1 Organisert kriminalitet

1.1 Innledning

Den organiserte kriminaliteten representerer store og til dels nye utfordringer. Kriminalitetsutviklingen viser at den organiserte delen av den synes å være i vekst, og at innsatsen mot den derfor må intensiveres. Innsatsen mot organisert kriminalitet er et viktig kriminalpolitisk satsningsområde for regjeringen.

Kjennetegn ved den organiserte kriminaliteten er dens mobilitet og grenseoverskridende karakter ved at den opptrer både innenfor, og på tvers av landegrenser. Den går etter vinning og makt. Hvilket kriminalitetsområde det opereres på, avhenger av hva som til enhver tid gir mest profitt, vurdert opp mot oppdagelsesrisiko og straffereaksjoner. De kriminelle anslagene er ofte målrettede, godt planlagte, og de utøves i det skjulte av lukkede, kriminelle grupper og nettverk. De organiserte gruppene og nettverkene har ofte store ressurser, og tilpasser seg fort til endrede samfunnsforhold, lovgivning, mottiltak mv.

Flere av de tradisjonelle kriminalitetsformene kan ha elementer av organiserte strukturer i seg. Et gjennomgående kriterium i ulike definisjoner av organisert kriminalitet, er at kriminaliteten skal utøves av en «organisert kriminell gruppe». At mer tradisjonell kriminalitet derfor også kan være organisert kriminalitet, bidrar til at det er utfordrende å finne gode metoder for å måle omfanget av den. I tråd med trender internasjonalt, er det imidlertid grunn til å anta at den organiserte kriminaliteten er voksende også i Norge.

Den organiserte kriminaliteten avdekkes ved at politiet, påtalemyndigheten og kontrollmyndighetene driver etterretning, spaning, og kontrollvirksomhet. Det innebærer at det er av sentral betydning at lovverket er tilpasset de utfordringene som man står overfor, samt at det tilrettelegges for samarbeid og god informasjonsdeling mellom de ulike myndighetsorganene som arbeider med å bekjempe organisert kriminalitet. I tillegg til myndighetene, gjør også næringslivet og mediene en viktig jobb i bekjempelsen av organisert kriminalitet, særlig ved å bidra til å avdekke og rette søkelyset mot denne kriminalitetsformen.

1.2 Bakgrunn for meldingen

Regjeringen mener det er nødvendig med en helhetlig tilnærming for å kunne bekjempe organisert kriminalitet. Denne meldingen representerer derfor en overordnet strategi for hvordan utfordringene knyttet til den organiserte kriminaliteten vurderes, og for hvordan regjeringen mener at politiet, påtalemyndigheten og andre myndighetsorganer skal samarbeide og utvikle sine spesielle og avledede strategier.

I meldingen presenteres prioriteringer og oppfølgingsområder. Bakgrunnen for prioriteringene er at myndighetene skal gis bedre rammebetingelser for å bekjempe den organiserte kriminaliteten. Noen sentrale problemstillinger i meldingen er:

• Behovet for en organisatorisk og funksjonell styrking av den sentrale operative ledelse i politiet i saker om organisert og grenseoverskridende kriminalitet. I dette ligger blant annet en styrking av Kripos’ kompetanse og slagkraft i arbeidet mot organisert kriminalitet.

• Behovet for et bedret, formalisert samarbeid mellom departement, politiet og næringslivet for informasjonsutveksling generelt, og om større straffesaker med formål å styrke det kriminalitetsbekjempende arbeidet.

• Fortsette det norske engasjement og initiativ i internasjonale fora for å bekjempe den organiserte og grenseoverskridende kriminaliteten.

• Bedre de rettslige rammebetingelsene i bekjempelsen av organisert kriminalitet.

• En bredere satsning på forskning, kunnskapsspredning og informasjonsformidling for å bekjempe den organiserte kriminaliteten.

Norsk politi må gis det rette verktøyet for å forstå, analysere og etterforske et stadig mer komplekst og grenseoverskridende kriminalitetsbilde. Dette er en viktig forutsetning for meldingens tema og valgte tilnærmingsmåter.

For ytterligere å styrke arbeidet med kriminalitetsbekjempelse, har regjeringen foretatt en betydelig ressursmessig styrking av politiet og påtalemyndigheten. Bevilgningene til politi- og påtalemyndigheten har i perioden 2005 til 2011 hatt en nominell økning med om lag 3,9 milliarder kroner. Økningen utgjorde i 2010 alene hele 1,3 milliarder kroner.

I perioden 1. mars 2009 til 1. mars 2010 er antallet årsverk i politi- og påtalemyndighet økt med 754 årsverk. Inkludert i de 754 nye årsverkene er om lag 280 årsverk som ble frigjort til politioperativt arbeid i forbindelse med opprettelsen av 460 nye, sivile årsverk i politiet i 2009. I tillegg til de 754 nye årsverkene kommer en ressursvekst tilsvarende 230 nye årsverk som følge av den nye arbeidstidsavtalen. Den generelle styrkingen av politi- og påtalemyndigheten innebærer også en styrking av politiets kapasitet for å bekjempe organisert kriminalitet. Regjeringen mener på denne bakgrunn at det er lagt et godt budsjettmessig og ressursmessig fundament for å intensivere og forsterke innsatsen mot den organiserte kriminaliteten.

1.3 Helhetlig strategi

Organisert kriminalitet er svært forskjelligartet kriminell virksomhet som hovedsaklig kun har til felles at den utøves av flere personer i fellesskap. Som framstillingen i det følgende vil vise, mener departementet at det ikke er mulig å utarbeide en felles helhetlig og operativ strategi som kan benyttes til bekjempelse av alle former for organisert kriminalitet. Det vil måtte utformes ulike strategier for de forskjellige kategorier av organisert kriminalitet.

Departementet mener imidlertid at noe skiller seg ut som felles problemområder ved bekjempelsen av organisert kriminalitet. Dette gjelder særlig samordning og samarbeid, samt politidistriktenes prioritering av og kunnskapsdeling om organisert kriminalitet.

I den helhetlige strategiske tenkning peker derfor følgende prioriterte aktiviteter seg ut for å sette politi og påtalemyndighet bedre i stand til å bekjempe organisert kriminalitet:

• Foreta en løpende vurdering av straffelovgivningen slik at den i størst mulig grad er et hensiktsmessig instrument i kampen mot organisert kriminalitet.

• Stimulere til metodeutvikling i politi/påtalemyndighet, herunder fortløpende vurdere behovet for lovendringer.

• Utvikle og styrke samhandling på tvers av politidistriktsgrensene herunder styrke Samordningsorganets rolle.

• Arbeide for utvikling av samarbeidet mellom politi/påtalemyndighet og kontrollorganene.

• Arbeide for forbedring av instrumentene for internasjonalt samarbeid på justissektorens område.

• Utvikle målekriterier for politiets arbeid mot organisert kriminalitet.

• Utvikle budsjettfordelingskriterier som stimulerer politidistriktene/særorganene til å arbeide med organisert kriminalitet.

• For å bekjempe organisert kriminalitet er det viktig å følge pengesporet, både for å sikre bevis i forhold til straffbare handlinger som er begått og for å finne ut hvor utbyttet har tatt veien.

1.4 Begrepet organisert kriminalitet

Det verserer ulike definisjoner og kriterier for begrepet «organisert kriminalitet». I Norge benyttes i hovedsak straffeloven § 60 a og EUs definisjon for å definere den organiserte kriminaliteten. Felles for definisjonene av organisert kriminalitet i straffeloven § 60 a og i EU, er at definisjonene rettes mot hvordan kriminalitetsutøvelsen organiseres.

Straffeloven § 60 a (se ordlyd i boks 1.1.) inneholder flere skjønnsmessige kriterier, og kriteriene har i flere sammenhenger vært gjenstand for diskusjon.

I de senere år er det et trekk i det norske kriminalitetsbildet at alvorlige og planlagte lovbrudd ofte begås av «ad hoc»-baserte grupper. Dette innebærer at aktørene ofte rekrutteres på prosjektbasis fra større kriminelle nettverk. I en del tilfeller vil denne måten å organisere en kriminell aktivitet på, ha den konsekvens at samvirket mellom kriminelle ikke anses som en «kriminell gruppe» slik det defineres i straffeloven § 60 a.

Departementet har på denne bakgrunn vurdert praktiseringen av bestemmelsen for blant annet å undersøke behovet for endringer. Dette omhandles nærmere i meldingens kapittel 7.

Europol1 har fra tidlig på 2000-tallet definert kriminelle organisasjoner ut fra 11 typiske karaktertrekk for kriminelle organisasjoner, jf. boks 1.2. Nummer en, tre, fem og elleve blir fremhevet at må foreligge for å kunne definere en gruppe som «organisert kriminell».

I internasjonal sammenheng fremheves for øvrig former for kriminalitet der en oftest ser fremkomsten av den organiserte kriminalitet. De mest forekommende kriminalitetsformene er følgende:

• Narkotikasmugling

• Menneskehandel og menneskesmugling

• IKT-kriminalitet

• Alvorlig økonomisk kriminalitet

• Forfalskninger

• Våpensmugling og -handel

• Terrorisme

I denne meldingen fokuseres det særskilt på de fire første kriminalitetsområdene. I tillegg omtales alvorlig mobil og organisert vinningskriminalitet, MC-kriminalitet, annen gjengkriminalitet, det organiserte ransmiljøet, UUU-fiske2, hvitvasking, korrupsjon og krenkelse av immaterielle rettigheter. Departementet har valgt å omtale disse områdene på grunn av det omfang og den oppmerksomhet denne kriminaliteten har fått i Norge.

1.5 Organisert kriminalitet i Norge

Som nevnt innledningsvis, er det ikke mulig å gi en nøyaktig størrelse på omfanget av organisert kriminalitet i Norge. En måte å måle antall kriminalitetssaker som er «organiserte» er nevnt i kapittel 6.1.4. Der gis det en oversikt over rettskraftige avgjørelser hvor domstoler har ilagt straff for deltakelse i kriminell organisert virksomhet.

Politiets trusselvurderinger og trendrapporter som omhandles i kapittel 3, gir tydelige indikasjoner på at den organiserte kriminaliteten vokser. Dette gjelder særlig i forbindelse med narkotikasmugling og narkotikaomsetting. Også når det gjelder den organisert kriminalitet knyttet til menneskehandel og menneskesmugling, IKT-kriminaltet og innenfor deler av den økonomiske kriminaliteten kan man registrere en uheldig utvikling. De samme trusselvurderingene og trendrapportene, i tillegg til erfaringer fra konkrete hendelser, gir dessuten også grunn for å hevde at organiserte kriminelle nettverk er i vekst, blant annet innen MC-relatert kriminalitet og den mobile vinningskriminaliteten.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En generell oppfatning blant mange er også at gjenger driver med organisert kriminalitet. Selv om politiet registrerer ulike former for «gjengoppgjør» og koordinerte kriminelle handlinger, er det imidlertid usikkerhet knyttet til graden av organisering. Når det gjelder bekjempelsen av gjengkriminaliteten bør det for øvrig legges til at norsk politi i de seneste årene synes å ha fått kontroll over den bekymringsfulle, voldelige utviklingen i og rundt gjengmiljøene, jf. blant annet omtale av gjengprosjektet i kapittel 4.9.

Sett i et bredere nasjonalt perspektiv foreligger det ingen indikasjoner eller dokumenterbare fakta på at det i dag eksisterer større, samfunnstruende allianser eller mafialignende nettverk i Norge.

Den grafiske fremstillingen av anmeldt kriminalitet i figur 1.1 representerer ikke et bilde av omfanget av den organiserte kriminaliteten. Det er imidlertid grunn til å anta at det innenfor flere av de anmeldte lovbruddskategoriene som vises i figuren er innslag av organisert kriminalitet. Dette gjelder særlig innenfor økonomisk kriminalitet, narkotikakriminalitet, vinningskriminalitet, menneskehandel og IKT-kriminalitet.

1.6 Organisert kriminalitet i de øvrige nordiske landene

Denne meldingen tar ikke sikte på å gi noen bred gjennomgang av hvordan den organiserte kriminaliteten bekjempes i de øvrige nordiske landene.

Det er mange likheter mellom de nordiske landene når det gjelder bekjempelse av organisert kriminalitet, herunder både organisering, rammebetingelser og prioritering av innsats. Gjennom det nordiske samarbeidet som omtales i kapittel 2.7, er det opprettet samarbeidsfora og faglige kontaktpunkter hvor politiet og påtalemyndigheten i de nordiske landene kan utveksle erfaringer og kunnskap.

I likhet med Norge har de øvrige nordiske landene i de senere årene registrert en økning i den organiserte kriminaliteten. En betydelig del av den organiserte kriminaliteten beskrives også i disse land som grenseoverskridende, hvilket understreker at det nevnte samarbeidet mellom de nordiske landene er av sentral betydning.

Ingen av de nordiske landene har en landsdekkende strategi for bekjempelse av organisert kriminalitet, men det er utarbeidet delstrategier for forskjellige kriminalitetstyper som inngår i kriminelle nettverk (narkotika, menneskehandel, penge- og bankran osv.). Tiltakene som er iverksatt bærer preg av å være konkretiserte prosjekter eller innsatsområder som er skreddersydde for klart definerte utfordringer.

I Sverige er det flere regionale prosjekter, i tillegg til at svensk rikskrim inngår i en bistandsfunksjon for disse. Den svenske rikspolitisjefen har ikke operativ myndighet over politimestrene. Rikspolisstyrelsen har derfor ingen aktiv rolle i innsatsen. I Danmark er organisert kriminalitet ett av flere sentrale oppfølgingsområder, direkte forankret hos rikspolitisjefen. Det kan tillegges at den danske rikspolitisjefen, i større grad enn i Norge, samordner og leder helhetlige (nasjonalt forankrede) innsatser og aksjoner mot blant annet alvorlig organisert kriminalitet.

Ulikhetene landene imellom innebærer at man ikke uten videre bør etterligne verken organisering eller innsatsområder fra de andre, nordiske landene uten etter grundig nasjonal analyse. Det gjelder også analyser av den informasjon og det kunnskapsgrunnlaget norske myndigheter får om organisert kriminalitet fra andre nordiske land. Slik informasjon må ofte «filtreres» og tilpasses til den norske virkeligheten, før man trekker vidtgående konsekvenser for Norges del, om det nordiske samarbeidets retning og ressursbruk på dette kriminalitetsområdet.

1.7 Internasjonale utviklingstrekk

Økt bruk av teknologi, enklere og raskere kommunikasjonsmuligheter, færre grensekontroller, et bredere internasjonalt samarbeid og store verdier i omløp legger til rette for organisert kriminalitet. Tidligere hadde de enkelte landene bedre oversikt over de kriminelle nettverkene som opererte innenfor landegrensene. Økende grad av internasjonalisering og den teknologiske utviklingen har de senere årene bidratt til at organiserte kriminelle nettverk mer uhindret kan operere på tvers av landegrenser og forflytte seg raskt.

Land som Russland, land i Sørøst-Asia, på Balkan og i Midt-Østen nevnes ofte som opphav for den internasjonale organiserte kriminaliteten. I tillegg registreres stor illegal aktivitet gjennom organisasjoner fra ulike afrikanske syndikater.

Reguleringen og internasjonaliseringen av finansmarkedet de siste 20 årene har bidratt til at kriminelle har kunnet utnytte det globale finansielle systemet for sine kriminelle formål. Dette har skjedd til tross for at det er nedlagt mye arbeid i å hindre at det internasjonale finansielle systemet skal kunne misbrukes. Internasjonalt uttrykkes det dessuten bekymring for hva finanskrisen kan få å si for utbredelsen av organisert kriminalitet. Først og fremst fryktes det at illegale aktiviteter øker, for eksempel gjennom storstilt smugling av varer og lovbrudd i form av store og alvorlige skatteunndragelser.

En annen bekymring internasjonalt er indikasjoner på at profitt fra organisert kriminalitet brukes for å finansiere terrorisme.

En særlig utfordring ved den organiserte kriminaliteten er dens grenseoverskridende karakter. Dette utfordrer landenes myndighetsorganer som er bundet av ulik nasjonal lovgivning, noe som kan føre til at utveksling av informasjon og felles tiltak vanskeliggjøres. Omfattende formelle krav til prosedyrer og samarbeidsformer har lenge vært en begrensning for et effektivt samarbeid, men en rekke initiativer og rettslige instrumenter, presentert i regi av både EU, Europarådet og FN de siste årene, har medført en stadig bedre tilretteleggelse for samhandling på tvers av landegrensene. I kapittel 2 gis det en redegjørelse for avtaler mellom landene som skal motvirke begrensningene som følger av nasjonal lovgivning.

Som følge av Norges tilslutning til EØS- og Schengen-avtalen gjelder EUs fire friheter og åpne grenser mellom EU/Schengen-landene også for Norge. De fire friheter og de åpne grensene har ført til økt mobilitet mellom Norge og andre EØS-stater uten at man kan ha personkontroll på grensen mellom Norge og andre Schengen-stater. Dette medfører blant annet at det blir enklere for personer som utøver kriminell aktivitet, å krysse grensene innenfor Europa. Norges deltakelse i internasjonale fora for å samarbeide om å bekjempe slik grensekryssende kriminalitet omtales i kapittel 2.

1.8 Pengesporet

Sentralt i de fleste former for organisert kriminalitet er motivet om økonomisk gevinst (profitt). Penger som erverves ved kriminell virksomhet, sluses i en del tilfeller inn i den legale økonomien gjennom blant annet å hvitvaske utbyttet fra kriminell virksomhet3. I bekjempelsen av organisert kriminalitet er det derfor viktig å avdekke de økonomiske transaksjonene som de involverte i organisert kriminalitet har foretatt eller planlegger, det vil si «å følge pengesporet». Å følge pengesporet er viktig, både for å skaffe tilveie bevis for hvilke straffbare handlinger som er begått, hvem som har deltatt i den kriminelle virksomheten, og for å finne ut hvor utbyttet har tatt veien. I etterforskningen av organisert kriminalitet er det derfor viktig i begynnelsen å ha personell med kompetanse i økonomi og regnskap (som revisorer) i etterforskningsgruppene. Den økonomiske etterforskningen bør være en integrert og viktig del av etterforskningen av den straffbare handlingen. Etterforskningen må blant annet omfatte undersøkelse av siktedes banktransaksjoner, registreringer i Eiendomsregisteret, Løsøreregisteret, Autosys, gjennomgang av inntekter og utgifter, kontroll av valutatransaksjoner og gjennomgang av hvitvaskingsmeldinger hos ØKOKRIM.

I kartleggingen av de kriminelles økonomiske transaksjoner er det dessuten viktig med et tett samarbeid med kontrolletatene4.

Det har svært begrenset verdi å få dom på inndragning5 mot siktede hvis ikke inndragningen effektueres ved at siktede faktisk fratas verdiene som er ervervet ved kriminalitet. For å sikre seg verdier som det vil være grunnlag for å inndra i straffesaken, må det derfor på et tidlig stadium i etterforskningen besluttes beslag av formuesgjenstander, heftelse i siktes formue eller sette formuen under forvaltning. Når det foreligger rettskraftig dom, er det viktig at dommen følges opp ved at inndragningskravet tvangsfullbyrdes. I en del tilfeller bør undersøkelser fortsette etter rettskraftig dom for å spore opp utbyttet. Å frata de som er involvert i profittmotivert kriminalitet selve profitten, er viktig både som en reaksjon på selve kriminaliteten, og for at befolkingen skal ha tillit til strafferettssystemet. «Kriminalitet skal ikke lønne seg».

1.9 Kapittelsammendrag

I kapittel 1 om organisert kriminalitet gis en bakgrunn for og hensikten med denne stortingsmeldingen. Meldingen bør etter regjeringens mening være et godt utgangspunkt for en kriminalpolitisk debatt om organisert kriminalitet. Meldingen skal også tjene som grunnlag for beslutninger, ressursbruk, strategier og legge grunnlaget for prioriteringer på politisk nivå. Kapittel 1 gir i tillegg en redegjørelse for begrepet «organisert kriminalitet», og dets utbredelse. Det gis også et kort sammendrag av det enkelte kapittels hovedinnhold.

I kapittel 2 Internasjonalt arbeid i kampen mot organisert kriminalitet omtales de store internasjonale utfordringene Norge og det internasjonale samfunn står overfor når det gjelder bekjempelse av den organiserte kriminaliteten. Den organiserte kriminaliteten synes å bli mer og mer internasjonal, i den forstand at de som ønsker å bygge nettverk og allianser, opererer i mange land. Slik spredning over landegrenser vanskeliggjør det enkelte lands muligheter for effektiv rettshåndhevelse og kriminalitetsbekjempelse. Svaret på utfordringene ligger i et nært og forpliktende internasjonalt og regionalt samarbeid, myndigheter og stater i mellom.

I kapittelet redegjøres det for utvalgte internasjonale avtaler, konvensjoner og samarbeidsfora av betydning for bekjempelsen av organisert kriminalitet. Kapittelet plasserer Norge i det internasjonale samarbeidet, angir på hvilke arenaer Norge bør prioritere sin innsats, og hvordan det bør legges til rette for samarbeid mellom de enkelte lands politi- og påtalemyndigheter.

Kapittel 3 Rapporter og trusselvurderinger inneholder sammendrag av en del sentrale og aktuelle trend- og trusselrapporter med hovedvekt på omtalen av organisert kriminalitet. Rapportene regjeringen bygger sine vurderinger på er fortrinnsvis fra Politidirektoratet, men også fra ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste, og fra to av næringslivets organisasjoner (Næringslivets sikkerhetsråd og Finansnæringens Fellesorganisasjon). Kapittelet gir også et kort resymé av en dansk rapport om organisert kriminalitet «Rockere og Bander 2009». Rapporten omtales fordi den godt illustrerer hvordan arbeidet mot organisert kriminalitet organiseres i den danske sentrale politi- og påtaleledelse.

Kapittel 4 Noen sentrale kriminalitetsområder redegjør flere særskilte kriminalitetsområder det er av vesentlig betydning å få belyst for å bekjempe organisert kriminalitet. De områdene som behandles er blant annet narkotikakriminalitet, menneskehandel og menneskesmugling, ulike former for IKT-relatert kriminalitet, økonomisk kriminalitet, korrupsjon og mobil vinningskriminalitet. Innenfor disse kriminalitetsformer synes utviklingen av den organiserte kriminaliteten å være alvorlig, sett både i et internasjonalt, men også i et nasjonalt perspektiv.

I kapittel 5 Riksrevisjonens rapport om politiets innsats mot organisert kriminalitet omtales Riksrevisjonens rapport om politiets innsats mot organisert kriminalitet. Departementet kommenterer den kritikk som er reist, og gir departementets vurdering av blant annet de forslag som Riksrevisjonen anførte som nødvendige når det gjelder å forbedre politiets evne og kapasiteter til å forebygge og bekjempe den organiserte kriminaliteten. En del av de oppfølgingstiltak som Riksrevisjonen pekte på, er allerede fulgt opp av departementet. Andre er omtalt, konkretisert og innpasset som en del av regjeringens satsning mot organisert kriminalitet. Kapittelet gir også en oppsummering av høringen og kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling.

Kapittel 6 Organisatoriske rammer i bekjempelsen av organisert kriminalitet beskriver kort de gjeldende organisatoriske rammebetingelser som politi, påtalemyndighet, og andre aktører i og utenfor straffesakssystemet har for å bekjempe organisert kriminalitet. Kapittelet legger vekt på å få belyst samarbeidsbehovet mellom politienheter og politidistrikter, og mellom politiet og kontrollmyndighetene. Betydningen av det tverrfaglige samarbeidet understrekes. Kapittelet begrunner også nødvendigheten av en forsterket operativ samordning, herunder hvordan aktørene skal kunne forbedre spaning, etterretning og etterforsning.

Kapittel 7 Rettslige rammer – muligheter og begrensninger. Kapittelet gir en redegjørelse for de rettslige rammer som politiet og påtalemyndigheten må forholde seg til. Det gis en kort orientering om betydningen av datalagring, politiregisterloven og andre virkemidler i kampen mot organisert kriminalitet. I tillegg gis en vurdering av behovet for forbedringer, både av metodisk og rettslig karakter.

I kapittel 8 Forebygging, samarbeid og kunnskap gis en vurdering av det viktige kriminalitetsforebyggende arbeidet som finner sted, både lokalt og sentralt. Regjeringens strategi for forebygging omtales kort. Nødvendigheten av et godt fungerende tverrsektorielt samarbeid, samarbeidet med næringslivet og det sivile samfunn i kriminalitetsbekjempelsen, fremheves. Deltakelse, engasjement og medansvar fra næringsliv og organisasjoner, er nødvendig for at samfunnet skal kunne redusere og bekjempe den organiserte kriminaliteten. Kapittelet tar også opp kravet til kunnskap. Det understrekes at informasjonsdeling og informasjonsformidling om kriminalitetsbildet blir mer og mer viktig for en vellykket politiinnsats, i større og grenseoverskridende saker.

Kapittel 9 Avsluttende betraktninger og prioriteringer inneholder en oversikt over de viktigste tiltak og prioriteringer som regjeringen har gjennomført i kampen mot organisert kriminalitet. I kapittelet fremgår de områder regjeringen anser som viktig å prioritere i fremtiden. Dette utgjør en samlet politisk og strategisk tenkning for bekjempelse av organisert kriminalitet.

Blant de sentrale prioriteringene som kapittelet presenterer, er en bedre sentral styring av innsatsen mot den grenseoverskridende organisert kriminalitet. Et bedre og mer forpliktende, operativt samarbeid mellom politidistriktene, Kripos, andre særorgan og påtalemyndigheten, er avgjørende. Dessuten fremheves vurderinger av rettslig karakter, i den hensikt å forbedre politiets og påtalemyndighetens arbeidsbetingelser ytterligere. Et annet av de prioriterte områdene er også betydningen av mer aktiv og målrettet kunnskapskapsformidling.

Kapittel 10 Administrative og økonomiske konsekvenser inneholder en kort vurdering av de økonomiske og administrative konsekvenser som følger av de prioriterte områdene som omtales i meldingen. Alle økonomiske konsekvenser av tiltakene som er omtalt vil bli dekket innenfor gjeldende bevilgninger.