Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 34 (2012–2013)

Folkehelsemeldingen— God helse – felles ansvar

Til innholdsfortegnelse

4 Helse gjennom hele livsløpet

Regjeringen har som mål å utvikle en politikk som bidrar til bedre helse gjennom hele livsløpet og til gode overganger mellom faser i livet. Det skal legges til rette for at alle barn og unge får en god start i livet, for et inkluderende arbeidsliv og trygge og helsefremmende arbeidsplasser, og for en tryggere og mer aktiv aldring. Innsatsen skal rettes mot å gjøre tjenester og arenaer i ulike faser av livet mer helsevennlige, og tilpasset den enkeltes behov, avhengig av kjønn, alder, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Barns og unges oppvekstvilkår skal forbedres gjennom å bedre kvaliteten i barnehager og skoler, videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, videreutvikle barnevernet, støtte opp om foreldres mestring og sette i verk tiltak for å forebygge problemer i overgangen mellom ulike livsfaser. Det handler i all hovedsak om å forbedre og videreutvikle tjenestetilbudet og om bedre samordning mellom tjenestene.

I yrkesaktiv alder skal flere få mulighet til arbeid, og innsatsen for å forebygge sykefravær og utestengning og utstøting fra arbeidslivet skal forsterkes. Det skal legges vekt på å forbedre arbeidsmiljøet i bransjer med store arbeidsmiljøbelastninger. I tillegg vil regjeringen utfordre organisasjonene i arbeidslivet til å ta større ansvar for livsstilstiltak på arbeidsplassen.

En aktiv og trygg aldring handler ikke bare om helsetjenester og eldreomsorg. Det handler også om deltakelse i fysiske, sosiale og kulturelle aktiviteter. Når helsen svikter, handler det om å tilrettelegge bolig og nære omgivelser, om tilpassede pleie- og omsorgstjenester og om tilbud om opplæring, opptrening og rehabilitering. Ikke minst handler det om å opprettholde selvstendighet, uavhengighet og innflytelse over eget liv uavhengig av sykdom og funksjonsnedsettelse.

Målet om at alle innbyggere skal ha lik tilgang til offentlige tjenester er gjennomgående i regjeringens politikk. Dersom tjenestetilbudene ikke tar hensyn til at brukere er forskjellige, kan det føre til systematiske forskjeller i resultat for brukerne. For eksempel er kunnskap om samisk språk og kultur nødvendig i folkehelsearbeidet og for å gi det samiske folk en likeverdig helse- og sosialtjeneste. Samiske barns rettigheter til eget språk og kultur skal ivaretas. Opplæring i skole og barnehage i og på samisk og om samisk kultur er med på å bygge identitet og trygghet.

4.1 En god start i livet

Gode oppvekstvilkår for barn og unge er blant de viktigste oppgavene i samfunnet. Det er viktig i seg selv samtidig som det er avgjørende for helsen senere i livet. En god oppvekst og et trygt oppvekstmiljø gir barn ressurser til å utfolde seg og delta i samfunnet. Alle barn skal ha samme mulighet til utvikling uavhengig av foreldrenes sosiale bakgrunn og livssituasjon. En barndom som gir mulighet for livsutfoldelse, læring og mestring har stor betydning for helsen gjennom hele livet. Den norske velferdsmodellen gir gode betingelser for barn og unges helse og for å opprettholde god helse gjennom livet. Gode levekår og sosialt nettverk for foreldrene gir bedre levekår for barna, like muligheter til utdanning bidrar til bedre helse, og gode forebyggende helsetjenester til mor og barn bidrar til å redusere risiko.

Barn og unge er i stor grad prisgitt omgivelsene og avhengig av omsorgspersoner i familie og nærmiljø. De aller fleste norske barn har trygge levekår og gode utviklingsmuligheter. Men for noen preges hverdagen av omsorgssvikt, vold, rusproblemer, fattigdom eller krenkelser som mobbing, rasisme og diskriminering. For å sikre en trygg oppvekst for flest mulig er det i tillegg til generelle velferdsordninger, behov for spesielle tiltak rettet mot vanskeligstilte barn og unge og deres familier. Jenter og gutter har forskjellige utfordringer. Barn og unge er særlig sårbare i overgangsfasene i livet. Det gjelder overgangen fra familieomsorg til barnehage, fra barnehage til skole, mellom de ulike trinnene i skolealder og fra videregående skole til fagskole, høyere utdanning eller arbeidsliv. Samtidig innebærer overganger til en ny fase muligheter for positive endringer.

Vi har en rekke gode velferdsordninger som legger betingelser for barns muligheter til helse og trivsel i barneår og gjennom livsløpet. Utfordringen framover er ikke nødvendigvis å utvikle nye tilbud, men å forbedre de eksisterende tilbudene, gjøre dem bedre kjent og ha et helhetlig perspektiv på barns helse og trivsel. Barns utvikling må være et felles ansvar for barnehage, skole og tjenestene som jobber overfor barn og familier. Oppmerksomheten må rettes mot bedre kvalitet, samhandling og mer koordinert innsats.

I dette kapitlet er omtalen avgrenset til tjenestetilbudet til barn og unge, det vil si barnehage og skole, forebyggende helsetilbud og tjenester som er rettet inn mot risikoutsatte barn. Se også kapittel 3 Et helsevennlig samfunn for omtale av levekår, trygge og helsefremmende miljøer og virkemidler for å legge til rette for sunne valg. Overgangen mellom utdanning og arbeidsliv er omtalt under del 4.3 Et helsevennlig arbeidsliv.

4.1.1 Satse på kvalitet i barnehage og skole

Regjeringen vil fortsatt satse på å bedre kvaliteten i barnehagene og på å bedre læringsmiljøet i skolen. Det innbærer å videreutvikle den offentlige fellesskolen, redusere sosiale forskjeller i læring og øke gjennomføringsgraden i videregående opplæring. Arbeidet med å utvikle kvaliteten i barnehager og skoler legger et grunnlag for dette.

Barnehage

Et godt barnehagetilbud er med på å gi barn en god start i livet. Den norske barnehagetradisjonen bygger på en helhetlig pedagogisk tilnærming til omsorg, læring og respekt for barndommens egenverdi. Hvert enkelt barn skal oppleve glede og mestring i barnehagen. Barnet skal få leke, lære og utvikle seg og delta aktivt i et sosialt og kulturelt fellesskap. Gode barnehager formidler verdier og holdninger, gir barnet grunnleggende ferdigheter og kunnskaper, gir trening i å delta aktivt i et fellesskap med andre barn og med voksne utenfor familien. Barnehagen skal være en god støttespiller for foreldrene i omsorgen for barna.

Gjennom innføring av rett til barnehageplass og den store barnehageutbyggingen har alle barn mulighet til å gå i barnehage. Full barnehagedekning er et av de mest treffsikre grepene regjeringen har tatt for å utjevne sosiale forskjeller i helse. Det gjenstår et arbeid for å bedre kvaliteten og legge til rette for rekruttering av kompetent personale. Kvalitet i barnehagen innebærer også et godt fysisk miljø inne og ute. Det samme gjelder tilrettelegging for fysisk aktivitet og gode matvaner. Barnehageansatte bør derfor ha kunnskap om betydningen av sunne levevaner og om hvordan de kan tilrettelegge for gode aktivitets- og kostvaner i samarbeid med hjem og nærmiljø, helsestasjon og tannhelsetjenesten.

Boks 4.1 Gratis kjernetid i barnehagen

For å øke barnehagedeltakelsen blant minoritetsspråklige barn, er det innført forsøk med 20 timer gratis kjernetid per uke i enkelte områder med høy andel minoritetsspråklige. Målgruppen er alle barn i aldersgruppen fire til fem år i områdene. Formålet er å forberede barna på skolestart, bedre norskkunnskapene for minoritetsspråklige barn og bidra til sosialisering.

Forsøket ble satt i gang i 2006 i Oslo kommune og har siden blitt gradvis utvidet. Siden 2007 har forsøket omfattet alle fire- og femåringer i de fire bydelene i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Fra 2010 har det også vært forsøk med gratis kjernetid i barnehager i enkelte områder i Drammen og bydel Gamle Oslo. I 2011 ble det etablert et forsøk i Årstad i Bergen. Erfaringene fra forsøkskommunene viser at barnehagedeltakelsen har økt og at flere barn går over fra korttidsbarnehage til heltidstilbud. Resultatene understøttes av nasjonal statistikk og nasjonale undersøkelser. Det er satt i gang en treårig ekstern evaluering av forsøket.

Den daglige kontakten som barnehageansatte har med både barn og foreldre, gir barnehagen en sentral rolle når det gjelder kunnskap om barns omsorgssituasjon. De fleste barn begynner i dag i barnehage når de er mellom ett og to år gamle. At barna har blitt yngre ved barnehagestart, øker betydningen av barnehagen som samarbeidspartner for helsestasjonen, barnevernet og andre forebyggende tjenester. De ansatte har en personlig plikt til å melde fra til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, er utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vedvarende alvorlige atferdsvansker. Det er viktig at barnehageansatte har kunnskap om hvordan de kan oppdage at et barn er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Barnehagen må ha faste rutiner for hvordan de ansatte går fram ved bekymring for et barns omsorgssituasjon og for hvordan de skal oppfylle opplysningsplikten. Det kan hjelpe de ansatte i noe som ofte oppleves som en vanskelig situasjon. Når vilkårene for opplysnings- eller meldeplikten er oppfylt skal opplysningene gis umiddelbart videre til barneverntjenesten. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet utga i 2009 i samarbeid med Kunnskapsdepartementet veilederen Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten.

Fortsatt satsing på barnehager står sentralt i regjeringens arbeid for sosial utjevning. Regjeringen arbeider for likverdig høy kvalitet i alle barnehager. Det har vært en periode med sterk vekst i antall barnehageplasser, innføring av maksimalpris for foreldrebetalingen og rett til barnehageplass. Framover vil innsatsen i større grad være rettet mot kvalitet og innhold i barnehagen. Det vises i denne sammenheng til Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage som gir føringer for barnehagepolitikken framover.

Skole og læringsmiljø

Skolen spiller en hovedrolle i barns og unges liv. Kvaliteten på skolen som møteplass, både det fysiske og det sosiale miljøet, har stor betydning for læring og mestring. En offentlig fellesskole av god kvalitet for alle barn og unge har også stor betydning for den enkeltes helse. Skolen skal favne alle elever og gi dem likeverdig opplæring uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn og etnisk tilhørighet.

En helsefremmende skole skal bidra til læring og til god fysisk og psykisk helse. Skolenes arbeid med å utvikle læringsmiljøet, bekjempe mobbing og fremme vennskap og gode relasjoner er sentralt i dette arbeidet. Det samme gjelder tilrettelegging for fysisk aktivitet, sunn mat og gode rammer rundt måltidene og tiltak for å forebygge tobakks-, alkohol- og narkotikabruk.

Selv om det gjennomgående er stor trivsel i norsk skole, er det en betydelig andel barn og unge som har problemer med å mestre skolehverdagen. Det er et stort problem med frafall fra videregående opplæring. Sosiale problemer reproduseres i skolen og altfor mange elever sliter med å fullføre grunnopplæringen. For å fange opp sårbare elever og sette i verk tiltak for å forebygge frafall, må skolen etablere gode rutiner for å bistå lærerene og sørge for kontakt med helsetjenesten eller annet hjelpeapparat ved behov. Kommunen har også et ansvar for å følge opp skolegangen til elever som behandles for sykdom eller lidelser.

Det helsefremmende og forebyggende arbeidet i skolen skal stimuleres gjennom fortsatt satsing på å utvikle et godt læringsmiljø for alle elever. Det vil bli vurdert tiltak for å frigjøre mer av lærernes tid til undervisning. Aktuelle virkemidler kan være å inkludere flere yrkesgrupper i skolen (for eksempel sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere) og å styrke skolehelsetjenesten.

Regjeringen har nylig lagt fram Meld. St. 20 (2012–2013) På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen. I stortingsmeldingen er det redegjort for evalueringen av kunnskapsløftet og gitt en vurdering av utviklingen av grunnskolen og videregående opplæring. Stortingsmeldingen omtaler Pisa-undersøkelsen fra 2009 som viser at resultatene i norsk skole er betydelig forbedret i lesing og regning etter innføringen av kunnskapsløftet. Det er fremdeles utfordringer knyttet til gjennomføring i videregående opplæring. Flere studier bekrefter at en stor del av frafallet fra videregående opplæring skjer i overgangen mellom det andre og tredje opplæringsåret. Problemet gjelder i hovedsak for yrkesfaglige utdanningsprogrammer. For at flere elever skal fullføre fag- og yrkesopplæring, foreslår regjeringen å utvide retten til videregående opplæring. Elevene får rett til påbyggingsår for studiekompetanse etter bestått fagopplæring. Det skal settes i verk flere tiltak som skal gjøre opplæringen mer relevant og praktisk. Skolene skal få større frihet til å flytte på fag mellom årstrinnene og til å veksle mellom opplæring i skole og lærebedrift. Videre foreslås det å sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere i hvilken grad dagens skolefag dekker kompetanser og ferdigheter som elevene vil ha behov for i framtidens arbeidsliv. Meldingen understreker også at et godt læringsmiljø gir elevene grunnlag for både mestring og framgang i opplæringen. Regjeringen vil prioritere å videreutvikle og formidle kunnskap om hva som kjennetegner god kvalitet. Den nasjonale satsingen Bedre læringsmiljø og tilbud om veiledning skal videreføres, og det skal gis støtte til skoler som over tid har hatt utfordringer med elevenes læringsmiljø og mobbing.

Boks 4.2 Statlige tiltak mot mobbing

Manifest mot mobbing 2011–2014: Manifest mot mobbing er en fireårig kampanje med nye fokusområder og tema hvert år. Tema for kampanjen i 2013 vil handle om samarbeid. Kampanjene i 2011 og 2012 var Digital mobbing og Voksne skaper vennskap. Materiellet fra kampanjene er tilgjengelig på nett. Om lag 320 kommuner har laget egne kommunale manifest.

Støtte og veiledning til kommuner: Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å planlegge, igangsette og følge opp ordningen med støtte og veiledning til skoler som har vedvarende høye mobbetall.

Antimobbeprogrammer: Utdanningsdirektoratet forvalter midler til støtte av antimobbeprogrammer. Det er prioritert fire programmer fra tre kompetansemiljøer som har fått tilsagn om støtte i tre år fra 2012.

Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning: Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ble etablert 1. januar 2013. De skal bistå skoler og kommuner i arbeidet med å lage gode læringsmiljø for alle elever og arbeide med forskning på feltet.

Regelverket og foreslåtte endringer: Elevenes rettigheter til et trygt læringsmiljø er sikret i opplæringsloven. Verdier og menneskesyn som opplæringen bygger på er beskrevet i lovens generelle del og i prinsipper for opplæringen. Kunnskapsdepartementet fremmer forslag for Stortinget våren 2013 om innføring av egen erstatningsbestemmelse i opplæringsloven med bestemmelser om delt bevisbyrde og forslag om utvidet foreldelsesfrist.

Maler og sjekkliste: Utdanningsdirektoratet har utviklet maler for skole og foreldre som kan brukes når det gjelder klager på det psykososiale miljøet. Det er også utviklet sjekklister for skolene som de kan følge i arbeidet med skolens psykososiale miljø.

Barneombudet: Det er opprettet nye stillinger hos Barneombudet med sikte på sikre elevenes rett til et godt psykososialt læringsmiljø. Barneombudet arbeider med dokumentasjon, generell rådgiving og går inn i utvalgte enkeltsaker.

Digital mobbing: Digital mobbing var tema for kampanjen 2011 i Manifest mot mobbing. Det er også andre ulike kampanjer og tiltak som skal forhindre digital mobbing. Undervisningsopplegget Du bestemmer, som Senter for IKT i utdanningen, Datatilsynet og Teknologirådet står bak, har som mål å øke ungdomens kunnskap om personvern og heve bevisstheten ved bruk av digitale medier. Du bestemmer har en egen modul om mobbing, som har blitt godt mottatt i skolen. Telenor, Barnevakten, Medietilsynet og Røde kors står bak Bruk hue, en kampanje som også retter oppmerksomheten mot å unngå digital mobbing.

Forsøk med lokale antimobbeteam: KS og Foreldreutvalget for grunnskolen gjennomfører prosjekter med lokale antimobbeteam. Kunnskapsdepartementet gir støtte til evalueringen av dette arbeidet.

Bedre læringsmiljø 2010–2014: Satsingen er femårig og inneholder et omfattende veiledningsmateriell til bruk for skoleeier og skoler i arbeidet med læringsmiljøet. Materiellet er kunnskapsbasert og setter nasjonale standarder. Materiellet tar for seg sentrale områder som klasseledelse, lærerens relasjonelle kompetanse, elevrelasjoner, samarbeid mellom hjem og skole og godt lederskap. Satsingen er overbygningen over antimobbearbeidet.

Lokale utviklingsprosjekter: Utdanningsdirektoratet støtter lokale utviklingsprosjekter for bedre læringsmiljø ved 86 skoler. Prosjektene prøver ut nye måter å drive kompetanseutvikling på, arbeider systematisk med rutiner og ulike måter å forbedre klasseledelsen på, utvikler den relasjonelle kompetansen og er opptatt av å ha gode rutiner for å takle mobbesaker.

Klasseledelse: I Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter er et sentralt tiltak innføring av et 5-årig skolebasert program for kompetanseutvikling i klasseledelse på ungdomstrinnet. Tiltaket inngår i strategien for gjennomføring av intensjonene i meldingen.

Skole-hjemprosjekter: Utdanningsdirektoratet har startet 21 lokale skole-hjemprosjekter i de tre nordligste fylkene.

Fellesskolen skal fortsatt være rammen for grunnopplæringen. Fellesskolen skal styrkes gjennom å utvikle gode støttetjenester for skolen og elevene, videreføre satsingen på bedre læringsmiljø, fortsette arbeidet mot mobbing og fokusere på tidlig innsats for å følge opp elever med lave prestasjoner. Innsatsen for å sikre at flere unge fullfører videregående opplæring skal fortsette. Fellesskolen er en god oppskrift for faglig framgang, men det er en forutsetning at opplæringen tilpasses den enkelte. Det er viktig å skape et godt læringsmiljø for alle elever uavhengig av sosial, kulturell og språklig bakgrunn.

Det er utviklet nye rammeplaner for lærerutdanningene som skal sikre at kandidatene har kunnskap om læring i ulike sosiale, flerkulturelle og flerspråklige sammenhenger. Kandidatene skal ha kunnskap om klasseledelse og klassemiljø og om utvikling av gode relasjoner. Videre skal de ha kunnskap om oppvekstmiljø, likestilling og identitetsarbeid, barn i vanskelige situasjoner og barns rettigheter. I samarbeid med foresatte og faglige instanser skal de kunne identifisere behov hos elevene og iverksette nødvendige tiltak.

Det vurderes å gjennomføre et forsøk med flerfaglig kompetanse i grunnskolen. Formålet vil være å styrke skolens arbeid med læringsmiljø gjennom tiltak rettet mot alle og gjennom forebyggende arbeid rettet mot spesielt utsatte elever. Et eksempel kan være at kroppsøvingslærere med riktig kunnskap om dopingproblematikk og tidlig intervensjon, har gode forutsetninger for å hjelpe utsatte elever til et godt selvbilde og tilfredshet med egen kropp, gjennom sunn trening.

Satsingen på psykisk helse i skolen videreutvikles fra 2013. Det legges vekt på en sterkere forankring i skolen. Målet er at satsingen skal bidra til å styrke skolens egne strukturer og kompetansen hos lokal skoleledelse, lærere og elever. Det skal gjennomføres et større utviklingsprosjekt der forskere bistår utvalgte skoler aktivt med å utvikle egen forståelse og praksis når det gjelder elevenes psykiske helse. Utviklingsprosjektet vil generere nyttige erfaringer som kan spres til andre skoler.

Skolen kan bidra til å gi barn og unge positive opplevelser med bevegelse og fysisk aktivitet, både gjennom kroppsøving og annen lek og ved fysisk aktivitet i skoledagen. Det er viktig at det legges til rette for gode rammer rundt måltidene og at barn og unge spiser et sunt måltid i løpet av skoledagen. Sunne måltider og fysisk aktivitet har stor betydning for trivsel, konsentrasjon og læring. Et godt fysisk og psykososialt miljø i skolen er en forutsetning for sikre et godt læringsmiljø og for å unngå at barn og unge blir syke. Det er skolen og skoleeier som har ansvaret for å sikre at barna har et forsvarlig arbeidsmiljø. Se nærmere omtale i kapittel 3.

Regjeringen har ulike satsinger for å gi barn og unge et kulturtilbud gjennom skolen. Den kulturelle skolesekken er et nasjonalt program for formidling av profesjonell kunst og kultur til elever i grunnskolen og i videregående skole. Programmet har medvirket til at kunst og kulturfag har fått en plass i hele opplæringen slik at barn og unge har blitt eksponert for ulike kunst- og kulturuttrykk. Kulturkort til ungdom skal gi billigere billetter til et bredt spekter av kulturarrangementer.

I perioden 2010 til 2012 ble det tildelt stimuleringstilskudd til kulturskoler for å gi et mangfoldig kulturtilbud til flere elever. Det er et mål at alle barn som ønsker det skal få et kulturskoletilbud av god kvalitet til en rimelig pris. Fra høsten 2013 blir det bevilget midler til en uketime med kulturskoletilbud for første til fjerde trinn, i eller i tilknytning til skole og/eller skolefritidsordning. Evalueringen av stimuleringstilskuddet viser at ordningen har bidratt til utvikling av nye prosjekter, og erfaringer fra disse prosjektene kan brukes i utvikling av kulturskoletimen. Timen skal gis i tillegg til fag- og timefordelingen og er derfor et frivillig tilbud for de elevene som ønsker det. Det er også lagt inn påslag til administrasjonskostnader for å sikre god forankring i skolens og kulturskolens virksomhet.

Boks 4.3 Kul Mat

Prosjektet Kul mat skal legge grunnlaget for et fag om matkultur og kokkekunst i kulturskolen. Prosjektet ble initiert av Norsk kulturskoleråd i 2010 med støtte fra Landbruks- og matdepartementet. Kul mat skal bidra til å styrke norsk matkultur gjennom arbeid med gode matopplevelser, nyskaping og mangfold. Det skal legges særlig vekt på kunnskap om håndverket i kokkefaget.

Kul mat skal bidra til å skape en kulturskole for alle og til å utvikle Norge som matnasjon. Kul mat åpner for lokale samarbeidsformer for å utvikle et lokalt kulturskoletilbud.

Kulturskolene er en spennende aktør for å formidle matkultur til unge mennesker. Alle landets kommuner skal ha kulturskoletilbud og mulighetsrommet for aktivitet er stort. I utviklingsarbeidet legges det vekt på lokal forankring, lokale ressurser, lokal kultur og arbeid med lokal identitet.

Regjeringen legger vekt på å skape en bedre sammenheng mellom skole og skolefritidsordning. Erfaringene fra forsøk med utvidet skoledag har gjennomgående vært positive. En utvidelse av skoledagen med leksehjelp, fysisk aktivitet, måltid og kulturaktiviteter er eksempler på hvordan skolen kan ivareta sitt brede samfunnsmandat.

Skolefritidsordningen skal være en trygg plass for barna utover skoletiden, gi barna omsorg og tilsyn, legge til rette for måltider, lek, kultur- og fritidsaktiviteter og være tilpasset barnas og foreldrenes behov. Arealene inne og ute skal være tilpasset aktiviteten.

I enkelte områder i Oslo er deltakelsen i skolefritidsordningen særlig lav. Regjeringen vil derfor sette i gang et forsøk med gratis deltidsplass i aktivitetsskolen på Mortensrud skole fra høsten 2013. Formålet med forsøket er å se om en gratis aktivitetsskole kan bidra til at elever får bedre forutsetninger for å lykkes i skolen, og til å gjøre skolekretsen mer attraktiv. Målet er bedre norskkunnskaper og skoleprestasjoner til barn med minoritetsbakgrunn gjennom økt deltakelse i skolefritidsordningen. Tilbudet vil i første omgang gjelde fram til 2017. Forsøket skal være en del av handlingsprogrammet for Oslo Sør som er et samarbeid mellom staten og Oslo kommune for å bedre oppvekst- og levekårene i bydelen Søndre Nordstrand.

Boks 4.4 MOT

MOT er en ideell stiftelse og en holdningsskapende organisasjon som jobber for og med ungdom. Stiftelsens tre grunnverdier og hovedbudskap i møte med ungdom er mot til å leve, mot til å bry seg og mot til å si nei. Den jobber for å skape robuste ungdommer og trygge ungdomsmiljø for å forebygge psykisk helse, mobbing og rusmisbruk.

Stiftelsen har utviklet en modell for hvordan kommuner og skoler kan jobbe forebyggende overfor ungdom. Lokale MOT-medarbeidere gjennomfører program i ungdomsskolen og videregående skole. Gjennom ung til ung-formidling, øvelser, historier, dialog og rollespill bevisstgjøres ungdom til å ta egne valg, ta vare på hverandre og vise mot. De frivillige får opplæring av stiftelsen.

I 2013 har:

  • 62 500 elever MOT på sin skole

  • 139 kommuner en samarbeidsavtale med stiftelsen

  • 5500 medarbeidere over hele landet blitt utdannet av stiftelsen

4.1.2 Seksualundervisning i skolen

Seksualitet og seksualundervisning er et spennende og utfordrende tema både for elever og lærere. Seksualitet er i liten grad direkte omtalt i læreplanverket, men en rekke kompetansemål og formuleringer åpner for å tematisere emnet. Det gjelder for eksempel kravet om at opplæringen skal gi allmenndanning som forutsetning for en helhetlig personlig utvikling og mangfoldige mellommenneskelige relasjoner. Opplæringen skal bidra til å skape solidaritet på tvers av grupper og grenser.

Alle elever skal oppleve trygghet og respekt i skolehverdagen. Et godt læringsmiljø er fritt for mobbing og trakassering. Undersøkelser viser at skolen fortsatt har utfordringer med mobbing og trakassering blant annet på grunn av kjønn, etnisitet og seksuell legning. Både skolens personale og elevene må jobbe med holdninger og bidra til å inkludere alle i et positivt, sosialt fellesskap. Det er også viktig at lærerne tar dette i betraktning i undervisningen uten å problematisere lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Skolen må legge vekt på samtaler om variasjon i seksuell orientering knyttet til kjærlighet, seksualitet og familie. Dette er viktig for å synliggjøre variasjon og utvide elevenes perspektiver.

Seksualundervisning kan være utfordrende for mange lærere. I seksualundervisningen konfronteres lærere direkte med egne holdninger, egen identitet, egen seksuell orientering og tabuer, på et for mange meget personlig område. Utdanningsdirektoratet utarbeidet et veiledningshefte om seksualitet og kjønn som hjelp for grunnskolelærerne i undervisningsforberedelsene, som ble revidert i 2011. I tillegg ønsker mange lærere bistand utenfra i dette arbeidet. Det er stor interesse for prosjekter som Uke sex og Rosa kompetanseskole.

Organisasjonen Sex og politikk har fått støtte fra Kunnskapsdepartementet til prosjektet Uke sex. Prosjektet tilbyr sjuende til tiende klassetrinn gratis materiale og en nettside beregnet på seksualundervisning. Kunnskapsdepartementet har også gitt økonomisk støtte til prosjektet Rosa kompetanseskole. Hovedmålet er å øke kompetansen om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i skolen. Målgruppen er undervisningspersonell, skoleledelse, skolehelsetjenesten og elevene.

Utdanningsdirektoratet støtter Helseutvalget for bedre homohelse sitt bok- og utstillingsprosjekt Gay Kids i Norge. Boken tilpasses læreplanmålene som omhandler seksuell orientering og variasjoner i familieformer opp til og med sjuende trinn. Boken skal spres til grunnskoler og bidra til skolens forebyggende arbeid mot mobbing og diskriminering av homofile. Prosjektet er holdningsskapende og er ment å bidra til synliggjøring og normalisering av homofili blant barn og unge.

Kunnskapsdepartementet ønsker å styrke oppmerksomheten om ulike former for krenkelser, blant annet relatert til seksualitet. Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå relevante læreplaner for å vurdere om kompetansemålene kan tydeliggjøres for å fremme elevenes holdninger mot vold og krenkelser, vold knyttet til seksualitet og vold i nære relasjoner. Læreplanene har vært på høring og høringssvarene blir nå behandlet i direktoratet.

Kunnskapsdepartementet har støttet distribusjon av magasinet Blikk til skolebibliotekene siden 2006. Bikk er et magasin rettet mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Siden 2006 har magasinet, med midler fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, blitt distribuert til 500 bibliotek i hele landet. Skolebibliotekene er prioritert. Magasinet har som mål å spre kunnskap og holdninger som motarbeider fordommer og diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Organisasjonen Sex og samfunn støttes av Helsedirektoratet og Oslo kommune. Organisasjonen utgir metodebok for personell som arbeider med seksuell helse, gir tilbud om seksualundervisning og har en kveldsklinikk med tilbud om gratis konsultasjoner.

Boks 4.5 Uke Sex på timeplanen

Figur 4.2 

Figur 4.2

Undervisningskampanjen Uke sex kjøres på 640 skoler over hele landet i løpet av en uke. Gjennom enkle klasseromsøvelser, diskusjoner og nettside for lærere og elever, skal ungdom lære om seksualitet og få trening i å mestre viktige forhold i seksuelle situasjoner.

I Uke sex kan barn og ungdom diskutere og reflektere over temaer som identitet, selvtillit, normer og forventninger, mangfold og respekt. Men også praktiske ferdigheter står på programmet. For eksempel hvordan bruke kondom, hvordan snakke med partner om kondombruk og hvordan få tak i gratis kondomer. Hvor du går for å få råd om seksualitet og prevensjon og hvordan unngå å bli smittet med klamydia.

Hvert år inkluderes et nytt temaområde i Uke sex. I 2013 er temaet Mine og dine grenser, som tar opp grensesetting og seksuelle krenkelser. Øvelsene handler om respekt, kommunikasjon, språkbruk, retten til å bestemme over egen kropp, og om å finne fram til gode måter å skape positive relasjoner på.

Uke sex 2013 gjennomføres av organisasjonen Sex og samfunn og er finansiert av Kunnskapsdepartementet, Helsedirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet. På www.ukesex.no kan du lese mer om kampanjen og melde deg på til å motta gratis undervisningsmateriale.

4.1.3 Forebyggende helsetjenester til barn og unge

Regjeringen vil videreutvikle og styrke de forebyggende helsetjenestene til barn og unge. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal være et allment tilbud til barn og ungdom i alderen 0 til 20 år og deres foreldre og til gravide. Sentrale oppgaver er helseundersøkelser, vaksinering, opplysningsvirksomhet, rådgivning, veiledning og tiltak for å styrke barn og unges egen mestring og foreldrenes mestring av foreldrerollen.

Helsestasjonstjenesten har et helhetlig perspektiv på forebygging og skal derfor drive et utstrakt tverrfaglig arbeid. Dette er sentralt i arbeidet med å forebygge psykiske plager og i håndteringen av sammensatte sosiale problemer. Tjenesten skal i samarbeid med elever, hjem og skole arbeide for å skape en helsefremmende skole gjennom et godt lærings- og arbeidsmiljø. Arbeidet omfatter temaene seksualitet, samliv og prevensjon, kosthold, tannhelse, tobakks- og rusfrihet, fysisk aktivitet og ulykkes- og skadeforebygging.

Regjeringen vil stimulere til dialog mellom kommunen og fylkeskommunen for å sikre godt skolehelsetjenestenetilbud både i grunnskolen og videregående skole. Se nærmere omtale i kapittel 5 Mer forebygging i helse- og omsorgstjenesten.

Helsestasjonstjenesten

Helsestasjonen er et gratis, lett tilgjengelig lavterskeltilbud for alle barn opp til fem år og deres foreldre. Helsestasjonen driver helsefremmende og forebyggende arbeid innenfor temaer som omhandler både psykisk og fysisk helse i tillegg til sosiale forhold. Arbeidet omfatter helseopplysning, veiledning, helseundersøkelser, vaksinering, og oppfølging og henvisning videre av barn og familier med spesielle behov. Helsestasjonene kartlegger barns språk og motoriske utvikling og skal kunne veilede om kosthold og aktivitet.

Helsestasjonene driver ammeveiledning, og det er etablert et frivillig godkjenningssystem for etablering av Ammekyndige helsestasjoner. Dette er en videreføring av Mor-barn-vennlig initiativ ved norske føde-, barsel- og nyfødtavdelinger som har bidratt til økt amming. Ammekyndige helsestasjoner kan bidra til å styrke familiens kunnskap om betydningen av amming. Helsestasjonene skal også gi alle tilbud om hjemmebesøk til nyfødte. Alle gravide skal i følge nasjonale retningslinjer bli spurt om alkoholvaner og det skal gjennomføres tiltak for å sikre at tjenesten følger disse retningslinjene.

Helsestasjonene har alle forutsetninger for å drive et godt folkehelsearbeid overfor gravide og sped- og småbarnsfamilier. Helsestasjonstjenesten møter barn og foreldre regelmessig i barnets første leveår. Tjenestene brukes i tilnærmet like stor grad av alle grupper i befolkningen og har derfor et godt utgangspunkt for å fange opp risikofaktorer og helseproblemer tidlig.

Skolehelsetjenesten

Skolehelsetjenesten arbeider helsefremmende og forebyggende, både med psykisk og fysisk helse og sosiale forhold. Alle grunn- og videregående skoler som omfattes av opplæringsloven eller er godkjent etter privatskoleloven skal ha tilbud om skolehelsetjeneste. Tjenesten har et «friskfokus» og ser like mye etter sterke sider hos elevene som etter risikofaktorer, problemer og sykdom. Det er et hovedpoeng at denne tjenesten er gratis og befinner seg der barn og unge er som en lett tilgjengelig tjeneste uten timebestilling på skolen. Skolehelsetjenesten spiller en sentral rolle i kommunens folkehelsearbeid. Arbeidet innebærer veiledning, helseundersøkelser, vaksinering, oppfølging og henvisning videre ved behov.

Tjenesten skal ha et helhetlig blikk og kompetanse om helse, oppvekst og livskvalitet. Den skal bidra til økt trivsel og mestring for barn og unge og legge til rette for et godt psykososialt og fysisk arbeidsmiljø i skolen. Videre skal den være en støtte for barn og unge i en sårbar fase og bidra til å forhindre frafall i videregående opplæring. I ungdomsskoler og videregående skoler blir tjenesten benyttet av om lag halvparten av elevene. Dette gjør det mulig å avdekke problemer tidlig og å nå fram til alle barn og unge uavhengig av sosial bakgrunn.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er pålagt å ha rutiner for samarbeid med fastlegene, andre kommunale tjenester, herunder barnehagen, med skolen, fylkeskommunen inkludert tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det gir skolehelsetjenesten et godt utgangspunkt for samarbeid med andre yrkesgrupper. Gjennom tilknytningen til skolen, har tjenesten i tillegg en spesiell mulighet til å samarbeide med skolen om tiltak som kan hjelpe elevene til å mestre skolehverdagen og fullføre skolegangen.

I de fleste kommuner (92 prosent) deltar skolehelsetjenesten i skolens prevensjons- og samlivsundervisning på ungdomstrinnet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennomfører undervisningsbesøk i åttende, niende og tiende klasse. Tjenesten har tilbud om prevensjonskonsultasjon og resept på hormonell prevensjon hos helsesøster eller jordmor.

Fra 2009 har tallet på kvinner i aldersgruppen 16 til 19 år som benytter seg av dette økt fra 60 000 til om lag 65 000 årlig. Det utgjør nå noe over 60 prosent av alle unge kvinner i aldersgruppen. Gratis kondomer er en satsing i handlingsplanen for forebygging av svangerskap og abort for perioden 2010 til 2015 og i den nasjonale hiv-strategien.

Helsestasjon for ungdom

I 2011 hadde 72 prosent av kommunene etablert helsestasjon for ungdom. Dette er et tilbud uten timebestilling hvor ungdom kan komme med små eller store helseutfordringer. Aktuelle tema er seksuell helse og prevensjon, seksuell legning og seksuelle overgrep, fysisk og psykisk helse, trivsel, kropp, fysisk aktivitet, ernæring, spiseforstyrrelser, vold, forebygging av kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, mobbing, rus, røyk og andre temaer som berører ungdoms helse. Ungdomshelsestasjonene har intensivert arbeidet og gjennomført «større klamydiaraid» med tilbud om test og behandling til ulike grupper i ungdomsbefolkningen.

Det er imidlertid en utfordring å legge tilbudet bedre til rette for gutter. En undersøkelse gjort av Helsetilsynet i Hordaland viser at bare ti prosent av dem som benytter helsestasjonstilbudet er gutter. Flere kommuner har opprettet tilbud med egne åpningstider for gutter. For å få et slikt tilbud til å fungere, må i tillegg helsepersonellet bestå av både menn og kvinner og det må legges vekt på å gjøre tilbudet kjent for gutter. For eksempel bør nettsidene til tjenestene utformes med tanke på at også gutter er blant brukerne.

I en del kommuner er tilbudet utvidet til å omfatte ungdom opp til 25 år, fordi det er behov for et lett tilgjengelig lavterskeltilbud i overgangsfasen mellom ungdom og voksen. Ungdomshelsestasjon bør lokaliseres på steder det er naturlig og enkelt for unge å oppsøke. På samme måte bør åpningstidene tilpasses ungdommenes behov og sees i sammenheng med hvor tjenesten er lokalisert.

I Oslo er det etablert enkelte tilbud som retter seg mot spesielt sårbare grupper. Det gjelder helsestasjon for lesbisk, homofil, bifil og transkjønnet ungdom og helsestasjon for hørselshemmet ungdom.

Helseinformasjon på nett

Helsenorge.no er en veiviser til helsetjenesten og informasjon om helse, sykdom, behandling og rettigheter. Innholdet leveres av ulike organisasjoner i helsesektoren, som har ansvar for at innholdet er oppdatert og holder faglig kvalitet. Helsedirektoratet er ansvarlig redaktør.

For ungdom har Helsenorge.no egne sider på ung.no som handler om psykisk og fysisk helse, seksuell helse og rusmidler. Eksempler på artikler er vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse, psykisk helse og ungdom og foreldres rusproblemer. Samisk ungdom får ofte spørsmål fra folk som vet lite om samer. Ung.no har en god og informativ side der de har samlet fakta om samer i svartjenesten for ungdom.

Ung.no er en offentlig kvalitetssikret informasjonstjeneste for ungdom. Tjenesten drives av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Ung.no har en svartjeneste for ungdom som også viser videre til andre nyttige tjenester på nett. Ung.no har samlet et knippe gode hjelpetjenester for ungdom som opplever problemer eller som har spørsmål om alt fra problemer hjemme, alkohol, kropp og helse, til verneplikt og førerkort.

Se nærmere omtale av tiltak for å videreutvikle og styrke det forebyggende arbeidet i helse- og omsorgstjenesten i kapittel 5 Mer forebygging i helse- omsorgstjenesten.

4.1.4 Styrke foreldrerollen og følge opp risikofamilier

Barnets behov for tilknytning til foreldre og andre omsorgspersoner er et sentralt element i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Foreldre som trenger hjelp til å håndtere foreldrerollen bør få oppfølging. Målet er å fange opp signal om sårbarhet og risiko før problemene oppstår.

God tilknytning fra fødselen av beskytter barn mot belastninger. I Norge har vi utformet en foreldrepermisjonsordning som gir mulighet for at alle barn skal kunne få omsorg fra foreldrene hele døgnet det første leveåret. Permisjonsordningen skal bidra til at mor og far skal kunne knytte nære bånd til barnet og legge til rette for en god og sunn utvikling resten av oppveksten. Når foreldrene nå i stadig større utstrekning deler foreldrepermisjonen mellom seg, har regjeringen funnet grunn til å fremme et lovforslag som skal sikre alle mødre rett til ammefri med lønn når de går tilbake til arbeidet. Lovendringen skal legge til rette for amming fordi det er viktig for barnets helse.

En helhetlig svangerskapsomsorg og et familievennlig barseltilbud er ordninger som styrker foreldrerollen. Liggetiden på sykehus ved fødsler er kort og de første kontaktene med helsestasjonen gjennom hjemmebesøk og spedbarnskontroller er derfor av stor betydning. Helsepersonellet bør ha kompetanse på å fange opp foreldre som er usikre i foreldrerollen og i relasjonen til spedbarnet, og som ikke har familie og nettverk som kan støtte dem. Mange helsestasjoner driver samlivskurs, svangerskapskurs, barselgrupper og samarbeider med andre aktører som tilbyr ulike typer foreldrekurs og åpen barnehage. Dette er tiltak som bør videreføres og styrkes.

Mange av tilbudene til nybakte foreldre når i større grad fram til ressurssterke familier enn til familier som har mest behov. Helsestasjonene har en viktig oppgave med å holde oversikt over hvilke familier som benytter tilbudene og vurdere tiltak for å sikre at de når fram til alle som har behov for dem.

Boks 4.6 Ammekyndige helsestasjoner

Ammekyndige helsestasjoner baserer virksomheten på faglige retningslinjer for ammeveiledning ved helsestasjoner som er utarbeidet av Nasjonal kompetansetjeneste for amming i samarbeid med Landsgruppe for helsesøstre.

Retningslinjene er tilpasset forholdene i helsestasjonstjenesten og tar utgangspunkt i Mor-barn-vennlige initiativ og Verdens helseorganisasjons og Unicefs ti trinn for vellykket amming. Retningslinjene består av seks punkter som samlet utgjør en kvalitetsstandard for ammeveiledning. Helsestasjoner som arbeider i samsvar med denne kvalitetsstandarden vil bli sertifisert som Ammekyndig helsestasjon.

Helsestasjonene må utarbeide en skriftlig prosedyre som konkret beskriver hvordan faglige retningslinjer for ammeveiledning skal iverksettes. Ansatte skal ha oppdatert kunnskap om ammeveiledning. Evalueringen av helsestasjonene legger vekt på at de faglige retningslinjene følges og at det praktiseres kunnskapsbasert ammeveiledning.

I april 2013 er 51 kommuner eller bydeler godkjente som Ammekyndig helsestasjon. I tillegg er 95 kommuner i prosess for å få godkjenning.

I tillegg til tjenestetilbud som er rettet mot alle småbarnsforeldre, er det behov for spesielle tilbud til barn og familier som er i en vanskelig livssituasjon. Barnehager og helsestasjoner kan fange opp utsatte barn og familier på et tidlig tidspunkt og tilby foreldreveiledning og andre støttetiltak som kan bidra til at foreldrene i større grad mestrer foreldrerollen.

Foreldreveiledning og andre støttetiltak

Manglende støtte og omsorg fra foreldre gir økt risiko for utvikling av psykiske problemer og atferdsproblemer hos barn og unge. Det er vist best effekt av programmer der foreldrene lærer bedre foreldreferdigheter og mer effektive oppdragelsesteknikker. Programmene bidrar til at barnas symptomer reduseres og setter foreldrene bedre i stand til å støtte barnas utvikling og sette grenser. Barnas sosiale ferdigheter bedres gjennom at foreldrene får en bedre livssituasjon og opplever mestring, selvtillit og trivsel.

Tilbudet om foreldreveiledning skal først og fremst styrkes gjennom eksisterende ordninger eller tjenester. Effekten av foreldreveiledningsprogrammene er helt avhengig av hvordan de innrettes. Helsestasjonene må spille en avgjørende rolle i dette arbeidet. Tjenesten har et ansvar for hele befolkningen i et område og har derfor nødvendig oversikt for å rette inn tiltakene der de trengs mest. Kvaliteten på og effekten av programmene er avhengig av en slik tilknytning for å sikre at det er de som har behov for oppfølging, som får tilbudet.

Program for foreldreveiledning brukes av helsestasjoner, familiesentre, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barneverntjenesten og barnehagene. International Child Development Programme er den mest brukte veiledningsmetoden. Det er utarbeidet både basisprogram rettet mot alle foreldre og program rettet mot spesielle målgrupper, for eksempel foreldre med innvandrerbakgrunn, foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne, foreldre i fengsel og fosterforeldre. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ansvar for oppfølging av programmet. I dag er det 155 kommuner som har fått eller er i ferd med å få foreldreveiledningskompetanse. Det er utdannet 85 trenere innenfor Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og rundt 2 622 sertifiserte veiledere. Det er et mål å gjøre tiltaket landsdekkende.

Barnevernet tilbyr foreldretrening og andre familie- og nærmiljøbaserte tiltak og metoder, både rettet mot yngre barn og mot ungdom. Tiltakene legger vekt på å ta i bruk ressurser i familie og nærmiljø. Målet med tilnærmingene er å gi støtte til atferdsendring for å unngå at det blir nødvendig å plassere barn utenfor hjemmet. I tillegg finnes et tiltak som er en kombinasjon av institusjonsbehandling og nærmiljøbaserte tiltak for unge med svært alvorlige atferdsproblemer.

Home-start familiekontakten Norge er en frivillig organisasjon som tilbyr gratis hjelp i hverdagen til familier med barn under skolealder. Organisasjonens innsats bidrar til å forebygge utvikling av stress, belastninger og kriser hos utsatte småbarnsforeldre på et tidlig stadium og er et godt supplement til det offentlige hjelpetilbudet. Tilbudet består av frivillige familiekontakter som gir regelmessig støtte og praktisk hjelp i hverdagen. Innsatsen er særlig rettet mot familier med kronisk syke og barn med nedsatt funksjonsevne, foreldre som er alene om omsorgen for barn og/eller er minoritetsspråklige. Virksomheten består av et nasjonalt kontor i Oslo, 44 lokale koordinatorer og omlag 600 familiekontakter i fylkene.

Boks 4.7 Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016)

Regjeringen har lagt fram en ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet som gjelder for perioden 2013–2016. Handlingsplanen er en oppfølging av Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap. I denne meldingen slår regjeringen fast at vern av barns rettigheter er høyt prioritert og at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke skal møte flere barrierer enn andre barn og unge. Tiltakene må ses i sammenheng med arbeidet mot vold i nære relasjoner og innsatsen mot vold og seksuelle overgrep mot barn.

Handlingsplanen legger vekt på forebyggende tiltak, arbeid for å styrke kompetansen i hjelpeapparatet og bedre samordning av offentlige tjenestetilbud. Et hovedmål er å sikre at arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er en integrert del av alle berørte offentlige tjenester ved utgangen av 2016. Gjennom arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er det utviklet metoder og tiltak som skal videreføres i det ordinære tjenestetilbudet, herunder det langsiktige arbeidet mot kjønnslemlestelse innenfor helsesektoren.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse henger ofte sammen med andre problemer. I mange tilfeller kan den unge over tid ha vært utsatt for trusler, ekstrem kontroll og vold. Det er nødvendig med tidlig innsats og metoder som støtter mulighetene til å ta selvstendige valg. Det er også ønskelig å involvere de unge selv i sterkere grad. Frivillige organisasjoner er viktige støttespillere som kan utfylle den offentlige innsatsen og danne en plattform for medvirkning og dialog for barn, unge og foreldre.

Barnevern

Regjeringen har de siste fire årene styrket barnevernet. Barnevernsløftet har gjort det mulig for det kommunale barnevernet å rekruttere 850 nye fagfolk i perioden. Målet med satsingen er å styrke barneverntjenesten i de mest utsatte kommunene, bedre kompetansen og styrke tilsynet.

I løpet av 2011 mottok over 52 000 barn tiltak fra barnevernet. De fleste får hjelp mens de bor hjemme. I mange tilfeller har barna både problemer med svak skoletilknytning og psykiske og fysiske helseproblemer. Familiene har ofte lav inntekt og svak tilknytning til arbeidslivet og det kan være problemer med konflikter i familiene. Tidligere barnevernsbarn har større problemer med å gjennomføre utdanning, de har lavere inntekt, er oftere arbeidsledige og er i større grad avhengig av offentlig inntektsstøtte enn andre grupper i befolkningen.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg. Omsorg for og oppdragelse av barn er i første rekke foreldrenes ansvar. Foreldre kan likevel ha behov for hjelp i kortere eller lengre perioder. I slike tilfeller kan barnevernet bistå barn og familier for å sikre barnas levekår og utviklingsmuligheter.

I tillegg lever noen barn under forhold med alvorlig omsorgssvikt. Barn som lever med vold og overgrep, kan få alvorlige og varige psykiske og fysiske skader. I slike tilfeller skal det offentlige gripe inn og overta omsorgen for barnet dersom det er til barnets beste. En barnevernssak starter som oftest med at barnevernet mottar en bekymringsmelding om et barn. Meldingene vurderes av barneverntjenesten, og dersom barnevernet finner grunn til det, blir saken undersøkt nærmere. Barnevernet er avhengig av at andre offentlige instanser oppdager og melder fra om barn som har behov for hjelp. Virksomheter som møter barn og familier i det daglige må ha kunnskap og rutiner for å oppdage og melde fra om barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep.

Alle som arbeider i en offentlig tjeneste har en lovfestet plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten ved alvorlig bekymring for barn. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten. Opplysningsplikten innebærer plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten på eget initiativ og er et selvstendig og personlig ansvar. Plikten til å gi opplysninger gjelder for ansatte ved helsestasjoner, sykehus, legekontorer, politiet, barnehager, skoler, sosialkontor og familievernkontor. I tillegg gjelder den for en rekke privatpraktiserende yrkesutøvere, for eksempel fastleger.

Barnevernsmyndighetene er avhengige av å ha tilstrekkelig tillit i befolkningen. Tilliten er nødvendig for at barnevernet skal motta bekymringsmeldinger, og for at foreldre skal ta kontakt for å be om råd og hjelp. I møtet med berørte barn og deres foreldre må ansatte i barnevernet være oppmerksomme på betydningen av egen og andres kulturbakgrunn. Med en slik tilnærming vil det være enklere å etablere et samarbeid som er til barnets beste og å kunne tilby likeverdige tjenester. Det er viktig at samiske barns rett til et språklig og kulturelt tilbud ivaretas. Kunnskap om samisk språk og kultur er en viktig forutsetning for at barneverntjenesten skal kunne gi samiske barn og familier det tilbudet de har krav på.

Barnevernet må oppleves som en tilgjengelig tjeneste for barn og foreldre og for ansatte i andre tjenester. Alle barn og familier skal oppleve at barnevernet møter dem med respekt. De fleste foreldre har ikke egen erfaring med barnevernets arbeid, og mange innvandrere har heller ikke kjennskap til barnevernet som offentlig institusjon. Ved å komme tidlig inn i familien med veiledning, råd og støtte til foreldre, kan barnevernet skape tillit og samtidig iverksette riktig tiltak til rett tid. Regjeringen har nylig lagt fram for Stortinget Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. I lovforslaget er det foreslått å ta inn en ny overordnet bestemmelse som tydeliggjør barnevernets plikt til å gi barn og unge informasjon og mulighet for medvirkning under hele forløpet i barnevernet. Det er foreslått en ordning med tillitsperson som vil gjelde i tilfeller der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet.

Regjeringens satsing på barnevernet skal bidra til å gi barn og unge omsorg og hjelp helt fram til de kan stå på egne bein. Ungdommene som mottar hjelp fra barnevernet skal oppleve overgangen til en selvstendig voksentilværelse som trygg og forutsigbar. Barnevernet kan gi tilbud opp til 23 års alder for de som har fått tilbud før de fylte 18 år. Barneverntjenesten har en lovfestet plikt til å begrunne hvorfor en ungdom eventuelt ikke trenger oppfølging og hjelp. Barneverntjenesten må utvise fleksibilitet og kreativitet slik at forholdene legges best mulig til rette for en gradvis overgang til et godt voksenliv. I tillegg er det nødvendig med godt samarbeid mellom flere tjenester. Se også omtalen av overgangen mellom utdanning og arbeidsliv.

Boks 4.8 Statens barnehus

Statens barnehus er etablert for å sikre barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, mishandling og vold et bedre tilbud. Barnehusene skal bidra til å minske belastningen for barna og til at de yngste fornærmede, vitner og omsorgspersoner skal møte høy barnefaglig kompetanse i trygge omgivelser. Barnehusene er utstyrt for dommeravhør, for medisinske undersøkelser og har rom for samtaler og terapi. Barnet skal få alle de tjenestene de har behov for på ett sted. Det er etablert barnehus åtte steder i landet og siden starten i 2007 har de tatt i mot anslagsvis 5 000 barn.

Statens barnehus skal bidra til å heve kompetansen til de som arbeider med barn og til å bedre samarbeidet mellom ulike etater i overgrepssaker. De ansatte skal gi råd og veiledning til foreldre, andre pårørende og lokale tjenester. Barnehusene skal bygge opp kunnskap og kompetanse på om overgrep mot barn på alle fagområder. Kompetansen skal utvikles i samarbeid med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.

Statens barnehus er resultat av et tverrdepartementalt samarbeid mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Den administrative oppfølgingen er lagt til Politidirektoratet.

Det skal etableres to nye barnehus i løpet av 2013, se Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.

Vold i nære relasjoner

Arbeidet for å forebygge vold i nære relasjoner er viktig for å sikre barn og unge en trygg oppvekst. Målet er at alle hjem skal være trygge og frie for vold. Regjeringen har, med Meld. St. 15 (2012–2013) Det handler om å leve, lagt fram den første stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner har et betydelig omfang og er et stort samfunns- og helseproblem. Stortingsmeldingen gir en beskrivelse av tiltak som er gjennomført, identifiserer utfordringer og skisserer linjene for det videre arbeidet.

Utfordringen er å videreutvikle kvaliteten på og få til en bedre samordning av tjenestetilbudet. Det er særlig behov for å styrke det forebyggende arbeidet. Meldingen varsler at Statens barnehus skal styrkes og at det skal utprøves en liknende modell for voksne der politi og tjenesteapparat skal gi bistand til voldsutsatte i samme lokaler. Det skal opprettes et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner og det skal etableres en tilskuddsordning for å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner. Tilbudet til voldsutøvere skal styrkes og det skal i samarbeid med relevante aktører utvikles en nasjonal tiltakspakke for å forebygge vold i nære relasjoner.

4.1.5 Barn som pårørende

Regjeringen legger stor vekt på å ivareta barn som pårørende. Barn av psykisk syke, rusavhengige og alvorlig syke og skadde foreldre er alle utsatte og sårbare grupper. Mange pasienter har mindreårige barn som berøres av foreldrenes sykdom. Barns opplevelse av trygghet, tilfredshet og tilstrekkelig omsorg er sterkt knyttet til familiens livssituasjon. Innsatsen for å følge opp barn med psykisk syke og rusavhengige foreldre er forankret i regjeringserklæringen og deretter utvidet til å gjelde alle barn med syke foreldre.

Fra 2010 fikk barn som pårørende en sterkere rettsstilling gjennom endringer i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven. Lovreguleringen skal bidra til et mer likeverdig tilbud for barna uavhengig av bosted. Formålet er å gi bedre oppfølging når foreldrene mottar helsehjelp. Alt helsepersonell har plikt til å bidra til å ivareta barnas behov. Helsepersonellet skal ikke overta ansvaret fra foreldrene, men avklare om pasienten har barn, om noen tar vare på det, vurdere om barna har behov for oppfølging, tilby pasienten informasjon og veiledning og bistå med å gi barnet informasjon eller annen oppfølging dersom foreldrene ønsker det. Sykehus og andre deler av spesialisthelsetjenesten skal ha barneansvarlig personell med ansvar for å koordinere og fremme arbeidet med pasientenes barn.

Det forebyggende arbeidet rettet mot barn med syke foreldre gir positive ringvirkninger for foreldre som mottar behandling. Alle offentlige sykehus og andre helseinstitusjoner med avtale med sykehus har barneansvarlige. Arbeidet med å opprette barneansvarlige ved private rehabiliteringsinstitusjoner er i gang. Helsepersonell har erfaring med å hjelpe og er i en posisjon som gjør det mulig å fange opp barna tidlig. Det er utviklet en lang rekke hjelpemidler gjennom kompetansenettverk, kurs og seminarer, rundskriv, e-læringsprogrammer, informasjonsmateriell til barn, nettsider, behandlingslinjer og faglitteratur. Samhandlingsreformen omfatter også barn som pårørende. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og sykehus omtaler rutiner for å ivareta mindreårige barn ved innleggelse, opphold og utskriving.

Det er et mål å fange opp barn med rusavhengige og psykisk syke foreldre tidlig og sette inn tiltak for å hindre at barna selv utvikler problemer. Barn som har vært utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt eller har rusavhengige foreldre, har høy sannsynlighet for selv å utvikle rusproblemer. I 2007 opprettet Helse- og omsorgsdepartementet to forsøk ved sykehus i Helse Nord-Trøndelag og Vestre Viken med lavterskeltiltak for å følge opp gravide og mødre med rusavhengighet og psykiske problemer. Barna følges opp fra fødsel til skolealder. Det er nært samarbeid med andre tjenester. Evalueringer viser at tiltakene er brobyggere mellom ulike tjenestetilbud og fungerer som støtte for familiene. Brukerne er fornøyde. Tiltakene ble permanente fra 2013. To tilsvarende tiltak blir etablert i Helse Vest og Helse Nord i løpet av året.

Barn som pårørende er fra 2011 et eget strategisk forskningsområde i Norges forskningsråd. Fire store forskningsprosjekter skal gi kunnskap. En landsomfattende levekårsundersøkelse om barn og unge med rusavhengige foreldre skal gi kunnskap om barn og unges erfaringer og egenopplevelser. Tre organisasjoner, BAR – barn av rusmisbrukere, Voksne for barn og Landsforeningen for barnevernsbarn, gir innspill til og følger undersøkelsen.

Stortingsmeldingen om god kvalitet og trygge tjenester staker ut kursen for en ny brukerrolle. Denne rollen må også omfatte barn. Barn med syke foreldre skal føle seg ivaretatt, sett og hørt. De er eksperter på egne liv. Derfor må helse- og omsorgstjenesten i større grad lytte til deres erfaringer i en form som er tilpasset barna. Helse- og omsorgsdepartement vil invitere barn med syke foreldre til møter i ulike deler av landet hvor de forteller om sine erfaringer.

4.1.6 Sikre bedre samhandling mellom tjenestene

Regjeringens mål er at tjenestetilbudet til barn og unge skal legge til rette for en best mulig start i livet. Det handler om å tilby barn og unge tjenester og tilbud på deres egne arenaer. Så langt det er mulig bør det legges opp til løsninger som gjør at det ikke er nødvendig å ta barn og unge ut av barnehage og skole for å gi tilbud om behandling eller annen oppfølging.

Forebyggende arbeid, tidlig innsats og bedre samhandling mellom tjenestene kan redusere forekomsten av fysiske og psykiske lidelser blant barn og unge, og styrke mulighetene for å gjennomføre utdanningsløpet. En inkluderende fellesskole forutsetter at skolen og helsetjenesten i samarbeid legger til rette for at elever med funksjonsnedsettelse og/eller helseproblemer sikres en god skolehverdag.

Det er utviklet en rekke gode tilbud rettet mot barn og unge som trenger ekstra oppfølging. Imidlertid er det en utfordring å sikre nødvendig koordinering og samordning av innsatsen. Flere forhold skaper slike utfordringer. For eksempel elementer av regelverket om taushetsplikt. Videre er lovverket og noen rammer for styringen av tjenestetilbudet for sektorisert. Dersom den enkelte sektor driver for detaljert mål- og resultatstyring av tjenestene, kan det bidra til å begrense fleksibiliteten og utgjøre en barriere for samhandling på tvers av tjenester.

Boks 4.9 Strategidokument om vold og seksuelle overgrep mot barn

Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren vil legge fram et strategidokument om vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Strategien skal synliggjøre politikken for å forebygge, beskytte og hjelpe barn og ungdom under 18 år som utsettes for vold og seksuelle overgrep i og utenfor hjemmet. Arbeidet er en oppfølging av regjeringens strategi mot fysiske og seksuelle overgrep mot barn, og er en videreføring av tidligere handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det vil bli lagt særlig vekt på innsats for å forebygge vold og seksuelle overgrep.

Det finnes god dokumentasjon på at oppvekst i en familie med gjentakende vold og omsorgssvikt er svært skadelig for barn. Det gjelder både for barn som selv utsettes for volden, og barn som er vitne til at vold utøves mot andre familiemedlemmer. Barn som opplever vold mellom foreldre, har en høyere risiko for selv å bli utsatt for fysisk vold og seksuelle overgrep. Det er en klar sammenheng mellom det å være utsatt for vold i barndommen og senere selv å utøve og/eller bli utsatt for vold.

Ungdom utsettes for vold og seksuelle overgrep fra voksne, men også fra annen ungdom. Strategien vil gi en helhetlig omtale av barns situasjon som dekker alle former for vold og overgrep som barn og ungdom utsettes for. Strategien vil rette spesiell oppmerksomhet mot overgrep mot sårbare grupper og overgrep via nye medier.

Strategien utarbeides i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet og er en del av regjeringens politikk for å sikre alle barn og unge gode oppvekst- og levekår. Tiltakene skal ses i sammenheng med tiltak i handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) og tiltak og perspektiver i den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Se også Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve.

Tidlig intervensjonsarbeid på rusområdet må ses i sammenheng med arbeid for å forebygge utvikling av for eksempel psykiske lidelser, atferdsvansker og kriminalitet. Det er behov for å samordne innsatsen mellom involverte tjenester og etater, direktorater og departement. Veilederen om tidlig intervensjon på rusområdet, Fra bekymring til handling, er et godt hjelpemiddel. Den er utarbeidet i samarbeid mellom Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Utdanningsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Veilederen er rettet mot ansatte og ledere i det offentlige tjenesteapparatet og andre virksomheter som er i posisjon til å oppdage barn, ungdom, voksne og eldre som selv har et begynnende rusproblem, eller blir påvirket negativt av andres rusproblemer. Ledelsen har ansvar for at veilederen blir tatt i bruk og for at ansatte har nødvendig kompetanse innen tidlig identifisering og tidlig intervensjon.

Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak ble introdusert i Norge tidlig på 1990-tallet. Målet var å styrke samordningen mellom ulike offentlige etater, profesjoner og frivillige organisasjoner. I underkant av halvparten av landets kommuner har i dag organisert det rus- og kriminalitetsforbyggende arbeidet i henhold til denne modellen. Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet gir tilskudd til etablering og videreføring av samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak i kommunene. Kriminalitetsforebyggende råd og Helsedirektoratet står ansvarlig for forvaltningen av tilskuddet.

Utdanningsdirektoratet skal i samarbeid med Helsedirektoratet planlegge og iverksette en toårig prøveordning som gir pedagogisk-psykologisk tjeneste i en region eller utvalgte fylker, henvisningsrett til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og habiliteringstjenesten for barn og unge i spesialisthelsetjenesten. Målet er mer sammenhengende tjenester for barn og unges psykiske helse.

Det vil bli vurderet å harmonisere deler av regelverket som regulerer tjenestetilbudet til barn og unge, for eksempel samarbeidet mellom skolen og skolehelsetjenesten. Det kan også være aktuelt å vurdere å identifisere og utvikle felles nasjonale mål på tvers av sektorer og tjenestetilbud. Det kan videre være aktuelt å sette i gang forsøksprosjekter for å prøve ut ulike løsninger.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i samarbeid med flere andre departementer satt i gang et arbeid for å revidere rundskrivet om forebyggende innsats for barn og unge. Rundskrivet gir en beskrivelse av forebyggende arbeid, ulike tjenesters ansvar og forankring i regelverket. Revidering av rundskrivet skal bidra til å konkretisere det forebyggende arbeidet. Det vil også bli lagt større vekt på familien og på å styrke foreldreskap og samspill mellom barn og foreldre.

4.2 Et helsevennlig arbeidsliv

Arbeidslivet er helsefremmende for de fleste. Gode arbeidsmiljø gir viktige bidrag til folkehelsearbeidet. Arbeidsplassen gir både utfordringer og skaper muligheter for personlig utvikling og vennskap. For mange mennesker er jobben den viktigste kilden til tilbakemelding om atferd og for utvikling av personlig identitet. Arbeidsmiljøet og arbeidsinnholdet har betydning for følelser, selvtillit og identitet, og bidrar til fellesskap, tilhørighet og mening.

Boks 4.10 Boks om Aktiv bedrift

Det er stor interesse i arbeidslivet for å kunne tilby fysisk aktivitet. Norges bedriftsidrettsforbund har derfor utviklet verktøyet Aktiv bedrift til støtte for virksomheter som ønsker å sette de ansattes helse og trivsel i fokus. Målet er 30 minutter daglig fysisk aktivitet, et sosialt og trivelig arbeidsmiljø og friskere ansatte. Verktøyet består av flere faser. Første fase er en innledende kartlegging av de ansattes fysiske form, ønsker om aktiviteter, barrierer med videre. Basert på kartleggingen utarbeides en handlingsplan for bedriften. Det legges vekt på å stimulere til lavterskelaktiviteter og hverdagsaktiviteter, som for eksempel å gå til jobben. Et av tiltakene er en nettbasert registreringsløsning for aktivitet. Alle deltakere får en personlig profil hvor de registrerer aktivitet. Registrert aktivitet gir poeng og grunnlag for konkurranser individuelt og mellom avdelinger.

Grupper som står utenfor arbeidslivet har gjennomgående dårligere helse enn den yrkesaktive delen av befolkningen. Det gjelder ikke bare for mottakere av helserelaterte stønader, men også for langtidsledige og mottakere av sosialhjelp. Arbeid gir økonomisk trygghet og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Like sentralt er betydningen for deltakelse i samfunnet, livskvalitet, mestring og arbeidsglede. Et mer inkluderende arbeidsliv kan bidra til bedre helse og mindre helseforskjeller i befolkningen.

Den europeiske arbeidsmiljøundersøkelsen fra 2010 viser at norske arbeidstakere i større grad enn yrkesaktive i de andre europeiske landene opplever at helsen påvirkes positivt av arbeidet. Samtidig viser undersøkelsen at det er sosiale forskjeller i rapportering om negative effekter av arbeid. En høyere andel rapporterer at helsen påvirkes negativt av arbeid i yrker med mindre krav til utdanning, sammenliknet med yrker som krever lang utdanning. Det er også godt dokumentert at visse arbeidsforhold kan bidra til helseproblemer som er utbredt i befolkningen, som hjerte-karsykdom, kreft, muskel- og skjelettlidelser og psykiske helseproblemer. Både forhold ved selve arbeidet og arbeidsmiljøet vil kunne medføre helsemessige belastninger, knyttet til både fysiske, kjemiske, biologiske, mekaniske, organisatoriske og psykososiale påvirkninger på arbeidsplassen.

Arbeidsplassen er en arena som er godt egnet for helseopplysning, livsstilsendring og annet folkehelsearbeid. Arbeidslivet kan for eksempel være en arena for å tilrettelegge for sunne kostvaner, fysisk aktivitet og tobakksavvenning. Arbeidstiden er stort sett en rusmiddelfri sone, men alkoholbruk i sosiale sammenhenger kan være en utfordring. Det kan være godt folkehelsearbeid å begrense bruk av alkohol i sammenheng med sosiale arrangementer.

Selv om arbeidslivet er en sentral del av livet, er det en rekke andre arenaer som har stor betydning for helse og trivsel. Familie, nærmiljø, deltakelse i frivillig sektor og kulturliv er eksempler på områder, som er nærmere omtalt i Kapittel 3 Et mer helsevennlig samfunn og i andre deler av stortingsmeldingen.

Boks 4.11 Yrkesdeltakelse, sykefravær og uførhet

Norge er i internasjonal sammenheng et av landene med høyest andel sysselsatte av befolkningen i yrkesaktiv alder. Særlig er yrkesdeltakelsen høy blant kvinner. Ved utgangen av 2011 var sysselsettingsandelen 74 prosent for befolkningen i yrkesaktiv alder, hvorav 76 prosent blant menn og 71,8 prosent blant kvinner.

Samtidig er Norge blant de landene hvor størst andel av befolkningen mottar en eller annen form for livsoppholdsytelse fra offentlige myndigheter som følge av at arbeidsevnen er nedsatt av helsemessige årsaker. Dette gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon. Figur 4.3 viser utviklingen over tid i antall mottakere av ytelser (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen mellom 18 og 66 år (høyre akse).1

Figur 4.3 Mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon

Figur 4.3 Mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

1 Det er justert for dobbelttellinger. Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger. Tallene er oppgitt som antall per tusen innbygger og andel i prosent. Det er tatt utgangspunkt i tall ved utgangen av året og tallene for 2011 er foreløpige.

4.2.1 Overgang fra utdanning til arbeidsliv

Det er spesielt viktig å forebygge at de unge faller utenfor arbeidslivet. Ungdom som verken er i videregående opplæring eller arbeid er spesielt utsatt. Overgangen fra utdanning til arbeidsliv er en sårbar fase.

Oppfølgingsprosjektet Ny giv

Kunnskapsdepartementet og Arbeidsdepartementet samarbeider gjennom partnerskapet Ny giv og Oppfølgingsprosjektet. Samarbeidet er rettet mot ungdom som har falt fra eller står i fare for å falle fra i videregående opplæring. Oppfølgingsprosjektet skal styrke samarbeidet mellom den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen, og med relevante sosiale- og helsefaglige tjenester i kommunene, for å følge opp ungdom som har sluttet eller ikke begynt i videregående opplæring.

Målet med Ny giv er å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Ungdommer utenfor opplæring og arbeid skal følges opp, kvalifiseres og motiveres til videregående opplæring eller ordinært arbeid. Kunnskapsdepartementet og Arbeidsdepartementet har gitt fylkeskommunene og fylkesleddet i Arbeids- og velferdsetaten mandat til å styrke og systematisere samarbeidet med den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten, videregående opplæring og øvrige sosial-, helse- og velferdstjenester. Målgruppen for prosjektet er alle mellom 15 og 21 år som har avsluttet grunnskolen, og som ikke er i videregående opplæring eller ordinært arbeid. Det tilsvarer målgruppen for den fylkekommunale oppfølgingstjenesten som årlig registrerer 20 000 ungdommer. Etter prosjektets oppstart er antallet ungdommer som er ukjente for oppfølgingstjenesten redusert fra om lag 10 000 til om lag 2 500 per juni 2012. Denne utviklingen fortsetter i 2013. Samtidig fanges langt flere ungdommer opp og deltar i arbeidstrening og/eller praksisnær opplæring. Alle fylkeskommuner og alle Nav-kontorer på fylkesnivå og lokalt deltar i prosjektet. I tillegg er det gitt sektorvise embetsoppdrag for 2013 til alle landets fylkesmenn om å bidra i arbeidet med Ny giv fra Arbeidsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Prosjektet ledes av Kunnskapsdepartementet, Arbeidsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Losprosjektet og ungdomsgarantien

Innsatsen gjennom oppfølgingsprosjektet kan også ses i sammenheng med gjennomføringen av Losprosjektet i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Losprosjektet skal styrke oppfølgingen av unge i en utsatt livssituasjon. Prosjektet gir de unge en kontaktperson som hjelper dem med å ta i bruk tilbud som blir gitt i skolen eller av andre instanser. Målet er å bedre tilknytningen til skole og arbeid blant særlig risikoutsatte unge i alderen 14 til 23 år. 15 kommuner deltar i prosjektet. Koordinatorene for samordning av lokale kriminalitets- og rusforebyggende tiltak er sentrale samarbeidspartnere for prosjektet i kommunene.

På oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i samarbeid med Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Kriminalitetsforebyggende råd og Husbanken utarbeidet et oppslagsverk som viser hvilke forpliktelser de ulike offentlige tjenestene har overfor unge som står i fare for marginalisering og utestenging fra utdanning, arbeidsliv og boligmarked. Målet er tettere oppfølging og mer koordinert innsats overfor utsatte ungdomsgrupper.

Ungdomsgarantien for unge under 20 år skal sikre tilbud om arbeidsrettede tiltak til ungdom som står uten arbeid eller skoleplass. Det er en gruppe som ofte ikke har fullført videregående opplæring, og som følges opp i samarbeid med den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten. Videre skal ungdom i alderen 20 til 24 år som har behov for bistand til å komme i arbeid, få en godkjent aktivitetsplan innen én måned. For ungdom 20 til 24 år som har nedsatt arbeidsevne, skal 90 prosent til enhver tid ha en godkjent aktivitetsplan.

Høyere utdanning og læringsmiljø

Et godt læringsmiljø vil kunne bidra til gjennomføring av høyere utdanning og til enklere overgang fra utdanning til arbeidsliv. Gjennom universitets- og høgskoleloven har utdanningsinstitusjonene et ansvar for studentenes læringsmiljø. Så langt det er mulig og rimelig skal læringsmiljøet utformes etter prinsippet om universell utforming.

Alle institusjoner som omfattes av universitets- og høgskoleloven skal være tilknyttet en studentsamskipnad. Studentsamskipnadene har ansvaret for den operative studentvelferden til studentene. Studentsamskipnadene mottar offentlig støtte gjennom «fri stasjon», semesteravgift og direkte tilskudd fra staten. Midlene fra staten skal bidra til at studentsamskipnaden kan tilby velferdstjenester til studentene på utdanningsinstitusjonene. De aller fleste studentsamskipnader tilbyr kantine, idrettstilbud, helsetjeneste og rådgivning, barnehage og studentboliger. Velferdsarbeidet til studentsamskipnadene skal være et supplement til det generelle velferdstilbudet i samfunnet og være en integrert del av det helhetlige læringsmiljøet ved utdanningsinstitusjonene. Det er viktig å vie oppmerksomhet til alkoholkulturen blant elever og studenter.

4.2.2 Inkluderende arbeidsliv

Det er et mål å skape et mer inkluderende arbeidsliv basert på enkeltmenneskets ressurser og forutsetninger. Det innebærer både å skape et arbeidsliv som forebygger helseskader og utstøting, og å legge forholdene til rette slik at personer med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne kan være i arbeid. Den samlede arbeids- og velferdspolitikken skal støtte opp under deltakelse i arbeidslivet for alle som har mulighet til det.

Forebygge sykefravær og utstøting fra arbeidslivet

Det er bred enighet om verdien av et inkluderende arbeidsliv som forebygger sykefravær, hindrer utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er også det overordnede målet for intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Avtalen forplikter regjeringen og partene i arbeidslivet til å samarbeide om å redusere sykefraværet, og arbeide for å øke sysselsettingen blant personer med redusert funksjonsevne og yrkesaktiviteten blant personer over 50 år. Tiltak for å bedre arbeidsmiljøet er viktig for å nå dette målet. Samarbeidet om et inkluderende arbeidsliv er et virkemiddel for å oppnå overordnede mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken.

Resultatene skapes på den enkelte arbeidsplass. For å lykkes, er det nødvendig med et sterkt engasjement fra ledelsen og et systematisk samarbeid med tillitsvalgte og vernetjenesten. Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv har pågått siden år 2000 og er inne i den tredje avtaleperioden, som varer ut 2013. Avtalen har tre konkrete mål: 1) Reduksjon i sykefraværet med 20 prosent sammenliknet med nivået i andre kvartal 2001, det vil si at sykefraværet ikke skal overstige 5,6 prosent. 2) Økt sysselsetting av personer med redusert funksjonsevne. 3) Gjennomsnittlig yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med seks måneder.

Boks 4.12 Årsaker til sykefravær og utstøting fra arbeidslivet

Det er mange og sammensatte årsaker til sykefravær og til at personer i yrkesaktiv alder blir stående utenfor arbeidslivet midlertidig eller varig. NOU 2010: 13 Arbeid for helse inneholder en omtale av de viktigste årsaksforholdene. Forhold som trekkes fram er:

  • Den enkeltes helse: Det er samsvar mellom utbredelse av muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, og legemeldt sykefravær med slike diagnoser. Det er sammenheng mellom overgang til trygd og en lang rekke subjektive og objektive mål på helse. Sosiale forskjeller i helse er reflektert i sosiale forskjeller i sykefravær og utstøting fra arbeidslivet.

  • Oppfatninger om sykdom og arbeid: Psykologiske faktorer og oppfatning og forståelse av sammenhengen mellom sykdom og arbeid kan ha betydning.

  • Forhold på arbeidsplassen: Eksponering for skadelige stoffer, mekaniske belastninger, og psykologiske og sosiale forhold påvirker både helsen og om helseproblemer faktisk fører til fravær. Kvelds- og nattarbeid ser ut til å gi økt risiko for sykefravær.

  • Økonomiske insentiver: Sykelønns- og trygdeordninger spiller sannsynligvis en rolle både for utførepensjonering og sykefravær, men må ses i sammenhengmed trygdesystemet som helhet.

  • Holdninger og normer: Det kan se ut som sykefravær i noen grad påvirkes av sosial interaksjon, men det er vanskelig å avgjøre hva som skyldes normer og hva som skyldes andre forhold.

  • Kjønnsforskjeller: Kan delvis forklares av sykefravær relatert til graviditet og andre helseproblemer som er spesielle for kvinner. Mye av årsakene til kjønnsforskjellene er ukjent. «Dobbelt byrde» og forskjeller i belastning ser ut til å ha liten betydning.

Det er usikkert i hvilken grad konjunktursvingninger i arbeidsmarkedet har betydning for sykefraværet, men det å miste jobben på grunn av nedbemanning ser ut til å gi økt risiko for uførepensjonering.

Raskere tilbake er en tilskuddsordning til helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte. Målgruppen er sykmeldte, delvis sykmeldte og arbeidstakere som alternativt ville ha blitt sykmeldt. Det er et krav at de personene som omfattes kommer raskere tilbake i arbeid som direkte følge av behandlingen.

Voksne uten fullført videregående opplæring

Det skal fortsatt legges til rette for muligheter til å fullføre videregående opplæring for voksne. Voksne uten fullført videregående opplæring utgjør om lag 600 000 til 700 000 personer. Mange har forhøyet risiko for arbeidsledighet, varig utstøting av arbeidslivet og helseproblemer. Dette er også en gruppe som i liten grad benytter seg av de ordningene som finnes for etter- og videreutdanning.

Kunnskapsdepartementet samarbeider med Arbeids- og velferdsetaten, partene i arbeidslivet og frivillig sektor for at flere voksne skal kunne fullføre videregående opplæring.

Kombinere arbeid og uførepensjon

Det er et mål for arbeidet med et mer inkluderende arbeidsliv at flere med nedsatt arbeidsevne skal kombinere arbeid og uførepensjon eller eventuelle andre graderte ytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, med mer. Det handler om å styrke innsatsen for at folk skal bli værende i jobb, kombinere arbeid og trygd, og vurdere om arbeid i større grad kan ses på som en del av behandlingen. Det kan være aktuelt å vurdere om det ordinære arbeidslivet i større grad kan brukes til arbeidstrening.

Arbeids- og velferdsetaten støtter seg i stor grad på helsetjenesten og medisinsk kompetanse når det gjelder arbeidsevnevurderinger, søknader om inntektssikring og innretning og opplegg for arbeidsinkludering. Arbeidet med avtalen om inkluderende arbeidsliv og nye regler for sykefraværsoppfølging har bidratt til å bedre samhandlingen mellom helsetjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen.

Utvalget for arbeidsrettede tiltak ble nedsatt for å kunne gi et enda bedre tilbud til alle med nedsatt arbeidsevne som har behov for bistand til å komme i arbeid. I NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak anbefalte utvalget å:

  • øke bruken av ordinære arbeidsplasser i gjennomføringen av arbeidsrettede tiltak og i mindre grad enn i dag bruke skjermede arbeidsmiljøer

  • forenkle tiltaksstrukturen for å øke fleksibiliteten i gjennomføringen av den arbeidsrettede bistanden

  • forsterket kvalitetskontroll og tettere oppfølging av resultatene av tiltakene.

Som en oppfølging av utredningen vurderer Arbeidsdepartementet nå endringer i virkemidlene. Dette gjelder spesielt virkemidler rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne.

Helsetjenesten vil som ansvarlig for sykmeldinger ha en viktig rolle når det gjelder gradering og bedre oppfølging i samarbeid med arbeidsgivere og Nav-kontor. Det samme gjelder Nav-kontorenes arbeid med utvikling og forbedring av arbeidsevnevurderinger, oppfølging av sykmeldte og tiltak for å finne gode kombinasjonsløsninger. I lys av folkehelseloven kan det på lokalt nivå være aktuelt å vurdere nærmere samarbeid mellom Nav-kontorene og kommunen. I arbeidet med oppfølgingen av avtalen om inkluderende arbeidsliv ble det foreslått flere tiltak for å sikre at den som sykmelder i større grad bidrar til å redusere antallet som mottar helserelaterte ytelser. Tiltakene skal bidra til økt bruk av gradert sykmelding ved psykiske lidelser for å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet. Forslagene vil også medføre tettere oppfølging av sykmeldte. Helsedirektoratet har bidratt til å iverksette flere tiltak for å redusere bruken av 100 prosent sykmelding, herunder veiledningsmateriell i sykmeldingsarbeid, beslutningsstøtteverktøy, tydeliggjøring av sykmelders deltakelse i dialogmøter og obligatoriske e-læringskurs for sykmeldere.

Strategien er videreført som en del Arbeids- og velferdsetatens ordinære arbeid og hvor helse- og omsorgstjenesten har en sentral rolle. Det gjelder både personellressursene og fagutviklingsprogrammene senter for jobbmestring, individuell jobbstøtte, arbeidsgiverlos og kompetansepakken knyttet til arbeidslivet. I den videre satsingen på arbeid og psykisk helse vil det bli lagt vekt på at arbeid i større grad skal integreres i behandlingen av psykiske lidelser. Oppfølgingsplanen for arbeid og psykisk helse skal også omfatte personer med rusproblemer.

Et av tiltakene er Individuell jobbstøtte, hvor det legges vekt på hjelp til å skaffe ordinært arbeid i lokalsamfunnet og å gi støtte slik at den enkelte skal kunne fungere godt på arbeidsplassen. Jobbmestrende oppfølging, individuell jobbstøtte og lavterskel arbeidsrettede tiltak er eksempler på tiltak for å hjelpe psykisk syke til å komme i arbeid. Tiltakene har også vist positiv effekt på helsesituasjonen til deltakerne. Individuell jobbstøtte forutsetter at det legges vekt på arbeid tidlig i utrednings- og behandlingsforløpet og at behandlingsapparatet blir integrert i oppfølgingen. Et av suksesskriteriene i individuell jobbstøtte er et forpliktende samarbeid mellom kommunen, spesialisthelsetjenesten og Arbeids- og velferdsetaten. Et annet tiltak er Fontenehusene, som skal bidra til å skape en meningsfull hverdag og legge til rette for arbeidsrettede aktiviteter og ordinært arbeid.

Boks 4.13 Samarbeid om arbeid og psykisk helse

Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet skal utarbeide en felles oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse som skal legges fram våren 2013. Sentrale momenter i planen skal være vektlegging av arbeid tidlig i utrednings- og behandlingsforløpet, og behandlingstilbud som en integrert del av oppfølgingen til ordinært arbeid. Forsøkene med individuell jobbstøtte er eksempler på denne typen samarbeid. Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har i samarbeid etablert seks piloter fra 2013.

Ordningen med Veilednings- og oppfølgingslosene ble etablert som et av tiltakene i strategiplanen for arbeid og psykisk helse. Losene bidrar til en kontinuerlig oppfølging også i faser der personen er syk, er i institusjonsopphold, venter på tiltak eller skole, søker jobb eller trenger støtte for å klare å beholde jobben. Losene samarbeider med helse- og omsorgstjenesten slik at tilbudet til den enkelte blir individuelt tilpasset og helhetlig. Det var ved utgangen av 2012 ansatt i underkant av 60 oppfølgings- og veiledningsloser i Arbeids- og velferdsetaten.

Målgruppen for innsatsen i oppfølgingsplanen for arbeid og psykisk helse skal være personer som har eller står i fare for å få psykiske lidelser eller rusproblemer og som har behov for samordnet bistand fra arbeids- og velferdssektoren og helse- og omsorgsektoren. Samtidig er gjennomført og bestått videregående utdanning viktig for målgruppen i oppfølgingsplanen fordi dette øker den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet eller videre utdanning. Det legges derfor opp til at utdanningssektorens innsats knyttet til fullføring av videregående opplæring tas inn i den planlagte oppfølgingsplanen.

Det er behov for mer kunnskap i arbeidslivet om psykiske lidelser. Partene i arbeidslivet har derfor tatt initiativ til å opprette ni midlertidige stillinger som arbeidsgiverloser. Formålet er å bidra til økt kompetanse på arbeid og psykisk helse i arbeidslivet. Forsøket med ble landsomfattende fra 2013.

Kurspakken Sees i morgen er utviklet for å styrke kompetansen på arbeidsplassen og bidra til å forebygge sykefravær. Kurspakken skal gi arbeidslivet støtte, kunnskap og trygghet i arbeidet med å hindre at medarbeidere som sliter psykisk faller ut av arbeidslivet. Representanter fra partene har deltatt aktivt i utviklingen og markedsføringen av kurspakken og sommeren 2012 hadde rundt 29 000 personer fra arbeidslivet deltatt på 841 slike kurs.

Arbeidsrettede tiltak og tiltak rettet mot langtidsledige

Arbeidsmarkedspolitikken inkluderer informasjonstiltak, veiledning og oppfølging av den enkelte arbeidssøker for å formidle ledig arbeidskraft til ledige jobber. Arbeidsrettede tiltak skal styrke mulighetene til å få og beholde arbeid. Tiltakene skal bedre arbeidsmulighetene gjennom kompetanse som kan brukes direkte i et arbeid, eller kompetanse til å komme seg videre i det ordinære utdanningssystemet. Tiltakene skal også, sammen med oppfølgingen for øvrig, motivere til å søke arbeid og gjøre arbeidssøkingen mer effektiv.

De aller fleste som blir arbeidsledige, kommer relativt raskt tilbake i arbeid. Utfordringen oppstår med ledighet over lang tid. Langtidsledige har lavere sannsynlighet for å komme tilbake i jobb, og dermed også større sannsynlighet for varig lavinntekt. Derfor er det lagt vekt på kvalifiserende og formidlingsrettede tiltak for denne gruppen. Langtidsledighetsgarantien skal gi tilbud om tiltak til personer som har en arbeidssøkerperiode på to år eller mer, og har vært sammenhengende ledige i seks måneder eller mer. Garantiordningen følges nøye for å legge til rette for at flere i målgruppen kan motta hensiktmessig bistand fra Arbeids- og velferdsetaten.

Kulturformidling på arbeidsplassen

Kultur kan være et godt virkemiddel for å skape godt arbeidsmiljø og et mer inkluderende arbeidsliv. På bakgrunn av erfaringer fra prosjektet Arbeidslivets leseløft og tilskuddsordningen Kultur i inkluderende arbeidsliv, har Kulturdepartementet etablert Den kulturelle nistepakka som en ny ordning for kulturformidlig på arbeidsplassen. Målet med ordningen er å legge til rette for at flere får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud og stimulere til at kunst og kultur i større grad blir innlemmet i å realisere målene for et inkluderende arbeidsliv. Nasjonalbiblioteket og Rikskonsertene har fått i oppgave å forvalte ordningen på vegne av Kulturdepartementet. For nærmere omtale av kultur i arbeidslivet, se Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking.

Tiltak for å fremme tilknytning til arbeidslivet er også omtalt i kapittel 3 Et mer helsefremmende samfunn.

4.2.3 Trygge arbeidsforhold og godt arbeidsmiljø

Arbeidsmiljøarbeidet har som mål å legge til rette for gode arbeidsforhold i bred forstand og en god balanse mellom arbeid og familie. Det omfatter alt fra arbeidstidsordninger, personalpolitikk, ledelse, medbestemmelse og kontroll over egen arbeidssituasjon, til mer tradisjonelle forhold som har med sikkerhet å gjøre.

I Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv – arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit, er det pekt på noen bransjer der det gjenstår betydelige utfordringer med å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø. Disse bransjene preges av useriøse virksomheter og sosial dumping og det er en fare for at forholdene skal spre seg til resten av arbeidslivet og svekke den norske arbeidslivsmodellen.

Generelt er arbeidsmiljøet i Norge godt. Den europeiske arbeidsmiljøundersøkelsen fra 2010 viser at Norge er blant de fire landene der arbeidstakerne er minst utsatt for mekanisk eksponering. Vi ligger under gjennomsnittet når det gjelder biologiske og kjemiske risikofaktorer, og tilnærmet på samme nivå som de andre landene når det gjelder fysiske miljøfaktorer. Norske arbeidstakere oppgir i større grad enn yrkesaktive i de andre europeiske landene at helsen påvirkes positivt av arbeidet. Samtidig viser undersøkelsen at en av ti yrkesaktive i Norge opplever at de har manglende informasjon om helse- og sikkerhetsrisiko. Det gjelder spesielt midlertidig ansatte. Undersøkelsen viser at det er sosiale forskjeller i rapportering om negative effekter av arbeid. En høyere andel rapporterer at helsen påvirkes negativt av arbeidet i yrker med små krav til utdanning, sammenlignet med yrker som krever høyere utdanning.

Forbedre og videreføre arbeidsmiljøpolitikken

Den norske arbeidsmiljøpolitikken skal videreføres og forbedres. Et systematisk arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid utgjør grunnlaget for arbeidsplasser som fremmer god helse. Selv om arbeidsmiljøsituasjonen generelt er god, er enkelte bransjer preget av alvorlige utfordringer med useriøse virksomheter og alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.

Regjeringen har gjennomført to handlingsplaner med tiltak for å bekjempe sosial dumping, og er i gang med en tredje handlingsplan. Regjeringen har etablert et treparts bransjesamarbeid med partene i arbeidslivet, jf. nærmere beskrivelse i Meld. St. 29 (2010–2011) om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet. Første bransje ut har vært renholdsbransjen. Det er innført en rekke tiltak for å sikre seriøsitet og ordnede arbeidsforhold i bransjen. Tilsvarende samarbeid er nå i gang med transportnæringen og utelivs- og serveringsbransjen. Som varslet i stortingsmeldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet, foretar Arbeidsdepartementet en bred gjennomgang av håndhevingen av alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket. Som en følge av denne gjennomgangen, har departementet foreslått enkelte endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven i Prop. 83 L (2012–2013) (søksmålsrett for fagforeninger, overtredelsesgebyr mv.). Lovforslaget er til behandling i Stortinget. Arbeidsdepartementet vurderer også om andre regelverksendringer bør foreslås som ledd i denne gjennomgangen. Arbeidstilsynet retter mye av tilsynsvirksomheten mot særlig risikoutsatte bransjer, sektorer og yrkesgrupper. I tillegg vil regjeringen styrke Arbeidstilsynet, ta i bruk mer effektive virkemidler for håndheving av arbeidsmiljøloven og effektivisere allmenngjøringsloven.

Bransjeforskriften om bedriftshelsetjeneste er utvidet til åtte nye bransjer: helse- og sosialsektoren, undervisningsbransjen, fiskeoppdrett og klekkerier, gjenvinning, vakttjenesten, frisørbransjen, kraft- og vannforsyning og tekstil-, konfeksjons- og skotøyindustrien. Dette er risikoutsatte bransjer med store arbeidsmiljøutfordringer og belastinger, og som i stor grad preges av tidlig utstøting gjennom sykefravær og uførepensjonering. Bedriftshelsetjenesten skal bidra til bedre arbeidsmiljø og å forebygge tidlig utstøting fra arbeidslivet. For å sikre god faglig kvalitet og tilstrekkelig kompetanse i bedriftshelsetjenesteordningene, er det innført en obligatorisk godkjenningsordning basert på minimumskrav til kompetanse, volum og kvalitetssikring. Godkjenningsordningen gjør det enklere for Arbeidstilsynet å samarbeide med virksomhetene om forbedringer.

Et velordnet arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, fravær av sosial dumping, godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold i alle bransjer er et prioritert politisk mål for regjeringen. Dette er også viktige virkemidler i integreringspolitikken fordi det bidrar til å sikre innvandrere like muligheter, rettigheter og plikter. Det kan også bidra til å hindre at arbeidsinnvandring oppfattes som en trussel i arbeidslivet og til å styrke fellesskapet i samfunnet.

Boks 4.14 Helsefremmende arbeidsplasser

Et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid utgjør grunnlaget for helsefremmende arbeidsplasser. Det handler om å redusere risiko for sykdom og ulykker, og å legge vekt på de positive og helsefremmende faktorene i arbeidsmiljøet.

Helsefremmende arbeidsplasser skapes gjennom å bedre organiseringen av arbeidet, bedre arbeidsmiljøet, fremme aktiv medvirkning og motivere til personlig utvikling. Mestring er avgjørende. Det innebærer at arbeidet organiseres og tilpasses den enkeltes arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger. Kjennetegn ved en helsefremmende arbeidsplass:

  • Et fungerende helse-, miljø- og sikkerhetssystem

  • Et helsefremmende perspektiv forankret i ledelsen

  • Rutiner og praksis for å vurdere helsekonsekvenser av ulike endringer i organisasjonen

  • Aktivt arbeid for å fremme inkludering og forebygge utstøting (IA)

  • Etablert verneorganisasjon og partssamarbeid

  • Oppmerksomhet på prosesser og langsiktighet

  • Vekt på å utvikle organisasjonen og medarbeiderne

  • Reelle muligheter for medvirkning for alle

  • Ledere som har relasjonelle ferdigheter, er tydelige og anerkjenner medarbeiderne

  • Arbeid og oppgaver som oppleves som meningsfylte, håndterbare og forståelige

Se Arbeidstilsynet for nærmere omtale: http://www.hefa.no/

Folkehelsearbeid på arbeidsplassen

I tillegg til det langvarige og vellykkede partssamarbeidet om utvikling av gode arbeidsmiljøer, vil regjeringen utfordre organisasjonene i arbeidslivet til å ta et større ansvar for folkehelsearbeid i arbeidslivet.

En målrettet politikk for sunt kosthold og fysisk aktivitet forankret i bedriftens planer, personalpolitikk og helse-, miljø-, og sikkerhetsarbeid kan bidra til bedre arbeidsmiljø og gi helsegevinster for de ansatte. Det samme gjelder en bevisst rusmiddel- og tobakkspolitikk. Tilrettelegging for gode matvalg på arbeidsplassen vil fremme sunne matvaner blant arbeidstakerne. Tilrettelegging for fysisk aktivitet kan bidra til å skape fellesskap og samhold og kan motvirke ekskluderingsmekanismer i arbeidsmiljøet. Slike tiltak kan både settes i verk i arbeidstiden og utenfor ordinær arbeidstid.

Kantiner og andre serveringssteder som har faste gjester daglig, har et ansvar for å påvirke brukernes kosthold over tid, og kan lykkes med dette gjennom tilrettelegging for trivelige måltider og gode valg. For å bistå i arbeidet har helsemyndighetene laget normgivende anbefalinger for mattilbudet på arbeidsplassen og andre serveringssteder. Helsedirektoratet vurderer tiltak for å fremme sunnere mattilbud i offentlige virksomheter. Mange som har mobile arbeidsplasser kjøper mat i løpet av arbeidsdagen i kiosker, på bensinstasjoner eller serveringssteder langs veien. Det er behov for samarbeid med næringen om kompetanseheving og økt bruk av og tilgang på nøkkelhullsmerkede produkter i dette markedet.

Det er ønskelig at det legges til rette for fysisk aktivitet på arbeidsplassen. Dette kan være tilbud om fysisk trening tilpasset den enkelte eller i grupper, for eksempel som ledd i forebygging eller behandling av muskelsmerter og ryggplager. Det kan også være mer generell tilrettelegging for fysisk aktivitet på eller i tilknytning til arbeidsplassen i regi av bedriftsidrettslaget eller andre velferdstiltak. Tilrettelegging med sykkelparkering, garderobe- og dusjmuligheter vil gjøre det lettere å sykle eller gå til jobb eller å benytte seg av treningsmuligheter i arbeidstiden.

Boks 4.15 Satsing på friskhet

Aker Solutions er blant flere store næringslivsaktører som vektlegger forebyggende arbeid, fysisk aktivitet og sunn livsstil som ledd i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet og i arbeidet med et inkluderende arbeidsliv. Målet er både å tilby noe i sammenheng med rekruttering, beholde ansatte og skape et arbeidsmiljø som gjør at de ansatte holder seg motiverte, friske og i jobb.

Som en del av Akerkonsernet har Aker Solutions fått fordeler av sponsoravtale mellom Aker ASA og Norges skiforbund og langrennslandslagene. Avtalen følges opp gjennom konseptet Aker Active som er utviklet i samarbeid med de ansatte med intensjon om å motivere til økt fysisk aktivitet og en sunn livsstil. Et konkret mål for Aker ASA har vært å øke friskhetsgraden med 0,5 prosent i selskap som Aker ASA investerer i. Friskhetsgraden økte til 95,5 prosent fram til sommeren 2012. Dette er anslått til en årlig økonomisk besparelse for selskapene på om lag 50 mill. kroner.

Friskhetsambassadører blant de ansatte er pådrivere, og mange av tiltakene driftes på frivillig basis. Konseptet inkluderer alle og erfaringer så langt viser at det fenger også de minst aktive. Skarverennet og Aker Rallarritt er årlige arrangementer som de ansatte får tilbud om gjennom Aker Active. I overkant av 40 prosent av de ansatte bruker intranettsiden Aker Active, som ble lansert globalt i 2012, til å utveksle informasjon og erfaringer om idrett, kosthold og andre temaer knyttet til en aktiv livstil.

Som et neste skritt vil Aker Solutions tilby sine ansatte bedriftshelsetjenester og helsetilbud gjennom Aker Care, som er under utvikling. Målet er å fremme god helse og fysisk aktivitet hos alle medarbeidere, avdekke og redusere helserisiko hos den enkelte medarbeider og i arbeidsmiljøet, samt gi råd, oppfølging og sikre rask behandling til ansatte som får helseplager.

Arbeidslivet er en sentral arena for rusmiddelforebyggende arbeid. Det gjelder både bevisstgjørende arbeid som skal nå alle medarbeidere over tid og forebyggende tiltak i form av tidlig intervensjon. Arbeidslivet er helsefremmende for de aller fleste. Ryker jobben, er det mye i livet som kan rakne. Derfor er det viktig å hindre at rusmiddelproblemer fører til utstøting fra arbeidslivet. Målet er at flest mulig ansatte i privat sektor, alle ansatte i offentlig sektor og alle studenter og elever skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i virksomhetens ledelse, jf. Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk.

Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk (Akan) er et samarbeid mellom LO, NHO og staten. Akan har som formål å forebygge rus- og avhengighetsproblemer i norsk arbeidsliv, og Akan-samarbeidet har gjennom 50 år vært det viktigste rusmiddelforebyggende verktøyet i arbeidslivet. Kompetansesenteret gir råd, veiledning og opplæring i hvordan norske virksomheter kan arbeide med problemstillinger knyttet til arbeidsrelatert rusmiddelbruk og pengespill. Helse- og omsorgsdepartementet vil gjennom økonomisk støtte og deltakelse i Akan-samarbeidet bidra til god faglig og politisk dialog om mål og virkemidler og til erfaringsutveksling om bruken av kunnskapsbaserte forebyggingsmetoder i arbeidslivet. Gjennom samarbeid med næringslivet og forskningsmiljøer skal rusmiddelkulturens betydning for inkludering, helse og lønnsomhet synliggjøres. Kunnskapsbaserte forebyggingsmetoder skal videreutvikles og tilbys i arbeidslivet. Målet er en aktiv og forsterket innsats for god ruskultur på norske arbeidsplasser.

Akan er representert i mange større bedrifter, og de fleste store arbeidsplasser har en alkoholpolitikk. Det er viktig å sikre at dette arbeidet prioriteres like høyt i små og mellomstore bedrifter. Videre må det arbeides for å sikre at bedriftenes alkoholpolitikk inkluderer både forebyggende tiltak og tiltak for å følge opp ansatte som har rusproblemer.

En rekke kommuner, sykehus og private arbeidsplasser har innført røykeforbud for ansatte i arbeidstiden. Røykeforbudet er som regel begrunnet med hensynet til tjenestemottakere som kommer i kontakt med den ansatte eller den ansattes funksjon som rollemodell. Men det kan også være begrunnet i virksomhetens mål om å være en helsefremmende arbeidsplass og hensynet til redusert sykefravær og økt produktivitet. Andre arbeidsgivere har begrenset reguleringen til å gjelde røykeforbud på utendørs områder og i transportmidler som eies eller leies av arbeidsgiver. Noen arbeidsgivere har også innført forbud mot snusbruk. Selv om bruk av snus ikke skader andre, kan det av hensyn til den ansattes funksjon som rollemodell eller representant for virksomheten, være ønskelig med en helt tobakksfri arbeidsplass.

Samtidig som stadig flere arbeidsgivere innfører røykfri eller tobakksfri arbeidstid, har det vært debatt om hvor langt arbeidsgivers styringsrett går på dette området. Flere kommuner har tatt til orde for at de er usikre på hvordan de bør utforme denne type restriksjoner. Retten til å innføre røykeforbud er hjemlet i arbeidsgivers styringsrett i arbeidstiden og eierrådighet over egne lokaler og eiendommer. Regjeringen støtter en utvikling hvor stadig flere arbeidsplasser gjøres tobakksfrie, spesielt for ansatte som jobber med barn og unge eller med pasienter, fordi disse har et særskilt ansvar som rollemodeller. For å understøtte utviklingen vil Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med flere andre departementer, utarbeide en veileder for innføring av tobakksfri arbeidstid.

Boks 4.16 Sykle til jobben-aksjonen

Sykle til jobben-aksjonen arrangeres hver vår av Norges Bedriftsidrettsforbund. I 2013 arrangeres aksjonen for 40. gang. Målgruppen er arbeidslivet og yrkesaktive. Aksjonen inspirerer og utfordrer til aktiv transport til og fra jobb.

Hovedbudskapet er «30 minutter om dagen». I en vennskapelig lagkonkurranse mellom bedrifter registrerer deltakerne aktiviteten på sykkel eller til fots på aksjonens hjemmeside www.sykletiljobben.no.

Kartlegginger fra Sykle til jobben-aksjonen viser at kampanjen motiverer til å bruke reiseveien aktivt. Bransjene industri, landbruk, bygg og anlegg er best representert i aksjonen. Andelen kvinner har økt i de siste årene – fra 40,8 prosent i 2005 til 54 prosent i 2012.

Tilbud utenfor det ordinære arbeidslivet

I Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen legges det opp til et samarbeid mellom idretten og myndighetene spesielt knyttet til gjeninnføring av personer som har falt ut av arbeidslivet. Det er et mål om å gi et aktivitetstilbud til mennesker som av ulike grunner befinner seg utenfor det ordinære arbeidslivet. Aktiv på dagtid er tilrettelagt fysisk aktivitet på dagtid for alle som mottar en eller annen form for trygd eller sosial stønad og er mellom 18 og 65 år. Det er stor variasjon i hvordan tilbudet er organisert rundt om i landet, hvem som finansierer tilbudet og hvem som står for aktiviteten. En fellesnevner er at det som regel dreier seg om samarbeidsløsninger mellom det offentlige og idretten. Et godt aktivitetstilbud til denne målgruppen vil kunne ha positiv effekt for den enkeltes helse og sosiale liv, og bidra til en bedret livssituasjon. Dette vil kunne bedre mulighetene for igjen å delta i arbeidslivet.

4.3 Aktiv og trygg aldring

Regjeringen har som mål å utvikle et samfunn som bidrar til å fremme en aktiv og trygg aldring. Det skal legges til rette for at folk kan stå lenger i arbeidslivet, aldersdiskriminering skal bekjempes og og det skal legges til rette for å fremme eldres deltakelse i samfunnet. Eldre utgjør en økende andel av befolkningen, og har mer ressurser enn før til å møte alderdommen og til å bidra aktivt i lokalsamfunnet. Vi må skape et samfunn som drar nytte av den store ressursen som seniorer og eldre mennesker representerer, og fremme solidaritetsfølelsen mellom generasjonene. Bedre tilgjengelighet til transport, i bomiljø og til møteplasser, og tilrettelegging for kulturelle og frivillige aktiviteter, skal bidra til selvstendighet og deltakelse. Helse- og omsorgstjenestene skal legge mer vekt på forebygging og egenmestring.

Den norske politikken er i samsvar med EUs satsing «Active ageing and solidarity between generations». EUs politikk for aktiv og sunn aldring skal fremme innflytelse, aktivitet, deltakelse og selvhjulpenhet hos eldre. Aktiv aldring omfatter eldre menneskers deltakelse både som medborgere i sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle sammenhenger, og i arbeidslivet. Aldersvennlige samfunn er en forutsetning for dette. Respekt for kulturell ulikhet og muligheter for deltakelse i samfunnet gir mening og trivsel både for den enkelte, familien, lokalsamfunnet og storsamfunnet.

I Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg legges det vekt på at en rekke seniorpolitiske utfordringer må løses ved at tiltak innen flere sektorer og forvaltningsnivåer og frivillig sektor ses i sammenheng. Sosiale forhold og levekår og utviklingen på arbeidsmarked og boligmarked vil ha betydning for størrelsen på omsorgsutfordringer framover og for hvordan de kan løses.

4.3.1 Et lengre arbeidsliv

Det skal legges til rette for aktivitet og deltakelse i overgangen mellom arbeid og pensjonisttilværelse. En aktiv aldring fremmes dels gjennom inntektsgivende arbeid, dels gjennom annen aktivitet ved siden av inntektsgivende arbeid og dels gjennom annen aktivitet etter avsluttet yrkesliv. Tiltak som fremmer aktiv aldring ved overgangen mellom arbeid og pensjonisttilværelse vil bidra til at flere står lenger i arbeid og gi muligheter for fleksibel og gradvis tilbaketrekking fra arbeidslivet etter egne behov og ønsker.

Fleksible overganger mellom arbeidslivet og pensjonistlivet

Pensjonspolitikken legger opp til at flere skal kunne arbeide lenger og det er innført fleksible muligheter for å kombinere uttak av pensjon og å være i arbeid. For mange vil det å stå lenger i arbeidslivet bidra til en mer aktiv tilværelse, kontakt med andre mennesker og gi bedre trivsel og helse. Deltakelse i arbeidslivet er stimulerende for den enkelte og gir virksomhetene mulighet til å dra veksler på erfaringer og kunnskap som medarbeiderne har opparbeidet gjennom et langt yrkesliv.

Sammenliknet med andre land har Norge en høy pensjonsalder. Det er likevel en utfordring at mange pensjonerer seg lenge før ordinær pensjonsalder. Virkemidlene i pensjonsreformen har påvirket de økonomiske rammebetingelsene ved pensjonering. I tillegg må holdningsendringer vektlegges. Normer, forventninger og holdninger til eldre i yrkeslivet påvirker oppfattelsen av hva som er normalt tidspunkt for å tre ut av arbeidslivet. Å få flere til å stå lenger i arbeid har vært et av tre delmål i avtalen mellom partene i arbeidslivet og staten om et inkluderende arbeidsliv. Informasjons- og holdningsarbeid har hatt positive effekter og yrkesdeltakelse for grupper som nærmer seg pensjonsalder har økt de senere årene. Dette er et tema som fortsatt vil kreve oppmerksomhet.

Et spørsmål i den pensjonspolitiske debatten er om aldersgrensen på 70 år bør bestå. Økt levealder, bedre helse og økende behov for arbeidskraft er forhold som kan tale for en heving av grensen. Samtidig må det utvises forsiktighet med å innføre tiltak som kan påvirke arbeidsgiveres etterspørsel etter eldre arbeidstakere negativt. Regjeringen vil utrede arbeidsmiljølovens aldersgrenser, herunder mulige overslagseffekter til aldersgrenseloven i staten. Partene i arbeidslivet, Statens seniorråd og Senter for seniorpolitikk inviteres til å delta.

I arbeidet med pensjonsreformen foreslo regjeringen at både offentlig tjenestepensjon og avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor skulle legges om i tråd med pensjonsreformens målsettinger. Det ble imidlertid ikke enighet om dette i lønnsoppgjøret i 2009. Ordningene ble i hovedsak videreført, men tilpasset fleksibel alderspensjon i folketrygden. Insentivene til å stå lenger i jobb er derfor svakere i offentlig sektor enn i privat sektor, og det er mindre fleksible regler for en gradvis tilbaketrekking fra arbeidslivet.

For å bidra til at eldre arbeidstakere kan stå lenger i arbeid, må arbeidsplassen oppleves som attraktiv, med gode arbeidstidsordninger, godt arbeidsmiljø og interessante arbeidsoppgaver. Det er allerede innført seniorpolitiske virkemidler, som rett til redusert arbeidstid og seks ekstra feriedager. Muligheter for nedtrapping kan gjøre det mulig for arbeidstakere å ha tilknytning til arbeidslivet lenger.

Boks 4.17 Senter for seniorpolitikk

Senter for seniorpolitikk er et kompetansesenter som arbeider med stimulering og utvikling av god seniorpolitikk i arbeidslivet. Senteret koordinerer og bidrar til samarbeid om seniorspørsmål med myndigheter, virksomheter, arbeidslivets parter og personalfaglige organisasjoner. Videre initierer og støtter senteret forskning innen fagområdet. Senteret finansieres gjennom tilskudd fra Arbeidsdepartementet.

Senter for seniorpolitikk skal:

  • Synliggjøre eldres ressurser og utviklingsmuligheter i arbeidslivet.

  • Bidra til å utvikle et inkluderende og godt arbeidsmiljø for alle arbeidstakere i virksomhetene.

  • Arbeide for et utvidet samarbeid om seniorpolitikk mellom arbeidslivets organisasjoner og mellom organisasjonene og myndighetene.

Bekjempe aldersdiskriminering

Det skal arbeides videre for å forebygge aldersdiskriminering. Arbeidsmiljøloven har vern mot aldersdiskriminering i arbeidslivet. Eldre har et vern mot diskriminering utenfor arbeidslivet gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og kravene til saklighet i offentlig sektor. Oppfatningen av menneskeverd skal ikke påvirkes av alder eller funksjonsnivå.

Fysisk tilgjengelighet og teknologisk kompetanse er i seg selv ikke tilstrekkelig for å oppnå økt deltakelse. Tilgjengelighet har også en psykologisk komponent. Eldre kan ha formell adgang og rett til deltakelse på en rekke arenaer, men kan likevel erfare at andres eller egne holdninger reduserer mulighet og vilje til å delta. Alderisme er et begrep som omfatter både fordommer og diskriminerende praksis overfor eldre. Alderisme kan også innebære at eldre mennesker selv målbærer at de er for gamle til å delta og at yngre krefter bør slippe til.

Statens seniorråd har uttalt at arbeidslivets øvre aldersgrense på 70 år kan bidra til å påvirke samfunnets holdninger til deltakelse på andre samfunnsområder, for eksempel deltakelse i politikken. Til tross for at mer enn hver femte nordmann er over 60 år, er personer over 65 år nesten helt fraværende i folkevalgte organer. Samtidig har denne aldersgruppen høyest valgdeltakelse. Rådet har påpekt at partienes nominasjoner av personer over 60 år ikke samsvarer med aldersgruppens politiske interesse og størrelse.

4.3.2 Aktiv deltakelse i samfunnet

Pensjonsalderen innebærer endringer på mange plan. Overgangen fra yrkesliv til pensjonisttilværelse gir anledning til å være aktiv og bruke ferdigheter på andre måter. Å bli eldre kan innebære opplevelse av tap, men også gevinster. Statistisk sentralbyrås undersøkelse av livsløp, generasjon og kjønn viser at aktivitetsnivå, opplevelser og sosial omgang reduseres, samtidig som mange eldre gir uttrykk for tilfredshet med livet.1 Studien peker på sammensatte forklaringer. Forventningene til livet endres med alderen og helse og trivsel vurderes i lys av dette. Dagens generasjon av eldre har opplevd en velferdsvekst som påvirker vurderingen av livssituasjonen.

Samtidig som mange trives, er det hyppigere forekomst av depressive symptomer og ensomhet blant eldre over 75 år enn for aldergruppen 24 til 74 år. Blant hjemmeboende eldre er det særlig enslige og personer med dårlig ernæringsstatus, svekket helse og reduserte bevegelsesmuligheter som har det vanskelig.

Samfunnsplanleggingen må ha oppmerksomhet om betingelsene for aktiv og trygg aldring, og tilrettelegge for deltakelse og meningsfulle aktiviteter. Planleggingen må ta utgangspunkt i at det er mange eldre som bor alene og føler seg ensomme. Endringer i samværsformer påvirker kontaktmønstrene i samfunnet og fører til mindre besøk og mindre nabokontakt. Tilgang på gode møteplasser utenfor boligen blir viktigere for å bidra til trivsel og livskvalitet.

Medvirkning styrker innflytelse

Samfunnsplanlegging og politikkutvikling stiller krav til medvirkningsprosesser. Eldrebefolkningen omfattes også av dette. Statens seniorråd er et rådgivende organ for offentlige myndigheter og institusjoner på nasjonalt nivå. Seniorrådet tar opp forhold som angår seniorers aktivitet og deltakelse i samfunnslivet.

Rådet skal med et kritisk og uavhengig utgangspunkt sette fokus på eldres behov og krav på medbestemmelse og deltakelse, uavhengighet, selvutfoldelse, omsorg og verdighet. Rådet skal være spesielt oppmerksom på sider ved eldreomsorgen og eldrepolitikken som angår eldre med særlige behov for tiltak. Rådet skal gis anledning til å drøfte spørsmål av betydning for eldre med representanter for aktuelle sentrale instanser og institusjoner. Rådet har opprettet nettsiden www.seniorporten.no.

Alle kommuner og fylkeskommuner har lovkrav om å ha eldreråd. Flertallet av medlemmene skal være pensjonister. Eldrerådet skal være rådgivende organ overfor kommunen og fylkeskommunen, og skal behandle alle saker som gjelder eldres levekår i forkant av at de skal behandles av kommunestyret og fylkestinget.

Betydningen av medvirkning er nærmere omtalt i kapittel 3.

Deltakelse i frivillighet

Det skal legges til rette for deltakelse i frivillige aktiviteter som del av aktiv aldring. Moderat organisasjonsaktivitet er helsefremmende for eldre mennesker, viser forskning fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Det er høy organisasjonsaktivitet blant eldre. Om lag 45 prosent av eldrebefolkningen fra 67 til 79 år deltar i frivillig arbeid. De eldste deltar mest i helse-, hobby- og fritidsorganisasjoner, men mindre i idrettsforeninger. Enslige eldre har lavere deltakelse enn de som lever i parforhold. Frivilligsentraler i kommunene når mange eldre og har bidratt til å fremme eldres deltakelse i frivillig arbeid og til å etablere gode møteplasser hvor det også kan drives helsefremmende og forebyggende arbeid. Mange av oppgavene gjelder oppgaver hvor yngre eldre driver aktiviteter overfor andre eldre, gjennom å arrangere tilstelninger, drive oppsøkende arbeid og matombringing.

Ikke alle organisasjoner er flinke til å dra nytte av de ressursene som seniorene kan representere. Organisasjonene er preget av alderssegregering. Frivillig arbeid er viktig for grupper som står utenfor arbeidslivet, og både organisasjonene og lokale frivilligsentraler kan gjøre en innsats for å inkludere flere. Det ligger også mange muligheter i å koble frivillig arbeid blant eldre med frivillig arbeid overfor barn og unge. I kapittel 7 Sterkere virkemidler i folkehelsepolitikken er det en fyldigere omtale av frivillighetspolitikken som en folkehelseressurs.

Boks 4.18 «Lyst på livet»

Lyst på livet har blitt til i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for folkehelsen, Sandefjord kommune og Pensjonistforbundet. Prosjektet er inspirert av den svenske folkebevegelsen Pasjon för livet.

Lyst på livet er pensjonistenes eget prosjekt, hvor deltakerne sammen med andre møtes på brukerdrevne Livscaféer for å fremme egen helse og livskvalitet gjennom å påvirke levevaner og -mønstre i hverdagen. Utgangspunktet er at alle ønsker å være selvstendige, å ha god helse og gode levevaner, men mange kan trenge å bygge bro mellom det man vet er gode vaner og det man virkelig gjør. Fire viktige livsområder er valgt ut; sikkerhet og trygghet, sosialt nettverk, mat og drikke, samt fysisk aktivitet. Deltakerne inspirerer hverandre ved å dele tips og erfaringer. Ved å rette fokus mot ressurser og egne muligheter i hyggelig fellesskap, styrkes livsglede og helse. Pensjonister fungerer som sirkelledere og lokale koordinatorer fra kommunen legger til rette og gir støtte. For ytterligere opplysninger, se www.lystpalivet.no

Kontakt og solidaritet mellom generasjonene

Solidaritet mellom generasjonene er fremmet som en strategi av EU for aktiv og sunn aldring. Den norske velferdsstaten er et uttrykk for solidaritet mellom generasjonene, og forskningen fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring viser at de yngre generasjonene slutter opp om solidaritet mellom generasjonene i velferdsstaten. Den eldre generasjonen har levd med framveksten av velferdsstaten og betydelige samfunnsendringer sosialt, økonomisk, teknologisk og kulturelt. Det er viktig for samfunnet at disse erfaringene formidles til yngre generasjoner. Eldre kan bidra med en forståelse av livskvalitet og trivsel som vi må ta med oss i framtiden.

En positiv faktor for mange eldre vil være kontakten med barn og barnebarn. Familiebåndene på tvers av generasjonene er svært gode. Det er ikke lenger uvanlig at foreldre og barn får seksti år sammen, og at besteforeldre og barnebarn deler mer enn tretti år av sine liv.

Majoriteten av besteforeldrene har god kontakt med barnebarn. Mange utfører barnepass og er støttespillere for sine barn og barnebarn. De fleste foreldre gir uttrykk for å ha god kontakt med sine voksne barn. Skilsmisse i foreldregenerasjonen kan imidlertid endre karakteren på forholdet mellom generasjonene. Blant skilte fedre får flere mindre kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Eldre aleneboende, særlig kvinner, oppgir å ha bedre kontakt med sine barn enn tidligere undersøkelser har vist.

Kontakt mellom unge og eldre bidrar til sosial støtte, til å opprettholde fellesskap og til kunnskapsoverføring mellom generasjonene. I vårt moderne samfunn som er preget av sosiale, kulturelle og teknologiske endringer, kan eldre oppleve at de ikke henger med i utviklingen. Her vil god kontakt med unge bidra til at de får økt forståelse og kunnskap om nye trender og bruk av teknologi som dataverktøy. Tilsvarende kan eldre formidle og lære bort erfaringer, kunnskap og ferdigheter til de unge. Det understreker den samfunnsmessige nytten av å legge til rette for møteplasser på tvers av generasjonene.

Besteforeldreskap var et av programområdene i det europeiske året i 2012 for aktiv aldring og solidaritet mellom generasjonene. Det omhandler både å vektlegge betydningen av familiemessige bånd, men også generelt å styrke kontakten mellom yngre og eldre for å utveksle erfaringer og læring. Det er en økende anerkjennelse for besteforeldrerollen som en livskvalitetsfaktor for barn og foreldre.

Boks 4.19 Skolebesteforeldre

Prosjektet Skolebesteforeldre ble prøvd ut i perioden 2003–2006 ved ti utvalgte grunnskoler i ulike deler av landet. Hovedmålet for prosjektet har vært å etablere gode modeller i skolen for utvikling av samvær og samhandling mellom generasjoner. Målgrupper har vært elever i grunnskolen og pensjonister og seniorer av begge kjønn. Skolebesteforeldre betyr at deltakerne fungerer som skolens besteforeldre. Skolene som deltok valgte ulike former for aktiviteter, fra lesestunder, leksehjelp, formingstimer og gågrupper til læring om gamle tradisjoner. Utdanningsdirektoratet i samarbeid med KS og Pensjonistforbundet har stått som ansvarlig for prosjektet. Mange skoler videreførte prosjektet etter prøveperioden. For prosjektrapport, se Utdanningsdirektoratets nettsider, www.udir.no.

4.3.3 Tilgjengelighet og møteplasser

Eldresentre

Mange kommuner har etablert eldresentre for å gi et tilbud om aktivitet, samvær og måltider, samtidig som tilbudet kan bidra til å fange opp personer med hjelpe- og bistandsbehov. Eldresenter er ikke en lovpålagt organisasjonsform, men en måte kommunen kan yte andre lovpålagte oppgaver på. Mange av sentrene drives av eller i samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner, som Nasjonalforeningen for folkehelsen. Eldresentrene fremmer psykisk helse og forebygger ensomhet, fysisk inaktivitet og depresjon. Mange sentre har tilbud om fysisk aktivitet, med treningsgrupper tilpasset sine brukere, ofte i samarbeid med fysioterapeuter i kommunen eller frivillige organisasjoner. På eldresentre er det også tilrettelagte kulturtilbud, som bibliotektjenester, musikkinnslag og arrangementer i regi av kultursatsingen Den kulturelle spaserstokken. Eldresentre tilbyr også måltider som er et sosialt og helsefremmende tiltak, siden mange eldre har utfordringer med å få i seg nok og næringsrik mat. Eldresentrene kan bidra med informasjon om aktuelle tiltak i kommunen drevet av frivilligsentraler, frivillige foreninger og private aktører.

Sentrene vil kunne fange opp personer som har behov for forebyggende helse- og omsorgstjenester på grunn av risiko for sykdom, som er syke eller som trenger annen helsemessig oppfølging. Sentrene kan henvise til tiltak ved frisklivstilbud hvor man kan få tilbud om ulike former for trening, hjelp til kostholdsendring og tilbud om hjelp til røykeslutt.

Boks 4.20 Eldretreff på Várdobáiki samisk senter i Skånland kommune

Sametinget har i noen år støttet prosjekter i samiske områder som har hatt som mål å bedre livskvaliteten for eldre samer. Eldretreffene som gjennomføres ved Várdobáiki samisk senter i Evenes kommune er et godt eksempel.

Organiseringen er spennende og innovativ, og aktiviserer lokalsamfunnet på en positiv måte. Senterets ansatte forstår samisk språk og kultur, og tilbyr veiledning til den kommunale omsorgstjenesten. Innføring av kultur og kulturforståelse i den kommunale omsorgstjenesten blir en viktig bærebjelke for god omsorg og tilbudet ser ut til å bedre livskvaliteten for brukere.

Tilgjengelighet og gode bomiljø

Offentlige tjenester, infrastruktur, kulturliv og næringsliv må understøtte en aktiv og trygg aldring ved å legge til rette for deltakelse og inkludering. Tilgjengelighet er en forutsetning for deltakelse. Tilgjengelighet omfatter alt fra fysisk tilgang til bygninger, sosiale møteplasser og arrangementer, tilrettelegging av transport og gangveier, til kognitive forutsetninger for å ta i bruk dataverktøy og automatiserte løsninger. Universelt utformede arealer og teknologiske løsninger er virkemidler for å øke eldres deltakelse i samfunnet.

Transporttjenesten for funksjonshemmede, TT-ordningen, er rettet mot de som på grunn av varig fysisk eller psykisk funksjonshemming ikke kan bruke vanlige kollektive transportmidler. Ordningen er et fylkeskommunalt ansvar. Det er store fylkesvise forskjeller i dette tilbudet, både i omfang og kriterier for tildeling. Eldres behov for å delta i samfunnet bør vektlegges i transportordningen. I tillegg til tilbud om kollektivtransport, er også gode gangveier og fortau viktig for mange eldre slik at de kan gå til ulike gjøremål ved at det er lagt til rette for naturlig bevegelse i dagliglivet. Om vinteren vil isfrie eller godt strødde fortau og gangveier bidra til at eldre kommer seg ut uten fare for å falle.

Flere eldre i samfunnet og flere som lever med funksjonsnedsettelse og kroniske lidelser fører til at kommunene må planlegge for boliger og omgivelser som er gode å leve i og bli gamle i. Plan- og bygningsloven av 2010 sikrer en minstestandard for universell utforming og tilgjengelighet i nye bygg og boliger. Nye publikumsbygg og arbeidsbygg skal være universelt utformet, og det er skjerpede krav til brukbarhet og tilgjengelighet for nye boliger. Loven vil medvirke til å heve kvaliteten i nybyggingen framover. Tilgjengelige boliger bidrar til at eldre og personer med nedsatt funksjonsevne har gode levekår og livskvalitet på linje med resten av befolkningen. Økt bruk av velferdsteknologi kan sammen med tilrettelegging av boliger gjøre det lettere for flere å bo hjemme, selv med nedsatt funksjonsevne og sviktende helse.

Tilgjengeligheten i eksisterende boligmasse er for lav. Med et økende antall eldre skal det legges til rette for at de som ønsker det kan bo lengst mulig i egen bolig. Manglende tilrettelegging av bygg hindrer selvstendig livsutfoldelse for mange eldre. For at flest mulig skal kunne benytte boliger og bygninger uavhengig av funksjonsevne, må tilgjengeligheten i den fysiske bygningsmassen bedres. I bygningsmeldingen Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn, er det varslet flere tiltak for å øke tilgjengeligheten i eksisterende boliger, blant annet å styrke informasjonen til boligeiere om hvordan tilgjengeligheten i eksisterende boliger kan bedres. Regjeringen vil vurdere å styrke tilskuddene for tilpasning av bolig og medvirke til å få bygget flere heiser i eksisterende boligblokker.

I Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, er det varslet tiltak for å øke tilgjengeligheten i eksisterende boliger og bomiljø. Det skal vurderes en omlegging av finansieringen av hjelpemidler for tilrettelegging av fellesareal i flerbolighus fra folketrygden til Husbankens tilskuddsordninger. Det skal utarbeides en eksempelsamling på hvordan rådgiving om tilpasning av boliger kan organiseres i kommunene.

Med en større andel eldre som bor i egne hjem eller i omsorgsboliger, er det nødvendig å ta hensyn til at eldre har større risiko for hjemmeulykker i planlegging av botilbud. Eldre er særlig utsatt for fallulykker og er mer utsatt for å omkomme i brann enn yngre mennesker. I planlegging av botilbud som skal benyttes til pleie- og omsorgsformål, bør det i tillegg legges vekt på hensyn til kulturell bakgrunn, nærhet til familie osv.

Planlegging av sammensatte bomiljøer med ulike aldersgrupper og familietyper i stedet for bomiljøer som skiller ordinære boliger og boliger for eldre og omsorgsboliger, vil gjøre det enklere å styrke pårørendes bidrag i omsorgsarbeidet. Mange vil også trives bedre i slike sammensatte bomiljøer. Å etablere boliger beregnet for eldre i nærheten av funksjoner som offentlige tjenester, butikker og bibliotek, vil lette tilgangen til sentrumsfunksjoner og legge bedre til rette for sosialt samvær.

Trygghet er en forutsetning for mange for å kunne delta og være aktive. Relativt mange eldre er urolige for å bli utsatt for vold, og kvinner er mer engstelige enn menn. Selv om mange gir uttrykk for frykt, er likevel eldre mindre utsatt enn andre aldersgrupper for tilfeldig gatevold, tyveri og skadeverk. Følelsen av utrygghet kan likevel føre til at mange eldre vil avstå fra aktiviteter som krever at de må gå eller bruke offentlige transportmidler.

Vold i nære relasjoner rammer også eldre. I tillegg til partnervold kan eldre oppleve vold fra egne barn og barnebarn. Vold mot eldre omtales i Meld. St. 15 (2012–2013) om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. I handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra 2012 er det fremmet tiltak som spesifikt retter seg mot den eldre delen av befolkningen. Kunnskapen om hvor mange eldre som utsettes for vold og overgrep skal styrkes. Den eldste delen av befolkningen er enten ikke omfattet av de ulike befolkningsundersøkelsene som er gjennomført, eller de er sterkt underrepresentert og lite tilbøyelige til å svare. Med utgangspunkt i utenlandske undersøkelser og kliniske erfaringer fra Norge, kan vi likevel anslå at fire til seks prosent av den eldre befolkningen i Norge har vært utsatt for vold og overgrep årlig etter at de fylte 65 år. Helsedirektoratet har gitt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i oppdrag å gjennomføre en studie av overgrepsutsatte eldre. Hensikten er å få fram kunnskap for å utforme en eventuell større undersøkelse om overgrep mot eldre.

Boks 4.21 Vern for eldre – nasjonal kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold

Kontakttelefonen gir generell veiledning og konkrete råd i bestemte situasjoner. Tjenesten skal også bidra til å synliggjøre problemet i samfunnet generelt. Telefonen dekker hele landet.

Alle kan henvende seg til kontakttelefonen; eldre selv, ansatte i kommunene, pårørende og andre som har mistanke om eller visshet om at det foregår overgrep mot en eldre person. Telefonen betjenes av fagfolk med kunnskaper både om vold og overgrepsproblematikk og om det kommunale tjenesteapparatet i Norge. Overgrep mot eldre skjer både i private hjem og på institusjoner. Overgrepene kan ha mange former, men som regel er de av psykisk, fysisk, økonomisk eller seksuell karakter.

Telefonnr: 800 30 196, åpningstider mandag–fredag kl 09:00–15:00, nettside: www.vernforeldre.no

4.3.4 En framtidsrettet helse- og omsorgstjeneste

Parallelt med denne stortingsmeldingen legger regjeringen fram en melding som skal legge grunnlaget for morgendagens helse- og omsorgstjeneste. Meld. St. 29 Morgendagens omsorg. Fellesskapsløsningene skal forsterkes gjennom å styrke samarbeidet mellom kommunale tjenester og sivilsamfunn, og gi frivillige ressurser i familie og lokalsamfunn bedre rammebetingelser. I tråd med samhandlingsreformen er det lagt vekt på aktiv omsorg, forebygging og rehabilitering i omsorgstjenesten. Se også kapittel 5 Mer forebygging i helse- og omsorgstjenesten.

Livsstilsutfordringer og eldre

Grunnlaget for bedre helse gjennom alderdommen skal få større oppmerksomhet i folkehelsearbeidet. Det skal legges vekt på den gjensidige påvirkningen mellom tiltrettelegging av bolig og nærmiljø, gode levevaner, sosial integrering, psykisk og somatisk helse og god allmenntilstand. Tre faktorer påvirker hverandre gjensidig: sosial isolasjon, kognitiv svikt og somatisk helse. Redusert allmenntilstand på ett område får gjerne konsekvenser for de andre områdene.

Regelmessig fysisk aktivitet er viktig for å opprettholde god funksjonsevne og selvhjulpenhet i eldre år. God funksjonsevne gjør det lettere å leve et aktivt og sosialt liv. Fysisk aktivitet styrker muskulaturen og gir bedre balanse og koordinasjon. Mennesker er trenbare gjennom hele livet og det er aldri for sent å begynne. En inaktiv person på 70 år kan vinne tre leveår med god helse ved å være fysisk aktiv. En ellers frisk eldre person med begynnende redusert balanse, kan gjenvinne funksjon og styrke gjennom tilrettelagt egentrening i form av fallforebyggende øvelser. Eldre er særlig utsatt for fallulykker.

Statens institutt for rusmiddelforskning har på bakgrunn av data om alkoholkonsumet påpekt at det er flere eldre som drikker i dag enn for 15 år siden, og at eldre drikker oftere enn før. Økningen er størst i aldersgruppen 66 til 79 år. Mange eldre bruker også legemidler som ikke bør brukes sammen med alkohol. At de eldre blir stadig flere og samtidig drikker mer alkohol, antas å føre til flere alkoholrelaterte dødsfall, skader og ulykker i denne gruppen. Instituttet vil framover undersøke hva som kan forklare økningen i alkoholbruk hos eldre, for eksempel hvordan overgangen fra arbeidslivet til pensjonstilværelsen og endring i sivilstand påvirker eldres drikkemønster. Andre aktuelle problemstillinger kan være mulige negative konsekvenser av økt bruk av alkohol og legemidler.

Mat og måltider bidrar til trivsel i hverdagen, og en god ernæringstilstand fører normalt til at eldre bevarer funksjonsdyktigheten lengre. Mange mister imidlertid matlysten med alderen eller reduserer matinntaket av andre årsaker. Når energiinntaket synker, øker kravet til et godt sammensatt kosthold for å dekke behovet for næringsstoffer. Fysisk aktivitet, god tannhelse og næringsrike og fristende måltider i hyggelige omgivelser er derfor av stor betydning for god appetitt og tilstrekkelig næringsinntak hos eldre. Dette krever ekstra innsats overfor hjemmeboende eldre og eldre i institusjon. Eldresentre er et forebyggende og helsefremmende tiltak som betyr mye for trivsel, mat- og mosjonsvaner for hjemmeboende eldre. Kommunen har en viktig oppgave i å tilrettelegge for god ernæring for brukere av pleie- og omsorgstjenesten. Hjemmeboende eldre må spesielt hensyntas. Helsedirektoratet har utgitt nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. I 2012 kom også Kosthåndboken, et nytt hjelpemiddel for å sikre god kvalitet i ernæringsarbeidet i hele helse- og omsorgstjenesten. Gjennom Kompetanseløftet 2015 gis det tilskudd til kommuner som ønsker å heve kompetansen innen ernæring, og hvor e-læringskurs benyttes mye.

Eldre personer har ofte mange sykdommer og bruker flere legemidler samtidig. Det øker sjansen for unødvendig bruk, uheldige kombinasjoner og andre legemiddelrelaterte problemer. For å redusere omfanget av slike problemer er det nødvendig med grundig medisinsk utredning, legemiddelgjennomgang, oppdaterte legemiddellister og god oppfølging. I en legemiddelgjennomgang blir det vurdert om legemidlene som gis pasienten er hensiktmessige og at den totale legemiddelforskrivningen er best mulig. Riktig legemiddelbruk i sykehjem og i hjemmetjenesten er blant innsatsområdene i pasientsikkerhetskampanjen. Erfaringene fra kampanjen så langt er at tiltakene gir lovende resultater.

Ulykker og fall blant eldre er en vesentlig kilde til sykelighet og dødelighet. Fallulykker forårsaker årlig hofteleddsbrudd hos om lag 10 000 personer over 65 år. Av disse er åtte av ti kvinner. Et hoftebrudd gir den enkelte mye lidelse og forringelse av livskvalitet, og konsekvensene er ofte så alvorlige at de kan forårsake langvarig funksjonsnedsettelse, komplikasjoner, følgesykdommer og død. Primærhelsetjenesten står i en unik posisjon for å gjøre en systematisk og grundig evaluering av eldres risiko for fall. Omsorgspersonell må samarbeide med annet helsepersonell som øyeleger, optikere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, ernæringsfysiologer, fotterapeuter, sosialarbeidere og sykepleiere for å vurdere risikofaktorer og koordinere og tilpasset intervensjoner for eldre pasienter og beboere. Ny omsorgsteknologi kan bidra til fallforebygging. Det vises til nærmere omtale i stortingsmeldingen om morgendagens omsorg.

Det er mange gode initiativ og tiltak til skadeforebygging i kommuner og helse- og omsorgstjenesten, men innsatsen må bli mer systematisk. Forebygging av fall i helseinstitusjoner er valgt som ett av innsatsområdene i pasientsikkerhetskampanjen, og det skal utarbeides en veileder i ulykkesforebygging for kommunene i 2013. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere resultater fra pilotene i pasientsikkerhetskampanjen. Tiltak og målinger på reduksjon av fall i helseinstitusjoner ble testet ut i pilotprosjekter i sykehjem og sykehus i 2012. Helse- og omsorgsdepartementet skal fastsette mål for reduksjon av fall og tiltak for å følge opp og forankre fallforebygging i kommunene i samarbeid med KS. Det skal legges vekt på forankring i de ordinære styringslinjene og kommunal planlegging for å etablere et systematisk og forsvarlig fallforebyggende arbeid av god kvalitet.

Selvstendighet og aktivitet

For å stimulere kommunene til forebyggende hjemmebesøk, er det opprettet en tilskuddsordning for å prøve ut ulike metoder, dokumentere resultater og spre erfaringer. Hensikten med forebyggende hjemmebesøk til eldre er å bidra til å styrke den eldres mulighet for egenmestring og bevare funksjonsnivået lengst mulig, blant annet ved å fremme selvhjulpenhet, fysisk aktivitet og forebygge fall. Gjennom å oppsøke eldre systematisk vil kommunene kunne få gitt generell informasjon om tjenestetilbudet, rådgivning og veiledning, samt kunne fange opp og vurdere behov hos personen for tjenester, hjelpemidler og helsehjelp, og fanget opp eldre med risiko for skader og ulykker.

Mange kommuner har etablert helsestasjon for eldre som et sted å henvende seg når behov for råd og veiledning oppstår. Det er et supplement til øvrig helsetjeneste og utfører ikke oppgaver som skal ivaretas av den enkeltes fastlege. Tilbudet kan være sykepleie, fysioterapi og ergoterapi. Det gis også tilbud om helsesamtaler, samtalegrupper som gir helseopplysning og kurs i depresjonsmestring.

For å forebygge helseproblemer og redusere behov for helse- og omsorgstjenester, går den faglige utviklingen mer i retning av å gi bistand som fremmer selvstendighet, aktivitet og egenmestring i stedet for å gi kompenserende tjenester når skaden har skjedd. Innsatsen skal i større grad rettes mot å bremse et funksjonsfall eller øke funksjonsnivået. Ved å arbeide målrettet for å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen, kan behovet for varig og omfattende pleie i mange tilfeller reduseres, og behovet for institusjonsplass utsettes. Såkalt hverdagsrehabilitering er eksempel på en slik tilnærming.

Aktive tiltak i hjemmet kan være alt fra hjelp til selvhjelp fra pleiepersonalet til intensiv rehabilitering ved tverrfaglige team. For å sikre at rett tilbud gis den enkelte bruker, må igangsetting av tiltak baseres på en tverrfaglig utredning av personens ernæringsstatus, funksjon, mål og ressurser. Kommunene må kunne tilby tjenester med ulik tyngde og intensitet. For eksempel kan en frisk eldre person med begynnende redusert balanse gjenvinne funksjonen gjennom tilrettelagt egentrening i form av fallforebyggende øvelser, mens en som nettopp er overført fra spesialisthelsetjenesten etter hjerneslag kan trenge intensiv rehabilitering i hjemmet ved hjelp av et tverrfaglig team for å gjenvinne funksjon og evne til å klare seg i eget hjem.

I likhet med befolkningen som helhet er det et økende språklig og kulturelt mangfold i eldrebefolkningen. Kommunene må ta hensyn til at det i møtet med en mer mangfoldig befolkning er behov for å tilrettelegge tjenester, ved at tjenesteytere tilføres ny kompetanse og ved å benytte tolketjenester. For å kunne gi forsvarlig forebyggende hjelp, er god kommunikasjon og gjensidig forståelse mellom bruker/pasient og helsepersonell grunnleggende.

Pasient- og brukerrettighetsloven fastslår at pasienter og brukere har rett til medvirkning og informasjon. For å kunne gi tilpasset informasjon og veiledning kan det være behov for tolk. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Innenfor forvaltningsområdet for samisk språk gir sameloven den som ønsker å bruke samisk, rett til å bli betjent på samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner. Samiske tjenestemottakere har også rettigheter regulert i internasjonale konvensjoner. Det er en utfordring at personell har for lite kunnskap om samisk språk og kultur. Personer som får demens, og som har en samisk språklig og kulturell identitet, kan i løpet av sykdomsperioden etter hvert tape sitt andre språk, norsk. Hvis det ikke finnes personell som har kompetanse på samisk språk og kultur, kan det lede til manglende forståelse, udekkede behov og isolasjon.

Familie og andre pårørende spiller en viktig rolle i omsorgen. Det gjelder særlig samvær, enklere praktiske oppgaver og tilsyn. Pårørende må sikres tilstrekkelig avlastning og veiledning slik at belastningene ikke blir for store. I mange samiske familier er det tradisjon for å ta ansvar for eldre og pårørende med alvorlig sykdom. Den samiske familien strekker seg langt for selv å ta dette ansvaret. Samtidig skjer det endringer i samisk kultur som kan tilsi at forholdet mellom familiebasert og offentlig omsorg vil bli likere det som gjelder for norske familier.

Boks 4.22 Helse gjennom hele livsløpet

Regjeringen vil:

  • Videreutvikle kvaliteten på barnehagetilbudet gjennom oppfølging av Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage

  • Legge grunnlaget for bedre læring gjennom hele opplæringen, med hovedvekt på å forebygge frafall fra videregående opplæring, gjennom oppfølging av Meld. St. 20 (2012–2013) På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen

  • Sikre høy kvalitet i barnevernet gjennom endringer i barnevernloven, kunnskaps- og kompetanseutvikling og god samhandling mellom forvaltningsnivåene og med andre tjenester

  • Bygge ut kapasiteten og bedre kvaliteten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

  • Vurdere muligheten for å harmonisere deler av regelverket som regulerer tjenester til barn og unge

  • Vurdere om det er mulig å utvikle felles nasjonale mål på tvers av sektorer og tjenestetilbud til barn og unge

  • Utfordre partene i arbeidslivet til å ta et større ansvar for folkehelsearbeid på arbeidsplassen

  • Understreke betydningen av gode arbeidsforhold og et godt helse-, miljø og sikkerhetsarbeid som et viktig bidrag til befolkingens helse

  • Videreutvikle arbeidet for å forebygge at ungdom faller utenfor utdanning og arbeidsliv

  • Føre en politikk som legger til rette for at eldre arbeidstakere kan stå lengre i arbeid, aktiv deltakelse på alle områder i samfunnet, og et tjenestetilbud som fremmer medvirkning og deltakelse.

Figur 5.1 

Figur 5.1

Fotnoter

1.

Statistisk sentralbyrås studie av livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) er en undersøkelse av hvordan livet arter seg i ulike faser.
Til toppen
Til dokumentets forside