Meld. St. 30 (2010–2011)

Fordelingsmeldingen

Til innholdsfortegnelse

5 Hovedstrategier for Regjeringens arbeid med inntektsfordeling framover

5.1 Overordnede mål

Et samfunn med små forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Godene må deles rettferdig. De som har mest og tjener mest, må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker tilliten og solidariteten et godt samfunn er bygget på.

Den nordiske velferdsmodellen har vist seg vellykket i møte med en omskiftelig verden. Norge har lykkes i å kombinere utbygging av velferdsordninger og jevn inntektsfordeling med høy sysselsetting. Det har gitt god velstandsutvikling. Kjernen i den nordiske samfunnsmodellen er samspillet mellom arbeidsmarkedet, skattesystemet og velferdsordningene. Et godt fungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og relativt små lønnsforskjeller utgjør et viktig grunnlag for velferd og utjevning. Velferdsordningene har bidratt til å redusere den enkeltes risiko ved omstillinger, og er utformet slik at de understøtter sysselsettingen. Høy sysselsetting har også gitt et stort skattegrunnlag for finansiering av velferdsordningene. Bærekraften i modellen er avhengig av at den høye arbeidsinnsatsen opprettholdes.

Regjeringen vil slå ring om den norske samfunnsmodellen med aktivt folkestyre, høy yrkesdeltakelse, gode offentlige velferdsordninger for alle og et nært samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet. Også framover skal denne samfunnsmodellen sikre en jevn fordeling av levekår og like muligheter i hele landet.

Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i arbeidslivet slik at de kan leve av egen inntekt. Dette handler både om å skape et mer inkluderende arbeidsliv og å redusere barrierene som den enkelte kan møte i arbeidsmarkedet. Vi vil gjennom velferdsordningene sikre økonomisk trygghet for mennesker som på grunn av sykdom eller andre forhold ikke kan arbeide. Regjeringen legger vekt på tiltak som kan bidra til inkludering i samfunnet for personer som står utenfor arbeidslivet.

Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Et inkluderende samfunn skal bidra til dette. En viktig forutsetning for å skape et samfunn med små sosiale og økonomiske forskjeller er å gi alle barn og unge samme muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet, uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon og sosiale bakgrunn. Regjeringen er derfor opptatt av å føre en aktiv fordelingspolitikk med et bredt forebyggende perspektiv. Målsettingen er å endre forhold som skaper og opprettholder sosial og økonomisk ulikhet. Bredden i perspektivet innebærer forebyggende innsats overfor barnefamiliene, i barn og unges bo- og oppvekstmiljø, i barnehagene, i skolen, i arbeidslivet, på arbeidsmarkedet og innenfor velferdsordningene. Regjeringen vil styrke innsatsen for barn og unge i utsatte livssituasjoner. Gjennom tidlig innsats og samordnet bistand fra ulike deler av hjelpeapparatet vil Regjeringen bidra til å styrke vanskeligstilte barn og unges utviklingsmuligheter, uavhengig av foreldrenes situasjon.

En forholdsvis stor andel av lavinntektsfamiliene lever på én, ofte mors, inntekt. Regjeringen vil føre en politikk som har som mål å gi kvinner og menn like muligheter og reell likestilling. Kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi, like muligheter for å få alle typer arbeid og arbeidsvilkår som gjør det mulig å forsørge seg.

Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringens politikk. For den enkelte er tilknytning til arbeidsmarkedet viktig for å sikre inntekt og for opplevelse av inkludering og medvirkning. Samtidig vil deltakelse i arbeidslivet bidra til å sikre velferdsstaten på kort og lang sikt, redusere sosiale forskjeller og hindre fattigdom. Det er en sterk sammenheng mellom formell utdanning og tilknytning til arbeidsmarkedet. Et utdanningssystem av høy kvalitet som inkluderer alle, vil være det beste forebyggende tiltaket for å sikre at flest mulig får en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet. Utdanning og arbeid er også viktige arenaer for integrering. Opplæring i språk og samfunnskunnskap samt tilgang til kvalifiseringstiltak skal hindre utstøting og sikre inkludering i utdanning og arbeid. Arbeid og aktivitet skal lønne seg.

Velferdstjenestene skal gi familier den hjelpen som er nødvendig for at de kan mestre både foreldrerollen og arbeidslivet. Hjelpen fra velferdstjenestene må også sikre at barns utvikling og sosiale deltakelse ikke er avhengig av foreldrenes ressurser alene.

Norge er bedre rustet enn de aller fleste land til å ivareta og utvikle et godt velferdssamfunn, men selv hos oss vil det kreve at vi prioriterer fellesskapet. Regjeringen vil prioritere fellesskap framfor kutt i det generelle skatte- og avgiftsnivået. Det er et mål at de økonomiske forskjellene skal reduseres. I framtida vil antallet pensjonister øke, og den yrkesaktive andelen av befolkningen vil reduseres. For å finansiere framtidens velferdssamfunn vil Regjeringen legge til rette for økt verdiskaping, en ansvarlig økonomisk politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk og effektiv offentlig sektor. Det er vesentlig å sikre økt yrkesdeltakelse fra grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet. Dette gjelder særlig innsats for å få flere eldre og uføre som ønsker å være yrkesaktive, i arbeid. Universell utforming er en strategi som vil bidra til dette.

Vi legger vekt på at de offentlige velferdsordningene skal være bærekraftige i en tid med demografiske utfordringer. Bare gode, rimelige og robuste tjenester kan over tid være et alternativ til privatisering av velferden.

Hovedstrategiene for Regjeringens fordelingspolitikk framover bygger derfor på virkemidler som påvirker inntektsfordelingen over tid, gjennom blant annet arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken. I tillegg vil Regjeringen bidra til omfordeling på kortere sikt blant annet gjennom inntektssikringsordninger og skattesystemet.

5.2 Innsats på særlige områder

5.2.1 Oppvekst- og utdanningspolitikken

Gode oppvekst- og levekår

Det er et overordnet politisk mål å sikre alle barn og unge gode oppvekst- og levekår. Det innebærer at de allmenne velferdsordningene må innrettes slik at de fremmer like muligheter, forebygger risiko og fremmer sosial mobilitet. Samtidig er det behov for særlig innsats rettet mot utsatte barn og unge og deres familier.

Velferdspolitikken vektlegger et bredt forebyggende perspektiv. Tiltak som kan bidra til en jevnere inntekts- og velferdsutvikling blant dem som nå vokser opp, vil styrke de allmenne oppvekstvilkårene. Et bredt forebyggende perspektiv ligger til grunn for en fordelingspolitikk som bidrar til å gi barn og unge et likeverdig tilbud og muligheter for selvforsørgelse og velferd i eget voksenliv.

For å unngå at fattigdom rammer barn og ekskluderer dem fra sosiale fellesskap, vil Regjeringen arbeide for en god kommuneøkonomi, en sosial boligpolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gratis eller rimelige fellesgoder og en inntektssikring som gir familiene mulighet til å leve et verdig liv.

FNs konvensjon om barnets rettigheter er inkorporert i norsk rett. Et hovedprinsipp i konvensjonen er at staten plikter å vektlegge hensyn til barn og unges situasjon. Regjeringen vil øke innsatsen mot fattigdom og særlig legge vekt på at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Regjeringen støtter ordninger med ferie- og fritidstilbud for barn av foreldre med dårlig økonomi. Som et ledd i den særlige innsatsen mot fattigdom er tilskudd til tiltak for deltakelse og inkludering av utsatte barn og unge styrket. Denne satsingen videreføres. Innsatsen er målrettet og statlige tilskudd overfor målgruppen ses i sammenheng. Tiltak som inngår i en helhetlig og samordnet barne- og ungdomspolitikk og innsats for å forebygge fattigdom og sosial eksklusjon, prioriteres.

Trygge og inkluderende oppvekstmiljø og gode offentlige velferdsordninger bidrar til å skjerme og motvirke negative konsekvenser av en vanskelig oppvekst. Regjeringen er opptatt av at det skal finnes gode og billige møtesteder for barn og unge lokalt, både i privat og offentlig regi. Det er derfor et mål at kommunene legger til rette for åpne og inkluderende møteplasser for samvær, utfoldelse og kultur- og fritidsaktiviteter hvor barn og unge kan delta uavhengig av familiens økonomiske eller sosiale situasjon. Et inkluderende oppvekstmiljø skapes gjennom et tett samspill mellom stat, kommune og andre aktører i lokalsamfunnet, som frivillige organisasjoner, barn og ungdom selv, foreldre og andre grupper som ønsker å engasjere seg og gjøre en innsats. Frivillige aktiviteter som er lagt til offentlige bygg, anlegg og andre arenaer, som kommunale idrettsanlegg eller skolebygg, bør tilbys gode vilkår slik at aktivitetene blir rimelige å delta i.

For familier som mottar sosialhjelp, regnes kostnader for barns deltakelse i fritidsaktiviteter og utstyr til slike aktiviteter som en del av livsoppholdet etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. NAV-kontoret har dermed plikt til å ta slike kostnader med i vurderingen ved utmåling av økonomisk stønad. Også i de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold omfattes utgifter til deltakelse i fritidsaktiviteter og fritidsutstyr for barn. Det kan hevdes at en svakhet med dagens ordning er at det ikke er gitt at utmålt støtte, som inkluderer fritidsaktiviteter til barn, kommer dette formålet til gode, og at det kan være vanskelig å få tilleggsstønad til engangskostnader knyttet til fritidsaktiviteter. På den annen side er utgangspunktet at også familier som er avhengig av økonomisk stønad, skal ha frihet til å disponere midlene etter eget behov. Dette bidrar til å ansvarliggjøre og gi familiene fleksibilitet. Det enkelte NAV-kontor kan likevel bestemme at utgifter til barns fritidsaktiviteter holdes utenfor den ordinære stønadsutbetalingen, og i stedet dekke slike kostnader særskilt etter en konkret vurdering. I formålsparagrafen til den nye loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er det tatt inn en ny bestemmelse om at loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne bestemmelsen vil bli fulgt opp i veiledningsmateriell til loven. Barns rettigheter og hensynet til barns oppvekst, deltakelse og inkludering vil også bli vektlagt. Regjeringen vil utrede hvordan aktivitetsstøtte til barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer kan ivaretas.

Alle barn og unge har rett til hjelp og støtte til å utvikle sine evner ut fra egne forutsetninger, interesser og ønsker. Gjennom en aktiv oppvekstpolitikk vil Regjeringen legge til rette for at alle barn og unge ut fra egne forutsetninger inkluderes i sosiale fellesskap og sikres innflytelse i eget liv. Den norske velferdsstaten er tuftet på demokratiske prinsipper om likeverd og medborgerskap. Det er derfor et mål at barn allerede fra tidlig barndom får erfare medbestemmelse, solidaritet, ansvar og respekt for andre.

En forutsetning for å lykkes med sosial utjevning er tidlig hjelp overfor særlig utsatte barn og unge. Lykkes vi med å yte tidlig hjelp til disse gruppene, kan helseproblemer, rusproblemer, kriminalitet osv. i mange tilfeller unngås. Tidlig hjelp gir størst effekt. Det styrker barnas egne ressurser slik at de over tid blir i stand til å ta vare på seg selv og å møte samfunnets forventninger. Tidlig innsats overfor særlig risikoutsatte barn og unge er ofte samfunnsøkonomisk lønnsomt og bidrar på sikt til å redusere velferdsstatens utgifter.

Sikre barnefamiliers økonomi

For å bedre livssituasjonen for barn som lever i fattigdom, må foreldrenes yrkestilknytning styrkes. Det er også en utfordring å legge til rette for at eninntektshusholdninger får tettere tilknytning til arbeidslivet ved å gjøre det enklere å kombinere krevende omsorgsoppgaver med lønnet arbeid. Regjeringen vil rette spesiell oppmerksomhet mot kjønnsdimensjonen i arbeidet mot lavinntekt og fattigdom.

Barnetrygden er den viktigste universelle overføringsordningen for barnefamiliene. Barnetrygden bidrar til å løfte noen av de mest økonomisk utsatte barnefamiliene over lavinntektsgrensen, slik Fordelingsutvalget påpekte. Fordelingsutvalget foreslo at barnetrygden framover skulle oppjusteres med lønnsveksten. Utvalget begrunnet dette med at husholdninger som har barnetrygd som en relativt stor del av inntektene, har sakket akterut i inntektsutviklingen som følge av underreguleringen av barnetrygden. På den annen side har Velferds- og migrasjonsutvalget, som drøfter barnetrygden i et migrasjonsperspektiv, pekt på at utvikling av tjenestetilbudet bør kunne prioriteres framfor en opptrapping av kontantytelsene for barnefamilier.

Regjeringen har prioritert utbygging og redusert pris for barnehageplasser. Økt satsing på barnehager har kommet barnefamiliene til gode, og har, som Fordelingsutvalget pekte på, trolig stor betydning for barns læring og framtidige levekår. Regjeringen har også økt fradraget for pass og stell av barn betydelig for familier med to eller flere barn. Disse tiltakene har isolert sett bidratt til høyere kjøpekraft for mange familier med yngre barn. For familier med noe eldre barn har innføringen av gratis læremidler i videregående opplæring i perioden 2007-2009 avlastet familienes økonomi.

I tillegg til Fordelingsutvalget har flere offentlige utvalg pekt på uheldige sider ved kontantstøtteordningen, jf. NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon og NOU 2011: 14 Bedre integrering. Regjeringen mener det er gode grunner til å foreta endringer i kontantstøtteordningen. Ordningen kan begrense arbeidskraftstilbudet blant småbarnsforeldre og har uheldige effekter for integrering.

Regjeringen vil derfor foreslå å fjerne kontantstøtten for toåringer fra 1. august 2012. I tråd med regjeringens politiske plattform foreslås samtidig en styrking av kontantstøtten for ettåringer mellom 13 og 18 måneder.

Ved utgangen av 2010 gikk 87,3 pst. av toåringene i barnehage. Det antas at avviklingen av kontantstøtten vil resultere i økt barnehagebruk og økt yrkesdeltakelse fra mødre med barn mellom to og tre år. Disse barna har siden høsten 2009 hatt rett til barnehageplass. Kommunene vil bli kompensert for anslåtte økte kostnader til barnehagesektoren.

Vern om utsatte barn og unge

Barnevernet er en viktig tjeneste i arbeidet med å forhindre marginalisering og fattigdom. Bedre hjelp til utsatte barn og unge vil føre til at flere barnevernsbarn får et bedre voksenliv, og gis muligheter til å ta utdanning og komme i lønnet arbeid.

Det siste tiåret har antallet barn som får hjelp av barnevernet, økt med hele 56 pst. Økningen har funnet sted både i kommunalt og statlig (tidligere fylkeskommunalt) barnevern. Det statlige barnevernet har siden forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004 blitt tilført betydelige ressurser for å håndtere det økte behovet.

Også i det kommunale barnevernet har utviklingen det siste tiåret medført utfordringer. Selv om kommunene har iverksatt forebyggende tiltak og i betydelig grad økt ressursbruken i barnevernet, har veksten i saksmengden overgått veksten i antall stillinger. For å bidra til at alle utsatte barn og unge får riktig hjelp til riktig tid, har kommunene styrket satsingen på barnevernet betydelig de siste årene. Kommunenes brutto driftsutgifter til barnevernet økte med vel 1 mrd. kroner i 2010 sammenlignet med 2009. I statsbudsjettet for 2011 ble det videre øremerket 240 mill. kroner for blant annet å øke antall stillinger i det kommunale barnevernet. I tillegg til flere stillinger krever et styrket barnevern også høy kompetanse blant de ansatte. Kompetansen må ikke bare holdes ved like, men også utvikles for å kunne møte endrede behov. Det er også viktig å forberede nyutdannede tilstrekkelig på arbeid i barnevernet.

Regjeringen vil fortsette satsingen på barnevernet og er i ferd med å evaluere forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004.

Utdanningssektoren: tidlig innsats og livslang læring

Regjeringen har som mål at alle skal gis like muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av sosial bakgrunn. Barnehagen og utdanningssystemet skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Et godt og tilgjengelig barnehagetilbud, en sterk offentlig fellesskole av høy kvalitet, gratis og desentralisert høyere utdanning og et godt studiefinansieringssystem bidrar til å utjevne sosiale forskjeller.

Lav foreldrebetaling og høy deltakelse i barnehagen, gratisprinsippet i det offentlige utdanningssystemet og en sterk offentlig fellesskole gjør at vi i Norge har mindre sosiale forskjeller i utdanning enn de fleste andre land. Også i Norge ser vi likevel klare sammenhenger mellom familiebakgrunn og i hvilken grad ungdom lykkes i utdanning.

Norsk utdanningspolitikk og utdanningssystem har mange likhetsskapende trekk. Et svært viktig trekk i norsk utdanningspolitikk har ifølge Fordelingsutvalget vært den bevisste og langvarige satsingen på gratisprinsippet i skolen og i høyere utdanning. Fordelingsutvalget peker på at gratisprinsippet på enkelte områder ikke er gjennomført, slik som i barnehagesektoren og skolefritidsordningene.

Barnehager

De senere årene har barnehagen likevel blitt et velferdsgode som nesten alle barn tar del i. Norsk forskning viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings- og inntektsnivået på lang sikt.1 Barnehager av høy kvalitet er også gunstig for barns ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal forskning viser at høy kvalitet i barnehagen er avgjørende for barns utvikling og trivsel. I barnehagen legges også et viktig grunnlag for barns helse og levevaner i samarbeid med foresatte. Barn som ikke deltar i barnehage, vil ikke få ta del i dette, og vil derfor ha et annet utgangspunkt når de skal begynne på skolen. Regjeringen ønsker derfor at flest mulig barn skal ha erfaring med barnehage før skolestart. Dette er bakgrunnen for at regjeringspartiene inngikk barnehageforliket og derigjennom sikret maksimalpris på foreldrebetalingen.

Fordelingsutvalget framhever at jo større satsinger det gjøres for å integrere barnehagene ytterligere i utdanningsløpet, desto viktigere blir det å sikre reell tilgang for alle barn uavhengig av sosial bakgrunn. Utvalget mener derfor at det bør gjøres endringer i regelverket om foreldrebetaling i barnehagene, slik at eventuelle økonomiske barrierer for barnehagebruk fjernes. Fordelingsutvalget foreslår 20 timer gratis kjernetid for alle slik at man sikrer et kortidstilbud som er gratis og tilgjengelig for alle grupper. Fordelingsutvalget foreslår at det deretter vurderes obligatorisk kjernetid for femåringene.

Antall barn som ikke er i barnehage i dag, er lavt. I aldersgruppen tre til fem år, den mest aktuelle gruppen for skoleforberedende tiltak, er det om lag 6 500 barn som ikke går i barnehage. Utvalgets forslag innebærer at også foreldrene til de om lag 276 000 barna som allerede er i barnehage, får gratis kjernetid.

Regjeringens politikk er at barnehagedeltakelse er frivillig, noe som for øvrig er i tråd med Brenna-utvalgets innstilling. Regjeringen har valgt å bruke maksimalpris som et universelt virkemiddel for å redusere foreldrebetalingen i barnehagen, og har dermed medvirket til at den økonomiske belastningen for barnefamiliene er blitt betydelig redusert de siste årene. Regjeringen vil videreføre maksimalprisen på samme nominelle nivå hvert år framover, til målet i plattform for regjeringssamarbeidet 2005–2009 om en maksimalgrense for foreldrebetalingen på 1 750 kroner (2005-kroner) er nådd. Kommunene skal i tillegg ha ordninger som kan tilby familiene med lavest betalingsevne en reduksjon i eller fritak fra foreldrebetaling. Regjeringen har lagt til rette for at foreldrebetalingen også i årene fremover vil være så lav at alle familier som ønsker det, har råd til en barnehageplass.

Selv om barnehagedeltagelsen har økt siden innføringen av maksimalprisen, er det likevel behov for særskilte tiltak for å øke deltakelsen i barnehage for noen grupper. Siden hovedhensikten med Fordelingsutvalgets forslag om å innføre gratis kjernetid var å nå vanskeligstilte grupper som blant annet på grunn av nivået på foreldrebetalingen ikke bruker barnehager i dag, fremstår forslaget om universell gratis kjernetid som svært kostnadskrevende og lite treffsikkert.

Det kan også være andre årsaker enn økonomi som medvirker til at barn ikke går i barnehage. Enkelte familier ønsker at en av foreldrene er hjemmeværende. Et ønske fra foreldrene om at barna skal lære morsmålet sitt kan også medvirke til at noen barn ikke går i barnehage, uavhengig av pris.

Regjeringen har valgt å satse på gratis kjernetid i barnehage i enkelte områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn. Dette skal bidra til at flere barn med minoritetsspråklig bakgrunn skal få bedre norskkunnskaper før skolestart. Forsøket med gratis kjernetid innebærer en reduksjon i oppholdsbetalingen og senker barrieren for å søke plass i barnehage. Forsøket innebærer også heving av kompetansen til personalet i barnehagen og inneholder tiltak rettet mot foreldrene. Regjeringen videreførte også i statsbudsjettet for 2011 satsingen på bruk av gratis kjernetid som et virkemiddel for å stimulere til økt barnehagedeltagelse. Regjeringen mener forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med en høy andel barn med innvandrerbakgrunn er et godt virkemiddel for å bedre levekårene og bidra til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av ordningen.

Regjeringen ønsker også å kartlegge nærmere gruppen som ikke går i barnehage, og vurdere denne gruppens behov for et slikt tilbud før skolestart. Barn som ikke går i barnehage, vil være et tema i den nye stortingsmeldingen om framtidens barnehage som etter planen skal legges fram for Stortinget høsten 2012.

Et av Regjeringens fremste mål for barnehagesektoren er høy og likeverdig kvalitet i alle landets barnehager. God kvalitet på barnehagetilbudet kan bidra til sosial utjevning og likeverdige muligheter for alle barn til å delta i et livslangt læringsløp. Det er indikasjoner på at det er store kvalitetsforskjeller i dagens barnehager. Brennautvalget2 konkluderer med at dagens barnehagetilbud ikke har den grad av systematikk og kvalitet som skal til for å sikre at alle barn får et godt pedagogisk tilbud. I tråd med vurderingene fra Brennautvalget vil Regjeringen prioritere å heve kvaliteten i barnehagene.

I de nærmeste årene ønsker Regjeringen å videreutvikle det pedagogiske tilbudet i barnehagene. Dette krever et personale med høy kompetanse som kan oppfylle de nasjonale kravene til kvalitet i barnehagen. I dagens norske barnehager har drøyt 30 pst. av de ansatte pedagogisk utdanning, mens 23 pst. av de ansatte i barnehagen ikke har høyere utdanning enn grunnskole.

Fordelingsutvalget mente at andelen pedagoger i barnehagene burde økes. Som kapittel 4 viser, er det per i dag ikke nok utdannede pedagoger til at dagens stillinger til pedagogisk personale blir besatt. Regjeringen mener derfor det er svært viktig å styrke rekrutteringen og kompetanseutviklingen i barnehagene de nærmeste årene, slik at man får tilstrekkelig kvalifisert personale i barnehagene. Kunnskapsdepartementet planlegger blant annet en kompetansestrategi som skal sikre økt kompetanse for alle ansatte i barnehagen. Spørsmålet om å øke kravet til pedagogisk bemanning kan vurderes på lengre sikt, når barnehagene har fått tilstrekkelig kvalifisert personale til å oppfylle dagens regelverk.

Det er lite forskning og kunnskap om hva som kjennetegner barnehager med god kvalitet, jf. St. meld. nr 41. (2008-2009) Kvalitet i barnehagen og Fordelingsutvalget. Kunnskapsdepartementet vil derfor sette igang et større forskningsprosjekt om kvalitet i barnehagen.

Regjeringen planlegger å legge fram en ny stortingsmelding om framtidas barnehage høsten 2012. Stortingsmeldingen skal gi en tydelig retning for hva barnehagen skal være i framtiden. Flere offentlige utvalg har kommet med innspill av stor betydning for videreutviklingen av en helhetlig og ambisiøs barnehagepolitikk (Midtlyng-, Østberg-, Brenna- og Fordelingsutvalget). Mange av disse forslagene skal vurderes og ses i sammenheng i arbeidet med den nye stortingsmeldingen.

Grunnskole og videregående opplæring

Fullført utdanning på minimum videregående nivå er i økende grad en forutsetning for arbeid. Regjeringen ønsker derfor at flere skal gjennomføre videregående opplæring.

Fordelingsutvalget framhevet at kvalifikasjonskravene i arbeidslivet stadig blir strengere, og pekte på at denne utviklingen trolig vil fortsette. Dette trekker i retning av at jobbmulighetene for personer med lave kvalifikasjoner trolig vil reduseres i årene som kommer. Utvalget pekte på at frafallet i videregående opplæring i Norge er relativt stort, og at fullført videregående opplæring er blant de viktigste enkeltfaktorene som forebygger lavinntekt. Å øke gjennomføringsgraden i videregående opplæring er derfor etter utvalgets vurdering svært viktig for yrkesdeltakelsen og utviklingen i inntektsfordelingen i årene framover. Fordelingsutvalget pekte på at nøkkelen til å øke gjennomføringsgraden ligger i forebygging gjennom tiltak i barnehagen og tidlig i utdanningsløpet. Utvalget viste til at mange elever ikke har tilstrekkelige forutsetninger fra grunnskolen for å gjennomføre videregående opplæring. Utvalget hadde ingen konkrete forslag til tiltak i grunnskolen eller videregående opplæring, men viste til at det er mye arbeid som pågår på dette området.

Fordelingsutvalgets vurderinger støtter i hovedtrekk opp under Regjeringens hovedstrategi om å vektlegge tidlig innsats for å sikre alle en god utdanning og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Sosiale forhold som foreldres utdanningsnivå skal ikke avgjøre om elever lykkes i skolen. Gjennom tidlig innsats i gode barnehager og skoler, og tett oppfølging og høy lærerkompetanse gjennom det 13-årige grunnopplæringsløpet kan vi motvirke sosial skjevhet i utdanningssystemet og gi alle like muligheter. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å sikre kvaliteten i grunnopplæringen.

Regjeringen har økt antallet undervisningstimer i kjernefagene norsk, matematikk og engelsk med til sammen fem timer på barnetrinnet (høsten 2008), innført to nye timer med fysisk aktivitet for 5.-7. trinn (høsten 2009), og ytterligere én undervisningstime på barnetrinnet (høsten 2010). Regjeringen har også innført en plikt for kommunene til tilrettelegging i form av tidlig innsats for elever med svake ferdigheter i lesing og regning på 1. – 4. trinn. Den tidlige innsatsen skal settes inn i fagene norsk/samisk og matematikk. Tiltak som tidlig innsats, blant annet gjennom satsing på grunnleggende ferdigheter og fokus på motivasjon, samt videreutdanning av lærere og skoleledere og ny grunnskolelærerutdanning, skal videreføres og utvikles videre for å sikre kvaliteten i opplæringen.

Skolefritidsordningen (SFO) er frivillig og mange barn deltar ikke. Barnetilsynsundersøkelsen fra 2010 viser at deltakelsen er lavere blant lavinntektsfamilier og familier med minoritetsbakgrunn. En undersøkelse fra NIFU STEP viser at det er samvariasjon mellom læringsresultater og deltakelse i SFO. I tillegg er SFO et viktig sted for integrering. Regjeringen ønsker mer kunnskap om hvem som ikke deltar, hvorfor, effekter av deltakelse og konsekvenser for fordeling. Regjeringen vil derfor utrede disse spørsmålene videre og vurdere behovet for eventuelle tiltak.

Regjeringen vil også utrede nasjonale kvalitetsstandarder i SFO samt vurdere tiltak for å begrense foreldrebetalingen, eventuelt i kombinasjon med å styrke timeantallet i barnetrinnet. Allerede fra høsten 2010 er det etablert tilbud om leksehjelp på til sammen 8 timer for 1. – 4. trinn. Et gratis og helhetlig tilbud til alle elever kan bidra til sosial utjevning gjennom inkludering, bedre rammer for læringsutbytte og økt sosial trivsel.

Regjeringen vurderer behovet for ytterligere utvidelse av timetallet på barnetrinnet. Dette kan være undervisningstimer eller læringsstøttende aktiviteter (blant annet leksehjelp), fysisk aktivitet og samarbeid med kulturskolen. Også slike aktiviteter kan være del av den obligatoriske skoledagen.

Regjeringen la våren 2011 fram en egen stortingsmelding om ungdomstrinnet. Ungdomstrinnet er sentralt i arbeidet med å øke gjennomføringen av videregående opplæring. I stortingsmeldingen legges det vekt på at økt valgfrihet kan skape bedre motivasjon hos elevene og gi økt lyst til læring. Behovet for mer varierte tilbud skal skje gjennom økt valgfrihet innenfor fellesskolen, ikke gjennom spesialklasser eller elitetilbud. Regjeringen vil i 2012 innføre valgfag på 8. trinn i ungdomsskolen. Tilbudet om valgfag skal gi alle elever faglige utfordringer og bidra til et mer praktisk og variert ungdomstrinn. Det legges også opp til større fleksibilitet i fag- og timefordelingen for å kunne gi økt lokalt handlingsrom, og Kunnskapsdepartementet vil sende på høring et forslag om omfang og innretning. Lærerens evne til å være en god leder av klassen er en forutsetning for å skape en variert opplæring, der elevene er motiverte og får et godt læringsmiljø. Klasseledelse er derfor et sentralt tiltak. Elevene skal møte faglige utfordringer og ha et godt læringsutbytte slik at de er best mulig rustet til å gjennomføre videregående opplæring. Derfor varsles det at Kunnskapsdepartementet vil prioritere å styrke ferdighetene i regning og matematikk og videreføre lesesatsingen, som i større grad skal ha som mål å styrke guttenes leseferdigheter. God kultur for tilbakemeldinger og vurdering er viktige faktorer for motivasjon og læring. Regjeringen er også opptatt av sentrale sider ved elevenes læringsmiljø som mobbing, psykisk helse og livsstil.

Videre la Kunnskapsdepartementet våren 2011 fram en stortingsmelding om tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i opplæringen. Meldingen bygger på det utdanningspolitiske målet om inkludering. Det er viktig at barn og unge med ulik sosial bakgrunn og med forskjellig etnisk, religiøs og språklig tilhørighet møtes i en barnehage og skole som har god kvalitet og høye forventninger til læring for alle. Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap gir en samlet framstilling av behovet for spesialpedagogiske tiltak i barnehage og grunnopplæring med særlig vekt på kvalitet. Regjeringen ønsker å gjøre barnehagen og skolen, samt de kommunale og statlige støtteapparatene, bedre rustet til å fange opp og følge opp de som trenger hjelp og støtte. Hovedgrepene for å oppnå dette er tidlig innsats og å bygge et lag rundt læreren, blant annet gjennom et bedre system for vurdering og oppfølging av barn og unge, kompetansetiltak for PP-tjenesten og omorganisering av Statlig spesialpedagogisk støttesystem (Statped). Midtlyng-utvalgets utredning, NOU 2009: 18 Rett til læring, er et viktig grunnlag for meldingen.

Målrettet innsats for å oppdage og støtte elever med svake grunnleggende ferdigheter i videregående opplæring er en viktig del av tidlig innsats for å sikre gjennomføring i videregående opplæring. Tiltak vil bli utviklet i nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner gjennom prosjektet Ny GIV, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen vil følge resultatene fra Ny GIV nøye, og det er aktuelt å øke den statlige innsatsen.

Utfordringen med frafall er særlig stor innenfor fag- og yrkesopplæringen. Det er spesielt mange på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene som slutter i overgangen mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift. Mangel på læreplasser er en av årsakene til dette. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å fornye samfunnskontrakten for å sikre økning i antall læreplasser. Samtidig er det viktig at fylker og arbeidsliv samarbeider om at elever som er mer arbeids- enn skoleorienterte, kan bruke opplæringsmodeller hvor mer av opplæringen foregår i arbeidslivet. Kompetansen til lærerne er avgjørende for kvaliteten også i fag- og yrkesopplæringen. Det ble i 2009 satt av økte midler til etterutdanning av lærere og instruktører i disse fagene. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet. I tillegg er det bevilget midler til utprøving av hospiteringsordninger for lærere på yrkesfag. Kunnskapsdepartementet er videre i ferd med å få utredet hvordan en eventuell rett til læreplass og/eller fireårig opplæring/forsterket alternativt løp i skolen kan gjennomføres.

For noen unge kan forhold som ligger utenfor skolen være til hinder for en vellykket skolegang, og ikke alle utfordringer kan løses gjennom virkemidler i utdanningssektoren alene. Som en del av satsingen Ny GIV ble Oppfølgingstjenesten og samarbeidet mellom Oppfølgingstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen for å nå ungdomsgruppen som står utenfor både arbeid og utdanning, styrket i 2011, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen har videre satt i gang Losprosjektet, der siktemålet er å styrke skoletilknytningen til ungdom med sammensatte vansker og bistå ungdommen i livet rundt skolen.

Voksenopplæring

Fordelingsutvalget mente det var godt faglig grunnlag for å hevde at et fag- eller svennebrev vil være en mer solid investering både for samfunnet og for den enkelte enn de fleste kurs innenfor arbeidsmarkedsopplæringen. Fordelingsutvalget pekte videre på at de fleste voksne med lav utdanning antakeligvis opplever det som vanskelig å heve sitt formelle utdanningsnivå på grunn av inntektstapet og nedbetalingsbyrden et ev. studielån vil påføre dem. For å sikre at flere voksne med lav utdanning gjennomfører videregående opplæring, foreslo Fordelingsutvalget å endre de stipendbaserte ordningene til Statens Lånekasse og i større grad enn i dag la arbeidsledige beholde dagpenger mens de får tilbud om å ta fag- eller svennebrev som arbeidsmarkedsopplæring.

Om lag 30 pst. av arbeidsstyrken har bare grunnskole. De fleste av disse klarer seg bra på arbeidsmarkedet, men arbeidsledigheten er høyere enn blant personer med mer utdanning. Arbeidsledigheten for personer med grunnskoleutdanning var om lag 10 pst. i 2010, mot 2 pst. for dem med høyere utdanning.3 Regjeringen prioriterer målrettede tiltak for dem som faktisk blir arbeidsledige. På enkelte områder kan det likevel være aktuelt med tiltak rettet mot en større del av voksenbefolkningen, særlig kan det være aktuelt med spesielt tilrettelagte tiltak for voksne som helt eller delvis mangler grunnskole. Denne gruppen vil i liten grad være kvalifisert til å komme inn på arbeidsmarkedet og få videreutviklet sin kompetanse der.

Regjeringen viser også til pågående utviklingsarbeid i samarbeid med fylkeskommunene for å bidra til mer tilpassede tilbud på fag- og yrkesopplæring for arbeidssøkere uten fullført videregående opplæring, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen vil vurdere eventuell videreføring av forsøkene med videregående opplæring for arbeidsledige etter at forsøksperioden er fullført og forsøkene grundig evaluert.

Det vil også bli iverksatt et forsøk i 3 fylker knyttet til arbeidslediges mulighet for å fullføre fagbrev. Forsøket utformes slik at dagpengemottakere som har vært ledige i minst 3 måneder skal kunne delta i opplæring for å sluttføre fagbrev i inntil 3 måneder. Denne perioden kan forlenges med inntil 3 måneder. Det stilles som krav at deltagerne i forsøket til enhver tid må være tilgjengelige for arbeid. Forsøkene avsluttes og evalueres sammen med de allerede pågående forsøkene nevnt over.

Regjeringen vil også sette i gang forsøk med opplæring på arbeidsplassen for ufaglærte i helse- og omsorgssektoren og barnehagesektoren. Hovedformålet med forsøket er at det utvikles opplæringstilbud i fylkeskommunal regi som kan bidra til at flere voksne ufaglærte tar fagbrev. Som varslet i St.meld. nr. 44 (2008-2009) Utdanningslinja, vurderer Regjeringen også om voksne over 25 år som ikke tidligere har bestått videregående opplæring, bør ha rett til slik opplæring. Regjeringen vurderer også innføringen av en rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter for voksne som har behov for det, i kombinasjon med videregående opplæring. Voksne har allerede rett til videregående opplæring med samme studiefinansiering som gjelder for høyere utdanning. Studiefinansieringsordningene for voksne som skal ta videregående opplæring, må blant annet vurderes i sammenheng med ordningene som gjelder for andre grupper.

Regjeringen er også opptatt av at voksne som har svake grunnleggende ferdigheter, får mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) er det sentrale virkemiddelet. Dette programmet har blitt betydelig styrket de senere årene, blant annet som ledd i den særlige innsatsen mot fattigdom. Regjeringen vil sette igang en evaluering av effekten av BKA-tiltak på deltakernes arbeidsmarkedstilknytning.

5.2.2 Arbeids- og velferdspolitikken

Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse i alle deler av landet og sikre inntekt blant annet til dem som midlertidig eller mer varig ikke kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdspolitikken skal også, i samspill med andre politikkområder, bidra til den samlede innsatsen for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller.

Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet om et organisert arbeidsliv, da dette er en sentral mekanisme for å fremme en jevn inntektsfordeling. Det er også en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen, sammen med gode trygdeordninger og en stor offentlig sektor. Det er samspillet mellom trepartssamarbeidet, velferdsordningene og offentlig sektor som er kjernen i samfunnsmodellen vår.

Grunnlaget for samarbeid om rettferdig fordeling er bygd opp gjennom flere generasjoner. Opprinnelig var drivkraften ønsket om anstendige og stabile arbeidsvilkår og et stabilt arbeidsmarked med lavt konfliktnivå. Hovedavtalen mellom LO og NAF som ble inngått i 1935, var en milepæl når det gjaldt anerkjennelse av fagbevegelsen som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet, men den var også et uttrykk for partenes vilje til å ta ansvar gjennom avtaleverket. Sentrale tariffrevisjoner og inntektspolitisk samarbeid skjer med basis i landsomfattende organisasjoner og deres tariffavtaler, mens lokale forhandlinger og medbestemmelse skjer med hjemmel i tariffavtaler og lovverk.

Oppslutning om organisasjonene er viktig for å gi trepartssamarbeidet legitimitet og effekt også på lengre sikt. Internasjonalt har denne oppslutningen gått betydelig ned; også Norge har opplevd noe nedgang.

Det viktigste bidraget til trepartssamarbeidet er å benytte det til å møte viktige utfordringer. Regjeringen vil derfor satse på å videreføre de relevante institusjonene, utvikle samarbeidet om inkluderende arbeidsliv og forebygging av useriøsitet og sosial dumping. Dette vil i seg selv virke positivt på fordelingen av inntekt og levekår.

Et viktig bidrag til å styrke organisasjonsgraden fra myndighetenes side er å støtte medlemskap gjennom skattefradrag. Regjeringen har doblet fradraget siden 2005, til 3660 kroner i dag. Dette er en betydelig økning siden 1980- og 90-tallet. Bedriftene har også fradrag for medlemsavgift. En NHO-bedrift betaler for eksempel kontingent til NHO, til NHOs konfliktfond og til landsforeningen.

Arbeidsmiljøpolitikken skal bidra til et godt arbeidsliv med plass til alle. Målsettingen er virksomheter som forebygger helseskader og utstøting og sikrer arbeidstakerne trygge og gode arbeidsplasser, medvirkning og medbestemmelse. For myndighetene er det særlig viktig å påse at de mest utsatte gruppene i arbeidslivet får det vernet og de arbeidsforholdene de har krav på. Arbeidet mot sosial dumping og uakseptable arbeidsforhold i enkelte bransjer er en viktig del av den samlede innsatsen for å utjevne forskjeller.

Høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften er en forutsetning for høy verdiskaping og gjør det dermed mulig å opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet. Sett i et internasjonalt perspektiv er yrkesdeltakingen i alle deler av Norge høy. Arbeidsstyrken er godt kvalifisert og arbeidsledigheten lav. Samtidig har det gjennom mange år vært en betydelig vekst i antallet i yrkesaktiv alder som mottar helserelaterte ytelser eller går av med avtalefestet pensjon (AFP). Ved utgangen av 2010 mottok om lag hver femte person i yrkesaktiv alder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, en uføreytelse eller AFP.

De geografiske forskjellene i sysselsetting er klare. Sentrale strøk har hatt en sterkere vekst i sysselsettingen enn mindre sentrale strøk i perioden 1999–2009. Sysselsettingsveksten er lavest i Nord-Norge og i innlandet. Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag har hatt den sterkeste sysselsettingsveksten i perioden. Det er særlig utkantstrøk i Nord-Norge som skiller seg ut med lavest vekst i sysselsettingen.

Deltakelse i arbeidslivet gir den enkelte økonomisk selvstendighet og mulighet til å bedre sin økonomiske situasjon ved å øke arbeidsinnsatsen. Arbeid er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Arbeidslivet er dessuten en viktig arena for sosial inkludering.

Det er en utfordring å styrke arbeidsdeltakelsen til husholdninger med svak arbeidsmarkedstilknytning og å gi alle reelle muligheter til å delta i inntektsgivende arbeid. Dette handler om å redusere barrierene som den enkelte møter i arbeidsmarkedet, om å skape et mer inkluderende arbeidsliv og om å gi alle en reell mulighet for livslang læring.

En del personer som står utenfor arbeidsmarkedet, vil kunne ha behov for omfattende bistand og oppfølging i form av kvalifisering, helsehjelp, hjelp mot problemer med rusmiddelavhengighet og/eller psykiske problemer eller boligproblemer for å kunne delta i lønnet arbeid. Det er en utfordring å legge til rette for inkludering av personer som ikke kan ha en ordinær arbeidsmarkedstilknytning. Tjenester og tiltak må ha en slik innretning at de treffer de sammensatte og individuelle behovene den enkelte har.

Arbeids- og velferdspolitikken skal også gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter i forbindelse med sykdom, arbeidsledighet, midlertidig svikt i arbeids- og inntektsevne, uførhet, sykdom og ved aleneomsorg for barn. Nivået på ytelser til livsopphold for dem som av ulike grunner er avskåret fra arbeidslivet, må gi økonomisk trygghet og ikke føre til ekskludering fra deltakelse i samfunnet. Særlig viktig er det å gi barnefamilier en inntektssikring som gir mulighet til å leve et verdig liv, slik at fattigdom i så liten grad som mulig rammer barn og ekskluderer dem fra sosiale fellesskap.

Gode inntektssikringsordninger og tiltak som fremmer deltakelse i arbeidsmarkedet, gir viktige bidrag til Regjeringens mål om å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Arbeids- og velferdspolitikken inneholder samtidig enkelte vanskelige avveininger. Én avveining gjelder forholdet mellom fordeling og arbeidsinsentiver. På den ene siden vil reduserte stønader kunne øke insentivene til å arbeide. På den annen side har dette uheldige fordelingsvirkninger. Det er videre ikke nødvendigvis slik at størst mulig forskjell mellom stønad og potensiell arbeidsinntekt gir det beste grunnlaget for å stimulere til arbeid. Fattigdom kan virke ødeleggende på mulighetene til å skaffe seg arbeid. Videre må fordelingen på kort sikt avveies mot fordelingen på lang sikt. Tiltak som utjevner på kort sikt, kan bidra til at fordelingen på lengre sikt blir skjevere. Motsatt kan tiltak som gir negative utslag på kort sikt, bidra til å gi bedre fordeling i framtiden.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. For å møte utfordringene knyttet til aldring av befolkningen er det avgjørende at vi klarer å mobilisere de arbeidskraftressursene vi har. Derfor er arbeidslinja i velferdspolitikken viktig. Det er også en fordel for den enkelte å opprettholde en tilknytning til arbeidslivet. Samtidig som arbeid forebygger fattigdom, er det viktig å få mulighet til å bruke sine evner og å være del av et sosialt fellesskap.

Mange endringer de senere årene har hatt som mål at det skal lønne seg å jobbe, og at alle i større grad skal ta del i arbeidslivet. Det gjelder pensjonsreformen og forslag om ny uførepensjonsordning så vel som NAV-reformen. Ny Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), innføring av arbeidsevnevurdering, arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram understøtter også dette. Som en videreføring av arbeidslinja ønsker Regjeringen å skjerpe kravet om yrkesrettet aktivitet for enslige forsørgere med overgangsstønad. Både pensjonsreformen og forslaget til ny uførepensjonsordning balanserer hensynet til fordeling og ønsket om høy yrkesdeltakelse. Det er for tidlig å si noe om de langsiktige effektene av tiltakene.

Videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen

NAV-reformen har lagt grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. Et likeverdig samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal bidra til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Den nye forvaltningen gir et bedre utgangspunkt for bistand til personer som er i utkanten av arbeidsmarkedet, og som har behov for et bredt spekter av statlige og kommunale tjenester.

Arbeids- og velferdsforvaltningen har siden 2006 vært gjennom en krevende reformperiode. Samtidig med gjennomføring av store organisatoriske endringer har det vært innført flere nye virkemidler og ytelser, herunder arbeidsevnevurdering, arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram for utsatte grupper.

Regjeringen legger vekt på at arbeids- og velferdsforvaltningen gir brukerne hjelp til tiltak og tjenester som er tilpasset deres behov. God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetaten er avgjørende for å skape et velfungerende arbeidsmarked.

Den organisatoriske delen av NAV-reformen er nå fullført, og store innholdsreformer er iverksatt. Arbeidet med å videreutvikle Arbeids- og velferdsetatens tjenester blant annet gjennom modernisering av IKT er nå igangsatt. Det vil bidra til forbedring av brukeroppfølgingen og til effektivitet og kvalitet i forvaltningen. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om velferdsutdanningene, blant annet for å sikre god kompetanse blant de ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Arbeids- og velferdsetaten og kommunene er inne i en ny fase, hvor en skal rette innsatsen mot å videreutvikle forvaltningen slik at den kan nå de ambisiøse målene som ble satt for reformen.

Et fortsatt godt samarbeid mellom stat og kommune i NAV-kontorene og mellom arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt og aktuelle kommunale og statlige tjenester utenfor NAV-kontorene er viktig for å styrke arbeidsdeltakelsen for personer med særlige behov for hjelp til å komme i arbeid.

En fornyet og forsterket arbeidslinje

Regjeringen omtaler i Prop. 130 L (2010-2011) Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre (uføreproposisjonen) enkelte elementer i en fornyet og forsterket arbeidslinje. Forebygging og tidlig innsats vil fortsatt være det viktigste tiltaket for å hindre at personer faller varig ut av arbeidslivet. Enkelte grupper vil trenge særskilt oppfølging, for eksempel unge med psykiske problemer, som vil ha behov for mer systematisk støtte og tilrettelegging for å kunne ta i bruk sin arbeidsevne. Samarbeid mellom ulike sektorer vil her være sentralt.

Det er et viktig prinsipp at det skal lønne seg å arbeide framfor å motta stønad. Det er samtidig nødvendig å se nærmere på regelverket og praktiseringen av trygdeordningene. Erfaringer viser at konsekvent bruk av aktivitetskrav bedrer insentivene for overgang til arbeid.

Det er viktig å vektlegge den enkeltes muligheter framfor begrensninger. Det kan også være nødvendig å se nærmere på både legers og Arbeids- og velferdsetatens beslutninger. Dette gjelder både vurdering av arbeidsevne og tilståelsen av ytelser før det settes fram krav om uføretrygd. I dag får 80 pst. av de som får innvilget uføretrygd, en uføregrad på 100 pst. Det antas at en del av disse vil kunne være i noe lønnet arbeid, dersom forholdene legges til rette. Det er derfor et mål for Regjeringen å bidra til at flere enn i dag kan kombinere gradert uføretrygd med lønnet arbeid. Samtidig vil det være en del som selv etter gjennomførte kvalifiseringstiltak har en arbeidsevne som er for lav eller for ustabil til at vedkommende vil kunne få arbeid i det ordinære arbeidslivet på ordinære vilkår. Det kan være mange årsaker til dette, eksempelvis at det lokale arbeidsmarkedet ikke er fleksibelt nok til at personer med lav eller ustabil arbeidsevne kommer i arbeid. Det er etter Regjeringens mening behov for å vurdere ulike løsninger som kan bidra til å nå disse målene på en best mulig måte. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om denne problemstillingen på en egnet måte.

En utfordring er å finne hensiktsmessig arbeid til personer som i utgangspunktet har en redusert arbeidsevne. Samtidig skal personer som ikke kan arbeide, fortsatt ha gode inntektssikringsordninger. I uføreproposisjonen signaliserte Regjeringen at den vil gå kritisk igjennom og vurdere virkemiddelbruken som skal støtte opp om arbeidslinja, herunder forsøksordningen med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT) og internasjonale erfaringer med bruk av lønnstilskudd, som den danske fleksjobbordningen.

Inkluderende arbeidsliv

Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnete mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. Den 24. februar 2010 ble Regjeringen og partene i arbeidslivet enige om en ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010 - 31. desember 2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen.

Den nye IA-avtalen er blitt mer målrettet og stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger på tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene.

Alle de tre delmål i den tidligere IA-avtalen er videreført. Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere sykefraværet med 20 prosent i forhold til nivået i 2. kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 prosent.

Styrke arbeidsdeltakelsen til personer med nedsatt funksjonsevne

Fordelingsutvalget viste til at sysselsettingen blant personer med funksjonsnedsettelser er lav, og at andelen heller ikke har økt de siste årene. For å styrke sysselsettingsmulighetene til personer med redusert arbeidsevne foreslår Fordelingsutvalget at myndighetene utreder mulighetene for en ordning av samme type som den danske fleksjobbordningen. Som nevnt vil Regjeringen gjennomgå erfaringene med både forsøksordningen med TULT og de internasjonale erfaringene grundig. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at sysselsettingsandelen til personer som oppgir at de har en funksjonshemming, har endret seg lite de siste årene. Regjeringen vil styrke innsatsen for at flere med redusert funksjonsevne kommer i arbeid. I forbindelse med statsbudsjettet for 2012 legger Regjeringen fram en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien er forankret i den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009-2013. Jobbstrategien skal også støtte opp om delmål 2 i ny IA-avtale for 2010-2013 om å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Jobbstrategien har blitt utarbeidet i et nært samarbeid med både partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes organisasjoner. To paneler har blitt bedt om å komme med forslag til tiltak: Ett brukerpanel med representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner og ett erfarings- og idépanel med representanter fra arbeids- og næringsliv. Arbeidsforskningsinstituttet har utarbeidet en kunnskapsstatus om erfaringene med politikken på dette området. Strategien legger vekt på å forhindre at unge med nedsatt funksjonsevne skal bli varig utestengt eller utstøtt fra arbeidslivet. Ambisjonen er å komme tidlig inn med tiltak for å forebygge lange stønadsløp. Hovedmålgruppen for strategien er personer med nedsatt funksjonsevne under 30 år som har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb.

Redusere langtidsmottak av sosialhjelp gjennom å fremme overgang til arbeid og aktivitet

En betydelig andel av dem som lever i husholdninger som mottar økonomisk sosialhjelp og bostøtte, har vedvarende lavinntekt. Andelen er særlig stor blant langtidsmottakere av disse stønadene, og forekomsten av lavinntekt blant både sosialhjelpsmottakere og bostøttemottakere har økt markert over tid.

Fordelingsutvalget viser i sin innstilling til at sosialhjelpen ikke er ment å være en varig ytelse, men at mange likevel kun har sosialhjelp å leve av over lengre tid. I lys av at kvalifiseringsprogrammet nylig ble innført nettopp for å gi langtidsmottakere av sosialhjelp en bedre ytelse, kombinert med tiltak for å bedre deres tilknytning til arbeidsmarkedet, avsto utvalget fra å vurdere sosialhjelpsordningen i sin helhet, men foreslo at de statlige, veiledende satsene for sosialhjelp burde følge lønnsutviklingen i samfunnet ellers.

Kvalifiseringsprogrammet er sentralt i innsatsen mot fattigdom. Siden oppstart 1. november 2007 har et stort antall langtidsmottakere av sosialhjelp og andre som står langt fra arbeidsmarkedet, fått bistand til å komme i arbeid gjennom denne ordningen. Det er igangsatt en evaluering av kvalifiseringsprogrammet. Evalueringen omfatter en prosessevaluering og en effektstudie. Sluttrapporten fra prosessevalueringen ble publisert sommeren 2011. Som vist til i kapittel 4 pekes det her på en del utfordringer og mulige forbedringstiltak knyttet til arbeids- og velferdsforvaltningens gjennomføring av programmet. Arbeidsdepartementet vil gjennomgå resultatene fra evalueringen og på denne bakgrunn vurdere om det er behov for å iverksette ytterligere tiltak for å legge til rette for god oppfyllelse av hovedmålene med programmet. Resultater fra effektstudien vil først foreligge i 2013.

I forbindelse med at den nye loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen trådte i kraft, har Regjeringen igangsatt et arbeid med å oppdatere rundskrivene til loven.

Redusere antallet som ufrivillig jobber deltid

De fleste som arbeider deltid, gjør det frivillig. En del ansatte med deltidsstillinger arbeider imidlertid ufrivillig deltid og ønsker seg høyere stillingsandel. Har den ansatte aktivt forsøkt å få lengre arbeidstid ved å kontakte offentlig arbeidsformidling, annonsere eller lignende, kalles vedkommende undersysselsatt. Ufrivillig deltid er også en form for arbeidsledighet og bidrar til inntektsulikheter. Statistisk sentralbyrå benytter begrepet undersysselsetting i sin arbeidskraftundersøkelse.

Undersysselsetting forekommer særlig innen tjenesteytende virksomheter som har lang åpningstid eller døgnkontinuerlig drift. Det er en klar overvekt av kvinner som er undersysselsatte. Det er stor gjennomstrømming i gruppen av undersysselsatte, og det er forholdsvis få som blir værende undersysselsatte over lengre tid. Den forventede tidsperioden som undersysselsatt er om lag to kvartaler. De fleste undersysselsatte lykkes med å få lengre arbeidstid, men noen blir frivillig deltidsarbeidende uten at arbeidstiden har økt, og en mindre gruppe blir arbeidsledige eller forlater arbeidsstyrken.

Det er et mål for Regjeringen å redusere ufrivillig deltid, og at de som ønsker det får arbeide heltid. I Meld. St. 29 (2010-2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv ble ulike tiltak som inngår i Regjeringens krafttak mot ufrivillig deltid, lagt fram. Blant annet foreslår Regjeringen å utrede et forslag om rett til større stillingsprosent for arbeidstakere som over tid har arbeidet utover avtalt arbeidstid. Regjeringen foreslår også å sende et forslag om drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruk av deltid på høring. Arbeidsdepartementet skal videre se nærmere på hvordan arbeidsplanene kan brukes som et verktøy mot ufrivillig deltid. Endelig skal fortrinnsretten for deltidsansatte evalueres med sikte på at den skal være reell. Regjeringen vil over en treårsperiode styrke tiltak som kan bidra til å redusere antallet som arbeider ufrivillig deltid, jf. omtale i kapittel 4.

Videreføre arbeidet mot sosial dumping

Den kraftige økningen i arbeidsinnvandringen fra nye EØS-land har gitt deler av den innenlandske arbeidskraften større konkurranse. Denne konkurransen forsterkes ytterligere dersom det forekommer sosial dumping. Et viktig mål med politikken mot sosial dumping er å sikre at utenlandske arbeidstakere omfattes av de samme arbeidslivsstandarder som gjelder i samfunnet for øvrig. Sosial dumping rammer også andre arbeidstakere og virksomheter i Norge. Sosial dumping kan dermed også føre til urettferdig konkurranse, med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer.

Arbeidet mot sosial dumping har positive fordelingseffekter. Blant annet har Regjeringen gjennom to handlingsprogrammer mot sosial dumping bidratt til at utenlandske arbeidstakere sikres norske lønns- og arbeidsvilkår, herunder ryddige arbeidsforhold for arbeidstakere på inn- og utleiemarkedet.

Arbeidet mot sosial dumping er svært høyt prioritert av Regjeringen, og det framgår blant annet av Meld. St. 29 (2010-2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv at innsatsen mot sosial dumping skal videreføres. Meldingen legger også vekt på at virkemiddelbruken skal være effektiv nok.

I meldingen er det vist til at det blant annet er nedsatt et partssammensatt arbeid for å vurdere mulige nødvendige tiltak for å hindre sosial dumping i tilknytning til offentlig sektor. Det er også vist til at stortingsmeldingen inneholder en rekke forslag som skal sikre bedre forhold i arbeidslivet generelt, og som samtidig kan være viktige tiltak i arbeidet mot sosial dumping. I meldingen er det også pekt på at det på grunnlag av evalueringen av tiltakene i handlingsplanene mot sosial dumping kan være aktuelt å gjennomføre en ny vurdering av tiltak mot sosial dumping, herunder allmenngjøring.

Bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet, sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer, vil også bli fulgt opp gjennom treparts bransjeprogrammer.

Legge til rette for økt yrkesdeltakelse blant innvandrere

Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg et samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår enn resten av befolkningen.

Innvandrere har generelt lavere inntekter enn resten av befolkningen. Vi vet at tilknytning til arbeidsmarkedet er en av de viktigste veiene ut av lavinntekt. Samtidig krever det norske arbeidsmarkedet i stor grad høykvalifisert arbeidskraft. Dette stiller store krav til arbeidstakernes utdanningsnivå, og mange innvandrere vil derfor ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet uten videre kvalifisering. Mange nyankomne innvandrere vil ha rett til deltagelse i introduksjonsprogrammet, som skal inneholde kvalifiserende tiltak som letter tilgangen til arbeidsmarkedet i Norge. For å hindre at nyankomne innvandrere havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt, er det derfor viktig at innholdet i introduksjonsprogrammet er tilpasset den enkelte deltagers kvalifiseringsbehov, og at en rask og varig tilknytning til arbeidslivet sikres. Innvandrere er imidlertid en svært heterogen gruppe, og inntektene varierer mye avhengig av innvandringsårsak og om man selv har innvandret eller om foreldrene har det. Også gjennom en god bosettingspolitikk vil Regjeringen legge grunnlaget for at nyankomne flyktninger skal komme seg raskt i jobb eller utdanning. Regjeringen vil videreføre og styrke de særskilte kvalifiseringsordningene for flyktninger og familiegjenforente for å sikre bedre overgang til arbeidslivet, jf. Prop. 79 L Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven. Med blant annet Ny sjanse vil Regjeringen videreføre arbeidet med å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere med lang botid i landet, med en særlig vekt på hjemmeværende innvandrerkvinner.

Opplæringstilbudet til nyankomne elever og flerspråklige elever som har vokst opp i Norge er utredet i NOU 2010: 7 Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i utdanningssystemet (Østbergutvalget). Utredningen var på høring høsten 2010, og Kunnskapsdepartementet vurderer oppfølging av utvalgets forslag.

Nyankomne flyktninger må få et fast sted å bo så raskt som mulig slik at de får mulighet til å livnære seg ved egen inntekt. I dag er det for mange som må vente for lenge i mottak før de blir bosatt i en kommune. For å bidra til raskere bosetting av flyktninger har Regjeringen sendt på høring forslag til endringer i bosettingsordningen for flyktninger. Endringene tar primært sikte på å få kommunene til å ta et større ansvar for fordelingen av flyktninger seg i mellom, og gjennomføre rask bosetting av alle som får opphold. Det er viktig at kommuner kan tilby et godt introduksjonsprogram, og at det er mulig å finne arbeid eller ta videre utdanning for den enkelte.

For de fleste nyankomne vil norskkunnskaper og norsk samfunnskunnskap være viktig for å kunne skaffe seg og beholde en jobb. Introduksjonsloven gir i første rekke nyankomne innvandrere med beskyttelsesbehov samt enkelte familiegjenforente rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

For å styrke norskopplæringen vil Regjeringen innføre obligatoriske avsluttende prøver og utvide retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer. Obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap vil tydeliggjøre kommunenes ansvar for å gi tilpasset opplæring av høy kvalitet. Utvidelsen fra 300 til 600 timer vil øke muligheten for at den enkelte skal kunne bestå den obligatoriske prøven.

Nyankomne innvandrere med bakgrunn som flyktninger og deres familiemedlemmer har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Evalueringer har vist at introduksjonsprogrammet har en positiv effekt på overgangen til arbeid eller ordinær utdanning. Fra 1. juni 2011 utvidet derfor Regjeringen personkretsen for introduksjonsprogrammet. Nå omfattes også personer som uten å ha søkt beskyttelse (asyl) har fått oppholdstillatelse på grunn av mishandling i ekteskap eller samboerskap, eller som ved samlivsbrudd ikke kan returnere til hjemlandet grunnet sosiale og kulturelle forhold der.

Regjeringen er opptatt av å oppnå best mulig kvalitet i introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det er særlig viktig med best mulig individuell tilpasning. Regjeringen innfører derfor statlig tilsyn med kommunenes oppfyllelse av plikter etter introduksjonsloven og plikt til kommunal internkontroll.

Det er et mål at nyankomne innvandrere blir økonomisk selvstendige i størst mulig grad. Regjeringen mener at flere kvinner med innvandrerbakgrunn som er utenfor arbeidsstyrken og blir forsørget av sin ektefelle eller andre familiemedlemmer, bør gis mulighet til å gjennomføre et kvalifiseringsprogram etter mønster av introduksjonsprogrammet. Dette vil gjøres gjennom videreføring av kvalifiseringsforsøket Ny sjanse.

Motvirke gjeldsproblemer

Det er et overordnet mål at flest mulig skal oppleve trygghet for sin personlige økonomi. Regjeringen vil arbeide både for å forebygge at økonomiske problemer oppstår, og for å hjelpe dem som er rammet. Det er viktig at ungdom så tidlig som mulig lærer å ta ansvar for egen økonomi. Personlig økonomi er integrert i flere fag i læreplanverket for Kunnskapsløftet. Kommunene har plikt til å gi tilbud om økonomisk rådgivning. Arbeidet med å styrke kompetansen blant ansatte med ansvar for økonomisk rådgivning og for å øke tilgjengeligheten til tjenesten videreføres.

Et forslag til endringer i gjeldsordningsloven har vært på høring og behandles i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hensikten med eventuelle endringer er å gjøre det lettere for særlig vanskeligstilte både å komme inn under loven og å gjennomføre en gjeldsordning.

Regjeringen arbeider med å vurdere standardiserte livsoppholdssatser ved tvangsinndrivelse og ved gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.

Både når det fastsettes utleggstrekk og når det avgjøres hvor mye som skal betales hver måned under gjeldsordning, må det tas hensyn til hvor mye skyldneren trenger for å dekke egne nødvendige utgifter. Lovens utgangspunkt er i begge situasjoner at skyldneren skal kunne beholde det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Det skal gjøres en konkret, skjønnsmessig vurdering av hvor mye som trengs til livsopphold. Eventuelle standardiserte satser for livsopphold vil gi større forutberegnlighet for både skyldnere og kreditorer, og føre til større grad av likebehandling.

Livsoppholdssatsenes nivå må balansere hensynet til at skyldnere skal kunne opprettholde en forsvarlig levestandard, og hensynet til at kreditorene skal få dekket sine krav. Effektiv innkreving er viktig for å opprettholde betalingsmoralen. Regjeringen er likevel opptatt av å sikre at alle som skylder penger skal ha en akseptabel levestandard.

5.2.3 Skattepolitikken

Skattepolitikken er et viktig redskap i den økonomiske politikken, blant annet for å skape rettferdig fordeling og økonomisk handlingsrom til å løse viktige fellesoppgaver.

De som har høye inntekter og store formuer, skal bidra med en større andel av inntekten sin i skatt enn de som har lave inntekter og formuer. Dette tilsier at vi fortsatt skal bygge på brede skattegrunnlag, og unngå hull og unntak som undergraver et rettferdig skattesystem.

Regjeringen er opptatt av at skattesystemet, sammen med overføringssystemet, skal bidra til omfattende omfordeling og dermed en jevnere fordeling av inntekt og formue. Siden 2005 er det gjennomført flere tiltak som har bidratt til jevnere fordeling, og graden av omfordeling er i dag større enn i de fleste andre land. Men drivkreftene for ulikhet er sterke. Hensynet til fordeling vil derfor fortsatt veie tungt i utformingen av skattepolitikken. Det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres. Økt skatt på høye inntekter og formuer, og/eller skattelettelser for lavtlønte, bidrar til reduksjon av forskjellene. Skattelettelser for lavtlønte kan også bidra til økt arbeidstilbud fra lavinntektsgrupper, noe som kan være et viktig tiltak for å bekjempe lavinntekt og redusere forskjeller. Samtidig er det noen viktige begrensninger i hvor langt skattepolitikken kan bidra til bedre fordeling. En del grupper, slik som minstepensjonister, studenter, personer på sosialstønad eller med svært lave arbeidsinntekter, betaler lite eller ingen skatt. Ønsker en å forbedre omfordelingsegenskapene til skattesystemet gjennom skattelettelser, treffer en derfor ikke, eller bare i liten grad, disse gruppene.

Det kan samtidig være vanskelig å øke skatten på de høyeste lønnsinntektene uten at man får uheldige tilpasninger slik man hadde i betydelig omfang før skattereformen i 2006. Den store forskjellen i marginalskattesats på arbeidsinntekt og kapitalinntekter før skattereformen i 2006 gjorde det svært lønnsomt å omgjøre det som reelt sett var arbeidsinntekt til kapitalinntekt for skattemessige formål. Selv om den formelle skatten på arbeidsinntekt var mer progressiv før skattereformen enn etter, viser evalueringen av skattereformen at skattesystemets bidrag til omfordeling samlet har økt med minst 11 pst. Flere skatteendringer har bidratt til dette resultatet. Utbytteskatten som ble innført i forbindelse med reformen, har gitt skatteskjerpelser til aksjeeiere, som i hovedsak befinner seg øverst i inntektsfordelingen. Utbytteskatten ga i 2009 om lag 6 mrd. kroner i inntekter til staten. Det er gitt lettelser gjennom minstefradraget på om lag 2 mrd. kroner. Formuesskatten er lagt om slik at den har blitt et mer treffsikkert fordelingspolitisk virkemiddel, herunder er aksjerabatten og 80-prosentregelen, som tidligere ga store skattelettelser til mange av de mest velstående, fjernet. For dem med høyst inntekt gikk de direkte skattene fra å være regressive før reformen, dvs at gjennomsnittsskatten synker med økende inntekt, til progressive etter reformen.

Regjeringen vil holde fast ved hovedprinsippene fra skattereformen. Et forutsigbart skattesystem er også en viktig forutsetning for at næringslivet skal ha gode rammevilkår.

I Soria Moria-erklæringen varslet Regjeringen at vi skulle videreføre det samlede skattenivået i denne stortingsperioden. Endringene som er gjennomført de siste årene, viser at det innenfor dette nivået har vært mulig å skape en bedre fordeling.

Det er grunn til å vente at skattesystemets omfordelende egenskaper vil styrkes ytterligere framover. Gjennom de siste årene har skatteinntektene fra utbytteskatten tatt seg opp. Det er grunn til å tro at vi framover vil se en ytterligere økning i inntektene fra denne skatten. En mer rettferdig verdsetting av eiendom i formuesskatten vil også styrke skattesystemets omfordelende egenskaper.

Regjeringen arbeider for å sette en pris på forurensing for å verne natur og miljø gjennom avgifter eller kvoter. Miljøavgifter og kvoter bør normalt fastsettes uavhengig av fordelingshensyn. Fordelingsvirkninger av den samlede prisingen av forurensning bør håndteres ved bruk av direkte beskatning, f.eks. i form av lav skatt på lave inntekter.

Endringer i skattesystemet på lengre sikt

Regjeringen legger stor vekt på å videreføre de sentrale trekkene i den norske velferdsmodellen. Vi står overfor en rekke utfordringer, ikke minst knyttet til aldringen av befolkningen. For at den norske velferdsmodellen skal kunne videreføres i møte med disse utfordringene, er det avgjørende at vi klarer å sikre bred deltakelse i arbeidslivet og et vekstkraftig næringsliv. I et slikt perspektiv er det særlig viktig å utforme skattesystemet slik at den enkelte stimuleres til å arbeide, og til at ressursene benyttes der de kaster mest av seg for samfunnet. Med et velfungerende skattesystem kan et forholdsvis høyt skattenivå opprettholdes til akseptable samfunnsøkonomiske kostnader. Dersom det blir behov for å øke skattenivået på lang sikt, vil det være viktig å gjøre dette på en fordelingsmessig god måte, og samtidig legge til rette for en god utnyttelse av ressursene og dermed for økonomisk vekst.

OECD har i rapporten «Tax and economic growth» sett på hvilke muligheter OECD-landene har for vekstfremmende skattereformer. Høy inntektsskatt, særlig skatt på selskapsinntekter, framheves som særlig skadelig for økonomisk vekst, mens skatt på fast eiendom vurderes som den skatteformen som gir lavest kostnader i form av redusert vekst. Mange land som i dag har svært lav skatt på fast eiendom, vil dermed kunne redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattesystemet ved å vri beskatningen fra inntektsskatt til skatt på fast eiendom. OECD framhever at en slik omlegging kan være vanskelig å gjennomføre i mange land. OECD mener derfor at en omlegging til mer bruk av forbruksskatter, det vil si merverdiavgift og andre avgifter, kan være et mer realistisk alternativ ved omlegging til et mer vekstfremmende skattesystem.

Skattleggingen i Norge legger imidlertid allerede stor vekt på skatt på forbruk sammenliknet med andre land. Fordelingsvirkningene av å øke forbruksskattene kan også være uheldige.

I 2009 fikk Norge kun 3,0 pst. av skatteinntektene fra eiendom og lå godt under OECD-gjennomsnittet på 5,6 pst. For Norge inkluderer anslaget imidlertid de samlede inntektene fra formuesskatt og arveavgift mv. og dermed også skatt på andre formuesobjekter som aksjer mv. Den faktiske skatten på fast eiendom utgjør trolig under 2 pst. av de samlede skatteinntektene.

I et langsiktig perspektiv vil trolig en skatteveksling fra skatt på arbeid til skatt på skattegrunnlag som i dag er lavt beskattet, kunne gi en samfunnsøkonomisk sett bedre fordeling av skattebyrden, samtidig som vi kan opprettholde viktige omfordelingsegenskaper i skattesystemet.

5.2.4 Helse- og omsorgspolitikken

Gjennom Meld. St. 16 (2010-2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) har Regjeringen lagt den politiske kursen for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet de neste fire årene. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

Nasjonal helse- og omsorgsplan er sammen med lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), som Stortinget vedtok våren 2011, viktige virkemidler i å gjennomføre Samhandlingsreformen.

Med Samhandlingsreformen vil Regjeringen sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes og spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles.

Utredning og behandling av hyppig forekommende sykdommer og tilstander skal desentraliseres når dette er mulig. Utredning og behandling av sjeldne sykdommer og tilstander skal sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god ressursutnytting.

Folkehelsepolitikken

Samhandlingsreformen innebærer målrettet satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. En større del av helsetjenestene skal leveres i kommunene. Det skal lønne seg å bygge opp tjenester der folk bor og behandle sykdom så tidlig som mulig.

Mye av grunnlaget for god helse gjennom livsløpet legges i tidlige barne- og ungdomsår. Folkehelsearbeid handler om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge, forebygge sykdom og skader og å utvikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner, beskytter mot helsetrusler og som fremmer fellesskap, trygghet, inkludering og deltakelse.

Fremover vil det bli flere friske eldre, men det vil også bli flere som har aldersrelaterte helseutfordringer med blant annet sammensatte og kroniske sykdommer. De demografiske endringene er et resultat av en samfunnsutvikling med bedrede levekår og gode velferds- og helsetjenestetilbud. Samtidig gjør befolkningssammensetningen, de sosiale helseforskjellene og en sykdomsutvikling med flere kronisk syke det nødvendig med forsterket innsats for å styrke folkehelsen. En befolkning med god helse gjennom alle livets faser er viktig for den enkelte, for vårt velferdssystem og for samfunnets bærekraft.

For å bedre folkehelsen og utjevne sosiale forskjeller i helse er det nødvendig å ta tak i de bakenforliggende årsakene til helseutfordringene. Folkehelsearbeidet skal bidra til å forebygge sykdom, skape og forsterke forhold som fremmer god helse, og til at de som er kronisk syke, kan leve best mulig med sykdommen. Viktige mål for folkehelsearbeidet er flere leveår med god helse for den enkelte og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.

Regjeringen satte allerede gjennom St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller temaet høyt på dagsordenen i helsepolitikken. Meldingen inneholder en bred beskrivelse av sosiale helseforskjeller som politisk utfordring, og skisserer strategier for å utjevne forskjellene på en lang rekke samfunnsområder. Inntekt, arbeid, arbeidsmiljø, oppvekst og utdanning, helseatferd og tilgang til helsetjenester har betydning for helsen. Sosiale forskjeller på disse områdene skaper sosiale helseforskjeller. Regjeringen vil dreie oppmerksomheten fra enkeltindividets ansvar for egen helse til samfunnets ansvar. Begrunnelsen er at systematiske sosiale forskjeller i helse i stor grad er påvirket av sosiale og økonomiske faktorer som den enkelte ikke har valgt. Selv helseatferd er i stor grad bestemt av det sosiale miljøet. Røyking, fysisk inaktivitet, ugunstige kostvaner og rusmisbruk er ujevnt fordelt. For å legge til rette for endringer i befolkningens helseatferd er det derfor nødvendig å endre bakenforliggende og strukturelle årsaker til atferden. Godt folkehelsearbeid på dette området handler derfor om å gjøre det enklere og mer nærliggende å ta sunne valg.

Utviklingen i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller følges gjennom Helsedirektoratets årlige folkehelsepolitiske rapport.

Sosiale helseforskjeller er også et viktig perspektiv i Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) og lov om folkehelsearbeid.

Nasjonal helse- og omsorgsplan inneholder mål for arbeidet med nasjonale folkehelsetiltak og lokalt folkehelsearbeid. Regjeringen mener at samfunnet skal legge til rette for sunne valg, blant annet gjennom strukturelle virkemidler som pris, lovregulering og infrastruktur. Eksempler på infrastruktur kan være gang- og sykkelveier, friluftsområder og nærmiljøer som oppfordrer til aktivitet. Det vil i større grad kreve tiltak også utenfor helsesektoren.

Regjeringen vil i 2012 legge fram en bred folkehelsestrategi for å sikre systematisk og langsiktig arbeid på tvers av sektorer. Strategien skal bidra til å knytte sammen eksisterende handlingsplaner og strategier. Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer, og gi mulighet for å se ulike områder i sammenheng.

Kommunene er den viktigste arenaen for folkehelsearbeidet. Den nye folkehelseloven skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer helse og utjevner sosiale helseforskjeller. Loven understreker kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for å ivareta hensynet til befolkningens helse gjennom lokal og regional utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting.

Folkehelseloven legger opp til bedre politisk forankring av kommunens folkehelsearbeid ved at ansvaret flyttes fra helsetjenesten i kommunen til kommunen som sådan. Loven setter krav til at kommunene skal identifisere folkehelseutfordringene, fastsette mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak. Tiltak kan for eksempel knyttes til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk, og alkohol- og annen rusmiddelbruk. Utjevning av sosiale helseforskjeller er en viktig del av dette arbeidet.

Helsedirektoratet skal tilby kommunene kompetansehevende tiltak. Helsedirektoratet har utarbeidet veiledningsmateriell og samarbeider med høyskoler og universiteter om videreutvikling av kurs- og utdanningstilbud i folkehelse.

Videre skal kommuner og fylkeskommuner få tilgang til data fra nasjonale registre, for å få oversikt over helsetilstand og faktorer som påvirker denne. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil ha en sentral rolle i arbeidet med å gjøre data tilgjengelig for kommunene.

I nasjonal helse- og omsorgsplan vises det til barnehagen og skolen som sentrale arenaer for å fremme helse og utjevne sosiale forskjeller i levevaner og helse, og det er et mål at de inkluderer helsefremmende faktorer i virksomheten. En viktig begrunnelse for dette er at skolen, og i stor grad også barnehagen, når alle barn uavhengig av sosial status.

Gratis frukt og grønt til elever ved ungdomsskoler og skoler med 1.-10. trinn er forankret i opplæringsloven. Elever som ikke omfattes av gratisordningen, kan delta i en subsidiert abonnementsordning for frukt og grønt.

Regjeringen vil ta initiativ til en ny gjennomgang av faktorer som påvirker sosiale forskjeller i helse på tvers av sektorer. Formålet er å videreutvikle og konkretisere oppfølgingen av stortingsmeldingen om sosiale helseforskjeller. Forskning på sosiale forskjeller i helse vil bli prioritert i neste programperiode i folkehelseprogrammet i Norges forskningsråd. Regjeringen vil videre styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Som ledd i utviklingen av et nasjonalt system for kvalitetsindikatorer i helsetjenesten skal det legges vekt på å inkludere indikatorer på sosiale forskjeller i tilgjengelighet og bruk og resultat av helsetjenester.

Likeverdige helsetjenester

En trygg og god helse- og omsorgstjeneste skal bidra til god helse og forebygge sykdom. I St. meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller er målet om likeverdige helse- og omsorgstjenester supplert med mål om å styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester, styrke kunnskapen om hva som bidrar til eller kan motvirke slike forskjeller, og mål om å styrke helsetjenestetilbudet til utsatte grupper.

Det understrekes i regjeringsplattformen at det forebyggende helsearbeidet må prioriteres langt høyere enn i dag, ikke minst for å bidra til å redusere helseforskjeller mellom ulike grupper. Helsestasjonen, skolen og barnehagen er viktige arenaer for å fremme folkehelse.

Regjeringen mener at det er et offentlig ansvar å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Likeverdig tilbud av helsetjenester er en viktig del av fordelingen av økonomiske ressurser i befolkningen. I gjennomføring av samhandlingsreformen legger Regjeringen vekt på at en større andel av innsatsen skal rette seg mot forebygging og folkehelsearbeid. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles videre slik at den gir brukerne gode muligheter for livskvalitet og mestring, og slik at den i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats så tidlig som mulig. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging slik at helhetlige pasientforløp i størst mulig grad kan ivaretas. Arbeidslivet er en viktig arena for forebygging. Det vil derfor også bli lagt vekt på et godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og de lokale NAV-kontorene.

Samhandlingsreformen er en retningsreform som iverksettes fra 2012. Reformen skal legge til rette for mer koordinerte tjenester, bedre arbeidsdeling og samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste og bidra til en styrket forebyggende innsats i helsetjenesten. Nytt lovverk skal bidra til å følge opp reformen. Kommunene skal etter den nye helse- og omsorgstjenesteloven tilby en koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Målet er at brukere med sammensatte tjenestebehov skal få bedre koordinerte tjenester.

Også spesialisthelsetjenesten må videreutvikles for å møte fremtidens utfordringer. Nye metoder kan innebære at flere tjenester kan desentraliseres, mens andre tilbud vil kreve ytterligere spesialisering. Teknologisk avansert behandling gjør sykehusene mer avhengige av kostbart og kompetansekrevende utstyr. Samtidig må spesialisthelsetjenesten legge til rette for at de store pasientgruppene med kroniske og sammensatte problemstillinger i størst mulig grad får sine tjenester nær der de bor. Spesialisthelsetjenesten må utvikle tilbudene i dialog med kommunene, og de må samarbeide. Regjeringen vil satse videre på forskning og innovasjon for en bedre helse og for bedre helse- og omsorgstjenester.

Det er krevende å få et godt bilde av sosiale mønstre i helsetjenestebruk fordi den faktiske bruken må vurderes opp mot behovet. Tilsynelatende lik bruk kan dermed tilsløre store forskjeller dersom det er store forskjeller i sykdomsbildet mellom grupper. Etableringen av et personidentifisert norsk pasientregister åpner for nye muligheter til å studere sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Ved å koble data herfra med data fra andre registre kan man studere utbredelse av sykdom og helsetjenesteforbruk i spesialisthelsetjenesten etter sosiale kjennetegn som utdanning og inntekt.

Forebyggende tjenester, som helsestasjons- og skolehelsetjeneste, er viktige for å redusere sosiale ulikheter i helse, da disse tjenestene når hele målgruppen uavhengig av sosioøkonomisk status. Skolehelsetjenesten er én av flere aktører som kan identifisere og følge opp barn og unge som står i fare for å falle ut av skolen. Erfaringer viser at lavterskeltilbud som befinner seg der brukerne oppholder seg, slik som skolehelsetjenesten, fanger opp utsatte grupper. Det kan være hensiktsmessig at skolene og skolehelsetjenesten utvikler rutiner for oppfølging av barn og unge med stort fravær. Helsedirektoratet har foreslått en utviklingsstrategi for disse tjenestene som vil bli fulgt opp på egnet måte.

Universelle befolkningsrettede tiltak må vurderes supplert med målrettede tiltak for mennesker som har behov for ytterligere hjelp. Eksempler på slike grupper kan være rusavhengige, personer med overvekt, enkelte grupper av innvandrere, personer med nedsatt funksjonsevne eller andre med spesielle behov for tjenester. Kommunene skal stimuleres til å etablere tilbud til personer som har økt risiko for å utvikle sykdom knyttet til levevaner, og personer med psykiske lidelser. Det må også gis tilbud og settes inn tiltak for personer som har utviklet sykdom, herunder tiltak for å stanse videre utvikling og hindre tilbakefall, begrense funksjonssvikt og øke mestringsevnen.

Frisklivssentraler er et kommunalt tilbud for personer som trenger å endre levevaner. Det gjelder blant annet fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. Det er per i dag etablert frisklivssentraler i om lag 130 kommuner. Det er nesten en dobling siden inngangen til 2010, og flere er under oppbygging. Det er ønskelig at flere kommuner etablerer slike tilbud, og det er bevilget øremerkede tilskudd til dette. Frisklivssentraler er viktige for å nå målene om å forebygge mer og bedre. Helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven gir kommunene nye insentiver til å etablere frisklivssentraler.

Fastlegeforskriften skal revideres. Det vil bli vurdert å presisere innholdet i fastlegenes listeansvar og å innføre nasjonale kvalitets- og funksjonskrav med tilhørende rapporteringskrav. Dette kan bidra til at fastlegene tar et mer helhetlig ansvar for tjenestene til innbyggerne på sine lister, og kan bidra til å fange opp personer med behov for målrettede tiltak, og å gjøre de målrettede tiltakene mer tilgjengelige for eksempel gjennom lavterskeltilbud og lokalmedisinske sentre.

Tidlig hjelp og mer tilgjengelige tjenester for barn og unge er et prioritert område for Regjeringen. Kommende prosesser og iverksatte tiltak for barn og unge er nærmere beskrevet i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, stortingsmeldingen om Nasjonal helse og omsorgsplan samt videreføringen av opptrappingsplanen for rusfeltet. Den varslede stortingsmeldingen for rusfeltet vil se på de erfaringer som er gjort, vurdere eventuelt endrende eller nye tiltak rettet mot barn og unges tilgjengelighet til tjenestene og behovet for tidlig intervensjon. Regjeringen har som mål å i større grad se fagområdene rus og psykisk helse i sammenheng. Barn som pårørende skal fortsatt være et prioritert område. Det å sette i verk de rette tiltakene på et tidlig tidspunkt er sentralt for å hindre utvikling av psykiske og sosiale vansker hos den enkelte, og ønsker å øke den områderettede innsatsen i Bergen. I tillegg ønsker regjeringen å utvide områdesatsingen til å omfatte Trondheim.

Selv om de fleste har god tannhelse, er det fortsatt mange barn og voksne som har særskilt behov for tannhelsehjelp, og det er sosiale forskjeller i tannhelse. Regjeringen har som mål at sosiale forskjeller i tannhelse skal reduseres, og at det offentlige tilbudet i større grad skal innrettes mot dem som trenger det mest. Geografisk tilgjengelighet med tilstrekkelig personellressurser er en forutsetning for å kunne oppnå likeverdighet i tjenestetilbudet og for å redusere sosiale ulikheter i tannhelse. Det skal i tillegg igangsattes et utredningsarbeid om ulike modeller for finansiering av tannbehandling, inkludert modeller for egenandelstak.

5.2.5 Boligpolitikk og områdepolitikk

Sosial boligpolitikk

Boligpolitikken er en viktig del av Regjeringens brede velferdspolitikk. En sosial boligpolitikk skal forebygge at mennesker kommer i sosialt og økonomisk uføre. En god og trygg bolig er viktig for å oppnå en stabil arbeidstilknytning, for å kunne stå i et skole- og utdanningsløp, motta helsetjenester, og for arbeidet med å forebygge kriminalitet. En aktiv boligpolitikk er også viktig for rask bosetting av flyktninger og for en vellykket integrering.

Kommunal- og regionalministeren fikk i august 2011 overlevert utredningen fra et offentlig utvalg som skulle gi tilrådinger om hvordan sentrale oppgaver i den sosiale boligpolitikken skal løses framover (NOU 2011: 15 Rom for alle). Utvalgets mandat var blant annet å vurdere boligbehovet for ulike grupper vanskeligstilte, og hvordan statlig og kommunal innsats best kan innrettes for å møte disse behovene. Viktige temaer er boligen som ramme for barns oppvekstvilkår, det kommunale og private leiemarkedet og hvordan flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig. Regjeringen tar sikte på å følge opp utvalgets arbeid gjennom en egen stortingsmelding om boligpolitikk.

Bostøtten skal sikre husstander med lav inntekt og høye boutgifter en egnet bolig. En trygg bosituasjon kan være svært viktig for mulighetene til å få en stabil tilknytning også i arbeidsmarkedet, og kan derfor være en viktig faktor for å føre husholdninger ut av fattigdom. Et nytt regelverk for ordningen trådte i kraft i 2009. I Regjeringens politiske plattform varslet Regjeringen at den vil sikre at flere får tilgang til bostøtte gjennom den nye ordningen. Både antall mottakere og ytelsene har økt etter omleggingen.

Startlån skal bidra til å skaffe egnede boliger for unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Låneordningen har førsteprioritet innenfor Husbankens låneramme. Startlån skal være et finansieringstilbud for boligtiltak som vanligvis ikke gis lån i ordinære kredittinstitusjoner. Regjeringen er særlig opptatt av at flere leietakere i kommunale boliger skal få mulighet til å kjøpe boligen.

En viktig oppgave for Husbanken er å være en finansiell og faglig støttespiller for kommunene i deres boligsosiale arbeid. Husbanken skal rette en særlig innsats mot kommuner med store boligsosiale utfordringer. Gjennom Husbanken vil Regjeringen blant annet legge til rette for at det blir skaffet flere kommunalt disponerte utleieboliger med tilrettelagte oppfølgingstjenester til personer uten egen bolig. De som kommer ut fra behandling i spesialisthelsetjenesten eller løslates fra fengsel, skal tilbys et egnet botilbud. Arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet krever utstrakt samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Husbanken har et statlig koordineringsansvar og skal sammen med andre velferdsaktører støtte opp om kommunenes arbeid.

Innsats i avgrensede geografiske områder med særskilte levekårsutfordringer

Områdeutvikling er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Men i enkelte geografiske områder i ulike deler av landet er levekårsproblemene hos befolkningen så sammensatte og store at de vanskelig lar seg løse uten særskilt innsats. Områdesatsing kan være et relevant virkemiddel for å bedre levekårene i slike områder.

En områdesatsing innebærer et forpliktende og langsiktig samarbeid mellom stat og kommune for å bedre levekårene i utsatte geografiske områder. Det er viktig at det satses på tiltak innenfor flere områder som kan gi en positiv utvikling, så som tiltak innenfor utdanning, språk, helse, bolig og nærmiljø. Områdesatsing favner som regel over flere sektorer og bør være et samarbeidsprosjekt mellom flere sektormyndigheter på kommunalt og sentralt nivå. En bærekraftig satsing vil i de fleste tilfeller også innebære midler til bolig-, by- og stedsutvikling.

Regjeringen har inngått langsiktige samarbeidsavtaler med Oslo kommune om felles satsinger for å forbedre levekårene i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand. I 2011 har også Bergen kommune fått midler til områdeløft og gratis kjernetid i barnehage i områder med særskilte levekårsutfordringer. Erfaringer fra denne typen områdesatsinger, både i Norge og internasjonalt, viser at det er behov for langsiktighet for å oppnå resultater. Regjeringen vil derfor følge opp de eksisterende områdesatsingene, og ønsker å utvide den områderettede innsatsen i Bergen. I tillegg ønsker Regjeringen å utvide områdesatsingen til å gjelde Trondheim.

Staten har forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy andel minoritetsspråklige barn. Dette er et viktig element i det statlige bidraget til områdesatsingene. Som omtalt i avsnitt 5.2.1 er utdanning et sentralt virkemiddel for å hindre at dårlige levekår, lavinntekt og fattigdom går i arv. Det å mestre det norske språket er en viktig forutsetning for å lykkes i skolen. Ved å gå i barnehage vil barn med et annet morsmål enn norsk få bedret sine norskferdigheter og bli bedre forberedt på skolestart. Regjeringen mener forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy innvandrerandel er et godt virkemiddel for å bedre levekår og bidra til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av ordningen.

5.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

De konkrete tiltakene som er beskrevet i meldingen, dekkes innenfor Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012. Fordelingsmeldingen angir også Regjeringens hovedstrategier for arbeidet med å utjevne inntektsforskjeller og temaer som vil bli utredet videre. Økonomiske og administrative konsekvenser av tiltak vil bli kartlagt i det kommende utredningsarbeidet. Tiltak som krever bevilgningsøkninger, vil bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de årlige budsjettene. Gjennomføringen av nye tiltak må vurderes ut fra den økonomiske situasjonen.

Fotnoter

1.

Havnes, T. og M. Mogstad (2009): No Child Left Behind: Universal Child Care and Children’s Long-Run Outcomes , Discussion Paper, 582, Statistisk sentralbyrå.

2.

NOU 2010:8 Med forskertrang og lekelyst

3.

Bjørnstad, Roger, Marit L. Gjelsvik, Anna Godøy, Inger Holm og Nils Martin Stølen, (2010), Demand and supply of labor by education towards 2030. Linking demographic and macroeconomic models for Norway, Statistics Norway Reports 2010/39.

Til forsiden