Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 13 (2014-2015)

Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU

Til innholdsfortegnelse

2 Mot en global klimaavtale i Paris

2.1 Behov for økte ambisjoner

Globalt er det helt nødvendig at ambisjonene heves betraktelig mellom 2020 og 2030. Dette er også reflektert i vedtak fra klimakonferansen i Lima i 2014. Regjeringen følger opp den siste hovedrapporten fra Klimapanelet og vedtaket i klimaforhandlingene ved å ha en mer ambisiøs utslippsforpliktelse for 2030 enn den forpliktelsen vi har for 2020, jf. avsnitt 3.5. Også fordi Norge er et rikt industriland og foregangsland i klimaforhandlingene, bør vi øke ambisjonene fra 2020 til 2030.

Graden av menneskeskapt global oppvarming avhenger av de samlete menneskeskapte utslippene av klimagasser. Den samlete mengden av klimagasser i atmosfæren følger av hvor store de globale utslippene er, og hvor mye CO2 som blir tatt opp i hav- og landøkosystemene. Klimagassene forblir i atmosfæren i lang tid. Hvor stor den globale oppvarmingen blir til slutt må ses i hundreårsperspektiv, når konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren stabiliseres. I løpet av 2013–2014 har FNs klimapanel lagt fram sin femte hovedrapport. Dersom utslippene ikke reduseres kraftig, risikerer vi ifølge rapporten en gjennomsnittlig global oppvarming på mellom 3,7 og 4,8 grader innen 2100 sammenlignet med perioden 1850–1900. Tørke, flom og andre klimaendringer vil kunne få enda større konsekvenser enn tidligere antatt. Rapporten sier at vi kan redusere risikoen, delvis gjennom å tilpasse oss de klimaendringene som kommer, og ved å redusere globale utslipp slik at vi bremser klimaendringene.

Ifølge FNs klimapanel har de globale utslippene av klimagasser økt med 2,2 prosent per år i perioden 2000–2010, mot en årlig vekst på 1,3 prosent mellom 1970 og 2000. For å nå togradersmålet må globale klimagassutslipp i 2050 være 40-70 prosent lavere enn i 2010, og fortsette å gå nedover etter det og bli negative mot slutten av århundret. Negative utslipp innebærer at vi må fjerne CO2 fra atmosfæren, gjennom å produsere energi fra biomasse kombinert med CO2-håndtering, og planting av ny skog i stor skala. Klimapanelet påpeker at det er risiko knyttet til å gjøre seg avhengig av negative utslipp lenger fram i tid.

Å bringe utslippsutviklingen i tråd med togradersmålet forutsetter i realiteten at de aller fleste land må redusere sine utslipp sammenlignet med dagens nivå, og at de største utslippslandene må redusere eller begrense utslippene betydelig. Dette vil kreve betydelig omstilling, enten land starter fra et høyt utslippsnivå eller har mulighet til å legge til rette for alternativer til en tradisjonell, utslippsintensiv utvikling. Selv om størstedelen av økningen i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren kan tilskrives historiske utslipp i industrilandene, står utviklingsland og de framvoksende økonomiene, for eksempel Kina og India, nå for tilnærmet hele den globale veksten i utslippene. Innen få år vil over halvparten av de kumulative utslippene ha kommet fra andre land enn industrilandene.

En kostnadseffektiv tilnærming, som blant annet analyser fra IEA, OECD og Stern-rapporten bygger på, vil sikre at togradersmålet nås til lavest mulig kostnad. Selv med en kostnadseffektiv tilnærming vil det kreve betydelige ressurser å nå togradersmålet. Flere analyser, blant annet fra OECD, viser imidlertid at ikke å nå togradersmålet vil innebære betydelig høyere kostnader over tid, og risiko for svært negative irreversible endringer i det globale klimaet. Å nå togradersmålet vil kreve en oppskalering i utvikling og innføring av ny teknologi. Det vil også kreve at det settes en pris på utslipp i langt større grad enn det som er tilfellet i verden i dag. Når forurenser betaler, bidrar det til endringer i produksjons- og forbruksmønstre og til utvikling og spredning av klimavennlig teknologi. Uten et prissignal vil støtte til utvikling av ny teknologi ifølge OECD være nesten uten virkning på utslippsutviklingen fordi det ikke blir lønnsomt å ta i bruk den nyutviklede teknologien. Siden gevinstene ved å investere i anlegg, teknologi, bygninger og biler med lave utslipp strekker seg ut i tid, er det nødvendig at prisen på utslipp oppfattes som troverdig, også framover i tid.

Boks 2.1 Regional fordeling av utslippsreduksjoner fram til 2030

Klimapanelet har analysert hvordan utslippene endres fra 2010 til 2030 i ulike regioner, dersom reduksjonene gjennomføres kostnadseffektivt i tråd med togradersmålet. Tabellen under (omarbeidet fra FNs klimapanels 5. hovedrapport, arbeidsgruppe III) viser hvordan utslippsreduksjonene fram til 2030 sammenlignet med 2010 vil fordeles regionalt i det som beskrives som et ideelt scenario.

Analysen bygger på en felles global karbonpris og samme tilgang til teknologi. For OECD-landene innebærer det at utslippene når toppen i 2010, og utslippsreduksjoner på i gjennomsnitt 32 prosent i 2030 i forhold til 2010, med et spenn på 23-40 prosent. Utslippene i Asia må nå toppen i 2020, og vil i 2030 kunne ligge rundt 2010-nivå (i gjennomsnitt en økning på 1 prosent, med et spenn fra reduksjon på 15 prosent til økning på 14 prosent). Utslippene i Latin-Amerika og Øst-Europa/overgangsøkonomiene må nå toppen rundt 2015, og så reduseres med 32-35 prosent i 2030, fra 2010-nivå.

Analysen av hvor store utslippsreduksjoner som er nødvendige fram til 2030 forutsetter at utslippene når toppen i 2010 for OECD-landene og 2015–2020 for andre regioner. Det er lite realistisk at utslippene når toppen innenfor dette tidsrommet. Hvis utslippene i stedet har en økning etter 2010–2015–2020, må det gjøres kraftigere reduksjoner fram mot 2030.

Tabell 2.1 Fordeling av hvilket år utslippene må nå toppen i ulike regioner, og utslippsreduksjoner i 2030 i forhold til 2010-nivå, for ulike regioner og for scenarioene som tilsvarer togradersmålet. Negative tall indikerer at utslippene i 2030 er høyere enn utslippene i 2010. Tallene er gjennomsnittsverdier på tvers av modeller. Tall i parentes viser spennet i verdier. (Tilpasset fra FNs klimapanels arbeidsgruppe III).

Stabiliseringskonsentrasjon

OECD- 1990

Asia

Latin- Amerika

Midt-Østen og Afrika

Øst-Europa

År hvor utslippene når toppen.

430-530 ppm CO2-ekv.

2010 (2010/2010)

2020 (2015/2030)

2015 (2010/2020)

2020 (2010/2030)

2014 (2010/2015)

Utslippsreduksjoner 2030 i forhold til 2010.

(Negative tall indikerer utslippsvekst.)

430-530 ppm CO2-ekv.

32% (23 til 40%)

-1% (-15 til 14%)

35% (16 til 59%)

8% (-7 til 18%)

32% (18 til 40%)

2.2 Utvikling av en ny klimaavtale

2.2.1 Internasjonalt klimasamarbeid og grunnlaget for en ny avtale

Bidrag til utslippsreduksjoner vil være det helt sentrale i en internasjonal avtale, fordi det er summen av innsatsen fra alle land som avgjør i hvilken grad vi kan begrense den globale oppvarmingen. Arbeidet med å redusere menneskeskapte utslipp av klimagasser har pågått i flere tiår. Kyotoprotokollen var den første bindende avtalen som påla gjensidige restriksjoner for flere lands utslipp. Fordi Kyotoprotokollen kun omfatter en liten andel av globale utslipp, vil den ikke være tilstrekkelig for å oppnå målsettingen om å redusere globale utslipp i det omfang togradersmålet krever. Utgangspunktet for framforhandling av Paris-avtalen er derfor at alle land skal med. For å sikre bred deltakelse er det behov for større fleksibilitet, og land vil selv definere hva slags type utslippsmål de vil legge fram. Det gjør effekten av avtalen mer uforutsigbar.

Den juridiske formen på den nye klimaavtalen er fortsatt uavklart, men det er besluttet å forhandle fram en protokoll, et annet rettslig instrument eller et omforent resultat med rettslig virkning innenfor rammen av Klimakonvensjonen. Norge jobber for at det på FNs klimakonferanse i Paris oppnås enighet om en folkerettslig bindende avtale. Ved enighet om en folkerettslig bindende avtale vil en ratifiseringsproposisjon bli forelagt Stortinget på vanlig måte.

Global deltakelse er nødvendig slik at også potensielt store framtidige utslippere omfattes av en klimaavtale. Også små land må være part til avtalen. Ved ikke å føre en tilsvarende klimapolitikk kan land som ikke er med i avtalen skape mulighet for at utslipp bare flyttes mellom land (karbonlekkasje). Det er videre store forskjeller mellom land med hensyn til økonomisk styrke, teknologisk nivå, naturlige forutsetninger og befolkningsutvikling. Forventningene til rike land og land med betydelige utslipp er høye. Utviklingsland har også omfattende krav om økt klimafinansiering fra industriland til utviklingsland framover. Støtte til utvikling og gjennomføring av klimatiltak i utviklingsland er derfor sentrale temaer i klimaforhandlingene, men beskrives ikke ytterligere her. I innsendingen av indikative bidrag åpnes det for at land etter egen vurdering kan gjøre rede for nasjonalt arbeid med klimatilpasninger eller inkludere klimatilpasning som en komponent i sitt indikative bidrag. Vedtaket fra Lima viser ikke til finansiering eller annen bistand til utviklingsland som en del av de indikative bidragene.

Norge finansierer i dag en rekke klimatiltak innenfor blant annet energi, tiltak for å redusere avskoging av tropisk skog og klimatilpasning i utviklingsland, jf. boks 2.2. Tiltakene bidrar til reduksjon av de globale utslippene av klimagasser og tilpasning til klimaendringer. Denne typen støtte og samarbeid er en sentral del av det eksisterende rammeverket under Klimakonvensjonen, og vil videreføres i årene som kommer. Norge vil i de videre forhandlingene fram mot Paris følge opp klimatilpasning og andre elementer som må inkluderes i klimaavtalen i Paris.

Boks 2.2 Norges internasjonale klimasatsinger

Klima- og skogsatsingen

Klima- og skogsatsingen er Norges største bidrag til den internasjonale klimainnsatsen. Det er utbetalt i overkant av 14 milliarder kroner fra klima- og skogsatsingen siden starten i 2008 og fram til utgangen av 2014. Satsingen ble en del av norsk klimapolitikk etter forhandlinger i det første klimaforliket og lansert under klimatoppmøtet på Bali i 2007. En omfattende evaluering av satsingen ble offentliggjort i 2014. Denne konkluderte med at Norges satsing på dette området har skapt gode resultater på flere områder: Det er oppnådd enighet om at reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland skal inkluderes i et nytt globalt klimaregime. Satsingen har bidratt til stor framgang for redusert avskoging i flere sentrale skogland. Det er gjennom satsingens arbeid også oppnådd viktige utviklingsgevinster. Satsingen har i 2015 et budsjett på 3 milliarder kroner. Klima- og skogsatsingen er besluttet videreført på minst dagens nivå til 2020. Det henvises til Klima- og miljødepartementets Prop. 1 S (2014–2015) for en grundig beskrivelse av satsingens mål, strategi og aktiviteter.

Det grønne klimafondet

Norge har bidratt til opprettelsen av Det grønne klimafondet, som ble formelt lansert i 2011. Fondet hadde i begynnelsen av 2015 mottatt totale bidrag på 10,2 milliarder dollar, og har dermed etablert seg som den sentrale institusjonen for multilateral klimafinansiering. Norge overtok formannskapet i styret høsten 2014, og annonserte kort etter et bidrag på 1,6 milliarder kroner for perioden 2015–2018. Det er besluttet at fondet over tid skal sikte mot en 50–50 fordeling av midler til utslippsreduksjoner og tilpasning, og at minst 50 prosent av tilpasningsfinansieringen skal gå til spesielt sårbare land. Den største utfordringen for fondet i 2015 blir å sette fondet i stand til å gi støtte til konkrete prosjekter og programmer.

Ren energi, klimatilpasning og andre klimatiltak

Norge har gjennom mange år støttet ren energi-prosjekter i utviklingsland. I 2015 vil Norge bruke ca. 1,1 milliarder kroner på fornybar energi-prosjekter i utviklingsland gjennom bilaterale og multilaterale kanaler. Deler av satsingen skjer gjennom det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+. I tillegg vil Norfund investere i størrelsesorden 0,7 milliarder kroner i fornybar energi og derigjennom stimulere til mobilisering av privat kapital. På klimakonferansen i Lima i 2014 lanserte Norge sammen med FNs miljøprogram (UNEP) et initiativ for å måle og rapportere reduserte klimagassutslipp fra fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland. I tillegg vil Norge bruke ca. 1 milliard kroner på utfasing av fossile subsidier, kortlevde klimaforurensere og klimatilpasning, særlig gjennom satsingen på mat- og ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold.

Kortlivede klimaforurensere

Norge er engasjert i den internasjonale Koalisjonen for ren luft og klima (CCAC) for å redusere utslipp av kortlivede klimaforurensere, spesielt sot, metan og hydrofluorkarboner. Reduksjon av slike utslipp vil kunne gi en rask klimagevinst og dermed redusere oppvarmingshastigheten. Dette vil øke sjansen for å overholde togradersmålet. CCAC har som mål å bidra til raske utslippsreduksjoner gjennom initiativer som blant annet er rettet mot avfallshåndtering, HFK i produkter, metanutslipp fra olje- og gassproduksjon og tungtransport. Norge har siden høsten 2014 hatt formannskapet i CCAC sammen med Chile. Norge bidro med 27,3 millioner kroner til CCAC i 2014. Gjennom Miljødirektoratets forslag til handlingsplan for reduksjon av kortlivede klimaforurensere arbeider Norge også nasjonalt med å redusere disse utslippene. På initiativ fra Norge pågår et arbeid i Arktisk råd for å øke kunnskapen om hvilken effekt utslipp av kortlivede klimaforurensere som metan og sot vil ha på temperaturutviklingen i Arktis. Norge vil fortsatt være en pådriver for tettere samarbeid mellom de arktiske land for å redusere utslippene av disse klimaforurenserne i Arktis.

Norge har tatt til orde for at den nye klimaavtalen skal inneholde et langsiktig globalt mål om at verden må nærme seg netto nullutslipp i 2050, det vil si utslipp av klimagasser fratrukket opptak og fjerning av klimagasser for eksempel i skog og gjennom CO2-håndtering. En slik ambisjon for den globale utslippsutviklingen er en konkretisering av hva togradersmålet innebærer. Også EU har tatt til orde for at den nye klimaavtalen bør ha et felles globalt mål for utslippsreduksjoner og at det bør være basert på FNs klimapanels resultater. Et langsiktig globalt mål i tråd med togradersbanen kan gi et sterkt og tydelig signal til næringsliv, investorer og andre om at omstillingen til å bli et lavutslippssamfunn må trappes opp. På klimakonferansen i Lima i 2014 ble det etablert en egen vennegruppe for et langsiktig mål i den nye klimaavtalen: «Friends of the Future». Her deltar Norge, mange EU-land og ambisiøse utviklingsland aktivt.

Etter Norges syn må en god og effektiv klimaavtale ha et minimum av felles regelverk. Det vil kunne bidra til å utløse den opptrapping av innsatsen som er nødvendig, og det er behov for et godt internasjonalt regelverk som kan legge til rette for samarbeid mellom land, jf. boks 2.3. Regelverket i den nye klimaavtalen må også være fleksibelt, for å ta hensyn til at det kan bli stor variasjon i typer og omfang av klimaforpliktelser. Innspillene land sender inn i første kvartal 2015 vil gi viktige signaler for hvilke regler man ønsker og hvordan de bør utformes. Regjeringen legger stor vekt på å bruke internasjonalt anerkjent metodikk og tilnærminger vi mener også andre land kan legge til grunn. Også på dette feltet har Norge og EU sammenfallende syn.

Boks 2.3 Fleksible gjennomføringsmekanismer

Fleksible mekanismer gjør det mulig å oppnå større samlete utslippsreduksjoner for samme ressursinnsats. Under Kyotoprotokollen er det etablert tre markedsbaserte mekanismer:

  1. internasjonal utslippshandel

  2. prosjektbasert samarbeid mellom land som har tallfestede utslippsforpliktelser

  3. prosjektbaserte samarbeidsmekanismer mellom land som har tallfestede utslippsforpliktelser og land som ikke har det

Norge arbeider for at de markedsbaserte mekanismene som er etablert under Kyotoprotokollen kan videreføres i en hensiktmessig form også etter 2020, tilpasset struktur og innhold i den nye avtalen.

Markedet for klimakvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen er for tiden preget av et betydelig overskudd av kvoter, samtidig som aktiviteten i utvikling av nye prosjekter har gått kraftig ned. Norge og noen få andre aktører er med på å opprettholde en viss utvikling av nye prosjekter. Norge arbeider også for å videreutvikle markedet. På FNs klimakonferanse i Durban ble det besluttet å utvikle en ny markedsbasert mekanisme som kan dekke en større del av økonomien.

Når flest mulig land forplikter seg til å redusere sine utslipp i den nye klimaavtalen, kan situasjonen i de internasjonale kvotemarkedene endre seg. Land som i dag selger utslippskvoter kan ønske å få godskrevet de billigste tiltakene selv. Etter hvert som stadig flere land fører en mer ambisiøs klimapolitikk vil kostnadsforskjellene kunne bli mindre. Kvotemarkedet kan også bli ytterligere fragmentert fordi kvoter også vil genereres fra mekanismer utviklet av nasjonale myndigheter og ikke gjennom FN-systemet. Dette vil skape nye utfordringer for hvordan man skal godkjenne og bokføre klimakvoter i oppfyllelsen av forpliktelser under en ny avtale. Samtidig vokser det fram nye regionale kvotemarkeder ulike steder globalt. For eksempel gjelder dette noen stater i USA, Kina og andre asiatiske land. Dette gir på sikt en mulighet for at ulike kvotesystemer knyttes sammen, og at en stadig større del av utslippene globalt dekkes av en stadig mer lik utslippspris.

Selv om det er usikkert hva som vil bli inkludert i avtalen i Paris, er det grunn til å tro at også den nye klimaavtalen vil åpne for bruk av kvotemarkeder/felles gjennomføring. Det er flere land som har uttalt at de ønsker en slik åpning, og det er derfor sannsynlig at det vil være internasjonale markeder for fleksible mekanismer også etter 2020.

Dersom Norge i framtiden skal benytte seg av markedsbaserte mekanismer utenfor FN-systemet, må det vurderes nærmere hvilke kriterier som skal ligge til grunn og hvilke ordninger vi vil forutsette at er til stede for å sikre at internasjonale kvoter representerer reelle utslippsreduksjoner og at dobbeltkreditering med andre land forhindres.

2.2.2 Landsektorens rolle i klimasammenheng

Landsektoren, det vil si skog og andre arealer – dyrket mark, beite, vann og myr, bebyggelse og annen utmark – spiller en viktig rolle i klimasammenheng. Ifølge FNs klimapanel vil forvaltningen av skog på global basis spille en viktig rolle for å oppnå togradersmålet, både på kort og lang sikt. Det foreligger ikke et klart internasjonalt regelverk for hvordan skog og andre landarealer skal regnes med i en ny klimaavtale. Globalt er det spesielt viktig at systemet gir insentiver til å unngå og redusere avskoging. Et nytt regime bør legge til rette for å bruke de muligheter som skogen gir for å gjennomføre klimatiltak, både på kort og lang sikt. Samtidig må ikke skogens naturlige funksjon som karbonsluk stå i veien for å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i andre sektorer, og dermed senke ambisjonsnivået generelt. Bokføringsreglene må gi insentiver til dette. Vi må utløse nye tiltak for økt opptak/reduserte utslipp fra landsektoren. Dette vil også sikre at insentivene for lavutslippsutvikling i andre sektorer forblir høyt, og kan styrkes.

Regjeringen mener derfor at skog og andre arealer bør inkluderes i en framtidig klimaavtale, og at det bør skapes insentiver for økt utnyttelse av potensialet og ressursene som finnes i skog. Det vil bli vanskeligere å nå togradersmålet om vi ikke også tar i bruk mulighetene for klimatiltak i skog. Det vil gjøre veien til lavutslippssamfunnet tyngre. Norge vil være en pådriver for at det utvikles et godt felles regelverk for bokføring av skog i klimaavtalen etter 2020. Norge arbeider for at den nye avtalen skal legge til grunn faglig gode og etterprøvbare tilnærminger for å beregne opptak og utslipp og endringer i skog og andre landarealers karbonlager, og at disse skal gjelde for alle land. Regelverket bør også omfatte gode kontrollordninger som kan hindre datamanipulasjon og karbonlekkasje.

2.3 EUs forpliktelse til 2030 og EUs rolle i den internasjonale klimainnsatsen

EU har over 500 millioner innbyggere, en variert næringsstruktur og energiproduksjon. EU legger vekt på fleksibilitet og en kostnadseffektiv tilnærming i gjennomføringen av sine klimamål, samtidig som EUs klimamål er ledd i en større og mer langsiktig omstilling til å bli et lavutslippssamfunn.

Internasjonalt har EU, i likhet med Norge, vært en pådriver for at alle land må bidra med utslippsreduksjoner dersom vi skal begrense global oppvarming til under to grader. EU var en sentral pådriver for vedtaket på klimakonferansen i Durban i 2011, om å framforhandle en avtale for alle land. Som Norge søker også EU å være brobygger mellom ambisiøse land både på i-lands- og u-landssiden. Norge og EU har de senere årene jevnlig vært felles vertskap for møter på ministernivå for å sikre framgang i klimaforhandlingene. Norge er i tillegg invitert inn i Green Growth Group, en uformell gruppering av EU-land som ønsker en ambisiøs klimapolitikk. Regjeringen vil samarbeide med denne gruppen på utvalgte politikkområder.

I slutten av oktober 2014 vedtok EU sin klima- og energipakke for 2030. EU fastsatte mål om minst 40 prosent reduksjon i EUs egne utslipp av klimagasser sammenlignet med 1990. Målet blir bindende på EU-nivå og skal gjennomføres innenfor EU uten bruk av internasjonale mekanismer. Målet er basert på at det gir en kostnadseffektiv bane mot EUs mål om en utslippsreduksjon på 80-95 prosent innen 2050, slik det er skissert i veikartet for å bli en lavkarbonøkonomi (Roadmap for moving to a low carbon economy in 2050). Utslippene i EU har avtatt betydelig siden 1990, som en følge av strammere klimapolitikk, utfasing av kull i energiproduksjon, nedlegging av ulønnsom forurensende industri i Øst-Europa og svak økonomisk vekst. I 2012 var utslippene 19 prosent lavere enn i 1990. Ifølge Kommisjonens beregninger vil utslippene i EU avta med 32 prosent i 2030 sammenlignet med 1990, med en videreføring av dagens klimapolitikk. Utslippsmålet skal gjennomføres ved en 43 prosent reduksjon i kvotepliktig sektor og 30 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor, sammenlignet med 2005-nivå. Kvotesystemet vil fortsatt være det viktigste klimapolitiske virkemidlet i EU for å innfri forpliktelsen, og omfatter om lag 41 prosent av EUs samlete utslipp. Den årlige reduksjonen i kvotemengden vil økes fra 2021, ved at reduksjonsfaktoren øker fra 1,74 prosent til 2,2 prosent av en beregnet kvotemengde i 2010.

EUs samlete mål om 30 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor sammenlignet med 2005 skal fordeles som nasjonale mål for hvert medlemsland, trolig i 2016. Ifølge Kommisjonens beregninger vil utslippene i ikke-kvotepliktig sektor uten nye virkemidler reduseres med 20 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. Variasjonen i utslippsmål for EU-landene for ikke-kvotepliktig sektor kan ifølge EUs rådskonklusjoner ligge på mellom 0 prosent og 40 prosent reduksjon, det vil si at et land kan få et mål om minimum 0 prosent reduksjon og maksimum 40 prosent reduksjon sammenlignet med 2005-utslippene. Ingen land vil få et mål som gir vekst i utslippene. Fordelingsnøkkelen for å fordele nasjonale utslippsmål vil være BNP per innbygger, justert for å ta hensyn til kostnadseffektivitet på en rettferdig og balansert måte, jf. EUs rådskonklusjoner. Dette var også hovedgrunnlaget for å fordele utslippsmål i EU på 20 prosent fram til 2020. Det legges vekt på kostnadseffektiv gjennomføring, og det åpnes for større fleksibilitet innad i EU, sammenlignet med oppfyllelsen av målene for 2020. Ifølge rådskonklusjonene fra oktober 2014 legger EU opp til at et medlemsland skal kunne finansiere tiltak i ikke-kvotepliktig sektor i andre EU-land i større grad enn i dag. Det gis også en engangsmulighet til – på visse betingelser – å kjøpe kvoter fra EUs kvotesystem til å svare for utslipp i ikke-kvotepliktig sektor for perioden etter 2020. Beslutning om dette må tas før 2020. EU har ikke tatt stilling til hvordan landsektoren – opptak og utslipp fra skog og andre arealer – skal inkluderes i ambisjonsnivået på minst 40 prosent reduksjon. En beslutning på dette området vil bli tatt innen 2020. For EU samlet vil opptak i skog fram til 2030 ikke ha så stor betydning, men det er store forskjeller mellom land.

2.4 Andre lands tilnærminger og framlagte klimamål

En gjennomgang av G20-landene viser at alle, unntatt Argentina og Saudi-Arabia, har bekreftet at de er i gang med å forberede innspill til 2015-avtalen, enten innen første kvartal 2015 eller før klimakonferansen i Paris i desember. G20 står for mer enn 80 prosent av de globale utslippene av klimagasser og inkluderer de største utslippslandene (USA, Kina, India, EU, Russland, Japan, Indonesia).

USA

I november 2014 lanserte USA, sammen med Kina, sitt mål for 2025. Den amerikanske administrasjonen har som mål å redusere utslippene i 2025 med 26-28 prosent sammenlignet med 2005. Målet om 26-28 prosent reduksjon sammenlignet med 2005 tilsvarer en reduksjon på 15-17 prosent sammenlignet med 1990, når skog holdes utenfor. Målet skal holde USA på riktig utslippsbane for å oppnå utslippsreduksjoner i størrelsesorden 80 prosent i 2050. Målet for 2025 vil doble veksten i utslippsreduksjoner fra 1,2 prosent i årlig gjennomsnitt for perioden 2005–2020, til et årlig gjennomsnitt på 2,2 til 2,8 prosent mellom 2020 og 2025. Per i dag har ikke USA lagt opp til å bruke internasjonale kvotemarkeder for å nå sine mål. Bruk av internasjonale kvotemarkeder vil kreve en lovendring i USA. USA vil trolig inkludere opptak og utslipp i landsektoren i sitt mål, men detaljene er ikke kjent.

Kina

I november 2009 annonserte Kina at de vil redusere utslippsintensiteten (utslipp av CO2 per BNP-enhet) med 40-45 prosent innen 2020 i forhold til 2005-nivå. I november 2014 annonserte Kina et nytt mål hvor CO2-utslippene skal nå toppen senest innen 2030 og ikke øke deretter. Videre skal andelen ikke-fossil energi økes til 20 prosent innen 2030. Med dagens virkemidler er Kinas utslipp forventet å ha en svak økning etter 2030. Etter den første annonseringen har Kina gitt ytterligere informasjon om målene og annonsert at bruk av kull skal nå toppen i 2020. Kina arbeider med å fastsette tak for kullforbruket i flere provinser, og med innføring av kvotehandelssystemer. Det planlegges å innføre et nasjonalt kvotesystem fra 2016. En miljølov ble vedtatt i 2014. Det arbeides med en klimalov som etter planen skal vedtas i 2015.

Latinamerikanske land

En rekke latinamerikanske land har bekreftet at de vil legge fram indikative utslippsmål i 2015, som bidrag til Paris-avtalen: Brasil, Peru, Colombia, Chile, Costa Rica, Mexico. Flere av disse landene har innført nye klimapolitiske virkemidler de senere årene, blant annet en klimalov i Mexico og en CO2-avgift i Chile.

Afrikanske og asiatiske land

Blant store utslippsland i Afrika og Asia (foruten Kina) har Indonesia bekreftet at de vil legge fram et utslippsmål. Fram til 2020 har Indonesia som mål å redusere utslippene med 26 prosent sammenlignet med referansebanen/«business as usual». Også India forbereder et innspill. Sør-Afrika planlegger å legge fram et utslippsmål, som sannsynligvis vil bygge på deres nåværende mål om utslippsreduksjon på 34 prosent i 2020 og 42 prosent i 2025, sammenlignet med referansebanen. Også flere andre afrikanske land har signalisert at de vil sende inn utslippsmål, inkludert flere av de fattigste landene.

Til toppen
Til dokumentets forside