Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 14 (2015–2016)

Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold

Til innholdsfortegnelse

2 Tilstand og påvirkninger i norsk natur

2.1 Generelt om norsk natur

En antar at det finnes rundt 55 000 arter i Norge (ikke medregnet bakterier og virus). Så langt er ca. 44 000 registrert og navngitt.

Den absolutt mest artsrike artsgruppen er insekter. Andre artsrike grupper er sopp, karplanter og lav. Innenfor artene kan det igjen være et stort genetisk mangfold.

I et globalt perspektiv er artsmangfoldet i Norge lite. Likevel finnes det noen unntak. For moser og lav har vi en høy andel av verdens arter, hele 6–10 prosent. Videre har vi 14 prosent av alle humlearter i verden. Noen av rødlisteartene i Norge er sjeldne i europeisk sammenheng, og for 4 prosent av disse har Norge over halvparten av den europeiske bestanden. I det nordøstlige Atlanterhavet er det registrert 12 270 ulike arter, hvorav fisk utgjør 9 prosent.

Boks 2.1 Hva kjennetegner norsk natur?

Norge har en svært mangfoldig natur, med stor variasjon i geologi, landskap, naturtyper og plante- og dyreliv. Det rike geologiske mangfoldet gir, sammen med bratte klimagradienter, en stor variasjon i naturtyper på land og i havet. På land spenner variasjonen fra sørlige bøkeskoger til arktisk polarørken på Svalbard, og fra våte kyststrøk til tørre områder i innlandet. I Norge har vi 26 vegetasjonsgeografiske regioner. Til sammenligning har Danmark 2 og Finland 10.1 I havet spenner variasjonen fra østerspoller med varmekjære arter i sør til kalde havområder med drivis og arktiske arter i nord.

Figur 2.1 Regjeringen legger et generasjonsperspektiv til grunn for sin politikk. Opplevelsesverdier og andre goder naturen gir oss, skal tas vare på for våre barn.

Figur 2.1 Regjeringen legger et generasjonsperspektiv til grunn for sin politikk. Opplevelsesverdier og andre goder naturen gir oss, skal tas vare på for våre barn.

Kilde: Foto: Kristin Thorsrud Teien

De norske marine områdene er svært store og de er også artsrike og varierte. Havområdene strekker seg fra det tempererte, sentrale Nordsjøområdet til Polhavet, og fra grunne banker og kystområder til dyphav på 4–5000 m dyp. Den store variasjonen over korte avstander er sjelden, ikke bare i nordisk sammenheng, men også globalt.2

Det meste av Norge har mindre enn 10 000 år med isfri historie. Det kalde klimaet i nord er krevende, og de fleste artene som finnes her, er godt tilpasset lave temperaturer, kort vekstsesong og et fuktig klima.

De aller fleste artene har innvandret etter siste istid, og kun et fåtall arter finnes bare i Norge (endemiske arter). Norge har likevel en rekke arter som vi har et særskilt ansvar for å ta vare på, fordi vi har en stor andel av den europeiske utbredelsen av arten. Ansvarsarter er arter hvor 25 prosent eller mer av den europeiske bestanden er i Norge. Ifølge Norsk rødliste for arter 2015 har vi i overkant av 800 ansvarsarter i Norge, inkludert Svalbard. Det er også i overkant av 100 underarter eller varieteter som defineres som ansvarsarter.

1 Moen, Asbjørn. Vegetasjon. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling, 1998.

2 Ibid.

Tilstanden og utviklingen i hovedøkosystemene hav, kystvann, ferskvann, fjell, kulturlandskap og åpent lavland, skog, våtmark og polare økosystemer beskrives her ut fra kunnskap som er basert på kartlegging, overvåking og forskning, samt ekspertvurderinger basert på dette. Sentrale kunnskapskilder er rødlistene for arter og naturtyper, indikatorer som inngår i Naturindeks for Norge, svartelisten for fremmede arter og annen tilgjengelig informasjon, for eksempel faggrunnlagene for forvaltningsplanene for havområdene og vannforvaltningsplanene. Dette er nærmere beskrevet for de enkelte økosystemene i kap. 2.3.1–2.3.8. Det henvises til kap. 8 for en oversikt over sentrale kilder for kunnskap om status og utviklingstrender for norsk natur, både fra miljøforvaltningen og sektorene.

I alle økosystemer er det slik at tilstanden ikke er statisk, men at det forekommer naturlige svingninger i bestandsstørrelse hos planter og dyr. Særlig i havet, for plankton og fiskebestander avhengige av plankton, kan slike svingninger være store. Høstingsgrunnlaget varierer fra år til år, blant annet avhengig av svingninger i temperatur og styrke på havstrømmer.

Norsk rødliste for naturtyper 2011 og Norsk rødliste for arter 2015 gir oversikt over henholdsvis naturtypers og arters prognose for å forsvinne eller dø ut. Noen av de truede artene er samtidig ansvarsarter for Norge.

Boks 2.2 Norsk rødliste for arter

Norsk rødliste for arter er en gruppevis sortering av arter basert på deres risiko for å forsvinne fra Norge. De vurderingene som ligger til grunn er basert på kriterier utviklet av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Det er betydelige forskjeller i hvor sikker kunnskap man har om de ulike artene. IUCN sitt kriteriesett tar høyde for ulike grader av sikkerhet i kunnskapen som vurderingene baseres på.

Det kan være flere årsaker til at arter regnes som truet i Norge. En årsak kan være at arten eller leveområdet er i tilbakegang, en annen årsak kan være at arten har svært liten populasjon eller få leveområder igjen. Noen truede arter er naturlig fåtallige, ettersom de lever i spesielle nisjer i naturen, eller de er fåtallige i Norge fordi Norge er i randsonen av deres naturlige leveområde. Felles for alle truede arter er at de har en risiko for utdøing på kortere eller lengre sikt.

På grunnlag av en vurdering opp mot de fem rødlistekriteriene, blir artene kategorisert som kritisk truet (CR – ekstremt høy risiko for utdøing), sterkt truet (EN – svært høy risiko for utdøing), sårbar (VU – høy risiko for utdøing), nær truet (NT – når en art er vurdert å ligge tett opp til å kvalifisere til CR, EN eller VU, eller trolig vil det i nær framtid) eller som at det foreligger datamangel (DD). Arter vurdert til de tre kategoriene kritisk truet, sterkt truet eller sårbar omtales som truede arter, og disse artene har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge hvis forholdene de utsettes for vedvarer. Der datagrunnlaget er mangelfullt og mulig kategoriplassering kan være alt fra kritisk truet til levedyktig, plasseres arten i kategorien datamangel. Hvis det er liten tvil om at arten har dødd ut fra Norge, plasseres den i kategorien regionalt utdødd (RE). Arter som er vurdert hjemmehørende i en av de nevnte seks kategoriene, utgjør rødlisteartene.

Figur 2.2 Det er 46 truede fuglearter i Norge. I tillegg er 33 nært truet. Blant disse er toppdykker.

Figur 2.2 Det er 46 truede fuglearter i Norge. I tillegg er 33 nært truet. Blant disse er toppdykker.

Kilde: Foto: Anne Elisabeth Scheen

Vi kjenner til 44 000 arter som forekommende innenfor norske områder på den nordlige halvkule. I Norsk rødliste for arter 2015 er ca. 21 000 av disse artene vurdert. I tillegg er det gjort egne vurderinger for arter som forekommer på Svalbard. Det er i hovedsak mangel på kunnskap som medfører at flere arter ikke er vurdert.

Av de vurderte artene er 16 477 (79 prosent) vurdert som livskraftige, 1235 (6 prosent) er nær truet, mens 2355 (11 prosent) er klassifisert som truede. For 734 arter (4 prosent) foreligger datamangel.

Figur 2.3 Påvirkningsfaktorer

Figur 2.3 Påvirkningsfaktorer

Søylene angir antall truede arter som er påvirket av de ulike påvirkningsfaktorene. En art kan være påvirket av flere påvirkningsfaktorer og summen av arter innen hver påvirkningsfaktor er derfor større enn antall truede arter.

Kilde: Artsdatabanken, 2015

Figur 2.4 

Figur 2.4

Figuren viser påvirkninger på natur. De viktigste er fremmede organismer, klimaendringer, arealendringer, overhøsting og forurensning.

Kilde: Illustrasjon: Nyhetsgrafikk

Figur 2.5 Søylene angir antall truede arter fordelt på hovedøkosystemene.

Figur 2.5 Søylene angir antall truede arter fordelt på hovedøkosystemene.

Fordeling av truede arter på hovedøkosystemene.

Kilde: Artsdatabanken, 2015

Boks 2.3 Hva er naturindeks?

Naturindeks for Norge (NI) måler tilstand og utvikling for biologisk mangfold sett i forhold til en valgt referansetilstand. Indeksen er basert på en rekke indikatorer knyttet til hvert av hovedøkosystemene. For alle økosystemene unntatt åpent lavland1 er det valgt en referansetilstand som tilsvarer et økosystem med lite menneskepåvirkning. Imidlertid vil det også i økosystemer med lite menneskepåvirkning skje endringer over tid, da naturen ikke er statisk. For åpent lavland er referansetilstanden satt til kulturmark i god hevd, hvor tradisjonell drift opprettholder det biologiske mangfoldet over tid. Referansetilstanden må ikke forveksles med forvaltningsmålene, og tallverdiene vil ikke være et uttrykk for avveide ønsker om hvordan tilstanden skal være i det enkelte hovedøkosystem. En skal være forsiktig med å sammenligne de ulike hovedøkosystemene direkte på grunn av utfordringer med å fastsette referansetilstand i noen av økosystemene. Referansetilstanden vil likevel gi et overordnet bilde av utviklingen for det biologiske mangfoldet. Naturindeks for de ulike hovedøkosystemene er omtalt i kap. 2.3.

Polare økosystemer på Svalbard og havområdene i fiskerivernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen er ikke omfattet av naturindeksen, men tilstanden er vurdert blant annet gjennom systemet for Miljøovervåking på Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).

Tabell 2.1 Oversikt over antall arter og underarter som har mer enn 25 prosent av sin utbredelse i Norge (herunder Svalbard), summert per økosystem og kategori.

Hovedøkosystem

Antall arter som har mer enn 25 prosent av sin utbredelse i Norge fordelt på truethetskategori1

Øvrige

Sum

Kritisk truet (CR)

Sterkt truet (EN)

Sårbar (VU)

Nær truet (NT), datamangel (DD), livskraftig (LC)

Hav og kyst

1

4

5

77

87

Elver og innsjøer

0

0

5

4

9

Våtmark

0

5

14

22

41

Skog

7

28

28

90

153

Fjell

1

26

20

81

128

Kulturlandskap og åpent lavland

7

22

40

98

167

Polare økosystemer

2

6

9

83

100

SUM2

18

76

89

761

944

Arter i kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) og sårbar (VU), benevnes som truede arter. Økosystem er ikke angitt for alle arter i kategoriene datamangel (DD) og livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2015.

1 Tabellen viser bare de artene som er fordelt på hovedhabitat gjennom arbeidet med i rødlista for arter 2015. Artene som ikke er fordelt på hovedhabitat vises derfor ikke. Dette gjelder i hovedsak arter i kategorien livskraftig (LC) og datamangel (DD). Hovedhabitat slik det er brukt i rødlista er konvertert til økosystem etter tabell 1.2.

2 En art kan forekomme i mer enn ett økosystem. Summen representerer derfor antall unike arter i de ulike rødlistekategoriene, ikke summen av verdiene i hver kolonne.

Kilde: Tabellen er basert på Norsk rødliste for arter 2015

2.2 Naturgoder fra norske økosystemer

Alt fra den levende naturen som bidrar til menneskelig velferd kan kalles naturgoder, eller økosystemtjenester. Økosystemtjenester basert på et rikt naturmangfold kan være et viktig grunnlag for verdiskaping. For myndigheter på lokalt og nasjonalt nivå, samt en rekke andre samfunnsaktører, er det behov for å se miljømessig, sosial og økonomisk verdiskaping knyttet til arbeidet med naturmangfold i sammenheng. Nedenfor framgår det hvilke økosystemtjenester hovedøkosystemene i Norge gir oss.

Hav og kyst

Over halvparten av alt oksygen til atmosfæren kommer fra havet. Nåværende og framtidig verdiskaping i næringer som fiskeri, havbruk, rekreasjon og turisme er avhengige av miljøtilstanden i kyst- og havøkosystemene. Havet og kysten leverer blant annet fisk, skalldyr og annen sjømat, energi, samt genetiske ressurser og enzymer som gir grunnlag for farmasøytisk, kjemisk og bioteknologisk industri (bioprospektering). Hav- og kystmiljøet sørger i tillegg for regulering av klimaet, omsetning av næringssalter, transportveier for skipsfart og arealer for akvakultur, og det gir grunnlag for rekreasjon og opplevelser. Hav og kyst tar opp enorme mengder karbon, både i vannmassene, gjennom fotosyntesen hos planteplankton, tareskog og ålegras. Havet har tatt opp ca. tretti prosent av de menneskeskapte CO2-utslippene og over nitti prosent av den akkumulerte energien fra klimaendringene i perioden 1971–20102.

Det finnes over 12 000 registrerte marine arter i Norge, og nye arter dokumenteres stadig. Artene som nå utnyttes kommersielt, utgjør bare en liten andel. Flere arter kan få stor betydning for bioprospektering. På store havdyp finnes for eksempel økosystemer som er basert på kjemisk energi istedenfor lys, med helt spesielle organismer som kan være av stor verdi for bioprospektering.

Elver og innsjøer

Vannforekomstene er viktige for fiske, friluftsliv og rekreasjon. De gir oss drikkevann, vann til jordbruk og annen næringsvirksomhet, mat, genetiske ressurser og biokjemikalier. De bidrar også med flomdemping, overvannshåndtering, vannrensing, nedbryting og avgiftning av avfallsstoffer, samt regulering av sykdommer og skadeorganismer. Elver og innsjøer er også viktig for opplevelser og stedsidentitet.

Norges vassdrag og kyst- og havområder utgjør noen av de viktigste leveområdene for den atlantiske villaksen. Norge har om lag en femtedel av all atlantisk laks. Vassdrag og kyst er også leveområder for sjøørret og sjørøye.

Våtmark

Våtmarker er blant de mest produktive økosystemene på jorda, og blir kalt økologiske supersystemer. Knapt noe land i Europa har større variasjon i utforming og plante- og dyreliv i våtmark enn Norge. Hovedøkosystemet omfatter alle naturtypene i overgangen mellom land og ferskvann og noen naturtyper i overgangen til sjø. Våtmarkene har en unik evne til å rense og lagre vann. Dette gjør dem spesielt interessante for klimatilpasning. De kan dempe skadevirkningene når flom og annet ekstremvær rammer. Noen typer våtmark, særlig myr, binder store mengder karbon. Norske myrer lagrer minst 950 millioner tonn karbon. Ivaretaking og restaurering av myr kan dermed bidra til å redusere frigjøring av klimagasser. Mange våtmarker har direkte kontakt med grunnvannet og bidrar til å regulere mengden og kvaliteten på dette. Våtmarker binder opp overflødige næringsstoffer fra landbruket og bedrer dermed vannkvaliteten. Det er laget en egen internasjonal rapport om den økonomiske verdien av våtmark (TEEB Water and Wetlands).

Figur 2.6 Opplevelsesverdi er et eksempel på et gode naturen gir oss året rundt.

Figur 2.6 Opplevelsesverdi er et eksempel på et gode naturen gir oss året rundt.

Kilde: Foto: Anne Elisabeth Scheen

Skog

Ved hjelp av vann og energien fra sollys bindes karbondioksid fra lufta i planter og trær. Skog og skogsjord binder og lagrer store karbonmengder, er viktig for vannkvaliteten i drikkevannskilder, og har viktige funksjoner i klimatilpasning ved å dempe flommer og ved å redusere faren for ras og skred. Sytti prosent av skogen i Norge er definert som produktiv skog, det vil si at produksjonen er minst én kubikkmeter trevirke per hektar og år. Tømmer er en fornybar råvare som kan benyttes til en rekke produkter. Skogene er videre viktige for friluftsliv og naturopplevelse, inkludert jakt og plukking av bær og sopp. En stor andel av Norges befolkning har sitt nærturområde i skog.

Kulturlandskap og åpent lavland

Kulturlandskapet leverer økosystemtjenester som mat, dyrefôr, pollinering og naturmangfold. Kulturlandskap og åpent lavland er også viktig for opplevelser, rekreasjon og identitet, blant annet ved å være kultur- og historiebærer. Bærekraftig bruk av arealene og artene er en forutsetning for at økosystemfunksjonene skal være i balanse og sikre leveranse av naturgoder.

Figur 2.7 

Figur 2.7

Figuren illustrerer økosystemtjenester. Det skilles mellom forsynende tjenester, regulerende tjenester, grunnleggende livsprosesser og opplevelses- og kunnskapstjenester.

Kilde: Illustrasjon: Nyhetsgrafikk

Fjell

Økosystemtjenestene i fjellet er primært knyttet til utmarksressursene, men fjellet har også betydning for friluftsliv, opplevelser og klimaregulering. Beite til husdyr og tamrein, jakt, fiske, fôr, bær, urter og medisinplanter var tidligere viktige økosystemtjenester i fjellet. Fremdeles er utmarksressurser, slik som beite for sau og storfe i fjellet, viktig. Tamrein er også avhengige av fjellets beiteressurser.

Fjellet gir også økosystemtjenester i form av opplevelser. Fjellet er en populær arena for friluftsliv, rekreasjon og naturbasert reiseliv, og det gir grunnlag for verdiskaping. Jakt og fiske i fjellet gir inntekter til grunneiere. I tillegg til mat, får jegeren og fiskeren verdier i form av rekreasjon og avkobling, naturopplevelse, sosialt samvær og mosjon.

Polare økosystemer

På land begrenser den lave produktiviteten mulighetene for høsting av levende ressurser i større skala, og ingen former for landbruk er mulig eller har noensinne vært drevet her. Svalbards natur har et strengt vern der målet er at flora og fauna ikke skal påvirkes nevneverdig av lokal virksomhet. Det er derfor strenge begrensninger på jakt og fangst. Svalbards villmarksnatur og arktiske dyreliv byr imidlertid på unike muligheter for naturopplevelse og gir grunnlaget for en betydelig reiselivsnæring. Innenfor de strenge rammene som er satt, gir naturen på Svalbard også muligheter for jakt, fiske og fangst.

De arktiske økosystemene på og ved Svalbard er spesielt godt egnet som referanseområde for studier av klimaendringers og havforsurings effekter på arktiske økosystemer og arter. Slike studier bidrar til grunnleggende kunnskap som også har overføringsverdi til andre områder, og som derfor er av stor verdi for samfunnet.

Naturen i Arktis har også en nøkkelrolle i det globale klimasystemet. Snødekke og sjøis reflekterer solinnstrålingen og virker nedkjølende på klimaet. Snø- og isdekket er også viktig for stabiliteten til værmønstrene på den nordlige halvkule. Breene i Arktis motvirker havnivåstigning ved å lagre store mengder vann som is på land, og tundra og frossen havbunn er et stort og viktig karbonlager.

Det nordlige Barentshavet og de nordvestlige delene av Norskehavet, det vil si havområdene rundt Svalbard og Jan Mayen befinner seg i grensesonen mellom tempererte, atlantiske vannmasser som strømmer inn i havområdene med Golfstrømmen, og kalde, arktiske vannmasser fra Polhavet. Både den arktiske front og polarfronten på grensen mellom tempererte og arktiske vannmasser, og iskantsonen i overgangen mellom den arktiske sjøisen og åpent hav, er områder med spesielt høy biologisk produksjon, og viktige næringsområder for fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Den biologiske produksjonen i de arktiske vannmassene nord for polarfronten er generelt lavere enn i de tempererte havområdene sør for denne frontsonen. Nord for polarfronten er mye av den biologiske produksjonen knyttet til iskantsonen, som gjennom året beveger seg frem og tilbake gjennom det nordlige Barentshavet som en følge av sesongmessige variasjoner i havisens utbredelse. Utbredelsen av sjøis har en klart nedadgående langtidstrend, både sommer og vinter. Samtidig er det store naturlige svingninger i isutbredelsen fra år til år som skyldes variasjoner i innstrømmingen av tempererte vannmasser med Golfstrømmen.

Den biologiske produksjonen i havet gir grunnlag for et utstrakt kommersielt fiske på torsk, hyse, lodde og reke i havområdene rundt Svalbard. Også havområdene rundt Jan Mayen gir grunnlag for kommersielle fiskerier.

Byer og tettsteder

Bynatur og parker er for mange en arena for naturopplevelser i dagliglivet og for rekreasjon og aktivitet. Disse grøntområdene (urbane økosystemer) er også viktige arenaer for læring, lokal identitet og forståelse av natur. Videre er de viktige for mange menneskers helsetilstand og opplevelse av livskvalitet, samt for barns lek og kognitive utvikling. Grøntområder kan skape grunnlag for forståelse av og engasjement for hvorfor det er viktig å ta vare på natur, og de kan være viktige sosiale møteplasser. Flere studier har funnet at tilgang til grøntområder kan redusere restitusjonstiden etter skade og sykdom.

Fordelingen av vegetasjon og vannveier er også viktig for byens evne til å håndtere klimaendringer og hindre forurensning og støy. Vegetasjon kan bidra til forbedret luftkvalitet og til å regulere lokalklima. Vassdrag og vegetasjon bidrar til den hydrologiske balansen ved å ta opp overskuddsvann.

2.3 Omtale av tilstand og påvirkninger for hovedøkosystemene

2.3.1 Hav og kyst

Norge har store havområder, med et areal på nærmere syv ganger landarealet. Hav og kyst omfatter i denne handlingsplanen marine områder i kystsonen og de norske delene av Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, samt overgangen fra sjø til land langs kysten av Fastlands-Norge og Svalbard. De nordlige delene av Barentshavet og Norskehavet, det vil si havområdene rundt Svalbard og Jan Mayen, omtales nærmere under kap. 2.3.7 Polare økosystemer.

Miljøtilstanden i norske havområder sammenfattes i forvaltningsplanene for havområdene. Barentshavet og Norskehavet har ut fra en helhetsvurdering god miljøtilstand. Nordsjøen og Skagerrak er mye mer påvirket av menneskelig aktivitet, og selv om tilstanden er bedret de siste tiårene, er den fortsatt utilfredsstillende på mange områder. Utfordringene i Nordsjøen og Skagerrak er særlig knyttet til overbeskatning av enkelte fiskebestander, nedgang i sjøfuglbestander, langtransportert forurensning og risiko for akutt forurensning. Både klimaendringer og havforsuring har begynt å påvirke havområdene. Havområdene ved Svalbard preges av store endringer som følge av at havisen har trukket seg tilbake.

Naturindeksen (se boks 2.3) var i 2014 for norske havområder 0,70 for havbunn og 0,72 for vannmassene (pelagisk). Datagrunnlaget er imidlertid mangelfullt og indeksen må tolkes med varsomhet. Naturindeksen viser at det har vært en framgang i flere kommersielle fiskebestander, men tilbakegang for flere sjøfuglarter. Naturindeksen viser også at tilstanden i vannmassene i kystsonen hovedsakelig er god (0,72), med noe redusert tilstand på Sørlandet. For bunnsystemene i kystsonen er dagens tilstand god på Vestlandet (0,70), men noe dårligere på Østlandet, Sørlandet, Midt-Norge og i Nord-Norge (gjennomsnitt på 0,62). Noen arter på bunnen viser dårlig tilstand, for eksempel sukkertare, hummer og enkelte fiskearter. Disse artene var svake mot slutten av 1990-årene, men har senere tatt seg noe opp. For tareskogene er det observert store endringer de siste tiårene både i nord og i sør, i positiv så vel som negativ retning. I Nordland, særlig i de sørlige delene, er tareskogen på vei tilbake, men det er fortsatt store områder i Nord-Norge hvor taren er nedbeitet av kråkeboller.

Sukkertareskog, stortareskog og ålegrasenger er viktige naturtyper i kystsonen med spesielt rikt biologisk mangfold og produksjon. Forekomsten av sukkertare er redusert med åtti prosent langs store deler av Skagerrakkysten, og med førti prosent på Sør-Vestlandet. Dette er vurdert å skyldes en kombinasjon av økte tilførsler av næringssalter og klimaendringer. Store nedbørsmengder på grunn av klimaendringer øker avrenningen av næringssalter og partikler fra land. Temperaturøkning og reduserte lysforhold virker også inn. Sukkertareskog i Skagerrak er vurdert å være sterkt truet, og er den mest truede marine naturtypen i dag. Stortareskogen er i god tilstand langs kysten i Nordsjøen og sørlige deler av Norskehavet opp til og med Sør-Trøndelag. Den har vært kraftig redusert av kråkebollebeiting fra Nord-Trøndelag og lenger nordover langs kysten, men har de siste årene vokst tilbake langs deler av kysten i Trøndelag og Nordland.

Ålegrasengene er i tilbakegang internasjonalt og i en del områder i Norge. Dette knyttes til fysiske inngrep som mudring og nedbygging av kystsonen, samt forurensning. Naturtypen er listet som truet og nedadgående under OSPAR-konvensjonen. Brakksvannsmiljøer er sjeldne og sårbare, med flere truede brakkvannsarter som blant annet dvergålegras.

Det er fortsatt manglende kunnskap for en del vannforekomster i kyst, jf. vannforvaltningsplanarbeidet. Kunnskapen så langt viser at ca. en fjerdedel av vannforekomstene i kystvann har dårligere tilstand enn miljømålet god. Fysiske inngrep, forurensning og fremmede arter er de største påvirkningene i kystvann. Utviklingen i kystvannets miljøtilstand overvåkes under programmet ØKOKYST.

Av de marine naturtypene i dypvannsområder og gruntvannsområder er tolv tatt med i rødlisten for naturtyper, hvorav seks er vurdert som truet. Sukkertareskog er den mest truede naturtypen, med status sterkt truet i Skagerrak og sårbar i Nordsjøen. Norge har mer enn tretti prosent av alle kaldtvannskorallrev (Lophelia) (status sårbar) som er registrert globalt, med spesielt store tettheter i Norskehavet. Samtlige av disse naturtypene har betydning for biologisk mangfold, truede arter eller arter som Norge har et spesielt ansvar for.

Hav og kyst er representert med bare 41 truede arter på Norsk rødliste for arter 2015. Dette omfatter artsgrupper som bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og sjøpattedyr. Det er omfattende mangel på kunnskap om tilstanden for de fleste artene og bestandene av bløtdyr og krepsdyr som ikke høstes kommersielt.

I Norsk rødliste for arter 2015 har ål status som sårbar. Ål var i 2010 vurdert som kritisk truet, men hastigheten i bestandsreduksjonen har avtatt, og den vurderes nå som sårbar. Blålange, pigghå, brugde og vanlig uer vurderes som sterkt truet fordi bestandene har vært i tilbakegang i flere år. Direkte fiske av ål, blålange og vanlig uer tillates ikke. Av de 19 rødlistede fiskeartene er det for øvrig fire truede arter av bruskfisk (haier og skater). Storskate har status som kritisk truet, brugde og pigghå som sterkt truet og håbrann som sårbar. Bifangst er en trussel for disse artene og skal ilandføres for registrering, med unntak av levedyktig håbrann, brugde og silkehai, som skal settes fri. For mange av de øvrige bruskfiskene er det betydelige kunnskapsmangler.

Sjøfugl er den artsgruppen knyttet til det marine miljø som har flest arter med stor nedgang de siste tiårene. Det er 58 regulære arter av sjøfugl i Norge (fastlandet og Svalbard), hvorav 28 er marine hele året. Totalt er 15 av de norske sjøfuglartene truet. De aller største bestandsnedgangene finner vi hos artene lomvi og krykkje, hvor bestandene nå er under 30 prosent av hva de var i begynnelsen av 1980-årene. En arbeidsgruppe bestående av sjøfugleksperter og havforskere har utredet sammenhengene mellom nedgangen i mange av sjøfuglbestandene og tilgangen på næring. Årsakene til nedgangen hos mange sjøfuglbestander er sammensatte, og i mange tilfeller knyttet til indirekte sammenhenger i økosystemene. Endringene og fluktuasjonene i økosystemene i norske havområder påvirker næringsforholdene for sjøfugl, og varmere klima endrer det marine næringsnettet langs kysten og i havet. Disse endringene kan blant annet forskyve forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter mat, som forekomst av fiskeyngel i kyststrømmen. Sjøfugl beiter først og fremst på småfisk (yngel og små stimfisk) og store dyreplankton, som det i liten grad drives målrettet fiske på. Sjøfuglenes næringsgrunnlag påvirkes imidlertid indirekte gjennom fiske på gytebestandene som produserer fiskeyngel, og fiske på større fisk som beiter på de samme næringsemnene som sjøfugl. De viktigste predatorene på fiskelarver, og dermed de viktigste konkurrentene til sjøfugl, er planktonspisende fisk som sild og makrell.

Tareskogene er svært produktive og viktige leveområder for småfisk, og oppvekstområder for sei og kysttorsk. Dynamikken i kystøkosystemene, og spesielt tareskogene, har derfor stor betydning for næringstilbudet til kystnære sjøfugl som ærfugl, måker, terner, teist og skarv. For de store sjøfuglkoloniene nordover langs kysten er næringstilgang i hekkeperioden ofte knyttet til produksjonen av fiskeyngel hos de store fiskebestandene og driften av fiskeyngel og fiskelarver langs kyststrømmen i Norskehavet og Barentshavet.

Næringsmangel gjør også sjøfugl mer sårbare for andre påvirkninger, som predasjon og forurensning. Sjøfugl er også en dyregruppe spesielt utsatt for effekter av marin forsøpling, fordi de spiser plastfragmenter som forveksles med næring. De viktigste endringene i de marine økosystemene som har betydning for sjøfuglenes næringssituasjon er klimaendringer, endringer i fiskeriene, fluktuasjoner i de pelagiske fiskebestandene og endringer i tareskogsystemene.

Innen marine sjøpattedyr finnes det truede arter blant både seler og hvaler. Selarten klappmyss er sterkt truet, mens ringsel og steinkobbe er i kategorien sårbar. Blant hvalene regnes nordkaper som utdødd i Norge, mens grønlandshval er kritisk truet, narhval er sterkt truet og blåhval er oppført som sårbar. Bestandene av hvalross og steinkobbe på Svalbard er vurdert til kategorien sårbar.

De norske ansvarsartene i marint miljø omfatter blant annet 46 arter virvelløse dyr, 15 sjøfuglarter, 10 pattedyr, 29 fiskearter og naturtypedannende alger som stortare og sukkertare.

Klimaendringer og havforsuring ventes å være vesentlige påvirkningsfaktorer framover. Temperaturøkning i havet har allerede ført til endringer i artssammensetning og utbredelse av flere arter, deriblant dyreplankton. Dette kan påvirke næringsgrunnlaget og dermed bestandene av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Økt havtemperatur har også ført til at nye fiskearter har vandret naturlig inn sørfra. Klimaendringer medfører mer ekstremnedbør og økt utvasking av partikler og næringssalter fra land. Transport og frigjøring av miljøgifter, og hvordan miljøgiftene akkumuleres i fisk og andre dyr, kan også bli påvirket av klimaendringer og havforsuring.

Havforsuring innebærer en økning i CO2 og reduksjon av pH i havet og vil blant annet endre løseligheten av kalk. Dette forventes særlig å være negativt for levende organismer som benytter kalk i skjelett og skall, som for eksempel kalkavhengige planteplankton- og dyreplanktonarter, koraller og skjell. Havforsuring kan gi store effekter på økosystemene. Klimaendringer og havforsuring vil hver for seg og samlet påvirke økosystemene og det biologiske mangfoldet. Noen arter og bestander kan dra nytte av endringene, men det forventes at de alt dominerende effektene vil bli negative, spesielt på lengre sikt. Det kan ikke utelukkes større omveltninger i økosystemene, og det er usikkert om noen vil være irreversible. Klimaendringer og havforsuring kommer i tillegg til andre menneskelige aktiviteter som påvirker kyst- og havmiljøet.

Fiskeriene medfører at en fastsatt andel av den fiskbare delen av bestandene tas ut, og er i dag den største menneskeskapte påvirkningen på økosystemene i havet. For mange av de store og kommersielt utnyttede fiskebestandene som makrell, lodde, sild og nordøst-atlantisk torsk er tilstanden god, og uttaket innenfor sikre biologiske grenser. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk har økt sterkt de siste årene, blant annet som følge av ansvarlig forvaltning, og er nå på det høyeste nivået siden målingene startet i 1946. Fortsatt er fiskepresset for høyt for enkelte bestander, som blålange og vanlig uer. Kysttorsken har flere bestander som er genetisk atskilte, og tilstanden er i mange områder relativt dårlig. Økt høsting av leppefisk som brukes som lakselus-spiser i lakseoppdrett, krever mer kunnskap om bærekraftig høstingsnivå. Fiske kan ha effekter på havbunnen og på andre arter enn de som er målet for høstingen gjennom bifangst. Bunnkartlegging har påvist skade på korallrev som følge av bunnredskap.

Figur 2.8 Havets ressurser har vært svært viktig for Norge i flere tusen år. God tilstand i havet og langs kysten er en grunnleggende forutsetning for at også framtidige generasjoner skal kunne høste av disse naturgodene.

Figur 2.8 Havets ressurser har vært svært viktig for Norge i flere tusen år. God tilstand i havet og langs kysten er en grunnleggende forutsetning for at også framtidige generasjoner skal kunne høste av disse naturgodene.

Kilde: Foto: Fredrik Neumann/Felix media

Oppdrettsvirksomhet er en viktig næring langs kysten, men næringen kan påvirke naturmangfoldet blant annet gjennom rømt oppdrettsfisk, overføring av lakselus, samt utslipp av næringssalter, organisk materiale og kjemikalier.

Petroleumsvirksomheten bruker areal til faste installasjoner og medfører operasjonelle utslipp til sjø og luft, risiko for akutt forurensning, samt andre påvirkninger som fysisk påvirkning på havbunnen. Petroleumsvirksomheten kan også påvirke fisk og pattedyr ved seismiske undersøkelser. Driftsutslippene fra petroleumsvirksomheten er strengt regulert og medfører ingen eller liten konsekvens ved normal drift. Det har vært få større akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og det er ikke påvist negative virkninger på miljø eller samfunn som følge av disse utslippene.

Skipstrafikk påvirker naturmangfoldet gjennom blant annet driftsutslipp av olje. Utslipp av ballastvann fra skip kan medføre risiko for introduksjon av fremmede organismer. Ulovlige eller akutte utslipp av olje, uansett kilde, kan påvirke særlig sjøfugl, som er svært sårbare for oljeforurensning, og tilgrise strender. I framtiden ventes økt virksomhet innen bioprospektering, havenergi og mineralutvinning fra havbunnen også å påvirke marine økosystemer.

Utslipp av miljøgifter fra punktkilder på land er redusert, men det er fremdeles tilførsler av miljøfarlige stoffer til havområdene fra virksomhet i havområdene, kyst- og landbasert aktivitet og langtransport gjennom luft- og havstrømmer. Påvirkning fra land er sterkere i Nordsjøen og Skagerrak enn lenger nord. Selv om miljøgiftnivåene i havmiljøet generelt er lave, er det bekymring knyttet til samlet effekt av de ulike miljøgiftene. Her er kunnskapen mangelfull.

Nordsjøområdet har blant de høyeste nivåene av marint søppel i Nordøst-Atlanteren. Marint søppel er et synlig problem i strandsonen, men dette er anslått å være bare om lag 15 prosent av den totale mengden marint søppel i havet. Marint søppel som for eksempel plasttau, fiskegarn og plastposer kan drepe dyr i hav og strandsone som setter seg fast i eller spiser søppelet. Det tar om lag 450 år før en plastflaske brytes ned og til slutt ender som mikroplast. Små plastpartikler, mikroplast, kan spises av både dyreplankton, mindre fisk og andre dyr. Mikroplast kan inneholde uønskede kjemikalier, og miljøgifter i sjøvann kan feste seg til plastpartiklene. Når disse spises av dyr kan miljøgiftene spres videre i næringskjedene, og mikroplasten kan også være skadelig i seg selv. Mikroplast tilføres også havmiljøet via avløp og avrenning fra land, både fra slitasje av plastprodukter som bildekk og fleeceplagg og fordi mikroplast brukes i produkter for eksempel som skrubbemiddel. Kunnskapsbehovet om plastavfall og mikroplast i havet, både hva angår kilder, effekter og tiltak, er stort.

Spredning av fremmede organismer til norske kystfarvann synes å øke, dels som en følge av økt skipstrafikk med utslipp av ballastvann og begroing på skipsskrog. Økt sjøtemperatur gjør forholdene mer egnet for etablering av fremmede organismer. I alt 16 fremmede etablerte arter av fastsittende alger og virvelløse dyr i kystsonen ble i 2012 vurdert til å ha høy eller svært høy risiko for negative økologiske effekter. Risikoen ble vurdert som svært høy for blant annet kongekrabbe, japansk drivtang og stillehavsøsters. For mange av de fremmede organismene er kunnskapen om forekomst og økologiske effekter dårlig.

En bunnlevende art som anses som ny i Barentshavet er snøkrabbe. Snøkrabbe har spredt seg østfra til stadig nye områder i Barentshavet, med størst tetthet i området Gåsbanken på russisk side. Det er vanskelig å si med sikkerhet hvordan snøkrabben har kommet til Barentshavet; om den har kommet som en fremmed art ved hjelp av mennesket, eller om det man ser er en naturlig utvidelse av leveområdet for snøkrabbene i Beringhavet og kysten av Øst-Sibir. Forskerne synes i større grad enn tidligere å mene at snøkrabben har funnet veien til Barentshavet på egenhånd.

Kystområdene er mest intensivt utnyttet av de marine områdene og gjenstand for et bredt spekter av bruk som påvirker naturmangfoldet i varierende grad. Fysiske inngrep, og ødeleggelse av artenes leveområder er nå en stor og økende trussel. Dette gjelder spesielt inngrep i godt beskyttede steder i kystsonen som er attraktive for så vel menneskelig bruk som for biologisk mangfold. Områdene kan ha rike forekomster av alger og virvelløse dyr og være viktige gyte- og oppvekstområder for fisk. Aktuelle fysiske inngrep i strandsonen er blant annet mudring, utfylling og nedbygging i forbindelse med småbåthavner, fritidsboliger, kunstige strender, infrastruktur som veier og kaier, med videre. Fysiske inngrep i sjøbunnen som kan påvirke naturmangfoldet omfatter også blant annet sprengninger for utvidelse av farleder og legging av rørledninger og kabler. Mineralutvinning fra havbunnen kan bli mer aktuelt over tid.

2.3.2 Elver og innsjøer

Hovedøkosystemet, elver og innsjøer omfatter alt ferskvann i Norge, det vil si elver, innsjøer, bekker, dammer, grunnvann og brakkvann. Ferskvann dekker ca. 20 000 kvadratkilometer, tilsvarende seks prosent av Fastlands-Norge.

Fra 1950 til 1990 skjedde det en vesentlig forverring av tilstanden for ferskvann i Norge. Omfattende forsuring av vassdragene i Sør-Norge, store vassdragsreguleringer, økte utslipp av kloakk og avløpsvann rundt tettsteder og byer, gjødselavrenning fra jordbruket og ulike fysiske inngrep førte til reduserte bestander av dyre- og planteliv i ferskvann. I store områder i Sør-Norge er mye av dyrelivet i ferskvann sterkt skadet av forsuring. Skadene på bunndyr og krepsdyr er fremdeles store og situasjonen er ustabil. I 1980-årene var rundt 15 000 fiskebestander tapt eller sterkt skadet som følge av forsuring. Det har siden 1990 vært tegn til bedring, men mange innsjøer er fremdeles fisketomme. Tilstanden for ferskvann er gradvis forbedret de senere år. Forbedringene skyldes en rekke tiltak, herunder redusert tilførsel av sur nedbør, kalking av forsurede vassdrag, tiltak i næringsmiddelindustrien, tiltak for å hindre punktutslipp og diffus avrenning fra landbruket, tiltak i avløpssektoren, samt innstramning i regler for fiske der det anses nødvendig. Positive effekter av tiltak reflekteres i naturindeks for hele landet som nå viser små avvik fra referansetilstand for perioden 1990–2014. Enkelte steder har imidlertid overgjødsling og endringer i leveområder medført negativ utvikling.

Figur 2.9 Påvirkningsfaktorer vann

Figur 2.9 Påvirkningsfaktorer vann

Figuren viser de ti største påvirkningene på overflatevann i Norge.

Den økologiske tilstanden i ferskvann vurderes i dag med bakgrunn i både naturindeksen og vannforskriften. Naturindeksverdien for ferskvann var i 2014 på 0,75 (hvor verdien 1,0, tilsvarer tilstand i et lite påvirket økosystem). Dagens tilstand i ferskvann i Norge viser små, men signifikante avvik fra forventet naturtilstand. Avviket er størst på Sørlandet og deler av Vestlandet, noe som skyldes omfattende og langvarig forsuring. Tilstanden i ferskvann i deler av Østlandet og Midt-Norge er også noe redusert. Dette skyldes først og fremst landbruksforurensninger (overgjødsling) og vassdragsreguleringer i disse regionene. Også på Vestlandet og i Nord-Norge er det vassdragsreguleringer som gir dårligere forhold for det biologiske mangfoldet.

Den første karakteriseringen etter vannforskriften fra 2013 viste at om lag en tredjedel av vannforekomstene ikke har god tilstand, og at nærmere halvparten står i fare for ikke å ha god tilstand i 2021. Det er påvirkninger knyttet til forsuring, avrenning fra jordbruket, overføringer og reguleringer i forbindelse med vannkraft, samt forurensning fra spredt avløp som gir størst risiko for ikke å nå miljømålene etter vannforskriften. Det kan settes tilpassede miljømål for vannforekomster som er sterkt påvirket av fysiske inngrep, for eksempel vannkraftproduksjon. Dette gjør at en større andel av vannforekomstene har eller kan oppnå godkjente miljømål.

Figur 2.10 Tilstand overflatevann

Figur 2.10 Tilstand overflatevann

Figuren viser økologisk tilstand på overflatevann i Norge.

Fortsatt er det betydelige mangler i kunnskapsgrunnlaget for vannforvaltningen etter vannforskriften, selv om kunnskapen er styrket de siste årene.

Fem naturtyper i ferskvann er ifølge Norsk rødliste for naturtyper (2011) truet. I alt 147 av de 2355 truede artene på Norsk rødliste for arter 2015 har ferskvann som sitt hovedhabitat. Hoveddelen av de truede artene er vanninsekter og planter, men på denne listen finner vi også en amfibie-art (damfrosk), samt en fisk (ål) i kategorien sårbar. Arealendringer i nedbørsfeltet eller i artens levesteder er vurdert å være en trussel mot 67 prosent av de truede artene i ferskvann. Forurensning er den nest viktigste påvirkningsfaktoren (påvirker 48 prosent av de truede artene i ferskvann).

Bestandene av laks og annen anadrom laksefisk har siden midten av 1980-årene vært i sterk tilbakegang. Siden 1970 har utviklingen for villaksen vært negativ i hele Nord-Atlanteren. Innsiget av laks til norske elver er redusert med mellom 50 og 65 prosent siden midten av 1980-årene. I Norge har tallet på laksebestander gått kraftig tilbake. Om lag 50 bestander er utryddet eller har så få individer at de står i fare for å bli utryddet. Ifølge Miljødirektoratets lakseregister er om lag 45 prosent av de om lag 400 laksebestandene som er igjen, i svært dårlig eller dårlig tilstand. For å ta vare på villaksen, har det i mange år vært gjennomført en rekke tiltak i Norge. Viktige tiltak er kalking av forsurede laksevassdrag, bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, streng regulering av fisket, samt opprettelse av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag med de begrensninger disse innebærer på blant annet oppdrettsvirksomhet og vannkraft. Som ledd i bevaringsarbeidet er det etablert genbankstasjoner for å sikre de meste truede bestandene. Per i dag er således ca. 40 bestander av laks, 20 bestander av sjøørret og noen sjørøyebestander bevart i levende genbank. Planen er å holde bestandene i genbank inntil truslene mot dem er redusert eller fjernet. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning mener rømt oppdrettslaks og lakselus er de to største utfordringene for villaksen som enda ikke er under tilfredsstillende kontroll, se Prop. 1 S (2014–2015) fra Klima- og miljødepartementet. Overbeskatning utgjør i noen tilfeller også en utfordring, og da særlig i Tanavassdraget.

Sjøørret og sjørøye er utsatt for de samme negative påvirkninger som villaks – til dels i enda sterkere grad. I perioden fra 1993 til 2013 har fangstene av sjøørret endret seg lite fra de første fire til de siste fire årene i perioden på Øst- og Sørlandet, avtatt sterkt på Vestlandet og i Trøndelag og økt i Nord-Norge. Fangstene av sjøørret er omtrent halvert på Vestlandet og i Trøndelag siden årtusenskiftet. Nedgangen var parallell i alle fylker fra Rogaland til Nord-Trøndelag. På grunn av redusert beskatning er bestandsnedgangen ikke så stor som fangststatistikken tyder på. Bestandsnedgangen på Vestlandet og i Trøndelag skyldes trolig forhold i sjøen som økosystemendringer (næringsmangel eller økt predasjon), lakselus og klimaendringer.

Figur 2.11 Norge preges av et stort mangfold av ferskvannsnatur. Her er et eksempel fra Hølera, et vernet vassdrag i Sør-Aurdal.

Figur 2.11 Norge preges av et stort mangfold av ferskvannsnatur. Her er et eksempel fra Hølera, et vernet vassdrag i Sør-Aurdal.

Kilde: Foto: Lars Einar Teien

En rekke forhold er med på å endre våre ferskvannssystemer. Dette omfatter fysiske inngrep (infrastruktur, vannkraftutbygging, forbygning, igjenfylling), forurensing (eutrofiering, forsuring, miljøgifter), introduksjon og spredning av fremmede organismer, samt endringer i klima.

Utnyttelsen av vannressursene til kraftproduksjon har nytte for samfunnet og er en fornybar energikilde uten klimagassutslipp. Samtidig har kraftutbygging bidratt til betydelige endringer av norsk vassdragsnatur. El-sertifikatordningen trådte i kraft 1. januar 2012, og har som mål at Norge sammen med Sverige innen 2020 skal bygge ut elektrisitetsproduksjon av fornybare energikilder tilsvarende 28,4 TWh. Norske forbrukere skal finansiere 13,2 TWh og svenske forbrukere 15,2 TWh, uavhengig av om produksjonen kommer i Norge eller Sverige. Dette vil stimulere til økt utbygging av kraftverk i norske vassdrag de kommende årene. Vannkraftutbygginger fører til endringer i vassdragene, som igjen kan føre til ulike grader av forringelse av leveområder. Eksempler på dette er blant annet vandringshindre, redusert vannføring, redusert areal dekket av vann, endring av vanntemperatur og redusert produksjon av næringsstoffer. Dette påvirker arter og bestander som er nært knyttet til elver og innsjøer eller det nærliggende vassdragsmiljøet.

Inngrep i form av veier, drenering (ikke bare knyttet til landbruk, men generelt) og igjenfylling påvirker spesielt mindre vannforekomster (dammer, bekker), og har ført til at mange slike forekomster har forsvunnet eller blitt mer isolert. Påvirkning i form av forurensning omfatter punktkilder, diffus avrenning og langtransporterte forurensninger som bidrar til forsuring, overgjødsling og spredning av miljøgifter. Tålegrenser for forsuring av ferskvann er overskredet for minimum åtte prosent av Norges landareal. Det er særlig områder på Sør- og Vestlandet som er påvirket av forsuring. Innenfor jordbruk, kommunalt avløp og industri har det vært gjennomført en rekke tiltak for å redusere utslippene av næringssalter de siste 20–30 årene. Dagens utslipp er likevel så store at de har betydning for vannkvaliteten. Jordbruk og avløp er viktige kilder for overgjødsling i elver og innsjøer. Innsjøsedimentene i store deler av Sør-Norge er forurenset av bly, kvikksølv og kadmium. Disse miljøgiftene er først og fremst tilført gjennom langtransporterte luftforurensninger, og tilførslene er i ferd med å avta. Det er generelt liten fare for at de nivåene som nå måles er skadelige for planter og dyr. Unntaket er kvikksølv, som viser liten endring siden 1995 og som dessuten kan oppkonsentreres i næringskjedene, blant annet med høye konsentrasjoner i ferskvannsfisk. Samtidig er det mangelfull kunnskap om mengder og biologiske effekter av nye typer miljøgifter, som for eksempel brommerte flammehemmere.

Klimaendringer vil kunne endre naturmangfoldet i elver og innsjøer, blant annet gjennom forsterket effekt av eutrofiering, økt nedbør og erosjon (som påvirker hydromorfologiske egenskaper og vannkjemi), økt temperatur, samt økt etablering og spredning av fremmede organismer. Fremmede organismer er et økende problem i vann og vassdrag. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, signalkreps og vasspest er eksempler på arter som kan ha negativ påvirkning på økosystemene i ferskvann. I tiden framover vil trolig forsuring og eutrofiering stabilisere seg på dagens nivå eller avta, forutsatt at dagens tiltak opprettholdes eller forsterkes. Også introduksjon av fiskearter som finnes naturlig i deler av landet kan få store konsekvenser hvis de introduseres til vann og vassdrag utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Dette gjelder blant annet ørekyte, gjedde og mort.

2.3.3 Våtmark

Våtmark omfatter all myr, kilde, flommark, elvedeltaer og annen oversvømt mark, og dekker ca. ti prosent av Norge. Myr er landområder med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. Kilder er arealer der grunnvann kommer opp i dagen. Flommark finnes langs elver, bekker og innsjøer, og spesielt store arealer finnes ved de store vassdragene med betydelig vårflom. Et delta er et område med både vann og landområder omkring munningen av en elv der landområdene består av store avleiringer av materiale elva har fraktet med seg.

Naturindeks for våtmark viser at tilstanden for våtmark i Norge har hatt en jevn, svakt nedadgående utvikling fra 1990 til 2014, med indeksverdier mellom 0,5 og 0,6. Økt bruk av myrarealene til andre formål, spesielt på Sør-Vestlandet, Sørlandet og Østlandet, er årsak til mange av de observerte reduksjonene i tilstand i lavlandet. Grøfting er den enkeltfaktoren som har ført til størst endring. Grøfting og tørrlegging av myrene gir dårligere levekår for fuktelskende arter. Høgmyrer (hvelvede myrer bygd opp over en lang tidsperiode gjennom akkumulering av torv) er flere steder er helt borte fra landskapet.

Figur 2.12 Våtmarksnaturen er svært mangfoldig. Myrområdenes trolske stemning har gitt inspirasjon til en rik skatt av eventyr og sagn. I tillegg er de svært viktige karbonlagre og flomdempere i en tid med klimaendringer. Her fra Bittermarka i Trysil.

Figur 2.12 Våtmarksnaturen er svært mangfoldig. Myrområdenes trolske stemning har gitt inspirasjon til en rik skatt av eventyr og sagn. I tillegg er de svært viktige karbonlagre og flomdempere i en tid med klimaendringer. Her fra Bittermarka i Trysil.

Kilde: Foto: Jan O. Kiese

I Norge er minst en tredjedel av myrene under skoggrensen drenert de siste hundre år. Kraftutbygginger med mer har også medført store reduksjoner av arealet av myr og naturlig flommark. En del av myrene har blitt brukt til utmarksbeite og utmarksslått. Denne aktiviteten har opphørt, og myrene gror igjen. Den økte nitrogentilførselen fra forurenset nedbør gir også gjengroing, spesielt i Sør-Norge. I elvedelta er det gjort store inngrep i forbindelse med utbygging av byer og industri.

På Norsk rødliste for naturtyper 2011 står det oppført 16 naturtyper i våtmark, hvorav 9 er vurdert som truet. Påvirkningsfaktorer varierer med naturtype og geografi. De viktigste påvirkningsfaktorene er grøfting (myr), oppdyrking, skogplanting og økt skogproduksjon, samt ulike typer inngrep. For kroksjøer er eutrofiering og elveforbygninger som medfører at slike ikke nydannes lenger, sentrale påvirkningsfaktorer. For deltaområdene er nedbygging og utfylling i forbindelse med tettstedsutvikling og industriutbygging viktige faktorer.

I alt 183 truede arter har våtmarker som sitt hovedleveområde. De største gruppene er biller, karplanter, moser, tovinger og sommerfugler. Endret arealbruk er vurdert å være den største påvirkningsfaktoren for hele 81 prosent av de truede artene som lever i våtmarksområder. Dette henger sammen med at våtmarker og flommarker i lavlandet er sterkt utsatt for nedbygging. Forurensning påvirker 10 prosent av artene. Klimaendringer, beskatning og fremmede arter er påvirkningsfaktor for noen få arter. Rikmyr er den myrtypen med flest arter og flest truede arter. Våtmarker er viktige hekkeområder for fire av de åtte norske fugleartene som er med på den globale rødlisten. Disse fire er dverggås, dobbeltbekkasin, storspove og svarthalespove. Bestanden av dverggås har de senere årene minket sakte men sikkert, og de senere årene har bestanden av dverggås vært på bare 15–25 par i Finnmark.

I framtiden vil klimaendringer med høyere temperaturer og endrede nedbørsforhold kunne bidra til gjengroing og avsmelting av palsmyrene i Finnmark. Fremmede arter ser foreløpig ut til å være en marginal påvirkningsfaktor i myrområder. Men dette kan bli et økende problem, blant annet på næringsrike myrkanter, i kilder og på flommark. Grøfting kan på ny bli en reell påvirkningsfaktor, som følge av ønsker om nydyrking og skogreising. Effektene av tidligere inngrep vil vise seg i et langt tidsperspektiv i form av gjengroing og uttørking. For elvedeltaer og andre flommarkstyper vil trolig påvirkning i form av nedbygging og etablering av fremmede arter fortsatt øke i omfang.

2.3.4 Skog

Skog omfatter alt tresatt areal, inkludert fjellbjørkeskog, og er definert som arealer som har kronedekning på mer enn 10 prosent og hvor trær kan bli minst fem meter høye. Også arealer som midlertidig, for eksempel på grunn av hogst, brann eller vindfall, ikke når en slik kronedekning eller trehøyde, regnes som skog. Skog dekker ca. 122 000 kvadratkilometer, tilsvarende ca. 37 prosent av Norge unntatt Svalbard. Skogarealet i Norge er økende, selv om det settes av arealer til hyttefelt, boliger, veier og andre utbyggingsformål. Dette skyldes først og fremst gjengroing av tidligere dyrket areal og gjengroing etter seterdrift i høyereliggende strøk.

Skogen er den naturtypen i Norge med flest arter, og det er derfor ikke overraskende at mange rødlistearter finnes her. Av totalt 2355 truede arter på rødlista lever 1122 arter (48 prosent) utelukkende eller delvis i skog. Mange av disse artene er spesialister knyttet til bestemte livsmiljø. Edelløvskogen utgjør for eksempel omtrent 1 prosent av skogen i Norge, men mer enn halvparten av mykorrhizasoppene på rødlista har edelløvskog som sitt viktigste leveområde. I skog er det flest truede arter innenfor artsgruppene sopp (353 arter), biller (230 arter), tovinger (128 arter) og lav (124 arter). Disse er alle artsgrupper med et høyt antall skoglevende arter.

Tilstanden i skogen i Norge er preget av den historiske betydningen skog som råstoff har hatt gjennom mange hundre år. På 1800-tallet var skogprodukter en av de viktigste eksportartiklene fra Norge, og man begynte å bli bekymret for konsekvensene av lang tids overavvirkning. Dette førte til at man i 1920 etablerte et opplegg for overvåking i skog (Landsskogtakseringen) som grunnlag for ny politikk på området. Siden denne overvåkingen startet, er stående kubikkmasse omtrent tredoblet og den årlige tilveksten er økt med rundt 130 prosent.

Figur 2.13 Skogen er levested for mer enn halvparten av alle kjente arter i Norge. Sopp, lav og insekter er de største gruppene. Mange lever på gamle eller døde trær, som her i Vassfaret.

Figur 2.13 Skogen er levested for mer enn halvparten av alle kjente arter i Norge. Sopp, lav og insekter er de største gruppene. Mange lever på gamle eller døde trær, som her i Vassfaret.

Kilde: Foto: Kristin Thorsrud Teien

De naturkvalitetene som er mest kritiske for biologisk mangfold i skog, er spesielle miljøforhold som gunstig klima, berggrunn og topografi, samt gammel skog, store og gamle trær, død ved og skogbrann. Død ved er viktig for svært mange arter. I Norge er ca. 6000 arter knyttet til død ved, hvorav ca. 3000 er insekter. Det er ikke bare stående volum og tilvekst som nå har en positiv utvikling, men også elementer som er viktige for det biologiske mangfoldet. Mange skoglevende arter er avhengige av døde trær, og ifølge Landsskogtakseringen øker mengden død ved i Norge med ca. 3 prosent hvert år. Total mengde død ved er beregnet til å være rundt 90 millioner kubikkmeter, noe som utgjør i gjennomsnitt rundt 12 kubikkmeter per hektar, men dette er fremdeles langt lavere enn i naturskogen. Mengden død ved i boreal naturskog er på 60–120 kubikkmeter per hektar. Det er beregnet at norske skoger i gjennomsnitt har cirka 20 prosent mer død ved per hektar enn skogene i Sverige, og cirka 65 prosent mer enn skogene i Finland.

Bestandsskogbruket ble introdusert i Norge fra 1930 til 1950, noe som har bidratt til å prege den skogstrukturen vi har i dag. Avvirkningen var tidligere mye basert på såkalt plukkhogst der man avvirket de trærne som egnet seg best som tømmer for salg og eksport, som regel de største trærne. Statistikk over eksport av tømmer kan finnes i skoghistoriske opptegnelser fra lang tid tilbake. Glisne, uthogde skoger for mer enn hundre år siden er derfor i stor grad opphavet til den eldste skogen vi har i dag, og er ofte det vi karakteriserer som «naturskog» med en viss grad av sjikting, gamle trær og død ved. Bestandsskogbruket med hogstflater, plantefelt og skogsveger former skoglandskapet og fører til mer ensartethet med tanke på aldersfordeling og struktur. Dette er imidlertid avhengig av hvilken skala man vurderer arealene etter. Små hogstflater gir eksempelvis en mer fragmentert struktur og større lokal variasjon enn store hogstflater.

Utenlandske treslag er brukt i noen grad i kyst- og fjellstrøk fordi disse har tålt klimaet bedre. Utenlandske treslag kan ha uheldige effekter på stedegent biologisk mangfold dersom de sprer seg. Utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål er regulert i egen forskrift etter naturmangfoldloven, som krever at konsekvenser for naturmangfoldet blir vektlagt ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Spredning fra eldre utplantinger av utenlandske treslag utgjør også en utfordring. Utenlandske treslag utgjør i dag om lag en prosent av det totale tømmervolumet i norske skoger.

På landsbasis er den gjennomsnittlige naturindeksverdien for skog beregnet til 0,37 i 2014 (der referanseverdien 1,0 representerer et lite påvirket økosystem). Naturindeksen viser en forbedring siden 1990-årene. Den bygger på i alt 87 indikatorer (arter og livsmiljøer), herunder utvalgte miljøelementer i skog som er viktige for rødlistearter (Miljøregistreringer i Skog, MiS) basert på data fra Landskogtakseringen. Indikatorer for gamle trær og død ved bidrar relativt mye til det lave tilstandsnivået, mens indikatorer for mengde død ved, hjortedyr og blåbær bidrar i stor grad til økende trend. Landskogtakseringen viser at forekomsten av død ved har økt med drøye 50 prosent i perioden 1996 til 2010 (fra en total mengde på 61 millioner kubikkmeter i 1996 til ca. 93 millioner kubikkmeter i 2010).

Historisk har utbredelsen og størrelsen på bestandene av ulv, bjørn, gaupe og kongeørn i skog vært langt større enn i dag. Årsaken til reduksjonene i rovviltbestandene har vært en styrt overbeskatning. I dag er kongeørn, brunbjørn og ulv fredet. Gaupa er ikke totalfredet. Bestandsstørrelsene er i hovedsak regulert av de nasjonale bestandsmål Stortinget har fastsatt. Foruten kvotejakt og lisensfelling, påvirkes rovviltbestandene blant annet av påkjørsler og ulovlig avliving. Ulv i Skandinavia har et høyt innavlsnivå, noe som truer levedyktigheten til bestanden.

Skog har et rikt og variert naturmangfold. Vi regner med at ca. 60 prosent av de kjente artene i Fastlands-Norge er knyttet til skog. Artsmangfoldet skyldes i stor grad skogens tredimensjonale oppbygning, med mye variasjon i strukturer, levesteder og miljø. Vi finner åtte truede naturtyper i skog på Norsk rødliste for naturtyper 2011. I tillegg er 12 naturtyper vurdert som nær truet. Ifølge Norsk rødliste for arter 2015 lever ca. 1122 truede arter i skog. Av disse er om lag 975 antatt å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til skogbruksaktivitet. Det er særlig hogst som er antatt å kunne være en negativ faktor for mange arter, men også treslagsskifte og skogsveger er antatt å kunne påvirke mange arter negativt.

Fordi skogbrukstiltak kan medføre negativ miljøpåvirkning, har man gjennom lang tid utviklet ulike miljøhensyn i skogpolitikken og standarder for det praktiske skogbruket. Statistikk fra Landsskogtakseringen viser økende volum av trær i alle dimensjoner og aldersklasser for både granskog, furuskog og løvskog. Målinger de seneste årene viser også at mengden død ved øker i norsk skog. Selv om mengden gamle trær og død ved er lav sammenlignet med i urørt skog, legger økningen i død ved på sikt grunnlaget for en positiv utvikling for mange rødlistearter i skog. Antall truede skoglevende arter er størst for artsgruppene sopp, biller, tovinger, lav og sommerfugler. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for de truede artene i skog fra 2010 til 2015. En stor del av de truede artene i skog er avhengige av spesielle kvaliteter av død ved, som for eksempel grove dimensjoner og ulike nedbrytingsstadier. I tillegg er andel egnede leveområder i landskapet viktig. Dette gjelder både for fugl, for diverse eiketilknyttede rødlistearter av lav, sopp og moser, for vedlevende biller i skog og for vedlevende sopp i skog. Landsskogtakseringen viser at det blir mer død ved, også av grove dimensjoner og i ulike nedbrytningsstadier.

Boks 2.4 Hjortevilt i skog

Bestandene av hjortevilt i skog (elg, hjort og rådyr) har i etterkrigstida vokst kraftig. Fra felling av om lag 3 000 elg, 600 hjort og 300 rådyr i 1945, er det de siste årene felt om lag 35 000 elg, 35–40 000 hjort og 25–30 000 rådyr hvert år. I dag ligger bestandene av hver art på nasjonalt nivå rundt 120 000–130 000 elg, 150 000–200 000 hjort og 150 000 rådyr. Flere tetthetsavhengige effekter er observert i norske hjorteviltbestander, blant annet lavere overlevelse hos kalver, senere fruktbarhet, lavere kroppsvekt og tidlig aldring hos hanndyr. Også deler av det øvrige viltet i skogen har vist betydelige endringer i bestander de seinere år. Bestandene av skogsfugl og hare har av ulike årsaker falt dramatisk de siste tretti årene. Sannsynligvis kan både klimaendringer, arealendringer og sykdom være medvirkende faktorer.

2.3.5 Kulturlandskap og åpent lavland

Kulturlandskap og åpent lavland omfatter dyrkede områder (åker), ekstensivt drevne områder (gamle kulturmarker) og andre naturtyper i åpent lavland som faller utenfor de to første kategoriene (se figur 2.1). Hovedøkosystemet omfatter både naturtyper som er formet av langvarig bruk, og naturtyper som ikke er det. Andre naturtyper i åpent lavland er en samlebetegnelse på annen natur under skoggrensen som på grunn av tynt jordsmonn, ras og andre forstyrrelser ikke vokser til med skog. Naturtyper som hører hjemme her, er ikke kulturbetingede.

Kulturlandskap er alt landskap som er påvirket av menneskenes aktivitet gjennom tidene. Begrepet kulturlandskap brukes ulikt i forskjellige sammenhenger. I denne sammenheng brukes begrepet kulturlandskap om jordbrukets kulturlandskap. De ekstensivt drevne arealene omfatter blant annet kystlynghei, artsrike enger og beite- og slåttemark. Dyrkede arealer er konsentrert i de områdene av Norge som har dyrkbar jord (ca. tre prosent av landarealet), og omfatter områder som har blitt tilrettelagt for kjøring med traktorer og andre landbruksmaskiner. Typiske kjennetegn for intensivt dyrkede arealer er at jorda er drenert og ryddet for blokker og stein. Ofte er også bergknauser og større steiner sprengt bort, bekker lagt i rør og mindre hauger og bakker jevnet ut. De naturgitte forholdene i ulike deler av landet har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse.

Kulturlandskapet er et resultat av mange generasjoners bosetting og ressursutnytting. Som følge av dette har det oppstått både helt kulturbetinget vegetasjon og naturtyper som bare er mindre kulturpåvirket. Kontinuerlig bearbeiding av jord og skog har resultert i en mosaikk av åker og eng, innmark og utmark, slåttemark og kystlynghei, bygninger og kulturminner som steingjerder og veier. Endringer i jordbruksdriften over tid har gitt et kulturlandskap preget av både elementer fra historisk bruk og moderne driftsmetoder. Mange av artene som lever her, er kulturbetingede, det vil si at de trenger menneskelig påvirkning i form av skjøtsel for å overleve.

Figur 2.14 Slåttemark er en artsrik naturtype i tilbakegang. Den opprettholdes bare ved slått. Slåttedag i Færbygda i Stjørdal.

Figur 2.14 Slåttemark er en artsrik naturtype i tilbakegang. Den opprettholdes bare ved slått. Slåttedag i Færbygda i Stjørdal.

Kilde: Foto: Sissel Rübbert

Påvirkningen fra jordbruk på naturmangfoldet kan være både gunstig og ugunstig. Alminnelig jordbruksdrift bidrar til å holde landskapet åpent ved beiting, dyrking og slått. Ulike driftsformer og utnytting av arealer gjennom jordbruksaktivitet har gjennom århundrer skapt et mangfold av naturtyper og leveområder for arter. Jordbruksdriften kan også påvirke naturmangfoldet negativt gjennom omlegging av driftsformer, bruk av plantevernmidler, avrenning til vassdrag og kyst og utslipp til luft.

Den gjennomsnittlige tilstanden for biologisk mangfold i ekstensivt drevne arealer (omtalt som åpent lavland i Naturindeks), er sterkt redusert siden 1950, og har i 2014 en samlet naturindeksverdi på 0,47 (sammenlignet med en referanseverdi på 1,0, som representerer et økosystem i god hevd). Områder med dyrkede arealer inngår ikke i naturindeksen fra 2014. Data fra overvåkningsprogrammet 3Q viser at jordbruksarealet går tilbake, blant annet gror en del ekstensive grasmarksarealer igjen med trær og busker. Gjengroing av norske landskap er etter 1950 i stor grad forårsaket av strukturendringer i norsk landbruk, slik som intensivert drift, økt mekanisering og økt produksjon i jordbruket. Opphør i bruk og skogplanting har også bidratt betydelig til gjengroing. Gjengroing kan ha konsekvenser for arter og naturtyper som er avhengig av ekstensiv jordbruksdrift. En rekke virkemidler i jordbruket er innrettet for å ivareta det biologiske mangfoldet og naturtyper i kulturlandskapet, der tilskudd som stimulerer til beitebruk kan spille en viktig rolle.

Om lag femti prosent av de truede artene på Norsk rødliste for arter 2015 er knyttet til kulturlandskap og åpent lavland. De fleste av disse lever på arealer som drives tradisjonelt og ekstensivt (kulturmark og kystlynghei). Opphør av bruk og gjengroing er den største påvirkningsfaktoren for de fleste truede arter i kulturlandskap, mens intensiv jordbruksdrift er en viktig påvirkningsfaktor for andre. Mange truede sopparter kan forsvinne etter bare et år med kunstgjødsling. Det har i lengre tid også vært en nedgang for fuglearter som er knyttet til jordbrukslandskapet.

Vi finner 16 naturtyper i kulturlandskap og åpent lavland på Norsk rødliste for naturtyper 2011.3

Figur 2.15 Kulturlandskap og åpent lavland

Figur 2.15 Kulturlandskap og åpent lavland

Figuren viser hva hovedøkosystemet kulturlandskap og åpent lavland omfatter i denne meldingen.

Andre påvirkninger på naturmangfoldet er utbygging av infrastruktur, energitiltak, industrivirksomhet og bolig. Kommunene rapporterte at det i 2012 ble omdisponert 6567 dekar dyrka mark til andre formål enn landbruk (KOSTRA). Omdisponering bidrar til fragmentering av leveområder samtidig som det øker nydyrkingspresset på andre arealer. Fragmentering av kulturlandskapets naturtyper reduserer økologiske nettverk og naturlige korridorer.

En annen faktor som kan påvirke kulturlandskap og åpent lavland, er spredning av fremmede skadelige organismer. Fremmede organismer sprer seg eksempelvis langs vassdrag, ved flytting av jord eller ved forvilling av planter fra hager og parkanlegg. Bedre levevilkår som følge av varmere og mer fuktig klima er også med på å gi en økt spredning av slike organismer. For enkelte kulturlandskap vil dette kunne innebære en gjengroing dersom disse ikke skjøttes og holdes i hevd. Slik gjengroing fører ikke alltid til en restituering av en tidligere naturtilstand, men kan få som konsekvens at artssammensetningen og de økologiske funksjonene i kulturlandskapet endres og får et sterkere preg av fremmede organismer. Flere truede naturtyper er allerede i dag negativt påvirket av fremmede organismer (sanddynemark, åpen grunnlendt kalkmark, kulturmarkseng).

Truslene for andre naturtyper i åpent lavland enn de som er kulturbetingede, varierer fra erosjon (jordpyramide) til nedgang i fuglebestand (fuglefjell), utbygging, slitasje (åpen kalkmark) og bakkeplanering (ravinedal og leirskredgrop).

2.3.6 Fjell

Fjell omfatter alt areal over og nord for skoggrensen, unntatt myr, våtmark og ferskvann. Fjell dekker ca. 119 000 kvadratkilometer, tilsvarende ca. 30 prosent av Fastlands-Norge.

Naturindeksen for fjell fra 2014 hadde en verdi på 0,62 (sammenlignet med en referanseverdi på 1,0, som representerer et lite påvirket økosystem). I perioden 1990 til 2014 har verdien variert med en svak nedgang i 2014 sammenlignet med 1990. Mange fuglearter inngår i naturindeks for fjell, og lirype, fjellrype og lappspurv bidrar mest til nedgangen. Endring i arealbruk (slik som økt kraft-, veg- og hyttebygging og nedlagt seterdrift) og klimaendringer er de viktigste påvirkningene.

Boks 2.5 Utvikling i jordbruket på 1900-tallet

Jordbruket har gjennomgått omfattende endringer de siste tiårene. Ny teknologi og nye produksjonsmetoder har lagt til rette for redusert arbeidsforbruk, større ytelser og nye produkter. Med introduksjonen av mineralgjødsel tidlig på 1900-tallet ble det mulig å skille plante- og husdyrproduksjon, og store områder med lagelig klima, særlig på Østlandet og i Trøndelag, kunne gå over til mer åkerbruk og bidra til økt selvforsyning av korn. I disse landsdelene ble husdyrholdet kraftig redusert. Vi har sett en utvikling fra allsidig produksjon over hele landet til en spesialisering av produksjoner, både på foretaks- og regionsnivå. I løpet av de siste femti årene har arbeidsforbruket i jordbruket blitt redusert med nesten åtti prosent, mens produksjonen har økt med nesten sytti prosent.

Produktivitetsveksten i jordbruket har samtidig ført til endringer i tradisjonelle driftsmønstre. De minst produktive og mest utilgjengelige arealene har naturlig nok gått ut av produksjon. I sentrale strøk har by- og tettstedsvekst skapt press for å omdisponere landbruksarealer til andre formål. Endringer i driftsmåter, for eksempel overgang fra slått til beite, påvirker levevilkårene for arter som er tilpasset tradisjonell jordbruksdrift.

En regner med at påvirkningene på naturmangfoldet i fjellet er økende. Planter og dyr i fjellet er tilpasset ekstreme miljøbetingelser, og det er lite som skal til før forstyrrelser får negative konsekvenser for naturmangfoldet. Kunnskapsgrunnlaget om tilstanden generelt for landskap og naturtyper i fjell er mangelfullt, noe som blant annet skyldes at naturtypekartlegging er gjennomført kun for en mindre andel av arealene. For landskap er kunnskapsgrunnlaget preget av at vi har manglet standardisert kartleggingsmetodikk.

Figur 2.16 Artene som lever i fjell er tilpasset karrig natur og røffe klimaforhold. Høsting og annen bruk av fjellets ressurser har lang tradisjon. I dag har fjellet stor betydning også for friluftsliv og reiseliv, som her i Trollheimen.

Figur 2.16 Artene som lever i fjell er tilpasset karrig natur og røffe klimaforhold. Høsting og annen bruk av fjellets ressurser har lang tradisjon. I dag har fjellet stor betydning også for friluftsliv og reiseliv, som her i Trollheimen.

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Til tross for at store deler av fjellet er uten tekniske inngrep, er arealinngrep og endringer i arealbruk i dag de største påvirkningsfaktorene på naturmangfold i fjellet. En del arealer er preget av endret arealbruk, særlig som følge av opphør av beite av husdyr og slutt på tradisjonell seterdrift. Gjennom de siste tiårene har det skjedd store fysiske inngrep i mange fjellområder.

Tall fra Miljødirektoratet viser en reduksjon på 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur, tilsvarende 0,2 prosent av Norges areal, i perioden 2008–2012. Omlag 45 prosent av Norges areal (unntatt Svalbard og Jan Mayen) var per januar 2013 definert som inngrepsfritt. De viktigste årsakene til reduksjonen var veibygging, spesielt i skogbruket, og energiproduksjon og energitransport. De energirelaterte inngrepene er knyttet til bygging av veier, kraftlinjer og vind- og vannkraft. En del av bortfallet skyldes også alpinanlegg og hyttebygging i fjellnære områder med tilhørende infrastruktur. De viktigste konsekvensene for naturmangfold er knyttet til direkte tap av naturtyper og leveområder gjennom arealbeslag, indirekte tap av leveområder gjennom forstyrrelses- og unnvikelseseffekter, barriereeffekter som påvirker vandring og spredning, samt økt dødelighet hos enkelte artsgrupper av fugl som følge av at de får strøm gjennom seg (elektrokusjon) eller kolliderer med faste installasjoner (for eksempel strømmaster og vindmøller).

Hyttebygging medfører årlig nedbygging av betydelige arealer med fjellnatur. Særlig fjellområder i nærheten av de større byene er under press fra hyttebygging med veier og annen tilhørende infrastruktur. Det ble i 2013 gitt igangsettingstillatelse for nærmere 6300 nye hytter i Norge. Det er noe lavere enn de tre foregående årene, men om lag 2,5 ganger så mange som i 1980-årene. Det er særlig de typiske hyttekommunene i innlandet i Sør-Norge som har hatt stor vekst. Mellom 2009 og 2013 var det en økning på 19 000 hytter i Norge, og totalt finnes det i dag om lag 413 000 hytter og sommerhus i Norge. Økt motorferdsel er også en viktig påvirkningsfaktor for naturmangfoldet i fjellet.

I Norsk rødliste for naturtyper (2011) er en naturtype i fjell vurdert som truet, nemlig naturtypen grotter (VU).4 I Norsk rødliste for arter 2015 er 87 arter i fjellet vurdert som truet. Seks av dem er kritisk truet. Tidligere var et flertall av de truede artene i fjellet rødlistet fordi de var fåtallige. I rødlista for 2015 er derimot en overvekt av de truede artene rødlistet som følge av en nedgang i bestanden. Klimaendringer er trolig en viktig forklaring på bestandsnedgangen. En rekke andre arter går også tilbake, men er ikke truede pr. i dag. Studier av 14 fuglearter i fjellet viser at om lag 80 prosent har gått tilbake i de skandinaviske fjellene i løpet av 2000-tallet. Hele 9 av de 14 fugleartene som ble fulgt har gått betydelig tilbake, og gjennomsnittlig bestandsnedgang var på 30 prosent i perioden 2002–2012. Bestandsnedgangen er trolig klimarelatert.

I fjellet finner vi ansvarsarter som blant annet villrein, jerv, fjellrype og jaktfalk. Norge forvalter de siste livskraftige bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Villreinen er utryddet og erstattet med tamrein nord for de sørligste delene av Sør-Trøndelag. Villreinen har et spesielt stort krav til areal, og fragmentering og menneskelige inngrep har medført at de norske villreinstammene i dag er fordelt på 23 mer eller mindre atskilte arealer i Sør-Norge. Høy villreinbestand sammenlignet med beitegrunnlaget førte i 1950- og 60-årene til at situasjonen var svært dårlig i flere fjellområder i Sør-Norge. Bestandsforvaltningen av villrein er i dag under god kontroll og tilpasset beiteressursene. Fragmentering av beiteområdene og økte forstyrrelser på grunn av arealinngrep og ferdsel, særlig i viktige trekkorridorer, gjør imidlertid situasjonen vanskelig for villreinen i flere viktige områder som Setesdalsheiene, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane og Snøhetta.

Jervens forekomst i Norge er på grunn av menneskelig påvirkning hovedsakelig begrenset til fjell. Arten er sterkt truet, og bestandsstørrelsen er i hovedsak regulert av de nasjonale bestandsmål Stortinget har fastsatt. Disse innebærer at vi skal ha 39 årlige ynglinger av jerv. Som for store rovdyr ellers i landet, er det store konflikter knyttet til tap av sau og tamrein til jerv.

Vi ser effekter av klimaendringer på fjelløkosystemet allerede i dag. Klimaendringer er den viktigste påvirkningsfaktoren på truede arter i fjellet. I alt 44 truede arter (51 prosent) er antatt å være negativt påvirket av klimaendringer. Smågnagerne er selve motoren i fjelløkosystemet, og bestandssvingningene blir i stor grad styrt av ulike klimafaktorer. Villreinens tilgang på mat blir også påvirket av klimavariasjoner. Mildere og fuktigere vinterklima kan føre til nedising og utilgjengeliggjøring av vinterbeite. Dette kan føre til nedsatt kondisjon og økt dødelighet, og øke villreinens behov for bruk av randområder der tilgangen er begrenset av menneskeskapte barrierer. Klimaendringer vil også trolig påvirke artssammensetningen i fjellet i økende grad. Antall arter vil kunne øke, samtidig som de særegne artene kan bli fortrengt. Fremmede organismer er per i dag ikke regnet som en stor trussel mot naturmangfold i fjellet, men ved klimaendringer kan dette endre seg. Fjell er mindre utsatt for spredning av fremmede organismer, fordi få fremmede arter som har etablert seg i Norge, kommer fra områder med sammenlignbare klima- og næringsforhold.

Boks 2.6 Smågnagerne: Fjellets motor

Manglende eller dårlige lemenår i mange fjellområder de siste 20 årene skyldes delvis at det i milde vintre ikke danner seg et luftrom mellom snøen og bakken der lemen kan overleve og reprodusere. Arter som er avhengige av regelmessige smågnagerår, for eksempel fjellrev og en rekke rovfuglarter, blir sterkt påvirket når toppårene for smågnagere uteblir. I fravær av smågnagere blir rype hardere beskattet, og vi får nedgang i rypebestanden. Regelmessige smågnagersykluser med gode toppår, er den mest grunnleggende forutsetningen for levedyktige bestander av fjellrev. Endringer i smågnagersykluser sammen med økt utbredelse av rødrev i høyfjellet, er det som i størst grad påvirker den kritisk truede fjellrevens overlevelse.

2.3.7 Polare økosystemer

Polare økosystemer omfatter landområdene nord for den arktiske skoggrensen, samt hav- og kystområder med arktisk klima. I områder under norsk jurisdiksjon inkluderer dette Svalbard og Jan Mayen, det nordlige Barentshavet og det nordvestlige Norskehavet. De nordligste kyststrøkene i Finnmark har også et arktisk klima.

Miljøtilstanden i den norske delen av Arktis er i dag god. Økosystemene i Arktis har en lav grad av påvirkning fra arealbruk og naturinngrep. De faktorene som påvirker dagens tilstand mest, er klimaendringer og gjenværende effekter av tidligere tiders overbeskatning. Påvirkningen på arktiske økosystemer og arter som følge av klimaendringer øker raskt, og global oppvarming er den klart største trusselen mot naturmangfoldet i Arktis.

På Svalbard og Jan Mayen er påvirkningen av arter og økosystemer som følge av ferdsel og annen lokal aktivitet fortsatt moderat. Samtidig øker ferdselen og aktiviteten på Svalbard og i de nordlige delene av Barentshavet, og med det potensialet for negativ påvirkning. Enkelte arter påvirkes også negativt av langtransporterte miljøgifter, og havforsuring forventes å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor i de arktiske marine økosystemene.

Det er fortsatt høye nivåer av polyklorerte bifenyler (PCB) og andre miljøgifter i artene på toppen av de marine næringskjedene i den norske delen av Arktis. Dette skyldes i hovedsak langtransportert forurensning. Generelt er nivåene av PCB synkende, men negative effekter på bestandsnivå er påvist for polarmåke på Bjørnøya. Plastsøppel er et økende problem, både i havet og på strendene. Dyr setter seg fast i plastsøppel eller forveksler det med føde. Plast finnes i fordøyelsessystemet på en stor andel av sjøfugl og også hos sjøpattedyr. Dette kan ha negativ betydning for flere sjøfuglarter i den norske delen av Arktis, og påvirker også dyrelivet på land negativt. Det er funnet store mengder mikroplastpartikler i havis, og man antar at det føres store mengder små plastpartikler med havstrømmene nordover som kan påvirke alle nivåene i næringskjeden.

Figur 2.17 Polare økosystemer er allerede sterkt påvirket av klimaendringer. Dette har betydning for leveforholdene for flere arter.

Figur 2.17 Polare økosystemer er allerede sterkt påvirket av klimaendringer. Dette har betydning for leveforholdene for flere arter.

Kilde: Foto: Janne Schreuder

Dyrelivet på Svalbard er fortsatt preget av tidligere overbeskatning av flere arter. De fleste av disse bestandene er i dag gjenoppbygd eller i framgang som følge av et utstrakt vern av arter og leveområder og en mer bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene i Barentshavet og Norskehavet. Et viktig unntak er grønlandshval, som tidligere var svært tallrik og en viktig faktor i det marine økosystemet i norsk del av Arktis. Denne arten er fortsatt svært fåtallig, 150 år etter at fangsten stanset. Arealpåvirkningen på økosystemene på land som følge av lokal virksomhet har historisk vært liten, og er fortsatt moderat. Bare mindre deler av Svalbard og Jan Mayen er påvirket av tyngre naturinngrep, og med unntak av et fåtall bosettings-, gruve- og stasjonsområder framstår landområdene fortsatt som store, sammenhengende villmarksområder. På Svalbard er ferdselen imidlertid økende, både når det gjelder turisme, fastboendes friluftsliv, og forskning i felt. Dette bidrar til økt forstyrrelse og slitasje i enkelte områder, uten at det er påvist at dette har påvirket den generelt gode tilstanden for naturmangfoldet i vesentlig grad.

På norsk rødliste for arter 2015 er 55 arter på Svalbard vurdert å være truet. Over 85 prosent av de truede artene har svært små populasjoner. Klimaendringer og beitepåvirkning fra stedegne arter (rein, gås) er de faktorene som er angitt å påvirke flest av dem. For vel 42 prosent av dem kjenner vi ikke til menneskeskapte påvirkninger, eller slike påvirkninger er antatt å være ubetydelige. Vi finner to truede naturtyper på Svalbard; varme kilder (sårbar) og avblåst normal arktisk steppe (sårbar). I tillegg har de fire naturtypene fuglefjell, fattigmyr, arktisk permafrost våtmark og polarørken status som nær truet. Trusselbildet er enten knyttet til at naturtypen har få kjente lokaliteter, til storskalaeffekter av klimaendringer, eller annen påvirkning fra aktivitet utenfor Svalbard som har indirekte betydning, for eksempel fordi den truer sjøfuglbestandene og dermed fuglefjell som naturtype. Arktiske marine naturtyper knyttet til kyst og havis på Svalbard har tidligere ikke vært definert i naturtypeinndelingen for Norge (NiN). Vurderingen av slike marine naturtyper har derfor heller ikke vært vurdert i Norsk rødliste for naturtyper. Basert på eksisterende kunnskap synes det likevel klart at økosystemet knyttet til den arktiske sjøisen er negativt påvirket av klimaendringer i den norske delen av Arktis.

Klimaet i den norske delen av Arktis er i rask endring. I Europa er det Svalbard som har opplevd den største gjennomsnittlige temperaturøkningen de siste tretti årene. I samme periode har det vært en markant stigende trend i havtemperaturen og en tilvarende markert nedgang i utbredelsen av havis. Framtidige klimascenarier for Svalbard beskriver en sannsynlig temperaturøkning på ca. 3 °C i sørvest og opp til 8 °C i nordøst fram til perioden 2071–2100, sammenliknet med 1961–1990. De største endringene er forventet å skje om vinteren. Reduksjonene i havis forventes å fortsette, med et tilnærmet isfritt polhav sommerstid som et sannsynlig resultat innen midten av inneværende århundre.

Allerede i dag ser vi tydelige virkninger av klimaendringene på Svalbards naturmangfold. På vestkysten av Svalbard har arktiske vannmasser blitt fortrengt av temperert, atlantisk vann med annen sammensetning av plankton. Dette har ført til endringer i det marine økosystemet, og fiskeslag som sild, laks og makrell finnes nå periodevis i fjordene. Endringene i sammensetningen av plankton og fisk påvirker også noen av sjøfuglbestandene. På grunn av mangel på sjøis i kasteområdene det siste tiåret reproduserer bestanden av ringsel nesten ikke lenger på vestkysten av Svalbard. Lengre øst på Svalbard er antall hi i de viktigste hiområdene for isbjørn kraftig redusert, trolig fordi det ikke lenger er sjøis der når de drektige binnene går i hi på senhøsten.

På Svalbard har antall dager med regnvær om vinteren økt og det er færre dager med ekstremkulde. Milde vintre med påfølgende dannelse av tykke islag på tundraen påvirker vekstraten til de overvintrende artene svalbardrein, svalbardrype og polarrev negativt. Oppvarmingen kan også føre til en lengre vekstsesong og et «grønnere» Svalbard. Disse endringene kan bedre næringsgrunnlaget for en plantespiser som svalbardreinen, og kanskje motvirke negative effekter av regnvær om vinteren. Nettoeffekten på dyresamfunnet er ennå lite studert.

Klimaendringene forventes å ramme arter og økosystemer hardest i de nordligste delene av Arktis, det såkalte Høy-Arktis. Svalbard og de isdekte områdene i det nordlige Barentshavet tilhører denne sonen. Både på land og i havet er det begrensede muligheter for å migrere mot nord for å finne nye områder med egnede klimaforhold etter hvert som den høyarktiske sonen trekker seg nordover og krymper. På land fordi det ikke finnes andre landområder lengre nord. I havet fordi havisen trekker seg tilbake fra kyst- og sokkelområdene mot det dype og lavproduktive Polhavet, som ikke på langt nær gir samme grunnlag for biologisk produksjon og mangfold. Områdene med arktisk klima vil etter hvert bli betydelig mindre, og høyarktiske økosystemer og arter kan forsvinne helt eller bli fortrengt til fjellområder og øyer lengst mot nord.

Utbredelsen av naturtyper og arter vil fortsette å endre seg som følge av endringer i klima og isutbredelse. Områder som tidligere var viktige leveområder kan bli uegnet, samtidig som andre områder blir langt viktigere enn før. Arter sørfra vil etter hvert kunne fortrenge de arktiske artene, og endringer vil forplante seg til andre deler av økosystemene. Endringene i de marine økosystemene vil kunne skje raskt fordi det er få barrierer som kan bremse spredning når havet blir varmere.

Også sjøisens rolle som en bro for vandring og forbindelse mellom øyer og landområder for arter som isbjørn, polarrev og rein, vil kunne bli svekket, og sammenhengende bestander vil i økende grad kunne splittes opp i isolerte delbestander med redusert mulighet for overlevelse. På land vil produktiviteten øke med temperaturen, og klimasonene på Svalbard vil gradvis forflytte seg mot nord og øst. De mest varmekjære artene og vegetasjonstypene vil øke sin utbredelse, mens arter og naturtyper tilpasset lavere temperaturer vil fortrenges mot nord og få redusert utbredelse eller på sikt forsvinne. Våtmarker som er avhengige av høyt permafrostnivå vil kunne forsvinne i mange områder. Man har i dag ingen god oversikt over hvor raskt denne utviklingen skjer eller vil skje. For plantelivet og landlevende dyr på Svalbard danner havet en barriere mot klimarelatert innvandring av arter sørfra, og stenger samtidig veien for vandring mot nord. Det er imidlertid påvist at arktiske planter har stor migrasjonsevne.

Det store antallet trekkende fuglearter vil også endres som en respons på endret klima. Det stigende antallet gjess som hekker på Svalbard, vil ha fordel både av mer produktiv vegetasjon og mindre sjøis, og kan bli en sterkere konkurrent til reinen om beitene. Sjøfugl som er avhengige av arktiske plankton og fiskeslag, er allerede i tilbakegang og vil få svekket sitt næringsgrunnlag ytterligere. Fordi sjøfuglene gjødsler vegetasjonen langs kysten av Svalbard, vil dette kunne få betydning også for naturtyper og arter på land.

Når sjøisen trekker seg tilbake, blir områdene lettere tilgjengelige for blant annet sjøtransport, petroleumsvirksomhet, fiskeriaktivitet og turisme. Dette kan øke faren for negativ påvirkning på miljøverdiene. På Svalbard har ferdselen knyttet til turisme og forskning økt kraftig de siste tiårene og spredd seg til stadig nye deler av øygruppen.

På sikt må man også regne med at havforsuring kan få betydelige konsekvenser for de marine økosystemene i Arktis, blant annet fordi kaldt vann har stor evne til å ta opp CO2 fra atmosfæren. Dette vil samvirke med klimaendringene på måter som er vanskelig å forutsi, men som kan påvirke plankton og andre nøkkelarter, og dermed de marine økosystemenes struktur og funksjon. Havforsuring er nærmere omtalt under hav og kyst. Også den naturlige barrieren det kalde klimaet har dannet mot spredning av fremmede organismer, svekkes av klimaendringene. Dette øker risikoen for at fremmede organismer som introduseres får fotfeste og sprer seg i den norske delen av Arktis.

2.3.8 Byer og tettsteder

Byer og tettsteder er sterkt menneskepåvirket og ofte totalt omformet natur. Mange byer og tettsteder ligger i produktive områder i lavlandet hvor det har vært gunstig å bosette seg, og som i utgangspunktet har vært svært rike på biologisk mangfold. Disse områdene inneholder ofte viktige naturområder og restbiotoper. Også en del truede arter har sine levesteder til dels i og nær tettbygde strøk.

Urbane økosystemer er et forholdsvis nytt og vidt begrep som inkluderer alle elementer av natur i byområder, også for eksempel folks private hager. Det finnes tilhørende begreper som for eksempel grønnstruktur, som kan forstås som veven av mer eller mindre sammenhengende store og små naturpregede områder i byer og tettsteder. Grønnstrukturen består blant annet av natur og grøntarealer som løkker, skogholt, parker, skolegårder, kirkegårder, turveier, idrettsanlegg, kolonihager og private hager, samt bekker, elver, vann og sjøområder. Det er stor variasjon i hvor stor betydning ulike grøntområder har for naturmangfold. Dette kan variere fra svært artsrike enger til homogene plener og parker. Ofte er de grønne strukturene som ikke er regulert til grønne formål vel så viktige som de som er det. Eksempler på slike områder er eldre hager, vegkanter, ulike restarealer, skogholt og bekkedrag.

Byene i Norge vokser, både i innbyggertall og areal. I januar 2012 bodde fire av fem millioner innbyggere i Norge i byer og tettsteder. I følge Statistisk sentralbyrå kom 90 prosent av landets befolkningsvekst i 2011 i tettstedene, og Oslo og Akershus er det området som vokser mest og raskest. Litt over 20 av landets rundt 950 tettsteder hadde 20 000 eller flere bosatte, hvorav 10 hadde flere enn 50 000 innbyggere. Noen av byene utgjør storbyregioner. De fleste norske byer og tettsteder har utviklet seg på steder med gunstige (naturlige) forutsetninger for bosetning og ferdsel. Dette omfatter gjerne både dyrkbar mark og åpent lavland, og ofte beliggenhet ved sjø, elv eller fjord.

Det er generelt lite data og få studier som kan belyse status og utvikling for norske urbane økosystemer, og vurderingene her vil derfor bygge på kunnskap om enkeltkomponentene og noen mer generelle vurderinger. Det finnes for eksempel ingen samlet statistikk som gir oversikt over status og utvikling for omfang av parker og plener, antall og typer gatetrær, vannveier og dammer med videre i norske byer. Det er imidlertid anslått at av de grønne områdene som fantes i byer og tettsteder i 1950-årene, finnes det bare 20–30 prosent igjen i dag. Presset på de grønne områdene er størst i de største byene. De siste 40–50 årene har belastningen på naturen nær byer og tettsteder økt og arealet som brukes til tettsteder i Norge er nesten fordoblet. Tilgjengelige grøntarealer er redusert over tid i norske byer og tettsteder. Dette skyldes at aktuelle arealer blir nedbygd til andre formål, og denne omdisponeringen blir ikke kompensert av nye grøntarealer. Norske byer opplever også en generell fortetting. Et annet utviklingstrekk er at de grønne arealene etter hvert har blitt mer parklignende.

Figur 2.18 Grønnstruktur i byer og tettsteder er viktig for bevaring av naturmangfold. Akerselva i Oslo.

Figur 2.18 Grønnstruktur i byer og tettsteder er viktig for bevaring av naturmangfold. Akerselva i Oslo.

Kilde: Foto: Anne Elisabeth Scheen

Veksten i norske byer, kombinert med økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonene, har ført til stort press på arealene både i sentrum av byene og i randsonene. Veksten er ventet å fortsette, og dette øker sannsynligheten for nedbygging og oppsplitting av naturområder og grønnstrukturer som er viktige både for ulike økosystemtjenester og for dyre- og planteliv. Befolkningsvekst, fortetting og ulike typer bruk av naturområder kan føre til stor slitasje og degradering av naturområder i og rundt byene. Dette kan forringe både naturmangfold og økosystemtjenester.

I tillegg til utbygging og bruksendringer er klimaendringer (med blant annet økte nedbørsmengder og mer ekstremvær), skadelige fremmede organismer og forurensning faktorer som påvirker naturmangfoldet i byer og tettsteder, og dermed urbane økosystemers evne til å levere ulike økosystemtjenester.

Skadelige fremmede organismer vil kunne bli et problem i byer og tettsteder, da de kan fortrenge lokale arter. I byer og tettsteder vil slike arter kunne spre seg selv, i tillegg til at flytting av avfall og jordmasser som inneholder frø og røtter fra hager og grøntområder, kan føre til spredning til nye grøntområder.

Det er en utfordring å håndtere forurensning i byer, spesielt den som berører innsjøer og elver. Forurensningstilførslene stammer både fra forurenset grunn/sedimenter, utslipp fra industri og husholdninger og overflateavrenning fra dekkede overflater i byene. Overflateavrenning fører til forurensning på grunn av transport av vann over lengre distanser, men også til økt risiko for flom på grunn av at vannet renner raskere over dekkede overflater. En stor andel av bekker og vassdrag i byer og tettsteder er lagt i rør, noe som har bidratt til redusert biologisk mangfold.

Fotnoter

1.

Om begrepet åpent lavland i naturindeks, se tabell 1.2.

2.

FNs klimapanel, femte hovedrapport, del 1, www.ipcc.ch, 10. november 2015

3.

Med grotter er tallet 17. Grotter er imidlertid omtalt under fjell.

4.

Det store flertallet av grotter befinner seg under tregrensa, men naturtypen omtales likevel under fjell.

Til toppen
Til dokumentets forside