Meld. St. 21 (2011–2012)

Norsk klimapolitikk

Til innholdsfortegnelse

9 Skogens rolle i nasjonal klimapolitikk

9.1 Karbonopptak i skog gjennom en aktiv skogforvaltning

Globalt tilsvarer avskoging og skogforringelse 1/6 av de årlige utslippene av klimagasser. Avskogingen er permanent omdisponering av skogareal og skjer i all hovedsak i utviklingsland. Ifølge FNs klimapanel er reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse et viktig og hensiktsmessig tiltak i innsatsen mot global oppvarming. Samtidig har skog en viktig rolle i klimasystemet ved at de totale landarealene på kloden tar opp 1/4 av de samlede CO2-utslippene. Norge arbeider derfor internasjonalt for at et nytt helhetlig regelverk for skog skal inkludere alle utslipp og opptak i skog og andre landarealer. Dette innebærer at skogsatsing både ute og hjemme vil telle med og bidra til at politikken blir konsistent.

I Norge dekker skogen omtrent 30 prosent av landarealet, og skogen tar opp en CO2-mengde som tilsvarer rundt halvparten av våre samlede årlige utslipp av klimagasser. Årlig nettoopptak av CO2 i norske skoger ble i Nasjonalbudsjettet 2012 anslått å ligge om lag 12 millioner tonn høyere i 2020 enn i 1990.

I samsvar med norsk holdning i de internasjonale klimaforhandlingene og skogens reelle rolle i binding av karbon i Norge, vil regjeringen føre en aktiv skogpolitikk gjennom tiltak som øker skogens karbonlager. Skogressursene er også en viktig kilde til fornybar energi og til produksjon av trematerialer som erstatning for mer klimabelastende materialer. Skogens rolle som fornybar ressurs styrkes gjennom forskning, verdiskaping og en langsiktig bærekraftig forvaltning av skogen.

Regjeringen vil:

  • Øke det produktive skogarealet gjennom redusert avskoging og skogforringelse og gjennom en aktiv bærekraftig politikk for økt tilplanting på nye arealer. Som en del av dette, vil regjeringen presentere en strategi for økt skogplanting. Samtidig må det utvikles miljøkriterier for dette. Kommunene bør gjennom arealplanleggingen søke å redusere avskogingen.

  • Opprettholde eller øke karbonlagret gjennom aktiv, bærekraftig skogpolitikk blant annet gjennom styrket innsats innen skogplanteforedling, økt plantetetthet og gjeninnføring av forbudet mot hogst av ungskog samt å styrke skogvernet.

  • Utrede en ordning med frivillige klimatiltak og samarbeidsavtaler med grunneiere om etablering av klimaskoger.

  • Bedre insentivene til uttak av råstoff fra skogen til bioenergi, med særlig vekt på skogsavfall (GROT) slik at blant annet tiltak med kort tilbakebetalingstid for CO2 prioriteres.

  • Bidra til økt karbonopptak gjennom målrettet gjødsling av skog. Samtidig må det utvikles miljøkriterier for dette.

9.2 Skogens klimabidrag – globale perspektiver og norske forhold

9.2.1 Generelt om skog og klima

Omtrent 30 prosent av jordens terrestriske areal er dekket av skog. Globalt absorberer skoger og andre økosystemer på landjorda omtrent 2,6 milliarder tonn karbon årlig (tilsvarende 9,5 milliarder tonn CO2). Dette tilsvarer om lag 20 prosent av de samlede globale klimagassutslippene.

De største karbonlagrene globalt finnes ofte i intakte tropiske og boreale naturskoger, når man ser på summen av lagret karbon per arealenhet. Boreale skoger har en meget stor andel av karbonlageret i jord og dødt plantemateriale, mens i den tropiske skogen er karbonlageret mer jevnt fordelt mellom vegetasjon og jordsmonn. Det finnes imidlertid skogtyper innenfor den tempererte sonen som har høyere karbonlager. I Norge finner vi store karbonlagre i eldre plantede kulturskogfelter på Vestlandet, gammel granskog og eldre løvskog med edelløvtrær.

De viktigste årsakene til menneskeskapte klimaendringer globalt, er utslipp av CO2 fra bruk av fossile energikilder og fra avskoging. Avskoging gir utslipp av karbon lagret i biomasse og jordsmonn. Et redusert skogareal vil også gi redusert årlig CO2-opptak. Ifølge FNs klimapanel står avskoging i utviklingsland for om lag 17 prosent av de globale utslippene av klimagasser. Nasjonalt har Norge ifølge klimagassregnskapet en begrenset avskoging knyttet til etablering av blant annet infrastruktur, bebyggelse, alpinanlegg og så videre i eksisterende skog.

Skog og andre arealer med vegetasjon tar opp, lagrer og slipper ut CO2 gjennom en naturlig syklus. I en skog som ikke påvirkes av mennesker, vil skogøkosystemet selv sørge for fornyelse ved at enkelt trær eldes og dør, mens nye trær gror til på områder der døde trær har falt ned og råtnet. I en skog som drives etter vanlige norske skogbruksmessige prinsipper, forynges skogen gjennom planting eller naturlig foryngelse etter hogst. Det kan i tillegg gjennomføres andre tiltak for å øke tilveksten og volumet som for eksempel gjødsling eller tettere planting.

Skog og skogforvaltning kan i prinsippet bidra til å redusere klimagassutslipp på tre hovedområder:

  • For det første kan redusert avskoging og skogforringelse redusere utslippene av klimagasser.

  • For det andre kan skogen fjerne klimagasser fra atmosfæren ved å ta opp CO2 og lagre dette som karbon i biomasse og jordsmonn (karbonsluk og -lager). Dette opptaket kan økes ved å øke skogarealet, og ved å øke opptaket i biomasse og jordsmonn på eksisterende arealer.

  • For det tredje kan klimagassutslippene reduseres ved at produkter fra skogen erstatter bruk av fossil energi direkte (bioenergi), eller ved å erstatte produkter som er energikrevende i produksjon (for eksempel stål og betong). Bruk av treprodukter med lang levetid vil også bidra til forlenget lagring av karbon. Det er viktig at skogen som brukes til disse formålene forynges etter hogst og at det gjennomføres skogskjøtselstiltak, slik at skogen vokser opp igjen og vinner tilbake utslippet ved avvirkning.

Skog tar opp CO2 fra atmosfæren og bygger på den måten opp store karbonlagre. Opptaket av klimagasser henger tett sammen med skogens tilvekst. Så lenge tilveksten er større enn avvirkningen, vil karbonlageret øke. På grunn av at avvirkningen var større enn tilveksten både i Norge og mange andre industriland, skjedde det en forringelse av skogressursene fram mot inngangen av 1900-tallet. Det siste hundreåret har skogen i mange industriland derimot hatt en tilvekst som overstiger avvirkningen på grunn av planting og bedre skogforvaltning, uten at hogsten har økt i takt med tilveksten. Denne økte planteaktiviteten har imidlertid ikke kompensert for at vi globalt har et langt lavere areal med skog enn for noen hundre år siden.

I tillegg til å bidra til reduserte klimagassutslipp/økt opptak av CO2, leverer skogen en rekke viktige økosystemtjenester som blant annet kan dempe negative effekter av klimaendringene, eksempelvis flomdemping.

Figur 9.1 Skog og skogforvaltning kan bidra til reduserte klimagassutslipp

Figur 9.1 Skog og skogforvaltning kan bidra til reduserte klimagassutslipp

Kilde: Foto: Leif Rustand/Samfoto/NTB scanpix

9.2.2 Opptak av klimagasser i norske skoger

Etter en lang periode med utarming av skogressursene fram til første del av 1900-tallet, har tømmervolumet i norske skoger økt fra 300 millioner kubikkmeter i 1919 til rundt 800 millioner kubikkmeter i dag. Mens årlig tilvekst har økt og er i dag på rundt 25 millioner kubikkmeter i året, har årlig avvirkning vært stabil på rundt 10 millioner kubikkmeter (rundt 40 prosent av tilveksten), jf. figur 9.2. Denne utviklingen skyldes i hovedsak intensiv planteaktivitet etter andre verdenskrig. Volumøkningen i norske skoger har i perioden vært om lag 530 millioner kubikkmeter, noe som tilsvarer en samlet økning i karbonlageret på omkring 900 millioner tonn CO2 (tilsvarende ca. 245 millioner tonn karbon).

Figur 9.2 Årlig tilvekst og avvirkning, 1919–2009

Figur 9.2 Årlig tilvekst og avvirkning, 1919–2009

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap og Statistisk sentralbyrå, 2011/miljøstatus.no

Norge har også et høyt årlig CO2-opptak i skog. Nettoopptaket i skogen har de siste årene vært på 27–36 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig, når en inkluderer levende biomasse, død ved og jord. Ut over dette er det også opptak og utslipp knyttet til andre arealer (jf. figur 9.3). Det høye nettoopptaket skyldes at vi har hatt en lav avvirkningsrate i forhold til tilveksten i samme periode. Til sammenligning var de norske klimagassutslippene på 53,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010.

Årlig nettoopptak vil fortsatt være høyt, men forventes å bli redusert noe i tiårene som kommer. Dette som følge av at vi legger bak oss en periode med lave investeringer i skogproduksjon. Mens det ble plantet over 100 millioner planter i året på 1960-tallet, er plantetallet i dag rundt 20 millioner planter i året. Mye av denne skogen har nå nådd eller passert sin maksimale vekstfase. Siden deler av denne skogen snart når det som skogfaglig defineres som hogstmoden alder, er det anslått at dagens norske avvirkning på rundt 10 millioner kubikkmeter vil øke til 13 millioner kubikkmeter i 2020 med en videreføring av dagens virkemidler. I 2020 er det derfor forventet at årlig nettoopptak vil være rundt 23 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Denne skogen vil fortsette å ta opp og lagre karbon, men den årlige veksten i karbonopptaket forventes å avta også etter 2020. Når skogen eldes, vil også naturlig avgang øke og årlig opptak vil reduseres betydelig.

Figur 9.3 Utvikling i utslipp og opptak av klimagasser, 1990–2009

Figur 9.3 Utvikling i utslipp og opptak av klimagasser, 1990–2009

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, 2011/miljøstatus.no

Det er stor usikkerhet om vekstrate og CO2-opptak i gammel skog, og hvor stabilt et slikt karbonlager er under norske forhold. I en kulturskog er mer av skogen relativt yngre trær i sterk vekst, og årlige opptak i levende biomasse er derfor stor. Det gjør at en større andel karbon vil være lagret i den levende biomassen. I naturskogen er mer av skogen eldre trær med lavere tilvekstrate, og en større del av karbonet vil være lagret i dødt trevirke og i jordsmonn.

Figur 9.4 Kystfuruskog

Figur 9.4 Kystfuruskog

Kilde: Svein Grønvold/Samfoto/NTB scanpix

Vi har også liten erfaring med hvor sårbar skog er for ekstremhendelser og klimaendringer. Ifølge FNs klimapanels fjerde hovedrapport vil boreal skog være spesielt sårbar for klimaendringer på lang sikt, men også på kort sikt hvis terskelverdier i klimasystemet utløser økte frekvenser av tørke, insekter og skogbrann. Naturskog med diversifisert arts- og alderssammensetning er trolig mindre sårbar for klimaskader og skadegjørere enn gammel, ensaldret granskog. En gammel skog, hvor kvaliteten på trevirket forringes med alderen på grunn av blant annet råte, vil ikke i samme grad kunne levere langlivede treprodukter. Gjennom et pågående forskningsprogram (ClimPol) gjennom Norges forskningsråd (NFR), ledet av Norsk institutt for skog og landskap, vil vi få et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan norsk skog kan brukes i klimasammenheng.

Skogsjord utgjør også et stort karbonlager, og i boreale skoger er dette lageret vesentlig større enn karbonlageret i levende biomasse. Årlig endring i karboninnholdet i jorda er avhengig av faktorer som blant annet klima (temperatur, fuktighet), vegetasjon (tilførsel og kvalitet av organisk materiale) og topografi. De første tiårene etter hogst kan en få et midlertidig tap av karbon fra jord, der hvor opptaket av karbon i unge trær er relativt lavt og hvor jorda enda er påvirket av forstyrrelser relatert til hogst og etablering. Når skogen kommer inn i mer produktive vekstfaser, øker imidlertid også tilførselen av karbon til jord, og karbondynamikken endrer seg fra årlig nettoutslipp til årlig nettoopptak. For det samlede norske skogarealet er nettoopptaket i skogsjord, strøsjiktet og død ved de siste årene beregnet til å ligge rundt 6–7 millioner tonn CO2. Opptaket varierer en del fra år til år, men har nå vist en tendens til å øke fra tidligere nivå på 4–5 millioner tonn CO2 i perioden 1990–2005, på grunn av økende tilvekst og dermed også økt tilførsel av strø og annet organisk materiale. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til kvantifiseringen av endringer i karbonlageret i skogsjord, og det er derfor igangsatt et forskningsprosjekt for å etterprøve jordmodellene som nyttes i forbindelse med Norges rapportering til Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Når nettoopptak i skog oppgis, medregnes opptaket i skogsjord og strøsjiktet.

Figur 9.5 Opptak og utslipp fra skog og annen arealbruk (LULUCF1) samt utslipp fra andre sektorer i Norge. 1990–2009

Figur 9.5 Opptak og utslipp fra skog og annen arealbruk (LULUCF1) samt utslipp fra andre sektorer i Norge. 1990–2009

1 LULUCF er netto utslipp/opptak fra skog og andre arealbruksendringer (netto opptak, og dermed negative tall)

9.3 Skogen i klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen

9.3.1 Dagens regelverk

Utslipp og opptak av klimagasser fra arealbruk og arealbruksendringer er inkludert i Norges klimagassregnskap som årlig rapporteres til FNs klimakonvensjon. Når Norge rapporterer sitt klimagassregnskap til Klimakonvensjonen, inneholder regnskapet alle utslipp og alt opptak av klimagasser i skog i henhold til denne rapporteringsforpliktelsen. Det innebærer at når et tre hogges bokføres hele treets karboninnhold som et utslipp samme året, mens tilveksten i gjenværende bestand og i foryngelsen samme år, bokføres som årlig opptak i regnskapet. Nettoopptak i skog og andre arealer, har de siste årene vært på 27–36 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig, tilsvarende mer enn halvparten av Norges samlede årlige utslipp. Historisk utvikling i utslipp av klimagasser fra alle sektorer (utenom skog og arealbruk), og historisk utvikling i nettoopptak fra skog og arealbruk, er illustert i figur 9.5. Figur 9.6 viser forventede utslipp mot 2030, både med og uten nettoopptak fra skog og arealbruk. Framskrivingene av opptak i skog og andre arealer etter 2020, er usikre.

Bare en liten del av opptaket i skogen blir imidlertid regnet med ved oppfyllelse av Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen. Dette skyldes at landenes utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen ble satt før protokollens regelverk for skogforvaltning var på plass. For å hindre en svekkelse av Kyoto-forpliktelsen, ble det derfor gjennom de påfølgende forhandlingene av skogregelverket, satt strenge grenser for hva landene kunne regne med under forpliktelsen. I protokollen ble det satt et tak på hvor mye landene kan kreditere av opptak som følge av skogforvaltning for første forpliktelsesperiode, 2008–2012.

Figur 9.6 Utslipp av klimagasser fra 1990–2010 med framskriving til 2030, med og uten opptak av CO2 i skog og andre arealer

Figur 9.6 Utslipp av klimagasser fra 1990–2010 med framskriving til 2030, med og uten opptak av CO2 i skog og andre arealer

Kilde: Finansdepartementet m.fl., 2012/miljøstatus.no

Dette taket ble for de fleste land satt til 3 prosent av landets klimagassutslipp i 1990 (Kyotoprotokollens Artikkel 3.4). For Norge utgjør dette rundt 1,5 million tonn CO2-ekvivalenter, eller 5 prosent av det årlige nettoopptaket fra skogskjøtsel. I tillegg skal landene, etter dagens internasjonale bokføringsregler under Kyotoprotokollen, regnskapsføre alt opptak og utslipp av klimagasser ved arealbruksendringer som følge av skogreising og avskoging som har skjedd etter 1990 (Artikkel 3.3). For Norge antas dette å representere et årlig nettoutslipp på om lag 0,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i første forpliktelsesperiode.

I forbindelse med klimameldingen (St.meld. nr. 34 (2006–2007)) ble det vurdert at med en eventuell videreføring av Kyotoprotokollens regelverk for skog vil det anslagsvis være mulig å få godskrevet et nettoopptak opp mot 3 millioner tonn CO2 i et norsk utslippsregnskap for 2020. Det ble gjort vurderinger som tilsier at vi skulle kunne godskrive et opptak på 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter også under Artikkel 3.3 i 2020, mens taket for Artikkel 3.4 som nevnt innebærer at vi maksimalt kan godskrive 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter (i alt 3 millioner tonn for artiklene 3.3 og 3.4 eller 6 prosent av 1990-utslippene). Under klimaforhandlingene i Durban i desember 2011, ble det blant annet vedtatt en mindre endring når det gjelder Artikkel 3.4, som er omtalt nedenfor.

9.3.2 Forhandlinger om nytt regelverk

Under Copenhagen Accord har Norge meldt inn et mål om å redusere utslippene med 30 prosent fra 1990-nivå innen 2020. Ved denne innmeldingen la Norge til grunn at dagens skogregelverk videreføres og at vårt bidrag fra skogsektoren, vil utgjøre 6 prosentpoeng av 30 prosent-målet.

I klimaforhandlingene har det de siste årene blitt arbeidet for å ta inn skog på en mer helhetlig måte som bedre reflekterer de reelle endringene av karbonlagrene, inkludert effektene av klimatiltak i skogen. Målet med å få til en slik endring i regelverket, har vært å skape nye insentiver for å øke opptaket og redusere utslippet fra skog.

Under forhandlingene i Durban ble det imidlertid enighet om å forlenge eksisterende regelverk for skog med noen justeringer. Når det gjelder Kyotoprotokollens Artikkel 3.4, ble det besluttet å øke taket for hvor mye landene kan regnskapsføre fra opptak som følge av skogforvaltning, fra 3 til 3,5 prosent av de samlede utslippene i 1990, når også bidrag fra eventuelle felles gjennomføringsprosjekter (JI) innen skogforvaltning inkluderes. Dette betyr at Norge kan godskrive 1,75 millioner tonn CO2-ekvivalenter fra skogskjøtsel fra og med 2013, mot 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i inneværende Kyoto-periode. I tillegg ble det enighet om bestemmelser for hvordan man kan regne med karbon som er lagret i langlivede treprodukter (Harvested Wood Products, HWP), der det nå åpnes for at en i større grad skal kunne regnskapsføre utslippet i forhold til det faktiske utslippstidspunktet. Dette vil slå positivt ut når det gjelder bruk av tre som byggemateriale, hvor karbonet blir lagret i hele produktets levetid. Endringene i karbonlageret i treprodukter skal regnskapsføres det landet hvor avvirkningen skjer, mens endringer i karbonlageret fra importerte produkter ikke skal inngå i importlandets regnskap. Det ble også vedtatt nye regler for hvordan utslipp fra naturkatastrofer kan håndteres i tilknytning til det nasjonale klimagassregnskapet for skog.

Det ble ikke gjort noen endringer når det gjelder Kyotoprotokollens Artikkel 3.3, noe som innebærer at Norge vil kunne regne inn full effekt av skogplanting på nye arealer og redusert avskoging.

9.4 Norske skogressurser og potensialet for skogråstoff til bioenergi og treprodukter i Norge

Skogens rolle i klimasammenheng er omtalt i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimaendringene – landbruket en del av løsningen, og ved Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. 100 (2009–2010). Regjeringens politikk for et bærekraftig skogbruk er omtalt i Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken, Velkommen til bords.

Norge har betydelige skogressurser. Det totale arealet av skog og tresatt mark i Norge er i størrelsesorden 134 000 km2 tilsvarende 41 prosent av landarealet. Av dette er ca. 83 000 km2 produktivt skogareal – eller 26 prosent av landarealet. De dominerende treslagene er gran og furu, med varierende innslag av løvskog og i visse områder også edelløvskog. Øverst mot fjellet dominerer i mange områder fjellbjørkeskog. I forbindelse med beregninger av framtidig produksjonspotensial i norske skoger har Norsk institutt for skog og landskap sett på ulike årsaker til at potensialet ikke kan nyttes fullt ut. Et bredt spekter av miljøhensyn, fra strengt vern og frivillige avsatte livsmiljøer i skogen, og til retningslinjer for tilskudd, berører omtrent 30 prosent av det produktive skogarealet. Deler av denne skogen vil imidlertid være ikke-økonomisk driveverdig (såkalte nullområder). Til sammen berører ulike miljøhensyn om lag 15 prosent av skogressursene målt i tømmervolum i Norge.

Både stående volum og tilvekst er i dag om lag 2,5 ganger større enn for 80–90 år siden. Det er furu og løvtrær som har hatt den største økningen relativt sett. Dette skyldes i hovedsak at granskogen har blitt sterkere utnyttet enn furu- og løvskogen. Den samlede årlige hogsten i Norge, inklusiv ved, hogst til hjemmeforbruk mv., har i samme periode ligget på rundt 8 til 11 millioner kubikkmeter tømmer.

De siste beregningene fra Landsskogtakseringen viser at det sto totalt 823 millioner kubikkmeter tømmer i skogene våre i 2009. Det er 125 millioner kubikkmeter eller 15 prosent mer enn for 10 år siden. I disse beregningene inngår for første gang også skog over barskoggrensa i det totale tømmerkvantumet. Totalt står det 763 millioner kubikkmeter på det produktive skogarealet, inklusive verneområder og friluftsarealer, og av dette står 749 millioner kubikkmeter på arealer som ikke er båndlagt til andre formål, og som derfor i utgangspunktet er tilgjengelig for skogbruksformål. Som nevnt over er deler av denne skogen antatt å være ikke-økonomisk driveverdig. I alle perioder siden 1920 har tilveksten vært på et stabilt nivå mellom 3,0 og 3,5 prosent av stående kubikkmasse. I 2009 lå den totale årlige tilveksten på rundt 25 millioner kubikkmeter, hvorav om lag 23 millioner kubikkmeter på det produktive skogarealet. Med dagens tilvekst og nivå for avvirkning, vil stående volum fortsette å øke, og det vil bli større andel eldre skog og mer død ved. Beregningene viser en liten nedgang i den årlige tilveksten de siste årene. Viktige grunner til dette er redusert skogkulturaktivitet og økende andel gammel skog.

Norsk skogbruk drives først og fremst for å skaffe råvarer til treprodukter og massevirke til papir og papirprodukter. Det er i dette markedet skogeierne i dag får best betalt for trevirket, og hvor de derfor ønsker å få avsetning for det meste av virket. Råstoffet til eksisterende bioenergiproduksjon kommer hovedsakelig som biprodukter fra den industrirettede hogsten i form av flis, briketter, pellets og ved. I dag brukes det i Norge energi tilsvarende 17,2 TWh (2010) basert på biomasseressurser fra skogen, inkludert importert virke.

I et relativt langsiktig perspektiv, ser en for seg at det fortsatt vil være etterspørselen etter tømmer til tradisjonelle formål, som trelast og massevirke, som vil styre tilgangen på norsk råstoff til bioenergi. Det antas imidlertid at forventet avvirkningsnivå i 2020, vil være tilstrekkelig for å oppnå regjeringens bioenergistrategi om å øke utbyggingen av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Det forutsettes da at en utnytter restprodukter fra industri og hogstavfall mer effektivt enn i dag, og at en i tillegg anvender noe mer jordbruksavfall til bioenergi. Dersom en skal kunne utnytte en større del av skogressursene til bioenergiproduksjon, betinger det også at bioenergivirket har en konkurransedyktig pris i forhold til alternative sortimenter.

Dersom etterspørselen etter råstoff fra skogen øker, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog, jf. Meld. St. 9 (2011–2012).

Skogråstoff til bioenergi

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) går det fram at det er betydelige ubrukte råstoffressurser til bioenergi i landbruket. Det tekniske potensialet for økt uttak av råstoff fra skogen, er beregnet med utgangspunkt i brutto balansekvantum, som er det høyeste jevne kvantum vi kan hogge i dag uten at vi behøver å senke det i framtiden, innenfor et gitt skogbehandlingsprogram. Fra denne brutto råstoffmengden er det trukket fra trevirke som ut fra miljømessige og driftstekniske hensyn ikke er aktuelt å høste, samt stammevolumet fra dagens hogstnivå. Netto teknisk potensial ut fra disse forutsetningene, utgjør rundt 29 TWh omregnet til energimengde. Da er bark, stubber, grovrøtter og greiner medregnet. Tynningsvirke, lavkvalitetstømmer og biomasse som kan høstes fra veikanter, kulturlandskap og i kraftgater er også inkludert i anslagene. Dersom hogsten øker med tre millioner kubikkmeter som anslått (ved videreføring av dagens virkemidler), og det legges til grunn samme anvendelse av tømmeret som ved eksisterende hogst, vil det tekniske potensialet beregningsmessig bli 23 TWh. Det tekniske potensialet er imidlertid ikke nødvendigvis samfunnsøkonomisk lønnsomt å utnytte.

For å få best mulig nytte av skogsråstoff til bioenergi, er det viktig å utnytte hogstavfall herunder greiner og topper (GROT) i størst mulig grad. I dag blir stort sett alt utenom stammene liggende igjen i skogen etter hogst. Når hogstavfallet forblir i skogen, vil det etter hvert brytes ned og avgi CO2 til atmosfæren. Det er et stort uutnyttet potensial for å redusere klimagassutslippene gjennom økt bruk av hogstavfall, dersom det brukes til å substituere fossile brennstoff. Beregninger med grunnlag i Landsskogtakseringens materiale, viser at GROT alene utgjør rundt 13,4 TWh av de totale utnyttbare skogressursene. Det er i dette anslaget lagt til grunn de samme forutsetningene som over, dvs. fradrag for virke som ut fra miljømessige og driftstekniske hensyn ikke er aktuelt å høste. Av potensialet på 13,4 TWh, utgjør GROT fra dagens hogst et potensial på 6 TWh. Et økt avvirkningsnivå til 13 millioner kubikkmeter vil gi ytterligere tilgang til GROT og biprodukter fra sagbruksindustrien på anslagsvis 4,2 TWh energiråstoff, forutsatt dagens virkestrømmer. Med dagens rammebetingelser er det imidlertid bare en mindre del av dette volumet som kan tas ut med lønnsomhet.

Skogråstoff til økt trebruk

Det er forventet at avvirkningsnivået vil øke fra dagens 10 millioner kubikkmeter i året til 13 millioner kubikkmeter i 2020. Siden norsk avvirkningsnivå bare utgjør rundt 40 prosent av tilveksten, er det imidlertid rom for å utnytte skogressursene i større grad enn i dag uten at skogens karbonlager reduseres i forhold til dagens nivå. I Klimakur 2020 er det gjort anslag for den potensielle utslippsreduksjonen av å produsere mer trelast fra det økte volum på tre millioner kubikkmeter tømmer. Gitt en sagtømmerandel på 50 prosent og tilsvarende skurutbytte, vil en slik økning gi 0,75 millioner kubikkmeter ny trelast som vil lagre karbon tilsvarende 0,5 million tonn CO2 gjennom treproduktets levetid, dersom en tar hensyn til avfall og svinn i produksjonsprosessen. I tillegg til at karbon kan lagres gjennom konstruksjonens levetid, kan økt bruk av tre erstatte andre byggematerialer som stål og betong.

Trevirke er i de fleste tilfeller mer energieffektivt å fremstille enn andre byggematerialer, men graden av energieffektivitet varierer mellom ulike produkter. For å vurdere hvilket byggemateriale som gir minst klimagassutslipp gjennom livsløpet, må en sammenligne effektene av utslippet gjennom hele verdikjeden der materialene skal inngå. Spesielt energiforbruket i bruksfasen utgjør en stor miljøpåvirkning. Hvilke byggematerialer som gir lavest utslipp gjennom livsløpet må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle. Eksempelvis vil substitusjonsfaktoren dersom en erstatter stålbjelke med en bærebjelke i tre, være 0,96 millioner tonn CO2 per million kubikkmeter trevirke.

Ved et økt uttak av tømmervolum med tre millioner kubikkmeter i 2020, vil den samlede klimagasseffekten av å erstatte stål og effekten av karbonlagring i trevirkets levetid anslagsvis summere seg til vel 1,2 millioner tonn CO2. I klimaforhandlingene i Durban ble det enighet om nye regneregler for skog som skal ta hensyn til endringer i karbonlageret i langlivede treprodukter (harvested wood products). Lagerendring av karbon i varige treprodukter skal bokføres i regnskapet for skog og andre arealer, mens substitusjon av andre byggematerialer bokføres i andre sektorer. Klimagassgevinster ved økt trebruk er derfor også omtalt i kapittel 7 om bygg.

9.5 Hvordan øke skogens bidrag i klimasammenheng?

9.5.1 Hva sier FNs klimapanel?

En bærekraftig skogforvaltning vil være viktig for å stabilisere CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på et nivå som gjør det mulig å oppnå togradersmålet. FNs klimapanel skriver i sin spesialrapport om arealbruk, arealendringer og skog (LULUCF) fra 2000 og i sin fjerde hovedrapport fra 2007 at den største klimagassreduksjonen på lang sikt fra skog får man med en bærekraftig skogforvaltning som opprettholder eller øker karbonlageret i skogen, samtidig som man oppnår et årlig og vedvarende utbytte av tømmer, fiber eller energi fra skogen.

De fire hovedgruppene tiltak som er relevante for skog er å:

  • opprettholde eller øke skogarealet gjennom redusert avskoging og gjennom påskoging.

  • opprettholde eller øke karbonlageret på bestandsnivå gjennom minsket skogforringelse, og gjennom planting, bedret gjødsling og andre skjøtselstiltak.

  • opprettholde eller øke karbonlageret på områdenivå gjennom skogvern, lengre omløpstider, brannforbygging og beskyttelse mot insektangrep.

  • øke karbonlageret utenfor skogen i treprodukter og gjennom energisubstitusjon ved å bruke skogsbiomasse til å erstatte produkter med stort fossilt karbonavtrykk og økt forbruk av biomassebasert energi for å erstatte fossil energi.

Det understrekes at de ulike tiltakene må avveies nøye opp mot hverandre for å finne den beste balansen. I spesialrapporten om arealsektoren (land use, land use change and forestry – IPCC, 2000) har FNs klimapanel redegjort for prinsipper og viktige faktorer for vurderinger av blant annet skogens rolle i en klimasammenheng.

Den samlede klimagasseffekten av skogtiltak er blant annet avhengig av hvor energieffektivt vi bruker produktene fra skogen. For eksempel gir bruk av trematerialer til erstatning for sement større klimagasseffekt enn bruk av tre til biodrivstoff. Videre er effektiv skogskjøtsel viktig for å maksimere veksten av ny biomasse etter hogst. Rask planting etter hogst, gjødsling, tynning, forlenget omløpstid med videre er tiltak som isolert sett kan bidra til å øke opptaket av CO2. For tidlig avvirkning, mens trærne vokser mest, kan redusere opptaket.

Klimaproblemet skyldes i første rekke forbrenning av fossil energi, som medfører tilførsel av karbon til det atmosfæriske kretsløp. Ifølge en ny spesialrapport fra FNs klimapanel om fornybar energi (SRREN 2011), står fossil energi for 85 prosent av verdens energibruk i dag. Kjernekraft utgjør 2 prosent, mens fornybar energi utgjør 13 prosent. Bioenergi svarer i dag for rundt 10 prosent (eller 50 EJ/14 000 TWh) globalt, hvor det meste kommer fra såkalt tradisjonell skogbiomasse, som brenselsved og trekull brukt i utviklingsland. Skal vi løse klimaproblemet må mye av den fossile energien erstattes av en større andel fornybar energi kombinert med energieffektivisering. Klimapanelets rapport viser at fornybar energi, herunder bioenergi, kan utgjøre en betydelig andel av verdens energiforbruk i 2050. Det understrekes samtidig i rapporten at økt bioenergitilgang må utløses på en bærekraftig måte for å unngå potensielle konfliktområder, som for eksempel risiko for klimagassutslipp fra arealbruksendringer.

9.5.2 Tiltak fra Klimakur 2020

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringen – landbruket en del av løsningen er det synliggjort flere mulige tiltak som kan bidra til økt karbonopptak i norske skoger. Dette er tiltak som kan øke karbonopptak og -lager i stående biomasse og tiltak som bidrar til å øke mulighetene for å bruke ressurser fra skogen som erstatning for fossil energi eller som kan gi økt karbonlagring i treprodukter. Det ble beregnet at dette under de gitte forutsetninger, blant annet et avvirkningsnivå på 15 millioner kubikkmeter, samlet kan gi 9,5 millioner tonn CO2 i økte opptak og reduserte utslipp over en hundreårsperiode, dersom også substitusjonseffekter inkluderes.

Tiltakspakken i St.meld. nr. 39 (2008–2009) danner grunnlaget for skograpporten til Klimakur 2020 som ble publisert i 2010, men noen forutsetninger er annerledes. Tabell 9.1 nedenfor viser effekten av tiltakene som ble utredet i Klimakur 2020, samt tiltakskostnader forbundet med tiltakene. Effekter som er inkludert i beregningene er begrenset til de som vil gi effekt i skogsektoren i Norge. Det vil si at effekter som følge av erstatning av fossil energi ikke er tatt med her. Heller ikke eksterne effekter knyttet til for eksempel biologisk mangfold er inkludert.

De fem første tiltakene i tabell 9.1 vil alle øke CO2-opptaket i norske skoger. Økt plantetetthet på eksisterende arealer, planting av skog på nye arealer og skogplanteforedling har til felles at de vil gi begrenset klimagasseffekt i 2020, men effekten i et hundreårsperspektiv vil kunne være betydelig. Gjødsling og redusert avskoging skiller seg fra disse ved at effekten vil komme relativt raskt.

Det sjette tiltaket, endret avvirkningsnivå i Norge, vil få øyeblikkelig effekt på utslippene. En økt avvirkning i 2020 fra referansebanen 13 millioner kubikkmeter til 15 millioner kubikkmeter, vil redusere CO2-opptaket med 2,2 millioner tonn årlig, mens reduksjonen etter 100 år vil være 1,9 millioner tonn. Samtidig vil dette bidra til reduserte utslipp som følge av økt trebruk og bioenergi, som må tas med i den samlede vurderingen. Norge har en betydelig import av tømmer og treprodukter. En eventuell økning i etterspørselen som ikke utløser tilsvarende økt hogst innenlands, vil kunne føre til en økning i importen som igjen vil innebære økte utslipp i eksportlandet. Det må også presiseres at nivået på avvirkningen styres til enhver tid av etterspørselen etter tømmer og treprodukter og at en ikke har noen direkte virkemidler for å påvirke dette.

Tabell 9.1 Oppsummering av tiltak som bidrar til økte opptak og reduserte utslipp av klimagasser. Fra Klimakur 2020

Tiltak

Årlig endring i opptak av CO2

Tidshorisont (år)

Tiltakskostnad1) (kr/tonn)

2020

Slutten av omløpstiden

1. Økt plantetetthet på eksisterende arealer

0,022

2,0

100

190

2. Planting av skog på nye arealer

– 1 million dekar

-0,017

2,2–0,5

50–70

-10

– 5 millioner dekar

-0,009

8–8,4

50–100

-10

3. Gjødsling av skog

0,45

0,45

10

-13 til 0

4. Skogplanteforedling 15 % foredlingsgevinst2)

0,00067

1,41

100

0

5. Redusert avskoging3)

0,3

Ikke kvantif.

Ikke kvantif.

6. Endret avvirkningsnivå4) (per år)

– Øke til 15 millioner m3

-2,2

-1,9

100

Ikke kvantif.

– Red. til 10 millioner m3

3,3

2,82

100

1 Eksterne effekter knyttet til for eksempel biologisk mangfold er ikke inkludert i beregningene.

2 I dette eksempelet er det forutsatt økt hogst og dagens plantetetthet.

3 Det er lagt til grunn at avskoging halveres fra dagens nivå, som tilsvarer et utslipp på om lag 0,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

4 Økt eller redusert avvirkning vil endre tilgangen på bioenergi og byggeråstoff og dermed påvirke utslippene i andre sektorer.

Som det går fram av tabellen vil tiltakene 1–5 som er utredet, bidra til et økt samlet karbonopptak på inntil 6–12 millioner tonn CO2 ved slutten av omløpstiden, avhengig av ambisjonsnivå. Videre viser tabellen at de aktuelle klimatiltakene for skog er kostnadseffektive og relativt billige, med beregnede kostnader i intervallet -13 til 190 kroner per tonn CO2. Klimakur 2020 har imidlertid ikke vurdert tiltakenes potensielle påvirkning på naturmangfold og andre viktige miljøverdier.

Hvorvidt skogen representerer et årlig nettoopptak eller et nettoutslipp av klimagasser bestemmes først og fremst av forholdet mellom avvirkningen og tilveksten. Er avvirkningen mindre enn den årlige tilveksten, slik som i Norge, vil skogen ha et årlig nettoopptak. Hvis det plantes med større plantetetthet etter hogst eller man på andre måter driver aktiv skogskjøtsel som øker stående biomasse, kan man dermed på lang sikt oppnå større karbonmengde bundet i skogen etter hogst enn før hogst. Siden planteveksten i boreal skog er relativt langsom, vil det i Norge imidlertid ta 70–120 år eller lengre før et nyplantet tre er like stort og inneholder samme mengde CO2 som det treet som ble avvirket, avhengig av vekstforholdene på stedet. Den skogen vi har i Norge i dag, er i stor grad resultatet av det som ble plantet på midten av 1900-tallet. Skog skiller seg derfor fra de fleste andre sektorer ved at mange av tiltakene som gjennomføres i dag vil ha liten effekt på klimagassregnskapet på kort sikt, men stor effekt på lang sikt. Rask gjennomføring av skogskjøtselstiltak vil likevel være nødvendig for å opprettholde skogens evne til å ta opp CO2 på lang sikt.

Klimakur 2020 utredet også flere tiltak hvor biomassen fra skogen erstatter fossile råstoffer. I henhold til FNs klimakonvensjons regler for utarbeiding av klimagassregnskap, blir utslippet fra bioenergi satt til null i regnskapet for energisektoren, fordi utslippet blir innregnet i skogregnskapet på avvirkningstidspunktet. Klimakur 2020s beregninger er i tråd med dette.

Klima- og forurensningsdirektoratet har, etter publisering av Klimakur 2020, gjennomført en tilleggsutredning blant annet for å se på hvordan uttak og ulik anvendelse av biomassen over livsløpet vil påvirke tilførselen av klimagasser til atmosfæren. Det er viktig å påpeke at man her bare har sett på tilførsel av CO2 til atmosfæren, og ikke på hvordan dette vil påvirke stabiliseringskonsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Det ble heller ikke foretatt noen konkret avveining mellom når det er bedre å la skogen stå og når det er bedre med økt uttak for ulike substitusjonsformål. Tilleggsutredningen viser at ut fra disse forutsetningene oppnås den største klimagassgevinsten ved å bruke trevirke med tilstrekkelig kvalitet til treprodukter, samtidig som den resterende biomassen anvendes til fast biobrensel for å erstatte fossil energi. Partielle modellberegninger viser at ved slik anvendelse vil avvirkning i boreal skog, føre til utslipp av klimagasser til atmosfæren som det tar om lag 90 år å vinne tilbake i ny tilvekst, sammenlignet med å la skogen stå. Dette henger sammen med at skogen i nordlige områder vokser sakte. For permanent økt avvirkning vil tilbakebetalingstiden være lenger. Tilbakebetalingstiden kan imidlertid reduseres ved gjennomføring av skogskjøtselstiltak. Ved bruk av restprodukter fra skogbruket, som grener og topper, vil tilbakebetalingstiden være vesentlig kortere, på rundt 5–15 år. Dette fordi biomassen ellers ville ligge igjen på hogstflata der det ville brytes ned relativt raskt og gi utslipp av CO2 til atmosfæren.

Figur 9.7 Skogbruk

Figur 9.7 Skogbruk

Kilde: Jens Sølvberg/Samfoto/NTB scanpix

I løpet av de senere årene er det fremlagt ny forskning som viser at man må forstå mer enn bare tilførsel av klimagasser til atmosfæren for å kunne si noe om klimapåvirkningene av ulike skog- og bioenergistrategier. Det er blant annet publisert nyere forskning1 som foreslår en metode for å beregne CO2-ekvivalenter og oppvarmingspotensiale (GWP) som skiller mellom CO2 fra forbrenning av biomasse fra skog som blir gjenplantet og CO2 fra forbrenning av fossile brensler.

Forskning viser også at det er ikke bare CO2-utvekslingen med atmosfæren, men også andre biofysiske faktorer som vil kunne ha betydning for global oppvarming. Disse biofysiske faktorene inkluderer albedo, og mekanismer for utveksling av energi mellom skog og atmosfære, for eksempel fordampning (se boks 9.1). Det å forstå hvordan disse faktorene kan endre seg, kompliseres av en høy grad av usikkerhet knyttet til hvordan globale klimaendringer resulterer i regionale klimaendringer.

Det vil være behov for mer forskning på disse sammenhengene før det kan konkluderes entydig om klimavirkningen av ulike skogtiltak i boreale områder. Det gjenstår å se hvor langt FNs klimapanels neste hovedrapport i 2013–2014 går i å belyse disse problemstillingene nærmere.

Boks 9.1 Albedoeffekten – refleksjon av kortbølget innstråling

Albedo angir hvor mye av den innkomne solenergien som reflekteres tilbake til verdensrommet. Den er et mål på jordas reflektivitet. Dersom reflektiviteten økes, oppnås en avkjølende effekt. Lyse overflater reflekterer mer sollys enn mørkere overflater. Albedo fra snødekte hogstflater i nordlige barskogområder vil på kort sikt kunne trekke i retning av å motvirke og i noen tilfeller oppveie drivhuseffekten av den mengde CO2 som er frigjort fra de samme arealene fra avvirkning. Den totale effekten på lengre sikt avhenger av hvordan trevirket anvendes.1 Likeledes kan albedoeffekten trekke i motsatt retning for økt tilplanting av arealer som ellers ville hatt et hvitt snødekke om vinteren og for treslagsskifte fra løvskog til barskog. Det er fortsatt usikkerhet når det gjelder beregning av albedoeffekten, spesielt når det gjelder framtidig snødekke og albedo ved ulike aldersklasser og plantetettheter. Det er også usikkerhet blant annet om hvordan endringer i vanndamp og skydekke kan påvirke strålingsbalansen regionalt. Vi vil få bedre kunnskap om albedo i boreale områder gjennom det pågående forskningsprosjektet ClimPol, ledet av Norsk institutt for skog og landskap.

1 Bright, R.M., A.H. Strømman and G.P. Peters (2011). Radiative forcing impacts of boreal forest biofuels: a scenario study for Norway in light of albedo. Environmental Science and Technology 2011, 45 (17), 7570–7580.

9.6 Ivaretakelse av norsk naturmangfold og andre viktige miljøverdier i skog

Utviklingen av et bærekraftig skogbruk har en mer enn hundreårig tradisjon i norsk skogbruk. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble utholdende skogbruk den nye tilnærmingen, etter århundrer med til dels kraftig nedbygging av ressursgrunnlaget på grunn av skogsdrift som ikke la til rette for foryngelse av skogen. Som følge av dette ble det fra forrige århundreskifte satt inn flere tiltak som nå viser betydelige effekter. Skogbrukslovgivningen ble endret slik at foryngelse etter hogst ble en forpliktelse for skogbruket.

Skogen har stor betydning for friluftsliv og naturopplevelse, og benyttes av en stor andel av den norske befolkningen. Det er en viktig utfordring å ivareta naturmangfold og andre viktige miljøverdier ved et eventuelt intensivert skogbruk. Skog, og særlig gammel skog, har stor betydning for å sikre naturmangfoldet, selv om noen gammelskog-arter også kan finnes i andre skogtyper. I norsk rødliste for naturtyper er seks naturtyper i skog vurdert som truet. Skogøkosystemene er levested for en stor andel av naturmangfoldet i Norge, og skogen er leveområder for truede og nær truede arter. Om lag halvparten av de truede og nær truede artene i Norge (dvs. 1 838 arter) lever i skog, og for ca. 1 400 av disse artene er skogbruk antatt å være en negativ påvirkning. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for våre truede og nær truede arter fra 2006 til 2010. For mange av disse artene er generelle forbedringer av leveområdene og råd om skjøtsel og tiltak som bidrar til å opprettholde livsmiljøene deres, helt sentrale tiltak for å ta vare på mangfoldet. Klimaendringer har også stor effekt på arter i Norsk rødliste. Allerede i dag er det angitt at klimaendringer er en negativ påvirkningsfaktor for 117 av de truede og nær truede artene totalt i Norge (Artsdatabanken 2010). Det er forventet at effekten av klimaendringene vil øke i framtida.

Miljøarbeidet i norsk skogbruk er utformet omkring hovedpilarene: landbrukspolitikkens miljøkrav til skogbruket, skognæringens egen miljøstandard og klima- og vernepolitikken. Disse hovedpilarene må samvirke godt og påvirker hverandre i stor grad.

I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken slås det fast at ved eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse. Dette innebærer mer målrettet miljøinnsats i skogbruket, herunder styrket kunnskap om natur- og kulturverdier i skog og styrket ivaretakelse av slike verdier i forbindelse med planlegging og drift, miljøregistreringer, frivillig vern, samarbeidsavtaler og bruk av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven. Kunnskap om tilstand og utviklingstrekk for skog- og miljøverdier skal sammenstilles og offentliggjøres i en årlig rapport om «Bærekraftig skogbruk – næring og miljø».

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) framgår det at regjeringen vil prioritere tiltak som har positiv effekt for å motvirke klimaendringer og positiv eller akseptabel effekt for bevaring av biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier. Direktoratet for naturforvaltning har vurdert at følgende av skogtiltakene i Klimakur 2020, økt avvirkning, planting av skog på nye arealer, gjødsling og økt plantetetthet kan komme i konflikt med naturmangfold og andre viktige miljøverdier. Direktoratet for naturforvaltning mener også at redusert norsk avvirkning sammenlignet med referansebanen ville være positivt for naturmangfoldet i Norge.

Figur 9.8 Edelløvskog på Søndre Jeløy

Figur 9.8 Edelløvskog på Søndre Jeløy

Kilde: Foto: Gisle Haakonsen

9.7 Dagens virkemidler

Skogpolitikken består av juridiske, administrative og økonomiske virkemidler. Virkemiddelbruken i skogpolitikken har ikke vært direkte rettet mot maksimale klimabidrag i form av CO2-opptak, men har hatt som hovedhensikt å fremme verdiskaping og sikre naturmangfoldet, samt vise hensyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Dagens virkemidler er likevel egnet til å påvirke mulighetene til å øke opptaket og redusere utslippet av CO2.

De juridiske rammene for skogpolitikken er i hovedsak gitt gjennom skogbruksloven. Skogbruksloven med tilhørende forskrifter regulerer skogbruksvirksomhet på all skogsmark. Det er knyttet en rekke forskrifter til loven, blant annet om bærekraftig skogbruk, skogfond, skogfrøforsyning og tilskudd til skogbruk. Det er i Norge pålegg om å forynge skogen etter hogst.

Også naturmangfoldloven har regler som legger rammer for skogpolitikken. Dette gjelder blant annet generelle miljøprinsipper, forskrift om utsetting av utenlandske treslag og virkemidler som prioriterer arter og utvalgte naturtyper, samt regler for områdevern. I tillegg gjelder for store deler av skogbruket den frivillige standarden for bærekraftig skogbruk som ble utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende Skog og som er operasjonalisert gjennom sertifisering av skogbruket.

Tilskuddsordningene til henholdsvis nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogfondsordningen og verdiskapingsprogrammene for tre og bioenergi er sentrale økonomiske virkemidler.

Skogfondsordningen innebærer at skogeieren er pliktig til å sette av 4–40 prosent av bruttoverdien av skogvirket som avvirkes, til langsiktige investeringer i skogen. Alle skogeiendommer har sin egen skogfondskonto, og innenfor angitte avsetningsintervall er det opp til den enkelte skogeier hvor mye som skal settes av. Denne regjeringen har forbedret skogfondsordningen. Innestående midler på skogfond utgjør 1,18 milliarder kroner per 1. januar 2012. Skogfondsmidlene er ikke rentebærende for skogeier, men utløser skattefordeler ved bruk til investeringer på skogeiendommen i tråd med forkriften. Ved bruk av skogfond til langsiktige investeringer i skogen, vil skogeier få en skattefordel på 85 prosent. Det vil si at bare 15 prosent av fondsuttaket inntektsføres. Skogfondsmidlene kan brukes med skattefordel til en rekke tiltak, herunder gjødsling, skogplanting og andre skogkulturtiltak, bygging og vedlikehold av skogsveier, miljøtiltak, skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, investeringer i bioenergitiltak, forsikring mot stormskader og brann, og kompetansehevende tiltak med videre. Skogfondsordningen utgjør en hovedpilar blant de økonomiske virkemidlene i skogpolitikken og flere av tiltakene som faller inn under ordningen har en positiv klimaeffekt.

Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket åpner for å gi støtte til langsiktige investeringer i skogbrukstiltak. Tiltakene omfatter blant annet skogkultur, herunder planting, ungskogpleie og andre kvalitetsfremmende tiltak, miljøtiltak i skog, nyetablering og ombygging av skogsveier og drift i bratt terreng (taubane med videre).

Skogbruksplaner er et viktig verktøy for skogeiere som ønsker å drive en aktiv og bærekraftig forvaltning av sin skogeiendom. Skogbruksplanlegging innebærer inventering og taksering i skog og tolkning av flybilder for beskrivelse av skogressurser og miljøverdier på den enkelte eiendom. Skogbruksplanene inneholder avvirkningsanalyser, oversiktstabeller, bestandslister, behandlingsforslag og miljøregistreringer.

Bygging og vedlikehold av skogsveier er viktig for å kunne frakte tømmer og energiråstoff fra skog til marked på en enkel måte. Samtidig kan bygging av skogsbilveier være en trussel mot bevaring av naturmangfold og andre miljøverdier, og er eksempelvis en hovedårsak til bortfall av områder definert som inngrepsfrie naturområder (INON). Regjeringen vurderer årlig nivået på tilskudd til bygging av skogsbilveier gjennom jordbruksoppgjøret.

Utover dette forvalter Innovasjon Norge to verdiskapingsprogram for økt trebruk og bioenergi, henholdsvis Trebasert Innovasjonsprogram og Bioenergiprogrammet.

Fotnoter

1.

Cherubini, F., G.P. Peters, T. Berntsen, A.H. Strømman and E.G Hertwich (2011). CO2 emissions from biomass combustion for bioenergy: atmospheric decay and contribution to global warming. Global Change Biology Bioenergy, 3 (5), 413-426.

Til forsiden