Meld. St. 19 (2012–2013)

Regjeringens internasjonale kulturinnsats

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Målet med denne meldingen er å trekke opp hovedprioriteringene for regjeringens internasjonale kulturinnsats fremover, forankret i både kulturpolitiske prioriteringer og i utenrikspolitikken. Meldingen vil belyse hvordan internasjonalisering av norsk kulturliv kan styrkes. Den vurderer tiltak som kan forsterke tilstedeværelsen av norske kunst- og kulturuttrykk i utlandet og medvirke til at norske aktører utnytter mulighetene enda bedre internasjonalt. Meldingen drøfter sammenhengen mellom arbeidet for å styrke norsk kulturliv internasjonalt og arbeidet for norske interesser generelt i utlandet. Endelig presenterer meldingen regjeringens innsats for å styrke kultursektoren i utviklingsland, som ledd i arbeidet med å fremme menneskerettighetene, styrke sivilsamfunnet og bekjempe fattigdom.

Tilgang til kultur og muligheten til å uttrykke seg kreativt er viktige aspekter ved et moderne demokrati. Kunst- og kulturopplevelser gir mening i hverdagen og har en verdi i seg selv. Et fritt kulturliv styrker ytringsfrihet, likeverd og toleranse, utvikling og læring. Det er en kvalitet ved et samfunn at det er god tilgang til et mangfold av kunst- og kulturuttrykk, og at alle har muligheten til å uttrykke seg gjennom slike uttrykk.

Formålet med regjeringens tilrettelegging for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere og kulturarbeidere får internasjonale muligheter, å bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av den globale kultursamtalen, dvs. utviklingen som skjer i møte mellom kunstnere og kulturuttrykk på tvers av landegrenser. Gjensidighet er et viktig prinsipp fordi det i et levende kulturliv alltid vil være tale om både å bidra med noe og å motta nye impulser.

Formålet med det bistandsfinansierte kultursamarbeidet er å styrke kultursektoren i utviklingsland.

Kunstens og kulturens globale nedslagsfelt, betydningen av møteplasser på tvers av geografiske skiller og en kulturfaglig forankring og motivasjon forklarer kulturens betydning både i utenrikspolitisk og utviklingspolitisk sammenheng.

Både kulturpolitiske mål og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til grunn for regjeringens innsats for å styrke norsk kulturs internasjonale muligheter. Meldingens første del skisserer hvordan regjeringen vil legge til rette for at norske aktører utnytter mulighetene enda bedre internasjonalt. Kulturens utviklingspolitiske rolle blir behandlet i meldingens andre del. Målsetningen for det bistandsfaglige kultursamarbeidet er å bidra til å redusere fattigdommen og å styrke menneskerettighetene. Det legges vekt på kulturens betydning for identitet, demokrati, utvikling og mangfold og på den frie kulturens forankring i grunnleggende menneskerettigheter.

Nulltoleranse for økonomiske misligheter skal praktiseres i alt offentlig finansiert kultursamarbeid.

1.1 Sentrale begreper

Kulturbegrepet brukes på ulike måter. Denne meldingen tar ikke utgangspunkt i en sosiokulturell definisjon, men baserer seg på definisjonen i Lov av 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd (kulturlova). Ifølge kulturloven inkluderer kulturvirksomhet følgende: a) å skape, produsere, utøve, formidle og distribuere kunst- og andre kulturuttrykk, b) verne om, fremme innsikt i og videreføre kulturarv, c) delta i kulturaktivitet, og d) utvikle kulturfaglig kunnskap og kompetanse. Det profesjonelle kulturlivet kan avgrenses som en samfunnssektor som omfatter personer, bedrifter og institusjoner som har kulturvirksomhet som formål og inntektskilde. Med norsk kulturliv menes all kulturvirksomhet som viser tradisjoner, nyskapning og kulturelt mangfold i dagens Norge. Meldingen behandler kunstuttrykk som musikk, scenekunst, visuell kunst (herunder kunsthåndverk), arkitektur og design, litteratur og film, og nyere uttrykksformer muliggjort gjennom utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Kulturinstitusjoner som bibliotek, museer og arkiv blir også behandlet.

Prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kulturfaglig skjønn står sentralt i kulturpolitikken, inkludert tilretteleggingen av internasjonal kulturvirksomhet. Prinsippet innebærer at politiske myndigheter ikke skal styre utviklingen av kunst og kultur, men at kulturfaglige beslutninger skal fattes av organer som opererer uavhengig av sentralforvaltningen og som har den nødvendige faglige kompetansen. Et viktig poeng er å sikre at statlige myndigheter ikke legger politiske føringer for individuelle kulturaktørers faglige virksomhet og uttrykk. Myndighetene skal derimot legge forholdene til rette gjennom å trekke opp overordnede mål, foreta overordnede prioriteringer, tilrettelegge infrastruktur og fastsette omfanget av økonomisk støtte. Et slikt armlengdes avstand-prinsipp, kombinert med en omfattende tilskuddsforvaltning, legger tilrette for et kulturliv med stor frihet til nyskaping og utvikling.

Figur 1.1 Fra balletten Mini Macho av Kjersti Alveberg. Dansere fra Zimbabwe i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo.

Figur 1.1 Fra balletten Mini Macho av Kjersti Alveberg. Dansere fra Zimbabwe i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo.

Foto: Kunsthøgskolen i Oslo

Kulturarv brukes om de delene av materielle og immaterielle kulturuttrykk som et samfunn velger å ta med seg inn i fremtiden. Å identifisere noe som kulturarv innebærer et bevisst og aktivt forhold til historien. Utvelgingen har blant annet innslag av normative vurderinger og er på den måten en konkretisering av verdisett. Å gi noe status som kulturarv innebærer å tilføre det materielle eller immaterielle kulturuttrykket en symbol- og verdimessig dimensjon. Kulturarv omfatter også kulturlandskap.

Materiell kulturarv omfatter blant annet dokumenter, gjenstander, bygninger, monumenter og hellige steder.

Immateriell kulturarv omfatter språk, praksiser, fremstillinger, uttrykk, kunnskap og ferdigheter.

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.

Kultur kan være næring og bidra til eksport og verdiskapning i utlandet. Begrepet eksport kan forstås på ulike måter. Når en kunstner mottar honorar eller annen godtgjørelse for å vise eller fremføre et verk utenfor Norges grenser, er det eksport i vid forstand. Det er imidlertid mye internasjonal kulturvirksomhet som honoreres eller godtgjøres på annet vis, men som ikke først og fremst foregår i kommersielle rammer, med begrenset inntjeningspotensial og i hovedsak kulturell målsetning. I denne meldingen brukes eksport i en begrenset betydning. Eksport forstås som salg av kulturvarer og -tjenester der kulturbedrifters eller enkeltpersoners utenlandssatsinger i vesentlig grad har inntjening som hovedmål og inntjeningspotensialet antas å være av et visst nivå.

Internasjonalt brukes ofte begrepet «creative industries», kreative næringer, som gjerne omfatter mer enn kulturbegrepet og kulturnæringene slik de her er definert. I denne meldingen brukes konsekvent begrepet kulturnæringer, og kildehenvisninger som har «creative industries» som opprinnelig begrep er oversatt til «kulturnæringer» i meldingen.

Til forsiden