Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 25 (2012–2013)

Dele for å skape

Til innholdsfortegnelse

4 En bærekraftig og jobbskapende vekst

Det viktigste virkemiddelet for å få folk ut av fattigdom og bidra til mer rettferdig fordeling av samfunnets goder, er gode arbeidsplasser. Arbeidsplassene må sikre familien en inntekt de kan leve av, ikke være helseskadelige og beskytte og respektere arbeidstakernes rettigheter – det som kalles anstendig arbeid.

For å kunne skape nye, anstendige arbeidsplasser og sikre økonomisk vekst, er det visse forutsetninger som må være til stede. Moderne arbeidsplasser forutsetter ofte stabil energitilgang og krever investeringer. Investeringer innebærer risiko – en risiko som ofte blir høyere dersom landet opplever krig og konflikt, eller har et udemokratisk styresett.

Figur 4.1 Stor stemning når strømmen endelig kommer til landsbyen!

Figur 4.1 Stor stemning når strømmen endelig kommer til landsbyen!

Foto: Guy Mansfield/Panos/Felix features

Veksten i verdensøkonomien er ledsaget av en tilsvarende vekst i bruken av naturressurser. En ensidig satsing på økonomisk vekst, uten å ta hensyn til naturens rammer, kan gi uttelling på kort sikt, men kan svekke forutsetningene for langsiktig vekst og utvikling. En vekst som ikke er miljømessig forsvarlig vil også ramme de fattigste hardest, ettersom levebrødet til de fattige i verden ofte er knyttet til naturressurser. En god vekst er derfor avhengig av både økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft.

4.1 Arbeidsplasser i sentrum

Boks 4.1 Arbeid og kapital i India

Verdens dyreste enebolig ligger i Mumbai, men Indias hovedstad følger ikke langt bak hva rikdom angår. I oktober 2012 kunne avisen Times of India fortelle at ett mål tomt ble solgt for mer enn 100 millioner kroner i Chanakyapuri, et attraktivt strøk i New Delhi. Det gir en kvadratmeterpris på over 100 000 kroner. Slike tomtepriser slår selvsagt ut i boligmarkedet. Husleien for en leilighet på 150 kvadratmeter i denne delen av byen ligger på om lag 40 000 kroner måneden. Mange som bor her holder seg med sikkerhetsvakter. De tjener 1 200 kroner måneden for å jobbe 12 timers skift sju dager i uka. En vakt må altså jobbe i nesten tre år for å betale én måneds leie hvor han eller hun holder vakt.

Regelmessig inntekt er en forutsetning for å sikre familiens grunnleggende behov. I svært mange samfunn er det også en forutsetning for å få tilgang til skole- og helsetjenester. Familieinntekten er imidlertid ikke en tilstrekkelig forutsetning. Maktforhold innen familien, særlig knyttet til kjønn, betyr mye for hvordan inntekten blir brukt. Tilgang på mat, klær og bra nok boliger avhenger også av en rekke andre faktorer, som sikkerhet, infrastruktur, påvirkningsmuligheter og demokrati.

Privat næringsliv er drivkraften bak nye bedrifter, arbeidsplasser, produksjon og teknologiutvikling. Hele 90 prosent av alle jobber i verden finnes i privat sektor. Offentlig sektor må bidra til makroøkonomisk stabilitet, gjennom reguleringer og med skattesystem som sikrer at verdiskaping kommer alle til gode. Det offentlige skaper også arbeidsplasser, særlig gjennom helse- og utdanningssektorene, men også innen områder som infrastruktur, rettsvesen og forvaltning.

Figur 4.2 Små og mellomstore bedrifter skaper mange arbeidsplasser. Entreprenørene, som denne kvinnen i Elfenbenskysten, spiller en viktig rolle i arbeidet med rettferdig fordeling og kamp mot fattigdom.

Figur 4.2 Små og mellomstore bedrifter skaper mange arbeidsplasser. Entreprenørene, som denne kvinnen i Elfenbenskysten, spiller en viktig rolle i arbeidet med rettferdig fordeling og kamp mot fattigdom.

Foto: ILO

I mange utviklingsland er det omfattende reguleringer og byråkratiske prosedyrer som ofte hindrer, snarere enn tilrettelegger for, bedriftsetableringer og handel. Konteksten er helt avgjørende for hva givere og myndigheter bør gjøre, og det er derfor vanskelig å gi generelle råd. Rekkefølgen på tiltak er ofte avgjørende for hvordan de virker. Selv om det er fornuftig for et land å øke skattenivået, kan det være viktig å bedre administrasjonen og utvide skattegrunnlaget først. Det er nødvendig med kontroll og regulering på mange områder i samfunnet, men om instanser og systemer er gjennomsyret av korrupsjon, kan de ende opp med å støtte opp under urettferdigheter de er satt til å motvirke. Hvorvidt økte ressurser vil bidra til å øke eller løse problemet, vil da avhenge av evne og vilje til å få bukt med korrupsjonsproblemene.

Landbruket er viktigste næring i svært mange fattige land, og fattigdomsreduksjon vil være nært forbundet med økt produktivitet i landbruket. Det er likevel ikke nok. I de fattigste landene er mer enn to tredeler av befolkningen sysselsatt i primærnæringene, og verdiskapningen per person er svært lav. Med økt produktivitet vil det bli behov for færre folk i landbruket, og mange vil måtte finne arbeid i andre næringer. Det er viktig å skape alternative arbeidsplasser før store grupper presses ut av landbruket.

Ingen land har fått til en kraftig reduksjon av fattigdommen uten industrialisering. Skal de fattige landene lykkes i å skape økonomisk og sosial utvikling, må de etablere industri som produserer innsatsvarer til landbruket, bearbeider produkter fra primærnæringene og lønnsomt produserer ulike varer for eksport og hjemlig konsum.

Klimaforhandlingene, og ikke minst Rio+20, har satt grønn økonomi og grønn vekst på dagsordenen. Grønn vekst er vekst som sikrer at også den miljømessige bærekraften blir ivaretatt. Teknologioverføring og nye «grønne» investeringer skaper muligheter for mange nye og moderne arbeidsplasser. Det er etablert et globalt fond for å finansiere klimatiltak i utviklingsland, Det grønne klimafondet. Strategier for å utforme nye arbeidsplasser på en måte som gjør at de senere kan motta støtte fra Det grønne klimafondet, er viktige.

Boks 4.2 Verdensbankens utviklingsrapport 2013: Sysselsetting/jobber

Verdensbankens årlige utviklingsrapport for 2013 er viet sysselsetting. I rapporten beskriver Verdensbanken arbeidsplasser som er gode for utvikling.

Utviklingsfremmende arbeidsplasser genererer inntekter i form av penger eller annen form for betaling, uten å bryte med menneskerettighetene. Arbeidet og inntekten skal være anstendig, og kan tilhøre formell eller uformell sektor. Arbeid er nøkkelen til utvikling, både økonomisk og sosial. I tillegg til den verdien arbeid representerer for utvikling og selvfølelse for et menneske, er det også avgjørende for fattigdomsreduksjon, produktivitetsøkning og sosial samhørighet. Arbeid fører til utvikling også ved at den enkelte utvikler sine ferdigheter, ved at kvinners innflytelse øker, og gjennom at samfunn som er på vei ut av konflikt stabiliseres.

Rapporten understreker at hindringer for å skape de gode arbeidsplassene ikke nødvendigvis faller inn under arbeidsmarkedspolitikkens virkeområde. Den gir fire hovedbudskap til myndigheter:

Arbeidsplassene skapes primært i privat sektor. Det offentliges rolle er å støtte opp under jobbskaping ved å sørge for makroøkonomisk stabilitet, godt forretningsklima, robuste institusjoner og hensiktsmessig arbeidsmarkedspolitikk som vektlegger sysselsettingsvekst, rettigheter og sosial beskyttelse. Tilgang til menneskelige ressurser er også viktig. Det offentlige kan bidra ved å sørge for tilstrekkelig tilbud innen utdanning og helsetjenester.

Regulering av arbeidslivet. Myndighetenes rolle er å sørge for at arbeidsmarkedsreguleringen er på riktig nivå – for omfattende eller fraværende regulering vil virke negativt inn.

Hva som virker, og hva som er gode jobber, vil variere fra land til land. Det enkelte land må velge politikk ut fra sin kontekst. Myndighetene må identifisere vesentlige hindringer for jobbvekst.

Prioriteringer. For at myndigheter skal kunne sette jobbskaping i sentrum av utviklingsagendaen, må det prioriteres mellom ulike tiltak på bakgrunn av de vesentligste hindringene for ønsket jobbvekst.

4.2 Økonomisk vekst i Afrika

At mange asiatiske land over lang tid har hatt høy økonomisk vekst, og at landene i Latin-Amerika også har hatt stor vekst siden årtusenskiftet, er kjent for de fleste. De siste årene har også mange land i Afrika gjort seg bemerket med høy og vedvarende økonomisk vekst.

Færre konflikter, fravær av store økonomiske tilbakeslag, større politisk stabilitet, bedre og mer demokratisk styresett og en bedre økonomisk politikk har lagt til rette for framgangen i Afrika. Flere forskningsrapporter og evalueringer viser at bistand også har vært et viktig bidrag til framgangen.

Men Afrikas utfordringer er fortsatt formidable. Den prosentvise veksten har et svært lavt nivå som utgangspunkt. Sammenliknet med andre verdensdeler, har Afrika fortsatt en for ensidig økonomi, for lavt utdanningsnivå, svakt styresett og mange sårbare stater. Manglende tilgang på stabil energi og svak infrastruktur er blant flaskehalsene for økonomisk vekst og jobbskaping.

Den høye veksten i Afrika har i stor grad vært drevet av større inntekter fra råvareeksport som er tatt ut som forbruk, og i for liten grad investert langsiktig. Så langt har Afrika vært skjermet fra finanskrisen, ettersom store deler av økonomien ikke er global. Men hvis krisen i den globale økonomien vedvarer og råvareprisene faller, vil det få store konsekvenser.

Afrikas befolkning øker dobbelt så fort som befolkningen i resten av verden, og vil fordobles i løpet av 28 år. Konsekvensene er blant annet økt urbanisering og migrasjon lokalt og regionalt.

4.3 Investeringer

Figur 4.3 Selv om Afrika henger etter Asia og Latin-Amerika, skapes det stadig flere arbeidsplasser i industrien der også. På denne bedriften i Tanzania produseres fiskegarn.

Figur 4.3 Selv om Afrika henger etter Asia og Latin-Amerika, skapes det stadig flere arbeidsplasser i industrien der også. På denne bedriften i Tanzania produseres fiskegarn.

Foto: ILO

Prognosene for den globale økonomien viser at den største veksten framover vil komme i Afrika, men at også Asia og Latin-Amerika fortsatt vil ha vekst. Veksten i Europa og de øvrige OECD-landene vil fortsatt være lav.1 I de mest utviklede utviklingslandene, de såkalt framvoksende økonomiene, skjer det nå en rask tilvekst av nye bedrifter finansiert gjennom høy innenlandsk sparing og utenlandske investeringer.

Investeringsviljen er lavere i de fattigere landene. Dårlige rammebetingelser, svak infrastruktur, lav kompetanse og produksjonskvalitet, små markeder og svak eksportevne gjør at mange private investorer mener risikoen er for høy til at de tør satse der.

Norge har gjennom lengre tid hatt ulike offentlige støtteordninger som skal bidra til å utløse kommersielle investeringer i utviklingsland. Sammen med den økte veksten i disse landene har dette bidratt til at flere norske selskaper engasjerer seg nå enn for bare få år siden.

Boks 4.3 Handel – en viktig faktor for økonomisk vekst

Økt deltakelse i internasjonal handel er en viktig faktor i arbeidet for å skape økonomisk vekst, utvikling og økt velferd i de fattigste landene. Handel er en viktig del av mange lands utviklingsstrategi. En rekke utviklingsland har hatt sterk vekst i sin utenrikshandel i de senere årene. Mange av de fattigste landene, blant annet i Afrika, har tatt del i denne veksten. Likevel står de minst utviklede landene fortsatt for en marginal andel av verdenshandelen.

Handelsrettet utviklingssamarbeid er et satsningsområde for regjeringen.Handelsregimer legger de viktigste premissene for internasjonal konkurranse om investeringer, produksjon og sysselsetting. Det har lenge vært et sentralt krav fra utviklingsland at det skapes bedre vilkår for at de skal kunne delta mer aktivt i den internasjonale handelen. Markedsadgang alene er ikke nok. Det er fastslått i en rekke sammenhenger at de fattigste landene ikke vil være i stand til å dra nytte av et åpent og regelbasert internasjonalt handelsregime uten betydelig og effektivt utviklingssamarbeid. Vår egen erfaring i Norge viser at tollfrihet for de minst utviklede landene ikke nødvendigvis fører til importøkning av betydning, blant annet fordi produksjonskapasitet og kompetanse er mangelfull.

Regjeringens viktigste redskap for å fremme investeringer i utviklingsland er Norfund. Norfund har som mandat å medvirke med egenkapital og annen risikokapital, og yte lån og stille garantier til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland. Hensikten er å etablere levedyktig og lønnsom virksomhet som ellers ikke ville bli igangsatt på grunn av høy risiko. Norfund skal bidra med kapital i den mest risikoutsatte perioden etter etablering, for senere å selge sine andeler til de øvrige investorene eller i markedet.

Formålet med Norfund er å fremme utvikling i utviklingsland, ikke å bidra til internasjonalisering av norsk næringsliv. Fondet skal søke etter de best egnede samarbeidspartnerne globalt innen de prioriterte sektorene. Samtidig skal Norfund arbeide aktivt for å mobilisere norske selskaper som partnere i prosjektene. Ved utgangen av 2011 var litt over halvparten av fondets kapital investert sammen med norske partnere.

Norfund satser mest på egenkapitalinvesteringer, og dette utgjør 80 prosent av dets investerte kapital. Gjennom å bære den store risikoen som faller på egenkapitalen i investeringsprosjekter, har Norfund bidratt til at prosjektene har kunnet oppnå betydelig lånefinansiering. For hver krone Norfund har investert i fornybar energi, er det i gjennomsnitt blitt investert 10 kroner fra kommersielle kilder i form av egenkapital og lån.

Ved inngangen til 2013 hadde Norfund investert 9,1 milliarder kroner, direkte eller indirekte, i til sammen mer enn 300 selskaper som samlet sysselsetter mer enn 165 000 mennesker. Gjennom fondets investeringer i fornybar energi leveres elektrisitet tilsvarende forbruket til 11,1 millioner mennesker i utviklingsland.

For 2013 er det bevilget en kapitaltilførsel på 1,18 miliarder kroner til fondet. Minst halvparten av den nye kapitaltilførselen skal gå til fornybar energi, og det er også et mål for regjeringen at Norfund øker sine direkte investeringer i landbrukssektoren i årene framover.

Det er viktig å understreke at den offentlige støtten bare kan være en begrenset avlastning. Investeringene må være kommersielt motiverte, og selskapene må selv bære størstedelen av risikoen.

Det er en klar forventning at de norske selskapene utviser samfunnsansvar også når de investerer eller oppretter produksjon i og handler med fattige land, der standardene er lavere og håndhevelsen av lover og regler mye svakere enn i Norge. Bedriftene skal blant annet ha gode helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder og respektere arbeidstakernes rettigheter. Forventningene til norske selskap er formulert i strategi for anstendig arbeidsliv fra 2008, i St.meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi og iMeld. St. 13 (2010-2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi. Regjeringen oppfordrer norske bedrifter til å rekruttere aktivt lokalt, og samarbeide med lokale bedrifter som kontraktører og leverandører i utviklingsland. Norske bedrifter bør også stille sosiale og miljømessige krav til sine leverandører og forretningspartnere om å bidra til kapasitets- og kompetansebygging i leveransekjeden.

Norge støtter også gjennomføringen av FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv (UN Guiding Principles for Business and Human Rights). Disse prinsippene er tredelte, og slår fast at 1) staten har ansvar for å beskytte mot menneskerettighetsbrudd, 2) bedriftene har ansvar for å respektere menneskerettighetene, og 3) det bør finnes et system for erstatning ved brudd på disse rettighetene.

I tillegg til Norfund kanaliserer regjeringen bistand til fremme av investeringer, blant annet i form av forundersøkelser til bedrifter som vurderer å etablere seg i utviklingsland, opplæring av ansatte i nye bedrifter og bedrede arbeids- og miljøforhold. Det kanaliseres også midler gjennom multilaterale institusjoner, i første rekke Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Det internasjonale finansieringsinstitutt (International Finance Corporation/IFC).

4.4 Energi for alle

Om lag 20 prosent av menneskeheten, 1,3 milliarder, har ikke tilgang til elektrisitet. 80 prosent av disse bor i Afrika sør for Sahara og i India. Nesten 40 prosent av jordas befolkning må bruke dårlige ovner eller bål til matlagning. Dette forurenser, bidrar til avskoging og stjeler tid. Røykeksponeringen skaper store helseproblemer. WHO anslår at 1,5 millioner kvinner og barn hvert år dør som følge av luftveissykdommer som skyldes slik praksis.

IFC har estimert at de aller fattigste i dag bruker tilsvarende 220 milliarder kroner årlig for å kjøpe energitjenester, som ofte er ineffektive og av miljømessig dårlig kvalitet. Det er med andre ord et stort marked for energitjenester selv for de aller fattigste.

Figur 4.4 Tilknytning til det nasjonale strømnettet ligger langt fram i tid for mange. Da kan strøm fra solcellepanel være en god løsning, som hos denne familien i Mongolia.

Figur 4.4 Tilknytning til det nasjonale strømnettet ligger langt fram i tid for mange. Da kan strøm fra solcellepanel være en god løsning, som hos denne familien i Mongolia.

Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Det er langt fram før alle kan få tilgang til moderne energitjenester. Like fullt er det et viktig mål – energitilgang er nødvendig for å stimulere overgangen til en moderne økonomi i utviklingsland. For at energien skal komme hele befolkningen til gode kreves god og langsiktig forvaltning av de naturressursene som utnyttes til energiproduksjon.

Stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester gir mulighet for økonomisk og sosial utvikling, og er en forutsetning for en mer rettferdig fordeling. Entreprenører kan starte virksomhet og skape arbeidsplasser, elever kan lese bedre og større deler av døgnet og befolkningen kan få et bedre helsetilbud. Medisiner og vaksiner kan oppbevares trygt i kjøleskap. Strømtilgang er en forutsetning for å kunne delta i informasjonssamfunnet og ta del i den globale utviklingen, gjennom de muligheter som fjernsyn, radio, internett, sosiale media og mobiltelefoner representerer. Slike informasjons- og kommunikasjonsverktøy når i økende grad også den fattige delen av befolkningen. Effektivisering av jordbrukssektoren er avhengig av irrigasjon og av småbedrifter som videreforedler jordbruksprodukter; begge tiltakene er igjen avhengige av tilgang til energi.

Verdens storforbruk av fossil energi fører til klimaendringer. Vi må derfor komme til en global enighet som sikrer også utviklingslandenes rett til økonomisk vekst og velferdsutvikling samtidig som verdens samlede utslipp må reduseres for å begrense menneskeskapte klimaendringer. I følge FNs klimapanel må globale klimautslipp nå sin topp i 2015 og reduseres med 50-85 prosent fram mot 2050 sammenlignet med 2000-nivå dersom 2-gradersmålet skal nås. Dagens utvikling i utslipp av klimagasser er ikke forenlig med målet om å holde den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen under 2 º C i forhold til før-industrielt nivå. Derfor trengs omfattende satsing på energieffektivisering, utbygging og overgang til fornybare energikilder samt fangst og lagring av CO2.

Boks 4.4 Strøm kan redde liv

Strøm er nødvendig for å kunne oppbevare medisiner og drive et effektivt helsevesen. Da Pemba ble permanent tilknyttet fastlandsnettet i Tanzania og fikk stabil elektrisitetstilgang, viste de første undersøkelsene at sykehustilbudet ble forbedret. En overlege anslo at 90 liv ble spart i måneden som følge av bedret strømtilførsel.

Samtidig er det forståelse for at spesielt de fattigste utviklingslandene må bruke de løsningene og de lokale ressursene som finnes for å skaffe nødvendige energi. Fossile brensler har en viktig rolle å spille selv i et 2-gradersscenario, og fattige land har ofte lave utslipp per innbygger. I utviklingsland er mye av den grunnleggende infrastrukturen fremdeles under oppbygging. Dette gir mulighet til å utvikle systemer og bruk av teknologi som ivaretar krav til økonomisk effektivitet, men med en lavere forbruks- og utslippsprofil enn det som preger mer utviklede økonomier. Det er derfor en god klimastrategi å støtte utviklingslandenes arbeid med å bygge opp en energisektor som i størst mulig grad er basert på fornybar energi.

Figur 4.5 Strømforsyning kan være flokete arbeid.

Figur 4.5 Strømforsyning kan være flokete arbeid.

Foto: ILO

Norge legger et bredt samfunns- og utviklingsperspektiv til grunn i støtten til investeringer i utvidelse av nettet og økt fornybar strømproduksjon. Særlig legger vi vekt på den rollen en stabil og sikker energiforsyning har for økonomisk vekst, sysselsetting og sosiale formål. Norges satsing vil konsentrere seg om lavinntektsland og lavere mellominntektsland som et ledd i arbeidet for en mer rettferdig fordeling.

Kraftsektoren drives stort sett kommersielt, og strømprisen må dekke de faktiske kostnadene til produksjon og transport. I mange tilfeller blir strømprisen da for høy for den fattigste delen av befolkningen. For de fleste utviklingsland vil et landsdekkende nett ligge tiår fram i tid og kreve store investeringer langt utover det realistiske. Nettet vil derfor måtte bygges ut gradvis og i takt med økende vekst og kjøpekraft. Dermed vil det ta lang tid før avsidesliggende områder og den fattigste delen av befolkningen vil kunne tilknytte seg det landsdekkende nettet. Det internasjonale energibyrået (IEA) har anslått at 40 prosent av dem som mangler tilgang til elektrisitet i dag kan bli knyttet til nettbaserte løsninger, mens de resterende 60 prosent må basere seg på lokale nett eller på enkeltstående kilder som solcellepanel i lang tid framover.

Parallelt med at vi støtter opp om den sentrale elektrisitetsforsyningen vil regjeringen derfor også støtte program for lokal fornybar strøm og energiforsyning i områder som ikke vil tilknyttes sentralnettet. Denne gruppen konsumenter kan foreløpig best få dekket sitt behov for strøm og energi gjennom mindre lokale nett og solcelleenergi og forbedrede kokeovner.

Fattige land har ofte svært høy investeringsrisiko. Da er det vanskelig å få til helhetlig energiplanlegging på nasjonalt nivå og engasjere offentlige og private aktører som sammen kan utvikle et fungerende energimarked. Et første skritt kan være å sikre strømtilgang til viktige fellesgoder i lokalsamfunnet, som skole- og helsevesenet. I sårbare stater vil bistand ofte være viktigste investeringskilde. Langsiktige samfunnsinteresser bør legges til grunn for investeringene, og det bør legges til rette for langsiktig drift av energisektoren.

Mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har store forekomster av ikke-fornybare naturressurser som olje, gass og/eller kull. Utfordringen er å utnytte disse ressursene på en måte som er til beste for hele befolkningen. Studier viser sammenheng mellom hvor avhengig et land er av naturressurser og hvor ulik inntektsfordelingen er. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.

Boks 4.5 Bærekraftig kraftforsyning

Industrialiseringen i Norge skjøt fart i forbindelse med vannkraftutbyggingen tidlig på 1900-tallet. Dette fikk stor betydning både nasjonalt og lokalt. Et bærende prinsipp i norsk vannkraftpolitikk har vært å sikre gode og stabile rammevilkår for investorene, samt en god fordeling av verdiskapningen slik at denne kommer hele samfunnet til gode, særlig de berørte lokalsamfunn. Utviklingen av en «samlet plan for vassdrag» sikret at de mest gunstige økonomiske og miljømessig prosjektene ble gjennomført først. Mange distriktskommuner har derfor nytt godt av store og stabile inntekter, i tillegg til en andel av kraftproduksjonen til selvkostpris. Det er skapt lokale arbeidsplasser og bygd opp en konkurransedyktig leverandørindustri.

I konsesjonsbehandlingen er det utviklet et system for åpenhet og inkludering av berørte parter, for å legge til rette for best mulige prosjekter med tanke på miljø og sosiale hensyn. Mange utviklingsland viser stor interesse for de norske erfaringene i å utvikle en bærekraftig vannkraftsektor.

I tillegg til store forekomster av ikke-fornybare naturressurser har mange land også stort potensial innenfor fornybar energi, som for eksempel vann-, vind- og solkraft. For regjeringen er det viktig at forvaltningen av energiressursene ivaretar hensynet til befolkningen som helhet. Forvaltningsregimene må sikre langsiktige hensyn, og vi kan bidra med kunnskap om konsesjonslovgivning, hjemfallsrett, miljøvirkninger og en konsekvent skatte- og avgiftspolitikk. Dette skaper langsiktige og stabile rammevilkår som er viktige for å tiltrekke seg kommersielle investeringer. For at inntektene skal komme hele nasjonen og befolkningen til gode, er en avhengig av politiske strukturer og omfordelingsmekanismer som har legitimitet og fungerer etter hensikten.

Norge vil fortsatt bidra til å bygge opp fungerende forvaltningsregimer og dele norske erfaringer med vannkraftutbygging i mange utviklingsland, slik vi for eksempel bistår Bhutan og Liberia gjennom bruk av eksperter fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Samtidig vil vi støtte opp om utbygging av bredden av fornybar energi avhengig av hvilke fornybare ressurser det er potensial for i samarbeidslandene.

I noen land har myndighetene valgt subsidiering av olje for å gi befolkningen rimelig drivstoff. Slike subsidier medfører høy oljeutvinningstakt og klimautfordringer gjennom økte klimagassutslipp. Studier viser også at dette er dårlig fordelingspolitikk. Subsidiene representerer svært høye kostnader for statskassen, og det er i første rekke folk med høyere inntekter som nyter godt av dem. Subsidiering av fossil energi utgjorde i følge IEA i 2011 tilsvarende 3 138 milliarder kroner globalt, mens subsidiering av fornybar energi tilsvarte 528 milliarder kroner.

Det er ofte stor motstand i befolkningen mot å avskaffe subsidiene. Utfasing av fossile subsidier bør derfor gjøres gradvis, og gjennom en strategi der alternativ bruk av pengene til beste for folk flest synliggjøres. Regjeringen vil arbeide for reform og utfasing av ineffektive subsidier som er skadelige for miljø og klima, som motvirker rettferdig fordeling og som undergraver bærekraftig utvikling. En norsk strategi for internasjonalt samarbeid for å fremme reform av ordninger med subsidier til fossile brensler vil bli utarbeidet i 2013.

Boks 4.6 Bærekraftig energi for alle

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har gjennom sitt initiativ «Bærekraftig energi for alle» (Sustainable Energy for All/SE4All), som ble lansert i 2011, bidratt til å sette energitilgang og energibruk på dagsorden internasjonalt. Norge var største bidragsyter til SE4All i fase I med 12 millioner kroner. Fase II ble lansert i 2012, og det legges opp til å videreføre norsk støtte med 10 millioner kroner per år. Initiativet er teknologi- og energikildenøytralt, som i denne sammenhengen innebærer at det omfatter både fornybar og fossil energi. Målet er tredelt:

  1. Å sikre tilgang til energi for alle

  2. Å doble forbedringen av energieffektivitet

  3. Å doble andelen energi fra fornybare kilder

Regjeringen har de siste årene iverksatt to store tiltak for å styrke tilgangen til og kompetansen om energi i utviklingspolitikken, «Ren energi-satsingen» og «Energi- og klimainitiativet/Energy+». Felles for begge er at innsatsen skal være fattigdomsorientert og at land i Afrika sør for Sahara har hovedprioritet. Begge tiltakene skal legge til rette for økte private og kommersielle investeringer i energisektoren i fattige land. Energien må i økende grad komme fra fornybare energikilder for å kunne møte de globale klimautfordringene.

Fra og med 2013 er det opprettet en egen budsjettlinje i statsbudsjettet for fornybar energi. For 2013 er bevilgningen på denne på 1,4 milliarder kroner. Samlet norsk bistand til energi i utviklingsland planlegges til om lag 2 milliarder kroner i 2013.

Ren energi-satsingen har som hovedmål å øke tilgangen på ren energi til en overkommelig pris, basert på langsiktig forvaltning av naturressurser og effektiv energibruk. Satsingen bygger på kompetansen Norge har på energiområdet og den langsiktige forvaltingen av naturressursene vi har utviklet. Støtten til Norfund inngår i satsingen, som omtalt i kapittel 4.3.

Energi- og klimainitiativet/Energy+ ble etablert som et toårig pilotprosjekt i 2011. Det er et internasjonalt partnerskap med støtte fra FNs generalsekretær, giverland, utviklingsland, private aktører, multilaterale banker og institusjoner, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunn. Initiativet gjennomgås i 2013 med sikte på videreføring av arbeidet.

4.5 Regulerte forhold i arbeidslivet

Boks 4.7 Kollektive forhandlinger som virkemiddel i kampen mot ulikhet

I Chile finnes det ikke et sentralisert eller sektorielt system for dialog og kollektive forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Forhandlinger finner sted i hver enkelt bedrift. Dette bidrar til å svekke fagorganisasjonenes relevans i samfunnet. Kun 14 prosent av chilenske arbeidstakere er i dag organisert, og kun 11 av 100 arbeidstakere omfattes av kollektive forhandlinger. Arbeidstakernes svake stilling i forhandlinger påvirker lønnsmottakeres muligheter for innflytelse på egen arbeids- og lønnssituasjon. Dette fører til et systematisk etterslep i lønnsutviklingen for et stort flertall, og har bidratt til å befeste de sosiale ulikhetene som preger det chilenske samfunnet.

I Chile har stiftelsen Fundación Sol forsket på sammenhengen mellom organiseringen av arbeidslivet og økonomisk ulikhet. Basert på historiske data påviser stiftelsen at den nasjonale inntektsfordelingen blir jevnere jo mer systemet for kollektive forhandlinger er sentralisert. På samme måte beregnes det at ulikheten i samfunnet reduseres i takt med at flere fagorganiserer seg.

Myndighetene i det enkelte land har ansvar for å sette rammene og utforme en nærings- og sysselsettingspolitikk. De har et særlig ansvar for å etablere lovverk og tilsyn som kan fremme et anstendig arbeidsliv. Sterke og ansvarlige arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner er viktige for å sikre at arbeidstakernes rettigheter og interesser ivaretas og for å skape gode rammevilkår for næringslivet. Godt regulerte forhold i arbeidslivet fordrer en god dialog mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere.

Figur 4.6 Fagforeningsmøte for te-arbeidere i Malawi.

Figur 4.6 Fagforeningsmøte for te-arbeidere i Malawi.

Foto: LO/Terje Kalheim

Arbeidslivets parter i utviklingsland preges ofte av svak organisasjon, svakt økonomisk grunnlag og udemokratisk struktur. Dette kan svekke muligheten for en tydelig samfunnsrolle. I mange land i Afrika har man sett en stor grad av kontroll fra myndighetenes side, enten gjennom kooptering av ledelsen eller ved at undertrykkelse setter grenser for samfunnsengasjementet. Men dette bildet er blandet, og i flere land har fagbevegelsen spilt en aktiv samfunnsrolle, blant annet i Sør-Afrika, Ghana og Zimbabwe.

Fagbevegelsens rolle varierer fra land til land. I land med sterk urbanisering og et stigende antall jobber i formell sektor vil fagbevegelsen ofte kjempe for forsamlings- og organisasjonsfrihet, motarbeide dårlige arbeidsforhold og forhindre utnytting av arbeidstakere. I samfunn med lav urbanisering og mange arbeidere i uformell sektor og i primærnæringene vil organisasjoner ofte bare spille en rolle overfor mindretallet som jobber i formell sektor.

I slike land kan tradisjonelle fagforeninger og andre organisasjoner få en bredere samfunnsrolle gjennom å drive påvirkningsarbeid for å sikre at større andeler av statsbudsjettet brukes på grunnleggende tjenester som helse og utdanning, eller på utvikling av universelle sosiale sikkerhetsnett. Dersom organisasjonene kommer i dialog med myndighetene om den helhetlige budsjettplanleggingen, kan de bidra til en mer rettferdig fordeling ved å kjempe for utviklingstiltak rettet mot bredere lag av befolkningen.

En ny utfordring for fagbevegelsen i mange land er at arbeidsgiversiden, som en følge av globaliseringen, stadig oftere er representert av ressurssterke internasjonale selskaper. Arbeidstakerorganisasjonene trenger kunnskap for å møte denne utfordringen. Gjennom ILO er det utviklet internasjonale skoleringsprogram for dette. Norge vil støtte deltakelse fra arbeidstakerorganisasjoner i sør i slike program.

Samarbeid mellom norske fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og deres søsterorganisasjoner kan være et viktig bidrag til et bedre regulert arbeidsliv i land i sør. Det styrker også sivilsamfunnet og den demokratiske utviklingen i et land. Partnerne i sør får tilgang til et større nettverk av andre fagforeninger og sammenslutninger regionalt og internasjonalt, noe som gir mulighet for inspirasjon, erfaringsutveksling og læring.

Evalueringer viser imidlertid at samarbeid mellom arbeidslivsorganisasjoner i nord og sør er krevende. For å være en nyttig samarbeidspartner, er det nødvendig med betydelig kunnskap om den lokale konteksten. Samarbeidet kan styrkes gjennom å involvere flere parter, for eksempel gjennom sør-sør-samarbeid eller sammen med bistandsorganisasjoner med engasjement på feltet.

Regjeringen ønsker å stimulere til mer trekantsamarbeid med norske og internasjonale bistandsorganisasjoner. Støtte gjennom regionale sammenslutninger av arbeidslivsorganisasjoner i flere land kan også gi gode resultater.

Boks 4.8 Organisering i uformell sektor

Innsats for bedre lønns- og arbeidsvilkår som knyttes opp til formell inntekt, vil ikke nå småbønder eller andre i uformell sektor. Noen steder er det etablert organisasjoner som kjemper for bedre arbeidsvilkår i uformell sektor, som for eksempel en organisasjon for kvinner i uformell sektor i India (Self-Employed Women’s Association). Et annet eksempel finner man i Nicaraguas Maria Elena Cuadra-bevegelse, en forening som organiserer arbeidsløse og arbeidende kvinner, og som tilbyr opplæringstiltak og driver bevisstgjøringsarbeid blant disse kvinnene ut fra et rettighetsperspektiv.

Anstendig arbeid

Anstendig arbeid-agendaen ble vedtatt i ILO i 2004. Agendaen fremmer sosial rettferdighet gjennom sysselsetting og anstendige arbeidsforhold. Dette følges opp gjennom fire strategiske målsetninger:

  1. Arbeidstakerrettigheter: Fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner.

  2. Sysselsetting: Skape muligheter for at kvinner og menn får anstendig arbeid som gir levebrød, investeringer, kompetanse og entreprenørskap.

  3. Sosial beskyttelse: Utvide adgangen til og virkningen av sosial beskyttelse.

  4. Sosial dialog: Fremme sosial dialog og trepartssamarbeidet med uavhengige fagbevegelser og arbeidsgiverorganisasjoner.

Anstendig arbeid-agendaen prioriteres høyt av regjeringen, som lanserte en egen strategi for et anstendig arbeidsliv i 2008. Hensikten var å styrke og samordne innsatsen for å fremme arbeidstakerrettigheter i andre land, og komplettere innsatsen mot sosial dumping i Norge.

Gjennom sin strategi har regjeringen ønsket å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings-, handels- og arbeidslivspolitikk, og å fremme større grad av samstemthet på globalt og nasjonalt nivå. ILO har det globale mandatet på dette feltet, men det er viktig å overføre prinsippene til det øvrige multilaterale systemet, og sikre at det gjennomgående integreres i arbeid med økte investeringer og næringslivssatsinger i utviklingsland.

Som et ledd i oppfølgingen av strategien er det norske bidraget til ILO styrket. Det norske samarbeidet med ILO har et særlig fokus på styrking av partene i arbeidslivet, arbeidslivsforvaltning og arbeidstilsyn, retten til fri organisering og kollektive forhandlinger, likestilling og internasjonal samstemthet.

Boks 4.9 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

ILO ble etablert i 1919 og er FNs særorganisasjon for arbeidslivsspørsmål. ILO skiller seg fra andre FN-organisasjoner ved sin karakteristiske trepartsstruktur. Både stater, arbeidstakere og arbeidsgivere er fullverdige medlemmer med beslutningsmyndighet.

ILO er ansvarlig for å utvikle og håndheve internasjonale arbeidsstandarder, først og fremst gjennom vedtak og oppfølging av konvensjoner og anbefalinger.

ILOs konvensjoner danner grunnlaget for arbeidstakeres rettigheter og er viktige verktøy i gjennomføringen av disse rettighetene globalt. Det er vanlig å framheve de åtte kjernekonvensjonene. Disse kan igjen deles inn i fire hovedkategorier: Forbud mot barnearbeid (138 og 182), forbud mot tvangsarbeid (29 og 105), forbud mot diskriminering (109 og 111) og organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger, herunder retten til å streike (87 og 98). ILOs konvensjon 169 om urfolks rettigheter omhandler blant annet retten til å bli konsultert og delta i beslutningsprosesser. Konvensjonen er sentral der krav om utnyttelse av naturressurser står i konflikt med urfolks tradisjonelle bruk av naturen.

ILO driver et omfattende utviklingssamarbeid for å hjelpe medlemslandene å slutte seg til, gjennomføre og håndheve konvensjonene og anbefalingene.

Sosial dialog

Trepartssamarbeid og sosial dialog har vært et viktig bidrag til fordeling og allmenn velferdsutvikling i Norge. Sosial dialog er et fleksibelt verktøy for å oppnå økonomisk og sosial utvikling og endring. Dialogen kan være todelt eller tredelt, med eller uten myndighetenes direkte involvering, uformell eller institusjonalisert, og den kan finne sted på nasjonalt, regionalt, lokalt eller bedriftsnivå. Hovedmålet er å fremme konsensusbygging og demokratisk engasjement blant partene i arbeidslivet. Det er økende interesse for den nordiske modellen i internasjonal diskusjon om styresett, og regjeringen ønsker derfor å trekke på de norske erfaringene med sosial dialog i samarbeid med land som etterspør dette.

Det er store variasjoner i lav- og mellominntektsland i forutsetningene for å etablere en sosial dialog. Blant annet kreves det en viss balanse i maktforholdet mellom partene. Særlig er det en utfordring at en stor andel av arbeidsstyrken er i uformell sektor, men også i formell sektor er ofte både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden lite utviklet. I enkelte land vil rammebetingelsene for å utvikle disse partene i retning av uavhengige aktører i samfunnet være dårlige. Det er en langsiktig prosess å utvikle både partene i arbeidslivet og en grunnleggende forståelse for sosial dialog og trepartssamarbeid. I dialogen med samarbeidslandene vil det legges vekt på å fremme forståelse for at samfunnsnytten på sikt vil være høyere enn kostnadene ved å etablere slike ordninger.

NHO, LO og andre arbeidslivsorganisasjoner har etablert samarbeid med partnere i flere lav- og mellominntektsland. Intensjonen er å styrke arbeidslivets parter og bidra til sosial dialog. Så langt er det i hovedsak organisasjonsutvikling og kapasitetsbygging som har vært prioritert i samarbeidet. Et stadig større internasjonalt rettet norsk næringsliv gjør dette samarbeidet mer relevant. Norskeide selskap har et ansvar for å fremme arbeidstakerrettigheter i sitt internasjonale engasjement, og kan i tillegg bidra med kompetanseoverføring.

Sosial dialog og samfunnsansvar er sentrale tema når det er politisk deltakelse i næringslivsdelegasjoner til land kvalifisert som mottaker av norsk bistand. Ved hvert enkelt besøk foretas det en konkret vurdering av hvordan arbeidslivsspørsmål og samfunnsansvar kan tas inn i programmet. Partene i arbeidslivet er naturlige samarbeidspartnere i planleggingen og gjennomføringen av slike delegasjonsreiser.

Boks 4.10 Samarbeidet mellom LO og malawisk fagbevegelse

Figur 4.7 Tobakksarbeidere i Malawi samarbeider med LO.

Figur 4.7 Tobakksarbeidere i Malawi samarbeider med LO.

Foto: LO/Terje Kalheim

LO har samarbeidet med fagbevegelsen i Malawi siden 1996. På den tiden hadde svært få i landet kunnskap om hvordan en uavhengig fagbevegelse arbeider. LO støttet både malawiske forbund og landsorganisasjonen MCTU med opplæring i forhandlinger, likestilling, organisering og rekruttering. Fagbevegelsen er nå etablert i det nye demokratiet som en stemme som blir hørt.

En av Malawis viktigste eksportartikler, tobakk, ble produsert under slaveliknende kår for arbeiderne, som bodde på plantasjene og levde på kreditt fra plantasjeeierne. Fafos rapport «Smoking business» fra 2000 gjorde internasjonal fagbevegelse oppmerksom på tilstandene i tobakkssektoren. LO bidro til at tobakksarbeiderne dannet en egen fagforening. Etter lange forhandlinger ble fagforeningen akseptert av plantasjeeierne, som gradvis har gått over til å utbetale lønn for utført arbeid. LO har også bidratt til å etablere en årlig konferanse der de tre partene diskuterer malawisk arbeidsliv. I 2011 var partene i Norge for å lære om den nordiske modellen.

4.6 Uformell sektor

Figur 4.8 Hushjelper demonstrerer for retten til anstendige arbeidsforhold i India.

Figur 4.8 Hushjelper demonstrerer for retten til anstendige arbeidsforhold i India.

Foto: ILO

ILO og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har anslått at andelen av den yrkesaktive befolkningen i utviklingsland som arbeider i uformell sektor varierer fra rundt 40 prosent i Uruguay og Thailand til 75-80 prosent i Bolivia og India. Mye av dette er knyttet til arbeid i primærnæringene. På verdensbasis har rundt 60 prosent av arbeiderne sine inntektsmuligheter i uformell virksomhet. Uformell sektor omfatter både egensysselsetting og sysselsetting i uformelle firma. En lav grad av formalisering kan være et symptom på lav produktivitet i arbeidsmarkedet, men det kan også være en årsak.

I de fleste land vil den uformelle sektoren bestå av to vesentlig forskjellige deler. Den desidert største er der hvor de aller fattigste menneskene finner sitt levebrød, som for eksempel landbruket, og som er helt nødvendig for samfunnet. Den andre er den hvor bedrifter av ulik størrelse bevisst holder seg utenfor de formelle systemene, og som er kriminell i sin karakter, såkalt svart økonomi.

Ifølge ILO kjennetegnes den uformelle økonomien av dårligere jobbsikkerhet, lavere inntekt, fravær av sosiale ytelser og færre muligheter for å delta i formelle utdannings- og opplæringsprogrammer, alle viktige elementer i definisjonen av anstendig arbeid.

Boks 4.11 Sosial sikkerhet

I 2012 vedtok ILO en anbefaling om nasjonale sosiale sikkerhetsnett ved tap av arbeid eller inntekt. ILO anbefaler sine medlemsland å legge til rette for en basisinntekt ved tap av arbeid som en grunnleggende sosial sikkerhetsgaranti til de som trenger det.

Garantien skal definere et nasjonalt økonomisk minimumsnivå for personer uten tilstrekkelig inntekt, inkludert dem som ikke er i stand til å finne tilstrekkelig lønnet arbeid. Dette kan gis gjennom ulike virkemidler som arbeidsledighetstrygd, hjelp til å komme i arbeid eller andre offentlige sysselsettingsprogrammer.

80 prosent av verdens befolkning har ikke sosialt sikkerhetsnett ved tap av arbeid eller inntekt. De siste årene har det skjedd en endring i måten å se sosiale sikkerhetsordninger på, fra å være en utgiftspost til å være en økonomisk god investering. De landene som har kommet best ut av finanskrisen er land med gode sosiale velferdsordninger. Slike ordninger skaper stabilitet, men kan også stimulere til en mer vital økonomi. Mennesker er villige til å risikere mer hvis de vet at de har en minimumsinntekt å falle tilbake på hvis noe skulle gå galt.

Den uformelle økonomien kan framstå som dynamisk, der mange går inn og ut av arbeid på en måte som fleksibelt svarer på endringer i etterspørsel. For arbeidsstyrken kan uformell sektor være en buffer for de som mister jobber i formell sektor. Likevel tyder mye på at uformelle økonomier ikke klarer å utvikle en robust og differensiert eksportbase, fordi mange enheter forblir svært små. Virksomheter i uformell sektor evner ikke å skape nok overskudd for å belønne innovasjon og risikovilje, to sentrale forutsetninger for langsiktig økonomisk suksess.

Formalisering må ha som formål å øke levestandarden for de som faller inn under arbeidsmarkedslover, samtidig som formelle arbeidsplasser gir adgang til sosial beskyttelse. På kort sikt kan imidlertid formalisering av arbeidslivet gi produktivitetstap, ved at folks insentiver endres, eller gjennom kostnadsdrivende pålegg for næringslivet. Lokalt vil det derfor ofte være motstand mot å formalisere økonomien. Realiteten er at mange arbeidsplasser kommer til å bli skapt innen uformell sektor, og at flere utviklingsland er avhengige av den uformelle sektoren på kort og mellomlang sikt for å kunne skape arbeidsplasser for den voksende arbeidsstyrken.

Selvsysselsetting og småskalalandbruk representerer bortimot halvparten av alle jobber i utviklingsland. Dette klassifiseres som ulønnet arbeid, men faller like fullt inn under definisjonen jobb. Det er en stor overvekt av kvinner i denne kategorien. Mer enn 80 prosent av kvinner i jobb i Afrika sør for Sahara arbeider uten lønn. I tillegg defineres ikke «jobb» til å omfatte husarbeid (matlaging og rengjøring) eller omsorg for barn og eldre i familien, med mindre det er utført av en person som er innleid og betalt.2

Regjeringen vil støtte opp om prosesser som skal styrke formalisering av økonomien i fattige land. Det er viktig både for å bedre forholdene for de mange som arbeider i uformell sektor og for å bedre produktiviteten og effektiviteten i landets økonomi.

4.7 Flere unge mennesker – både muligheter og utfordringer

Figur 4.9 Svært mange i utviklingsland arbeider i uformell sektor.

Figur 4.9 Svært mange i utviklingsland arbeider i uformell sektor.

Bilde: Reuters/James Akena

Andelen av unge mennesker i verden er den høyeste noensinne. Rundt 1 av 6 personer er mellom 15 og 24 år, og det forventes en fortsatt stor vekst i denne aldersgruppen i noen av de fattigste områdene i verden. I Palestina er over 64 prosent av befolkningen under 25 år, mens i Uganda, som er landet med den yngste befolkningen i verden, er om lag 80 prosent av befolkningen under 30. Dette skaper store utfordringer for myndighetene, ikke minst innen utdanningssektoren, og behov for nye arbeidsplasser.

Stadig flere ungdommer har videregående og høyere utdanning. Ungdom er i utgangspunktet et lands viktigste ressurs. Men høy ungdomsarbeidsledighet skaper sosiale utfordringer. Ledigheten blant ungdom er mer enn det dobbelte av gjennomsnittsledigheten i flere land. I følge FN er den globale arbeidsledigheten blant unge mennesker på 12,6 prosent – og stadig stigende. Det ventes en økning hvis ikke flere arbeidsplasser skapes. I Afrika har mindre enn 10 prosent av de unge mellom 15 og 24 år en lønnet jobb i formell sektor, og hvert år melder det seg mer enn 10 millioner nye jobbsøkere på arbeidsmarkedet.3

Arbeidsmarkedets behov endrer seg fort, og etterspørselen etter ulike typer kunnskaper og ferdigheter i framtida er vanskelige å forutse. Et tett samarbeid med arbeidslivet om opplæring og utdanning er nødvendig for å dele kostnader til utstyr, for å sikre relevans og kvalitet i tilbudet, og for å styrke nærings- og arbeidslivets tilgang på rekrutter med ønskete kvalifikasjoner. Det trengs et bredt spekter av tiltak rettet mot formell og uformell utdanning, fra grunnopplæring i skoler, yrkesopplæring og lærlingplasser på forskjellige arbeidsplasser til kursing i organisasjonsliv. Opplæring i prosjektarbeid og -ledelse, samt entreprenørskapsutdanning og relevante typer høyere utdanning, er tiltak som kan ha stor betydning.

Mangel på forutsigbarhet og raske endringer i verden gjør det spesielt viktig å inkludere ungdommens egne perspektiver i valg av politiske, økonomiske og sosiale tiltak som er direkte eller indirekte rettet mot ungdom. Demokratiske prosesser, og systemer som bidrar til å minske avstanden mellom beslutningstakere og borgere, vil også bidra til å bedre situasjonen for unge mennesker. Ny teknologi endrer landskapet av organisering, kommunikasjon og påvirkningsmuligheter i samfunnet i raskt tempo. Tradisjonelle institusjoner må inkludere ungdom, slik at de i større grad kan tilpasses mulighetene som ligger i ungdoms deltakelse i demokratiske beslutningsprosesser.

Boks 4.12 Fredskorpset Ung

Fredskorpset har integrert arbeid av og med unge mennesker i sin virksomhet, og har etablert et eget utvekslingsprogram: Fredskorpset Ung. Fredskorpset Ung er et utvekslingsprogram for ungdommer mellom 18 og 25 år. Målsetningen er å lære unge mennesker og organisasjoner å håndtere dagens globale virkelighet, og fremme kunnskap og engasjement for menneskerettigheter og globale utviklingsspørsmål.

Blant ungdom finner man ikke bare morgendagens ledere, de er også en viktig del av samfunnet her og nå. Fredskorpset støtter opp om den økende globale trenden som ser på ungdom som en utøvende gruppe; de er aktører som er med på å forme samfunnet.

Ungdommer som har tatt del i en utveksling, får et bredere internasjonalt engasjement, men også verktøy som hjelper dem til å delta i arbeidslivet og i frivillig arbeid. De involverte partnerne får en styrket organisasjon og et styrket internasjonalt nettverk, økt kulturell og praktisk forståelse samt en utvidet medlemsmasse. Ordningen bidrar til å styrke den individuelle deltakeren faglig, kulturelt og sosialt, i tillegg til å styrke sivilsamfunnet både i sør og i nord.

Regjeringen vil:

  • fremme sosial dialog gjennom oppbygging av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner

  • øke støtten til oppbygging av arbeidslivsinstitusjoner som arbeidstilsyn i utviklingsland

  • fremme kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet og et anstendig arbeidsliv i alle relevante sammenhenger

  • stimulere til et tettere samarbeid mellom norske arbeidslivsorganisasjoner og etablerte bistandsorganisasjoner

  • fremme sør-sør-samarbeid mellom nasjonale og regionale arbeidslivsorganisasjoner i sør

  • invitere partene i arbeidslivet til å delta i planleggingen av næringslivsdelegasjoner ved statsbesøk og offisielle besøk til land kvalifisert som mottaker av norsk bistand, og i samråd med disse søke å benytte delegasjonene til å fremme norske erfaringer med sosial dialog og samfunnsansvar

  • stimulere næringslivet til å øke sine investeringer og skape anstendige arbeidsplasser og bidra til opplæring og utdanning av arbeidskraft lokalt

  • legge vekt på integrering av likestillings- og menneskerettighetshensyn i bevilgninger til norske arbeidslivsorganisasjoner og Norfund

  • øke støtten til utbygging av mer fornybar energi, med tilgang for alle som mål

  • tilby bistand til gjennomgang av nasjonale investeringsplaner for å fremme bærekraftig og jobbskapende vekst

  • utarbeide en norsk strategi for internasjonalt samarbeid for å fremme reform av subsidier til fossile brensler

  • bruke bistandsmidler strategisk for å utløse kommersielle investeringer i energisektoren

  • støtte multilaterale initiativ for å fremme økt energitilgang globalt, gjennom Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og FNs prosess med en ny utviklingsagenda etter 2015

  • støtte en helhetlig klimavennlig utbygging av energisektoren

  • bidra til gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier.

Fotnoter

1.

United Nations, World Economic Situation and Prospects 2013.

2.

Verdensbanken, World Development Report 2013: Jobs.

3.

Den afrikanske utviklingsbanken, OECD, UNDP og UNECA, African Economic Outlook, 2012.
Til toppen
Til dokumentets forside