Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 27 (2011–2012)

Barn på flukt

Til innholdsfortegnelse

7 Barn og menneskehandel

7.1 Innledning

Menneskehandel er å utnytte andre ved trusler, vold eller misbruk av en sårbar situasjon til prostitusjon eller andre seksuelle formål, til tvangsarbeid eller tvangstjeneste, herunder tigging, til krigstjeneste i fremmed land eller ved fjerning av personens organer.1 Dersom et barn blir utsatt for slik utnyttelse, kan gjerningspersonene straffes selv om det ikke er brukt vold, trusler mv.

Menneskehandel er utbredt over hele verden. Omfanget av denne kriminalitetsformen og den økonomiske utbytting som foregår i dens kjølvann er betydelig og svært alvorlig.

Menneskehandel må ikke forveksles med menneskesmugling. Formålet med menneskesmugling er å transportere mennesker ulovlig over landegrenser, oftest mot vederlag, mens formålet med menneskehandel er økonomisk utnyttelse en person. Det er likevel koblinger mellom menneskehandel og menneskesmugling.

7.2 Det internasjonale bildet

Barn er særlig utsatte for å bli ofre for menneskehandel i forbindelse med migrasjon. Barn som reiser uten sine omsorgspersoner, kan komme i et avhengighetsforhold til menneskesmuglere eller andre voksne, som kan gi grunnlag for utnytting i menneskehandel. Enkelte barn blir også utnyttet av sine omsorgspersoner. Som nevnt i kapittel 2.4 kan personer som smugles til Europa risikere å bli sittende med stor gjeld til menneskesmugleren. Dette kan medføre at personen blir presset inn i prostitusjon eller tvangsarbeid. Den norske strategien i kampen mot menneskehandel har hatt et bredt perspektiv og vært nedfelt i Regjeringens handlingsplaner. Regjeringen har som målsetting å bidra til å bekjempe alle former for menneskehandel, både nasjonalt og internasjonalt.

Utenriksdepartementet (UD) har stått i spissen for en bred, norsk, internasjonal innsats for å forebygge menneskehandel, ved å støtte prosjekter blant annet i land der ofre rekrutteres. Regjeringen vil i henhold til handlingsplanen for perioden 2011–2014 prioritere tiltak i opprinnelsesland for ofre som utnyttes i Norge og for øvrig i land med særlige utfordringer. UD har i perioden 2000–2011 bevilget omlag 467 millioner kr til tiltak mot menneskehandel, herunder mange som har et barnefokus.

FN-protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Palermo-protokollen), er det sentrale internasjonale dokument på området, og har fått bred tilslutning fra FNs medlemsland. Protokollen er en av tre som er knyttet til FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det er internasjonal enighet om at bistand og beskyttelse av ofrene, særlig kvinner og barn, er en sentral tilnærming, ved siden av behovet for forebyggende tiltak og rettsforfølgelse av gjerningspersonene.

Arbeidet mot menneskehandel er ytterligere styrket ved Europarådets konvensjon mot menneskehandel som Norge ratifiserte i 2008. Konvensjonen har som formål å forebygge og bekjempe menneskehandel samt beskytte og hjelpe ofre. Europarådets ekspertgruppe mot menneskehandel, GRETA, skal overvåke partenes gjennomføring av konvensjonen. Konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser knyttet til barn. Ofre som antas å være barn skal være omfattet av særskilte beskyttelsestiltak inntil offerets alder er brakt på det rene, og barnet skal få oppnevnt en representant til å ivareta dets interesser. Statene plikter videre å sørge for nødvendige tiltak for identifisering av barnet, og å gjøre sitt ytterste for å oppspore barnets familie når dette er til beste for barnet. Ofre som er barn skal ikke tilbakeføres til en stat dersom en risiko- og sikkerhetsvurdering indikerer at en slik tilbakeføring ikke vil være til barnets beste.

EU vedtok 21. mars 2011 et nytt direktiv i kampen mot menneskehandel. Direktivet dekker de fleste aspektene i arbeidet mot menneskehandel og tar sikte på å forhindre menneskehandel gjennom bedre prosedyrer for straffeforfølgning og beskyttelse av ofre for menneskehandel, spesielt barn. Norge er ikke forpliktet av EUs menneskehandelsdirektiv, men direktivet vil likevel være viktig i kampen mot menneskehandel, fordi regelverket innen EU blir likere, tydeligere og sterkere.

7.3 Menneskehandel i Norge

I Norge har det i flere tilfeller oppstått mistanke om menneskehandel med barn som kommer til landet alene. Mistanken kan oppstå allerede ved registrering av en asylsøknad, senere under asylsaksbehandlingen eller ved opphold på eller forsvinning fra mottak eller omsorgssenter. Barn som kommer sammen med foreldre eller andre følgepersoner kan også være utsatt for menneskehandel.2 Mistanke har også oppstått ovenfor barn som ikke søker om beskyttelse. Dette kan både være barn uten lovlig opphold, barn fra EØS-land og barn med andre oppholdsgrunnlag enn etter søknad om beskyttelse.

FNs barnekomité anbefalte Norge i 2010 å forsikre seg om at barn ikke forsvinner og faller i hendene på menneskehandlere og andre som utnytter dem, samt å etterforske tilfeller der barn forsvinner. Anbefalingen er ivaretatt i handlingsplanen mot menneskehandel. Handlingsplanens tiltak om barn som forsvinner fra omsorgssenter eller asylmottak, følges opp av flere departementer (se boks 7.1). Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet skal se nærmere på tiltak for å forebygge at og oppklare om barn og unge i mottak blir ofre for menneskehandel iht. tiltak 25 i Regjeringens handlingsplan. For mer informasjon om barn som forsvinner fra mottak, se kapittel 8.3.7.

Barn kan bli utnyttet på mange måter, herunder i prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, tyveri og narkotikahandel. Oppsøkende tjenester har rapportert om unge utlendinger som påtreffes i Oslos rusmiljø.3 Det er sterk mistanke om at disse er styrt av bakmenn. Noen er kommet som asylsøkere, men mange oppholder seg ulovlig i Norge og søker om beskyttelse først etter at de påtreffes. Mange av ungdommene opplyser å komme fra Nord-Afrika. Deres språkkunnskaper indikerer at de har vært på reise en stund og at de har oppholdt seg i andre land tidligere.4

Det er grunn til å anta at det er mørketall med hensyn til omfanget av handel med barn i Norge, både som følge av tilfeller som ikke oppdages og fordi mindreårige ofre kan være utstyrt med identitetspapirer som viser at de er over 18 år. Det bemerkes at det på den annen side også er knyttet usikkerhet til om personer som antas å være mindreårige ofre for menneskehandel kan være over 18 år.5 Økt erfaring og kunnskap kan bidra til at flere ofre identifiseres.

Det er viktig at hjelpeapparatet er oppmerksomme på faresignaler som kan tilsi at et barn er utsatt for menneskehandel. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet en veileder med tilhørende liste over indikatorer for identifisering av mulige mindreårige ofre for menneskehandel. Ansatte i mottak og omsorgssentre må blant annet være oppmerksomme på ulike forhold ved barnets adferd, hvilke voksenpersoner barnet forholder seg til, om barnet har penger og mobiltelefoner, om barnet forteller en historie som virker konstruert mv.

Barn står fritt til å forlate mottak og omsorgssenter. I enkelte saker kan det imidlertid være grunn til å frykte at barn som forsvinner har vært utsatt for kriminelle forhold og kan være et offer for menneskehandel. Myndighetenes ansvar og rutiner i forbindelse med at barn forsvinner fra mottak er nærmere omtalt i kapittel 8.3.7.

7.4 Barna har rett til bistand og oppfølging

Politiet, barnevernmyndighetene, utlendingsmyndighetene mfl. har et ansvar for å sikre mulige ofre tilrettelagt oppfølging. Ofte er det politi, asylmottak, helsetjenester eller oppsøkende virksomheter som først kommer i kontakt med barn som kan være utsatt for menneskehandel. Disse har plikt til å melde fra til det lokale barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Mindreårige antatte ofre for menneskehandel skal ha en verge.6 Den nye representantordningen for enslige, mindreårige asylsøkere vil ved sin ikrafttredelse også omfatte mindreårige ofre for menneskehandel som er innvilget begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode). Bakgrunnen er at mindreårige, antatte ofre, uavhengig av oppholdsgrunnlag, i stor grad vil ha samme behov for oppfølging, inntil det er avgjort om barnet skal returnere til hjemland / annet europeisk land eller bli i Norge. Det er heller ikke uvanlig at antatte ofre for menneskehandel veksler mellom opphold som asylsøker og begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode).

Politiet skal blant annet identifisere offeret, utarbeide trusselvurdering, iverksette eventuelle sikkerhetstiltak, sikre at barnets rettigheter som fornærmet i straffesaken ivaretas og etterforske og straffeforfølge bakmenn. Barnet har rett til advokat som, i samråd med vergen, skal vurdere om han eller hun skal levere en anmeldelse.7 Barnet har også rett til bistandsadvokat i forbindelse med en eventuell straffesak.

Et barn som anses som et offer for menneskehandel, kan samtidig ha begått straffbare handlinger, eksempelvis solgt narkotika. Artikkel 26 i Europarådskonvensjonen om tiltak mot menneskehandel pålegger statene å sikre at ofre for menneskehandel ikke i urimelig utstrekning selv blir utsatt for straffeforfølgning. Det må i slike tilfeller foretas en bredt sammensatt vurdering fra påtalemyndighetens side, der det særlig vil ha betydning om og i hvilken grad det er benyttet vold eller trusler, slik at barnet kan sies å være tvunget til å foreta de straffbare handlingene.

Barnevernets ansvar følger av barnevernloven.8 Dersom barnevernet mottar en melding om bekymring fra mottak eller andre om mistanke om menneskehandel, skal barneverntjenesten følge opp meldingen etter samme prosedyrer og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker.9 Det er utarbeidet et eget rundskriv om barnevernets ansvar for mindreårige som er utsatt for menneskehandel og om samarbeid med andre etater.10 I rundskrivet står det:

Dersom den kommunale barneverntjenesten mottar melding om barn som kan være eller er utsatt for menneskehandel skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet. I samarbeid med politiet skal barneverntjenesten få vurdert barnas risikosituasjon og behov og få iverksatt de nødvendige tiltak for å sikre og ivareta barna på best mulig måte.

Stortinget har nylig besluttet å innføre et særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes beskyttelsestiltak uten samtykke. For å ivareta barnas rettssikkerhet settes det derfor klare og strenge vilkår for tiltakene.11 Regjeringen har bevilget 17 mill. kroner til å bygge opp et tilrettelagt institusjonstilbud til denne gruppen utsatte barn.

Det er etablert tiltak i regi av kommuner og det sivile samfunn med oppsøkende virksomhet og egne lavterskeltiltak med blant annet helsetjenester. Myndighetene gir tilskudd til dette arbeidet. Tilbud om helsetjenester blir av hjelpetiltakene sett på som en god måte å komme i kontakt med mulige ofre for menneskehandel. Barn som er ofre for menneskehandel kan også benytte seg av det ordinære helse- og omsorgstilbudet.12

UDI har retningslinjer og rutiner for oppfølging av mulige ofre for menneskehandel. Retningslinjer for utlendingsforvaltningens ansvar for å legge til rette for å identifisere og gi oppfølgning til mulige ofre for menneskehandel, etablerer overordnede føringer og samarbeidsrutiner for saksbehandlere i utlendingsforvaltningen.13 Retningslinjene for mottakenes arbeid mot menneskehandel og oppfølgning av mulige ofre skal sikre at mottakene legger til rette for å identifisere mulige ofre for menneskehandel og gi dem adekvat oppfølging.14 Det stilles krav om kompetanse om temaet blant saksbehandlere i utlendingsforvaltningen og mottaksansatte, og retningslinjene tydeliggjør hvem som har ansvar for å følge opp mulige ofre, gi informasjon om rettigheter og henvise personen videre til rette instanser i hjelpe- og tjenesteapparatet samt for informasjonsutveksling overfor andre etater.

Mindreårige som er innvilget en begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode) er den lokale barneverntjenestens ansvar. Denne gruppen følges opp på samme måte som andre mindreårige ofre for menneskehandel. Det innebærer at de får tilbud om en trygg bolig som i størst mulig grad er tilpasset den enkeltes behov.15

Boks 7.1 Handlingsplan mot menneskehandel (2011–2014)

Barn er viet et eget kapittel i handlingsplanen fordi denne gruppen ofre er særlig sårbare og har et spesielt behov for beskyttelse, bistand og tilrettelagt oppfølging.

Følgende tiltak i handlingsplanen er særskilt rettet mot barn:

«24. Sikre bedre oppfølgning av enslige mindreårige asylsøkere og mindreårige uten tilknytning til Norge som påtreffes i kriminelle-/rusmiljøer. (BLD)
25. Fortsette innsatsen for å forebygge og oppklare at barn forsvinner fra barnevernets omsorgssenter eller asylmottak (JD/BLD)
26. Videreutvikle omsorgstilbudet for barn utsatt for menneskehandel (BLD)
27. Delta aktivt i det regionale og internasjonale arbeidet for å beskytte barn mot menneskehandel (BLD)
28. Innhente forskningsbasert kunnskap om mindreårige ofre for menneskehandel. (BLD)»

7.5 Straffeforfølgning

Inntil høsten 2011 hadde de få straffesakene som er gjennomført i Norge hvor barn er ofre for menneskehandel, handlet om barn som er utnyttet innen prostitusjon. Samtidig viser rapporteringer at mindreårige i størst grad utnyttes i tvangsarbeid eller tvangstjeneste.16 I hjelpeapparatet har kompetanse om menneskehandel i Norge til nå i stor grad vært knyttet til utnytting i prostitusjon. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) peker på at dette kan være en av flere årsaker til at menneskehandel med barn for andre former for utnytting ikke straffeforfølges.

En rapport fra Redd Barna fra oktober 2009 diskuterer hvorfor det er få saker hvor noen har blitt dømt for menneskehandel med barn i Norge.17 I rapporten pekes det på at en årsak kan være at menneskehandel med mindreårige bryter med stereotype oppfatninger av menneskehandel.

Et par straffesaker etterforsket ved Hordaland politidistrikt den senere tid viser likevel at politiet har evnet å avdekke menneskehandel med mindreårige til tvangsarbeid/tvangstjeneste.18 I forbindelse med spørsmål om varetektsfengsling under etterforskningen av en av disse sakene, uttalte Høyesteretts ankeutvalg at det ikke kan stilles for strenge krav til den tvangen som må foreligge. Det er tilstrekkelig at det er utvist en form for press fra gjerningspersonen.19

7.6 Rett til opphold for ofre for menneskehandel

Refleksjonsperiode

Antatte ofre for menneskehandel kan innvilges en begrenset oppholdstillatelse i Norge på inntil 6–måneder, en refleksjonsperiode, jf. utlendingsforskriften § 8-3 første ledd. Hensikten med denne tillatelsen er at ofre kan bryte med miljøet bak menneskehandelen, og at bakpersoner kan straffeforfølges. Personen skal få tid til å treffe en informert beslutning om samarbeid med politiet eller andre. Terskelen er lav for å få slik tillatelse. Etter utløpet av refleksjonsperioden kan myndighetene innvilge videre begrenset opphold på inntil ett år av gangen, dersom politiet anser det påkrevd i forbindelse med pågående politietterforskning. Det er blant annet et vilkår for begrenset oppholdstillatelse etter disse bestemmelsene at utlendingen ikke har en søknad om beskyttelse til behandling.20

Fra 2007 til 2009 har seks mindreårige mellom 16 og 18 år søkt refleksjonsperiode eller begrenset opphold. I 2010 søkte 5 mindreårige om slik tillatelse, hvorav 3 ble innvilget refleksjonsperiode.21 I 2011 søkte 11 mindreårige om slik tillatelse, hvorav syv fikk innvilget refleksjonsperiode og én fikk innvilget begrenset opphold. Én søknad ble trukket og to fikk avslag. Ved utarbeidelsen av utlendingsforskriften mente enkelte høringsinstanser at refleksjonsperioden i liten grad er tilpasset barn. Det ble blant annet bemerket at barna må få rett til å oppholde seg i landet i påvente av en varig løsning, uavhengig av om barnet samarbeider med politiet eller ikke. FAFO skriver i en rapport fra desember 2010:22

Man bør vurdere om refleksjonsperioden er et passende oppholdsgrunnlag for mindreårige, siden deler av den uttalte hensikten er at det mulige offeret skal reflektere over hvorvidt han eller hun vil samarbeide med politiet. […] Dette bør ikke være med i beregningen for mindreårige ofre, siden beslutninger her må tas utelukkende på grunnlag av barnets beste. Det virker ikke usannsynlig at refleksjonsperioden i disse tilfellene er blitt brukt som en måte å raskt kunne avklare ofrenes oppholdsstatus. Mange aktører i hjelpeapparatet oppfatter refleksjonsperioden vel så mye som et pragmatisk verktøy for å kunne yte assistanse relativt raskt, og legger mindre vekt på samarbeidsaspektet. Men som vist i kapittel 4, har flere ofre formidlet at de opplevde en klar forventning om at de skulle tenke på om de ville samarbeide med politiet hvis de tok imot refleksjonsperioden.

Slik refleksjonsperioden er organisert i Norge må det antatte offeret for menneskehandel være innstilt på å motta hjelp, men det stilles ikke krav om kontakt med politiet eller at barnet følger opp konkrete tiltak. Refleksjonsperioden skal gi det antatte offeret tid til å restituere seg, og god oppfølging tilpasset den mindreårige er viktig. En tidlig kontakt med politiet kan imidlertid også bidra til å beskytte barnet, så lenge kontakten foregår i trygge rammer og tar hensyn til barns særlige sårbarhet.

Dersom barnet skal innvilges videre opphold på grunn av pågående straffesak, må forholdet anmeldes. Hvis barnet ikke ønsker å anmelde, men heller ikke kan returnere til sitt hjemland, kan barnet istedenfor søke om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, jf. nedenfor. Dette sikrer at barn som bør få varig opphold i Norge, kan få sin søknad vurdert uten vilkår om samarbeid med politi eller hjelpeapparat. Det sentrale i denne sammenheng er å sikre barnet kontinuitet i oppfølgingen i overgangen fra refleksjonsperiode til opphold som asylsøker (se nedenfor om bistand og oppfølging).

Oppholdstillatelse etter søknad om beskyttelse

Ofre for menneskehandel kan søke om beskyttelse (asyl). Dersom det er mistanke om at et barn som søker om beskyttelse er utsatt for menneskehandel, skal barnet så langt det lar seg gjøre intervjues av personer med spesialkompetanse på menneskehandel. UDI har videre personer med særskilt ansvar for menneskehandel i sin barnefaglige enhet.23 Dersom det, etter at asylintervjuet er gjennomført, kommer nye opplysninger i saken som kan indikere at søkeren er utsatt for menneskehandel, skal saksbehandleren vurdere om det er nødvendig å kalle inn søkeren til tilleggsintervju. Det behandles svært få søknader fra mindreårige hvor menneskehandel er anført som grunnlag for søknaden.

Det er presisert i utlendingsloven at tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe, og dermed kan ha rett på anerkjennelse som flyktning etter flyktningkonvensjonen. Dersom et barn risikerer på nytt å bli utsatt for menneskehandel eller represalier fra bakmenn ved retur til sitt hjemland, kan han eller hun ha rett til beskyttelse i Norge. Som nevnt i kapittel 6.2 skal det foretas en barnesensitiv vurdering av barnets beskyttelsesbehov. Myndighetene må i sin vurdering ta hensyn til at mindreårige ofre for menneskehandel, som er uten tilstrekkelig omsorg eller sosialt nettverk, kan løpe en ekstra risiko for på nytt å bli utsatt for menneskehandel ved retur til hjemlandet. Følgende fremgår av UNHCRs retningslinjer om flyktningstatus til ofre for menneskehandel:

In certain settings, unaccompanied or separated children, are especially vulnerable to trafficking. […] In assessing the international protection needs of children who have been trafficked, it is essential that the best interest principle be scrupulously applied. All cases involving trafficked children require a careful examination of the possible involvement of family members or caregivers in the actions that set the trafficking in motion.24

Det fremgår også av utlendingsloven at det ved vurderingen av oppholdstillatelse av humanitære grunner skal ses hen til om utlendingen har vært offer for menneskehandel. Ofre for menneskehandel kan møte spesielle vanskeligheter ved retur på grunn av sosiale forhold ved retursituasjonen.25 Barn kan være særlig sårbare i denne sammenheng.26

Utlendingsforskriften fastsetter at ofre for menneskehandel som avgir vitneforklaring som fornærmet i straffesak mot bakmennene, som hovedregel har rett til oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge. Formålet er både å legge til rette for at ofre for menneskehandel skal tørre å stå fram i en rettsprosess uten frykt for represalier i hjemlandet, og å sikre ivaretakelse av ofrene i Norge. Tilsvarende tillatelse kan gis andre som vitner i slik straffesak.

Norge kan i saker som omhandler menneskehandel gjøre unntak fra tilbakeføring etter Dublin II-forordningen, slik at asylsaken behandles av norske myndigheter.27 Barnet kan for eksempel fremme anførsler om at det har behov for vern mot retur til Dublin-landet. Menneskehandel er ofte grenseoverskridende, og barnet kan ha vært utsatt for menneskehandel i andre europeiske land før ankomst til Norge.

Utlendingsmyndighetene må foreta en konkret og individuell vurdering av om barnet risikerer å bli utsatt for menneskehandel på nytt ved retur til det ansvarlige Dublin-landet. Det må også vurderes om retur i det enkelte tilfelle kan anses å være i strid med barnekonvensjonen. Dersom barnet ikke har krav på beskyttelse mot retur til ansvarsstaten, kan Norge likevel velge å unnta saken fra Dublin-prosedyre. Ved anførsler om frykt for menneskehandel vil dette særlig kunne være aktuelt der søkeren har avgitt vitneforklaring i straffesak om menneskehandel. En sak kan også unntas fra Dublin-behandling dersom det er igangsatt etterforskning i en menneskehandelsak, og politiet har behov for søkerens tilstedeværelse i Norge under etterforskningen eller gjennomføringen av straffesaken.

Også andre forhold kan tilsi at Norge realitetsbehandler saken selv om vi ikke er forpliktet til det. Dette kan for eksempel være at søkeren som anfører å ha vært utsatt for menneskehandel har vært lenge i Norge eller er under omsorg av barnevernet og det eventuelt er truffet vedtak om tvangsplassering. Videre er det relevant hvilken oppfølging søkeren vil kunne få ved retur til mottakerstaten og hvilke tiltak mottakerstaten har for å bekjempe menneskehandel og forhindre eventuelt re-trafikkering. Det foretas i slike tilfeller en konkret og helhetlig vurdering av alle forhold i den aktuelle saken.

Når en mindreårig søker som er mulig offer for menneskehandel skal returneres til en dublinstat, kan norske myndigheter, etter søkers samtykke, utlevere informasjon om søkerens situasjon til myndighetene i mottakerstaten. Dette vil gi mottakerstaten grunnlag for å forberede oppfølgingstiltak for søkeren ved retur.

7.7 Ofre for menneskehandel som har barn

Dersom en person velger å bryte med miljøet bak menneskehandelen, kan det antatte offerets barn i hjemlandet risikere å bli utsatt for represalier. Utlendingsforskriften åpner derfor for at barn av antatte ofre for menneskehandel kan få familiegjenforening selv om mor eller far bare har en begrenset oppholdstillatelse, dersom det anses å være en alvorlig fare for barnets sikkerhet i hjemlandet og det ikke er mulig for barnet å få beskyttelse der.

Et økende antall kvinner som identifiseres som ofre for menneskehandel i Norge har med seg barn eller føder barn her. Det fremgår av handlingsplanen mot menneskehandel at situasjonen for denne gruppen vil ha høy oppmerksomhet fremover og tiltak for mor og barn vil bli prioritert.

Det fremgår av rundskrivet Barneverntjenestens ansvar for enslige, mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner at:28

Barn av reflektanter er i en svært utsatt og sårbar posisjon. Barn som lever med omsorgspersoner som er utsatt for tvang generelt, og tvang til å utføre seksuelle tjenester spesielt, lever under meget vanskelige forhold. De kan ha vært vitne til vold og seksuelle overgrep, og faren for at de også har vært utsatt for andre overgrep og omsorgssvikt er overhengende. Mange av disse barna har således særskilte behov for bistand fra barnevernet.

Flere aktører har meldt at det er betydelige utfordringer knyttet til å følge opp denne gruppen tilstrekkelig, blant annet fordi barna ofte ikke har hatt noen form for formalisert opphold i perioden moren har refleksjonsperiode. Selv om vilkårene for familieinnvandring ikke har vært oppfylt, har det i praksis ikke vært aktuelt å sende barna ut av Norge uten at omsorgs- og sikkerhetssituasjonen i hjemlandet er avklart.

Høsten 2011 ble derfor utlendingsforskriften endret, slik at disse barnas rettigheter blir bedre ivaretatt. Endringen innebærer at barn som oppholder seg i Norge sammen med en forelder med refleksjonsperiode, kan innvilges oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-3 tredje ledd. Det skal ikke foretas en vurdering av barnets beskyttelsesbehov i forbindelse med slik søknad. Endringen innebærer videre at det kan gjøres unntak fra kravet til dokumentert eller sannsynliggjort identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-6. Dette er særlig aktuelt dersom det er gjort slikt unntak i forelderens sak. Endringen innebærer også at uttalelse fra forelder som ikke oppholder seg i Norge kan utelates, jf. utlendingsforskriften § 8-6. Hensynet til den andre forelderen er et viktig moment ved vurderingen av om slik uttalelse kan utelates.

Fotnoter

1.

Straffeloven § 224. Definisjonen i straffeloven bygger på definisjon gitt i Palermo-protokollen art. 3, som også er inntatt i Europarådskonvensjonen, se punkt 7.2.

2.

Se kapittel 5.8 om avklaring av familierelasjon.

3.

Se for eksempel Line Ruud Vollebæk, Oppsøkende sosialt arbeid i et internasjonalt gatemiljø. Arbeid med unge asylsøkere, irregulære migranter og mulige ofre for menneskehandel, Oslo, Rusmiddeletaten, 2009.

4.

I 2010 var det ifølge den norske Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) 79 antatt mindreårige (identitet og alder ikke fastslått) under oppfølging som mulige ofre for menneskehandel i Norge, av 26 ulike nasjonaliteter. Mindreårige fra Algerie (22 personer, kun gutter) og Romania utgjør de største gruppene. Majoriteten har vært mellom 15 og 18 år. Årsrapport for 2011 kommer senere i 2012.

5.

Se kapittel 5.6 om aldersundersøkelse.

6.

Se kapittel 8.11.

7.

Rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 6.

8.

Se kapittel 8.5.

9.

Rundskriv Q-06/2010.

10.

Rundskriv Q-11/2006 B, Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet. Rundskrivet skal oppdateres, jf. tiltak 24 i handlingsplanen mot menneskehandel 2011–2014.

11.

Vedtak 10. mai 2012, jf. Prop. 43 L (2011–2012), Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet.

12.

Se kapittel 8.6 om helsetilbud.

13.

RS 2011-007.

14.

RS 2011-006.

15.

I perioden 2005–2010 har 48 mindreårige ofre for menneskehandel fått oppfølging gjennom Bufetat. Fra 2009 til 2010 har det skjedd en fordobling av saker, per 31.12.2010 var det 23 barn i tiltak.

16.

Rapport fra Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) 2010, august 2011.

17.

Sheela Smeby, Menneskehandel med barn, avdekking, anmeldelse og straffeforfølgelse, Oslo, Redd Barna, 2009.

18.

To menn fra Litauen ble i Bergen tingrett den 4. oktober 2011 dømt til 4 år og 6 måneder fengsel for grov menneskehandel og grovt tyveri. Dommen er påanket. Ved straffutmålingen la retten i skjerpende retning vekt på at de fornærmede var fire barn under 18 år. Statsadvokatene i Hordaland tok i februar 2012 ut tiltale mot 6 borgere av Romania for grov menneskehandel av flere mindreårige. Barna var i følge tiltalen blitt utnyttet til å stjele fra butikker, selge falske gullvarer og tigge penger.

19.

Kjennelse av 22.7.2011 (HR-2011-01453-U).

20.

De nærmere vilkårene for refleksjonsperiode fremgår av UDIs rundskriv 2010-141.

21.

Totalt ble det i 2010 innvilget 64 tillatelser om refleksjonsperiode eller begrenset opphold. I 2011 var antallet 56.

22.

Anette Brunovskis, May-Len Skilbrei og Marianne Tveit, Pusterom eller ny start? Evaluering av refleksjonsperioden for ofre for menneskehandel, Oslo, FAFO, rapport 2010:45, 2010.

23.

Se kapittel 5.4 om kompetanse om barn og barns rettigheter.

24.

UNHCR, Guidelines on international protection No. 7: The application of Article 1A (2) of the 1951 Convention and/or 1967 Protocol relating to the Status of Refugees to victims of trafficking and persons at risk of being trafficked, HCR/GIP/06/07, 7. april 2006.

25.

Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), kapittel 7.6.3.

26.

Se kapittel 6.3 om opphold på humanitært grunnlag.

27.

Se kapittel 6.5 om Dublin-prosedyren.

28.

Rundskriv Q-06/2010, Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet.
Til toppen
Til dokumentets forside