Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 34 (2012–2013)

Folkehelsemeldingen— God helse – felles ansvar

Til innholdsfortegnelse

9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste ressurser. Det er fortsatt et stort potensial for å fremme helse og forebygge sykdom og for tidlig død. Selv om det norske befolkningen har god helse, fører økende levealder og flere eldre i befolkingen til at flere lever med kroniske lidelser. Nye globale trender fører til økning i omfanget av livsstilssykdommer og det er fremdeles store sosiale forskjeller i helse.

Staten har gjennom folkehelseloven fått et klarere lovfestet ansvar for folkehelsearbeidet nasjonalt. Det betyr et nasjonalt ansvar for å identifisere folkehelseutfordringer gjennom å følge utvikling i helsetilstand og faktorer som påvirker helsen. Beskrivelsen av folkehelseutfordringene skal danne grunnlag for planlegging og utforming av nasjonale tiltak. Videre har nasjonale myndigheter et ansvar for å bistå kommunesektoren og legge til rette for et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid. En samlet vurdering av folkehelseutfordringene er lagt til grunn for virkemidler og tiltak som er beskrevet i denne stortingsmeldingen.

Det viktigste grepet for å nå folkehelsemålene er å legge til rette for politikkutvikling på tvers av sektorer. Effektiv oppfølging av folkehelseloven i kommunene vil imidlertid kreve at folkehelsearbeidet styrkes. For øvrige endringer som ønskes gjennomført på lengre sikt og som har bevilgningsmessige konsekvenser, tas det forbehold om at gjennomføring er betinget av det øknomiske handlingsrommet. Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle forslag i de ordinære budsjettframleggene for Stortinget. Det er også behov for å videreutvikle folkehelsearbeidet på nasjonalt nivå. På enkelte områder kan det også være behov for omdisponering av ressurser.

Det er behov for i større grad å dreie innsatsen fra behandling til forebygging. I følge OECD bruker Norge en vesentlig mindre del av helsebudsjettet til forebyggende tiltak og folkehelsearbeid enn mange andre land. I samhandlingsreformen er det forutsatt at det skal skje en dreining av ressursene i retning av forebyggende arbeid og tidlig oppfølging og behandling i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Innføring av kommunal medfinansiering og betaling for utskrivningsklare pasienter skal bidra til at mer av pasientbehandlingen skjer i kommunene og at kommunene får insentiver til å satse på forebygging og tidlig intervensjon. Kommunene har i tillegg fått tilført midler gjennom rammetilskuddet for å bygge opp nødvendig kompetanse. Finansieringssystemet gir likevel begrensede insentiver til å prioritere forebyggende arbeid. Det skal vurderes hvordan økonomiske virkemidler kan tas i bruk mer effektivt for å få til en langsiktig styrking av folkehelsearbeidet.

Befolkningens helse henger nært sammen med velferdsutviklingen og forskjeller i levekår og inntekt. Den norske velferdsmodellen med omfordeling og universelle velferdsordninger bidrar til god helse og mulighet for deltakelse i samfunnet. Denne politikken skal videreføres.

Regjeringen vil i budsjettene framover vurdere om det er mulig å endre de helserelaterte særavgiftene på en måte som bidrar til bedre folkehelse. Det er lang tradisjon for å bruke avgiftsvirkemidler i folkehelsearbeidet, spesielt for alkohol og tobakk. I tillegg er dette virkemidlet i de senere årene tatt i bruk for å stimulere til et sunnere kosthold gjennom endringer i særavgiften for alkoholfrie drikkevarer.

Informasjonsarbeid og holdningskampanjer er et viktig virkemiddel for å støtte opp under prisvirkemidlene og andre tiltak for å legge til rette for sunne valg. Kampanjene mot tobakk og om skadevirkningene av alkohol vil bli videreført, og det legges opp til å videreutvikle informasjonsarbeidet på kostholdsområdet. Regjeringen vil vurdere hvordan slike kampanjer kan tas i bruk på nye områder og legge til rette for felles løsninger for kampanjene der det er hensiktsmessig.

Regjeringen legger vekt på å styrke det forebyggende arbeidet i helse- og omsorgstjenesten. Et viktig virkemiddel for å få dette til er å videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og det skal fortsatt satses på frisklivstilbud og lærings- og mestringstilbud.

For å legge til rette for et mer kunnskapsbasert folkehelsearbeid, går regjeringen inn for å utvikle et nasjonalt sykdomsbyrdeprosjekt ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. I tillegg skal enkelte overvåkingsoppgaver overføres til instituttet fra Helsedirektoratet. Det skal også utvikles et kompetansemiljø ved Nasjonalt folkehelseinstitutt for å evaluere tiltaksforskning med utgangspunkt i helseregistrene og andre folkehelseanalyser.

Nasjonalt folkehelseinstitutt vil få i oppdrag å utvikle folkehelseprofiler for bydeler i de store byene og for helseregionene. I tillegg er det behov for å bygge opp kompetanse i kommunene på bruk av data om folkehelseutfordringene som grunnlag for planlegging og utvikling av tiltak. Regjeringen vil i samarbeid med kommunesektoren vurdere tiltak for å bygge opp kompetanse og koordinatorfunksjoner for folkehelse i kommunene.

Regjeringen vil utforme overordnede administrative rammer for dialogen med næringslivet om gjensidige forpliktende avtaler på folkehelseområdet. Det samme gjelder dialogen om avtaler med organisasjonene i arbeidslivet. Når det gjelder samarbeidet med frivillige organisasjoner, er det aktuelt å gjennomgå tilskuddsordningene i regi av Helse- og omsorgsdepartementet og vurdere administrative grep for å få til en bedre samordning på tvers av departementer.

Det nasjonale systemet for å følge opp folkehelsepolitikken innebærer at regjeringen hvert fjerde år skal legge fram en folkehelsepolitisk melding for Stortinget, utvikle resultatmål og indikatorer for å følge utviklingen i folkehelsearbeidet, etablere et mer systematisk samarbeid nasjonalt og videreutvikle og styrke samarbeidet med kommunesektoren. Arbeidet med å få på plass et slikt system kan gjennomføres innenfor eksisterende økonomiske rammer. Det vil være aktuelt å vurdere mindre administrative grep for å få til en bedre nasjonal samordning av folkehelsepolitikken og av nasjonale forventninger til fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

Til toppen
Til dokumentets forside