. Brukerne skal i størst mulig grad få hjelp der de bor. Siden mange brukere har sammensatte hjelpebehov, vil arbeids- og ansvarsdeling og samhandling mellom ulike tjenestenivåer og sektorer stå sentralt. Den økende andelen av innvandrere i befolkningen innebærer særskilte utfordringer og medfører behov for styrking av den flerkulturelle kompetansen, herunder kunnskap om ulike innvandrergruppers helsebehov.

Et godt eksempel på behovet for samhandlingskompetanse som signaliseres fra alle tjenestene, er arbeidet med vanskeligstilte på boligmarkedet. Fordi dårlige boforhold påvirker mange sider av livet og problemstillingene i slike saker ofte er komplekse, kreves det samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. For at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få den hjelpen de trenger, må derfor ulike yrkesgrupper i helse- og velferdstjenestene ha kjennskap til boligsosiale problemer. Generelt er samhandling mellom tjenesteområder viktig for å unngå at mennesker blir uføretrygdet i yrkesaktiv alder, og i arbeidet med å få ned sykefraværet.

Et annet eksempel er arbeidet for å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har gjennom handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2008-2011) arbeidet for å styrke koordinering og samarbeid på tvers av instanser for å yte god og effektiv hjelp til de utsatte. Det er viktig at hjelpeapparatet har nok kompetanse til å skape tillit hos dem det gjelder, og at det tar henvendelser i tilknytning til tvangsekteskap og æresrelatert vold på alvor. I spesialisthelsetjenesten er arbeidet med kjønnslemlestede kvinner og forebygging av kjønnslemlestelse en tverrfaglig oppgave.

Felles for alle helse- og velferdstjenestene er også et mål om å styrke den formelle kompetansen blant medarbeiderne. Det dreier seg både om å redusere andelen ufaglærte, spesielt i den kommunale omsorgstjenesten og deler av barnevernet, og å få inn flere med høyere utdanning. For at dette skal lykkes må utdanningene på alle nivåer være attraktive og tilrettelagt på en måte som gjør det mulig å utnytte rekrutteringspotensialet i ulike grupper av befolkningen.

I tillegg til nyrekruttering er kompetanseheving blant eksisterende ansatte viktig. Størstedelen av kompetanseutviklingen i norsk arbeidsliv skjer på arbeidsplassen og er finansiert av arbeidsgiver, og undersøkelser viser at arbeidstakere ofte opplever at det er på arbeidsplassen de lærer best.47 Samtidig er det viktig at etter- og videreutdanningstiltak skjer i samarbeid med det formelle utdanningssystemet der det er relevant. På den måten får arbeidslivet tilgang til oppdatert teoretisk og forskningsbasert kunnskap innenfor en kvalitetssikret ramme for opplæringen, mens utdanningsinstitusjonene opprettholder nær kontakt med praksisfeltet.

Ansatte i helse og sosialt arbeid tar kompetansegivende videreutdanning i større grad enn sysselsatte i andre næringer. Dette henger blant annet sammen med autorisasjonskravene for helsepersonell.48 Siden temaet for denne stortingsmeldingen er endringer i grunnutdanningene i helse- og sosialfag på alle nivåer, vil etter- og videreutdanning ikke bli behandlet nærmere.

4.2 Endringer i utdanningene

Innspillene til stortingsmeldingen er tydeligst når det gjelder behovet for endringer i de helse- og sosialfaglige utdanningene ved universiteter og høyskoler. De konkrete kompetansebehovene varierer naturlig nok mellom tjenestene, men det er i stor grad sammenfallende oppfatninger av hvilke områder som særlig trenger å styrkes i utdanningene. Det gjelder:

  • Evne til tverrprofesjonelt samarbeid, gjennom større vekt på

    • utvikling av kommunikasjons- og samarbeidskompetanse på tvers av tjenester og forvaltningsnivåer

    • utvikling av mellommenneskelig kompetanse og evne til etisk refleksjon og profesjonell skjønnsutøvelse

    • oppøving av veiledningskompetanse, der veilederrollen utvikles som en del av det å utøve eget fag og egen rolle

  • Kunnskap om velferdssystemet og helhetlig forståelse av rammene for tjenesteutøvelsen, herunder

    • en bredere forståelse av sentrale perspektiver i utviklingen av velferdstjenestene, som folkehelse, barns utvikling og oppvekst, arbeidsliv og inkludering og likestilling/likebehandling. Utdanningene må gi studentene et grunnlag for å utøve faget og yrkesrollen i lys av disse overordnede perspektivene.

    • system- og organisasjonskunnskap, kunnskaper om lov- og regelverk og juridisk grunnkompetanse som en integrert del av studentenes profesjonsidentitet, rolleforståelse og evne til oppgaveløsning

    • brukerorientering og mestringsperspektiv i tjenesteutøvelsen

    • forståelse og bruk av IKT og nye teknologiske løsninger i tjenestene. Skal tjenestene makte å møte volumet og bredden i de oppgavene de står overfor, må teknologi inngå som en naturlig del av utdanningene.

  • Kompetanse i å arbeide med personer med sammensatte behov, herunder

    • forebyggende arbeid/folkehelsearbeid

    • barn og unges oppvekst, utvikling og rettigheter

    • vold og overgrep og omsorgssvikt

    • psykisk helse og rus

    • habilitering og rehabilitering

    • arbeidslivsrettet kvalifisering for grupper med særlig behov for bistand og oppfølging

    • migrasjonshelse

Flere innspill peker på at også de pedagogiske utdanningene (førskolelærer-, lærer- og spesialpedagogutdanningene) bør gi deler av den samme basiskunnskapen som utdanningene i helse- og sosialfag, ettersom pedagoger jobber med de samme målgruppene og også har viktige roller med hensyn til forebyggende arbeid og tidlig intervensjon.

I tillegg signaliserer tjenestene behov for økt spisskompetanse på ulike områder, inkludert kompetanse på videreutdannings- og mastergradsnivå. Grunnutdanningene må på sin side sikre at yrkesutøverne har en solid profesjonsfaglig basis.

Noen eksempler:

Arbeids- og velferdsforvaltningen ønsker grunnutdanninger med god balanse mellom det felles og tverrfaglige og det mer tematisk spesialiserte. Kompetanse om arbeidsliv og inkludering er et eksempel. Slik kompetanse er sentral for oppfølgingen av arbeidslinja i velferdspolitikken og intensjonene med NAV-reformen. Derfor bør dette inn i alle helse- og sosialfagutdanninger som felleskunnskap i tillegg til at det vil være et fordypnings- eller spesialiseringsområde i noen utdanninger.

På barnevernsfeltet pågår et oppfølgingsarbeid basert på Befring-utvalgets rapport fra 2009.49 Her argumenteres det for å utvikle barnevernet som et eget fagfelt med behov for spesialisert kunnskap og kompetanse om utsatte barn og unges behov. Befring-utvalget diskuterte ikke hvilke grunnutdanninger som skal kvalifisere for arbeid i barnevernet, men mente at de utdanningene som gjør det, bør ha en felles innretning og innhold som gjør dem til barnevernsutdanninger, med spesialisert barnevernsfaglig kompetanse som mål. Vekten på breddekunnskap er altså mindre her. Samtidig understrekes viktigheten av styrket samhandling med og kjennskap til tilgrensende etater.

Helse- og omsorgssektoren legger vekt på utfordringene som følger av Samhandlingsreformen, og særlig hva som må til for å lykkes med forebyggende og helsefremmende arbeid og tidlig intervensjon. Lov om folkehelsearbeid og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester tydeliggjør kommunens helhetlige ansvar for innbyggernes helse, og dermed er det særlig kompetansebehovene i kommunene som framheves. Det er et mål å skape større faglig bredde i omsorgstjenestene, med flere faggrupper involvert og økt vekt på tverrfaglig samhandling. Behovet for flere helsefagarbeidere er viktig, men også mer kompetanse innenfor samfunnsmedisin, miljørettet helsevern, ernæring og farmasi. Brukere med sammensatte behov er en stor og viktig målgruppe som trenger helhetlige og sammenhengende tjenester over tid. Overføring av ansvar og oppgaver til kommunehelsetjenesten vil endre spesialisthelsetjenesten i retning av ytterligere spesialisering, men også kreve mer kompetanse i å kunne samhandle med og veilede kommunale tjenester. Teknologi- og metodeutvikling nevnes som et viktig satsingsområde, og mer tverrprofesjonelt samarbeid mellom helse- og sosialfagene og de teknologiske spesialitetene må til for å sikre en slik utvikling.

Ønskene om styrket kompetanse på ulike områder kommer på toppen av den profesjonsfaglige grunnkompetansen. Hovedutfordringen er å finne en god balanse mellom den faglige kompetansen som er særegen for hver utdanning og profesjon, og det som er felles for velferdsstatens yrker.

4.3 Kunnskapsgrunnlag

Alle helse- og velferdstjenestene har som mål å utvikle mer kunnskapsbaserte tjenester og heve kvaliteten gjennom økt bruk av forskning. Helse- og omsorgssektoren er særlig opptatt av forskning som støtter arbeidet med utformingen av framtidens tjenester i tråd med Samhandlingsreformen. Det er viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene og instituttsektoren samarbeider om å utvikle forskning om og for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har bidratt til dette gjennom etablering av flere forskningssentre knyttet til universiteter og høyskoler, med finansiering blant annet gjennom Norges forskningsråd.

Det foregår mye forskning av relevans for barnevernet og familievernet, men det er et problem at det ikke finnes oversikter som gir et bilde av den totale forskningsinnsatsen. Nasjonale oversikter ville gitt et bedre grunnlag for dialog og samarbeid både om kunnskapsgrunnlaget for utdanning og yrkesutøvelse og om hvilke områder som bør styrkes gjennom videre forskning.

I arbeids- og velferdssektoren foregår forskningen hovedsakelig i regi av forskningsinstitutter, og mye av finansieringen kommer fra programmer i Norges forskningsråd. Sektoren er opptatt av at yrkesutøvelsen – både forvaltning og tjenesteproduksjon – skal være kunnskapsbasert. Det er et uttrykt behov for bedre dialog og samarbeid mellom sektormyndighetene, instituttsektoren og utdanningene for å styrke kunnskapsgrunnlaget på området.

Fotnoter

1.

Medregnet norske studenter i utlandet.

2.

Kilde: SSB.

3.

Higher Education Strategy Associates: Global Higher Education Rankings 2010: Affordability and Accessibility in Comparative Perspective.

4.

Birkelund, Gunn Elisabeth og Trond Petersen (2005): «Det norske likestillingsparadokset. Kjønn og arbeid i velferdssamfunnet» i Frønes, Ivar og Kjølsrød, Lise (red.): Det norske samfunn (5.utg.). Gyldendal Akademisk, Oslo.

5.

Prop. 1 S (2010 -2011) BLD.

6.

Meld. St. 6 (2010-2011) Likestilling for likelønn.

7.

Kilde: SSB.

8.

NIFU (2011) Evaluering av Kompetanseløftet 2015. Underveisrapport 3.

9.

Kilde: SSB.

10.

«Innvandrerhelse», Aftenpostens lørdagsmagasin 16.04.2011.

11.

FHI-rapport 2010:2 Helsetilstanden i Norge.

12.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2009): Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009 – 2012.

13.

Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015).

14.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2009): Norge universelt utformet 2025: Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009-2013.

15.

AMK: Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral.

16.

St.meld. nr. 39 (2006-2007) Frivillighet for alle.

17.

Eeg Larsen, Sissel (2003): Forholdet mellom offentlig og private helsetjenester, Høgskolen i Oslo.

18.

Kilde: SSB.

19.

Se www.nifab.no.

20.

Barnevernpanelet (2011): Barnevernpanelets rapport.

21.

SSB: Flest unge på sosialhjelp:

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200705/10/art-2007-12-12-01.html

22.

Statistisk sentralbyrå (2010): Barn og unge i barnevernet. http://www.ssb.no/emner/03/03/barneverng/

23.

Clausen, Sten-Erik og Kristofersen, Lars B. (2008): Barnevernsklienter i Norge 1990-2006. En longitudinell studie.

24.

NOU 2009:08 Kompetanseutvikling i barnevernet.

25.

Kilde: SSB.

26.

Sentio Research Norge, Rapportering fra krisesentrene 2010.

27.

Se http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/pressesenter/pressemeldinger/2012/nye-tiltak-mot-vold-i-nare-relasjoner.html?id=668219

28.

Kilde: SSB.

29.

NIBR-rapport 2010:2.

30.

Meld. St. 16 (2010-2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015), Kapittel 5.5.

31.

St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening: Framtidas omsorgsutfordringer.

32.

Østlandsforskning, ØF-rapport nr. 11/2009.

33.

Helsedirektoratet: Nøkkeltall for helsesektoren 2010.

34.

Bjørnstad m.fl. (2008).

35.

Begrensninger ved framskrivningsmodellene drøftes i Kunnskapsdepartementet (2010): Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft, s. 23-24 og 39-41.

36.

En detaljert gjennomgang av framskrivningene gis i Vedlegg 2.

37.

Helsepersonell fra utlandet er personer født i utlandet som også har helsefaglig utdanning fra utlandet.

38.

St.meld. nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.

39.

Statistisk sentralbyrå (2010) Innvandrere og ikke-bosatte 15-74 år med helse- og sosialfaglig utdanning sysselsatt i helse- og sosialtjenester. http://www.ssb.no/06/01/hesospers/tab-2011-06-09-08.html

40.

En grundigere omtale av reformene i tjenestene finnes i Vedlegg 1.

41.

En mer utfyllende beskrivelse gis i Vedlegg 1.

42.

NAVs organisasjon og virkemåte. Delrapport 1 fra ekspertgruppen som vurderte oppgave- og ansvarsfordelingen i NAV. Avgitt 30. april 2010.

43.

Rambøll (2010): Utredning av hvordan tilbud innenfor høyere utdanning kan bidra til å dekke langsiktige kompetansebehov i arbeids- og velferdsforvaltningen.

44.

Jonassen, Sogn, Mathiesen Olsvik og Hjemdal (2008): Kunnskap – kvalitet – kapasitet. En utredning om krisesentrenes kompetanse og tilgjengelighet.

45.

St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening.

46.

NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet.

47.

Ellen Brandt, Taran Thune og Odd Bjørn Ure (2009): Tilbud og etterspørsel av etter- og videreutdanning i Norge: En analyse av status, strategier og samspill. NIFU STEP Rapport 6/2009.

48.

Brandt m.fl. (2009).

49.

NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet.

Til forsiden