Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 15 (2011–2012)

Hvordan leve med farene— – om flom og skred

Til innholdsfortegnelse

6 Kartlegging av fare og risiko for flom og skred

Fare- og risikokartlegging gir kunnskap om hvilke områder som er utsatt og hvilke konsekvenser flom og skred kan medføre. Slik kunnskap er en forutsetning for en systematisk og effektiv håndtering av flom- og skredrisiko.

Aktsomhetskart viser områder som potensielt kan være utsatt for flom- eller skredfare. Dersom en vurderer å bygge ut i slike områder, må det legges ned ressurser i avklaring av faregraden og om kravene som samfunnet stiller til sikkerhet gjennom plan- og bygningsloven er tilstrekkelig ivaretatt.

Faresonekart viser områder som er utsatt og hvilken sannsynlighet de har for å bli rammet av flom eller skred. Det åpner for en rekke anvendelser. Kartene vil gi nødvendig avklaring i arealplanleggingen om området har tilstrekkelig sikkerhet mot flom og skred, eller om det eventuelt er nødvendig med sikringstiltak for å oppnå dette. Ved å kombinere faresoner med informasjon om konsekvenser for økonomi, helse, miljø mv. utarbeides risikokart som gir et godt underlag ved planlegging og prioritering av sikringstiltak og for beredskapsplanlegging. Under en situasjon med varslet flom- eller skredfare vil fare- og risikokart gi informasjon om hvor det kan være aktuelt å sette inn tiltak som for eksempel evakuering, stengning av vei og bygging av midlertidige flomvoller.

6.1 Ansvar for kartlegging

Et hovedskille i ansvaret går mellom kartlegging i forbindelse med ny utbygging og kartlegging for å klarlegge fare og risiko ved eksisterende bebyggelse.

Kommuners og utbyggeres ansvar for å ta hensyn til flom og skred i forbindelse med arealplanlegging og byggesaksbehandling er lovregulert gjennom plan- og bygningsloven. Det inkluderer ansvar for å kartlegge eller kreve gjennomført kartlegging for å avklare om sikkerheten i området er tilstrekkelig før ny utbygging.

Kommunens ansvar for å avklare sikkerheten ved eksisterende bebyggelse og infrastruktur er ikke like klart lovregulert. Både plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven stiller krav til kommunene om risiko- og sårbarhetsanalyser. Det er imidlertid ikke spesifisert nærmere hvilket omfang og detaljeringsnivå disse analysene skal ha, ut over noen minimumskrav. Olje- og energidepartementet ser behov for en gjennomgang av kommunenes ansvar for kartlegging og fareutredning. Departementet vil komme tilbake til det i tilknytning til gjennomgangen av naturskadeloven kapittel 3. Tolkningen av innholdet i naturskadeloven § 20 får også betydning for hvordan kommunens ansvar for kartlegging skal forstås. For nærmere omtale av dette vises til kapittel 8.2 som omhandler ansvar for sikring.

Som nasjonal fagmyndighet for flom- og skredfare er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ansvarlig for den statlige farekartleggingen på flom og skred. Deler av kartleggingsarbeidet gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU) med midler fra NVE.

Den statlige farekartleggingen som NVE driver, tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse og der de naturgitte forholdene medfører størst risiko. Statens arbeid med kartlegging er ikke lovregulert, men styrt gjennom rammer som legges i de årlige tildelinger på statsbudsjettet. Dette er ikke en rettighetsbasert ordning, men bistand som staten yter. NVE må innenfor tildelt ramme gjøre prioriteringer ut fra hva som gir størst samlet nytte.

Arbeidet med kartlegging i statlig regi fritar ikke kommuner fra ansvaret for kartlegging etter plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven. Det fritar heller ikke utbyggere fra ansvaret de har for å få utredet fare før ny utbygging. Statlige infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Kartlegging av fare som er direkte knyttet til et byggetiltak i form av graving, sprenging eller utfylling/belastning av grunnen er utbyggers ansvar og faller utenfor formålet med NVEs kartlegging.

Olje- og energidepartementet legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også for eksisterende bebyggelse. I praksis gjennomfører en del kommuner kartlegging for avklaring av fare ved eksisterende bebyggelse. Detaljert faresonekartlegging er imidlertid ressurskrevende. Gitt den store samfunnsbetydningen av slik kartlegging, er det derfor rimelig at staten bistår kommunene i dette. Gjennom et samspill mellom staten og kommunene i kartleggingen oppnås både større effektivitet og enhetlig kvalitet. Som ansvarlig for den statlige flom- og skredfarekartleggingen er det viktig at NVE bidrar til at kartleggingen skjer koordinert og mest mulig effektivt.

Behovet for samordning gjelder også innsamling av grunnlagsdata. Ved innsamling av grunnlagsdata vil det ofte være overlappende interesser mellom flere sektorer og kartleggingsformål. Ny geodatalov med tilhørende forskrifter gir rammer for deling av geografisk informasjon mellom kommuner og statlige etater. Statens kartverk har en sentral rolle i å samordne databehov nasjonalt og i å etablere og forvalte nasjonal geografisk informasjon. Viktige elementer i den nasjonale innsatsen for innsamling og deling av geografisk informasjon er Norge digitalt1 og Geovekst2.

6.2 NVEs arbeid med kartlegging

Det statlige kartleggingsarbeidet som NVE har ansvar for omfatter:

  • Utarbeidelse av kartprodukter

  • Innhenting, systematisering og presentasjon av flom- og skredinformasjon

  • Utvikling av veiledere for kartlegging

Kartleggingen omfatter både farekartlegging på oversiktsnivå (aktsomhetskart) og detaljert kartlegging av fare og risiko (faresonekart, risikokart). Staten bidrar på den måten med felles kartverktøy som de ulike aktørene som arbeider med samfunnssikkerhet kan benytte.

NVE utvikler kartleggingsmetodikk og veiledere for gjennomføring av kartlegging. Enhetlige prosedyrer for kartlegging og annen fareutredning vil bidra til forenkling for kommuner og tiltakshavere som skal bestille kartlegging av områder som ikke blir kartlagt i statlig regi. I tillegg gir det større forutsigbarhet for konsulenter som skal utføre fareutredninger. I neste omgang vil det bidra til kostnadseffektiv gjennomføring og riktig kvalitet på produktene.

Kartleggingsarbeidet baseres på en risikobasert tilnærming der konsekvenser av framtidige klimaendringer inngår i vurderingen av risiko. Samfunnsøkonomiske nytte-/kostnadsvurderinger vil ligge til grunn for valg av metode, vektlegging mellom ulike typer flom og skred og prioritering mellom geografiske områder. Statens samlede kartleggingsinnsats skal samordnes med sikte på mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene.

For at kartleggingsarbeidet skal ha den tilsiktete effekt er det er viktig at produktene gjøres tilgjengelig på en brukervennlig måte og at det legges vekt på formidling slik at innholdet blir forstått og brukt på riktig måte. NVE har et særlig ansvar for å tilrettelegge gode verktøy og samordne formidlingsarbeidet mellom aktører som driver kartlegging

6.3 Grunnlagsdata og databaser

6.3.1 Grunnlagsdata

Vurderinger og kartlegging av fare og risiko knyttet til flom og skred krever en stor mengde informasjon. Mengde og type data som kreves vil variere etter detaljeringsnivå og hvilken type flom eller skred som skal kartlegges.

Basisdata er data fra den topografiske kartleggingen, som for eksempel flyfoto, satellitt- og radarbilder, nasjonale kartdataserier og detaljerte høydedata. For rasjonell kartlegging av flom- og skredfare er det viktig at den nasjonale kartinfrastrukturen har data av en kvalitet som er egnet for formålet. I tillegg til topografiske data benyttes en rekke temadata om hydrologiske, geologiske og geomorfologiske forhold. Disse data forvaltes av sektormyndighetene.

Spesielt viktig for flom- og skredanalyser er detaljert høydeinformasjon som grunnlag for analyser av terrengforhold og strukturer. Etablering av slik detaljert høydeinformasjon skjer gjennom Geovekst, der en rekke statlige aktører og kommunene samarbeider om innsamling av detaljert høydeinformasjon ved laserskanning. Til nå er gjennomført eller pågår laserskanning gjennom Geovekst for totalt 75 000 km2, som utgjør 23 prosent av Norges areal.

Kvartærgeologisk kartlegging (løsmassekartlegging), utføres av NGU og er nødvendig underlag for kartlegging av fare for løsmasseskred. Som ledd i den statlige skredfarekartleggingen finansierer NVE deler av løsmassekartleggingen. Kartene viser fordeling og utbredelse av de ulike jordartene, herunder skredavsetninger. Slik kan kartene også gi informasjon om mulig skredfare. Det er et stort behov for kvartærgeologiske kart med høy detaljeringsgrad, det vil si i målestokk 1:50 000 eller større. Eksempelvis mangler slike kvartærgeologiske kart i om lag halvparten av områdene som er vurdert for videre kartlegging av fare for kvikkleireskred.

Data fra radarsatellitter og andre satellittdata er svært viktige som hjelpemiddel i identifisering og kartlegging av områder med ustabile fjellparti. Høyoppløselige data fra radarsatellitter kan også brukes til å drive periodisk overvåking av ustabile fjellparti som ikke blir vurdert å trenge kontinuerlig overvåking. Norsk romsenter3, NGU og NORUT4 har gjennom flere år samarbeidet om utvikling av teknikker for bruk av satellittbasert overvåking og varsling på dette området.

6.3.2 Innsamling av flom- og skredrelevant informasjon

Informasjon om hendelser

Kartlegging av flom- og skredrisiko omfatter også dokumentasjon knyttet til hendelser. Det gjelder både flom- og skredprosesser og konsekvenser av hendelsene for mennesker, miljø og økonomiske verdier. Informasjon fra flom- og skredhendelser gir viktig grunnlag for farekartlegging, for analyser knyttet til risiko og gir dessuten verdifull informasjon om flom- og skredrisikoen i områder som ikke er detaljkartlagt. For måling av effekten av innsatsen til forebygging er det også viktig å samle informasjon om hvilken effekt eventuelle tiltak har hatt i den konkrete hendelsen.

Registreringene fra flomhendelser bør ikke bare inneholde informasjon om vannstand/vannføring, men også om skadenivå. Over tid vil dette gi informasjon om kritiske vannstander for skade og vil dermed gi et bedre grunnlag for beredskapsinnsatsen under flom og for vassdragsregulanters manøvrering.

Opp gjennom historien har det mange steder der flom rammet bebyggelse, blitt merket av hvor høyt flommen stod på hus, fjellvegger mv. En del steder er slike registreringer blitt overført på såkalte flomsteiner som er satt ned langs elva eller ved en innsjø. Disse gir verdifull informasjon om historiske flommer, men er i tillegg viktige i bevisstgjøringen om flomfare i området. Figur 6.1 viser et eksempel på en slik flomstein.

Figur 6.1 Flomstein som viser historiske flommer i Innbygda, Trysil.

Figur 6.1 Flomstein som viser historiske flommer i Innbygda, Trysil.

Kilde: Foto: NVE

NVE og andre aktører har en mengde data om flomhendelser, som ligger spredt i ulike arkiv, med til dels dårlig tilgjengelighet. For å registrere, systematisere og gjøre slike data bedre tilgjengelig, har NVE utviklet en database for innhenting og formidling av informasjon knyttet til flomhendelser. Det gjenstår imidlertid noe arbeid før dataene kan gjøres tilgjengelig utad.

Alle relevante statlige etater skal bidra til innsamling og formidling av informasjon om flom- og skredhendelser. NVE skal legge opp til samarbeid om en formidling gjennom portalen skrednett.no, og til å gjøre den eksisterende flomdatabasen tilgjengelig for brukerne i forvaltningen og allmennheten. I registreringsarbeidet bør alle relevante aktører bidra, inkludert forsikringsbransjen, regulanter, infrastruktureiere, kommuner og grunneiere.

Registreringer som gjøres i tilknytning til skadeerstatninger bør inneholde informasjon som muliggjør senere analyser knyttet til flom- og skredrisiko, og samles i databaser på en form som gjør dataene tilgjengelige for allmenn bruk. Basert på dette kan kommunene ta dataene inn i sine saksbehandlingsverktøy og i verktøy som benyttes i analyse eller formidling av risiko.

Tilgjengeliggjøring av informasjon fra grunnundersøkelser og fareutredninger

Det er viktig at annen flom- og skredrelevant informasjon gjøres tilgjengelig, som for eksempel grunnundersøkelser, tidligere fareutredninger og informasjon om potensielle farer. NVE, i samarbeid med NGU og andre aktører, arbeider med løsning for slik tilgjengeliggjøring. Mye arbeid gjenstår imidlertid før det fins en samlet oversikt og enkel tilgang til data.

Alle offentlige grunnundersøkelser og rapporter bør bli gjort allment tilgjengelig. Dette er viktig for å sikre best mulig underlag for farevurderinger framover og for unngå unødige kostnader ved dobbeltarbeid som følge av at tidligere undersøkelser ikke er kjent. Undersøkelser som statlige aktører har eierrettighetene til, vil bli gjort allment tilgjengelig og det bør tas sikte på tilsvarende tilgjengelighet for informasjon som kommunene sitter på.

Også grunnundersøkelser og fareutredninger som er eid av private aktører bør bli gjort tilgjengelig for offentligheten. Dette kan skje på ulik måte og i ulik grad. Primært tas det sikte på å få til en frivillig ordning med aktørene slik at tilstrekkelig informasjon for at resultater kan bli gjenbrukt, blir tilgjengelig. Det kan for eksempel være informasjon om hvem som har gjennomført undersøkelser og utredninger i hvilke områder. Dette vil i utgangspunktet være til fordel for alle aktører.

For å sikre at informasjon fra framtidige grunnundersøkelser og fareutredninger som gjennomføres i forbindelse med planlegging og gjennomføring av utbygging blir tilgjengeliggjort, kan det vurderes å innføre leveringsplikt til et offentlig register. En liknende plikt for innrapportering er etablert for grunnvannsbrønner med hjemmel i vannressursloven § 36.

Olje- og energidepartementet vil i samarbeid med andre berørte departementer komme tilbake med forslag til opplegg for tilgjengeliggjøring av samfunnsnyttig informasjon om grunnforhold og fareutredninger. Det vil i den forbindelse også bli vurdert om det er behov for å innføre leveringsplikt.

6.4 Kartlegging av flomfare

6.4.1 Status for flomfarekartleggingen

I St.meld. nr. 42 (1996–97), Tiltak mot flom, ble det gjort klart at regjeringen ville satse på utarbeidelse av flomsonekart for de mest skadeutsatte vassdragsstrekningene i Norge. NVE har siden 1998 gjennomført detaljert flomsonekartlegging av 130 vassdragsstrekninger. Nær halvparten av de kartlagte strekningene munner ut i sjøen. For disse utløpsområdene er oversvømmelse som følge av stormflo også kartlagt. Ved nykartlegging og oppdatering gjøres nå også beregninger basert på klimaframskrivninger.

6.4.2 Vurderinger og anbefalinger for flomfarekartleggingen

Det er stor etterspørsel etter flominformasjon. Kommunene benytter flomsonekartene aktivt i arealplanleggingen og i noen grad i forbindelse med beredskap. NVE benytter kartene i forbindelse med planlegging av sikringstiltak. Flomsonekartene har bidratt vesentlig til økt bevissthet om flomfare og til at utbygging i flomutsatte områder er unngått. Samfunnet vil som følge av dette bli spart for betydelige kostnader.

NVE skal videreføre flomsonekartleggingen i områder med høy risiko. Eksisterende kart skal oppdateres etter gitte kriterier, blant annet for de vassdrag der større endringer for 200-årsflommen er beregnet ut fra klimaframskrivninger. Det er viktig at flomsonekartene og modellene som ligger til grunn for dem, blir utnyttet til å gi flomvarsler som inkluderer opplysning om vannstander der dette er hensiktsmessig, eventuelt også i form av kart som viser konsekvensene av varslet vannstand.

Bekker og sidevassdrag i tilknytning til bebyggelse, som ofte kan være lagt i rør, kan være årsak til store skader lokalt i flomsituasjoner. De forventete klimaendringene vil føre til økt fare for lokale regnflommer og dermed økt fare for skade langs mindre elver og bekker. Dette tilsier økt vekt på kartlegging av slike vassdrag og på kartlegging av oversvømmelse fra overvann. Det er gjort lite farekartlegging av denne typen vassdrag i Norge til nå. I tillegg til utfordringene i tettbygde strøk, er dette en stor utfordring for vei og jernbane, der sikkerheten avhenger av tilstrekkelig dimensjonering av et meget stort antall kulverter og bruer som krysser små bekker og elver.

Alle kommuner bør kartlegge de sidevassdrag og bekker der skadepotensialet er stort. NVE skal utarbeide retningslinjer for kartleggingen, slik at denne følger gode, enhetlige prosedyrer. NVE kan også gi tilskudd til kommunenes kartlegging i vassdrag innenfor rammen av det statlige farekartleggingsprogrammet. Kommunene må se dette i sammenheng med kartlegging av fare knyttet til overvann og planlegging av trygge flomveier. Statlige infrastruktureiere må ha oversikt over status på kulverter og bruer, og fortløpende vurdere behovet for oppgradering av disse. Der det ligger til rette for det, bør kartleggingen i regi av kommuner og statlige aktører samordnes. Dette gjelder spesielt for innhenting av hydrologisk datagrunnlag og analyser.

For de strekningene som er flomsonekartlagt, viser beregninger basert på klimaframskrivninger at 200-årsflommen kan bli betydelig større i mange vassdrag. I noen typiske innlandsvassdrag forventes 200-årsflommen å bli mindre. Dette er nærmere omtalt i kapittel 3.4. Spesielt der flommene forventes å bli større, må konsekvensene av klimaframskrivningene synliggjøres i kartleggingen. NVE skal utarbeide en plan for flomfarekartlegging som klargjør prioriteringene både for nykartlegging og oppdatering framover. Planen skal omfatte alle elementer og nivåer i kartleggingsarbeidet. Planen må rulleres slik at nye behov som følge av klimaendringer, ny teknologi eller andre endringer av betydning for kartleggingsarbeidet fanges opp.

6.5 Kartlegging av skredfare

6.5.1 Status for skredfarekartleggingen

Systematisk skredfarekartlegging i statlig regi har pågått siden rundt 1980. Oppdragsgiver på statlig side for kartleggingen har variert. Fram til og med 1995 var oppdragsgiver Statens naturskadefond, i perioden 1996–2003 Statens Kartverk, og i perioden 2004–2008 NGU. Siden 2009 har NVE styrt den statlige skredfarekartleggingen og tildelt midler til NGU.

Kartlegging av potensielt skredfarlige kvikkleireområder ble startet opp i etterkant av Rissaskredet i 1978. Slik kartlegging er en todelt oppgave der løsmassene kartlegges først, med etterfølgende grunnboringer og geoteknisk vurdering samt avgrensning av kvikkleiresoner med potensiell skredfare. Det er til nå kartlagt om lag 1750 kvikkleiresoner, hovedsakelig på Østlandet og i Trøndelag. Det er utarbeidet faregrads- og risikokart for disse sonene.

Kartlegging av områder med potensiell fare for steinsprang, steinskred og snøskred er utført siden 1980 og dekker viktige områder på Vestlandet og i Nord-Norge. Kartleggingen er basert på vurderinger av topografi og feltbefaring. Kartlegging på dette nivået er ikke videreført etter at nasjonalt dekkende aktsomhetskart for steinsprang og snøskred ble utgitt i henholdsvis 2009 og 2010.

På bakgrunn av Vassdalsulykken i 1986 (se tekstboks 3.2 for omtale av ulykken) har Forsvaret fått utarbeidet farekart for snøskred i viktige øvingsområder til bruk for planlegging av rutevalg og ferdsel i vinterfjellet.

Systematisk kartlegging av ustabile fjellparti er utført siden 1990. Det er identifisert mer enn 280 potensielt ustabile fjellparti til nå. Kartleggingen skal munne ut i en fare- og risikoklassifisering.

I 2002 etablerte NGU, i samarbeid med en rekke berørte direktorater, en database for skredhendelser, som inneholder informasjon om omtrent 35 000 hendelser. Det er hovedsakelig Statens vegvesen, Jernbaneverket, NGU og Norges geotekniske institutt (NGI) som til nå har levert data til databasen. Data fra hendelsesdatabasen og resultatene fra den statlige skredfarekartleggingen presenteres i nettportalen skrednett.no, som NVE nå har ansvar for.

NVE har i 2011 utarbeidet en plan som legger rammene for kartleggingsarbeidet framover og et grunnlag for prioriteringen av farekartlegging for ulike typer skred. Det vil bli foretatt en revisjon av kartleggingsplanen etter hvert som mer informasjon og nye forutsetninger foreligger.

Andre statlige aktører med behov for undersøkelser av skredfare, driver kartlegging i tilknytning til sine anlegg eller virksomhet. Dette gjelder blant annet Statens Vegvesen, Jernbaneverket og Statnett.

6.5.2 Vurderinger og anbefalinger for skredfarekartleggingen

Etter at de nye landsdekkende aktsomhetskartene for snøskred ble offentliggjort i 2010, ble det klart at en kartlegging kun basert på digitale analyser av topografi for å avgrense aktsomhetsområder byr på betydelige utfordringer. Fordelen med slike kart er at samtlige kommuner raskt får et verktøy som peker på mulig skredfare. Noen kommuner opplever imidlertid at store deler av aktuelle utbyggingsområder i kommunen blir identifisert som aktsomhetsområde. Aktsomhetskart oppfattes ofte som mer nøyaktig enn de egentlig er, og det er krevende å formidle formål og begrensninger i kartene. NVE tar derfor sikte på å forbedre de eksisterende aktsomhetskartene for snøskred. Olje- og energidepartementet forutsetter at også kommunene, som ledd i sine risiko- og sårbarhetsanalyser, bruker ressurser til farekartlegging. Med en begrenset ressursinnsats til en nærmere faglig vurdering, vil noen av begrensningene i de eksisterende aktsomhetskartene kunne elimineres. For aktuelle utbyggingsområder kan kommunene ved en slik faglig vurdering potensielt få redusert utstrekningen av aktsomhetsområdene.

Det er et stort behov for detaljert faresonekartlegging for å avklare det reelle farenivået både for eksisterende bebyggelse og før ny utbygging i potensielt skredfarlige områder. Noen kommuner har gjennomført slik kartlegging for begrensede områder i kommunen. NVE vil bidra til kartlegging av faresoner for snøskred, steinsprang og jordskred i prioriterte områder med eksisterende bebyggelse. Gjennom et samspill med kommunene som ansvarlig myndighet for planlegging av ny utbygging, kan større områder dekkes på en kostnadseffektiv måte. Flere andre land som det kan være naturlig å sammenlikne seg med, som Østerrike og Sveits, har kommet lengre enn Norge i detaljert skredfarekartlegging. NVE har i sin kartleggingsplan prioritert områder for faresonekartlegging for snøskred, steinsprang og jordskred i til sammen 119 kommuner. Arbeidet er startet opp. Figur 6.2 viser hvordan disse områdene fordeler seg geografisk og hvordan områdene er prioritert.

NVE har identifisert nye områder som vurderes kartlagt med hensyn til fare for kvikkleireskred. Områdene er vist i figur 6.2. For allerede kartlagte kvikkleiresoner prioriteres arbeid framover med sammenstilling og tilgjengeliggjøring av relevante data og informasjon fra nyere utredninger og grunnundersøkelser, med tanke på oppdatering av kartene.

Figur 6.2 Områder prioritert for faresonekartlegging av snøskred, steinsprang og jordskred, samt områder som vurderes for kvikkleirekartlegging.

Figur 6.2 Områder prioritert for faresonekartlegging av snøskred, steinsprang og jordskred, samt områder som vurderes for kvikkleirekartlegging.

Kilde: NVE

Kartlegging av fare for store fjellskred følger en fylkesvis prioritering angitt i NVEs kartleggingsplan. Til nå har kartleggingen i hovedsak omfattet tre fylker. Med dagens framdrift vil 5 av de 16 fylkene som potensielt er utsatt for fjellskred være kartlagt i løpet av en tiårsperiode. Modellen for risikoklassifisering av ustabile fjellparti er under utvikling.

Hyppigheten av skred forårsaket av regnskyll/flom og snøfall vil kunne bli større i deler av landet som følge av klimaendringer. Tilsvarende som for flom må effekter av klimaendringer gjenspeiles i kartleggingen der det er relevant og på en måte som er tilpasset bruken.

Gjennom gode farekart som avklarer hvilke områder som er utsatt, legges fundamentet for det øvrige forebyggende arbeidet. Farekartlegging vil ut fra dette fortsatt bli prioritert høyt. Erfaringene fra satsingen på flomsonekart viser at kartene har bidratt vesentlig til økt bevissthet om flomfare og til at utbygging i flomutsatte områder er unngått. NVE skal i samspill med kommunene gjennomføre detaljert faresonekartlegging for snøskred, steinsprang og jordskred. Farekartleggingen på kvikkleire og store fjellskred vil bli videreført. Framdriften i kartleggingsarbeidet vil følge prioriteringene i NVEs kartleggingsplan.

Fotnoter

1.

Norge digitalt er et bredt samarbeid mellom virksomheter som har ansvar for å framskaffe stedfestet informasjon og/ eller som er store brukere av slik informasjon.

2.

Geovekst er samarbeid om etablering og vedlikehold av de mest nøyaktige kartdata (primærdata) i Norge.

3.

Norsk romsenter er et offentlig forvaltningsorgan direkte underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Norsk Romsenters hovedoppgave er å ivareta norske interesser innen romindustrien, romforskning og bruk av romteknologi.

4.

Northern Research Institute (NORUT) er et nasjonalt forskningskonsern består av tre forskningsinstitutt med virksomhet innen teknologi og samfunn, og et innovasjonsselskap. Universitetet i Tromsø er majoritetseier.

Til toppen
Til dokumentets forside