Meld. St. 10 (2015–2016)

En konkurransekraftig sjømatindustri

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunn og premisser for meldingen

Sjømatindustriutvalget peker på at sjømatnæringen må ta hensyn til ulike interesser i samfunnet. For å skape bærekraftig utvikling må samfunnet legge vekt på miljø, økonomi og sosiale forhold. Noen av områdene er sammenfallende og kan realiseres uten målkonflikter. Andre må det gjøres avveininger mellom.

Miljømessig bærekraft vil alltid ligge i bunnen og legge føringer for næringen som helhet. En bærekraftig forvaltning av miljø og fiskebestander er en helt sentral forutsetning for lønnsomhet og verdiskaping i sjømatnæringen. Det er mellom de sosiale og økonomiske målene at myndighetene oftest vil ha behov for å gjøre avveininger. Kravet om rasjonalisering og økt produktivitet kan for eksempel gi konsekvenser i form av redusert sysselsetting eller sentralisering av produksjonen. Sjømatindustriutvalget slår fast at villfisknæringen, og da særlig hvitfisknæringen, har flere utfordringer og krav fra samfunnet enn andre deler av sjømatnæringen, for eksempel innen oppdrett av laks og ørret.

Produktivitetskommisjonen har i NOU 2015: 1 pekt på at sjømatnæringen står overfor strukturelle utfordringer som forsterkes og delvis også forårsakes av reguleringer som demper produktivitetsvekst og innovasjon.

Sjømatindustrileddet har ingen formelle etableringsbarrierer som fangst- og havbruksleddet (gjennom hhv. deltakerloven eller akvakulturloven). Men industrien må forholde seg til et høyt norsk kostnadsnivå. En må derfor være realistisk mht. hvor store marginer sjømatindustrien kan forventes å skape. Lønnsomheten i deler av sjømatindustrien har imidlertid over tid vært svak. Lav lønnsomhet vil kunne gi seg utslag i relativt lave lønninger og relativt lav avkastning på kapitalen, og innebære at humankapitalen og annen kapital kan kaste mer av seg i andre alternative anvendelser. Dette er ikke bærekraftig på lang sikt. Målet er en konkurransedyktig industri som evner å tiltrekke seg arbeidskraft og kapital og som bidrar til å øke verdien av råstoffet fra havet.

2.1 Utfordringer og muligheter

2.1.1 Sjømatindustriens utfordringer

Sjømatindustrien står overfor en rekke utfordringer. Noen er eksterne, og er vanskelige for både næring og myndigheter å påvirke. Andre utfordringer kan både industrien selv og/eller myndighetene gjøre noe med.

Kontroll på råstoffet. Sjømatindustrien, særlig innen villfisk, må håndtere store sesongsvingninger. Andre faktorer som påvirker råstofftilgangen er blant annet endringer i bestandsstørrelse, variasjoner i vandringsmønsteret til fisken, kvaliteten på råstoffet i de ulike sesongene og miljømessige utfordringer innen havbruk. Verdikjedene er svært ulikt organisert i de ulike sektorene og de er underlagt ulik regulering og styring. Sjømatindustrien er avhengig av godt samspill med både fangstleddet og havbruksproduksjonen for å sikre jevn tilgang på råstoff av god kvalitet. Dialog mellom aktører i verdikjeden er nødvendig for å unngå kvalitetstap og for å kunne gi et stabilt og forutsigbart tilbud i markedet.

Råstofftilgangen påvirker også utnyttelsen av produksjonskapasiteten på anleggene og effektiv bruk av kapitalutstyret. Sjømatindustrien har mulighet til å ta imot og foredle råstoff fra både fiskeri og havbruk. Det kan bidra til å redusere sesongsvingninger, øke kapasitetsutnyttelsen i industrien og fremme samarbeid og læring mellom sektorene. Det er imidlertid knyttet utfordringer til en slik vekselbruk, ved at mottak og bearbeiding av råstoff fra havbruk må forholde seg til et strengere sett av regler mht. blant annet smittevern og hygiene.

Oppdrettsnæringen består av mange, ofte helintegrerte, selskap med eierskap langs hele verdikjeden, mens den fiskeribaserte verdikjeden er mer oppstykket. Kun et fåtall av bedriftene i den fiskeribaserte verdikjeden er helintegrerte fra flåte til videreforedling og marked. Dette påvirker samhandlingen og mulighetene til å få tilbakeført viktig markedskunnskap i verdikjeden. Aktørene kan imidlertid inngå avtaler og kontrakter og samarbeide på andre måter for å øke samhandlingen.

Konkurranse om innsatsfaktorer. Sjømatindustrien konkurrerer på linje med andre næringer om kapital og arbeidskraft. Den må kunne tilby konkurransedyktig lønn til de ansatte for å gjøre det attraktivt å jobbe i industrien. Ved å satse på forskning og innovasjon som fremmer verdiskaping og lønnsomhet vil det også blir mer interessant å investere i utvikling av sjømatindustrien.

Sterk konkurranse og økende markedskrav. Sjømatindustrien opererer i et globalt marked preget av sterk konkurranse. Sjømatindustrien og eksportleddet møter stadig økende markedskrav, og næringens produkter må være konkurransedyktige både på det nasjonale og det internasjonale markedet.

Markedsadgang. Sjømatindustrien eksporterer nesten hele sin produksjon. God markedsadgang er derfor avgjørende. Handelshindre i form av tollbarrierer, importkrav, valutasvingninger og tekniske og veterinære handelshindre skaper utfordringer.

Endringer. Sjømatmarkedene er dynamiske. Det skjer kontinuerlig endringer i reguleringer og handelsbetingelser, forbrukerens preferanser, innovasjoner hva gjelder produkter og produksjonsprosesser, i tillegg til konkurranse fra andre proteinkilder. Store endringer i markedet fører til endringer i prisbildet, noe som krever at sjømatprodusentene har omstillingsevne, innovasjonsevne, fleksibilitet og konkurransekraft for å overleve.

2.1.2 Sjømatindustriens muligheter

Sjømatindustrien har gode muligheter og et stort potensial.

Naturgitte fortrinn. Norge har tilgang til hav- og kystområder med rike ressurser og gode forhold for havbruk. Kort vei til store og godt betalende markeder i Europa er også et fortrinn. Rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 20501 estimerer at potensialet for den marine verdiskapingen i Norge i 2050 er i overkant av 500 mrd. kroner. I sine beregninger av potensialet har en også inkludert marin ingrediensindustri og ringvirkninger (fôrproduksjon, leverandørindustri og kompetanse). Det er imidlertid flere forutsetninger som må være på plass for å muliggjøre økt vekst i fremtiden. Investeringer i FoU som blant annet bidrar til økt lønnsomhet og produktutvikling i sjømatindustrien må økes, miljø- og arealutfordringer må løses og en må dekke økende etterspørsel etter marine fôrressurser i takt med økt sjømatproduksjon.

Voksende befolkning trenger proteiner. Ifølge FNs matvareorganisasjon, FAO, vil verdens befolkning øke fra 7,3 til 9,7 milliarder mennesker innen år 2050. En voksende befolkning vil kreve mer mat. Akvakulturproduksjon har allerede i dag stor betydning for global matsikkerhet, men antas å få en større rolle i fremtiden i takt med etterspørselen etter proteinrik og næringsrik mat.

Innovasjon, utvikling og omstillingsevne. Sjømatnæringen har historisk vist innovasjonsevne og bygd kompetanse. Særlig innen fiskeri og havbruk har teknologiutviklingen ført til økt lønnsomhet og verdiskaping, men også industrileddet har vist stor evne til omstilling når forutsetningene for driften eller eksporten har endret seg. Videre vil økt automatisering, produktutvikling og effektiv logistikk i sjømatindustrien kunne styrke norsk sjømatindustri sin globale konkurranseevne.

Fra mengde til kvalitet. Det vil være en betydelig gevinst dersom norsk sjømatindustri klarer å dreie produksjonen fra mengde og over til kvalitet og markedsorientering. En satsing på høykvalitets- og nisjeprodukter til direkte konsum oppnår for eksempel langt høyere priser enn fisk som inngår i industriproduksjon i utlandet. Videre kan industrien i større grad ta i bruk restråstoffet og skape nye muligheter innen den marine ingrediensindustrien. Dette krever blant annet økt kompetanse hos de ansatte, samt bedre lønnsomhet i bedriftene for å kunne investere og utvikle driften.

Produktivitet. Sjømatnæringen samlet sett er produktiv og bidrar til verdiskapingen i Norge. Det er mange metoder å måle produktivitet og verdiskaping på. Ser vi på bidrag til bruttonasjonalprodukt (BNP) har sjømatnæringen2 siden 1970 nesten tidoblet verdiskapingen3 målt i faste priser, mens landets totale BNP, inklusiv olje og gass, har vokst 3,7 ganger4 jf. figur 2.1. Store deler av produktivitetsøkningen sammenfaller med utviklingen og veksten i havbruksnæringen, men også fiskeridelen har bidratt gjennom strukturering og effektivisering.

Figur 2.1 Utvikling i bruttoprodukt (BNP) som mål på verdiskaping– relatert til andre næringer,1 faste 2005-priser 1970=100.

Figur 2.1 Utvikling i bruttoprodukt (BNP) som mål på verdiskaping– relatert til andre næringer,1 faste 2005-priser 1970=100.

1 Sjømatindustrien inngår her i Fiskeri- og oppdrett. Industri utgjør annen industri i Norge.

Kilde: Sintef Fiskeri og havbruk 2015, Nasjonal betydning av sjømatnæringen, en verdiskapingsanalyse med data fra 2013.

Sterk posisjon i markedene og økt etterspørsel etter sunn mat. Norsk sjømatindustri produserer i stor grad produkter med en sterk posisjon i markedene og oppnår i lange perioder gode priser, for eksempel på laks og innen konvensjonell sektor. Denne posisjonen bør videreutvikles. Et annet fortrinn for norsk sjømatindustri er økt velstand og stigende etterspørsel etter sunn og næringsrik sjømat, både nasjonalt og globalt. Økt konsum av sjømat er ikke bare ønskelig ut i fra næringens behov, det er også et uttalt mål for helsemyndighetene. Regjeringen har i Folkehelsemeldingen, Meld. St. 19 (2014–2015) varslet at de ønsker å fremme en helsevennlig livstil, herunder å få flere til å følge de nasjonale kostrådene. Inntaket av fisk og annen sjømat er i dag lavere enn det norske helsemyndigheter anbefaler. Sjømat har unik ernæringsmessig verdi og er en viktig del av et sunt kosthold.

2.2 Avgrensning av meldingen

Denne meldingen legger vekt på sjømatindustriens utfordringer, muligheter og forslag til tiltak. Med sjømatindustrien menes den delen av industrien som tar hånd om råstoffet fra det landes på kaikanten eller hentes opp fra merd, og frem til videreforedler eller sluttbruker i Norge eller utlandet.

Sjømatindustrien er imidlertid en del av en helhetlig verdikjede. Det vil være tiltak i andre deler av verdikjeden som kan være sentrale i diskusjonen om sjømatindustrien rammebetingelser. Meldingen omhandler derfor tiltak både oppover og nedover i verdikjeden som er særlig relevant for sjømatindustriens rammevilkår og lønnsomhet.

NOU 2014: 16 har stor vekt på utfordringer innen villfisk, og da særlig hvitfisk. Det er naturlig all den tid det er denne delen av industrien som over tid har hatt lavest lønnsomhet og de største utfordringene. I deler av verdikjeden vil de tre sektorene hvitfisk, laks og pelagisk ha de samme utfordringene, som for eksempel når det gjelder kostnadsnivå, tilgang på kompetent arbeidskraft og teknologiske utfordringer innen automatisering mv. I andre deler av verdikjeden er det villfisken som har spesifikke utfordringer. Det er således naturlig at villfisk, og spesielt hvitfisk, får størst oppmerksomhet i denne meldingen.

Sjømatindustriutvalget foreslår tiltak på mange områder, ikke bare knyttet konkret til sjømatindustrien. Ikke alle tiltakene fra NOU 2014: 16 følges opp i denne meldingen. Noen er allerede behandlet i egne meldinger, andre tiltak vurderes i egne prosesser i fremtiden.

Utvalgets forslag innen oppdrett av laksefisk er fulgt opp i Meld. St. 16 (2014–2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett som ble lagt frem våren 2015.

Sjømatindustriutvalgets forslag som omhandler kvotesystemet og ressursrente vil bli behandlet videre av et nytt offentlig utvalg, nedsatt ved kongelig resolusjon 19. juni 2015. Dette utvalget skal foreta en gjennomgang av kvotesystemet og hvordan dette bør se ut i fremtiden. At kvotesystemet er oppe til vurdering skal likevel ikke være til hinder for justeringer og tilpasninger. For å sikre at næringen også på kort og mellomlang sikt gis anledning til å tilpasse sin kapasitet til ressursgrunnlaget og holde tritt med produktivitetsveksten i samfunnet for øvrig, er det nødvendig at strukturkvoteordningen fortsetter å fungere, herunder også med eventuelle nødvendige justeringer og utvidelser.

Fotnoter

1.

Sintef Fiskeri- og havbruk 2012: Verdiskaping basert på produktive hav i 2050. Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA)

2.

Norsk sjømatnæring er i denne sammenheng definert som summen av den havbruksbaserte- og den fiskeribaserte verdikjeden. Videre nedstrøms aktiviteter som marin ingrediensindustri er ikke inkludert i analysen.

3.

Verdiskaping er definert som bruttoprodukt eller bidrag til BNP. Det er lag til grunn samme verdimål som benyttes i nasjonalregnskapet og av SSB.

4.

Sintef Fiskeri og havbruk 2015, Nasjonal betydning av sjømatnæringen, en verdiskapingsanalyse med data fra 2013.

Til forsiden