Meld. St. 26 (2011–2012)

Den norske idrettsmodellen

Til innholdsfortegnelse

14 Internasjonalt idrettssamarbeid

14.1 Internasjonalt arbeid

Idretten er internasjonal i sin innretning og utbredelse. En rekke idrettsaktiviteter utøves over store deler av verden, etter de samme reglene og prinsippene. Idretten organiserer i meget stor utstrekning mesterskap, konkurranser, stevner og treningssamarbeid på tvers av landegrensene. Dette er en naturlig del av toppidretten, men også innenfor bredde-, barne- og ungdomsidretten er det utstrakt internasjonal kontakt.

Idrett er et viktig samfunns- og kulturfenomen internasjonalt. Regjeringen vil derfor prioritere myndighetssamarbeid om idrettsspørsmål og bidra til internasjonalt samarbeid mellom idrettsorganisasjoner der dette er naturlig. I tillegg vil regjeringen samarbeide med idrettsorganisasjonene for enda bedre å utnytte idrettens potensial som brobygger og som drivkraft for utvikling og fred.

14.2 Idrettssamarbeid i Europarådet

Europarådet er det viktigste mellomstatlige organet for idrettspolitiske spørsmål i Europa, og det eneste som omfatter alle europeiske land. Idrett har vært en del av samarbeidet i Europarådet siden 1976 da Styringskomiteen for utvikling av idrett (CDDS) fikk i mandat å fremme Europarådets grunnverdier: Menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i og gjennom idretten.

I 2007 ble CDDS erstattet av Den utvidete delavtalen for idrett (EPAS), som bygger på det samme mandatet som CDDS, men som er en avtale landene aktivt må melde seg inn i og bidra med medlemskontingent til. EPAS består i dag av 34 medlemsland, og 23 idrettsorganisasjoner deltar i arbeidet gjennom den såkalte konsultative komiteen.

Norge meldte seg inn i EPAS fra starten i 2007. Fra norsk side er særlig EPAS’ arbeid med politikkutforming, standardsetting og som arena for all-europeiske idrettsministerkonferanser av stor betydning. Av de temaene som EPAS har arbeidet med de senere årene, og som Norge har vært opptatt av, kan nevnes idrettens autonomi i Europa, manipulering av idrettsresultater (kampfiksing) og migrasjon av unge idrettsutøvere til Europa fra andre verdensdeler.

I tillegg til det generelle idrettssamarbeidet, ivaretatt gjennom EPAS, forvalter Europarådet to juridisk bindende konvensjoner på idrettsfeltet. Dette er Antidopingkonvensjonen av 1990 og Konvensjonen mot tribunevold av 1985.

Europarådets antidopingkonvensjon er det første internasjonale instrumentet på antidopingfeltet. Den understreker en politisk vilje i europeiske land til å samarbeide gjennom å etablere felles standarder og harmonisere tiltak for å bekjempe doping i idretten.

Formålet med tribunevoldskonvensjonen er å kontrollere og forhindre vold og bråk i forbindelse med idrettsarrangementer og sikre publikums sikkerhet. Gjennom konvensjonen drøftes og besluttes blant annet praktiske tiltak for å øke sikkerheten på idrettsarenaer og for samarbeid mellom politi og eiere av arenaer og arrangement.

Norge er en aktiv part i begge disse konvensjonene. Den praktiske oppfølgingen av tribunevoldskonvensjonen er lagt til Politidirektoratet.

EU er i ferd med å bli en mer sentral aktør på den europeiske idrettspolitiske scenen enn før, men det forventes det at Europarådet i de nærmeste årene fortsatt vil være sentral i det europeiske idrettssamarbeidet på myndighetsnivå. Kulturdepartementet legger opp til å videreføre sitt aktive engasjement på idrettsfeltet gjennom Europarådet og følge opp arbeidet både i EPAS og med de to idrettskonvensjonene.

14.3 EU som ny aktør i europeisk idrettssamarbeid

Historisk har kompetansen på idrettsområdet i EU ligget på medlemsstatsnivå. De senere årene har imidlertid idrett kommet høyere på EUs dagsorden. Dette er ikke minst som følge av EU-kommisjonens hvitbok fra 2007, der det for første gang ble gitt en overordnet presentasjon av idrettens betydning i Europa. Hvitboken, som er et høringsdokument fra EU-kommisjonen med detaljerte forslag til hvordan EUs politikk på idrettsområdet kan utformes, tar opp idrettens samfunnsmessige og økonomiske betydning, samt organiseringen av idretten i Europa. Den ledsages av en handlingsplan (Pierre de Coubertin-planen).

Med ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten (2009) har idrett også formelt kommet inn som et nytt samarbeidsområde i EU, jf. Lisboa-traktatens artikler 6 og 165. EU-kommisjonen viser til at den nye traktaten gir EU mandat til å støtte opp om, koordinere og supplere EU-landenes arbeid med idrett.

Videre fremgår det av traktaten at Europaparlamentet og Ministerrådet skal vedta tiltak for å gjennomføre målsettingene i artikkel 165, men uten at det er snakk om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser. Utgangspunktet er at tiltak på EU-nivå kan iverksettes dersom disse kan gi en tilleggsverdi til nasjonale tiltak.

I følge Lisboatraktatens artikkel 165 skal EU, i sitt arbeid med å fremme idretten i Europa, ta hensyn til idrettens spesifikke forhold, dens struktur som bygger på frivillighet, samt idrettens sosiale funksjon og betydning innenfor utdanningsfeltet. Videre skal EU bidra til å utvikle idrettens europeiske dimensjon gjennom å fremme rettferdighet og åpenhet i idrettskonkurranser og samarbeid mellom organisasjoner og myndigheter med ansvar for idrett. Idrettsutøveres, særlig unge utøveres, fysiske og moralske integritet skal beskyttes. Endelig skal EU og medlemslandene fremme samarbeid med tredjeland og internasjonale organisasjoner som beskjeftiger seg med utdanning og idrett, særlig Europarådet.

Basert på dette mandatet og hvitboken fra 2007 har EU-kommisjonen fremmet et forslag til fremtidig idrettspolitikk for EU. I dette forslaget identifiseres mulige tiltak innenfor temaer som antidoping, idrett og utdanning, idrett og helse, kamp mot vold og intoleranse, sosial inkludering, finansiering av idrett, godt styresett innenfor idretten, idrettens forhold til EUs lov- og regelverk, mv. EU-kommisjonen foreslår at det opprettes et program for idrett, underlagt EUs utdanningsprogram, i det nye langtidsbudsjettet for EU (2014–2020). Kommisjonens forslag forventes behandlet av EU-parlamentet og Ministerrådet i løpet av 2012.

Det er grunn til å tro at EUs innflytelse på europeisk idrettspolitikk vil tilta i årene som kommer. EU har så langt åpnet for at land utenfor EU kan delta i ulike deler av samarbeidet på idrettsområdet. Fra norsk side vil det være viktig å kunne delta i internasjonale fora av betydning for Norge, og spesielt når det gjelder spørsmål som ikke kan løses på et nasjonalt plan, som f.eks. antidoping og kampfiksing.

EU har opprettet ekspertgrupper for de fleste temaområdene nevnt ovenfor. Norge har anmodet om, og blitt invitert til å delta som observatør i EUs ekspertgrupper på områdene antidoping og godt styresett.

For å styrke Norges og de andre EØS/EFTA-landenes formelle posisjon til å kunne delta i EUs idrettssamarbeid, er det satt i gang et arbeid i EFTA-regi for å inkludere idrett i EØS-avtalen. Dette arbeidet er nå i en avsluttende fase. Så lenge idrettsfeltet ikke er inkludert i EØS-avtalen, vil spørsmålet om EØS-relevans i prinsippet kunne reises hver gang nye temaer tas inn på EUs idrettsagenda.

Regjeringen legger opp til å følge aktivt med i den idrettspolitiske utviklingen i EU og søke innflytelse og deltakelse innenfor de rammene som vår tilknytingsform til EU gir.

14.4 Idrettens internasjonale arbeid

Norsk idrett har et omfattende internasjonalt engasjement. NIF, særforbundene og andre aktører innenfor norsk idrett fører et aktivt idrettsspesifikt samarbeid i en rekke internasjonale idrettsfora som Den europeiske og Den internasjonale olympiske komité (EOC/IOC), internasjonale særforbund, m. fl. Gjennom et slikt engasjement kan norsk idretts organisasjoner arbeide for sine posisjoner og bidra til å påvirke andre lands idrettsorganisasjoner med verdier som grassrotdemokrati, lokalsamfunnsdeltakelse, frivillighet, dugnadsarbeid, ikke-diskriminering mv.

I denne meldingen er fokuset rettet mot norsk idretts internasjonale arbeid i en større samfunnskontekst, ikke minst som et virkemiddel for samfunnsutvikling som også er relevant for myndighetene. Kontakt og samarbeid på tvers av landegrenser og etniske grupperinger på idrettsområdet viser seg ofte å være effektivt i en situasjon der det er viktig å bygge opp tilliten mellom land eller folkegrupper etter en krig eller annen form for konflikt.

Idrett har her den store fordelen at den utøves i alle land, og stort sett med det samme regelverket. Idrett forbindes med lek, glede, samhold, deltakelse og respekt for regler og andre utøvere. På denne måten kan idretten gjennom sin egenverdi bidra til å skape tillit, tilnærming og oppbygging av lokalsamfunn etter en konfliktsituasjon.

I Utenriksdepartementets Strategi for kultur- og idrettssamarbeid med land i sør slås det fast at idrett er en positiv og hittil underutnyttet drivkraft for utvikling og fred:

Når det gjelder fred og konfliktarbeid vil «vel tilrettelagte idrettsaktiviteter kunne lære deltakerne respekt, ærlighet, kommunikasjon, samarbeid, empati og forståelse for regler… Idrett kan derfor skape grunnlag for større tillit og respekt mellom mennesker» (UDs strategi for kultur- og idrettssamarbeid med land i sør s. 39).

«Når idrettsprogrammer anvendes effektivt, fremmer de sosial integrering og bidrar til dialog og toleranse … På sitt beste bidrar idretten til læring og trening i demokratiske samhandlingsformer. Gjennom frivillig innsats og deltakelse i organisasjonslivet får man muligheten til å opparbeide seg viktig kunnskap og erfaring. På denne måten vil den frivillige idretten kunne fungere som en skole i demokrati…Styrking av den frivillige idretten inngår som element i oppbyggingen av infrastruktur i et samfunn» (ibid s. 39).

Idretten er ofte også et effektivt virkemiddel for å etablere kontakt med lokalbefolkningen og kan således være en innfallsport til eksempel for å drive opplysningsarbeid knyttet til helse (hiv/aids), skole, jenters rettigheter mv.

UD og Norad og andre virksomheter yter tilskudd til ulike idrettstiltak. Midlene er gitt etter søknad til idrettsorganisasjoner, først og fremst NIF og den humanitære organisasjonen Right to Play. I 2010 ble det eksempelvis, og i følge NIF, gitt om lag 46 mill. kroner til idrettens internasjonale utviklings- og solidaritetsarbeid, hovedsakelig for at det gjennom lokale partnere skal kunne drives utviklingsarbeid, særlig i Afrika sør for Sahara. Dette er en fordobling av støtten siden 2003.

I tillegg til samarbeid med land i sør er NIF engasjert i Barentssamarbeidet. Gjennom et utstrakt folk-til-folk samarbeid er idrett det største samarbeidsområdet på kulturfeltet i Barentsregionen. Målet er at kontakt, utveksling og samarbeid mellom unge mennesker på idrettsfeltet senere skal føre til styrket kontakt og samarbeid over grensene innenfor områder som vitenskap og handel. Arbeidet finansieres i hovedsak gjennom midler bevilget gjennom Barentssekretariatet.

NIF har i 2011 fått i oppdrag å lede en arbeidsgruppe for idrett og likestilling under FNs kontor for idrett for utvikling og fred (UNOSDP). Arbeidet finansieres av Utenriksdepartementet. Det er en stor tillitserklæring til norsk idrett at NIF har fått dette oppdraget fra FN, og det gir også norsk idrett en god mulighet til å arbeide for likestillingsperspektivet i FNs arbeid med idrett og utvikling.

Norge har bilaterale idrettsavtaler på myndighetsnivå med Danmark, Cuba og Frankrike. Dette er overbyggingsavtaler som er inngått mellom Kulturdepartementet og samarbeidslandets idrettsdepartement. Avtalene legger til rette for at idretten selv kan inngå avtaler om konkret samarbeid innenfor områder som antidoping, breddeidrett, toppidrett, idrettspolitikk og samarbeid mellom særforbund.

Det har tidligere også vært en avtale med Kina som blant annet var spesielt nyttig i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Det foregår fortsatt et utstrakt samarbeid med Kina på antidopingområdet.

Kulturdepartementet støtter og ønsker å medvirke til at idrettens internasjonale engasjement kan fortsette langs de spor som beskrives ovenfor.

Boks 14.1 Antidopingsamarbeid med Russland

Stiftelsen Antidoping Norge (ADN) signerte i 2009 en samarbeidsavtale med WADA og Russlands antidopingbyrå (RUSADA) der målet er at russerne skal etablere et effektivt antidopingprogram i henhold til World Anti-Doping Code (WADC). Stiftelsen Antidoping Norge bistår det russiske antidopingbyrået i dette arbeidet. Det norske Utenriksdepartementet har bidratt økonomisk med å få denne avtalen på plass.

Til toppen
Til dokumentets forside