Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 49 (2012–2013)

Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2012, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunn og sammendrag

Med denne meldingen til Stortinget legger Regjeringen for attende år på rad frem informasjon om omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell1 (heretter forsvarsmateriell). Meldingen som nå legges frem gir innsyn i eksporten i 2012.

Siden 1996 har meldingen og omfanget av åpenheten utviklet seg betydelig. I dag gis det en omfattende redegjørelse om norsk eksportkontrollpolitikk, samt om eksportaktivitetene. Gjennom mest mulig åpenhet er det Regjeringens mål å bidra til kunnskap også om denne delen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

I meldingen gis det innsyn i hva slags varer, tjenester og teknologi knyttet til disse varene som ble eksportert, til hvilke mottakerland og verdien av eksporten. Det gis også informasjon om avslag på søknader om lisens av forsvarsmateriell, om forsvarets relevante eksportaktiviteter, utførsel av håndvåpen og om eksporten av flerbruksvarer2 (liste II) for militær bruk. Videre fremgår informasjon om avslag på søknad om eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruker.

Norsk eksportkontrollpolitikk, regelverket og det internasjonale arbeidet når det gjelder eksportkontroll og ikke-spredning er også omtalt. I årets melding er det en særlig orientering om arbeidet med å styrke retningslinjene, samt om ny forskrift som trådte i kraft i juni 2013. Hovedhensikten med ny forskrift har vært å sikre gjennomføring av et EØS-relevant direktiv om forenklet lisensiering av forsvarsrelaterte varer innenfor EØS.

Selv om beslutninger om eksport av forsvarsmateriell fattes innen nasjonal suverenitet, har det de siste årene utviklet seg et stadig tettere samarbeid både innenfor EU og andre internasjonale fora når det gjelder eksportkontroll av konvensjonelle våpen. Norges samarbeid med EU innebærer regelmessig dialog om eksportkontrollen, samt utveksling av informasjon om avslag på søknader om eksportlisens begrunnet i atferdskodeksens kriterier. Det er en forutsetning at man tar hensyn til andre staters avslag, og ikke gir lisens for en tilnærmet lik eksport som et annet land har avslått. Denne forståelsen er ment å bidra til en mer enhetlig eksportkontrollpraksis over tid, samt gi bedriftene mest mulig like konkurransevilkår.

I april 2013 vedtok FNs Generalforsamling en avtale om kontroll med internasjonal våpenhandel (ATT). Vedtaket er et viktig gjennombrudd mot å oppnå større ansvarlighet i den internasjonale handelen med våpen og andre forsvarsrelaterte varer. Regjeringen arbeider med sikte på snarlig norsk ratifikasjon av avtalen, og i denne forbindelse bekrefte at norsk eksportkontrollpraksis ivaretar avtalens forbuds- og vurderingskriterier som nedfelt i særlig artikkel seks og syv.

Eksporten i 2012

Den samlede verdien av eksporten i 2012 var i underkant av 4,6 milliarder kroner, hvorav nær 3,9 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell3 3,3 milliarder og B-materiell4 ca. 574 millioner kroner. Til sammenligning var verdien av eksporten i 2011 i underkant av 3,9 milliarder kroner, hvorav ca. 3,6 milliarder utgjorde salg. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell 2,9 milliarder og B-materiell ca. 719 millioner kroner.

I 2012 var det en økning i eksporten av A-materiell på nesten 446 millioner (16 %). Eksporten av B-materiell sank med ca. 144 millioner (-20 %).

Verdien av tjenester, overføring av produksjonsrettigheter, formidling og retur av varer til utenlandsk eier utgjorde i 2012 om lag 279 millioner. Dette utgjør en økning på ca. 20 millioner kroner (8 %).

Eksporten av flerbruksvarer (sivile varer beskrevet på UDs liste II) til militær mottaker, beløp seg i 2012 til om lag 404 millioner. I forhold til 2011 var dette en økning på ca. 366 millioner. Økningen i eksporten på dette området har sammenheng med at sivil sektor i økende grad er teknologidrivende, noe som medfører at flerbruksvarer i større grad enn tidligere benyttes i militære systemer.

I forhold til i 2011, var det i 2012 en økning i verdien av den totale eksporten på om lag 687 millioner (18 %).

Medlemslandene i NATO, Sverige og Finland er de største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2012 utgjorde eksporten av A-materiell til disse landene 78 % og for B-materiell 90 %.

I forhold til i 2011, var det i 2012 nedgang i eksporten til USA (ca 190 millioner), Tyrkia (ca. 184 millioner), Brasil (127 millioner), Sveits (80 millioner), Tsjekkia (66 millioner), Sør-Korea (om lag 48 millioner) og Kroatia (nesten 38 millioner). I samme periode var det økning i verdien av eksporten til Chile (ca. 231 millioner), Polen (ca. 160 millioner), Australia (ca. 143 millioner), Frankrike (ca. 101 millioner), Italia (nær 79 millioner), Storbritannia (ca. 78 millioner), Malaysia (ca. 57 millioner), Canada (ca. 43 millioner), Nederland (ca. 42 millioner), Danmark (ca. 40 millioner) og Singapore (ca. 37 millioner).

Figur1.1 viser utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell siden 2002.

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell 2002–2012

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell 2002–2012

Meldingens kapittel 9 inneholder tabeller og oversikter som gir ytterligere informasjon om eksporten.

Åpenhet om eksporten

Siden den den første meldingen ble fremlagt i 1996 har graden av åpenhet økt betydelig. I 2006 ble det for første gang gitt innsyn i forsvarsmyndighetenes utførsel av eget materiell, samt om utførselen av håndvåpen fra Norge. I 2008 ble åpenheten ytterligere styrket, da det for første gang ble gitt informasjon om eksport av sivile varer til militære sluttbrukere, og om utførsel av beskyttelsesutstyr for bruk av humanitære organisasjoner i forbindelse med minerydding. Siden 2007 har Regjeringen også invitert presse og organisasjoner til et møte for å presentere eksportkontrollmeldingen i forbindelse med fremleggelsen, samt deltatt i en rekke diskusjonsfora om eksportkontroll og handelen med forsvarsmateriell.

Norge arbeider aktivt i en rekke internasjonale fora for at også andre land skal utvise åpenhet om sin forsvarsmaterielleksport.

Parallelt med målsetningen om å utvise størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, er det nødvendig å sikre at økt innsyn skjer innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten i eksportkontrolloven setter.

Det er etablert praksis at Stortinget konsulteres om eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk eller prinsipiell betydning. Dette er en linje som Regjeringen vil videreføre. I kapittel 2 gis ytterligere informasjon om arbeidet med åpenhet og konsultasjoner med Stortinget.

Utenriksdepartementets oppgaver

Utenriksdepartementet er ansvarlig for eksportkontrollen med strategiske varer, teknologi og tjenester. Eksportkontrollens ansvarsområde spenner fra norske politiske beslutninger, et omfattende internasjonalt samarbeid og lovpålagte oppgaver knyttet til behandling av søknader om eksportlisenser.

De siste årene har det funnet sted en substansiell styrking av eksportkontrollområdet i departementet. I 2010 ble en egen fagseksjon gjenopprettet, og det ble tilført to nye stillinger. En hovedgrunn til denne styrkingen var en markant økning i områdets oppgaver, både når det gjaldt omfanget av lisenssøknader, økt sakskompleksitet og styrket internasjonalt samarbeid.

Departementet har det siste året arbeidet med utvikling av et sikkert, elektronisk saksbehandlingssystem. Et slikt nytt system er nødvendig for å fortsatt sikre en effektiv lisensiering, ivareta sensitiv og taushetbelagt informasjon og utarbeide oversiktene i de årlige meldingene på en sikker måte. Et moderne informasjonsbehandlingssystem vil bidra til å kvalitetssikre materialet slik at informasjonen i meldingene til Stortinget er så korrekt og komplett som mulig. Målet er at systemet skal være fullt operativt i 2014. Som ledd i en skrittvis operasjonalisering, har departementet medio 2013 tatt i bruk elektroniske lisenser. Dette har særlig ført til at eksportørene får raskere svar på sine søknader.

Samarbeidet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene setter i stor grad rammene for den nasjonale gjennomføringen av eksportkontroll. I regimene foregår bl.a. et omfattende arbeid med sikte på å holde lister og retningslinjer oppdatert i forhold til teknologi- og spredningsutvikling, samt utveksling av informasjon.

I 2013 ble det besluttet å gå over fra den tidligere nasjonale varelisten over forsvarsmateriell til EUs felles militære liste. Denne forhandles i praksis i en teknisk ekspertgruppe innenfor det multilaterale eksportkopntrollsamarbeidet Wassenaar. I tillegg har departementet tatt i bruk EUs liste over flerbruksvarer. Denne listen er en sammenstilling av listene over flerbruksvarer som er vedtatt i de multilaterale eksportkontrollregimene. På denne måten søker departementet å legge til rette for at norsk næringsliv har mest mulig like vilkår og rammer som konkurrenter i landene som er medlem i regimene.

Utenriksdepartementets seksjon for eksportkontroll deltar aktivt i det omfattende arbeidet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Forhandlingene skjer løpende og spenner seg over flere uker i året. Vedtak i regimene fattes ved konsensus, og det forutsettes at de til enhver tid gjeldende lister og kontrolltiltak implementeres nasjonalt. Både kontrollistene og regimenes retningslinjer er omfattende og på et høyt teknisk nivå. Dette innebærer at departementet må besitte adekvat kompetanse, informasjon om anskaffelsestrender, spredningsrisiki og kunnskap om teknologisk utvikling. Evne til etterlevelse på nasjonalt plan har fått stadig større betydning for både eksportlands og eksportørers anseelse som handelspartnere.

Det er behov for å styrke og målrette informasjons- og årvåkenhetsdialogen med bedrifter og teknologiinstitusjoner fremover. I denne forbindelse vil både forebygging og etterkontroll i bedriftene være viktige tiltak. Departementet samarbeider nært med både tollvesenet og PST om kontroll og forebyggende tiltak.

Eksportkontrollregelverket

Eksportkontrollen er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Kgl. res. av 18. desember 1987 gir Utenriksdepartementet fullmakt til å utøve den fullmakt som i henhold til eksportkontrolloven er tillagt Kongen. Utenriksdepartementet har således ansvaret for kontrollen med eksport fra Norge av våpen, ammunisjon og annet militært materiell5, flerbruksvarer6, samt relevant teknologi og tjenester. Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 skal sikre gjennomføring av kontrollen, og utgjør det operative hjemmelsverket for utøvelse av kontrollen. Forskriften erstatter tidligere forskrift av 18. januar 1989.

Hovedmålsettingen med ny forskrift har vært å sikre gjennomføring av det EØS-relevante Direktiv 2009/43/EF i norsk rett, samt et løpende behov for styrking av hjemmelsverket på et par områder. EØS-direktivet ble grundig omtalt i Meld.St.8 (2012–2013).

Det er redegjort grundig om den nye forskriften i kapittel 4.

FN Sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner gjennomføres i egne norske forskrifter. Enkelte EU-vedtak om våpenembargo som Norge har sluttet seg til, krever gjennomføring i ny forskrift. Andre vedtak om våpenembargo som er fattet av EU eller OSSE gjennomføres på grunnlag av det eksisterende eksportkontrollregelverket.

Retningslinjene

Retningslinjene for utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell er endret ved flere anledninger siden de ble publisert første gang i 1992. I Meld. St. 8 (2011–2012) ble det redegjort for det seneste arbeidet med å styrke retningslinjene. I 2010 tok Norge EUs åtte atferdskriterier om våpeneksport inn i et eget vedlegg til Utenriksdepartementets retningslinjer (vedlegg A-kriteriene). Kriteriene angir hvilke forhold departementet legger vekt på i sine vurderinger av en rekke politiske spørsmål jfr. 1959-vedtaket og 1997-presiseringen. Det ble redegjort grundig for kriteriene i Meld. St. 21 (2009–2010).

Regjeringen er opptatt av at norsk næringsliv så langt som mulig skal ha de samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter, og har derfor valgt å gjennomføre EUs kriterier i norsk praksis. Regjeringen vil videreføre denne praksisen.

På bakgrunn av Utenriks- og forsvarskomiteens Innst. 62 S (2011–2012) om Meld. St. 25 (2010–2011) ble det i Meld. St. 8 (2012–2013) gitt en omfattende redegjørelse om en styrket systematikk for departementets vurderinger av de interne forholdene i en endelig mottakerstat. I tillegg ble det redegjort for styrking av retningslinjene når det gjelder reglene for å avslå søknader om eksport av B-materiell. Avslag om slik eksport skal begrunnes i vedlegg A-kriteriene. Hensikten er å klargjøre at avslag om slik eksport kan gjøres når det vurderes å foreligge en uakseptabel risiko for bruk i intern undertrykking. Kravet til dokumentasjon er i 2013 også styrket ytterligere. Det er tatt inn en egen bestemmelse i retningslinjene om at nye salg av forsvarsmateriell til land som er godkjent etter forutgående Regjeringsbehandling alltid forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

Stortinget sluttet seg til Regjeringens tiltak, jf. Innstilling S 204 (2012–2013). De oppdaterte retningslinjene ble publisert 16. september 2013.

Som følge av den styrkede systematikken knyttet til vurderingen av den interne situasjonen i mottakerlandet, besluttet Regjeringen i juni 2013 å suspendere lisenser for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk i Egypt. I august 2013 opplyste Utenriksministeren i en egen pressemelding at lisensene formelt ble trukket tilbake på grunn av den eskalerende uroen og situasjonen i landet. Tilbaketrekkingen betyr at eventuell fremtidig gjenopptakelse av eksport av forsvarsmateriell til landet vil kreve forutgående Regjeringsbehandling i tråd med retningslinjene.

Den styrkede systematikken medfører behov for mer differensierte vurderinger i behandling av lisenssøknader. Det er nødvendig å kunne ta hensyn til hva slags varer som søkes eksportert, og hvilken anvendelse den aktuelle varen eller teknologien kan ha når det gjelder risiko for bruk i intern undertrykking i mottakerstaten. Dette følger i hovedsak av anvendelsen av Kriterium 2 (K2) om respekten for menneskerettighetene og den internasjonale humanitærretten i bestemmelsesstaten, samt Kriterium 3 (K3) om den innenrikspolitiske situasjonen i den endelige bestemmelsesstaten som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter.

Den internasjonale utviklingen de siste årene har betydning også for norsk politikk når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Dette medfører behov for å se nærmere på begrepsbruken i Stortingets 1959-vedtak, samt søke en mer enhetlig praktisering av vedtak og relevante internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. Fremveksten av internasjonale forpliktelser, særlig innenfor FN, EU og Wassenaar-samarbeidet7, tilsier en mer ensartet og tidsmessig begrepsbruk.

For å tydeliggjøre en nærmere konsolidering av Stortingets vedtak, presisering og anvendelse av Vedlegg-A kriteriene anses det hensiktsmessig å innarbeide essensen av de enkelte kriteriene i retningslinjenes kapittel I (formål og anvendelsesområde).

På denne måten vil retningslinjene for departementets behandling av lisenssøknader styrkes og fremstå tydelige når det gjelder de utenriks- og innenrikspolitiske hensyn som inngår i vurderingene, herunder når det gjelder faren for at utstyr kan brukes i intern undertrykking.

Ved behandlingen av lisenssøknader bør hovedhensynet være at Norge ikke vil tillate salg av forsvarsrelaterte varer til land i områder med internasjonal væpnet konflikt eller hvor slik væpnet konflikt truer, eller til land hvor de aktuelle forsvarsrelaterte varene kan benyttes i forbindelse med intern væpnet konflikt og det anses å foreligge en uakseptabel fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking, eller til å angripe en annen stat eller tvinge gjennom territorialkrav med makt.

Det er redegjort om arbeidet med å styrke retningslinjene i kapittel 4.

Dokumentasjonskrav

Det kreves alltid dokumentasjon om sluttbruker før en lisens innvilges. Retningslinjene gir nærmere regler om kravene til dokumentasjon. Kravet til dokumentasjon vil være avhengig av det endelige mottaksland og det aktuelle materiellets karakter. Det ble redegjort for bestemmelsene om sluttbrukerdokumentasjon i Meld. St. 8 (2012–2013).

I den nylig vedtatte FN-avtalen om internasjonal handel med våpen (ATT), artikkel 8 pkt. 1, fremgår det bl.a. at når et eksporterende land ber om det, skal det importerende landet forsikre at etterspurt informasjon, herunder slutt-bruk(er)dokumentasjon, blir utstedt. Fra norsk side vil det arbeides videre i relevante internasjonale fora for å oppnå en felles norm for sluttbrukerdokumentasjon.

Kunnskapsoverføring

I Meld. St. 25 (2010–2011) og Meld. St. 8 (2012–2013) ble det redegjort for arbeidet med å etablere en målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter.

Norge gjennomfører bl.a. FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og EUs utvidede tiltak om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Sanksjonsregimene og tiltakene er betydelig styrket de siste par årene, og gjennomføres i norsk forskrift. Det er redegjort nærmere om disse i meldingens kapittel 6. I tillegg til sanksjonsforskriftene, er det etter eksportkontrollforskriften lisensplikt for teknologioverføring, herunder immateriell teknologi, knyttet til varene som omfattes av Utenriksdepartementets liste I og II.

Forskriften om sanksjoner mot Iran setter et absolutt forbud mot å overføre varer og teknologi, herunder programvare, som er flerbruksvare, militære varer og teknologi, visse andre varer og teknologi som kan brukes i kjernefysiske aktiviteter, samt visse nøkkelutstyr- og teknologi for olje- og gassektoren til «iranske personer» eller «til bruk i Iran».

Betydningen av uønsket teknologi- og kunnskapsoverføring drøftes i økende grad også innenfor det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet.

Som ansvarlig myndighet for eksportkontrollen, vil Utenriksdepartementet i samarbeid med PST, Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet bidra med informasjon til aktuelle læresteder med sikte på større bevissthet om sensitive teknologiområder. Departementet og PST vil også videreføre sin forebyggende dialog med aktuelle læresteder.

FNs Sikkerhetsråds sanksjonsregimer

FNs Sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. Over de siste tiår har EUs råd vedtatt en rekke restriktive tiltak overfor ulike stater. Norge slutter vanligvis opp om EU-tiltakene. Flere av sanksjons- og tiltaksregimene inneholder bestemmelser om våpenembargo.

De mest sentrale forskriftene retter seg mot Iran, Myanmar, Libya, Syria, Hviterussland, Elfenbenskysten og Nord-Korea. Felles for disse er at de bl.a. retter seg mot våpenembargo, forbud mot eksport av visse andre varer og teknologi, frys av midler og formuesgoder, samt reiserestriksjoner. Det er redegjort nærmere om forskriftene i meldingens kapittel 6.

FNs internasjonale våpenhandelsavtale

Regjeringen er meget tilfreds med at det etter tre års forhandlinger lyktes FNs generalforsamling å vedta en avtale 2. april 2013. Avtalen (Arms Trade Treaty, ATT) er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Avtalen ble vedtatt med 154 stemmer for, tre imot (Iran, Nord-Korea og Syria) og 23 avstående. Norge undertegnet avtalen sammen med 66 andre stater under en seremoni i FN i New York 3. juni 2013.

Det har vært en økende internasjonal erkjennelse om behov for en global avtale som regulerer handel med konvensjonelle våpen. Årlig dør eller skades et stort antall mennesker i væpnet konflikt eller som følge av væpnet vold forårsaket av konvensjonelle våpen og ammunisjon, især håndvåpen og lette våpen. Uansvarlig og ulovlig omsetning av slike våpen utgjør en viktig årsak til slike menneskelige lidelser.

Norge har under forhandlingene arbeidet for en sterk avtale med humanitær innretning. På enkelte områder kunne det vært ønskelig med mer omfattende og klare bestemmelser. Norge samarbeidet nært med likesinnede land og hatt god kontakt med norsk og internasjonalt sivilsamfunn, samt med norsk industri.

Avtalen forhindrer ikke statsparter i å beholde strengere nasjonale eksportkontrollregimer og å styrke disse utover avtalens krav. Gjeldene norsk eksportkontrollregelverk er strengt og omfattende, og avtalens bestemmelser knyttet til eksportkontroll kan gjennomføres innenfor den gjeldende lov 18. desember 1987, nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Avtalen nødvendiggjør heller ikke forskriftsendringer. I tråd med avtalens artikkel 23, vil Norge ved ratifikasjon avgi erklæring om midlertidig anvendelse av artikkel 6 og 7.

Artikkel 6 omfatter overførsler som er forbudt under avtalen.

Artikkel 7 omhandler betingelser og kriterier for eksport av våpen og varer under avtalen. Kriteriene er knyttet til en forhåndsvurdering av mulige konsekvenser for fred og sikkerhet og risiko for brudd på internasjonale menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett, internasjonale regler om terrorisme og regler om transnasjonal organisert kriminalitet.

Avtalen er beskrevet nærmere i meldingens kapittel 7.2.

Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Gjennom nasjonal eksportkontroll tar leverandørland et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet. Dette gjelder særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC). Eksportkontrollen er ikke-spredning i praksis.

De multilaterale eksportkontrollregimene vokste i hovedsak frem på 1980-tallet for å søke en mest mulig enhetlig fortolkning av eksportkontrollforpliktelsene i de ulike multilaterale avtalene. Det er også et mål å komplementere svakheter i disse avtalene når det gjelder eksportkontroll.

De multilaterale eksportkontrollregimene er et politisk bindende samarbeid. For å holde tritt med spredningsbildet og teknologisk utvikling foregår løpende forhandlinger om felles kontrollister og retningslinjer. I tillegg foregår det en omfattende informasjonsutveksling innenfor rammen av de enkelte regimene. I tillegg til Utenriksdepartementet, deltar også representanter fra PST, tollvesenet og forsvaret på ekspertmøter.

Den raske teknologiske utviklingen innenfor sivil sektor, samt informasjon om at flere land forsøker å anskaffe masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen og utfordringen knyttet til ikke-statlige aktører, har ført til at aktivitetene i regimene har vokst betydelig. Eksportkontrollregimenes retningslinjer og varelister har fått økt anerkjennelse de siste årene, særlig gjennom FN SR resolusjon 1540 og ved at de legges til grunn i FN SR sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea. Dette gjelder særlig det kjernefysiske kontrollregimet NSG8 og missilkontrollregimet MTCR9.

Norge har påtatt seg formannskapet i MTCR i 2014–15, og har deltatt aktivt i formannskapstroikaen allerede fra 2013. Troikaen består av sittende, utgående og innkommende formannsskap. På denne måten sikres god kompetanse og kontinuitet i arbeidet. MTCR er den eneste multilaterale arena som eksisterer hvor missilrelatert spredningsproblematikk drøftes. Samtidig er rammene for slike diskusjoner preget av sensitivitet, særlig gitt interesser knyttet til romfartsteknologi og bekymringer for at slike sivile programmer kan være dekke for militære missilaktiviteter. Under Norges formannskap vil det legges vekt på en aktiv dialog med ikke-medlemmer med sikte på å fremme forståelse for nasjonale tiltak for å hindre spredning av missilteknologi for masseødeleggelsesvåpen. Norge innleder sitt formannskap ved å være vertskap for og lede regimets plenumsmøte i Oslo høsten 2014.

Det er redegjort for det internasjonale samarbeidet i kapittel 7.

Forsvarsindustrien i Norge og internasjonalt samarbeid

De økte krav til forsvarsmateriell har bidratt til en sterk utvikling av ny teknologi og produkter fra forsvarsindustrien i Norge. Flere norske bedrifter er konkurransedyktige på det internasjonale markedet.

De internasjonale økonomiske utfordringene fortsetter å gi rammer for forsvarssektorens vilkår. Fremdeles ser man at forsvarsbudsjettene øker i mange land utenfor EU, mens de blir betydelig redusert blant EUs medlemsland.

Forsvarsdepartementet arbeider aktivt for at norsk forsvarsindustri skal komme i betraktning som underleverandør ved større materiellkjøp fra utlandet.

EUs nye forsvarsdirektiv (2009/81/EC) har som målsetning å åpne EUs marked for forsvarsmateriell for konkurranse på like og ikke-diskriminerende vilkår. Dersom direktivet reelt fører til en mer åpen og likeverdig konkurransesituasjon for forsvarsmateriell i Europa, vil dette kunne gi norsk forsvarsindustri økte muligheter på det europeiske markedet.

Det er redegjort nærmere om spørsmålet i meldingens kapittel 8.

Fotnoter

1.

Utenriksdepartementets liste I (vedlegg 1) beskriver dette materiellet og tilhørende teknologi. Oversiktene i meldingens kapittel ni omfatter verdien av salg av varer og tilhørende teknologi beskrevet på liste I, samt tjenester knyttet til disse varene.

2.

Flerbruksvarer har i utgangspunktet sivile bruksområder, men kan i tillegg ha viktige militære anvendelser. (Flerbruksvarer er beskrevet på Liste II, se www.eksportkontroll.mfa.no).

3.

Våpen og ammunisjon

4.

Annet militært materiell som ikke omfattes av varekategori A

5.

Forsvarsrelaterte varer beskrevet på Utenriksdepartementets Liste I.

6.

Sivile produkter som har viktige militære anvendelsesområder. Beskrevet på Utenriksdepartementets Liste II.

7.

Multilateralt eksportkontrollsamarbeid om konvensjonelt forsvarsmateriell og sensitiv høyteknologi

8.

Nuclear Suppliers Group

9.

Missile Technology Control Regime
Til toppen
Til dokumentets forside