Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 34 (2012–2013)

Folkehelsemeldingen— God helse – felles ansvar

Til innholdsfortegnelse

2 Helseutfordringer i det 21. århundret

Den norske befolkningen har god helse. Levealderen øker, det har vært en betydelig reduksjon i for tidlig død av hjerte- og karsykdommer de siste tiårene, og undersøkelser av egenrapportert helse tyder på at helsetilstanden i den voksne befolkningen i hovedsak er god.

Parallelt med utviklingen i helse og levealder har det skjedd gjennomgripende endringer i det norske samfunnet som påvirker livsbetingelsene. Vi lever i dag i et samfunn med større kulturelt, religiøst og etnisk mangfold. Globalisering påvirker samfunnet på mange områder. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi i rivende utvikling påvirker hverdags- og arbeidsliv.

Det har foregått en utdanningsrevolusjon som preger samfunnet. De aller fleste begynner i videregående opplæring og antallet som tar høyere utdanning er stadig økende. Arbeidslivet er mer kompetansebasert og internasjonalisert. Økonomisk velstand omfatter en økende del av befolkningen, og forbruket vokser. Samfunnet både rommer og aksepterer større variasjoner i samlivs- og familieformer.

Bosettingsmønsteret er i endring med økende grad av sentralisering. I dag bor nesten halvparten av landets innbyggere i storbyregionene. Alderssammensetningen i befolkningen varierer mellom sentrale og mindre sentrale strøk. Trenden er at ungdom flytter ut og at mindre sentrale strøk har fått en relativt høy andel eldre i befolkningen.

Befolkningsstatistikken til Statistisk sentralbyrå fra 2011 viser at 67 prosent av den voksne befolkningen lever i samliv, ett av fire par er samboere mens resten er gifte. Tallet på skilsmisser er på rundt 10 000 i året. Utviklingen i samlivsmønsteret til foreldrene gjør at andelen barn som bor med begge foreldrene synker gradvis med alderen. Etter hvert som barna blir eldre øker andelen som lever med steforeldre tilsvarende. En økende andel av befolkningen bor alene. I folke- og boligtellingen for 2011 framgår at 40 prosent av husholdningene, om lag 880 000, utgjøres av én person. Andelen husholdninger med barn har gått ned.

For mange er barndom og ungdomstid blitt forlenget sammenliknet med tidligere generasjoner. Generasjonskløften er også langt på vei borte. Foreldre deler gjerne musikksmak med barna. Mobiltelefon, internett og sosiale medier har ført til store endringer i samværsmønstre, ikke minst for ungdom. Store deler av ungdomslivet utspilles gjennom sosiale medier.

2.1 Økende levealder og endringer i sykdomsbildet

For hundre år siden var situasjonen i Norge preget av dårlige levekår, dårlig ernæring, trangboddhet og dårlige hygiene- og sanitærforhold. Dette gjorde at fattigdomssykdommer som tuberkulose og andre infeksjonssykdommer dominerte. Sykdommene kunne heller ikke behandles effektivt. Hvert tiende barn døde i løpet av første leveår.

I dag er levestandarden dramatisk forbedret og sykdomsbildet helt forandret. Kreftene bak den generelle utviklingen i dødelighet første halvdel av 1900-tallet var først og fremst et fall i spedbarnsdødeligheten, betydelig reduksjon i alvorlige infeksjonssykdommer, utvikling av mer effektive medisiner og en generell samfunns- og velstandsutvikling. Fra siste halvdel av 1900-tallet er det først og fremst reduksjon i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer som har hatt betydning.

I midten av 1800-tallet var forventet levealder ved fødsel i Norge snaut 50 år, se figur 2.2. Fra århundreskiftet økte levealderen i Norge jevnt til omlag 72 år rundt 1950 og 79 år i 2000 for menn og kvinner samlet. I 2011 var forventet levealder 79 år for menn og 83,4 år for kvinner. Kjønnsforskjellene i levealder gjør at nyfødte jenter i 2011 kunne forvente å leve mer enn fire år lenger enn nyfødte gutter.

På 1950-tallet var Norge det landet som hadde den høyeste forventede levealderen i verden, mens det i dag er et titalls land som kommer bedre ut. I Japan, Australia, Sveits, Italia, Island, Sverige, Singapore og Israel har både menn og kvinner høyere levealder enn i Norge. I tillegg lever franske og spanske kvinner lenger enn norske. Vi vet ikke sikkert hvorfor flere land i dag har lengre levealder enn Norge. Røyking er en av de viktigste årsakene til levealdersforskjeller blant høyinntektsland, og kan forklare en del av denne utviklingen. Videre vet vi at Norge har høy dødelighet blant unge voksne menn og at forskjeller i dødelighet i høy alder har økende betydning for internasjonale levealderforskjeller blant land med lav spedbarnsdødelighet.

Figur 2.2 Utvikling i forventet levealder

Figur 2.2 Utvikling i forventet levealder

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Økende levealder og flere eldre i befolkningen fører til at det er flere som lever med kroniske sykdommer. I dag er det kreft, hjerte- og karsykdommer, lungesykdommer, psykiske plager og lidelser, muskel- og skjelettsykdommer og andre smertetilstander som har størst betydning for befolkningens helse. I 2011 var kreft og hjerte- og karsykdommer de mest vanlige dødsårsakene.

Figur 2.3 Befolkningsframskriving til 2030

Figur 2.3 Befolkningsframskriving til 2030

Kilde: Norgeshelsa.no, Statistisk sentralbyrå

2.1.1 Sammensetning av befolkningen

Framskrivninger fra Statistisk sentralbyrå og FNs befolkningsdivisjon viser at Norge kan forvente økende levealder gjennom hele inneværende århundre fram til 2100. Økningen forventes å avta noe fra 2020. Forventet levealder for menn og kvinner kombinert, som i følge framskrivingene vil være 82 år i 2020, forventes å øke til 90 år i 2100.

Figur 2.3 viser Statistisk sentralbyrås framskriving av alderssammensetningen i befolkningen mot 2030. Det er anslått at aldersgruppene i yrkesaktiv alder vil utgjøre en synkende andel av befolkningen, mens aldersgruppene fra 65 år og eldre vil utgjøre en økende andel av befolkningen. Norge har i dag en betydelig befolkningsvekst og forventes å nå 6 millioner innbyggere innen 2030. Den største usikkerhetsfaktoren i befolkningsframskrivningene er innvandringen som også vil påvirke andelen eldre i befolkningen.

Uavhengig av befolkningssammensetning vil det absolutte antall eldre øke. Sykdomsmønsteret i befolkningen vil bære preg av dette. Et hovedfunn fra den globale sykdomsbyrdestudien fra 2010 er at økende levealder er forbundet med flere år med nedsatt helse og sykdomsbyrde fra ikke-dødelige tilstander og lidelser. Helseutfordringer knyttet til høy alder med Alzheimers sykdom, andre former for demens, psykiske lidelser hos eldre, kroniske smertetilstander og samtidige sykdommer i flere organsystemer vil i økende grad prege folkehelseutfordringene i de kommende tiår.

2.1.2 Sosiale forskjeller i helse

Samtidig som levealderen har økt for alle har grupper med lang utdanning og høy inntekt hatt den beste utviklingen. Dette blir vist i en nyere norsk registerstudie over trender i forventet levealder hos 35-åringer fra 1960 til 2009, se figur 2.4. Resultatene kan tyde på at de sosiale helseforskjellene er blitt større over tid. Samme studie viser at 35-åringer med grunnskole som høyeste utdanning hadde omtrent samme sannsynlighet for å bli 64 år i 2009 som i 1960-årene, mens alle grupper med høyere utdanning enn grunnskole økte sannsynligheten for å bli 64 år eller eldre over den samme tidsperioden. Studien viser også at kvinner i lavutdanningsgrupper har hatt dårligere utvikling i levealder enn andre grupper de siste årtiene. Funn fra registerdata i Danmark og Belgia viser liknende trender når det gjelder utvikling i forventet levealder hos kvinner med lav utdanning.

Figur 2.4 Utdanningsforskjeller i forventet levealder ved 35 års alder

Figur 2.4 Utdanningsforskjeller i forventet levealder ved 35 års alder

Kilde: Steingrímsdóttir og medarbeidere (Eur J Epidemiol 2012; 27: 163–71). Publisert med godkjennelse fra Springer Science & Business Media B.

Sosiale forskjeller i helse løper stort sett gjennom hele det sosiale hierarkiet som trappetrinn med gradvis økende forskjeller. Det betyr at slike forskjeller også finnes mellom sosiale grupper som har relativt lang utdanning og høy inntekt. Grupper med lengst utdanning og høyest inntekt har litt bedre helse enn grupper med litt kortere utdanning og litt lavere inntekt. Årsakene til sosiale forskjeller i helse er sammensatte og noen faktorer virker antakelig gjennom hele livsløpet.

I befolkningen sett under ett er det hjerte- og karsykdommer som skaper de største sosiale forskjellene i tidlig død. Ved årtusenskiftet utgjorde denne sykdomsgruppen om lag halvparten av forskjellene i dødelighet mellom personer med lang og kort utdanning i aldersgruppen 45 til 64 år. Samlet sett utgjorde hjerte- og karsykdommer sammen med lungekreft og kols hele 60 prosent av forskjellen. Sosiale forskjeller i røykevaner er antakelig den viktigste årsaken. Forskjeller i røykevaner er større i Norge enn i mange andre europeiske land. Røyking er i dag den viktigste årsaken til lungekreft og kols, og er sammen med usunt kosthold og høyt blodtrykk de viktigste årsakene til hjerte- og karsykdommer.

2.1.3 Nye globale trender

Globale trender viser gjennomsnittstall for alle land i verden samlet eller i store verdensregioner. Disse tallene kan skjule forskjeller mellom enkeltland. Imidlertid er et utviklingstrekk de siste tiårene et mer ensartet sykdoms- og risikofaktorbilde globalt – med Afrika sør for Sahara som det store unntaket.

Slik henger også utviklingen i helsen i den norske befolkningen i større grad sammen med globale utviklingstrekk enn for bare noen tiår siden. Det globale sykdomsbyrdeprosjektet publiserte i desember 2012 tall for utvikling i dødelighet, sykelighet og risikofaktorer for de siste tiårene globalt og i verdensregioner.

Et hovedtrekk i den globale utviklingen er færre dødsfall blant yngre, flere dødsfall i eldre aldersgrupper, færre dødsfall på grunn av smittsomme sykdommer og flere dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer, kreft og andre sykdommer som ikke skyldes smitte. Det er all grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette i de kommende tiårene. Det store globale bildet viser videre at fra 1990 til 2010 har det skjedd en dramatisk reduksjon i barne- og mødredødeligheten. Dette siste er en utvikling som for Norges vedkommende fant sted i første halvdel av 1900-tallet.

Et annet trekk er at dødelighet av andre sykdommer enn smittsomme sykdommer har fått langt større betydning. I 1990 var slike sykdommer årsaken til litt over halvparten av alle dødsfall. Tjue år senere døde to av tre av andre sykdommer enn smittsomme sykdommer. De fem viktigste dødsårsakene på verdensbasis var i 2010 iskemisk hjertesykdom, hjerneslag, kols, nedre luftveisinfeksjoner og lungekreft. Disse sykdommene er også blant de seks viktigste dødsårsakene i Vest-Europa.

Et tredje trekk er at risikofaktorene som styrer de store dødsårsaksgruppene er de samme for de aller fleste land og regioner. For 2010 er det beregnet at ledende risikofaktorer globalt er høyt blodtrykk, røyking, høyt alkoholinntak, ugunstig kosthold, overvekt eller fedme, fysisk inaktivitet og luftforurensning (utendørs og i husholdningen). De globale resultatene er omtrent de samme som for Vest-Europa. De ledende risikofaktorene er stort sett like, uavhengig av om sykdommene rangeres etter dødelighet eller helsetapsjusterte leveår.1

Selv om de nye globale trendene ikke har snudd den gunstige utviklingen med økende levealder og fallende dødelighet de siste tiårene, tyder mye på at trendene i risikofaktorene vil bremse den positive utviklingen i dødelighet. Det er derfor rimelig å anta at økningen i levealderen ville ha vært enda sterkere uten disse utviklingstrekkene. I Norge har det over tid vært en gunstig utvikling med reduksjon i tobakksrøyking, mettet fett og transfett, lavere blodtrykksnivåer og lavere kolesterolnivåer i befolkningen. Denne utviklingen har utvilsomt bidratt til den sterke økningen i levealder, spesielt blant menn de siste tiårene.

2.1.4 Helsetilstanden i Norge

Helsetilstanden kan delvis reflekteres i tall over dødelighet, og om vi ser på utviklingen i dødsårsaker fra 1950 og fram til i dag har det skjedd store endringer. Figur 2.5 viser utviklingen i store dødsårsaksgrupper fra 1951–2010 for alle aldre og separat for menn og kvinner over og under 70 år. For å tydelig kunne se trendene er skalaen forskjellig etter alder fordi dødeligheten er så mye høyere blant eldre sammenliknet med personer under 70 år. Den mest framtredende endringen i figuren er først en stigning fra 1950 til 1970 og så et dramatisk fall i dødelighet av hjerte- og karsykdommer. Hjerte- og karsykdommer var totalt sett den dominerende dødsårsaken gjennom hele andre halvdel av 1900-tallet. I dag er den omtrent av samme størrelsesorden som kreft. Det har vært betydelig mindre endringer i kreftdødeligheten i samme tidsrom.

Det er store kjønnsforskjeller i dødelighetsutviklingen og mellom personer i aldersgruppene over og under 70 år. Om vi ser på dødsfall under 70 år var det over dobbelt så mange kreftdødsfall (3883 dødsfall) som hjerte- og kardødsfall (1720 dødsfall) i 2010, mens hjerte- og kardødsfall dominerte blant personer over 70 år. Hos kvinner under 70 år har kreftdødsfallene dominert over hjerte- og kardødsfallene de siste 40 årene, mens blant menn har denne utviklingen skjedd etter år 2000. Parallelt med at dødeligheten av sykdommer faller, utgjør ulykker og voldelige dødsfall en større andel av dødsfallene under 70 år. I den del av befolkningen som er under 70 år var dødsfall knyttet til ulykker og vold om lag like vanlig som dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer i 2010.

Figur 2.5 Trender i dødelighet i Norge 1951–2010 etter dødsårsaker

Figur 2.5 Trender i dødelighet i Norge 1951–2010 etter dødsårsaker

Tallene er aldersstandardisert etter nordisk standardbefolkning år 2000.

Kilde: FHI rapport 2012:4

Kreft

I 2010 ble det oppdaget 28 000 nye krefttilfeller og om lag 11 000 personer døde av sykdommen (246 per 100 000 menn og 165 per 100 000 kvinner). De tre kreftformene som tar flest liv blant menn er lungekreft, prostatakreft og tykktarmskreft. Hos kvinner er det lungekreft, brystkreft og tykktarmskreft som tar flest liv.

Kreftforekomsten har økt de siste tiårene, dels fordi befolkningen er blitt eldre. Prognoser basert på tall fra Kreftregisteret viser at antall krefttilfeller vil fortsette å øke, spesielt fra 2030, på grunn av den demografiske utviklingen med flere eldre i befolkningen. I tillegg har nye diagnostiske metoder ført til at det blir oppdaget flere krefttilfeller enn før. Denne utviklingen vil fortsette. Når levealderen øker vil flere få kreft, og det betyr at flere vil dø av kreft i framtiden. Prognosen for kreftpasienter er imidlertid blitt bedre fordi en rekke kreftformer diagnostiseres tidligere og fordi behandlingen er blitt bedre for en del av kreftformene. Spesielt har prognosen for yngre pasienter med testikkelkreft og kreft i lymfatisk og bloddannende vev blitt forbedret.

Totalt sett hadde kreftpasienter rundt 1970 i underkant av 30 prosent sannsynlighet for å leve fem år etter diagnose sammenlignet med tilsvarende aldersgrupper i befolkningen uten kreft. Sannsynligheten er nå 60 prosent. For kreftpasienter under 50 år er sannsynligheten mer enn 80 prosent. For pasienter over 65 år har fem års overlevelse økt med 135 prosent siden 1975. Økt overlevelse fører til at flere lever med senskader av kreftsykdommen og kreftbehandlingen.

Hjerte- og karsykdommer

Totalt sett er hjerte- og karsykdommer fremdeles den vanligste dødsårsaken i Norge selv om dødeligheten er betydelig redusert de siste 40 årene. Trendene tyder på at totalt antall hjerte- og kardødsfall kan komme til å bli lavere enn antall kreftdødsfall i løpet av de nærmeste 5–10 årene. Dette har allerede skjedd for dødsfall under 70 år. I 1970 døde 740 per 100 000 menn og 477 per 100 000 kvinner av hjerte- og karsykdom. I 2011 var dødeligheten av denne sykdomsgruppen redusert med 70 prosent, til 234 per 100 000 menn og 142 per 100 000 kvinner. Dette er vesentlig lavere enn nivået da dødeligheten av denne sykdomsgruppen begynte å stige i 1950-årene.

Data fra hjerte- og karregisteret for 2012 viser at menn i gjennomsnitt er sju til ti år yngre enn kvinner når de rammes av hjerte- og karsykdom. Hjerteinfarkt og hjerneslag er de største gruppene av enkeltsykdommer, og hver annen person som rammes av disse er yngre enn 75 år.

Dødeligheten av hjerte- og karsykdommer er høyest i Nord-Norge, men de regionale forskjellene er i ferd med å bli jevnet ut. Det nyetablerte hjerte- og karregisteret vil gi bedre grunnlag for overvåking på dette feltet framover.

Hjerte- og karsykdommer er en sammensatt gruppe som inneholder et bredt spekter av sykdommer. Tallmessig er sykdom knyttet til aterosklerose (endringer i blodårenes vegger og tilstopping av årene) dominerende, med hjerteinfarkt og hjerneslag som største enkeltsykdommer. De viktigste og sikrest etablerte årsakene til aterosklerotisk hjerte- og karsykdom er tobakksrøyking, høyt blodtrykk, høyt nivå av skadelige fettstoffer i blodet og usunt kosthold. Videre er overvekt og fedme, diabetes og fysisk inaktivitet etablerte risikofaktorer. Genetiske faktorer har alltid betydning, og er i noen tilfeller en hovedårsak. Det er også holdepunkter for at psykososiale forhold kan påvirke risikoen.

Diabetes

Hos barn er diabetes type 1 den vanligste formen. Drøyt 300 barn under 15 år får diabetes type 1 årlig. Hos voksne er diabetes type 2 vanligst, og forekomsten øker kraftig med alderen.

Det finnes ikke landsrepresentative data på antall nye tilfeller av diabetes type 2 per år, men det er tegn til at forekomsten stiger. Antall brukere av legemidler som i hovedsak brukes ved diabetes type 2 økte fra 85 000 i 2005 til 121 000 i 2011. Økningen kan delvis forklares med at flere blir eldre og at flere lever lengre med diabetes. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag som ble gjennomført i 2007/2008, viser at fem prosent av mennene og fire prosent av kvinnene over 20 år hadde diabetes (alle typer samlet). Det er anslått at knapt 200 000 personer i landet som helhet har kjent diabetes. Undersøkelser i enkelte områder tyder på at mange, særlig eldre, har diabetes type 2 uten å vite om det. Alle typer diabetes er forbundet med svært alvorlige komplikasjoner som kronisk nyresykdom, skade av netthinnen, fotsår, nevropati (kronisk smerte) og hjerte- og karsykdommer. Av pasientene som var innlagt med hjerteinfarkt i 2012 hadde 17 prosent også diabetes.

Risikofaktorene til diabetes type 1 er ikke kjent, utover arvelig anlegg. Fedme og inaktivitet er blant de viktigste risikofaktorene for diabetes type 2.

Kronisk lungesykdom

Forekomsten av kronisk lungesykdom har vært økende, særlig blant eldre kvinner. Totalt døde 2419 personer av kronisk lungesykdom i 2011. Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er den vanligste sykdommen i denne gruppen med 1951 dødsfall i 2011. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viste også at hos voksne under 60 år var andelen med symptomer på kronisk lungesykdom lavere i 2007/2008 enn i 1995/1997. Hos eldre kvinner var den imidlertid høyere i 2007/2008 enn tidligere, mens det var ingen økning hos eldre menn. Røyking er den dominerende risikofaktoren for utvikling av kronisk lungesykdom. Arbeidsmiljø og arvelige faktorer kan også spille en rolle. Det er mulig at fysisk inaktivitet og kostholdsfaktorer også kan påvirke risikoen, men her har vi manglende kunnskap.

Overvekt og fedme

Kunnskap om vektutviklingen blant voksne er mangelfull, men de befolkningsbaserte helseundersøkelsene som ble gjennomført i perioden 2000 til 2008, viser at omlag 17 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene i alderen 40 til 45 år hadde fedme (kroppsmasseindeks (KMI) over ≥ 30 kg/m2). Til sammenlikning hadde kun fem prosent av mennene fedme på slutten av 1960-tallet. Hos kvinner sank andelen med fedme fra 1960-tallet til slutten av 1970-tallet for deretter å øke på tilsvarende måte som hos menn.

Dersom data for overvektige (KMI ≥ 25 kg/m2) inkluderes, viser data fra helseundersøkelsene at vel halvparten av norske 40 til 45-åringer har overvekt eller fedme. En studie fra Nord-Trøndelag har vist at to tredjedeler av befolkningen over 20 år er overvektige eller har fedme.

Overvekt (KMI 25–30) er en risikofaktor, men ingen sykdom i seg selv. Fedme kan skape alvorlige problemer for helse, trivsel og livskvalitet. Fedme øker risikoen for hjerteinfarkt, hjerneslag, høyt blodtrykk, flere kreftformer, diabetes type 2, gallesten, psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser.

Selv om den gjennomsnittlige vekten i befolkningen har gått opp, har likevel dødeligheten av hjerteinfarkt blitt betydelig redusert. Viktige årsaker til det er en betydelig reduksjon av fett i kostholdet fra midten av 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet, reduksjon i tobakksbruk og nye medikamenter. Det har bidratt til reduksjon i kolesterol og blodtrykk.

Forekomsten av fedme er høyere i distriktene enn i byene, det gjelder særlig kvinner. Det er også store etniske forskjeller i fedme. Forekomsten er høy blant innvandrere fra Pakistan, Sri Lanka og Tyrkia, og lav blant innvandrere fra Vietnam. Fedme er også mer utbredt i grupper med kort utdanning og lav inntekt.

Psykiske lidelser

Nesten en fjerdedel av den voksne norske befolkningen har en psykisk lidelse, og mellom en tredjedel og halvparten vil bli rammet en eller flere ganger i løpet av livet. Dette viser undersøkelser foretatt av Kringlen, Torgersen og Cramer i Oslo og i Sogn og Fjordane sent på 1990-tallet. Resultatene er i samsvar med resultater fra de fleste liknende studier i Europa og Amerika. Det er imidlertid viktig å merke seg at slike statistikker også inkluderer lettere psykiske forstyrrelser som ikke trenger behandling og som ofte ikke oppleves som særlig belastende. Rundt ti prosent av den voksne befolkningen oppgir å ha søkt behandling for psykiske problemer i løpet av livet. Det faktiske behovet er antakelig noe høyere. De vanligste lidelsene er angst, depresjon og rusrelaterte lidelser. Schizofreni og andre psykoser, som gjerne er mer belastende for de syke selv og for deres pårørende, rammer rundt tre prosent. Hyppigheten av ulike typer psykiske lidelser ligger på samme nivå som i de fleste andre land. Andelen som har betydelige psykiske plager er også på omtrent samme nivå. Forekomsten av psykiske lidelser har vært relativt stabil de siste tiårene.

Kvinner rapporterer om et høyere nivå av de fleste typer symptomer på psykiske lidelser og får oftere en psykisk lidelse enn menn. Anslagsvis vil dobbelt så mange kvinner som menn få en angst- eller depresjonslidelse i løpet av livet. Ruslidelser og noen typer atferdsforstyrrelser er imidlertid mer vanlig blant menn.

Forekomsten av selvmord er to til tre ganger høyere blant menn enn blant kvinner, mens det er langt flere selvmordsforsøk blant kvinner enn blant menn. Vi har ingen entydige svar på kjønnsforskjellene. Omlag tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk. Beregninger viser at helsetjenesten behandler mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Anslaget er usikkert og et resultat av beregninger som Nasjonalt folkehelseinstitutt har gjort på grunnlag av data fra Norsk Pasientregister, registrering i regi av Verdens helseorganisasjon, og registrering av villet egenskade i Sør-Trøndelag for årene 1995 til 1999. Det er vanlig å anta at det er om lag ti selvmordsforsøk for hvert selvmord. Risikoen for selvmord synker med økende alder for kvinner, mens den øker for menn. Vi har mangelfull kunnskap om forekomsten av psykiske problemer og lidelser blant eldre over 65 år.

Kroniske smerter

I Norge kan det anslås at omtrent 30 prosent av befolkningen har kroniske smerter, og forekomsten ser ut til å være høy gjennom hele livsløpet. I en direkte sammenlikning av femten andre land har Norge høyest forekomst, og forekomsten er langt høyere enn i Danmark og Sverige. Vi vet ikke hvorfor det er slike forskjeller. Muskel- og skjelettsmerter utgjør hoveddelen, men tilstander som hodepine, mage- og underlivssmerter, smerter etter skader og operasjoner, og smerter ved hjerte- og karsykdommer og nevrologiske lidelser er også utbredt. Nye tall fra befolkningsundersøkelsen i Tromsø tyder på at 40 prosent av dem som gjennomgår et kirurgisk inngrep får varige smerter etter inngrepet, og at 18 prosent av de opererte utvikler moderat eller sterk smerte i mer enn tre måneder etter inngrepet. Samlet sett er kroniske smerter et stort folkehelseproblem.

Det er anslått at kroniske smerter er årsak til over halvparten av uførhetstilfellene i Norge. I 2012 var muskel- og skjelettlidelser alene hoveddiagnose i 46 prosent av sykefraværsdager hos menn og 35 prosent hos kvinner. I 2011 var mer enn to ganger så mange kvinner som menn uføre med en muskel- og skjelettdiagnose. Smerter er trolig også den vanligste grunnen til at pasienter oppsøker helsevesenet. Vi har ikke tall for dette i Norge, men i Sverige har 28 prosent av pasientene i allmennpraksis en eller flere medisinsk definerte smertetilstander. Tilsvarende er funnet i Danmark.

Kronisk smerte er mest utbredt blant personer med lav inntekt og kort utdanning. Det er usikkert om dette skyldes yrkesbelastning eller mer generelle sosiale og økonomiske faktorer. Det er holdepunkter for at det er en sammenheng mellom forekomsten av kronisk smerte og arbeidsbelastninger. Kronisk smerte er forbundet med to til fire ganger økt risiko for angst og depresjon, og dette gjelder også tilstander der smerten skyldes en entydig somatisk årsak. Tall fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet viser at forskjellige smertetilstander er blant de ledende årsaker til leveår med nedsatt funksjonsevne.

Søvnvansker

Både norske og internasjonale data viser at rundt ti prosent av den voksne befolkningen lider av kroniske søvnplager. En ny landsdekkende undersøkelse fra Norge viser at forekomsten har økt til 13 prosent i løpet av det siste tiåret. Søvnvansker er også hyppig forekommende hos barn og unge. Kvinner er mer plaget av søvnvansker enn menn, og forekomsten øker kraftig med alderen. Personer med lav inntekt og kort utdanning har også høyere forekomst av søvnvansker. Søvnvansker er en sterk risikofaktor for senere frafall fra arbeidslivet, og personer med søvnvansker har økt risiko for å utvikle en rekke psykiske og fysiske tilstander. Akutte søvnvansker utløses ofte av sykdom eller annen negativ livshendelse. Kognitive og atferdsmessige mekanismer spiller en viktig rolle for langvarige søvnvansker.

Hørsel

Hørselshemming som påvirker hverdagen rammer om lag 15 prosent av befolkningen. Med en økende andel eldre i befolkningen og flere som er utsatt for støy i dagliglivet vil hørselstap øke. Hørselstap kan være i form av nedsatt hørsel eller fullstendig tap av hørsel på ett eller begge ører. Hørselstapet kan være forbigående eller varig, komme plutselig eller gradvis over flere år. Hørselstap kan skyldes støyskader på grunn av en ytre lydpåvirkning. Blant personer som har hatt gjentatte ørebetennelser rapporterer 20 prosent moderat hørselstap, og andelen er høyere blant eldre.

Hørselsundersøkelsen var en del av helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag fra 1995 til 1997. 21,6 prosent av befolkningen hadde et mildt hørselstap. Ytterligere 14,5 prosent hadde et betydelig tap. Prosentvis utbredelse varierer fra 16,8 prosent blant personer under 40 år til 91 prosent hos personer over 80 år. Under halvparten av personer med målt hørselstap oppga at tapet er plagsomt. Hørselsplagene øker med alderen.

Hørselstap kan medføre isolasjon og redusert psykisk helse. Negative virkninger er større blant unge og middelaldrende enn blant eldre, og hørseltap har størst virkning på redusert psykisk helse og trivsel når svekkelsen innebærer tap av taleoppfattelse. Nedsatt hørsel kan også gi økt risiko for arbeidsløshet og førtids- og uførepensjonering.

Skader og ulykker

Totalt døde 2488 personer som følge av skader etter ulykker, vold og selvmord i 2011. Av disse døde 168 personer i trafikkulykker. Ulykkesdødeligheten har gått ned for kvinner siden begynnelsen av 1960-tallet og for menn siden begynnelsen av 1970-tallet. Før 1960 var det yrkesskader som førte til de fleste dødsfallene. Etter dette har dødsulykker forbundet med fall og transport vært hyppigst. De siste ti årene har ulykkesdødeligheten vært forholdsvis stabil.

For personer i yrkesaktiv alder oppstår en stor del av skadene på arbeidsplassen. Tall fra det tidligere personskaderegisteret ved Nasjonalt folkehelseinstitutt viser at ulykker i hjem, skole og fritid dominerte i alle aldersgrupper. Slike ulykker utgjorde mellom 72 og 96 prosent av alle ulykker. Særlig blant de minste barna og blant eldre skjedde flest skader i hjemmet. I aldersgruppen 15 til 24 år var det mye sports- og treningsskader. Omfanget av trafikkulykker varierte fra 11 prosent i aldersgruppen 15 til 24 år til tre prosent i den eldste aldersgruppen. Arbeidsulykker utgjorde 17 prosent av ulykkene i aldersgruppen 25 til 64 år.

Bruk av rusmidler er en av de viktigste årsakene til trafikkulykker. En nordisk studie som ble publisert i 2011, basert på data fra dødsulykker i tidsperioden 2001–2002, viste at alkohol og/eller andre rusmidler var en medvirkende årsak til nærmere to av tre såkalte eneulykker både i Norge, Sverige og Finland. Studien viste videre at rusmidler ble påvist hos fire av ti sjåfører som ble drept i trafikkulykker.

Nasjonalt folkehelseinstitutt utga i 2010 en rapport som oppsummerer vitenskapelig litteratur om sosioøkonomiske forskjeller i sykelighet og dødelighet som følge av ulykker. Rapporten viser at ulykkesdødeligheten avtar med økende sosioøkonomisk status. Mange studier viser tilsvarende funn for ulykkesskader som ikke fører til død.

Smittsomme sykdommer

Alvorlige smittsomme sykdommer er bedre kontrollert i Norge enn i de fleste andre land. Det skyldes at vi har høy sanitær standard, gode levekår, høy vaksinasjonsdekning, god dyrehelse og generelt et godt utbygd smittevern som raskt identifiserer utbrudd av infeksjonssykdommer og gjør det mulig å sette inn tiltak tidlig. Økt internasjonal handel og reising gir imidlertid høyere smittepress og smittestoffene kan forandre seg. På sikt kan klimaendringer gi økende forekomst av sykdommer som malaria og en rekke virusinfeksjoner i Europa, men foreløpig ser det ut til at risikoen er moderat for Norge.

Næringsmiddelbårne infeksjoner har de siste tiårene blitt et økende helseproblem i den industrialiserte del av verden. Årsaken er først og fremst forandringer i husdyrhold, matproduksjon og handelsmønstre. Økt reisevirksomhet, inn- og utvandring, nye spisevaner og mangelfulle kunnskaper om kjøkkenhygiene har også bidratt.

De siste årene har det vært en betydelig økning av alvorlige E.coli-infeksjoner. Det har vært flere utbrudd, og infeksjonene har forårsaket tilfeller av nyresvikt og enkelte dødsfall blant barn. Årsaken til denne økningen er ukjent.

Siden 1990-tallet har innenlands smitte med salmonella økt betydelig, økningen har vært noe mindre for campylobactersykdom. Antallet diagnostiserte tilfeller, om lag 5000 per år, utgjør bare en liten andel av alle tilfellene.

Det blir innmeldt 300 til 350 nye tilfeller av tuberkulose hvert år, hvorav 80 prosent er hos utenlandsfødte, ofte unge voksne, som trolig er smittet før ankomst. Forekomsten har økt som følge av en større innvandrerbefolkning. Tuberkulose øker internasjonalt og økende resistens mot antituberkuløse midler gjør behandlingen stadig vanskeligere, dyrere og mer langvarig.

Sesonginfluensa fører hvert år til at fem til 15 prosent av befolkningen blir syke, i enkelte år enda flere. Selv om sykdomsforløpet i de fleste tilfeller er mildt, er det anslått at det dør om lag 900 personer i en gjennomsnittlig influensasesong, hovedsakelig eldre og svekkede personer.

De vanligste seksuelt overførbare infeksjonene i Norge i dag er klamydiainfeksjoner, genital herpes og papillomavirusinfeksjoner. Hiv-infeksjon er fortsatt den alvorligste seksuelt overførbare infeksjon, selv om behandling og prognose er blitt dramatisk forbedret de siste ti årene. Det blir påvist 250 til 300 hiv-tilfeller i Norge årlig. Om lag 60 prosent av tilfellene er blant asylsøkere og familieinnvandrere fra land med høy forekomst av hiv. Blant menn som har seksuell kontakt med menn, har forekomsten av hiv økt betydelig de senere årene. Forekomsten er stabilt lav blant heteroseksuelle, sprøytemisbrukere og unge. Det er god kontroll med gonore og syfilis i befolkningen generelt. Menn som har seksuell kontakt med andre menn og menn som har seksuell kontakt i utlandet er mest utsatt for denne sykdommen.

Tannhelse

God tannhelse betyr mye for livskvalitet, omgang med andre mennesker, fødeinntak og taleevne. Tannhelsen er generelt god i den norske befolkningen, men tannlidelser er i likhet med øvrige helseproblemer sosialt skjevt fordelt. Spesielt barn og unge og generasjonen som startet med fluortannkrem på 1970-tallet har god tannhelse.

Eldre generasjoner har dårligere tannhelse og tannløshet er et betydelig problem, særlig i de eldste aldersgruppene. Tannhelsen hos dagens eldre er preget av det var begrenset oppfølging og behandling av tennene under oppveksten. Høyere forekomst av kroniske sykdommer og bruk av medisiner bidrar også til at eldre har dårligere tenner enn yngre. Samtidig viser trenden at stadig flere eldre personer beholder egne tenner livet ut. En følge av dette er at det over tid blir større behov for å behandle tannsykdommer blant eldre. Mens 55 prosent av eldre i institusjon hadde karies i 1988, hadde hele 72 prosent karies i 2004. På samme måte har omfanget av periodontitt økt.

Blant voksne er det særlig psykisk utviklingshemmede og rusavhengige som har større tannhelseproblemer enn resten av befolkingen. Blant barn og unge er kariesskader konsentrert hos en liten gruppe av barna, særlig barn med kroniske sykdommer, barn utsatt for omsorgssvikt og innvandrerbarn. Forklaringen på at innvandrerbakgrunn har mer karies enn barn med norsk bakgrunn, kan trolig forklares med høyere sukkerforbruk og andre holdninger til tannhelse.

Andre sykdommer

I tillegg til de helseproblemene som er omtalt over, har det de siste årene vært økende oppmerksomhet om sykdommer som borreliose, narkolepsi og ME. Et felles trekk ved disse lidelsene er at diagnostikken er utfordrende og/eller det ikke finnes helbredende behandling. Dette er lidelser som ikke har et stort omfang og derfor ikke representerer et stort folkehelseproblem. Men lidelsene medfører i mange tilfeller store lidelser og problemer for den enkelte.

Borreliose er den vanligste flåttbårne sykdommen i Norge. Systemisk sykdom og senkomplikasjoner av sykdommen er meldingspliktig til Folkehelseinstituttet. Meldinger forutsetter at sykdommen er påvist med internasjonalt anerkjente laboratorietester. Gjennom de siste ti årene har det vært meldt mellom 250 og 330 tilfeller årlig, uten noen stigende eller fallende tendens. Diagnostikken av borreliose er utfordrende. En grundig gjennomgang av tilgjengelige metoder ble gjort i 2010. De metodene som anbefales i Norge er de samme som anbefales av helsemyndighetene i de fleste andre europeiske land.

Forekomsten av narkolepsi i Norge før pandemien i 2009 er usikker. Sammenlikning med data fra andre land antyder en insidens på 0,5 til 1 per 100 000. Det har ofte tatt mange år fra symptomdebut til diagnosen ble stilt, og sannsynligheten for underdiagnostisering er klart til stede. Etter pandemien og pandemivaksineringen høsten 2009 er det sett en klar økning i forekomsten av pandemi hos barn og ungdom.

Kronisk utmattelsessyndrom eller myalgisk encefalopati (ME) er et syndrom som er sammensatt av ulike symptomer og sykdomstegn. Enkelte pasienter er sengeliggende i lang tid. Både omfanget av dette syndromet i Norge og årsakene er ukjente. Det finnes ingen helbredende behandling, men på lang sikt vil de fleste pasienter bli bedre.

2.1.5 Barns og unges helse

Norske barn er blant de friskeste i verden. Både spedbarnsdødelighet og barnedødelighet er på et historisk lavt nivå. Tall fra levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå tyder på at rundt 30 prosent av 6 til 15-åringer har kroniske sykdommer og plager. Likevel har ni av ti barn ifølge foreldrene god eller svært god helse. I en undersøkelse gjennomført av Universitetet i Bergen i 2009 svarte 83 prosent av 15-åringene at de hadde god eller svært god helse.

Spedbarnsdødelighet

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at dødelighet ved fødsel har falt kraftig de siste 30 årene. Rundt fire av 1000 barn dør i dag under fødselen og den første uken etterpå (perinatal dødelighet). Spedbarnsdødeligheten har også falt jevnt de siste 100 årene. I 1980-årene, under krybbedødsepidemien, døde om lag åtte per 1000 levende fødte barn i løpet av første leveår. De siste ti årene har det vært en jevn reduksjon i spedbarnsdødeligheten, fra 3,3 per 1000 i 2002 til 2,5 per 1000 i 2011. Tidligere var infeksjoner en hyppig årsak til at spedbarn døde, men dette er i dag en sjelden årsak til spedbarnsdødelighet.

I dag er medfødte sykdommer og misdannelser den hyppigste årsaken til død i første leveår. Registrerte alvorlige medfødte misdannelser er fordoblet de siste 40 årene, fra rundt 1,5 prosent i 1967 til drøyt 2,5 prosent i 2011. Mye av økningen skyldes imidlertid bedre rapportering og er ikke uttrykk for en reell økt forekomst. Det har imidlertid vært en reell økning i forekomsten av Downs syndrom fra omlag én per 1000 svangerskap på begynnelsen av 1990-tallet, til vel to per 1000 svangerskap i 2011. Den viktigste årsaken er en økning i fødekvinnenes gjennomsnittsalder. I 1971 var 7,6 prosent av fødekvinnene 35 år eller eldre, mens tilsvarende tall i 2011 var 19,8 prosent.

Smittsomme sykdommer

På begynnelsen av 1950-tallet fikk om lag to tusen norske barn og unge poliomylitt med lammelser eller hjernehinnebetennelse. Ti prosent av de som ble syke døde av sykdommen. Høy vaksinasjonsdekning har ført til at sykdommene ikke lenger forekommer i Norge. Det er fortsatt risiko for import fra utlandet, og sykdommen kan spres hvis vaksinasjonsdekningen ikke opprettholdes.

Vaksinasjon kan forhindre en rekke misdannelser på grunn av røde hunder i svangerskapet og dødsfall og alvorlig ettersykdom etter meslinger. Videre kan vaksinasjon forhindre hjernehinnebetennelse eller blodforgiftning som er forårsaket av pneumokokk-bakterier og hib-bakterier, og en del andre alvorlige sykdommer.

Infeksjonssykdommer er en del av barns hverdag, selv om sykdomsbildet i de fleste tilfeller er ufarlig. Det gjelder ikke minst barn som går i barnehage. Barn som ikke har gått i barnehage, ser imidlertid ut til å være mer utsatt når de begynner på skolen. Noen infeksjoner fører til sykehusinnleggelser, for eksempel infeksjon med RS-virus som hos noen barn gir alvorlig astmabronkitt. De fleste barn som får slike infeksjoner unngår alvorlige symptomer.

Kreft

Mellom 140 og 150 barn under 15 år rammes hvert år av kreftsykdom. Leukemi og kreft i hjernen eller det sentrale nervesystemet utgjør 58 prosent av tilfellene. Det er ingen tegn til regionale forskjeller i kreftforekomst. Forekomsten har vært stabil de siste 25 årene. Samtidig har kreftoverlevelsen blitt stadig bedre. Overlevelsen varierer mellom de ulike kreftformene. Lymfatisk leukemi som utgjør nesten en fjerdedel av tilfellene hos barn, har nå en overlevelse på over 80 prosent.

Astma og allergi

Astma, høysnue og eksem er vanlige lidelser blant barn. Astma regnes for å være hyppigere i småbarnsalderen enn i ungdomsårene og voksen alder, og omtrent halvparten vokser det av seg. I ungdomsundersøkelser i første halvdel av 2000-tallet svarte 13 til 14 prosent av ungdommene i 10. klasse ja på spørsmål om de har eller har hatt astma. Tilsvarende tall for Hedmark var i 2009 16 prosent. Den tidligere økningen i forekomsten av astma blant barn ser ut til å ha flatet ut. Årsaken til utvikling av astma og allergi blant barn er imidlertid fremdeles ikke kjent.

Overvekt og fedme

Vekststudien i Bergen i 2003–2006 viste at det de siste 20 til 30 årene har vært en signifikant økning av overvekt og fedme blant barn og unge i Norge. Tall fra helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser også at gjennomsnittsvekten for begge kjønn økte i perioden fra 1984–1986 til 2006–2008. I siste periode var andelen med overvekt inkludert fedme henholdsvis 20 og 22 prosent blant jenter og gutter i ungdomsskolen, mens tilsvarende tall var 25 og 27 prosent blant jenter og gutter i videregående skole.

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at gjennomsnittlig fødselsvekt i Norge økte i perioden fra 1990 til 2000. Etter dette har gjennomsnittlig fødselsvekt gått ned, og ser nå ut til å være stabilisert på litt over 1990-nivå igjen.

Resultater fra barnevekststudien ved Nasjonalt folkehelseinstitutt viser ingen økende trend i overvekt inkludert fedme blant tredjeklassinger (8 til 9-åringer) i perioden fra 2008 til 2012. Om lag 16 prosent av tredjeklassingene hadde overvekt inkludert fedme i 2012, henholdsvis 18 prosent av jentene og 14 prosent av guttene (se figur 2.6).

Figur 2.6 Prosentandel med overvekt og fedme i 2008, 2010 og 2012 i Norge1

Figur 2.6 Prosentandel med overvekt og fedme i 2008, 2010 og 2012 i Norge1

1 Overvekt og fedme er klassifisert etter IOTFs grenseverdier (Coles indeks).

Kilde: Barnevekststudien ved Nasjonalt folkehelseinstitutt

Andelen overvektige barn og unge ser ut til å være på samme nivå i Norge som i Norden og de fleste land i Vest-Europa for øvrig. I Sør-Europa og Storbritannia er andelen overvektige barn betydelig høyere.

Psykiske lidelser

Det er anslått at 15 til 20 prosent av barn mellom tre og 18 år til enhver tid har nedsatt funksjon på grunn av symptomer på psykiske lidelser som angst, depresjon og atferdsforstyrrelser. Omtrent halvparten av disse har så alvorlige symptomer at det kan settes en psykiatrisk diagnose. De fleste som får en slik diagnose trenger behandling. Før puberteten er omfanget av angst og depresjon omtrent like vanlig hos jenter og gutter, mens atferdsproblemer, herunder ADHD, er vanligere blant gutter. Omfanget av psykiske vansker øker fra puberteten. Jenter plages i ungdomsårene først og fremst av økende angst og depresjon, herunder sosial angst og spiseproblemer. Angst- og depresjonsvansker øker mindre gjennom tenårene blant gutter enn blant jenter. Til gjengjeld får mange gutter økende atferdsproblemer, særlig knyttet til utagerende atferd.

Om lag en fjerdedel av barna som har betydelige psykiske plager i småbarnsalderen vil ha symptomer som varer i mange år. Dette nedsetter funksjonsevnen betydelig og gir store plager. Risikoen for mer dyptgripende og varige psykiske lidelser øker når belastningene blir store, rammer flere områder i livet eller varer over lang tid. Barn som lever under slike forhold har høy risiko for å utvikle omfattende psykiske lidelser. Noen av de viktigste risikomarkørene er foreldre som selv har psykiske lidelser som varer over tid, er rusmisbrukere eller voldelige, familier og/eller barn som har opplevd traumatiske erfaringer fra krig, tortur, vold og tap av familie og venner i hjemlandet, barn som er marginaliserte eller sosialt isolerte, dårlig integrert i nabolaget eller blir mobbet på skolen, og barn som har blitt utsatt for overgrep, mishandling eller omsorgssvikt.

Skader og ulykker

Siden 1970 er dødsfall som følge av ulykker betydelig redusert både blant jenter og gutter. I 1970 var det 40 per 100 000 gutter i alderen 0 til 17 år som døde på grunn av ulykker. Til sammenlikning var det åtte per 100 000 gutter som døde på grunn av ulykker i 2009.

På siste halvdel av 1960-tallet døde i gjennomsnitt 93 og 58 barn under 15 år i henholdsvis trafikkulykker og drukningsulykker per år. På siste halvdel av 1990-tallet var tallene redusert og i gjennomsnitt omkom 17 barn per år i trafikken og sju i drukningsulykker. I 2011 var tallene henholdsvis sju og to.

Sosiale forskjeller i barn og unges helse

Tall fra undersøkelsen av helsevaner blant ungdom i 2009 viser at det er sosiale forskjeller i egenrapportert helse. Undersøkelsen viser at det er vanligst blant barn med foreldre med kort utdanning og lav inntekt å rapportere om en eller flere helseplager daglig, mindre vanlig blant barn som har foreldre med middels utdanning og inntekt, og minst vanlig blant barn som har foreldre med lang utdanning og høy inntekt. Det ser også ut til å være sosiale forskjeller i enkelte helsevaner, som kosthold og røyking, mens andre ikke ser ut til å variere så mye med sosial bakgrunn. Lagidrett og annen organisert fysisk aktivitet er eksempler på aktiviteter som er mer vanlige blant barn og unge som har foreldre med høy utdanning og inntekt.

2.1.6 Eldres helse

I Norge har levealderen økt mye de siste tiårene. Økningen har vært på omlag et kvart år hvert år. Økningen har vært størst for menn og for grupper med god økonomi og høy utdanning. Aldersfordelingen i Norge har endret seg betydelig. I 1950 utgjorde personer på 67 år og eldre sju prosent av befolkningen, mens den nå utgjør 11 prosent. For eldre aldersgrupper er trendene enda mer slående – antall personer over 80 år ble firedoblet fra 1950 til 2012. Utviklingen i alderssammensetningen i befolkningen skyldes fallende fødselsrater og økende levealder. Økende levealder gjør at befolkningen lever flere år med en eller flere sykdommer som vi ikke kjenner risikofaktorene til.

Helse og funksjonsevne

Helse og funksjonsevne er sammensatte størrelser som er vanskelig å måle. Studier av helsen i de siste årene av et langt liv har ikke vist entydige resultater verken i Norge eller i andre land. For en del sykdommer har forekomsten økt over tid. For kreft har det vært en økning både i nye tilfeller og i andelen som lever med denne sykdommen. Det er anslått at økningen vil fortsette de neste tiårene. Norske levekårsundersøkelser av eldre personer som ikke bor på institusjon, viser at andelen som vurderer helsen som god eller meget god har økt i perioden 1985 til 2008. Det samme gjelder selvrapporterte kroniske plager. Det er usikkerhet knyttet til selvrapportering, da det har vært fallende deltakelse i undersøkelsene over tid og mangel på informasjon fra de som er på sykehus, sykehjem eller annen institusjon.

Når det gjelder funksjonsevne, mobilitet og uførhet hos eldre, er resultatene fra undersøkelser i ulike land sprikende. Uførhet og mobilitet måles ofte med et sett av spørsmål vedrørende problemer med daglige gjøremål og aktiviteter slik som å bevege seg rundt i eget hjem, finne seg mat og kle seg selv. Norske helse- og levekårsundersøkelser og internasjonale studier viser en nedgang i uførhet og nedsatt mobilitet. Datamaterialet fra norske helse- og levekårsundersøkelser er begrenset og det er problemer med sammenlikning over tid.

Syn og hørsel er viktige faktorer for en god funksjon og mobilitet i hverdagen for eldre. Hørseltap øker med alderen og tall fra Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at blant personer over 64 år har en av tre funksjonshemmende hørselstap, og for de over 79 år har to av tre funksjonshemmende hørselstap. Blant befolkningen over 79 år i USA er fem prosent blinde og 24 prosent synshemmede. Det er grunn til å tro at tallene for Norge likner disse.

I tillegg henger uførhet og hjelpebehov i eldre år henger sammen med andre forhold enn rent medisinske. For eksempel ser det ut til at selv om forekomsten av sykdommer øker, har andel eldre med hjelpebehov gått ned de siste 20 til 30 årene.

Psykiske lidelser

Kunnskapen om forekomsten av psykiske lidelser blant personer over 65 år i Norge er begrenset. Det er gjennomført få studier og det er ikke tilgjengelige data som kan brukes til å beregne forekomst. Folkehelseinstituttet har gjennomgått undersøkelser fra sammenliknbare land som viser stor spredning i omfanget av psykiske lidelser blant eldre.2 Tilgjengelig kunnskap tyder på at forekomsten i aldersgruppen 65 til 70 år er relativt lav sammenliknet med både yngre og eldre aldersgrupper. Enkelte studier tyder på at de aller eldste aldersgruppene har høyest forekomst av psykiske lidelser.

På befolkningsnivå tyder undersøkelser på at om lag fire til åtte prosent av eldre over 65 år kan lide av alvorlig depresjon, mens om lag 25 til 35 prosent kan ha depressive plager. Forekomsten av alvorlige angstlidelser og symptomer på angst ser ut til å være om lag den samme som for depresjon. Selvmordsraten for eldre menn over 70 år er høyere enn den generelle selvmordsraten, mens den er lavere for kvinner. I aldersgruppen over 85 år er risikoen for selvmord blant menn fem ganger høyere enn for kvinner.

Tidligere studier fra Norge og Europa og befolkningstall fra Statistisk sentralbyrå har blitt brukt til å anslå antall personer som vil komme til å lide av demens i Norge i framtiden. Disse beregningene viser at omtrent 69 000 personer i aldersgruppen over 65 år led av demens i 2010 og at omtrent 160 000 personer vil lide av demens i 2050.

Psykiske lidelser blant eldre kan komme til uttrykk ved andre tegn og symptomer enn blant yngre mennesker. Blant de aller eldste er særlig forekomsten av angst- og depresjonsplager og symptomer på psykoser høy.

Brudd og benskjørhet (osteoporose)

Forekomsten av brudd i Norge er blant de høyeste i verden, og det er store regionale forskjeller i hyppighet av hoftebrudd – med størst forekomst i de store byene og lavest i de nordligste fylkene. Det ser ut til at forskjellene mellom regionene er blitt mindre de senere årene. Oversikten over hvordan hoftebrudd fordeler seg i befolkningen gir et godt grunnlag for overvåking på dette området. En 75 år gammel kvinne har 40 prosent absolutt risiko for å få et osteoporotisk brudd i løpet av gjenværende levetid, mens tilsvarende risiko for en mann er vel 20 prosent. Hoftebrudd er de mest alvorlige bruddene og om lag 70 prosent av disse bruddene skjer blant kvinner. De fleste hoftebruddene skjer innendørs. I 2008 var det 4403 kvinner i aldersgruppen 75 år og eldre som fikk sitt første hoftebrudd, og av disse var 26 prosent døde innen ett år etter bruddet. De fleste slike brudd skyldes redusert benmasse kombinert med et fall. Tilførsel av vitamin b og kalsium i ung alder er viktig for normal skjelettutvikling. Tap av benmasse skjer langsomt og gir ingen symptomer før det oppstår et brudd. Mange vil derfor ha osteoporose uten å vite det. Hoftebrudd fører til mye smerte og redusert livskvalitet for dem som rammes. I tillegg er hoftebrudd blant de enkeltdiagnoser som koster mest på norske sykehus. Antall pasienter med hoftebrudd må forventes å øke fordi det blir flere eldre i årene som kommer. Fysisk inaktivitet er en risikofaktor. Lav vekt og fysisk inaktivitet er risikofaktorer for osteoporose. Det samme er dårlig vitamin b-status, kortisonbehandling, røyking og høyt alkoholinntak. Det er mangelfull kunnskap om hvorfor forekomsten av brudd er så høy i Norge sammenliknet med andre land. Klimatiske forhold med mye is, snø og glatte fortau er ikke årsaken.

Fallulykker

Fallulykker er et vanlig og alvorlig problem for eldre personer. Hvert år faller om lag en tredjedel av eldre over 65 år, og hver andre person over 80 år faller hvert år. I 2011 døde 420 personer som følge av fall, og 78 prosent av disse var over 75 år. Årsaker til fall er mange og sammensatte, men noen av de etablerte risikofaktorene er tidligere fall, alder, dårlig balanse og mobilitet, dårlig syn, kognitiv svekkelse, sykdommer som hjerneslag, Parkinsons sykdom og bruk av mange legemidler.

2.1.7 Helsen i den samiske befolkningen

Det samiske samfunnet står i likhet med det norske overfor en rekke folkehelseutfordringer. Sammenliknet med situasjonen for de fleste urbefolkninger verden rundt har den samiske befolkningen i Norge svært god helse og gode levekår. Vi finner ikke systematiske forskjeller i helse mellom samisk befolkning og øvrig befolkning i samme geografiske område. Den samiske befolkningen har imidlertid, i likhet med den nord-norske befolkningen, på noen områder dårligere helse enn gjennomsittet i den norske befolkningen.

Selv om mange av helseutfordringene er felles, er det likevel områder og temaer som er verdt å se nærmere på for å få bedre kunnskap om helse og levekår i den samiske befolkningen. Det gjelder for eksempel psykisk helse generelt, selvmord og brå død, inkludert ulykker, spesielt blant unge samiske menn, og økende overvekt og fedme og livsstilssykdommer som diabetes type 2. Det er hypoteser knyttet til økt forekomst av enkelte revmatiske lidelser samt geografiske forskjeller i spedbarnsdødelighet.

Det er imidlert begrenset tilgang på data om helsen i den samiske befolkningen fordi undersøkelser om befolkningens helse i liten grad inkluderer opplysninger om samisk etnisitet. Omtalen i dette kapitlet er i hovedsak basert på resultater fra finnmarksundersøkelsene, Ung i Nord, helse- og levekårsundersøkelsen i områder med blandet samisk og norsk bosetning (Saminor-studien) og noen registerstudier koplet til folketellingen fra 1970.

Boks 2.1 Helse og sosiale forhold i den samiske befolkning

Med utgangspunkt i rapportene Samiske tall forteller kan situasjonen i den samiske befolkning oppsummeres på følgende måte:1

  • Det er ikke funnet markante forskjeller i helse mellom den samiske befolkningen og den ikke-samiske del av befolkningen slik som det er rapportert for noen andre urfolksgrupper.

  • Antall sysselsatte i primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske i samiske bosetningsområder er redusert i løpet av de siste årene. Nedgangen i antall årsverk i samisk reindrift utgjør i gjennomsnitt 16 prosent i tidsrommet 1990 til 2008. I samme tidsrom ble antall fiskere i de fleste kommunene innenfor området for støtte fra det samiske utviklingsfondet redusert med mellom 50 og 60 prosent. Mye tyder på at antall sysselsatte i jordbruket også går ned. I tidsrommet 1989 til 2005 var nedgangen i antall gårdsbruk på nærmere 60 prosent.

  • I 2011 var det 61 barnehager som hadde samisk tilbud. Den langsiktige trenden er at antall barn i samiske barnhager og barnehageavdelinger går ned, mens antall barn med annet samisktilbud i barnehager stiger.

  • Antall elever med samisk som førstespråk i grunnskolen viste en nedgang på 3,2 prosent fra skoleåret 2010–2011 til skoleåret 2011–2012. Sammenliknet med skoleåret 2005–2006, har nedgangen vært på omlag 6 prosent.

  • Det var 1213 elever med samisk som andrespråk i grunnskolen i skoleåret 2011–2012, en nedgang på fem prosent fra året før. Siden skoleåret 2005/2006 har det vært en nedgang på 41 prosent.

  • Antall elever med samisk som andrespråk i videregående opplæring har økt fra 152 i skoleåret 2008–2009 til 206 elever i skoleåret 2011–2012 (dette gjelder for fylker som har mer enn fem elever med samisk som andrespråk).

  • Utdanningsnivået i befolkningen mellom 24 og 65 år i området for støtte fra det samiske utviklingsfondet viser at det er flere enn landsgjennomsnittet som ikke fullfører videregående utdanning på normert tid og flere som ikke fullfører. Det gjelder spesielt gutter. Bildet er tydeligst på yrkesfaglig studieretning.

  • Det er imidlertid en relativt høy andel kvinner i området får støtte fra det samiske utviklingsfondet som har fullført universitets- eller høgskoleutdanning. Blant menn er andelen lavere enn landsgjennomsnittet.

1 Se rapportene Samiske tall forteller 2 fra 2009 og Samiske tall forteller 5 fra 2012.

Levekår og sosiale forhold

I den samiske befolkningen har det blitt et betydelig kjønnsskille i utdanningsnivå og yrkeskarriere. Unge samiske kvinner har ofte lengre akademisk utdanning og skaffer seg arbeid i tråd med slike kvalifikasjoner. Blant samiske menn er det relativt vanlig med lite utdanning utover grunnskole og det er et stort problem med frafall fra videregående skole. Samiske menn arbeider i stor grad i primærnæringene og det gjør dem utsatt for arbeidsledighet og sosiale problemer som følger av omstillingsprosesser i fiskeri og reindrift.

Det samiske samfunnet står overfor store utfordringer innenfor tradisjonelle samiske næringer. De tradisjonelle næringene er under sterkt press fra resten av samfunnet. Arealinngrep, kamp eksternt og internt om ressurser, rovdyrproblematikk, stadig endrede rammevilkår og holdninger til næringene i samfunnet er noen av utfordringene. Dette er forhold som påvirker den fysiske og psykiske helsen. Utøverne opplever å være i en stadig stressituasjon med bekymring for egen og næringens framtid. Opplevelsen av å måtte forsvare næringens berettigelse oppleves belastende og det har betydelige helsemessige konsekvenser for reindriftsutøverne. Barn og unge som har familietilknytning til reindriften er særlig utsatt. Negativ omtale av næringen i media og i samfunnet for øvrig vil kunne oppleves som årsak til mobbing og diskriminerende reaksjoner.

Alkoholforbruket blant samer er lavere enn i øvrig befolkning og det er flere som er totalavholdende. Dette gjelder begge kjønn, men er mest utpreget for kvinner. Alkoholproblemer er imidlertid et betydelig problem i den gruppen av samiske menn som sliter med å skaffe seg arbeid og inntekt.

Diskriminering og psykisk helse

Generelt er det ikke funnet klare forskjeller i psykisk helse mellom den samiske befolkningen og øvrig norsk befolkning. Det er imidlertid høyere forekomst av psykiske helseplager blant sørsamisk ungdom enn blant øvrig ungdom i samme område. I tillegg har deler av den samiske befolkningen noen utfordringer som har sammenheng med samisk identitet eller næringsvei. Mange samer føler bekymring for reindriftsnæringens, landbrukets og fjord- og kystfiskets framtid, og hva en eventuell næringsavvikling kan bety for eget levesett og hele den samiske kulturen.

Etnisk diskriminering er en annen faktor som kan føre til helseproblemer. Samer rapporterer langt oftere enn øvrig befolkning at de er utsatt for diskriminering. I en undersøkelse som nylig ble gjennomført rapporterte ti ganger så mange samer som øvrige respondenter at de var utsatt for diskriminering, 35 prosent mot 3,5 prosent.3 For menn slår dette klarere ut i form av opplevd psykisk belastning enn det gjør for kvinner. Det er en sammenheng mellom omfanget av opplevd diskriminering og hvor sterk den psykiske belastningen oppleves. For samiske kvinner virker høyere utdanning som en beskyttende faktor selv om kvinnene også opplever diskriminering. På samme måte virker det å være bosatt i forvaltningsområdet for samelovens språkregler som en beskyttende faktor – med andre ord opplever de som bor i dette området i større grad av støtte i nærmiljøet.

Når det gjelder samiske barn, er rasisme og diskriminering en viktig helseutfordring. Samer opplever mobbing og diskriminering i større grad enn nordmenn.4 Det er grunn til å tro at dette også gjelder samiske barn. Det mangler imidlertid data om samiske barns helse og om diskriminering.

Hjerte- og karsykdommer

Generelt har de nordligste delene av Norge hatt en høy forekomst av død av hjerte- og karsykdommer, det gjelder både den norske og samiske befolkningen. Befolkningsbasert forskning fra områder med norsk og samisk bosetning i Norge har vist at samiske kvinner har høyere forekomst av fedme enn etnisk norske. Nivået av fettstoffer i blodet var omtrent likt. Det var ingen forskjeller i selvrapportert diabetes, men undersøkelser av blodsukkerverdier kan tyde på at udiagnostisert diabetes er mer utbredt i den samiske befolkningen enn i den norske.

Miljøfaktorer

Det har vært bekymring for miljøgifter i marine matvarer og reinkjøtt, men nyere forskning gir ikke grunn til å tro at konsum av reinkjøtt utgjør en helserisiko. Radioaktiv forurensning som følge av Tsjernobylulykken kan ha rammet sør-samisk befolkning i Midt-Norge spesielt. Radioaktiv eksponering var i stor grad matbåren. Tsjernobyl-ulykken har hatt stor betydning for den psykososiale helsetilstanden i den sør-samiske reindriftsbefolkningen. Befolkningen er fortsatt bekymret for følgene ulykken kan ha for egen helse og framtidsutsiktene for reindriftsnæringen.

Befolkningen i Arktis får først og fremst i seg miljøgifter gjennom mat og drikke, men også via luft. Miljøgifter er spesielt et problem for urfolk som i hovedsak lever av tradisjonelt kosthold. Selv om de største utslippene av miljøgifter ikke skjer i Norge, vil luftstrømmer bidra til at Arktis er spesielt utsatt. Derfor er dette en aktuell sak for den samiske befolkningen. Langtransportforurensning ser ut til å ha vist en nedadgående tendens de siste årene, men lokal forurensning fra industrien kan være et like stort problem for urfolks helse og miljø.

2.1.8 Helsen i innvandrerbefolkningen

I dag er det om lag 665 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge av to innvandrerforeldre. De representerer mer enn 200 ulike land, og omkring halvparten har bakgrunn fra Europa, en tredjedel fra Asia og 12 prosent fra Afrika. Rundt halvparten befinner seg i aldersgruppen 20 til 44 år, og av norskfødte med innvandrerforeldre er 85 prosent under 20 år. Antall innvandrere vil trolig øke sterkt i årene framover, til mellom 1 og 1,8 millioner i 2060.

Det er store variasjoner mellom innvandrergrupper, både når det gjelder sykdom og risikofaktorer for sykdom, og ikke alle er mer utsatt enn den etnisk norske befolkningen. Forskning har vist at færre innvandrere enn norskfødte oppgir å ha god eller svært god helse, henholdsvis 67 prosent og 86 prosent. Noen innvandrergrupper har høy risiko for diabetes og psykiske lidelser, det siste gjelder særlig blant flyktninger. Også kroniske infeksjonssykdommer som for eksempel tuberkulose, hiv og hepatitt B er overrepresentert i enkelte innvandrergrupper.

Helseundersøkelsene i Oslo som ble gjennomført i 2000 til 2003, viste at fedme var svært vanlig blant kvinner født i Tyrkia og Pakistan, mens forekomsten blant innvandrere fra Vietnam var svært lav. Det var også store variasjoner i røyking. Nesten ingen innvandrerkvinner fra Sri Lanka, Pakistan og Vietnam røykte, mens andel røykere blant menn fra Tyrkia var betydelig høyre enn blant norske menn.

Det er funnet høy forekomst av vitamin d-mangel blant gravide kvinner med pakistansk bakgrunn, og blant friske voksne menn fra Pakistan og Sri Lanka.

Undersøkelser av innvandrerbefolkningen under ett viser at det er noe høyere forekomst av psykiske plager blant barn og unge sammenliknet med etnisk norske. Det er imidlertid betydelige variasjoner mellom innvandrergruppene. Gutter med innvandrerbakgrunn har særlig økt risiko for emosjonelle problemer sammenliknet med etnisk norske. Barn og unge som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere, har betydelig mer psykiske plager enn etnisk norske og andre grupper med innvandrerbakgrunn. Det gjelder også etter at de har fått opphold og er bosatt i Norge. Vi har for liten kunnskap om helsetilstanden i denne delen av befolkningen.

Se omtale av nasjonal strategi for innvandreres helse i kapittel 5.

2.1.9 Helsen til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner

Flertallet av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har god helse. Samtidig er andelen med dårligere helse betydelig høyere enn i gjennomsnittbefolkningen. Undersøkelser indikerer at transpersoner gjennomgående rapporterer om dårligst helse.

Noen er preget av angst og/eller depresjon, og andelen som forsøker å ta sitt eget liv er høyere enn i befolkningen generelt. Lesbiske og homofile menn oppgir dårligere egenvurdert helse enn jevnaldrende i den generelle befolkning.

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner oppgir dessuten oftere enn den øvrige befolkningen å være utsatt for krenkende behandling, opplevelser med og trusler om vold, og savn av emosjonell og praktisk støtte. Gjennomgående ser unge personer i disse gruppene ut til å være spesielt utsatt på flere områder. Menn som har sex med menn har betydelige utfordringer når det gjelder hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner som syfilis og gonoré. Kvinner og menn som har sex med personer av samme kjønn, men som ikke definerer seg som lesbiske eller homofile, er en særlig sårbar gruppe. Lesbiske og bifile kvinners helseutfordringer blir ofte underkommunisert. Det samme gjelder helseutfordringene til lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn.

Statistisk sentralbyrå inkluderte spørsmål om seksuell orientering som del av helse- og levekårsundersøkelsen i 2008. Undersøkelsen viser at homofile, lesbiske og bifile er overrepresentert med visse psykiske lidelser, sammenliknet med befolkningen for øvrig. Undersøkelsen indikerer også at gruppen samlet har lavere skår på flere levekårsområder, men resultatene er usikre fordi utvalget er lite.

Skam, skyld og identitetsproblematikk, og opplevelse av eller frykt for stigma og diskriminering, øker risikoen for å utvikle både somatiske og psykiske helseplager blant lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Det er derfor av avgjørende betydning at helsetjenesten er oppmerksom på plager og sykdommer som særlig rammer enkelte grupper eller minoriteter. Dette kan forebygge uheldige spiraler av helseproblemer og sosial ekskludering.

2.2 Forhold som påvirker helse og levealder

Fysisk og psykisk helse er resultat av et samspill mellom individuelle egenskaper og forhold som kan være beskyttende eller innebære risiko. Eksempler på beskyttende faktorer er sosial støtte, positive livshendelser og fysisk aktivitet, mens arbeidsledighet, rusmidler, manglende sosial støtte, usunt kosthold og overvekt er eksempler på risikofaktor. Faktorene henger sammen og er en del av et større bilde. For eksempel skjer endringer i kosthold og fysisk aktivitet som regel ikke isolert, men som en del av endringer i familie, arbeidsmiljø, nærmiljø eller i samfunnet generelt.

Forhold ved storsamfunnet, lokalsamfunnet og den enkeltes sosiale nettverk kan ha betydning for helsen. Samfunn preget av gjensidig tillit, sosial støtte og samhold virker helsefremmende, mens lokalsamfunn med liten grad av fellesskap og lite sosial samhandling gir økt risiko for helseproblemer. Sviktende næringsgrunnlag, stor grad av inn- og utflytting og/eller rask sosial endring kan påvirke helsen negativt. Sosial støtte som empati, følelsesmessig støtte, praktisk hjelp og sosial kontroll har en direkte positiv effekt på helsen, og kan fungere som en buffer når individet er utsatt for påkjenninger eller negative livshendelser.

Helse og sykdom påvirkes av faktorer nært i tid og helt tilbake til fosterlivet. Gjennom livsløpet finnes en rekke sårbare perioder. Mange kroniske sykdommer påvirkes av biologiske, psykiske og sosiale faktorer som summerer seg opp og bidrar til økt risiko gjennom livsløpet. I mange tilfeller tar det flere år før en påvirkningsfaktor fører til sykdom. Det gjelder for eksempel røyking som årsak til lungekreft og kols der sykdom og symptomer først blir synlig etter 20 til 50 år med røyking. Når det gjelder akutt hjerteinfarkt reduseres derimot risikoen betydelig allerede første året etter røykeslutt.

2.2.1 Levekår og sosiale forhold

Helse og fordelingen av helse i befolkningen henger nært sammen med levekår og sosiale forhold. På befolkningsnivå er det en klar sammenheng mellom sosiale og økonomiske forhold og helse.

Inntekt og levekår

Det er en sammenheng mellom inntekt og helse gjennom hele det sosiale hierarkiet. Det er for eksempel en sammenheng mellom for tidlig død og inntekt. Dødeligheten er høyest i de laveste inntektsgruppene og reduseres gradvis med økende inntekt. Det er flere forklaringer på dette. For det første påvirker personlig økonomi helse mer eller mindre direkte gjennom forskjellige former for helsefremmende forbruk. For det andre kan det forklares med at dårligere helse medfører lavere inntekt. En tredje forklaring er at det er bakenforliggende årsaker som forklarer sammenhengen, for eksempel arbeidsmiljøbelastninger. En fjerde forklaring er den såkalte inntektsulikhetshypotesen, det vil si at samfunn med store inntektsforskjeller har dårligere gjennomsnittshelse på grunn av mindre samhold og solidaritet, mer kriminalitet osv.

Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet og de fleste grupper har hatt en markert oppgang i realinntekten. Samtidig økte inntektsforskjellene noe i perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Dette kan delvis forklares med økende kapitalinntekter og større forskjeller i lønn. Fra 2006 er forskjellene igjen blitt redusert. Antall personer som befinner seg under lavinntektsgrensen ser også ut til å ha blitt noe redusert de siste årene. Skattereformen og svakere konjunkturer har bidratt til dette. Fall i kapitalinntektene i de øverste delene av inntektsfordelingen og lav arbeidsledighet gjennom svake konjunkturer har gitt jevnere fordeling. Økt minstepensjon og bostøtte har trolig også bidratt.

Sammensetningen i lavinntektsgruppen varierer avhengig av om EUs eller OECDs definisjon legges til grunn. Andelen med vedvarende lavinntekt måles ved å se på andel personer som i en treårsperiode tilhører en husholding med en gjennomsnittlig ekvivalent inntekt lavere enn henholdsvis 60 prosent (EU) eller 50 prosent (OECD) av medianinntekten for hele befolkningen i samme periode. Med EUs definisjon blir gruppen med lavinntekt dominert av enslige eldre og aleneboende under 45 år. OECD har en lavere lavinntektsgrense som gjør at barnefamilier utgjør den største gruppen. Andelen med lavinntekt synes å henge sammen med den øvrige inntektsfordelingen i samfunnet. Slik sett er andelen som lever under lavinntektsgrensen i Norge relativt lav sammenliknet med andre land i Europa.

Utfordringen framover vil være å holde sysselsettingen høy og bevare de likhetsbevarende trekkene i den nordiske modellen som blant annet bidrar til liten lønnsspredning. Det er en utfordring at noen grupper er betydelig mer utsatt for lavinntekt enn andre, og at noen blir værende i lavinntektsgruppen over lang tid. Særlig er det en utfordring at andelen barn som lever i lavinntektsfamilier har økt de siste årene. Det gjelder særlig barn av innvandrere og aleneforeldre. Det er betydelige forskjeller i lavinntekt. Det er derfor en utfordring å holde en høy sysselsetting i alle deler av landet og sørge for at alle kommuner er rustet til å ivareta de oppgavene de har overfor sårbare grupper. De fleste med lavinntekt har svak tilknytning til arbeidslivet og får en vesentlig del av inntekten gjennom offentlige overføringer. Det gjelder blant annet nyankomne flyktninger, personer med nedsatt funksjonsevne og grupper med kort utdanning. De som faller utenfor arbeidsmarkedet faller også lett utenfor andre deler av velferdssamfunnet og de har dårligere helse enn andre grupper i befolkningen. Mange med lavinntekt har psykiske problemer og/eller rusproblemer.

Oppvekstvilkår

Oppvekstvilkårene påvirkes av forhold i familien, barnehagen, skolen, i fritidsaktivitetene og de fysiske omgivelsene i nærmiljøet. Det handler også om velferdsordninger som kan være med å utjevne sosiale forskjeller.

De aller fleste norske barn har trygge levekår og gode utviklingsmuligheter. Det er imidlertid forskjeller i materiell levestandard. Til tross for god inntektsutvikling generelt i samfunnet er det noen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Andelen barn i lavinntektsfamilier har økt og andelen barn med innvandrerbakgrunn i denne gruppen er blitt større.

I tillegg preges hverdagen for noen barn av omsorgsvikt, vold, rusproblemer, fattigdom eller krenkelser som mobbing, rasisme og diskriminering. En helsemessig god utvikling i barneårene er en av de viktigste byggesteinene for helse gjennom livet. Dette krever stimulering av fysisk, kognitiv, sosial og følelsesmessig utvikling. Dårlige levekår i barndommen innebærer ofte et usunt og lite allsidig kosthold og lite fysisk aktivitet. På samme måte kan psykososialt stress i følsomme barne- og ungdomsår ved manglende trygghet, mobbing og omsorgssvikt føre til psykiske plager.

Boks 2.2 Mobbing og trakassering

I levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå fra 2009 svarer to prosent av alle sysselsatte at de er utsatt for plaging eller erting fra arbeidskamerater et par ganger i måneden eller mer. Like mange oppgir at de plages eller ertes av overordnede. Tre prosent av alle sysselsatte oppgir å ha vært utsatt for trakassering i form av uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer og liknende. Kvinner er mer utsatte enn menn, spesielt unge kvinner, der hele 12 prosent svarer at de har vært utsatt et par ganger i måneden eller oftere. Fire prosent av alle sysselsatte svarer at de er blitt utsatt for vold på arbeidsplassen de siste tolv månedene. Tre prosent har blitt utsatt for trusler om vold. Blant ulike yrkesgrupper skiller sykepleiere og salgs- og serviceyrker seg ut med høyere andeler. Andelen sysselsatte som er utsatt for trakassering har vært stabil i undersøkelser gjennom årene.

Elevundersøkelsen som Utdanningsdirektoratet gjennomfører viser at om lag 18 prosent blir mobbet en sjelden gang, 3,5 prosent blir mobbet to til tre ganger i måneden, 2,3 prosent blir mobbet en gang i uken, mens 2,8 prosent (omtrent 1 500 elever) blir mobbet flere ganger i uken. I siste trinn på ungdomsskolen er det flere som sier at de blir mobbet flere ganger i uken enn på de andre trinnene, mens det er litt mindre mobbing i videregående skole enn i barne- og ungdomsskolen.

Det er anslått at mellom fem og ti prosent av alle skoleelever er utsatt for mobbing regelmessig. Et stort antall elever gruer seg for å gå på skolen på grunn av slike opplevelser. Mobbing ser ut til å være mest utbredt på barneskoletrinnet og avta i løpet av ungdomsskolen og videregående. Mobbing via nettet eller sms er en del av hverdagen til mange unge.

En ny studie blant nærmere 9000 ungdommer og deres foreldre, peker ut problemer med skoleresultater og mobbing på skolen som viktige risikofaktorer for psykiske vansker blant ungdom.5 Det å være sammen med venner på fritiden og ha sosial støtte fra venner er de viktigste beskyttende faktorene.

Undersøkelsen viser at problemer hos foreldrene, som psykiske vansker, alkoholproblemer, mangelfullt sosialt nettverk, økonomiske problemer, arbeidsløshet og skilsmisse, henger direkte sammen med psykiske vansker blant ungdom. De viktigste risikofaktorene er likevel problemer med skoleresultater og mobbing på skolen. Det å være sammen med venner på fritiden og sosial støtte fra venner var de viktigste beskyttende faktorene blant dem som ble undersøkt. I tillegg har foreldrenes situasjon indirekte betydning for den psykiske helsen, for eksempel ved å påvirke skoleprestasjoner og venneforhold hos ungdommene. Jentene er mest sårbare for stress og problemer i nære relasjoner.

Arbeid og arbeidsmiljø

Arbeid har viktige sosiale, psykologiske og økonomiske funksjoner. Arbeid strukturerer hverdagen, kan gi mening og bidra til bedre selvbilde. Manglende tilknytning til arbeidslivet kan øke risikoen for helseproblemer både på kort og lang sikt. Arbeidsledighet er ofte forbundet med dårlig økonomi og sosial utstøting. Det er en sammenheng mellom arbeidsledighet og psykisk helse hos unge voksne.

I likhet med sosiale forskjeller i befolkningens helse, er det sosiale forskjeller i i sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. Overgang fra sykefravær til arbeid varierer mellom yrkesgrupper. Akademiske yrker, administrative ledere og høyskoleyrker har størst overgang til arbeid etter sykemelding. Fordelingen av langtidsledigheten mellom yrker er relativt stabil. Yrker innen bygg og anlegg og industri har den høyeste andelen langtidsledige, men andelen er redusert de siste årene på grunn av positive konjunkturer i arbeidsmarkedet. Generelt har langtidsledigheten økt noe de siste årene.

Selv om deltagelse i arbeidslivet generelt ser ut til å ha en gunstig effekt på den enkeltes helse og velvære, har organisatoriske og psykososiale forhold på arbeidsplassen vist seg å ha betydning for utvikling av psykiske plager. Kombinasjon av høye krav i arbeidssituasjonen og liten opplevelse av kontroll øker risikoen for utvikling av psykiske helseproblemer, mens høye krav i arbeidssituasjonen alene ikke gir den samme virkningen. En ubalanse mellom opplevd innsats og belønning i arbeidssituasjonen har negativ effekt på helsen.

Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse viser at arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser er gjennomgående bra. Graden av arbeidsmiljøeksponering varierer med utdanningsnivå. En sammenlikning av levekårsundersøkelsene i 2006 og 2009 viser at det har skjedd små forandringer og at endringene går i positiv retning, det vil si mindre eksponering og mindre ulikhet. Det er imidlertid viktig å være klar over at utenlandsk arbeidskraft ikke fanges opp i levekårsundersøkelsene, og disse befinner seg oftere i yrker som tradisjonelt er å anse som belastende.

Boks 2.3 En tryggere barndom

Samfunnsendringene i de siste hundre årene har hatt store og positive konsekvenser for barnas oppvekstforhold og levekår. Velstandsøkning og færre barn har skapt nye rammer for familielivet. Selv om det fremdeles finnes barn og unge som vokser opp i vanskelige kår, er den direkte materielle nøden nærmest borte og helsen sterkt forbedret. Helhetsbildet er en langt tryggere barndom.

Familiemønstrene er endret. Kjernefamilien er satt under press gjennom økt antall skilsmisser. Etter 1980 har samboerforholdene for alvor satt preg på familielivet. Av barna som ble født i 2008 hadde 44 prosent gifte foreldre, 44 prosent hadde samboende foreldre og 12 prosent bodde sammen med enslig mor. Samlivsbrudd fører ofte til nye barnekull, nye slektskapsformer og familiekonstellasjoner. Nye familiestrukturer gjør at en familie ikke er en like tydelig avgrenset enhet som tidligere. Fremdeles er det likevel slik at flertallet av barn og unge lever sammen med begge sine biologiske foreldre.

Til tross for at familieinstitusjonen ikke er like stabil som tidligere, betyr ikke det at barn mottar mindre omsorg og sosial støtte. De fleste unge har et tett, nært og tillitsfullt forhold til foreldre. Familien er preget av samhold og hjelp. Et mindretall ønsker seg mer tid og oppmerksomhet fra foreldrene.

Barn og unges hverdag er i sterk grad preget av skolen. Gjennom skolen får de unge testet muligheter, forutsetninger, interesser og begrensninger. De fleste elevene opplever positiv bekreftelse på egne evner. Flere trives på skolen og skulking er redusert. Men det er også en del som erfarer at de ikke mestrer og blir konfrontert med egen utilstrekkelighet. Selv om skolen tar mye tid, er det mye som tyder på at barn og unge, i likhet med resten av befolkningen, har mer tid til fri disposisjon enn tidligere. Mye av ungdomstiden leves i et virtuelt fellesskap med bruk av sosiale medier, chatting og dataspill.

Ungdata, se http://www.ungdata.no/id/ 22414.

Ensomhet og sosial isolasjon

Det er en sammenheng mellom opplevelse av ensomhet og helse. I levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå fra 2002 går det fram at om lag to prosent av den voksne befolkningen, anslagsvis 70 000 personer, oppgir at de ikke har noen å snakke fortrolig med, og like mange sier at de ikke har noen som står dem så nær at de kan regnes med ved personlige problemer. Langt flere, opptil 25 prosent, oppgir at de tidvis er plaget av ensomhet, framfor alt enslige som har mistet ektefellen gjennom skilsmisse eller dødsfall. Ensomhet er mest utbredt i de eldste aldersgruppene, og blant yngre mennesker i alderen 18 til 29 år. I studien om aldring, livsløp og kjønn framgår at for eldre skyldes ensomheten i stor grad ytre forhold som tap av ektefelle og dårlig helse, mens yngre mennesker forklarer ensomhet med svak selvfølelse.6 Mobbing, sosial utstøting og ensomhet blant unge kan føre til depresjon, angst og psykiske plager.

Lite tyder på at sosial isolasjon har blitt mer utbredt i det norske samfunnet. Andelen av befolkningen som verken er gift, samboende eller har en fortrolig venn, er redusert fra åtte prosent i 1980 til fire prosent i 2002. Undersøkelser av sosiale kontaktmønstre viser at det er en liten økning i personer som har liten kontakt med familien, derimot er det flere som oppgir å ha en fortrolig venn utenfor familien. Samværsformene er også under endring. Det er mindre vanlig med besøk, men mer vanlig å treffes ute, og mer kontakt gjennom bruk av mobiltelefon og elektronisk kommunikasjon. Nabokontakt betyr stadig mindre som kilde til sosialt fellesskap.

Vold i nære relasjoner

I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2007 svarer rundt fem prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler om vold det siste året. Dette gjelder vold generelt, og denne andelen har vært stabil de siste 25 årene. Generelt synes kvinner og menn å ha omtrent like stor risiko for å bli ofre. For begge kjønn er det de yngste som oftest oppgir at de har vært utsatt for vold eller trusler om vold. Kvinner opplever i større grad å bli utsatt for vold i nære relasjoner og i nærmiljøet enn menn. Menn blir i større grad enn kvinner utsatt for vold på kveldstid og i helgene, fra helt eller delvis ukjente voldsutøvere, og ute på offentlige steder.

De helsemessige konsekvensene av vold i nære relasjoner kan være omfattende, alvorlige og potensielt livstruende. Seksuelle overgrep, fysisk mishandling og omsorgssvikt har større betydning for psykisk helse enn andre belastende hendelser.

Vold i hjemmet gir barn risiko for alvorlige psykiske og atferdsmessige problemer. Vold i nære relasjoner påvirker barns oppvekstvilkår, ikke bare på grunn av de skadelige virkningene av volden i seg selv, men også fordi volden kan påvirke en forelders mulighet til å gi tilstrekkelig omsorg til barnet og til å være en god forelder.

Kvinner som har vært utsatt for fysisk vold eller seksuelt misbruk har oftere helseproblemer enn andre kvinner. Dette gjelder både fysisk helse, psykologisk velvære og helserelatert risikoatferd som røyking, mangel på fysisk aktivitet og rusproblemer. Kvinner som har opplevd vold har en høyere forekomst av en rekke somatiske sykdommer enn andre kvinner. Kvinner som har vært utsatt for vold har også økt risiko for å utvikle angst, fobier og depresjoner. Samtidig øker risikoen for selvmordsforsøk.

Omfanget av psykologiske og fysiske symptomer er direkte relatert til hvor alvorlig volden har vært, relatert til type vold og antall episoder. Nærheten i relasjonen mellom offer og overgriper har også betydning. Risikoen for å utsettes for andre negative livsopplevelser, uhell, skader og ulike typer kriminalitet er større hos voldsutsatte enn hos andre.

2.2.2 Miljøfaktorer

I følge Verdens helseorganisasjon er dårlig fysisk, kjemisk og biologisk miljøkvalitet i Norge direkte årsak til 14 prosent av sykdom som kan forebygges. Ut i fra Verdens helseorganisasjons beregninger vil dette utgjøre 73 000 tapte leveår i god helse (Dalys) og 7500 dødsfall per år. Sykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer, lungesykdommer og allergiske lidelser blir enten utløst av eller forverret av påvirkninger fra miljøet.

Dette er sykdommer som påfører den enkelte og samfunnet store byrder. Det er spesielt viktig å være oppmerksom på miljøeksponering som skjer under kritiske perioder i svangerskapet eller i tidlig barndom.

Klima kan påvirke befolkningens helse direkte ved ulykker og økt dødelighet som følge av flom og skred eller hetebølger. Spesielt i den eldre delen av befolkningen er det økt dødelighet under hetebølger og kuldeepisoder. Det gjelder også mindre ekstreme utendørstemperaturendringer. Ekstremklima vil i tillegg kunne ha helsekonsekvenser på mer indirekte måter. Et slikt eksempel er at drikkevannskilder kan bli utsatt for mer forurensing som følge av ekstremnedbør og økt avrenning fra nedbørsfelt, og større risiko for utbrudd av vannbårne sykdommer. Økt nedbør vil også kunne gi større belastning på vann- og avløpsnettet som igjen kan øke risikoen for vannbårne sykdommer. Å beregne klimaets betydning for mengden eller størrelsen av mulige helseeffekter er vanskelig.

Boks 2.4 Drikkevann

I Norge får om lag 90 prosent av befolkningen drikkevann fra overflatevann som tjern, innsjø eller elv, og ti prosent fra grunnvann. Drikkevannet er hygienisk tilfredsstillende. Utgangspunktet for å forsyne befolkningen med drikkevann er godt. Om lag fem prosent av landet er dekket av vann og vi har vann nok til å kunne forsyne fem milliarder mennesker. Hoveddelen av befolkningen er tilknyttet godkjenningspliktige vannforsyningssystemer som i hovedsak har god kvalitet. Vi har imidlertid noen utfordringer:

  • Enkelte mindre vannverk som er tilknyttet godkjenningspliktige vannforsyningssystemer, har utilfredsstillende vannbehandling.

  • Omlag 12 prosent av befolkningen får vann fra små vannverk hvor vannkvalitet og forsyningssikkerhet er ukjent for sentrale myndigheter.

  • Norge er et av de landene i Europa, inklusiv Øst-Europa, som har størst lekkasje fra ledningsnettet. Noen steder er lekkasjen fra ledningsnettet opp mot 40 til 50 prosent.

  • Omlag 25 prosent av ledningsnettet har rør som allerede anses å være foreldet og med dagens fornyingstakt på om lag 0,5 prosent, vil foreldelsen av nettet øke.

Det norske drikkevannet har lav pH og relativt lave konsentrasjoner av magnesium og kalsium. Dette har konsekvenser for befolkninens beinhelse og gir økt risiko for hoftebrudd. Se omtale av tiltak i kapittel 3.

En hovedkilde til lokal forurensning er trafikk, men også utslipp fra industri og oppvarming, samt forurensning transportert langveisfra, kan gi betydelige bidrag. Både lave gjennomsnittsnivåer og episoder med høy luftforurensning kan ha helsemessig betydning for mottakelige grupper i befolkningen. Ved de nivåer som forekommer i en rekke større byer og tettsteder er det funnet sammenhenger med økt sykelighet og dødelighet. Det er spesielt luftveissykdommer og hjerte- og karlidelser som øker med økende mengde luftforurensning. De viktigste komponentene når det gjelder helseeffekter synes å være svevestøv, nitrogendioksid og ozon. Grenseverdiene myndighetene har satt for lokal luftforurensning overskrides hver vinter i flere av de store byene. En gjensidig påvirkning mellom klima, luftforurensing og bruk av nye typer drivstoff vil kunne få helsemessige konsekvenser som vi ikke kan forutse i dag.

Støy kan gi fysiologiske forandringer som er typisk for psykisk stress, og kan redusere søvnkvaliteten og føre til hørselsskader. Sammen med andre stressfaktorer kan støy forårsake både muskelsmerter, forhøyet blodtrykk og hjertesykdom. Støy fra trafikk er blant de miljøpåvirkningene som plager flest mennesker i Norge. Bortimot 1,5 millioner nordmenn er utsatt for et støynivå utenfor boligen som overskrider det anbefalte gjennomsnittsnivået på 55 dB, og om lag 200 000 opplever søvnforstyrrelser som følge av støy. Det er laget en ny rapport om nattestøy og søvnforstyrrelser som skal bidra til å lage mål med tanke på å redusere helsebelastningen.

I tillegg til at støy gir hørselsskader, gir det søvnmangel som på kort sikt fører til søvnighet, nedsatt prestasjonsevne og økt risiko for ulykker, og søvnmangel over tid kan bidra til utvikling av diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom.

Yrker som medfører hørselstap er mekanisk og verkstedsindustri, bygg og anlegg, tungtransport, sjøfart og fiske, skogbruk og barnehager. Årlig får Arbeidstilsynet om lag 2000 meldinger om arbeidstakere som har fått støyskadet hørselen sin. En svensk undersøkelse gjort av Universitetet i Lund konstaterte hørselsnedsettelse hos en fjerdedel av 380 undersøkte barnehageansatte.

Dårlig inneklima kan føre til ubehag som følelse av tørr luft, irriterte slimhinner, hodepine og tretthet, men kan også forverre astma og luftveisallergi. Blant mulige risikofaktorer finner vi fuktproblemer og muggsopp, passiv røyking, svevestøv, avgassing fra byggematerialer, møbler og husholdningsprodukter. Forholdene blir ofte forverret av mangelfull ventilasjon, trekk og ugunstige temperatur- og lysforhold. Det er beregnet at om lag 10 til 20 prosent av norske boliger har fuktskader. Det ser ut til å være en samvariasjon mellom fuktproblemer og muggsoppforekomst innendørs og risiko for luftveissykdom og allergi i befolkningen.

De negative helsekonsekvensene av passiv røyking er nå langt bedre dokumentert enn tidligere. Passiv røyking er skadelig gjennom hele livsløpet, men særlig for fostre og små barn. Statens institutt for rusmiddelforskning estimerte i 2010 at om lag 100 000 barn under 13 år daglig utsettes for passiv røyking i hjemmet.

Radon og tobakksrøyk kan forårsake lungekreft og kreft i enkelte andre organer. Radon er den nest viktigste årsaken til lungekreft etter aktiv røyking. Det er anslått at 27 prosent av befolkningen er eksponert for høyere nivåer av radon enn tiltaksgrensen på 100 Bq/m3. Det er store geografiske forskjeller i radonforekomsten i boliger i Norge.

Mat er den viktigste kilden til en rekke helseskadelige miljøforurensninger som tungmetaller og tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. Når mat produseres og tilberedes kan det dannes stoffene som akrylamid, furan og polysykliske aromatiske hydrokarboner. Disse utgjør ikke noen akutt helserisiko men vil kunne være skadelige ved jevnlig inntak over lang tid. Uriktig bruk av medisiner til dyr og plantevernmidler kan også føre til restmengder som kan være helseskadelige over tid.

Det finnes et stort antall kjemikalier på markedet. I Norge finnes omlag 50 000 kjemiske produkter med om lag 8 000 til 10 000 ulike kjemikalier. Flere av disse kan føre til helseskader dersom mennesker eksponeres i tilstrekkelig grad. Imidlertid kommer forbrukere kun i kontakt med et fåtall av kjemikaliene.

Befolkningen kan eksponeres for fremmedstoffer og miljøgifter fra en rekke kilder og på en rekke ulike måter. Når mat produseres og tilberedes kan det for eksempel dannes stoffer som akrylamid, furan og polysykliske aromatiske hydrokarboner. Disse utgjør ikke noen akutt helserisiko men vil kunne være skadelige ved jevnlig inntak over lang tid. Uriktig bruk av medisiner til dyr og plantevernmidler kan også føre til restmengder som kan være helseskadelige over tid. Mattilsynet kartlegger forekomsten, utvikler regelverk og fører tilsyn på dette området.

Mengden av kjente miljøgifter som dioksiner og PCB i mat er på vei ned, men det er fortsatt nødvendig å følge med på nåværende og framtidig eksponering, og effektene de kan ha. De senere årene har også lett nedbrytbare miljøforurensninger blitt satt i sammenheng med uønskede helseeffekter. Som eksempel kan nevnes ftalater, bisfenol A og andre stoffer som finnes i en rekke forbruksvarer, som kosmetikk og kroppspleieprodukter. Forbindelsene kan lekke ut fra produktene og føre til at vi kan utsettes for stoffene både gjennom mat, støv, vann, luft eller ved hudkontakt.

UV-stråling både fra soling og solarier er vist å ha sammenheng med hudkreft, en kreftform som er økende. En årsak til økningen i hudkrefttilfeller er endrede solingsvaner. Solkremer beskytter mot UV-stråler, men har begrenset effekt og stabilitet.

2.2.3 Levevaner

For hjerte- og karsykdommer, kreftsykdommer, diabetes type 2 og kroniske lungesykdommer er det fire risikofaktorer som er særlig viktige: usunt kosthold, fysisk inaktivitet, røyking og høyt alkoholinntak.

Fysisk aktivitet som tidligere var en naturlig del av arbeid og daglige gjøremål er sterkt redusert. Barn blir kjørt til skolen eller fritidsaktiviteter i stedet for å gå eller sykle, voksne kjører bil til butikken og tar heisen eller rulletrappen. Økning i trening og mosjon de siste tiårene kompenserer ikke for reduksjon i hverdagsaktivitet. Tilgjengelighet påvirker inntak av mat og drikke og i dag er det tilgang på mat nærmest hele døgnet på møteplasser, trafikknutepunkter og arrangementer. Utviklingstrekk som urbanisering, hyppigere måltider utenfor hjemmet og mindre tid til matlaging, kan bidra til at praktiske ferdigheter og kunnskap om råvarer og næringsstoffer blir dårligere. Til tross for stor nedgang i andelen røykere de siste årene er det fortsatt en betydelig andel som røyker daglig eller av og til. I tillegg har andelen unge som bruker snus økt kraftig det siste tiåret. Alkoholinntaket øker i den voksne befolkningen.

En rekke studier har påvist systematiske forskjeller i levevaner mellom sosiale grupper. Forskjellene kan bidra til å skape sosiale helseforskjeller og er samtidig et uttrykk for forskjeller i levekår og livsbetingelser. Det er størst sosiale forskjeller i røyking.

Tall fra undersøkelsen av helsevaner blant skoleelever fra 2009 viser at det også er sosiale forskjeller i levevaner blant ungdom. Studien viser imidlertid en positiv utvikling i levevaner fra 2005 til 2009. Ungdom lever sunnere, og de sosiale forskjellene ser ut til å ha blitt mindre. Det er for tidlig å si om dette er en reell endring eller om det er tilfeldige variasjoner.

Fysisk aktivitet og inaktivitet

Fysisk aktivitet og stillesitting har fram til nå blitt sett som to ytterpunkter av samme atferd. Det er godt kjent at fysisk aktivitet har en gunstig påvirkning på helsen og kan bidra til å påvirke livskvaliteten. Stillesitting kan imidlertid være en selvstendig risikofaktor. Lengre tidsperioder med inaktivitet eller stillesitting, uavhengig av annen fysisk aktivitet, kan være knyttet til fedme, diabetes, metabolsk syndrom, enkelte former for kreft, hjerte- og karsykdommer og tidlig død. For personer som er lite aktive vil selv en liten økning i aktivitetsnivået gi en betydelig helsegevinst i form av redusert sykdomsrisiko, bedre livskvalitet og økt funksjonsevne.

Det ser ut til å være en trend med økt trening og mosjon på fritid i deler av befolkingen. Treningen kompenserer imidlertid ikke for en tendens til økt stillesitting på skole, jobb, transport, foran TV, PC og mobil resten av uken. Det totale aktivitetsnivået i befolkningen har sunket over tid og viser negativ utvikling.

Det er gjennomført landsomfattende kartlegging av det fysiske aktivitetsnivået i Norge blant niåringer og 15-åringer i 2005/2006, voksne og eldre i 2008/2009 og seksåringer, niåringer og 15-åringer i 2011. Fysisk inaktivitet og stillesitting registrert med aktivitetsmåler viste at fra seksårsalderen øker inaktiv tid per dag i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år opp til femtenårsalderen. En sammenlikning av data fra 2005/2006 med data fra 2011 viser at tiden som brukes til stillesitting øker blant niåringer og 15-åringer. I kartleggingen av stillesitting blant voksne viser objektive mål at kvinner og menn i snitt er inaktive ni av de 14 timene aktivitetsmålerne har vært brukt. Kartleggingen i 2011 viser også at 87 prosent av seksårige jenter og 96 prosent av guttene oppfyller helsemyndighetens anbefalinger om minst 60 minutter daglig fysisk aktivitet. Blant niåringene, der det er gjort målinger på to tidspunkt, har andelen som oppfyller anbefalingene gått ned med fem prosentpoeng fra kartleggingen i 2005/2006. 70 prosent av jentene og 86 prosent av guttene hadde et tilfredsstillende aktivitetsnivå i 2011. Tilsvarende tall blant 15-årige jenter og gutter er 43 prosent og 58 prosent med en nedgang på fem prosentpoeng blant jentene sammenliknet med 2005/2006. Andelen som er fysisk aktiv øker med økende sosioøkonomisk status og synker med økende alder. Kun 20 prosent av voksne og eldre oppfyller helsemyndighetens anbefalinger om minst 30 minutter daglig fysisk aktivitet. Hovedutfordringen er å øke andelen som oppfyller anbefalingene til fysisk aktivitet og minske omfanget av stillesitting.

Kosthold

Det har over lang tid skjedd en positiv utvikling i det norske kostholdet. Forbruket av frukt og grønnsaker har økt og forbruket av sukker er betydelig redusert de siste tiårene. I tillegg er det positivt at innholdet av transfettsyrer i gjennomsnitt ligger stabilt på under én prosent av energiinntaket. Den gunstige utviklingen som vi har sett i kostens innhold av mettede fettsyrer, har imidlertid stoppet opp og innholdet har økt igjen de senere årene.

Kostholdet inneholder fortsatt for mye mettet fett, sukker og salt, og for lite grove kornprodukter, frukt, grønnsaker og fisk. Det gjennomsnittlige saltinntaket er omtrent dobbelt så høyt som anbefalt. Over tre fjerdedeler av saltet kommer fra industribearbeidede matvarer og mat på serveringssteder. Den tredje Norkost-undersøkelsen7, som ble gjennomført i 2010/2011 i et utvalg av personer mellom 18 og 70 år, viste at inntaket av næringsstoffer stort sett var som anbefalt, men at inntaket av mettet fett var for høyt og inntaket av fiber for lavt. Inntaket av vitamin D og folat var lavere enn anbefalt. Kun 14 prosent spiste anbefalt mengde grønnsaker, mens 37 prosent spiste anbefalt mengde frukt. 26 prosent spiste anbefalt mengde grove kornprodukter og 22 prosent anbefalt mengde fet fisk. Undersøkelsen avdekket noen sosiale forskjeller i valg av matvarer og inntak av næringsstoffer. Deltakerne med lang utdanning hadde et sunnere kosthold enn deltakerne med kort utdanning.

Tall fra undersøkelsen av helsevaner blant ungdom i 2009 viser at andelen som oppgir at de spiser frukt og grønnsaker daglig har gått opp i alle sosiale lag siden 2005, både blant gutter og jenter, men de sosiale forskjellene er fortsatt store. Parallelt med dette er det en nedgang i andelen som sier at de drikker sukkerholdig brus og spiser godterier hver dag. Likevel var det i 2009 40 prosent av 16-årige gutter som drakk brus fem til seks dager i uken, mens det var 15 prosent blant 11-årige gutter. Jentene drikker mindre brus enn guttene. Andel som spiste søtsaker økte med økende alder og andel som spiste frukt og grønt sank med økende alder.

Tobakk

I Norge viser beregninger at røyking var ansvarlig for 16 prosent av alle dødsfall i befolkningen både i 1997 og i 2003, og for 13 prosent av alle dødsfall i 2009. Omtrent halvparten av dem som røyker daglig i mange år dør av sykdommer som skyldes skadevirkninger av dette.

I 1973/1974 røykte i alt 52 prosent av mennene og 32 prosent av kvinnene daglig. Andelen menn som røyker daglig har sunket jevnt siden 1973. Blant kvinner har andelen sunket siden 2001. I 2012 røykte 16 prosent av den voksne befolkningen daglig. I tillegg røykte ti prosent av og til. Det var flest dagligrøykere i aldersgruppen 45 til 64 år, både blant menn og kvinner. I aldersgruppen 16 til 24 år var det en nedgang fra 11 prosent som røykte daglig i 2011 til sju prosent i 2012. I samme aldersgruppe var det 13 prosent av og til-røykere i 2012.

Det er flest dagligrøykere i Finnmark, mens Oslo, Nord-Trøndelag, Akershus, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag har lavest andel dagligrøykere.

Det er store sosiale forskjeller i røyking. Andelen dagligrøykere i gruppen med grunnskoleutdanning er mer enn tre ganger så høy som andelen i gruppen med universitets- og høyskoleutdanning. Forskjellene har økt de siste årene ettersom nedgangen i røyking er sterkest i gruppen med høyest utdanning.

Samtidig som røykingen går ned i befolkningen, øker snusbruken. Helsevirkningene av snusbruk er mindre enn av røyking på kort sikt, men det er relativt lite kunnskap om langtidsvirkningene. Snusbruken øker sterkest blant unge. En undersøkelse fra Universitetet i Bergen viser at det skjedde en kraftig økning i snusbruken både blant gutter og jenter mellom 2005 og 2009. I 2009 brukte 18 prosent av guttene og ni prosent av jentene i 15-årsalderen snus daglig eller av og til, mens åtte til ni prosent av ungdommene røykte daglig eller av og til. Tall fra Statistisk sentralbyrå og Helsedirektoratet viser at blant unge voksne menn og kvinner (16 til 24 år) brukte henholdsvis 25 og 14 prosent snus daglig. I samme aldersgruppe brukte rundt ti prosent snus av og til. Snusbruken blant unge kvinner øker fortsatt, mens den ser ut til å ha stoppet opp blant unge menn.

Alkohol, andre rusmidler og doping

Gjentatt og høyt alkoholinntak øker risikoen for sykdommer som blant annet høyt blodtrykk, hjerneslag, enkelte former for kreft, leversykdom og psykiske lidelser. På grunn av virkningene på sentralnervesystemet økes risikoen for skader, ulykker og vold etter inntak av alkohol. Bruk av alkohol over tid øker også risikoen for utvikling av avhengighet.

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå var alkohol hovedårsak til 413 dødsfall og noe over 5000 sykehusinnleggelser i 2010. Andre rusmidler enn alkohol var kjent årsak til 248 dødsfall. Blant drepte bilførere i Norge i perioden 2001 til 2010 var 25 prosent påvirket av alkohol, mens 14 prosent var påvirket av narkotika. Misbruk av alkohol og narkotika påvirker også familien og andre i omgivelsene. Det er anslått at det er mellom 50 000 og 150 000 barn som lever med foreldre som har risikofylt alkoholkonsum.

Alkoholforbruket i den norske befolkningen har vært økende i etterkrigstiden. I perioden 2000 til 2011 økte alkoholforbruket i alle sosiale grupper. Forbruket økte med i gjennomsnitt 20 prosent. Økningen var størst fram til 2009 og har siden flatet noe ut. Salgstall viser at nordmenn i gjennomsnitt kjøpte vel én liter ren alkohol mer i 2011 enn i 2000. I 2011 kjøpte hver nordmann over 15 år i gjennomsnitt 6,6 liter ren alkohol. I tillegg kommer uregistrert forbruk fra grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det samlede alkoholforbruket, inkludert det uregistrerte, ble i 2010 anslått til å være i overkant av åtte liter ren alkohol per innbygger over 15 år, mot omlag 5,4 liter i 1995.

Mens alkoholforbruket øker noe i Norge, sees en nedgang i sør-europeiske land.

Økningen i det norske forbruket har vært størst hos kvinner og menn i aldersgruppen over 50 år. Fysiologiske endringer hos eldre fører til at promillen blir høyere gitt samme alkoholinntak som i yngre alder. Eldre personer bruker ofte legemidler, og kombinasjonen med alkohol kan ha uheldige bivirkninger og øke risikoen for ulykker.

I følge Statens institutt for rusmiddelforsknings landsdekkende ungdomsundersøkelser har omtrent 80 prosent av ungdommene i aldersgruppen 15 til 20 år drukket alkohol siste år, og det har ikke vært store endringer i perioden 1995–2008.

Andelen unge som har prøvd andre rusmidler enn alkohol økte fram mot år 2000, men har etter dette vært noe synkende. Andelen som har prøvd cannabis gikk ned fra 18,5 prosent i 2000 til 10,5 prosent i 2008. Samme trend ses også for andre rusmidler. Når det gjelder legemidler kan det for enkelte vanedannende legemiddelgrupper være vanskelig å skille misbruk fra medisinsk bruk. Beslagsstatistikk fra Kripos har vist at legemidler av typen benzodiazepiner (beroligende, angstdempende eller krampestillende) og opioider (sterke smertestillende, for eksempel morfin) i stor grad finnes på det illegale markedet i Norge.

Når det gjelder bilkjøring og bruk av forskrevne legemidler er det funnet en økt sannsynlighet for å bli involvert i en trafikkulykke de første en til to ukene etter at enkelte legemidler i reseptgruppe B er hentet ut fra apoteket. En slik økt risiko er funnet for angstdempende og søvngivende benzodiazepiner, opiater, metadon og sovemidler. Også for zopiklon ble det funnet en økt risiko. Dette er det legemidlet i reseptgruppe B som de siste årene har vært mest forskrevet i Norge.

Bruk av doping er lite utbredt i befolkningen og derfor ikke et stort folkehelseproblem, men det kan være et stort problem i enkelte ungdomsmiljøer. Det er et sted mellom en til tre prosent av befolkningen som har erfaring med doping. Kunnskap fra Sverige tyder på at doping er mest utbredt i aldersgruppen 18 til 34 år og at sannsynligheten for å ha brukt dopingmidler er større i urbane strøk.

2.2.4 Helse- og omsorgstjenester

Helsen i befolkningen påvirkes først og fremst av forhold som ligger utenfor helsesektoren, men en velfungerende helsetjeneste er en viktig forutsetning for god folkehelse. Helsetjenester forebygger og behandler sykdom, lindrer lidelse og gjenoppretter god helse. Tilgang på gode helse- og omsorgstjenester er viktig for befolkningens trygghet og helse.

Det er vanskelig å anslå presist hvor mye av for eksempel økt forventet levealder som kan tilskrives helsetjenesten, men tjenesten bidrar både til å redusere for tidlig død og redusere sykelighet og funksjonsnedsettelse. Likeverdige og rettferdig fordelte helsetjenester kan bidra til å utjevne de helseforskjellene som oppstår i samfunnet for øvrig. Dette forutsetter at tjenestene ytes etter behov og er universelt tilgjengelige, slik at de gruppene som er mest syke får mest hjelp. Vi har begrenset kunnskap om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester, men det er gjennomført en del enkeltstudier som tyder på at særlig spesialisthelsetjenester kan være sosialt skjevfordelt. Vi mangler også indikatorer som kan fortelle oss om forskjellene øker eller blir mindre. Det betyr at vi ikke har kunnskap om eventuelle fordelingseffekter av de nye endringene og reformene i helsetjenesten.

Det er likevel grunn til å tro at det norske helsesystemet med universell dekning og begrenset egenbetaling er viktig for å sikre tilgjengelighet for alle uavhengig av utdanning og inntekt. Eurostat samler inn tall som viser andelen av befolkningen som mener de har et udekket behov for helsetjenester fordi tjenesten er for dyr. Både i Norge og de øvrige nordiske landene er denne andelen godt under EU-gjennomsnittet. Dette tyder på at økonomi i mindre grad enn i andre land begrenser tilgjengeligheten til helsetjenestene.

Sårbare gruppers bruk av tjenester kan også være et mål på om helse- og omsorgstjenesten er tilgjengelig for alle sosiale grupper. Rusavhengige og personer med et samtidig rus- og psykisk helseproblem har spesielle helseutfordringer. Ved samtlige helseforetak tilbys tverrfaglig spesialisert behandling til denne målgruppen. Tall fra helseforetakene viser at ventetiden til denne typen behandling har gått ned de siste årene, og at de regionale forskjellene i ventetid er redusert.

Tannhelsetjenester er i mindre grad offentlig finansiert enn det øvrige helsetilbudet. Barn og ungdom og grupper med sykdommer eller i livsfaser som innebærer stor risiko for tannhelseproblemer får imidlertid tilbud om gratis tannhelsehjelp. Det er likevel noen utfordringer med å nå fram til disse gruppene. For eksempel får rusavhengige under kommunal rusomsorg normalt dekket tannhelsetjenester, mens de som er blitt rusfrie faller utenfor tilbudet. Om lag 15 000 psykisk utviklingshemmede over 18 år får i dag gratis tilsyn av den offentlige tannhelsetjenesten. Kostra-statistikken til Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at tilbudet varierer mellom fylkene og at i underkant av 80 prosent ble undersøkt eller behandlet hvert år i perioden 2005 til 2011. Under en tredjedel av de som får hjemmesykepleie og som har rett til gratis tannhelsehjelp blir undersøkt og får behandling. En stor andel i voksenbefolkningen oppgir økonomi som den viktigste årsaken til at de ikke oppsøker tannlege.

Regjeringens handlingsplan for samiske språk påpeker at likeverdige helse- og omsorgstjenester forutsetter at samiske pasienter blir møtt med kompetanse i samisk språk og kultur. Kunnskap om og kompetanse i samisk språk og kultur er avgjørende for å utvikle gode pasientforløp. Muligheten til å bruke eget språk er særlig avgjørende for et godt resultat på områder som rehabilitering, forebygging av kroniske sykdommer, læring og mestring, rusproblemer og psykisk helse. Det er behov for utdanning av samiske fagfolk og tilstrekkelig utbygd tolketjeneste. Den samiske befolkning skal bli møtt av fagpersonell som har kompetanse på samisk språk og kultur.

Figur 3.1 

Figur 3.1

Fotnoter

1.

Daly– måles ved summen av tapte leveår pga tidlig død og år levd med helsetap.

2.

Eldre i Norge: Forekomst av psykiske plager og lidelser, Nasjonalt folkehelseinstitutt 2011.

3.

Saminor-studien som gjennomføres av Senter for samisk helseforskning. Se nærmere omtale i kapittel 6.

4.

Ketil Lenert Hansen. 2012. Ethnic discrimination and psychological distress.

5.

Studien fra Folkehelseinstituttet baserer seg på data fra 8984 ungdommer og deres foreldre i helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Hunt).

6.

Statistisk sentralbyrå og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring sin studie av livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) er en undersøkelse av hvordan livet arter seg i ulike faser.

7.

Norkost er en kostholdsundersøkelse i et landsrepresentativt utvalg av personer mellom 18 og 70 år.
Til toppen
Til dokumentets forside