Meld. St. 33 (2012–2013)

Klimatilpasning i Norge

Til innholdsfortegnelse

8 Klimatilpasning på ulike samfunnsområder

Å ta hensyn til vær- og klimaforhold i samfunnsplanleggingen er ikke noe nytt. Klimaendringene vil forsterke de utfordringene som klimaet medfører i dag, og samtidig legge til noen nye. Hyppigere og mer intense ekstremvær og gradvise endringer i naturen stiller nye krav til samfunnsplanleggingen. Å planlegge for et endret klima handler om å ta hensyn til dagens og morgendagens klima i det planleggingsarbeidet man allerede gjør.

Det er særlig viktig at tilpasningshensynet ivaretas for alle langsiktige investeringer uavhengig av sektor. Noen samfunnsområder er imidlertid mer berørt av klimaendringene enn andre. Flere av disse samfunnsområdene som kraftforsyning og transport, har allerede tatt et grep om klimatilpasning gjennom kartlegging og politikkutvikling innen sine områder, og det er viktig å sikre at dette arbeidet bygges systematisk inn i planleggings- og beslutningsprosesser i samfunnsområdene.

Sektormyndigheter har de senere årene startet arbeidet med å kartlegge og iverksette de første tiltakene for å tilpasse seg klimaendringene. Direktoratet for naturforvaltning og Norges vassdrags- og energidirektorat har for eksempel både kartlagt og lagt fram handlingsplan og strategier for klimatilpasning. I 2010 avsluttet Statens Vegvesen et treårig utredningsarbeid om klimaendringenes virkning på transportinfrastruktur. Direktoratet for byggkvalitet har også gjennomført større forsknings- og utredningsarbeider knyttet til bygg i samarbeid med SINTEF Byggforsk. For landbrukssektoren la regjeringen fram en klimamelding i 2009 som både omfatter tiltak for å motvirke klimaendringer og tiltak for klimatilpasning (St.meld. nr. 39 (2008–2009) «Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen»). Bildet av hvordan samfunnsområdene arbeider med klimatilpasning er sammensatt. Noen aktører er i gang med konkrete tiltak, og andre har ikke startet opp. Hovedfokuset i samfunnsområdenes arbeid er rettet mot kartlegging og arbeidet har i all hovedsak vært organisert som prosjekter.

8.1 Naturforvaltning

Klimatiske endringer påvirker både artssammensetningen og biomasseproduksjonen i naturen og vil være positive for enkelte arter og negative for andre. I dette kapittelet gjennomgås utfordringer knyttet til klimatilpasning av naturforvaltningen.

NOU 2010: 10 peker på at det er begrensinger i naturens egen kapasitet til å tilpasse seg raske klimaendringer, men at det er muligheter for å legge til rette for å styrke økosystemer og arters tilpasningskapasitet. Et stort artsmangfold med stor genetisk variasjon og et mangfold av naturtyper og levesteder gir økosystemer som er robuste, dvs. bedre i stand til å overleve og tilpasse seg endringer i naturen. Et rikt og robust naturmangfold er derfor viktig for klimatilpasning. Et eksempel er betydningen av et rikt mangfold av pollinatorer for deler av planteproduksjonen. Samtidig kan velfungerende økosystemer redusere virkningene av klimaendringer på samfunnet. For eksempel kan skog hindre skred og erosjon, og vegetasjon langs vann og vassdrag kan redusere oversvømmelser ved mindre flommer. På den måten kan naturen ha en viktig funksjon i samfunnets tilpasning til klimaendringer.

En stor del av det som gjøres i dag innen naturforvaltningen, er viktige tiltak for å sikre et robust naturmangfold og er slik sett også klimatilpasningstiltak. Den overordnede målsetningen for arbeidet med klimatilpasning i naturforvaltningen er at det legges best mulig til rette for å ivareta naturens evne til å tilpasse seg klimaendringene. Dette må løses i balansen mellom bruk og vern og blant annet innarbeides i forvaltningen av arter og naturtyper som kan være utsatt for klimaendringer, blant annet gjennom prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldlovens bestemmelser. Det er også viktig å bidra til å sikre leveransen av økosystemtjenester fra naturområder som våtmarker, skog og vassdrag. I oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold arbeider Norge med å redusere de negative effektene av klimaendringene på naturmangfold for å opprettholde det biologiske mangfoldet, både gjennom vern og bærekraftig bruk1. Dette arbeidet tar sikte på at hensynet til klimaendringene integreres på en god måte i naturforvaltningen.

Naturen påvirkes av aktiviteter innen mange ulike sektorer og forvaltningsområder. Det er viktig å legge til grunn en helhetlig tilnærming til forvaltning av naturen og at klimaendringer sees i sammenheng med andre påvirkningsfaktorer. NOU 2010: 10 peker på at en naturforvaltning som baserer seg på hensyn til økosystemer, såkalt økosystembasert forvaltning, er sentralt for å styrke naturens tilpasningsevne. Dette understrekes også av vedtak under konvensjonen om biologisk mangfold. Denne forståelsen legges til grunn i det videre arbeidet med klimatilpasning i naturforvaltningen og gjennom en god balanse mellom bruk og vern.

Naturmangfoldloven inneholder prinsipper for bærekraftig bruk, og er et viktig verktøy som skal medvirke til økosystembasert forvaltning. Ved vurdering og utforming av tiltak og nye virkemidler, skal disse prinsippene legges til grunn. Et grunnleggende krav er at alle beslutninger, så langt det er rimelig, skal bygge på kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger (§ 8). En påvirkning på et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastningen som økosystemet er, eller vil bli utsatt for (§ 10). Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap om naturmangfoldet og den samlede belastningen på økosystemet, skal det i tråd med føre-var-prinsippet tilstrebes å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet (§ 9). Kostnadene ved å hindre miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11), og det skal legges vekt på miljøforsvarlige driftsmetoder, teknikker og lokalisering (§ 12). For forvaltningen av marine arter, er tilsvarende bestemmelser tatt inn i havressursloven (§ 7). Samtidig slår § 14 i naturmangfoldloven fast at tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.

Naturens evne til å motstå ekstremvær og dempe negative effekter av klimaendringer er viktige økosystemtjenester. Forskning viser at det kan være store fordeler ved å inkludere flere aspekter av naturverdier i planlegging og forvalting av naturområder for å styrke økosystemtjenestene. Nasjonalt er det behov for mer kunnskap og bedre oversikt over slike økosystemtjenester og hvilken betydning disse kan ha for økonomisk vekst og velferd, samt hva slags konsekvenser tap og forringelse av økosystemer kan gi. Norsk oppfølging av TEEB (The Economics of Ecosystems and Biodiversity) vil kunne bidra med kunnskap i denne sammenhengen. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere verdien av naturen og dens tjenester slik at vi blir bedre i stand til å innarbeide dette i beslutninger i samfunnet. Utvalget skal legge særlig vekt på økosystemtjenester som er viktige for å møte klimaendringene.

Partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold i Nagoya, Japan, i 2010, vedtok 20 nye globale delmål for bevaring av naturmangfold og økosystemtjenester. I følge konvensjonen skal landene oppdatere sine nasjonale handlingsplaner for naturmangfold innen 2015, i tråd med de nye målene. Det jobbes nå med en nasjonal handlingsplan for naturmangfold for å følge opp disse forpliktelsene. I dette arbeidet vil hensynet til klimatilpasninger og økosystemenes evne til å hjelpe samfunnet til å tilpasse seg klimaendringene integreres.

Vern og klimatilpasning

Det er gjort et betydelig arbeid med gjennomføring av nasjonalparkplanen og tematiske verneplaner over mange år. Dette arbeidet er nå i ferd med å sluttføres. Med det er en del store områder, spesielt i fjellet, ivaretatt. I lavlandet er en del naturtyper fremdeles lite sikret gjennom vern, og mange verneområder er små. Klimaendringene vil kunne øke sårbarheten overfor klimarelaterte forhold i disse områdene, som for eksempel sterk vind, kraftig nedbør mv. Det arbeides allerede for å integrere hensynet til klimaendringene i forvaltning av verneområder, bl.a. det pågående arbeidet med utvidelse og justering av grenser for verneområder. Sammenheng mellom naturområder på land er viktig for at dyr og planter over tid kan forflytte seg til andre og mer egnede leveområder hvis livsvilkårene endres med klimaendringene. Dette styrker behovet for god areal- og samfunnsplanlegging slik at nettverk av naturområder kan ivaretas og bidra til å lette spredningen for arter som trenger det. Områder som strekker seg fra fjord til fjell eller over flere vegetasjonssoner, kan være viktig i en slik sammenheng.2, 3

I bynære strøk vil regjeringen bruke arealplanlegging etter plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven aktivt som virkemidler for å sikre natur som demper virkninger av flom og ekstremvær på boliger og samfunnets infrastruktur. Områdevern kan også være et aktuelt virkemiddel.

Fremmede skadelige arter og klimatilpasning

Fremmede arter er arter som ved hjelp av menneskelig aktivitet, er introdusert utenfor sitt nåværende eller historisk naturlige utbredelsesområde (etablerte bestander i Norge før 1800 regnes som stedegne). Noen av disse artene er invaderende, det vil si at de fortrenger stedegne arter og forstyrrer lokale økosystemer. Det er ventet at klimaendringene vil gjøre det lettere for fremmede arter å etablere seg i Norge. Noen av disse artene kan utgjøre en trussel mot det stedegne naturmangfoldet. Artsdatabankens rapport «Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012» inneholder en økologisk risikovurdering av arter som ikke er naturlig hjemmehørende i Norge. Dette arbeidet utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag for å kontrollere og bekjempe fremmede skadelige arter i Norge.

Naturmangfoldloven kapittel IV omhandler innførsel og utsetting av fremmede organismer. To forskrifter vil ytterligere presisere regelverket her. Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål trådte i kraft 1. juli i 2012 og krever tillatelse til utsetting. Søknadene behandles av Fylkesmannen. Forskrift om innførsel og utsetting av fremmede organismer er under utarbeidelse. Med et endret risikobilde som følge av klimaendringer, vil disse forskriftene kunne bidra til å ivareta stedegent naturmangfold gjennom å hindre introduksjon og spredning av fremmede skadelige arter. Tilsvarende finnes en bestemmelse om forbud mot utsetting av fremmede organismer i havressursloven (§ 7). Samarbeid mellom sektorer er sentralt for å iverksette tiltak mot fremmede skadelige organismer som etablerer og sprer seg raskere pga. endrede klimatiske forhold. Regjeringens tverrsektorielle nasjonale strategi mot fremmede skadelige arter inneholder tiltak mot spredning og etablering som de ulike sektorene skal gjennomføre, og tiltak som sektorene skal samarbeide om. Strategien er et samarbeid mellom 10 departementer.

For å sikre god kontroll med spredning av fremmede skadelige organismer vil det være viktig å følge opp praktiseringen av nytt regelverk, samt å videreutvikle systemer for tidlig varsling og hurtig respons ved introduksjon av nye fremmede skadelige organismer. Mange fylker har allerede etablert, eller er i gang med å iverksette handlingsplaner mot fremmede arter. Det vil være viktig å videreføre arbeidet med disse handlingsplanene, noe som også bidrar til å følge opp internasjonale forpliktelser om å innføre tiltak for kontroll og bekjempelse av fremmede skadelige organismer. Det vil også være behov for samordning av virkemidler for bekjempelsestiltak, informasjonsarbeid og kartlegging knyttet til fremmede arter, mellom ulike sektorer.

Klimatilpasning for friluftsliv

Tilrettelegging for at alle skal kunne drive friluftsliv på sitt eget nivå på en daglig basis er en viktig målsetting i regjeringens arbeid med å stimulere til et aktivt friluftsliv i Norge. Regjeringen arbeider med en nasjonal handlingsplan for statlig sikring og tilrettelegging av friluftsområder, som skal ferdigstilles sommeren 2013. Overordnet målsetting med planen er å klartlegge hvilke områder som bør sikres og hvordan disse områdene bør legges til rette med blant annet enkel naturvennlig opparbeiding for at flest mulig kan utøve friluftsliv. Handlingsplanen vil særlig fokusere på behovet for sikring og tilrettelegging i nærmiljøet til byer og tettsteder. Handlingsplanen vil også ta opp aktuelle behov knyttet til tilpasninger til et endret klima. Økt skogbrannfare og flåttforekomst kan også medføre et behov for økt informasjon om blant annet regelverket for bruk av ild og om flått.

Klimatilpasning i ulike økosystemer

Mange av dagens virkemidler for forvaltning av fjellområder er ikke primært etablert med tanke på klimatilpasning, men kan allikevel være viktige for å sikre arter og naturtyper i klimatilpasningsarbeidet. Ca. 75 prosent av arealene i nasjonalparkene, 71 prosent av landskapsvernområdene og 22 prosent av naturreservatene ligger i fjellområdene. Regjeringen er nå i ferd med å sluttføre nasjonalparkplanen. Når nasjonalparkplanen er sluttført, vil om lag 27 prosent av fjellområdene være vernet gjennom naturmangfoldloven.

Fjellskogen er betegnelsen på skog som vokser så høyt til fjells at den er preget av det harde klimaet. Fjellskogen har generelt færre inngrep knyttet til skogbruk og har høyere andel gammel skog enn skog i lavereliggende områder. Et stort antall truede arter er knyttet til gammel skog, og fjellskog er derfor viktig for å sikre disse artene. Klimaendringene kan føre til at skogen etablerer seg i deler av dagens snaufjell. Dette kan gi positive effekter for dagens skoglevende arter, men vil redusere leveområdene for de fjellevende artene, noe som skaper nye utfordringer for det framtidige vernearbeidet. Samtidig er fjellskogen i dag mange steder under sterkt press fra hytteutbygging, og arter som er knyttet til den kan derfor være spesielt sårbare for ytterligere påvirkninger fra bl.a. klimaendringer.

For villreinen og andre arter som er tilpasset alpine strøk, er klimaendringer en av de aller største truslene. Det er derfor viktig for disse artenes overlevelse å redusere andre negative faktorer som tap og fragmentering av leveområder. For å sikre sårbar natur og truede arter i fjellet, vil regjeringen legge vekt på å styrke en helhetlig arealplanlegging i fjellet,inkludert fjellskogen, og ivareta hensyn til klimaendringer i planleggingen.Regjeringen vil vurdere om dagens virkemidler ivaretar en helhetlig og klimatilpasset arealplanlegging i fjellet. Behovet for nye nasjonale retningslinjer for planlegging og utforming av fritidsbebyggelse i fjellet skal vurderes. Regionale planer for villreinområder skal også bidra til å sikre helhetlige leveområder. Disse planene, som skal ferdigstilles innen utgangen av 2012, og oppfølging av dem gjennom ulike kommunale og fylkeskommunale vedtak, blir et sentralt virkemiddel for å sikre helhetlige leveområder for villreinen i framtida.

Et endret klima kan påvirke mattilgangen for mange arter. Dette gjelder også høstbare arter i fjellet og i skogen. Det er viktig at bestandsregulering tar hensyn til disse påvirkningsfaktorene i et fremtidig klimaperspektiv. Som en del av en bærekraftig viltforvaltning kan det være hensiktsmessig å vurdere behovet for tiltak knyttet til kvoter og jakttider for høstbare arter for å sikre at det tas hensyn til artenes sårbarhet for klimaendringer.

Skog dekker om lag 130 000 kvadratkilometer, tilsvarende om lag 34 prosent av fastlands-Norge. Hele 50 prosent (1838) av de mest truede artene i Norge, lever i skog. Mange av disse har fått sine livsvilkår forbedret som følge av et stadig mer miljøbevisst skogbruk. Skogen er også svært viktig som næringsressurs, for friluftsliv og naturopplevelser, og er for mange den nærnaturen som oftest blir brukt. Samtidig har skogen andre viktige økosystemfunksjoner gjennom å lagre karbon, levere fornybar energi og byggeråstoff og dempe skred, flom, avrenning og erosjon. Skog som buffer langs vassdrag har for eksempel en viktig funksjon i å stabilisere elvebredder.

Forvaltningen av skogarealene har stor innvirkning på bl.a. skogproduksjon, sammensetning og fordeling av skog av ulike treslag og aldre, skogens sunnhetstilstand, artsmangfold og skogens evne til å levere økosystemtjenester. Klimaendringene forsterker behovet for tilpasninger i skogbruket, også når det gjelder utvikling av bedre klimatilpasset frø- og plantemateriale. Klimaendringene vil også styrke behovet for å videreføre dagens praksis med blant annet riktig plassering av skogsbilveger og andre tiltak for å hindre erosjon, ikke minst i bratt terreng og i flomutsatte områder.

Skogvernområder som dekker flere vegetasjonssoner, kan lette spredningen for noen arter, og kan på den måten bidra til klimatilpasning i skog. Skogvernarbeidet på privat grunn skjer i hovedsak som frivillig vern i et samarbeid mellom skogeierne og miljøvernmyndighetene, samt ved vern av offentlig eide skogarealer. Det er en forutsetning at vernearbeidet fanger opp de skogområdene som har høyest verneverdi.

Miljøverndepartementet har ansvar for naturmangfold og friluftsliv i skog med virkemidler som naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven, markaloven og midler til frivillig vern av skog. Samtidig forvalter Landbruks- og matdepartementet ved Statens landbruksforvaltning, skogbruksloven, naturskadeloven og en rekke forskrifter og tilskuddsmidler. Det er etablert fora for samhandling mellom landbruksforvaltningen og miljøforvaltningen. Dette samarbeidet skal også legge bedre til rette for klimatilpasning i skog.

Klimaendringene kan føre til endringer i kulturlandskapets mangfold av arter og naturtyper. Blant annet vil økt temperatur og lengre vekstsesong føre til økt gjengroing av kulturlandskapet dersom tiltak ikke settes inn. Det finnes i dag en rekke ordninger og tilskudd som er opprettet for å holde kulturlandskapet i hevd. Mange av disse er samlet under landbrukets nasjonale og regionale miljøprogram under jordbruksavtalen, med en samlet verdi av nærmere 5 milliarder kroner årlig. Nasjonalt miljøprogram inkluderer generell støtte til opprettholdelse av jordbruksarealer og kulturlandskap, mens de regionale miljøprogrammene gir tilskudd til mer målrettede tiltak for å ivareta kulturlandskap, kulturminner, biologisk mangfold, samt forurensnings- og klimatiltak. Miljøforvaltningen samarbeider med landbrukssektoren for å bidra til at økonomiske og andre virkemidler motvirker de negative effektene av bl.a. gjengroing av kulturlandskapet.

Naturmangfoldloven gir hjemmel til å vedta prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Gjennom egne forskrifter skal spesielt truede arter og naturtyper sikres. Per i dag er det fem utvalgte naturtyper og åtte prioriterte arter. Flere av disse er knyttet til kulturlandskapet. I ordninger som Spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL) og Regionalt miljøprogram (RMP) ligger det tilskudd til skjøtsel og restaurering av leveområder f.eks. våtmark, slåttemark og kystlynghei, samt tilskudd til grøfting av dyrka mark. Regionale vannforvaltningsplaner ligger til grunn for målrettede tiltak mot avrenning og næringstap langs vassdrag og vann fra landbruket. Dette bidrar til bedre økologisk status i våre vann og vassdrag, i tråd med EUs vanndirektiv.

Regjeringen mener at landbrukets virkemidler for å bevare kulturlandskap og tilknyttede miljøverdier er viktige for å takle klimaendringer. Til sammen bidrar disse til en bedre forvaltning av jordbrukets kulturlandskap og gjør utsatte naturtyper mer robuste mot klimaendringer. Klimaendringer vil også kunne medføre behov for justeringer av tiltak i jordbruket for å sikre en målrettet og effektiv virkemiddelbruk. Det er videre viktig at det er god samhandling mellom landbruks- og miljøforvaltningens virkemiddelbruk.

Våtmarker dekker om lag ti prosent av Norges fastlandsareal, og mesteparten av dette er myr. Mange av disse kan bidra til å redusere flomfaren, øke grunnvannsmengden og senke vannføringen4. Evnen våtmarker har til å holde tilbake vann varierer allikevel mye og avhenger av hydrologiske prosesser. Elvesletter og økosystemene langs elvebreddene er allment kjent som et av våre viktigste vern mot flomødeleggelse på naturen og erosjon av elvebredder. Sikring og restaurering av slike våtmarker kan derfor være vinn-vinn-tiltak som både reduserer klimasårbarheten, lagrer karbon og samtidig ivaretar leveområder for mange arter.

Den største utfordringen med forvaltningen av våtmarker er at økosystemtjenestene herfra er et fellesgode som kommer hele samfunnet til nytte, mens verdien for den enkelte som forvalter arealene, er lite synlig. Utretting og forbygninger av elvestrekninger, veibygging langs vassdrag og etter hvert også spredning av fremmede arter, bidrar til at mange våtmarker er sterkt negativt påvirket. Det er derfor at det er viktig med god kunnskap og informasjon om betydningen av våtmarker som leverandør av viktige økosystemtjenester, slik at drenering og nedbygging av myr og annen våtmark unngås gjennom en helhetlig arealplanlegging.

En del våtmarker er i dag vernet, men flere våtmarkstyper mangler eller er underrepresentert i norske verneområder. Våtmarker, spesielt i det høyproduktive lavlandet, er utsatt for et massivt og økende arealpress på grunn av bolig-, industri- og infrastrukturutbygging. Mange tidligere våtmarker er også grøftet, utsatt for gjengroing eller på annen måte endret, og har dermed redusert funksjon som buffer mot klimaendringer som flom og tørke.

En kartlegging har vist at omlag 350 våtmarker trenger restaurering ut fra et naturvernperspektiv. En nasjonal plan for restaurering av prioriterte våtmarker er under utarbeiding. Hensikten er å bedre livsvilkårene for truete arter, sikre truete naturtyper og gi økte økosystemtjenester. Arbeidet med å restaurere og bevare våtmarker for å bidra til at våtmarker kan levere økosystemtjenester vil videreføres.

Ferskvann og de artene som lever der, vil med klimaendringene kunne påvirkes av større og hyppigere endringer i vannføring, temperaturendringer og økt avrenning med medfølgende forurensning. Et viktig bidrag til økosystembasert forvaltning i ferskvann er den helhetlige og tverrsektorielle vannplanleggingen etter vannforskriften. Den omfatter alt grunnvann, ferskvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen i Norge. Det overordnede målet er god økologisk og kjemisk tilstand i alle vannforekomstene.

Vannet er delt inn i elleve nasjonale vannregioner, samt seks vannregioner som deles med Finland og Sverige. Inndelingen er basert på nedbørfelt og er uavhengig av fylkesvise og kommunale grenser. Under vannforskriften utarbeides forvaltningsplaner for hver vannregion. Planene omfatter både miljøovervåkingsprogram og tiltaksprogrammer for å nå miljømålene. Tiltak må gjennomføres med hjemmel i forskjellige myndigheters lover. Særlig viktige er forurensningsloven, vannressursloven, vassdragsreguleringsloven, akvakulturloven, plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Økonomiske virkemidler er også viktige, blant annet innen landbruksforvaltningen for å få gjennomført tiltak som reduserer avrenning gjennom eksempelvis buffersoner, fangdammer og hydrotekniske anlegg.

Under den felles europeiske gjennomføringsstrategien av vanndirektivet, er det utarbeidet en veileder for klimatilpasning av vannforvaltningsplanene. I arbeidet med disse planene vektlegges klimaendringer, både i overvåkingsprogram og tiltaksprogrammer.

For å redusere ferskvannsarters sårbarhet for klimaendringer, vil regjeringen sikre mest mulig robuste bestander gjennom regulering av høsting og annet uttak, kultivering der dette er hensiktsmessig, ivaretakelse av økologiske funksjonsområder, fjerne vandringshindre som følger av inngrep, samt forebygge at framtidige inngrep danner nye vandringshindre. Tverrsektorielt samarbeid er også nødvendig for å sikre stabil vanntilførsel og god vannkvalitet, også i lys av endrede nedbørsforhold.

Boks 8.1 Restaurering og klimatilpasning

Flere norske vassdrag er påvirket av strukturelle inngrep, for eksempel kanalisering for å forbedre forhold for tømmerfløting, infrastruktur, flomsikring eller bebyggelse. Enningdalselva mellom innsjøen Bullaren i Sverige og Iddefjorden i Halden kommune er et slikt eksempel. Tidligere tiders rydding og retting av elveløpet over mange år har hatt negative konsekvenser for livet i elva. Steinsetting av elvemæler, fjerning av vegetasjon og bakevjer har medført at blant annet elvemusling og laks har mistet yngle- og skjulesteder. Gjennom et omfattende restaureringsprosjekt med felles plan for vannforvaltningen skal livet i elva tilbakeføres. I tillegg til bedre livsvilkår for en rekke arter, vil restaureringen også åpne for at løsmasseavsetningene i de elvenære områdene vil fungere som fordrøyningsmagasin og flomdemper for elva. Med god planlegging og godt samarbeid er dette som oftest basis for vinn-vinn-situasjoner.

De overordnede rammene for forvaltningen av norske havområder er vedtatt gjennom forvaltningsplanene for havområdene, mens vannforskriften og plan- og bygningsloven er viktig for en helhetlig forvaltning av kystsonen. En viktig del av begge systemene er overvåking av utvalgte indikatorer for å følge økosystemenes tilstand og utvikling. Forvaltningen av levende marine ressurser skjer med hjemmel i havressursloven. Landene rundt Nordøst-Atlanteren driver utstrakt overvåking av økosystemene og fiskebestandene. Denne overvåkingen er grunnlag for råd fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) om ressursforvaltningen, som gjennom dette har en sentral rolle som premissleverandør for ressursforvaltningen. Kvoterådene fra ICES er basert på kontinuerlig oppdatert kunnskap om bestandssituasjoner, økosystemer, klima og havmiljøet for øvrig, og all kvotefastsettelse for bestandene det høstes på, tar utgangspunkt i disse rådene. Denne forvaltningen er viktig for å sørge for at høstingen skjer i tråd med målet om å opprettholde robuste marine økosystemer. Høstingen av de fleste norske bestandene er av forskere anslått å være innenfor trygge økologiske rammer.

Det er i økende grad viktig å tilpasse forvaltningen av havområdene slik at samlet belastning fra økt havtemperatur, havforsuring og menneskelige aktiviteter ikke forringer økosystemtjenestene i det marine miljøet. Dette er viktig for å fremme robuste økosystemer. Samlet belastning på de marine økosystemene håndteres i forvaltningsplanene for havområdene. I forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011)) har regjeringen lagt vekt på oppbygging av kunnskap om havforsuring og klimaendringer, bl.a. gjennom dekkende og langsiktig overvåking av endringene i surhetsgraden i havet og effektene av disse endringene. Dette er nødvendig for å få oversikt over omfanget av problemet og for å kunne lage prognoser for forventet utvikling.

Forvaltning av tidligere islagte områder vil være en ny utfordring når slike områder blir isfrie som følge av klimaendringer. Dette omtales nærmere i kapittel 9 om Arktis.

Videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget

Klimaendringenes påvirkning på naturmiljøet øker behovet for kunnskapsoppbygging og at endringer overvåkes nøye. Forskning på klimatilpasning og sårbarhet, samt systematisk datainnsamling gjennom kartlegging og overvåking av endringer i naturen, er avgjørende for vår mulighet til å etablere gode og effektive tiltak for klimatilpasning. Det er behov for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning i naturforvaltningen gjennom forskning, kartlegging og overvåkning, og sikre bedre veiledning og informasjon til kommuner, næringsliv og andre relevante aktører om naturens betydning for å sikre klimarobuste samfunn.

Det er gjennom årene samlet inn en stor mengde med data gjennom kartlegging og overvåking av natur, både på land og til havs. Noen av overvåkingsprogrammene er de senere årene modifisert for å inkludere effekter av klimaendringer. For at denne kunnskapen skal tas i bruk, er det viktig at alle som fatter vedtak, har tilgang til gode data. Som følge av dette, er det utviklet flere systemer for å gjøre data fra kartlegging og overvåking tilgjengelig, f.eks. gjennom Direktoratet for naturforvaltnings Naturbase og Artsdatabankens karttjeneste, Artskart. Likeledes inneholder Vann-Nett data om tilstanden og utviklingen i miljøkvaliteten i vann, og MAREANO-programmet kartlegger og tilgjengeliggjør grunnlagsdata om havbunnen i norske havområder. Nettstedet www.miljøstatus.no er formidlingskanal for resultater av overvåking fra miljøvernforvaltningen, og etableringen av www.BarentsWatch.no vil tilgjengeliggjøre overvåking av norske havområder fra en rekke etater og institusjoner.

Arbeidet med å overvåke endringer i status og utbredelse av arter som er sårbare for klimaendringer, slik som arktiske og alpine arter, videreføres. Det er behov for å forbedre kunnskapen om fremmede organismer gjennom kartlegging, overvåking og forskning, inkludert kunnskap om miljøeffekter, spredningsveier og effekter av klimaendringer. Økt skipstrafikk i de nordlige havområdene og potensielt høyere risiko for nye fremmede arter, vil øke behovet for kunnskap. Det vil også være viktig å følge opp ny norsk svarteliste (2012) og etablere god oversikt hvilke eksisterende tiltak som finnes for å bekjempe eller kontrollere de mest skadelige fremmede artene og belyse hvor det eventuelt er behov for å iverksette tiltak.

Norsk naturindeks ble presentert for første gang i 2010 og indikerer tilstanden og utviklingen i ni hovedøkosystemer i Norge. Indeksen som baseres på ekspertvurderinger og overvåkingsdata, er starten på et langvarig arbeid med å vise endringer i naturen som kan gi et stadig bedre grunnlag for å prioritere miljøtiltak og for å prioritere innenfor kartlegging og overvåking. En målsetning er å erstatte det store antallet ekspertvurderinger med overvåking og modellering basert på overvåkingsdata i neste versjon av naturindeksen.

For å kunne vurdere effekten av klimaendringer på naturen er det avgjørende å sikre systematisk og langsiktig overvåking. Det er spesielt behov for utvikling av datagrunnlag i form av lange tidsserier. Naturindeksen peker her på en rekke store kunnskapshull. Kunnskapen er mest mangelfull for kysten og for en del organismegrupper, bl.a. planter og virvelløse dyr.

Til tross for pågående kartleggings- og overvåkingsprosjekter, er det fortsatt behov for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget, samt å sikre god veiledning og informasjon om klimatilpasning i naturforvaltningen og naturens betydning for å sikre klimarobuste samfunn til relevante aktører. Dette kan gjøres gjennom bedre bruk av eksisterende informasjonskanaler, eksempelvis www.miljøkommune.no og samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer.

En rekke forskningsprosjekter er etablert for å styrke kunnskapen om effekter av klimaendringene på naturen og verdien av økosystemtjenester i klimatilpasningsarbeidet. Denne satsingen videreføres. Spesielt er det viktig å ha fokus på kunnskapen om tempoet og effekter av klimaendringer i de nordlige områdene og hvordan dette bidrar til den samlede belastningen på økosystemene, samt kunnskapen om havforsuring og klimaendringer og deres samvirkende effekter. Norske farvann vil være blant de første områdene av verdenshavene som vil påvirkes av havforsuring, noe som gjør det viktig å videreføre dagens overvåkning på de marine økosystemene.

8.2 Landbruk

Landbruket omfatter et bredt spekter av næringsaktivitet, herunder jordbruk, skogbruk, reindrift og andre aktiviteter basert på landbrukets ressurser (bygdenæringer). Tilpasning av landbruket til klimaendringene er avgjørende for å forebygge og begrense skadene fra både ekstremvær og gradvise endringer, samtidig som mulige produksjonsgevinster av et endret klima skal kunne tas ut. Ivaretakelse av velfungerende økosystemer er viktig for å forhindre eksempelvis brann, skred og flom som følge av klimaendringer. Det er behov for tiltak for å bedre jordstruktur og utvikling av mer klimarobuste produksjonssystem. Landbruket forvalter store arealer og kan gjennom riktig skjøtsel bidra til skadeforebygging i andre sektorer. Et vitalt landbruk er derfor en viktig underliggende forutsetning for å kunne møte klimautfordringene.

Klimatilpasning i landbruket er bl.a. utredet ifm St.meld. nr. 39 (2008–2009) «Klimautfordringene – Landbruket en del av løsningen», og NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring». En generell omtale av landbruks- og matpolitikken, inkludert klimatilpasning, finnes i Meld. St. 9 (2011–2012) «Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords».

Forvaltning av arealressurser

Landbruket forvalter store arealer, som bidrar med viktige fellesgoder og økosystemtjenester som resten av samfunnet nyter godt av. Arealer som ikke er fysisk nedbygd, herunder landbruksarealer, kan f.eks. være viktige buffere mot klimarelaterte hendelser som flom og skred. Nedbygging av disse arealene kan derimot bidra til å forsegle bakken og føre til økt overflateavrenning og overvannsproblematikk.

Klimaendringene vil føre til lengre vekstsesong og gir mulighet for økt primærproduksjon, men også raskere gjengroing. Aktiv jordbruksdrift på innmark og beitebruk i utmarka er avgjørende for å motvirke gjengroing, som fortrenger landbruksbetinget biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer. Kulturlandskapet har bl.a. stor visuell verdi i turismesammenheng. Samtidig kan gjengroing av landbruksarealer bl.a. føre til økt karbonlagring, gi rom for nye arter og vil i enkelte sammenhenger kunne bidra til å motvirke skred, snøfokk og lignende. Det er etablert tilskuddsordninger for å holde de aktive jordbruksarealene i hevd, herunder beitebruk. For slåttemarker og andre tradisjonelle jordbruksarealer som ikke lenger er i produksjon, er det behov for samarbeid mellom miljø- og landbruksmyndigheter.

Regjeringen forventer at fylkeskommunene og kommunene bidrar til å hindre nedbygging av verdifulle landbruks-, natur- og friluftsområder. Regionale planer bør angi verdifulle landbruksarealer og gjennom langsiktige utbyggingsstrategier trekke klare grenser mot jordbruksarealer og overordnet grønnstruktur, jf. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging fastsatt ved kgl.res. 24. juni 2011.

Tilskuddssordninger i jordbruket

De siste 25 årene har en stadig større andel av den økonomiske støtten over jordbruksavtalen kommet gjennom ordninger med formål å opprettholde og forbedre miljøet. Tilskuddsordningene er ofte relevante mht. klimatilpasning i og med at de i stor grad er rettet mot avrenningsproblematikk og opprettholdelse av kulturlandskapet. Areal- og kulturlandskapstilskudd (AK) er sammen med beitetilskudd en sentral del av Nasjonalt miljøprogram og bidrar til å hindre gjengroing, mens Regionalt miljøprogram (RMP) inneholder regionalt prioriterte tilskuddsordninger for bl.a. å redusere næringsavrenning fra jordbruksarealer og til bevaring av kulturlandskapet. Det finnes også en rekke andre miljøordninger, f.eks. Spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL-ordningen) på kommunalt nivå.

Fra 2013 er det etablert et Klima- og miljøprogram som vil omhandle bl.a. klimagassutslipp, klimatilpasning, redusert avrenning, kulturlandskap, naturmangfold og andre relaterte utfordringer. Samlet bevilgning til Klima- og miljøprogrammet er for 2013 satt til 18 mill. kroner. Midlene skal forvaltes av Statens landbruksforvaltning (SLF) og Fylkesmannsembetene. Det er naturlig at kunnskapsutvikling knyttet til klimatilpasning inngår i programmet.

Opprettholdelse av god drenering og god jordstruktur bidrar til at jordbruksjorda er robust i møte med store nedbørsmengder. Det er derfor innført en egen tilskuddsordning for drenering fra 2013 på 100 mill kr. per år. Dette vil bidra til økt grøfting og drenering, og derigjennom gjøre jordbrukssektoren mer tilpasningsdyktig og bidra til mindre erosjon og avrenning fra jordbruksarealer.

Den statlige erstatningsordningen for avlingsskade er viktig for å redusere bondens risiko. På den andre siden er det viktig at ordningen ikke hindrer nødvendig tilpasning til et endret klima. Dagens ordning er organisert med egenandeler og egenrisiko som gjør det lite lønnsomt å produsere sorter og produksjoner som gir store tap flere år på rad. Dermed sikrer man at nødvendig tilpasning til et endret klima finner sted samtidig som bondens økonomi beskyttes på kort sikt.

Nasjonale beredskapslagre

I 2011 ble såkornproduksjonen i Norge redusert av mye nedbør, og det var stort behov for import av såkorn i 2012. På sikt kan det bli et problem å få tilgang til såvarer uten innblanding av GMO. Under jordbruksoppgjøret i 2011 ble det derfor bestemt å etablere en ordning i 2012 med tilskudd til beredskapslagring av såkorn. Landbruks- og matdepartementet (LMD) fastsatte regelverket for ordningen i oktober 2012. Det er i tillegg behov for en helhetlig gjennomgang av situasjonen på såvareområdet, når det gjelder både såkorn og andre såvarer, for å se på mulige tiltak for å sikre en stabil tilgang til såvarer i framtiden. I første omgang har Landbruks- og matdepartementet gitt Statens Landbruksforvaltning i oppdrag å utrede problemene rundt det å sikre en stabil tilgang på såfrø som f.eks. kløver – og grasfrø. I lys av erfaringene med de senere års matvarekriser, har LMD i tillegg satt i gang et utredningsarbeid der det gjøres en vurdering av behovet for å gjeninnføre nasjonale beredskapslagre for matkorn, jf. Meld. St. 9 (2011–2012) «Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords».

Landbrukets genetiske ressurser

For å tilpasse landbruket til endringer i klima, natur- eller produksjonsmiljø er det avgjørende å ta vare på de genetiske ressursene innen matplanter, husdyr og trær. Dersom dette mangfoldet ikke bevares, ved at det tas i bruk av den enkelte bonde og skogbruker, eller tas vare på gjennom foredlings- og avlsprogram, avlsselskaper, i genbanker eller i naturen, vil det gå tapt. I følge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er den genetiske variasjonen innen landbruket trolig redusert med 75 pst. de siste 50 årene.

Å tilpasse husdyrene og plantemateriale til endret klima krever langsiktig strategisk arbeid og tilgang til variert genetisk materiale. De nordiske landene samarbeider om forvaltningen av nordiske genetiske ressurser gjennom Nordisk Genressurssenter (NordGen). Graminor AS har et nasjonalt ansvar for å drive planteforedling innenfor områder der det norske markedet ikke har et godt nok tilbud av utenlandske sorter. Over jordbruksavtalen gis det tilskudd til planteforedling/sortsutvikling for å sikre at norsk jord- og hagebruk i fremtiden får tilgang på klimatilpasset, variert og motstandsdyktig sortsmateriale. Det overordnede ansvaret for norsk skogplanteforedling og norske skogfrøplantasjer ligger hos Landbruks- og matdepartementet. Stiftelsen Det norske Skogfrøverk har det utøvende ansvaret gjennom en avtale med departementet om forvaltningsoppdrag.

Norsk genressurssenter initierer og koordinerer ulike aktiviteter innen bevaring og bruk av nasjonale genressurser. I FAOs Kommisjon for genetiske ressurser samarbeider Norge internasjonalt for å utarbeide globale statusrapporter og handlingsplaner for å sikre bevaring og bærekraftig bruk av de globale genetiske ressurser for mat og landbruk. Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk og Nagoya-protokollen til Konvensjonen om biologisk mangfold bidrar med det internasjonale rammeverket for utveksling av genressurser og rettferdig fordeling av godene som oppstår ved bruk av slike ressurser.

Boks 8.2 Svalbard Globale frøhvelv

Svalbard Globale frøhvelv ble etablert av den norske regjeringen i 2008 for å gi verdens genbanker et trygt sikkerhetslager for frøsamlingene. Frøhvelvet er bygget inne i et fjell med permafrost der temperaturen senkes til -18 grader celsius. Frøene vil ivaretas selv ved strømstans. Dette gir genbankene den tryggheten de trenger for å deponere en kopi av sine dyrebare samlinger. Etter 5 års drift er mer enn 750 000 frøprøver fra 53 nasjonale og internasjonale genbanker, lagret i frøhvelvet.

Figur 8.1 Longyearbyen, Svalbard globale frøhvelv

Figur 8.1 Longyearbyen, Svalbard globale frøhvelv

Kilde: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Vannforurensning

Et fuktigere klima øker utfordringen knyttet til vannforurensning fra næringsstoffer og bruk av kjemiske plantevernmidler i landbruket. Dette kan bl.a. føre til eutrofiering (algeoppblomstring) og forurense drikkevann. Klimaendringer kan også føre til endringer i nedbrytning og miljøeffekter av plantevernmidler. For eksempel vil hyppige, intense nedbørsepisoder kunne føre til økt avrenning og utlekking av plantevernmidler, og særlig vil en økning av regnflommer like etter sprøyting øke risikoen for forurensning av vannkilder.

JOVA-programmet (Jord- og vannovervåking i landbruket) kartlegger tap av jord, næringsstoff og plantevernmiddel fra jordbruksareal. Informasjonen blir brukt i videreutvikling og målretting av miljøvirkemidlene i jordbruket, i oppfølgingen av vannforskriften og til nasjonal og internasjonal rapportering.

Endra jordarbeiding (ingen høstpløying) er det mest sentrale tiltaket for å redusere avrenningen av næringsstoffer og partikler til vassdrag. Høsten 2011 ble om lag 60 pst. av alt kornareal omfattet av tiltaket. Samtidig som dette tiltaket er nyttig for å redusere avrenningen fra jordbruket, tyder en del forskning på at utfordringene med sopp og ugrass er større enn ved ordinær høstpløying. Dette gir seg utslag i økt bruk av plantevernmidler. Landbruks- og matdepartementet har en handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler, med mål om at landbruket skal bli mindre avhengig av kjemiske plantevernmidler, samt at helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler skal reduseres.

Økte nedbørsmengder er en utfordring i forhold til tap av næringsstoffer og avrenning til vann og vassdrag. Vannforskriften stiller krav til å gjennomføre tiltak for å oppnå god økologisk status i vann og vassdrag innen 2021. Klimaendringer vil på lang sikt kunne medføre økt avrenning fra jordbruksareal og dette må det tas hensyn til i framtidig landbrukspolitikk. De deler av landet med høy dyretetthet og/eller høyere erosjonsklasser vil ha særlige utfordringer. Med store variasjoner i natur, klima og driftsmetoder er det behov for ulike prioriteringer av miljøtiltak for å hindre forurensning og driftsmessige tap. Det gis tilskudd til å gjennomføre slike tiltak med virkemidler over jordbruksavtalen. Slike tiltak vil inngå i tiltaksprogrammer etter vannforskriften. Vannforvaltningsplanenes virketid, med rullering hvert sjette år, gir også mulighet for å tilpasse tiltakene ved klimaendring og påfølgende utfordringer.

Plante- og dyrehelse

Et mildere klima og økt nedbørsmengde kan gi større problemer med plante- og dyresykdommer, skadedyr og ugras. Planteskadegjørere vil formere seg raskere, øke i utbredelse og få bedre overlevelsesevne gjennom vinteren. Et tiltak mot tap av avling og redusert kvalitet vil være å videreutvikle tjenesten Varsling Innen PlanteSkadegjørere (VIPS). Dette er en varslingstjeneste om fare for angrep og skader av sykdommer, skadedyr og ugras i viktige jord- og hagebruksvekster, og er et hjelpemiddel for å vurdere behovet for planteverntiltak. Økt nedbørsmengde vil særlig kunne føre til større problemer med soppsykdommer. På korn ser forskerne økt forekomst av sopp som danner giftstoffer (mykotoksiner) som kan være helseskadelig for både mennesker og dyr. Større problemer med plantesykdommer, skadedyr og ugras vil kunne føre til økt bruk av plantevernmidler – noe som forsterker behovet for at det fortsatt fokuseres på å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler og arbeides for å redusere risikoen ved bruk av slike midler.

For å møte utfordringer knyttet til klimaendringer, er det viktig å videreføre et effektivt og målrettet tilsyn og sikre en aktiv og offensiv overvåking og beredskap gjennom Mattilsynets ansvar på dyrehelseområdet. Dette må baseres på kontinuerlig forskning og kunnskapsutvikling fra Veterinærinstituttets side. Kunnskap om hvilke alvorlige dyresykdommer som kan forventes å ha økt risiko for introduksjon, spredning og etablering i Norge og hvilken betydning dette medfører for landbruks- og matproduksjonen, er nødvendig.

Resultatene av overvåknings- og kontrollprogram er vesentlige for forståelse av situasjonen til en hver tid. Det må sørges for at overvåkningsprogrammer, beredskapsverktøy og bekjempelsesplaner er i tråd med gjeldene regelverk og oppdatert risikovurdering.

Klimaendringers effekt på dyrehelsesituasjonen med flere sykdomsframkallende organismer vil måtte møtes med en økt bekjempelse. Endret balanse mellom miljø, smittestoff og vertsdyr for dyresykdommer og mulig økt forekomst av zoonoser må møtes med god beredskap og forebyggende tiltak.

Klimatilpasning i reindriftsnæringen

Reindrift er sterkt påvirket av klimaendringer. Reindriftsloven skal legge til rette for en bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene på en måte som tjener reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig. Reindriften skal tas vare på som et viktig grunnlag for samisk kultur, i samsvar med Grunnlovens § 110 a og reglene i folkeretten om urfolk og minoriteter.

Reindriften er drevet på tradisjonelt vis med flytting mellom ulike årstidsbeiter. Næringen er derfor sårbar for klimapåvirkning som kommer i tillegg til andre belastninger fra blant annet andre næringsinteresser, arealkonflikter og rovvilt. Slik ytre påvirkning har betydning for beiteressursene, områdebruk, flytteveier og tidspunkt for flytting. Gjennom reindriftsloven av 2007 har reinbeitedistriktene fått økt ansvar for forvaltningen av distriktenes beiteressurser. Det er viktig at reintallet holdes stabilt på et nivå som sikrer fleksibilitet når det gjelder områdebruk. For eksempel er det viktig for reineierne å ha mulighet til å flytte til andre områder dersom deres vinterbeiter låses på grunn av is og snø. Videre er det etablert beredskapsgrupper bestående av representanter fra forvaltning og næring som kan iverksette tiltak ved mer omfattende episoder med låste beiter.

Det er behov for større kunnskap om samvirke mellom ulike klimaeffekter og hvordan dette vil påvirke de ulike reinbeiteområdene. Ny kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for næringen kan medføre behov for jevnlig gjennomgang av klimatiltak i reindriftsnæringa. Avbøtende tiltak i reindriften som følge av gjengroing, endrete driftsforhold etc. vurderes i dag fortløpende av Reindriftsforvaltningen.

Klimatilpasning i skogbruket

Det er behov for økt innsats innen skogplanteforedling for å ta ut klimagevinstene som er omtalt i Meld. St. 21 (2011–2012) «Norsk klimapolitikk», men også for å sikre klimatilpasning av framtidsskogen, jf. Meld. St. 9 (2011–2012) «Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords». Skogplanteforedling som tar sikte på klimatilpasning benytter det store genetiske mangfoldet vi finner hos våre skogtrær til å skape et mer robust plantemateriale. Skogplanter basert på foredlet materialet kan således brukes over større klimagradienter enn det materialet en får ved naturlig formering. Klimatilpasning fremgår som en viktig del i strategi for skogplanteforedling 2010 – 2040, utarbeidet av Stiftelsen Det norske Skogfrøverk.

Når det gjelder klimatilpasning i en bærekraftig skogforvaltning er det også viktig å forbedre skogens stabilitet mot klimapåkjenning. Aktuelle tiltak er god skoghygiene, valg av treslag, valg av stabile frøtrær og bestandskanter, formålstjenlige program for ungskogpleie og aktsomhet ved sene tynninger og lukkede hogster. Eksisterende virkemidler i bestandspleien bør klimatilpasses og det må sikres god oppfølging av skoghygiene i eksisterende lovverk.

Økt temperatur og lengre vekstsesong vil øke skogens produksjonsevne. Det er viktig for skogbruksnæringen å utnytte mulighetsrommet ved skogplanteforedling, tilrettelegging for foryngelse og ved videre skogskjøtsel. Mulighetsområdet bør også vurderes ved skogbruksplanlegging og skogøkonomiske beregninger hvor skogen differensieres i forhold til bonitet (produksjonsevne).

Klimaendringene kan også føre til indirekte følger for skogens helsetilstand. Det er særlig bekymring for etablering av skogskadegjørere eller sykdommer som har sin naturlige utbredelse i et mildere klima utenfor Norge. Nye sykdommer på treslagene ask og alm er eksempler som viser at klimarelaterte sykdommer er på fremmarsj.

Vitenskapskomiteen for matsikkerhet i Norge (VKM) som utfører uavhengige risikovurderinger knyttet til plantehelse, har påvist spor av skadegjørere som hvis de får fotfeste i landet, kan forventes å gi katastrofepregede skogsykdommer eller skogdød.

Økt handel med tømmer- og treprodukter bidrar til at denne faren har økt betydelig de siste årene. Noen skadegjørere har også muligheter for å etablere seg i skogen under dagens klima, men gir først synlige symptomer på skader ved økt temperatur. Det er også behov for å øke kunnskapen om bekjempelse av skogskadegjørere som er naturlig hjemmehørende i Norge, da det forventes at disse skogskadegjørerne kan få et større omfang i et varmere klima.

I tillegg til å videreutvikle beredskapsstrategier og planer, kan det derfor bli behov for styrket overvåkning og enkelte forebyggende tiltak blant annet for skog nær importknutepunkter, jf. Meld. St. nr. 9 (2011–2012).

Det er planlagt revisjon av forskrift om skogfrø og skogplanter fra 1996. Ny forskrift er nødvendig for å bli mer i tråd med ny kunnskap og nytt regelverk blant annet om bruk av utenlandske treslag. Det blir viktig å praktisere den nye forskriften om bruk av utenlandske treslag på en måte som både ivaretar hensynet til biologisk mangfold og hensynet til klimatilpasning av norske skoger. Regelverket for krav til kvalitet på planter og forhold ved import og eksport av genetisk materiale må også forbedres i det nye regelverket.

Klimatilpasning blir vurdert i forbindelse med en pågående revisjon av «normaler for landbruksveier» og det er laget en egen veileder – Skogsveger og skredfare (2011) – som gir kunnskap om faren for løsmasseskred ved bygging og drift av skogsveger i bratt terreng, og hvordan slike skred kan forebygges ved riktig oppbygging av veikroppen og riktig utforming og dimensjonering av grøfter, kulverter og stikkrenner. Landbruks- og matdepartementet har påbegynt arbeidet med å revidere regelverket knyttet til planlegging og bygging av landbruksveier, og vil se dette i sammenheng med bestemmelser i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Regelverket skal bidra til gode helhetsløsninger som både kan gi skogbruket nødvendig infrastruktur samtidig som hensynene til sikkerhet og viktige miljøverdier ivaretas samt hensyn til flom- og skredfare.

Tilgjengelighet til skogressursene er avgjørende for skogbruket, men også for både skogbrannberedskap og skoghygieniske tiltak, herunder uttak av skadede trær som potensielt kan virke som formeringsmateriale for ulike skadeinsekter. I tillegg til skogveinettet er offentlig veinett avgjørende for opprydding og utdrift av tømmer etter store skogskader. Når skaden er et faktum er det viktig med effektive søknadsprosesser. I denne sammenheng er det viktig å forbedre samhandlingen mellom berørte departementer og veimyndigheter slik at oppryddingsarbeidet kommer raskt i gang.

Norske skogarealer har i den senere tid vært rammet både av større skogbranner (f.eks. Frolandsbrannen i 2008) og stormskader (f.eks. stormen Dagmar i 2011) som har utfordret sentrale samfunnsstrukturer. Beredskapsplaner i skogbruket må i større grad koordineres mellom privat og offentlig sektor for å sikre god samhandling mellom involverte aktører ved en hendelse. Når det gjelder skogbrann er det også behov for å videreføre oppfølgingen av Johnsenutvalgets innstilling fra 2008. Denne påpeker viktigheten av fullt ressurspådrag i en tidlig fase for å forhindre at små skogbranner utvikler seg til store og uhåndterlige hendelser av sektorovergripende karakter (jf. Frolandsbrannen i 2008).

Naturulykker, herunder skader direkte forvoldt av skred, storm, flom, mv., omfattes av en ansvarsdeling mellom Statens naturskadefond og private forsikringsavtaler. Rundt 50 pst. av skogarealet er ikke omfattet av private forsikringsavtaler og vil således ikke kunne få erstatning gjennom naturskadefondet. I lys av de forventede klimaendringer vil Landbruks- og matdepartementet se nærmere på hvordan en større andel av norsk skogareal kan sikres mot økonomiske tap ved klimarelaterte naturskader. Det må legges bedre til rette for informasjon om skogeierens eget ansvar for å forebygge og forsikre seg mot stormskader og lignende.

Skog som tjener til vern mot naturskader som skred, vindfall, elvebrudd og flom, såkalt vernskog, forvaltes etter norsk skogbrukslovgiving. Det kan også være skog som er til vern for annen skog, jord eller bebyggelse. Fylkesmannens landbruksavdeling har ansvar for kartlegging og kommunestyret vedtar grensene som vises på kommuneplaner. I dag er det meldeplikt og Fylkesmannen kan gi retningslinjer for hogst i vernskogen. Vernskog kan bidra med viktige økosystemtjenester i forbindelse med tilpasing til klimaendringer.

Kunnskapsproduksjon

Klimaendringene påvirker de biologiske produksjonssystemene som landbruket er en del av. Dette gjør landbruket sårbart for både gradvise klimaendringer og hendelser knyttet til ekstremvær. Forsknings- og utviklingsprosjekter, overvåkingsprogrammer, internasjonalt samarbeid og formidlingsarbeid skal vise hvordan landbruksproduksjonen i Norge blir påvirket av klimaendringene og hvordan ulike produksjoner i ulike landsdeler best kan tilpasses. Landbruks- og matdepartementet prioriterer forskningsmidler til fire innsatsområder:

1. Innovasjon og konkurranseevne i landbruks- og matsektoren

Klimaendringer vil føre til at det globale matvaresystemet får større vansker med å skaffe tilveie nok mat for å dekke økt etterspørsel. Samtidig ventes nordlige breddegrader å få lengre vekstsesong, med muligheter for økte avlinger og dyrking av nye typer vekster. For å kunne utnytte disse mulighetene kreves økt kunnskap om blant annet:

  • plantemateriale (nye sorter og tilpasning av eksisterende sorter ved planteforedling),

  • driftsformer (f.eks. økt beitebruk),

  • dyrkingsteknikk (potensielt lengre sesong, frostskader, vannproblematikk),

  • samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser av dreining av landbrukets produksjoner og områder for produksjon og matkvalitet (f.eks. å unngå at økt smittepress fra sopp gir giftstoffer i mat og fôr)

Bioteknologi tar utgangspunkt i naturlige livsprosesser og har unike muligheter til å bidra med miljø- og klimavennlige innovasjoner. I følge rapporten The Bioeconomy to 2030: Designing A Policy Agenda (2009) fra Organization for Economic Co-operation and Development (OECD), vil bioteknologiske anvendelser ha størst vekst innen landbruk og industrielle prosesser fram til 2030. Rapporten anslår at 36 pst. av all bioteknologisk anvendelse vil være i landbrukssektoren i 2030. Disse anvendelsene vil blant annet basere seg på fremtidig forskning.

2. Bærekraftig produksjon av nok og trygg mat

Et varmere klima fører til at skadegjørere og sykdommer kan etablere og spre seg til nye områder. I betydelig grad kan framtidige trusler mot dyre-, plante- og humanhelse samt biologisk mangfold komme fra hittil ukjente sykdommer og skadegjørere (ugras, insekter, bakterier, virus, sopp, nematoder). Dette krever økt kunnskap blant annet på følgende områder:

  • diagnostikk, forebygging, behandling, smittespredning og smittebekjempelse

  • sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker (zoonoser)

  • planteforedling av mer motstandsdyktige/resistente sorter

  • miljøeffekter av plantevernmidler, og alternativer til kjemiske plantevernmidler

  • omlegging av driftsformer/dyrkingsteknikk

  • effekter av klima på beitegrunnlaget og på sykdom/parasitter for rein

3. Utslippsreduksjoner, tilpasninger, samt fornybar energi

Skogpolitikken bidrar gjennom satsing på økt bruk av trevirke til ulike former for trebruk og til energiformål, og en aktiv utnytting av skogen i nærings- og klimasammenheng. Det er behov for økt kunnskap om:

  • sammenhenger mellom nedbør, jordsmonn og teknologi samt bevaring av genetisk mangfold som kan bidra til mer robuste skogproduksjonssystemer

  • treslagsvalg, skjøtsel og sammenhengen mellom skogbehandling og skaderisiko

  • overvåking og utvikling av forebyggende tiltak mot fremmede skadegjørere

  • gjennomgang av eksisterende kartleggings- og overvåkingsprogrammer i skogbruket for å avklare behov for eventuelle endringer på grunn av klimatilpasning

4. Kunnskapsutvikling for forvaltningen

Forvaltningen har tatt i bruk en rekke virkemidler, for at landbruks- og matsektoren skal kunne gjennomføre sine samfunnsoppgaver. Forvaltningen trenger økt kunnskap knyttet til blant annet:

  • landbruksarealers rolle mht. klimatilpasning/skadeforebygging i andre sektorer, for eksempel flom, brann og skred

  • landbrukets sektoransvar for vannforurensning som følge av avrenning og tap av næringsstoffer til vann og vassdrag

Internasjonalt forskningssamarbeid

Verden rundt oss har de siste årene vært preget av stor ustabilitet, initiert av matkrisen og finanskrisen og ikke minst påvirkninger fra vær og klima. Per i dag er Norge, på grunn av importvern og høyere prisnivå for sentrale matvarer, i noen grad skjermet fra prissvingningene på verdensmarkedet som følge av denne krisen, men ikke upåvirket. Politikkutformingen på landbruks- og matområdet søker å ta hensyn til slike forhold.

Derfor bør forskningen relatert til klima ta høyde for å belyse slike sammensatte forhold gjennom blant annet tverrfaglige tilnærmninger og samarbeid på tvers av alle slags grenser. Norge bør delta i internasjonal forskning på området for å løse felles utfordringer, heve forskningshøyden, fornye norsk forskning og kunne forstå og utnytte forskningsresultater fra andre land.

Boks 8.3 Programmer, infrastruktur og institutter

De fem landbruksfaglige forskningsinstituttene (Bioforsk, Bygdeforskning, Norsk institutt for skog og landskap, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Veterinærinstituttet) har en betydelig forsknings- og utredningsportefølje innen landbruk, mat- og fôrproduksjon. Denne må opprettholdes og videreutvikles. Siden det er stor usikkerhet om endringene av klima, så må det forskes bredt på hvordan jordbruket takler ulike scenarier av endringer i klima.

Norges forskningsråd har gjennom programmene BIONÆR og NORKLIMA hatt flere utlysninger knyttet til klimatilpasninger i landbruket. Mange av problemstillingene i teksten ovenfor inngår også i det brede nasjonale forskningskonsortiet BIOKLIMA; National Infrastructure for Studying Climate Effects in Natural and Agro-ecosystems. Det er startet opp et forprosjekt som ser på muligheten for å bygge opp en forskningsinfrastruktur som kan tilby et klimakontrollert anlegg for eksperimentelle studier av jord, vann, planter og klimagasser, der man også kan studere frost. Norge er også aktivt involvert i et internasjonalt programsamarbeid knyttet til klimatilpasning i landbruket.

8.3 Fiskeri og havbruk

De antatte virkningene av endret vanntemperatur, høyere vannstand og kraftigere vær vil kreve tilpasninger innenfor hele Fiskeri- og kystdepartementets ansvarsområde. Det er viktig å få tilstrekkelig kunnskap om virkningene av klimaendringer og havforsuring på de marine økosystemene, og tilpasse fiskeri- og kystforvaltningen til de nye betingelsene. Det vises for øvrig til kapittel 8.5 om infrastruktur som blant annet omhandler vurderinger i transportetatene om risiko knyttet til følger av klimaendringer som ekstremvær og stormflo.

Det er satt i gang en omfattende innsats for å få mer kunnskap om havets rolle i klimasystemet og konsekvenser av klimaendringer for marine økosystemer og ressurser. Prosjektene viser at en rekke ulike klimafaktorer vil påvirke marine organismer både på individ- og bestandsnivå. Klimaendringer reiser forvaltningsmessige utfordringer for Fiskeri- og kystdepartementet.

Fiskeri- og kystdepartementet har utarbeidet en klimastrategi for egne ansvarsområder. Målet med strategien er å gjøre fiskeri- og kystforvaltninga best mulig rustet til å møte utfordringene som kan komme som følge av klimaendringer, og til å bida til å redusere klimagassutslipp fra egen sektor. Et vesentlig tiltak for å tilpasse seg klimaendringer er å videreføre gode overvåkningsserier. Om vi følger med på faktorer som temperatur, forsuring, bestandsutvikling, fiskehelse og mattrygghet, har vi et bedre grunnlag for å iverksette mottiltak. Havforskningsinstituttet står for hovedtyngden av klimaovervåkningen i havet. Økt CO2 i atmosfæren fører til økt opptak av CO2 i havet. Havforskningsinstituttet startet overvåkning av havforsuring i 2010. Det er startet en rekke prosjekter som skal undersøke virkningen av havforsuring på arter ulike steder i næringskjeden, som raudåte, hummer, makrell, torsk og kamskjell. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) har ansvar for forskning på og utvikling av miljøfôr (klimafôr) til oppdrettsfisk, samt sjømattrygghet og -kvalitet.

Når det gjelder reduksjon av klimagassutslipp, har FKD tatt initiativ til arbeidet med en norsk standard for klimaspor for sjømat i regi av Standard Norge. Arbeidet forventes å bli ferdigstilt våren 2013.

Boks 8.4 Hav21

Strategigruppen HAV21 ble etablert høsten 2011 av regjeringen. Mandatet for HAV21 var å utarbeide et forslag til en helhetlig forskningsstrategi for hele det marine fagfeltet som kan bidra til en mest mulig målrettet og effektiv bruk av marine forskningsressurser. Strategigruppen la frem sin rapport «FoU-strategi for en havnasjon av format» 7. november 2012.

I strategien peker HAV21 på forsknings- og kunnskapsbehov som må løses for å utvikle den marine sektoren i retning av regjeringens visjoner om å være verdens fremste sjømatnasjon, sikre et rent og rikt hav for kommende generasjoner og å drive helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. HAV 21 slår fast at det er klokt å satse videre på marin sektor som er et område der Norge gjør det godt.

Kunnskapsbehovene i marin sektor blir stadig mer kompliserte. Sammensatt og tverrfaglig forskning og utvikling er nødvendig. Tverrfaglige og tverrsektorielle prosjekter mellom naturvitenskap, teknologi, samfunnsforskning og humaniora anbefales og den brede norske kunnskapsbasen innenfor offshore og maritim sektor må utnyttes.

HAV21 tar utgangspunkt i at Norge i dag har en bred tilnærming til marin forskning og utvikling. En videreføring av denne strategien ligger til grunn for strategigruppens anbefaling av sju prioriterte hovedområder: samfunnsforhold, kunnskap om økosystemet, Nordområdene, høsting og kultivering av nye marine råvarer, fiskehelse og bærekraftig, sunn og trygg sjømat, mat og marked og teknologi. Hovedprioriteringene er ikke rangert.

8.4 Helse

Mange former for helserisiko påvirkes av klimaendringene. Klimaendringer vil kunne medføre negativ utvikling for vannforsyningen. Infeksjoner som følger med mat og drikke er blant de vanligste infeksjonene i verden, og slike sykdommer er sensitive for klimaendringer. Klimaendringene vil kunne bety økt risiko for sykdommer som overføres av mygg, flått eller snegler. Flom og skred er sammen med storm de klimarelaterte naturfenomen som tar flest menneskeliv i Norge. Klimarelaterte ulykker og sykdommer er en del av det samlede norske risikobildet. Men det er ikke ventet at klimaendringene vil medføre store endringer i dødelighet i Norge. Norge er et trygt land og den norske befolkningen har generelt god helse. Dette innebærer at vi også har et godt utgangspunkt for å håndtere de utfordringene som følger med klimaendringene.

Trygghet for at liv og helse ivaretas er en grunnleggende verdi i vårt samfunn og bidrar til økt livskvalitet. Det handler dels om å forebygge sykdom og skader og dels om å sikre et medisinsk faglig tilbud og beredskap. Ved hendelser som truer liv og helse mobiliseres store ressurser, og samfunnet legger vekt på at alle i Norge skal være trygge uavhengig av geografi. Ansvaret for å ivareta liv og helse ligger hos alle sektorer og virksomheter innenfor deres respektive ansvarsområder.

Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for helsetjenesten i Norge. Departementet styrer helsesektoren gjennom regelverk, årlige bevilgninger i statsbudsjettet og ved hjelp av statlige etater, virksomheter og foretak. Ansvaret for behandling, forskning og overvåking er forankret i Helse- og omsorgsdepartementet. En god organisering og tydelige ansvarsforhold er i seg selv en viktig forutsetning også for å takle de utfordringene som klimaendringene vil kunne skape.

Den enkelte matprodusent og det enkelte vannverket har ansvar for at det de omsetter er helsemessig trygt. Mattilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av regelverket på mat- og drikkevannsområdet. Helsemyndighetene har en rekke rutiner for å overvåke utviklingen av sykdomsbildet i Norge, også for sykdommer som er knyttet til klimaendringene. Legene er blant annet pliktige å rapporter om forekomsten av over 50 smittsomme sykdommer inn til et eget meldingssystem som drives av Statens institutt for folkehelse. Helsedirektoratet har ansvaret for vurdering av kritisk sårbarhet, aktuelle tilpasningstiltak og utfordringer for helsesektoren. Nasjonalt folkehelseinstitutt har ansvar for å vurdere helsekonsekvenser av aktuelle endringer for norske forhold, som f.eks. temperatur, vannkvalitet og forekomst av vektorer.

Drikkevannsforsyning og klimaendringene

Betydningen av drikkevann som årsak til næringsmiddelbårne infeksjoner er sannsynligvis større i Norge enn i andre industriland, blant annet på grunn av utbredt bruk av overflatevann.

Planlegging, igangsetting og gjennomføring av nye tiltak med sikte på bedre å innarbeide hensynet til klimaendringene i relevante beslutningsprosesser er ivaretatt i §§ 5 og 9 i lov om folkehelsearbeid som trådte i kraft 01.01.2012. I denne forbindelse aktualiseres at et «føre-var-prinsipp» og en beredskap i forhold til mulige konsekvenser at klimahendelser (jf. § 28 i folkehelseloven) blir tatt inn i kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser og kriseplaner.

Det kan forholdsvis lett gjennomføres avbøtende tiltak for bedre råvannskvalitet, eller for sikring av behandlingsanleggene. De mest utsatte anleggene er også forholdsvis lette å identifisere. Inntrenging av avløpsvann i drikkevannsnettet er imidlertid vanskeligere å forutse fordi tilstanden på ledningsnettet ikke er godt nok kjent. Tilpasninger vil dermed bli vanskeligere på dette punktet. Forbedret overvåking av vannkvaliteten og gjennomføring av avbøtende tiltak i råvannskilden og på behandlingsanlegget er relativt lett gjennomførbare. Sikring av ledningsnettet mot inntrenging av avløpsvann er både vanskeligere og mer kostbart.

Mattilsynet peker på behovet for vedlikehold og fornyelse av forsyningssystemene for drikkevann. Ansvar for sikker og trygg drikkevannsforsyning hviler på kommunene og andre som er eiere av vannforsyningssystemer.

Mattilsynet gjennomførte i 2012 en nasjonal tilsynskampanje med ledningsnettet for drikkevann som fokusområde. Drikkevann var også et tema for en beredskapsøvelse i 2012 i fylkene Buskerud, Vestfold og Telemark. Drikkevann ble valgt ut for å øve på samarbeidet med fylkesmennene og blant kommuneoverlegene. Øvelsen viste at det i ettertid er behov for å tydeliggjøre roller og ansvar sammen med fylkesmennene.

Det er også nedsatt en gruppe med berørte departementer og etater som skal vurdere utfordringer mht. drikkevann og ledningsnett.

Vektorer

Folkehelseinstituttet og Veterinærinstituttet driver prosjektet www.flattogflue.no, der de i samarbeid med landets jegere kartlegger utbredelsen av skogflått og hjortelusflue. Dette går årlig, og vil fortsette i årene som kommer. Folkehelseinstituttet har samlet flått i og utenfor utbredelsesområdet for den flåttoverførte virussykdommen TBE og analysert for TBE. TBE er en av de vektoroverførte sykdommer som høyst trolig vil bli vanligere med de framtidige klimaendringer.

Internasjonalt samarbeid

Videre deltar Norge aktivt i miljø- og helseprosesser i regi av Verdens helseorganisasjon, herunder gjennomføring av protokollen om vann og helse hvor Norge ivaretar lederskapet for byrået i perioden 2011–2013. Vannprotokollen har blant annet veiledning om håndtering av klimaendringer i forhold til drikkevann.

Norge har sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av Parma-erklæringen fra 2010 som ble vedtatt på Verdens helseorganisasjons 5. ministerkonferanse for miljø og helse i Europa. Erklæringen identifiserer hovedutfordringene knyttet til helse og miljø i Europa og anviser ulike måter å angripe dette arbeidet på, både faglig og politisk og gjennom aktiv deltakelse fra berørte grupper. Beskyttelse av barns helse og beskyttelse av helse og miljø mot klimaendringer er to av satsingsområdene i erklæringen.

Norge deltar også aktivt i ulike europeiske faglige nettverk, blant annet i møter om helse og klima samt overvåkning av nye og eksisterende vektorer (ECDC/VBORNET).

8.5 Infrastruktur og bygninger

Transport

Transportsystemene i Norge vil være utsatt for klimaendringene. Økte nedbørsmengder og mer intense nedbørshendelser er ventet å gi særlige utfordringer for veg og jernbane, både i form av økt slitasje, skade på veg og banenettet og trafikkavbrudd. Men også sjø- og lufttransport vil være utsatt ved mer ekstremvær, havnivåstigning, stormflo og generelt større klimatiske påkjenninger.

Samfunnet er avhengig av et velfungerende transportsystem, og avbrudd får raskt betydelige samfunnsmessige konsekvenser. Regjeringens mål for transportpolitikken er å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem som dekker samfunnets behov for transport og fremmer regional utvikling.

Klimapåkjenninger og hendelser er hyppige årsaker til transportavbrudd og vurderes som en betydelig risiko for transportsektoren også i dagens klima. Samferdselsmyndighetene legger derfor stor vekt på å ivareta hensynet til klimaet og de forventede klimaendringene i sin planlegging. Transportetatene har gjennom flere år arbeidet målrettet med å revidere etatsvise håndbøker, retningslinjer og standarder knyttet til vedlikehold av eksisterende, og bygging av ny transportinfrastruktur, basert på ny kunnskap om et endret klima.

Samferdselsdepartementet har ansvar for transportsektoren i Norge, og legger de overordnede rammene for politikkutvikling for transportsektorene. Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for sjøtransport. Nasjonal transportplan utgjør transportsektorens viktigste strategidokument, og er en felles plattform for utvikling av transportsektoren i 10-årsperioder. I forbindelse med Nasjonal transportplan (NTP) 2014–2023 er det nedfelt i retningslinjene for transportetatene at hensynet til klimaet og forventede klimaendringer skal legges til grunn for forslagene til planer og prioriteringer.

Samferdselsdepartementet sluttførte i 2007 en analyse av sårbarhet og risiko innen samferdsel – i et tverrsektorielt perspektiv (SAMROS I). Samferdselsdepartementet vil i løpet av våren 2013 avslutte et oppfølgingsprosjekt, SAMROS II, som skal gi forbedret oversikt og oppdatert kunnskap om risiko i samferdselssektoren. Gjennom prosjektet kartlegges kritiske objekter innen transport og ekom, eksempelvis strekninger, terminaler, kontrollsentraler mv., hvis bortfall vil medføre særlige utfordringer for samfunnets transport- og kommunikasjonsevne. Det vil i prosjektet bli lagt særlig vekt på å konkretisere tiltak for sikring av objektene, i tillegg til beredskap ved funksjonssvikt. Formålet er å sikre at objektene er tilstrekkelig robuste til å motstå ulike typer påkjenninger, herunder klimaendringer og ekstremvær. For sjøtransporten gjennomføres sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) av utsatte farleder og navigasjonsinstallasjoner. Kystverket vil vurdere behovet for flere bøyer for måling av vind, strøm og bølgehøyde og sørge for publisering av datamateriale.

Kartlegging og utredning har stått sentralt i transportetatenes klimatilpasningsarbeid. Statens vegvesen har, i samarbeid med Jernbaneverket, gjennomført FOU-prosjektet ‘Klima og transport’. Det er fire grupper av tiltak som foreslås: tiltak for ny transportinfrastruktur, for eksisterende veg- og jernbanenett, for beredskap og for utvikling av kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning. ‘Klima og transport’ har gitt transportetatene mye kunnskap om effekten av klimaendringer og hvordan klima og klimaendringer kan ivaretas i transportsektorene. Gjennom koordinering, felles utveksling av erfaringer og samarbeid med andre etater kan transportetatene i større grad gjennomføre effektive sikringstiltak og utvikle stadig bedre beredskap mot ekstramværsituasjoner. Jernbaneverket har utviklet trinnvis beredskap og varslingsrutiner for ekstreme værsituasjoner og flom. Statens vegvesen jobber med tilsvarende. Det er etablert godt samarbeid mellom transportetatene og NVE, blant annet gjennom en nasjonal skredvarslingstjeneste. Det vil fortsatt være behov for å bygge kunnskap.

Statens vegvesen, Jernbaneverket og NVE har satt i gang et FOU-prosjekt som bygger videre på blant annet ‘Klima og Transport’. Prosjektet har fått navnet ‘Naturfare – infrastruktur, flom og skred’. Formålet er å oppnå en mer robust infrastruktur og bedre samhandling i naturfaresituasjoner. Prosjektet fokuserer på områder hvor økt samarbeid mellom etatene er avgjørende for bedre beredskap og håndtering av risiko og hendelser. Problemstillinger knyttet til skred og flom er i fokus. Nærmere utredninger av risiko- og sårbarhetsanalyser, håndtering av vann på avveie, kartlegging, varsling og sikring mot skred og flom, beredskap og kvikkleire er i gang. Prosjektet ble startet i 2012 og vil pågå over fire år.

Avinor har gjennomført et betydelig arbeid for å kartlegge klimaendringenes innvirkning på lufthavnene i Norge. For å få en mer systematisk oversikt over klimarelatert sårbarhet, er det planlagt gjennomføring av et større kartleggingsprosjekt i 2013.

Økt kunnskap følges opp av konkrete tiltak. Samferdselsmyndighetene vil sørge for at denne nye kunnskapen og de erfaringene man har fra pågående prosjekter blir systematisert og formidlet til de ansvarlige transportmyndigheter på alle forvaltningsnivåer. Blant annet har det som et resultat av ‘Klima og transport’ blitt foretatt endringer i Statens vegvesens regelverk og håndbøker. Det vises blant annet til at det er gjennomført økte krav til klimahensyn ved veg- og jernbaneplanlegging og i risiko- og sårbarhetsanalyser, strengere krav til valg av dimensjonerende verdier for flom og avrenning, tiltak for økt drenskapasitet, nye veiledere for håndtering av skredrisiko og skredsikring m.m. I tillegg til endringer i regelverket kommer forslag til klimatilpasningstiltak som gjelder forvaltning av vegnettet. Disse er under vurdering og diskusjon. Kystverket vil i 2013 revidere molohåndboken og klimaendringene vil være en viktig forutsetning for dette arbeidet.

Det er et særlig behov for å sørge for at det er tilstrekkelig regelverk, kompetanse og kapasitet på kommunenivå til å ta hensyn til følgene av klimaendringene ved den lokale vegbyggingen. Endringer i regelverket nedfelt i Statens vegvesens håndbøker bør kunne komme til nytte på alle forvaltningsnivåene. Kommunale veger vil ofte bli enda mer påvirket av mer nedbør og intense nedbørhendelser. Tettere avrenningsflater, kortere responstid og stedvis slitt infrastruktur gjør det vanskeligere å ta unna vannet.

Vedlikeholdsetterslep for veg og jernbane øker sårbarheten for et endret klima. Å minske dette etterslepet for å tilpasse veg og jernbane til et endret klima er derfor viktig.

Bygninger

Byggsektoren er stor, fragmentert og kompleks. Den påvirker alle deler av befolkningen og omfatter en stor og viktig næring som har sterk innvirkning på andre deler av samfunnet. Regjeringens hovedmål for sektoren er at vi i Norge skal ha godt utformede, sikre, energieffektive og sunne bygg.

Virkningene av klimaendringene i Norge vil få stor betydning for hvilke krav som må stilles til bygninger. Dette gjelder både plassering av bygninger og nødvendige bygningstekniske tiltak på grunn av økt skred- og flomfare, mer overvann og stigende havnivå.

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for byggsektoren i Norge og legger overordnede rammer for utviklingen når det gjelder regelverk, budsjettmidler, forskning, organisering og informasjon. Direktoratet for byggkvalitet har en sentral rolle i å forvalte og utvikle det tekniske regelverket for bygg, sikre oppdatert kunnskap og gi veiledning og informasjon til aktørene innen byggsektoren. Byggsektoren er sammensatt av mange aktører som har viktige roller i bygningspolitikken. Det gjelder byggenæringen, offentlige og private bygg- og boligeiere, kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, og en rekke øvrige offentlige etater.

Byggsektoren har lagt stor vekt på å øke kunnskapen om klimaendringers virkninger på bygg. Kunnskapsoppbygging er en viktig del av tilpasningsarbeidet som en første fase. SINTEF Byggforsk har på oppdrag fra Direktoratet for byggkvalitet utarbeidet en klima- og sårbarhetsanalyse. Analysen gir fylkesoversikter over ulike klimaparametre. Hensikten har vært å få et bedre grunnlag for å vurdere hvilke tiltak og virkemidler som bør iverksettes. Basert på analysen har SINTEF Byggforsk foreslått tiltak for å redusere klimasårbarheten i byggenæringen og styrke tilpasningsevnen. Når det gjelder klimaendringer og faren for råte ved vedvarende fuktigere klima, foregår det i regi av Treteknisk Institutt og Institutt for skog og landskap forskning og utvikling for å komme fram til bedre beskyttelse av trevirket mot fuktighet. Dette dreier seg om konstruktiv beskyttelse, utvikling av nye miljøvennlige impregneringsvæsker, påførbare beskyttelsesmidler, bruk av rett treslag og trekvalitet samt helt nye beskyttelsessystemer som bruk av elektroder. Mange av prosjektene har fått støtte fra Trebasert innovasjonsprogram i Innovasjon Norge.

Plan- og bygningsloven og det tekniske regelverket i medhold av loven er helt sentrale virkemidler for bygningsmyndighetene for å forebygge skadelige virkninger av klimaendringene. Et tydelig, oppdatert og effektivt regelverk skal brukes for å legge føringer på utviklingen for å møte virkningene av klimaendringene. Dette er framhevet i Meld. St. 28 (2011–2012) «Gode bygg for eit betre samfunn», som ble fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet våren 2012. Meldingen legger stor vekt på betydningen av å ha fokus på klimaendringene og behovet for å ta hensyn til virkningene av framtidige klimaendringer når dagens bygg blir oppført.

Det framgår av meldinga at behovet for regelendringer på bakgrunn av ny kunnskap om virkningene av klimaendringer vil bli vurdert. Dette gjelder særlig vurdering av endringer i byggteknisk forskrift (TEK 10). Det framgår også at Regjeringen vil medvirke til å styrke kompetansen og faktagrunnlaget til kommunene om klimatilpasning og klimafarer. Blant annet vil det bli vurdert nye verktøy og metoder som vil lette kommunenes muligheter for å ta hensyn til klimaendring, for eksempel vil det bli vurdert verktøy for å sikre en fuktsikker byggeprosess slik at fuktsikring tas på alvor i byggeprosessen.

Videre blir det i meldinga lagt vekt på at det vil bli vurdert å utvikle lokale klimaindekser og klimasoner for å gjøre det tydelig hvilke krav som bør stilles til bygningsmassen i den kommunale arealplanleggingen. Slike klimadata og -indekser har i liten grad vært tilgjengelig for geografisk differensierte vurderinger av hvor egnet en gitt teknisk løsning er i et gitt klima. Slike indekser vil kunne være viktig for å utvikle tilpasningstiltak.

Kraftforsyning

Den norske kraftforsyningen er en del av samfunnets kritiske infrastruktur, ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning. Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og utgjøre en trussel for liv og helse. Klimaendringene innebærer at enkelte av de forholdene som i dag utgjør en risiko for kraftforsyningen kan bli forsterket i framtida. Dette kan innebære økte vedlikeholdsbehov og økt risiko for skade og strømbrudd. Samtidig vil mer nedbør kunne gi økt potensiale for kraftproduksjon.

Næringsaktørene består av over 300 offentlige og private selskaper organisert på ulike måter rundt produksjon, overføring og omsetning av kraft. Olje- og energidepartementet har ansvaret for energiforsyningen i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) forvalter kraftressursene og energisystemene på vegne av departementet. NVE legger rammene for produksjon, omsetting, overføring og energibruk og har ansvaret for kraftsystemet, leveringskvalitet, sikkerhet og beredskap i kraftforsyningen. NVE har også ansvar for konsesjonsbehandling av saker som gjelder inngrep i vassdrag, kraftproduksjon og kraftledninger. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er av Justisdepartementet gitt myndighet for elsikkerhet og har i tillegg et ansvar for oppfølging av andre myndigheters sikkerhets- og beredskapsarbeid. Sammen har NVE og DSB et bredt spekter av virkemidler for å sikre at kraftforsyningen er sikker, også med tanke på den økte risikoen som framtidige klimaendringer vil kunne utgjøre.

NVE har ansvar for å kartlegge konsekvenser av klimaendringene for sine ansvarsområder og sørge for nødvendige tilpasninger. Endringer i klimaet medfører behov for en løpende klimatilpasning for å unngå uønskede hendelser som kan medføre fare for tap av menneskeliv, materielle skader og ramme viktig infrastruktur og samfunnsfunksjoner. Tilpasningen må bl.a. fokusere på tilstrekkelig sikkerhet og beredskap innen kraftforsyningen og å bidra til å forebygge skader som følge av naturhendelser som flom og skred.

Boks 8.5 NVE følger opp kraftbransjen

Kraftbransjen må tilpasse seg et endret klima for å ivareta forsyningssikkerheten. NVE følger opp i blant annet konsesjonsbehandlingene og gjennom økt fokus på tilsyn. I 2009 gjennomførte NVE en kartlegging av kraftbransjens klimabevissthet og tilpasningsaktiviteter, og en tilsvarende undersøkelse ble gjennomført i 2012. Rapporten «Klimautfordringer i kraftsektoren frem mot 2100» er tilgjengelig på NVEs nettsider.

NVE skal påse at vassdragsanlegg ikke innebærer fare for skade på mennesker, miljø og eiendom (tredjeperson). Arbeidet består i hovedsak av kontroll og godkjenning av tekniske planer, kontroll og godkjenning av revurderinger (sikkerhetsvurderinger), kontroll med bygging av anlegg, og tilsyn med eksisterende anlegg og anleggseiere i form av inspeksjoner og revisjoner.

Kravet til konsesjonsbehandling for aktørene i denne sektoren er et viktig instrument for NVE og i NOU 2010: 10 ble dette framhevet som en styrke for tilpasningsarbeidet i sektoren. Ordningen har utgangspunkt i blant annet energiloven, vannressursloven, vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven. En forutsetning for at et selskap får konsesjon til å drive innen kraftforsyning er at de tilfredsstiller krav til sikkerhet, for bygging, oppstart og drift av anlegg. For eksempel gir energiloven vid anledning til å sette vilkår så lenge det er en saklig sammenheng mellom vilkåret og konsesjonspliktig tiltak. Ved vannkraftanlegg kan det stilles krav om tiltak for å redusere skaderisiko ved flom, erosjon, havnivåstigning med mer. I retningslinjer for flomberegninger er det gitt anbefalinger om hvordan virkninger av klimaendringer skal vurderes.5 NVE har et særlig fokus på oppfølging av disse retningslinjene ved planlegging av nye damanlegg og kontroll av eldre dammer.

Damsikkerhetsforskriften omfatter alle dammer som kan innebære risiko for skade på tredjepart og inneholder krav om at sikkerheten rundt alle damanlegg vurderes med intervaller på 15–20 år. Formålet med disse vurderingene er blant annet å fange opp endringer i påkjenninger som flomstørrelse, vind, bølger og istrykk, også med hensyn til framtidige klimaendringer. NVE har i 2012 gjennomført en kartlegging av kraftbransjens bevissthet omkring klimaendringene.

Overvåking og tilsyn med damanleggene under normal drift og i krisesituasjoner bør tilpasses sannsynlige klimaendringer, for eksempel bør det tas hensyn til hyppigere forekomster av flommer på vinteren, og planleggingen av nødvendig vedlikehold og oppgradering bør tilpasses endringer i avrenningsmønster. Damsikkerhetsforskriften setter krav til dameiernes beredskap mot situasjoner som kan innebære fare for skader. Beredskapsplanen skal bygge på en analyse av risiko og sårbarhet. Den skal holdes oppdatert og revideres minst hvert tredje år. Dersom risiko øker som følge av klimaendringer, må dette gjenspeiles i planen.

I NVEs konsesjonsbehandling skal det tas hensyn til forsyningssikkerhet, noe som ofte også er en begrunnelse for søknader om reinvestering og oppgradering. Store deler av nettet ble bygget på 1960-, 70- og 80-tallet. Levetiden for anleggene, tilsier at det fremover er behov for store reinvesteringer og oppgraderinger. Her vil klimatilpasning bli et sentralt tema. Kraftledninger skal dimensjoneres for å tåle forventede laster i ulike typer ekstremvær. Sikker drift og vedlikehold under alle værforhold, er et annet hensyn som søkes ivaretatt under planleggingen. Valg av trasé er viktig både i forhold til å redusere klimapåkjenninger, og lette egenkontroll og vedlikehold. NVE forventer at nettselskapene i tilstrekkelig grad fokuserer på klimaundersøkelser i sin planlegging.

Det er behov for mer kunnskap om forventede klimaendringer for å kunne utforme krav i konsesjonsprosesser og andre sammenhenger. NVE stiller allerede i dag strenge krav til konsekvensutredninger, men vil øke fokus på klimaendringer i forhold til konsesjonssøknader, konsekvensutredninger og kraftsystemutredninger. NVE har forsknings- og utviklingsaktiviteter innrettet mot klimautfordringen. Det forskes blant annet på klimendringenes effekt på hydrologi, kartlegging av klimautfordringene for kraftsektoren, endringer i lynfrekvens, betydningen av endringer i havnivå og stormflo, stormfrekvens og konsekvenser av orkaner, ising på kraftlinjer, islast på dammer og skredgenererte bølger mot dammer.

Regelverket i DSB omfatter sikkerhetskrav til anlegg som forsyner samfunnet med elektrisk kraft. Kravene innebærer at anleggene også må tåle framtidige klimabelastninger.

Boks 8.6 Utdrag fra NVEs tilpasningstrategi fra september 2010

Endringer i klimaet medfører behov for en løpende klimatilpasning for å unngå uønskede hendelser, som kan medføre fare for menneskeliv og ramme viktig infrastruktur og samfunnsfunksjoner. Klimatilpasning kan innebære både fysiske tiltak og tiltak for å få nok kunnskap om klimaendringene til å kunne fatte hensiktsmessige beslutninger. Klimaendringene vil komme med ulik hastighet og gi forskjellig utslag i ulike deler av landet. De beslutninger NVE fatter, har ulik tidshorisont. Strategien for klimatilpasning må avspeile denne virkeligheten slik at NVE gjør de rette tingene på rett tidspunkt. For å greie dette må strategien tilpasses ny kunnskap og være dynamisk.

En dynamisk strategi for klimatilpasning bør bygge på følgende prinsipper:

  • Tiltak/beslutninger som har kort levetid vurderes ut fra dagens klima

  • For tiltak/beslutninger med lang levetid, vurderes det om de må bygges for å tåle klimaendringen som forventes i løpet av levetiden, eller om de utformes ut fra dagens klima, men klargjort for forsterkinger/endringer

  • Tiltakene/beslutningene bør være klimarobuste, dvs. at de bør fungere etter hensikten selv om klimautviklingen blir noe annerledes enn forutsett

  • Klimatilpasninger som også bidrar til måloppnåelse på andre områder (naturvern, flomvern, forsyningssikkerhet osv.) er vinn-vinn tilpasninger og bør prioriteres høyt

  • Klimatilpasninger som er kostnadseffektive og som fungerer like godt eller bedre med forventede klimaendringer, bør få høy prioritet

  • Kostnadskrevende tilpasningstiltak der virkningen reduseres av forventede klimaendringer bør prioriteres lavt

NVE må ha særlig oppmerksomhet på de av NVEs forvaltningsområder der klimaendringer ventes å få særlig alvorlige konsekvenser. Dette kan omfatte endring eller presisering av krav og forskrifter innen NVEs forvaltningsområder, slik som krav til vedlikehold, modernisering, sikkerhet og beredskap i kraftforsyningen samt krav til damsikkerhet. Det kan også omfatte bistand til flom- og skredsikring og å sikre god arealbruk som forebygger fare.

Kilde: NVE

8.6 Næringsliv

Klimaendringer får virkninger for norsk næringsliv. På grunn av næringslivets mangfoldige karakter vil det være stor variasjon i hvordan klimaendringene vil berøre mulighetene for inntjening og lønnsomhet. Næringslivet spiller samtidig en viktig rolle, både for omstillingen av Norge til et lavutslippssamfunn, og for å ta i bruk utstyr og produksjonsmetoder som er tilpasset et endret klima. Videre leverer næringslivet produkter og tjenester som i stor grad bestemmer hvor robust samfunnet vil være overfor et endret klima.

Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for å utforme en fremtidsrettet næringspolitikk. Det innebærer å påvirke alle politikkområder som har betydning for verdiskaping. For å bidra til størst mulig verdiskapning er det nødvendig med videreutvikling av et kunnskapsbasert næringsliv. Bevilgningene til Innovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd er blant de største tilskuddene Nærings- og handelsdepartementet forvalter. Gjennom styringsdialogen med Innovasjon Norge legger Nærings- og handelsdepartementet blant annet vekt på miljø og energi, og Innovasjon Norge har betydelige nettverksaktiviteter som er miljørelevante.

Klimaendringene vil kunne endre rammebetingelser for deler av det norske næringslivet. For primærnæringene og for næringer som er knyttet direkte til naturgrunnlaget, vil klimaendringene kunne innebære betydelige omstillinger. Omstillinger vil også være nødvendig når klimaendringene eventuelt fører til endrede krav til lokalisering og utbygging. Statens Vegvesen har allerede endret håndbøker som legger premisser for vegbygging og entreprenørene vil måtte forholde seg til. For byggenæringen vil økte problemer med vannskader og råteskader kunne få innvirkning på bestemmelser om hvordan det bygges under TEK 10, og dermed legge nye krav til byggenæringen. Klimaendringene kan også innebære behov for omstillinger i lokalt næringsliv. Dette gjelder spesielt for næringer som baserer sin aktivitet på natur- og utendørsaktiviteter der endringer i rammebetingelsene krever et skifte fra tradisjonelle til nye aktiviteter. Dette krever både nytenkning og kompetanse. I små lokalsamfunn med en ensidig næringsstruktur kan dette være krevende.

Klimaendringene forsterker behovet for en kunnskapsbasert næringsutvikling. Omstilling som ivaretar klimahensynet krever forsknings- og innovasjonsinnsats. Ettersom næringslivet har en viktig rolle i å løse klimautfordringen må bedriftene engasjeres i samspill med den offentlige innsatsen for forskning og innovasjon. For eksempel stimulerer immaterielle rettigheter, som patenter, næringslivet til kunnskapsutvikling og fornyelse. En klimarobust næringsutvikling vil også kreve nye typer kunnskap. Når ny og klimarobust aktivitet skal planlegges i en lokal omstillingsprosess, vil det for eksempel være nyttig med tilrettelagt kunnskap om hvordan endringene vil arte seg innen et geografisk område. For at næringer som leverer for eksempel infrastrukturtjenester skal kunne gjøre dette på en bærekraftig måte, vil det være behov for gode grunndata blant annet på endringer i nedbørsmønster eller havnivåstigning.

Myndighetene har et viktig ansvar for tilrettelegging og for å skape gode rammebetingelser. Næringsaktører på sin side må også ta ansvar for en klimarobust utvikling av egen virksomhet. En god dialog mellom myndigheter og næringsaktører er helt nødvendig. Vi har allerede en godt etablert dialog mellom næringsliv og myndigheter i Norge, og det er viktig at hensynet til klimaendringer blir en naturlig del av denne. Det er også viktig å legge til grunn en føre var holdning til nye næringsmuligheter som skapes som følge av klimaendringene, særlig i nordområdene.

I lov om næringsberedskap av 16. desember 2011 understrekes behovet for samarbeid mellom næringsliv og myndigheter innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Loven omfatter også forhold som kan oppstå på bakgrunn av klimaendringene. Problemstillinger knyttet til klimaendringer har derfor vært et tema i beredskapssamarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. I de næringsbaserte beredskapsorganisasjonene innenfor Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde har temaet spesielt vært drøftet i Bygg- og anleggsledelsen.

Samhandling mellom næringer og myndigheter er viktig både for lokalsamfunnsutvikling og for lokal næringsutvikling, og gjøres i dag blant annet gjennom arbeidet med regionale planer. Det er viktig at hensynet til et endret klima inkluderes som et tema i relevant dialog mellom næringslivet og lokale og regionale myndigheter.

Aktørene i næringslivet har også et selvstendig ansvar for å integrere hensynet til klimaendringene i sin aktivitet og virksomhet. For eksempel tas det beslutninger i næringslivet hver dag om investeringer som har lang levetid, for eksempel lokalisering og utforming av næringsbygg. Næringslivet utfører også samfunnsoppdrag som krever at det tas hensyn til et endret klima. Dette gjelder for et bredt spekter av virksomheter, fra byggenæringen, til entrepenørselskaper eller selskaper som leverer konsulenttjenester til samfunnsplanleggingen. Selv om myndighetene legger premissene, må de berørte i næringslivet også ta ansvar for bærekraftighet gjennom egen aktivitet og virke. Det innebærer at aktører i næringslivet må være i stand til å utføre sin virksomhet i henhold til offentlige krav som følge av et klima i endring, samtidig som de kan være premissleverandører ved å sikre at de investeringene de gjør er robuste overfor klimaendringene. I den grad klimaendringene påvirker samfunnets infrastruktur i bred forstand, kan dette også få konsekvenser for næringslivet. Den enkelte virksomhet må vurdere hvordan avbrudd for eksempel i transport vil berøre virksomheten, og gjøre de tiltak som er nødvendig og mulig innenfor virksomhetenes rammer.

NOU 2010: 10 peker på viktigheten av at næringene selv sørger for kompetansebygging og god opplæring i forbindelse med mulige endrede krav på ulike samfunnsområder. I enkelte bransjer vil det også kunne være behov for oppbygging av kunnskap. Dette gjelder for eksempel konsulentnæringen, som gir råd til mange kommuner i planprosesser. Skal hensynet til klimaendringene ivaretas i planprosessene er det viktig at også de som gir råd til kommunene har god forståelse for hvordan dette hensynet kan og bør bygges inn.

Reiselivsnæringen er en av næringene som blir sterkt berørt av klimaendinger. Klimaendringene vil kreve en betydelig omstilling i reiselivsnæringen dersom endringene skal kunne utnyttes best mulig, samtidig som utfordringene og truslene klimaendringene medfører ikke skal gi unødvendige negative effekter. For å gi reiselivsnæringen et best mulig utgangspunkt for planlegging og gjennomføring av tilpasninger til klimaendringene, er det behov for bedre analyser av hvordan klimaendringene vil påvirke reisemønstrene globalt. Reiselivsnæringen er en global næring og klimaendringer i andre deler av verden kan ha betydning for markedet for norske reiselivsopplevelser. Norsk klima kan, til tross for forventninger om mer nedbør, kortere snøsesong, bresmelting og økt gjengroing i fjellområder og av kulturlandskap, fremstå som attraktivt og eksotisk på grunn av Norges beliggenhet. Varmere og tørrere somre i Sør-Norge kan dessuten gjøre dette området mer attraktivt for sommerturisme.

Klimaendringene kan også medføre til dels store endringer i de nasjonale reisemønstrene. Spesielt vil tilgang på sikre snøforhold ha stor betydning for hvordan trafikkstrømmene går i vinterhalvåret. Slike endringer påvirker reiselivsnæringen i stor grad. For å gi reiselivsnæringen best mulig grunnlag for planlegging og gjennomføring av bærekraftige tilpasninger, vil det være behov for analyser som beskriver hvordan klimaendringer kan medføre endrede kapasitetsbehov i alle deler av reiselivsnæringen.

Boks 8.7 Sustainable Destination Norway 2025, Vestlandsforskning (2011)

Sustainable Destination Norway (SDN) er et av tre forskningsprosjekt finansiert av Nærings- og handelsdepartementet og Norges Forskningsråd 2008–2011 for å styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen for et mer bærekraftig reiseliv i Norge. SDN har utviklet en scenariomodell basert på forskning på tre områder:

  • dialogprosesser for å utvikle bærekraftig reiseliv;

  • sammenhengen mellom klimapolitikk, klimaendringer og reiseliv;

  • og sammenhengen mellom mat og bærekraftig reiseliv.

Scenariomodellen viser alt i alt at en ambisiøs klimapolitikk kan kombineres med god lønnsomhetsutvikling i reiselivsnæringen og økning i antall utenlandske turister til Norge. Et viktig poeng er at alle de ulike globale sosioøkonomiske utviklings- og klimapolitikkscenarioene vil føre til at både antallet internasjonale turistankomster og lønnsomheten dobles. SDN påpeker likevel behovet for sterkere virkemidler for å nå målet om et mer bærekraftig reiseliv.

Fotnoter

1.

Konvensjonen for biologisk mangfold, COP10, Decision X/33

2.

Framstad et. al. NINA rapport 888, 2012

3.

FNs klimapanel, 4. hovedrapport, Climate Change 2007 – Impacts, adaptation and vulnerability, kap 4.6

4.

Ref. Rusch, G. M. (2012). Klima og økosystemtjenester, Norske økosystemers potensial for avbøting av og tilpasning til klimaendringer. NINA rapport 792

5.

Retningslinjer for flomberegninger, NVE 2011.
Til forsiden