Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 14 (2015–2016)

Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold

Til innholdsfortegnelse

3 Internasjonle mål og norsk måloppnåelse

3.1 Innledning

Aichi-målene er internasjonale mål (se omtalen av deres status og betydning i boks 1.1), og statene har handlingsrom til å tilpasse dem til lokale forhold. Når man nasjonalt skal vurdere hvilket ambisjonsnivå man skal legge seg på for å oppfylle målene, vil det også være andre samfunnshensyn enn hensynet til naturmangfold som ligger til grunn for en slik vurdering, som for eksempel næringsvirksomhet, boligbygging og energiforsyning.

Nedenfor beskrives Aichi-målene og deres betydning for Norge, sett i lys av kunnskap om status og utvikling i norsk natur samt hvilke tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Videre beskrives hvilke muligheter regjeringen ser framover for, om nødvendig, å styrke måloppnåelsen. Den konkrete virkemiddelbruken som regjeringen foreslår for fortsatt å ta vare på norsk natur framgår av kapitlene 5 til 9 i denne meldingen.

3.2 Målgruppe A: Underliggende årsaker

Mål 1: Senest innen 2020 er folk oppmerksomme på verdiene av biologisk mangfold, og hva de kan gjøre for å bevare mangfoldet og bruke det på en bærekraftig måte.

En viktig grunnleggende forutsetning for å ta vare på naturmangfold, er tilstrekkelig kunnskap om verdiene av naturen og om hvordan man kan ta vare på den. Aichi-mål 1 er rettet mot «folk», som omfatter både beslutningstakere, det vil si politikere og administrasjon på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå, og allmennheten, det vil si næringsutøvere, frivillige organisasjoner og befolkningen for øvrig. Utdanning (herunder den naturlige skolesekken), kommunikasjon og andre former for kunnskapsformidling, for eksempel tilgjengeliggjøring i databaser, naturinformasjonssentre og forskjellige typer veiledning, er viktige verktøy for å oppnå dette målet. En parallell til dette målet ligger i den folkerettslige forpliktelsen etter Bernkonvensjonen om at partene skal «promote education and disseminate general information on the need to conserve species of wild flora and fauna and their habitats.»

Miljødirektoratet gjennomførte i april 2014 en spørreundersøkelse – som i all hovedsak svarte til en slik undersøkelse i EU-landene – for å kartlegge befolkningens kunnskap om naturmangfold. Undersøkelsen viste at nordmenn er mindre bekymret og ser på tap av naturmangfold som et mindre problem enn det innbyggerne i EU-landene sett under ett gjør. Undersøkelsen viste samtidig at befolkningens kunnskap om naturmangfold og om tap av naturmangfold er begrenset. Blant annet føler nordmenn seg dårligere informert enn hva innbyggerne i EU gjør (31 mot 45 prosent). Samtidig var det generelt stor enighet om at norske myndigheter bør gjennomføre tiltak for å beskytte naturmangfoldet, og at myndighetene bør informere innbyggerne bedre om viktigheten av naturmangfold.

I Norge har lange tradisjoner med jakt, fiske og friluftsliv også bidradd til kunnskap om naturen i befolkningen. Kunnskap om natur og miljø inngår i norske læreplaner for skolen. Det foreligger imidlertid ikke noen nyere undersøkelse av i hvilken grad de er fulgt og hva som er læringseffekten av mer spesifikke læringsmål knyttet til forståelse av natur og begreper og kunnskap om dette feltet. Det er derfor vanskelig å knytte dette direkte opp mot en vurdering av måloppnåelse. Det legges til grunn at det er god kunnskap om verdien av natur i store deler av befolkningen. Samtidig viser blant annet undersøkelsen nevnt foran at det er behov for mer informasjon. Bedre kunnskapsformidling vil kunne bidra til å styrke måloppnåelsen.

Mål 2: Senest innen 2020 er verdier knyttet til biologisk mangfold integrert i nasjonale og lokale strategier og planer for utvikling og fattigdomsreduksjon, og innarbeidet i nasjonalregnskaper som hensiktsmessig og i rapporteringssystemer.

En annen underliggende årsak til tap av naturmangfold er at verdiene knyttet til mangfoldet ikke inngår i nasjonale og lokale utviklingsstrategier. Med verdien av naturmangfold siktes det i dette målet til alle typer verdier, både de som kan tallfestes og de som ikke kan tallfestes, og både verdier for mennesker og økologiske verdier. Målet er knyttet til planer for «utvikling og fattigdomsreduksjon». For Norges vedkommende kan det være snakk om utvikling i Norge, men også norske tiltak for utvikling og fattigdomsreduksjon i andre land. Eksempler på relevante nasjonale og lokale strategier og planer for utvikling i Norge som vil omfattes av dette målet, kan blant annet være stortingsmeldinger, kommuneplaner, reguleringsplaner, statsbudsjettet for de ulike departementene og nasjonalbudsjettet.

I tillegg til en målsetting om integrering av naturverdier i utviklingspolitikk, tar mål 2 opp behovet for å innarbeide naturverdier i nasjonalregnskaper og rapporteringssystemer på en hensiktsmessig måte. Dette gjelder generelt, uavhengig av om det er tale om utviklingsland eller industriland.

Til grunn for vedtaket om dette målet ligger blant annet det globale utviklingsarbeidet utført gjennom The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB). Prosjektet har som hovedmål å synliggjøre de økonomiske bidragene som kommer fra verdens økosystemer.

I hvilken grad verdier knyttet til biologisk mangfold er innarbeidet i nasjonale strategier og planer for utvikling på lokalt og regionalt nivå, vil variere mellom ulike typer dokumenter. I norsk forvaltning tas det allerede i dag hensyn til miljø og naturmangfold ved utvikling av regelverk og sektorvis forvaltning. På mange områder har vi langt på vei et virkemiddelapparat som bidrar til å begrense tap av naturens mangfold. Naturmangfoldloven § 8 jf. § 7 stadfester et prinsipp om at offentlige beslutninger som berører naturmangfold så langt det er rimelig skal bygge på vitenskapelig kunnskap om naturen som blir berørt, og effekten av påvirkningen. Videre skal det legges vekt på tradisjonell kunnskap om dette. Bestemmelsen gjelder for myndighetsutøving etter naturmangfoldloven, så vel som relevante sektorlover, og omfatter også forvaltning av offentlig eiendom. Ved planlegging etter plan- og bygningsloven gjelder bestemmelsen sammen med denne lovens formålsparagraf, som sier at konsekvenser av planlegging for miljø og samfunn skal beskrives. Lokalt er kommuneplanene et godt verktøy for å beskrive verdiene knyttet til kommunens naturmangfold og hvordan disse kan ivaretas i et langsiktig perspektiv, samtidig som de avveies mot andre samfunnshensyn.

Naturmangfoldloven §§ 7 og 8 gjelder ikke for politiske dokumenter som stortingsmeldinger, budsjettproposisjoner eller andre overordnede strategiske dokumenter. Derimot gjelder utredningsinstruksen, som også krever utredning av vesentlige konsekvenser for miljø. Mål 2 innebærer at hensynet til naturverdier – som normalt ikke vil kunne tallfestes – skal være tilstrekkelig innarbeidet i slike dokumenter.

Når det gjelder innarbeiding av verdien av naturmangfold i nasjonalregnskaper og rapporteringssystemer, har Norge siden 2010 bidratt til internasjonale prosesser om utvikling av naturregnskap gjennom blant annet Verdensbanken og i samarbeid mellom FNs miljøprogram og FNs statistikkdivisjon. I Norge er verdien av naturmangfold omtalt i Klima- og miljødepartementets årlige budsjettproposisjon, og grønn vekst er omtalt i Nasjonalbudsjettet. Både nasjonalt og internasjonalt pågår det arbeid med å utvikle bedre metoder for å synliggjøre både prissatte og ikke-prissatte verdier av økosystemtjenester i ulike typer beslutninger og dokumenter. Med videreføring av pågående arbeid, vurderer regjeringen det slik at målet vil kunne nås innen 2020.

Mål 3: Senest innen 2020 er virkemidler, inkludert subsidier, som er skadelige for biologisk mangfold, fjernet, faset ut eller endret for å minimere eller unngå negative effekter, og positive virkemidler for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold er utviklet og tatt i bruk på en måte som er konsistent og i harmoni med konvensjonen og andre relevante internasjonale forpliktelser, der det tas hensyn til nasjonale samfunnsøkonomiske forhold.

Virkemidler for å fremme andre samfunnsformål kan komme i konflikt med hensynet til naturmangfoldet. Målet omfatter både negative og positive virkemidler for å ivareta mangfoldet.

Norge har gjort mye når det gjelder utvikling av juridiske virkemidler av betydning for naturmangfold. Naturmangfoldloven av 2009 med forskrifter og plan- og bygningsloven av 2008 er sentrale juridiske virkemidler for naturmangfold. I tillegg kommer sektorlover med tilhørende forskrifter. Norge har også en rekke økonomiske virkemidler for å ivareta naturmangfold, blant annet tilskuddsordninger for truet natur, tilskuddsordninger i landbruket, erstatning for vern, med flere. Samtidig er det flere som har pekt på at Norge fortsatt har noen miljøskadelige subsidier som kan ha negativ påvirkning på biologisk mangfold. OECDs landgjennomgang av norsk miljøpolitikk i 2011 trakk fram og var kritisk til flere ordninger som OECD regner som miljøskadelige subsidier, blant annet tilskudd, støtte og skatte- og avgiftsfordeler til handel og industri, fiskeri, landbruk, transport og energi.

Utover tiltaksbeskrivelsene i denne meldingen er arbeidet med økonomiske virkemidler fulgt opp av Grønn skattekommisjon. Fra mandatet til Grønn skattekommisjon siteres: «Utvalget bes også å vurdere om økt bruk av miljøavgifter kan erstatte ordninger som i dag belaster utgiftssiden av budsjettet, og om eventuelle subsidier og tilskudd som skader miljøet bør reduseres».

Mål 4: Senest innen 2020 har myndigheter, næringsliv og interessenter på alle nivåer satt i gang eller gjennomført planer for bærekraftig produksjon og forbruk, og har holdt påvirkningene fra bruk av naturressurser godt innenfor trygge økologiske grenser.

Overforbruk og ikke-bærekraftig produksjon er en underliggende årsak til tap og reduksjon av biologisk mangfold, men konvensjonen har i liten grad direkte forpliktelser knyttet til temaet. I tillegg er formuleringen «innenfor trygge økologiske grenser» lite presis. Aktivt arbeid med dette målet gjøres primært utenfor konvensjonen. Utvikling av nasjonale og internasjonale regelverk, standarder, retningslinjer og rammebetingelser for næringslivet vil ha betydning for måloppnåelsen.

Norges innsats for å fremme mer bærekraftig produksjon og forbruk foregår nasjonalt, men også regionalt gjennom nordisk samarbeid, EØS-midlene og bilateralt samarbeid med framvoksende økonomier, samt på globalt nivå gjennom FNs miljøprogram og FNs tiårige rammeverk for bærekraftig produksjon og forbruk. Et viktig bidrag framover vil også være arbeidet med en nasjonal bioøkonomistrategi. I tillegg vil det være relevant å ta i betraktning næringslivets innsats knyttet til samfunnsansvar og bærekraftig produksjon og forbruk. Dette inkluderer også tiltak for å unngå tap og reduksjon av biologisk mangfold både lokalt og i hele verdikjeden.

Også påvirkning globalt knyttet til for eksempel produksjon av varer som forbrukes i Norge er relevant. Regjeringen vil fortsatt arbeide for å bidra til bærekraftig produksjon og forbruk, og ha et samarbeid med næringslivet om dette.

3.3 Målgruppe B: Redusere direkte påvirkninger og sikre bærekraftig bruk

Mål 5: Innen 2020 er tapsraten for alle naturlige habitater (leveområder), inkludert skog, minst halvert og hvor mulig brakt ned mot null, og forringelse og fragmentering er betydelig redusert.

Dette internasjonale målet har sin parallell i den folkerettslige forpliktelsen etter Bernkonvensjonen om at «hver kontraherende part skal ta skritt for å fremme nasjonale planer for vern av vill flora, vill fauna og naturlige leveområder med særlige hensyn til truede og sårbare arter, særlig endemiske arter, og truede leveområder i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon», jf. art. 3.

Arealendringer som innebærer tap av leveområder, forringelse og fragmentering er i dag den største direkte negative påvirkningsfaktoren på naturmangfoldet, både nasjonalt og globalt. Arealendringer omfatter alle de tre faktorene som dette målet omfatter: tap av habitater (at arealer tas i bruk til noe annet og leveområdet dermed går tapt), forringelse (at leveområdet får dårligere tilstand) og fragmentering (fysiske inngrep og barrierer som deler opp leveområdene).

Internasjonalt har tap av naturlige leveområder vært betydelig de siste tiårene. Millennium Ecosystem Assessment fra 2005 anslo at så mye som seksti prosent av verdens økosystemtjenester som var vurdert, var ødelagt eller utnyttet på en ikke bærekraftig måte de siste ca. femti år. Avskoging av regnskog er ett eksempel. I Norge har vi generelt ikke opplevd tap av naturlige habitater i stor grad. Likevel er det 40 naturtyper som er klassifisert som «truet» i Norge i dag. I tillegg mister vi også i Norge konkrete leveområder, og det er viktig å forvalte arealene slik at ikke truede naturtyper går tapt eller flere naturtyper blir truet.

Endringer i økosystemtilstand kan være positivt eller negativt. Forringede økosystemer er økosystemer som har vært eller er utsatt for endringer eller forstyrrelser som har en negativ og uønsket effekt på miljøet. Når det gjelder forringelse av naturlige habitater, viser vi til omtale av den overordnete tilstanden i de ulike økosystemene under kap. 2, samt omtale av forringelse under mål 15.

Som det framgår i kap. 2 er det særlig åpent lavland, skog og våtmark som ut fra utvalgte indikatorer tilsier at økosystemene (eller deler av dem) avviker fra et lite påvirket økosystem. Flere indikatorer for skog har vist en positiv utvikling de senere år. For mer nøyaktig å kunne angi hva som er å anse som bærekraftig bruk, kreves det et arbeid med å klargjøre hva som er god tilstand, jf. kap. 5.3. I dag er dette gjort kun for vannforekomster i ferskvann og kyst (vannforskriften).

Fragmentering inngår som en del av påvirkningsfaktoren arealendringer i Norsk rødliste for arter og Norsk rødliste for naturtyper. Nyere forskning basert på data fra Landsskogtakseringen viser at det er større arealandeler med viktige livsmiljøer for biologisk mangfold i inngrepsfrie naturområder enn utenfor.

Indikatoren «Inngrepsfrie naturområder i Norge» (INON) måler arealer uten større tekniske inngrep. Miljødirektoratet har kartlagt utviklingen for disse områdene fra 1988 fram til 2012. Eksempler på tyngre tekniske inngrep er veier, større kraftledninger, jernbane og vannkraftmagasin. Trenden for inngrepsfrie arealer er negativ. Reduksjonen var størst i begynnelsen av perioden, fra 1988 og fram til slutten av 1990-årene. De siste årene har det igjen vært en større reduksjon av inngrepsfri natur. En sammenstilling av data fra en kartlegging foretatt av Miljødirektoratet viser en reduksjon på 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur – tilsvarende 0,2 prosent av Norges areal i perioden 2008–2012. Omlag 45 prosent av Norges areal (unntatt Svalbard og Jan Mayen) var per januar 2013 definert som inngrepsfritt. Store deler av de gjenværende inngrepsfrie naturområdene er høyfjell, breområder og uproduktiv mark. Fragmenteringen skjer på grunn av utbygginger av ulike slag, som for eksempel bygging av veier og kraftlinjer.

Også Norge har utfordringer knyttet til mål 5. Selv om vi ikke er kjent med at naturlige naturtyper har blitt borte, er det fortsatt slik at flere naturlige habitater er i tilbakegang hva angår antall forekomster, eller er utsatt for fragmentering og forringelse i en slik grad at de vurderes som truet av utryddelse, særlig på lengre sikt. Innsatsen for å redusere direkte påvirkninger og sikre bærekraftig bruk videreføres.

Mål 6: Innen 2020 er alle bestander av fisk og virvelløse dyr og akvatiske planter forvaltet og høstet bærekraftig, lovlig og basert på økosystembaserte tilnærminger, slik at overfiske er unngått, planer og tiltak for gjenoppbygging av alle overutnyttede arter er på plass, fiskerier har ingen betydelig negative påvirkninger på truede arter og sårbare økosystemer, og påvirkningene fra fiskerier på bestander, arter og økosystemer er innenfor trygge økologiske grenser.

På globalt nivå er om lag tretti prosent av verdens fiskebestander overutnyttet. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (IUU-fiske) er en stor utfordring som krever intensivert innsats. Dette gjelder også skader på sårbare arter og økosystemer på havbunnen og bifangst av truede arter. Norge deler noen av sine viktigste fiskebestander med andre land. De internasjonale fiskeriavtalene og kvoteforhandlingene er en kritisk faktor også for norsk måloppnåelse.

Norge er ansett som et foregangsland og er pådriver for en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene i havet i det internasjonale fiskerisamarbeidet. Globalt foregår dette samarbeidet under FNs organisasjon for ernæring, fiskeri, akvakultur og landbruk (FAO) og regionalt under den nordøst-Atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). NEAFC samarbeider med OSPAR (Kommisjonen for beskyttelse av det marine miljø i nordøst-Atlanteren), blant annet om marine beskyttede områder i internasjonalt farvann i nordøst-Atlanteren. Videre forhandles fiskekvoter gjennom bilaterale avtaler med Russland, EU med videre. Målet er relevant for Norge også når det gjelder vår nasjonale fiskeriforvaltning.

Fiskebestandene i norske havområder er i all hovedsak forvaltet innenfor bærekraftige grenser. De siste 5–10 årene har det vært svært sterke bestander av blant annet nordøstarktisk torsk og hyse, makrell og norsk vårgytende sild. Den økonomisk sett viktigste fiskebestanden i Barentshavet, nordøstarktisk torsk, er også en av de best forvaltede fiskebestander i verden. Den gode bestandssituasjonen skyldes gode naturlige forutsetninger, men også et vellykket og effektivt forvaltningssamarbeid innenfor Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Det arbeides med å videreutvikle økosystembaserte fiskerireguleringer, blant annet ved begrensninger på hvilke områder, sesonger og fiskearter og -størrelser det kan fiskes på.

I et økosystemperspektiv er det særlig viktig med bærekraftig forvaltning av fiskebestander som er nøkkelarter i havområdene – for eksempel tobis, sild og lodde. Tobis forvaltes bærekraftig gjennom et system der alternerende felter åpnes annet hvert år. Kvotene er restriktive for å sikre gjenoppbygging av bestandene på de norske feltene. Det har vært en svak rekruttering for norsk vårgytende sild mange år på rad. Silden produserer vanligvis bare store årsklasser ca. hvert tiende år. Det ble ikke inngått en kyststatsavtale om norsk vårgytende sild for 2014 og heller ikke for 2015 fordi Færøyene har krevet en høyere kvoteandel. Det totale uttaket er nå høyere en forvaltningsplanen for bestanden tilsier. Lodda forvaltes bærekraftig. Bestanden, som har naturlige svingninger, er i 2015 på et lavt nivå. Totalkvoten for 2016 er derfor satt til null.

Enkelte bestander har vært beskattet for hardt, blant annet kysttorsk, vanlig uer og hummer. Sammen med naturlige svingninger og påvirkning fra klimaendringer, har dette ført til at disse artene enten har kritisk lav gytebestand eller stor risiko for at bestandene ikke høstes bærekraftig. Bifangst av truede arter i annet fiske, som for eksempel vanlig uer og pigghå, er fortsatt et problem. Snabeluerbestanden, som tidligere var truet, har etter en periode med målrettede forvaltningstiltak en gytebestand over føre var-nivået.

Det er utarbeidet en oppbyggingsplan (2012) og iverksatt en rekke tiltak for kysttorsk. Hovedtanken bak tiltakene er å forskyve fangstpresset fra kysttorsk til nordøstarktisk torsk, slik at mest mulig av de totale landingene består av nordøstarktisk torsk. Det direkte fisket på uer ble stanset i 2014, men uer tas fremdeles som bifangst i trål. Bestanden er fremdeles lav og minkende, og situasjonen er ventet å vare i mange år. Høsten 2008 ble det innført nye bestemmelser for fiske etter hummer, og kontrollen er styrket. Det er opprettet flere bevaringsområder for hummer på Skagerrakkysten, og hummerbestanden har tatt seg opp både innenfor og rett utenfor bevaringsområdene. Bestanden viser nå en positiv utvikling i enkelte områder.

Havbunnen er mange steder påvirket av bunntrål. Bunntrål er (i forvaltningsplanen for Nordsjøen – Skagerrak) vurdert å ha middels til stor konsekvens i de områdene som overtråles ofte. Slikt fiske er underlagt reguleringer som skal hindre skade på korallrev, og det er så langt totalforbud mot denne type redskap i ni korallrevområder. Det er også innført trålforbud i områder både innenfor og utenfor territorialfarvannet og forbud mot å fiske med bunnredskap på områder dypere enn 1000 meter.

De fleste kommersielt utnyttede bestandene er bærekraftig forvaltet og oppbyggingstiltak er satt i gang for de fleste øvrige. Det er innført tiltak mot bifangst og skader på økosystemer på havbunnen. Havressursloven pålegger i § 7 forvaltningen å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene (forvaltningsprinsippet). Målet anses langt på vei å være nådd, med unntak av påvirkning på havbunnen og tilstand for noen bestander. Fiskerimyndighetene vurderer dette fortløpende. Eksisterende kunnskap viser at store og langtlevende organismer som koraller og svamper vil forsvinne i områder som jevnlig overtråles, og at bunnsamfunnet her vil endres til hurtigvoksende kortlevde arter. Forvaltningen må i framtiden tilpasse seg endringer som følge av klimaendringer og havforsuring. Ny kunnskap må løpende tas i bruk som basis for forvaltningen. Endret geografisk utbredelse av fiskebestander for arter kan føre til krav om ny fordeling av kvoteandeler mellom kyststatene. Det internasjonale samarbeidet for å sikre rettferdig kvotefordeling er viktig for å unngå overbeskatning. Fortsatt utvikling av tiltak innen fiskeriforvaltningen, herunder demping av påvirkningen på sårbare og truede naturtyper, vil bidra til måloppnåelse.

Mål 7: Innen 2020 er arealer som benyttes til jordbruk, oppdrett og skogbruk, forvaltet bærekraftig for å sikre bevaring av biologisk mangfold.

Bærekraftige arealbruks- og driftsmetoder innen naturbrukssektorene innebærer at naturmangfoldet opprettholdes på sikt. Bærekraftig landbruk er et av fire hovedmål i landbrukspolitikken. Norsk landbruk vektlegger derfor bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden.

Rapporten «helhetlig gjennomgang av miljøvirkemidler i jordbrukspolitikken – rapport fra en partssammensatt arbeidsgruppe til jordbruksoppgjøret 2015» utredet virkemidlene i miljøprogram i jordbruket med sikte på blant annet bedre måloppnåelse, forenkling og økt formålseffektivitet ved virkemidlene. Hovedutfordringen for måloppnåelsen for kulturlandskapsrealterte tema, blant annet for å hindre gjengroing, er å opprettholde fortsatt drift og skjøtsel som ivaretar de positive miljøverdiene skapt gjennom jordbruksdrift i kombinasjon med naturgitte forhold. Gjennomgangen viser at graden av måloppnåelse varierer. Dette betyr ikke nødvendigvis at virkemidlene i jordbruket ikke virker etter hensikten, men at de kan være utilstrekkelige for å oppveie andre drivere som vanskeliggjør måloppnåelse, for eksempel klimaendringer. Tilskudd som stimulerer til beitebruk kan i så måte spille en viktig rolle. For jordbruk er det nødvendig å videreføre, og eventuelt videreutvikle, innsatsen for at målet skal nås innen 2020.

Når det gjelder skog og jordbruksarealer er det en økende erkjennelse av betydningen av velfungerende økosystemer for den langsiktige produktiviteten. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bidrar aktivt til gjennomføring av målet.

Påvirkningsfaktorer og tilstand for skog, kulturlandskap og åpent lavland, vann og kyst, er beskrevet i kap. 2. En konkretisering av hva som ligger i «bærekraftig» forvaltning vil følge av regjeringens arbeid med mål for god tilstand, jf. kap. 5.3.

Mål 8: Innen 2020 er forurensing, inkludert overskudd av næringssalter, redusert til et nivå som ikke er skadelig for økosystemers funksjon og biologisk mangfold.

På bakgrunn av den globale situasjonen er forurensning fra overskudd av næringssalter spesielt framhevet i målet, men dette omfatter også annen forurensning med negativ påvirkning på naturmangfoldet. Det er en klar kobling til målformuleringer i de globale konvensjonene om kjemikalier og miljøgifter, som Norge også er forpliktet av. Relevante i denne sammenhengen er også Norges forpliktelser etter vanndirektivet og EUs regelverk på kjemikalie- og avfallsfeltet, blant annet EUs kjemikalieregelverk REACH og rammedirektivet om avfall. Disse regelverkene gir blant annet klare mål og reguleringer for næringssalter og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Disse forpliktelsene er mer konkrete og juridisk bindende enn Aichi-mål 8, og det må antas at Norge gjennom å oppfylle disse forpliktelsene langt på vei oppfyller Aichi-mål 8.

Forurensning er, etter arealendringer, den viktigste påvirkningsfaktoren på biologisk mangfold. Forurensning vil kunne påvirke alle arter, naturtyper og økosystemer i ulik grad, samt ha konsekvenser for menneskers helse.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Både juridiske og økonomiske virkemidler er etablert for å bidra til dette. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak i kornområdene har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet effekt av tiltakene. Effektene nedstrøms tiltakene er også påvirket av andre prosesser, som spredt avløp fra husholdningskloakk og værforhold. I følge Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har mer nedbør og ustabile vintre gitt økt avrenning og en kamuflering av effekten av iverksatte tiltak.

Kjemiske plantevernmidler er en viktig innsatsvare for å kontrollere skadegjørere i dagens jordbruk, men disse kan ha uønskede effekter på helse og miljø. Det har derfor i en årrekke vært arbeidet målrettet med å redusere avhengigheten og risikoen knyttet til plantevernmidler, blant annet gjennom et restriktivt regelverk for godkjenning og bruk og egne handlingsplaner på området.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010–2014) fastsetter mål og tiltak på plantevernmiddelområdet. Integrert plantevern og økt kunnskap om alternative metoder er viktige områder i planen. Det er behov for et kontinuerlig arbeid på området, sett i lys av blant annet uønskede konsentrasjoner av plantevernmidler i miljøet, forventede klimaendringer og resistensproblematikk. En ny handlingsplan som skal gjelde i perioden 2016–2020 er under utarbeidelse.

EU-regelverket for godkjenning og bruk av plantevernmidler er nylig innlemmet i EØS-avtalen, og ny forskrift om plantevernmidler trådte i kraft i juni 2015. EU/EØS-regelverket for plantevernmidler stiller strenge krav til beskyttelse av helse og miljø.

Det norske avgiftssystemet for plantevernmidler med differensiert avgift etter hvor stor helse- og miljørisiko preparatet utgjør, har bidratt til en dreining av plantevernmiddelbruken til mindre risikofylte preparater. Omsetning og bruk av plantevernmidler kan variere fra år til år blant annet på grunn av værforhold. I veksthus er bruk av biologisk plantevern utbredt.

Bruk og utslipp av noen kjemikalier medfører en uakseptabel risiko for helse og miljø. Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan gi både akutte effekter og langtidseffekter. De kan blant annet framkalle ulike sykdommer som kreft og allergier, eller skade forplantningsevne og arvestoff. Miljøgifter er helse- og miljøfarlige kjemikalier som blir sakte nedbrutt i naturen og hoper seg opp i næringskjedene. Dyr på toppen av næringskjedene er særlig utsatte for miljøgifter. Miljøgiftene er derfor en alvorlig faktor for negativ påvirkning på naturmangfold, samt på matforsyning og kommende generasjoners helse. Mye er gjort for å redusere risikoen for helse og miljø fra ulike kjemikalier, men det er ikke tilstrekkelig for å møte de langsiktige utfordringene. Nivåene i miljøet av enkelte kjente miljøgifter som PCB er på vei ned, og forbud nasjonalt og internasjonalt har gitt viktige resultater. Industriutslippene av miljøgifter er kraftig redusert i Norge og andre vestlige land, og de samlete utslippene av prioriterte miljøgifter er vesentlig redusert de siste 15 årene.

Imidlertid ligger miljøgifter fra tidligere år mange steder som forurensninger i grunnen på land eller i bunnsedimenter i sjø og ferskvann. Disse sprer seg videre oppover i næringskjeden, og det er derfor viktig å rydde opp for å hindre ytterligere spredning. Produkter vi bruker til daglig er en økende kilde til utslipp av miljøgifter. Avfall kan være en kilde til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier og klimagasser. Avfallsmengden er økende. Det aller meste tas hånd om på en forsvarlig måte. Norge mottar også betydelige langtransporterte tilførsler av miljøgifter via luft- og havstrømmer. Arktis er spesielt utsatt for langtransporterte tilførsler av miljøgifter på grunn av de dominerende hav- og luftstrømmene. Dette går særlig ut over dyr høyt oppe i næringskjeden, som isbjørn, polarmåke og spekkhogger.

Oljeforurensning kan ha negative konsekvenser for biologisk mangfold både i sjø, ferskvann og på land, men det er i sjø de største utslippene skjer og hvor spredningen kan være størst.

Radioaktive stoffer har lignende egenskaper og potensielle skadevirkninger på det ytre miljøet som tungmetall og andre miljøgifter. De kan ha samvirkende effekt med andre miljøgifter, noe som kan gi en gjensidig forsterkende effekt. Det er lave nivåer av radioaktiv forurensning i Norge.

Langtransportert forurensning kan også ha stor påvirkning på biologisk mangfold. Utslippene av svovel og nitrogen i Europa er redusert med henholdsvis rundt 60 prosent og 20 prosent siden 1990, og tilførslene til Norge er redusert omtrent tilsvarende. Tålegrensen for forsuring av overflatevann var i 2010 overskredet på omtrent 8 prosent av Norges areal. Dette omfanget er redusert fra omtrent 29 prosent i 1980, 16 prosent i 1990 og 12 prosent i 2000, men har ikke endret seg vesentlig etter 2010. Tålegrenser for forsuring i skog og ferskvann er nærmere omtalt i kap. 2.

For omtale av forurensning og eutrofiering i hav, kyst og ferskvann, se boks 3.1.

Boks 3.1 Forurensning i hav, kyst og ferskvann

Forurensning og eutrofiering er vurdert å være en viktig påvirkningsfaktor for 16 truede arter i marint miljø, 24 truede arter langs kysten, en del arter i jordbruksarealer (påvirkes særlig av nitrogen og biocider) og skog, 19 truede arter i myr, kilde og våtmark, og 71 truede arter i ferskvann. Fem naturtyper i ferskvann er truet. Næringssalter og organiske næringsstoffer utgjør viktige påvirkningsfaktorer på alle disse. Sju naturtyper knyttet til hav og kyst er vurdert som truet. Næringssalter og organiske stoffer er en viktig påvirkningsfaktor for to av disse, herunder sterkt truet sukkertareskog langs Skagerakkysten.

Nasjonalt har man for mange typer forurensning oppnådd vesentlige utslippsreduksjoner, ikke minst fra industrien. Likevel vil det være vanskelig å sikre full måloppnåelse for mål 8 innen 2020 selv om tiltak er blitt, og fortsatt vil bli, gjennomført.

Mål 9: Innen 2020 er skadelige fremmede organismer og deres spredningsveier identifisert og prioritert, utvalgte organismer er kontrollert eller utryddet, og det er innført tiltak for å forvalte spredningsveier for å hindre introduksjon og etablering.

Introduksjon (både planlagte og tilfeldige) av skadelige fremmede organismer er anslått å ha forårsaket mer enn halvparten av alle artsutryddelser globalt, og har i tillegg ført til store økonomiske kostnader. I en rapport som først og fremst drøfter beregningsmetoder, kommer Vista Analyse med noen foreløpige anslag for de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til enkelte fremmede arter i Norge. Noen av disse anslagene, så som for brunskogsnegl og Gyrodactylus salaris, er betydelige. Men Vista understreker usikkerheten, og anslagene gir ikke grunnlag for å beregne de totale samfunnsøkonomiske kostnadene av fremmede arter.

En åpnere internasjonal handel og mer transport over landegrensene medvirker til at antall introduksjoner av fremmede organismer fortsatt øker. Klimaendringer gir dessuten større mulighet for at slike organismer etablerer seg og medfører negative konsekvenser for blant annet stedegen natur, landbruk og eventuelt også for menneskers helse. Måloppnåelse krever utvikling av regelverk for å hindre introduksjon, etablering og ytterligere spredning av fremmede skadelige organismer, både nasjonalt og internasjonalt, samt tiltak for aktiv bekjempelse.

Introduksjon og spredning av fremmede organismer har økt de siste 30 år, og flere slike organismer har etablert seg i norsk natur i ulik grad. Av disse er 217 arter på svartelista, det vil si at de er vurdert å ha høy eller svært høy økologisk risiko. I tillegg har 198 arter potensielt høy risiko.

Fremmede arter anses i dag å utgjøre en negativ påvirkning på 58 truede arter.

Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål ble vedtatt i 2012 og en forskrift om innførsel og utsetting av fremmede organismer er vedtatt i 2015. Dette regelverket er viktig for å sikre at bruk av utenlandske treslag og fremmede organismer skjer på en slik måte at uheldige følger for naturmangfoldet unngås. Veileder til forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål skal revideres og fastsettes av Klima- og miljødepartementet i samråd med Landbruks- og matdepartementet. Det er et mål å forenkle saksbehandlingen ved utsetting av utenlandske treslag ved produksjon av juletrær. Det skal vurderes å gå fra søknadsplikt til meldeplikt. Det skal legges vekt på kontrollbehov.

Utslipp av urenset ballastvann fra skip er en sentral spredningsvei marint, som må løses gjennom internasjonale avtaler og samarbeid. IMOs miljøkomite vedtok i 2004 en ny konvensjon om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip for å hindre spredning av fremmede organismer. Norge har vært pådriver i utviklingen av konvensjonen og arbeider nå for at den skal tre i kraft. Forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften) ble vedtatt 7. juli 2009 og gjennomfører krav i ballastvannkonvensjonen i norsk rett.

På matområdet tas det i dag miljøhensyn ved utvikling av nytt regelverk samt ved forvaltningen av eksisterende regelverk på området. Når det gjelder planter, har man et omfattende plantehelseregelverk som langt på vei også bidrar til å hindre introduksjon og spredning av fremmede uønskede organismer. I tillegg er det etablert et bredt internasjonalt samarbeid på plantesektoren som Norge deltar aktivt i. Dette samarbeidet bidrar til å redusere spredning av fremmede uønskede arter gjennom handel, samt at det er etablert internasjonalt samarbeid for å hindre naturlig spredning av slike organismer til nye områder. Det er generelt høy bevissthet i norsk plantehelseforvalting og i internasjonalt plantesamarbeid om negative konsekvenser av introduksjon og spredning av fremmede skadelige organismer.

Fylkesmannen og Statens naturoppsyn (SNO) gjennomfører kartlegging, bekjempelse og overvåkning av fremmede arter i utvalgte verneområder, mens kommunene også utfører tiltak mot noen utvalgte fremmede arter. De deler av målet som gjelder identifisering og prioritering av spredningsveier, samt tiltak for å hindre introduksjon og spredning, vurderes som oppnådd når regelverket for dette er på plass. Det er imidlertid kun få introduserte skadelige arter som i dag er kontrollert eller utryddet, og det er behov for å sette inn tiltak mot flere for å unngå negative konsekvenser og kostnader for samfunnet senere. Med fortsatt prioritert innsats på det sistnevnte området, vurderes måloppnåelse også på dette punktet som realistisk innen 2020.

Mål 10: Innen 2015 er de mange menneskeskapte belastningene på korallrev og andre sårbare økosystemer som er påvirket av klimaendringer eller havforsuring, minimert, slik at deres integritet og funksjon er opprettholdt.

Målet er særlig rettet mot det marine miljø, men omtaler også andre sårbare økosystemer som er påvirket av klimaendringer. Både klimaendringer og havforsuring er en trussel mot tropiske korallrev så vel som kaldtvannskorallrevene som finnes i norske havområder. Også andre korallbaserte økosystemer som korallskog vil være særlig sårbare. Kunnskapen om hvilke øvrige økosystemer som er særlig sårbare for klimaendringer (land og sjø) eller havforsuring, er mangelfull. Nedenfor følger noen vurderinger basert på kunnskap om noen av økosystemene vi vet er sårbare for klimaendringer.

Havforsuring er i Norge en trussel mot organismer som er avhengige av kalk til skall eller skjelett. Dette gjelder både koraller, viktige plankton som vingesnegl og en lang rekke andre grupper av arter. Naturtyper som domineres av koraller er særlig sårbare for havforsuring. Dette omfatter blant annet de truede naturtypene korallrev (sårbar), grisehalekorallbunn (sårbar) og den nær truede naturtypen korallskogbunn. Man kan forvente at det også gjelder naturtyper basert på andre kalkavhengige arter. Særlig bekymringsfull er den mulige påvirkningen av havforsuring og endret temperatur på sentrale planktonarter i næringskjeden og økosystemene basert på disse.

Øvrige påvirkninger på korallrev og liknende naturtyper er særlig fiske med redskap som slepes langs bunnen. En rekke tiltak for å redusere dette fisket har ført til at påvirkningen har blitt mindre over tid, og det arbeides fortsatt med å redusere denne. Petroleumsvirksomhet og legging av rørledninger og kabler er strengt regulert for å minimere påvirkningen på korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn. I kystsonen finnes også korallrev og andre naturtyper hvor kalk er viktig. Her forekommer påvirkninger som nedslamming og fysiske inngrep fra skjellsanduttak, akvakultur, punktutslipp, deponering av masser, sprengninger med mere. Mangelfull kunnskap om utbredelse og tilstand av slike naturtyper, spesielt i kystsonen, vil gjøre det vanskelig å konkludere sikkert om måloppnåelse også i årene som kommer.

FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at risikoen for arktiske økosystemer som følge av endringer i isforhold og havtemperatur er svært høy på lengre sikt dersom utslippene av klimagasser ikke reduseres betydelig. Dette gjelder både økosystemene på land og i havet. Klimaendringene forventes å redusere leveområdene for mange arter, og flere av disse kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis. Barentshavet og Svalbard er blant de områdene hvor dette forventes å skje raskest. Den økende påvirkningen som følge av klimaendringene kommer i tillegg til annen påvirkning, og vil medføre en økt samlet belastning på mange arktiske arter og økosystemer. Klimaendringene kan også gjøre de arktiske artene og økosystemene mer sårbare for andre typer påvirkning, samtidig som mindre havis åpner områdene for ny aktivitet og påvirkning. De raske klimaendringene representerer derfor en betydelig utfordring for forvaltningen av aktivitet som kan påvirke økosystemer og arter i Arktis. I tillegg vil havforsuring kunne gi store effekter på de arktiske marine økosystemene i framtiden. Effektene av klimaendringer og havforsuring på arktiske økosystemer og arter kan bare begrenses gjennom tiltak som begrenser klimaendringene og utslippene av CO2. Begrensning av annen negativ miljøpåvirkning kan imidlertid bidra til å minimere den samlede belastningen på økosystemer som er sårbare for klimaendringer og havforsuring.

Andre sårbare økosystemer er også i varierende grad påvirket av klimaendringer. Også for enkelte av disse vil målet kreve at annen negativ påvirkning begrenses. I tillegg til polare økosystemer, vurderes fjellområdene å være særlig sårbare for klimaendringer. Mens polare økosystemer er mindre påvirket av arealbruk og naturinngrep enn områdene lenger sør, er arter og deres leveområder i mange fjellområder betydelig negativt påvirket. God arealplanlegging der klimaendringer tas med i vurderingen vil være en viktig nøkkel til måloppnåelse her. Dette vil øke muligheten for å opprettholde økosystemets integritet og funksjon i en tid med endret klima.

Mye er gjort for å minimere den menneskelige belastningen på korallrev og andre sårbare bunnsamfunn. Målet er ikke nådd, men potensialet for styrket måloppnåelse vurderes som stort.

3.4 Målgruppe C: Forbedre statusen til biologisk mangfold ved å beskytte økosystemer, arter og genetisk mangfold

Mål 11: Innen 2020 er minst 17 prosent av land- og ferskvannsarealer og 10 prosent av kyst- og havområder, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester, bevart gjennom effektivt og hensiktsmessig forvaltede, økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, og er en integrert del av landskapet.

Aichi-mål 11 omhandler langsiktig ivaretakelse av et representativt nettverk av verdifull natur, og skiller seg fra de mer generelle mål om bærekraftig bruk, som mål 3, 4, 6 og 7. Det understrekes at en forvaltning i tråd med målene om bærekraftig bruk er helt avgjørende for å ivareta naturmangfoldet på lang sikt. Bevaring av et representativt utvalg av natur kan ikke erstatte den generelle bærekraftige forvaltningen, men er et viktig supplement. Mange ulike beskyttelsesregimer bidrar til oppfyllelsen av Aichi-mål 11, se omtalen nedenfor. I tillegg er en rekke andre sektortiltak helt sentrale for bærekraftig bruk, selv om de ikke inngår i det mer spesifikke Aichi-mål 11 om representativ bevaring. Disse tiltakene er omtalt under mål 6, blant annet trålforbud i områder både innenfor og utenfor territorialfarvannet og forbud mot å fiske med bunnredskap på områder dypere enn tusen meter.

Aichi-mål 11 omfatter tiltak som gir en effektiv og langsiktig bevaring av et geografisk avgrenset område der det er identifisert særlige naturverdier. Det følger videre av målet at tiltakene samlet sett skal utgjøre et økologisk representativt og sammenhengende nettverk, og at de beskyttede arealene skal være en integrert del av landskapet. Dette betyr at variasjonsbredden i norsk natur skal være godt dekket av bevaringstiltakene, og at bestandene innenfor et bevaringsområde ikke blir isolert på en måte som gjør det vanskelig å sikre artens overlevelse og genetiske mangfold på sikt.

Målet er at områdene skal forvaltes slik at disse særlige verdiene ivaretas for framtiden. Det vil kreve at påvirkninger kan reguleres, og at det gjennomføres aktive bevaringstiltak der dette er nødvendig. Bruk av områdene som ikke strider mot bevaringsformålet vil være tillatt. Klimaendringer fanges ikke opp av arealbaserte beskyttelsesregimer. Beskyttelse som etableres mot andre negative påvirkninger kan imidlertid redusere den samlede belastningen på et økosystem. Forventede konsekvenser av klimaendringer kan ha betydning for hvordan beskyttede arealer bør avgrenses og forvaltes. Områdevern etter naturmangfoldloven og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak er viktige verktøy for å nå målet.

Tverrsektorielt vern etter naturmangfoldloven kan beskytte mot de fleste relevante påvirkningsfaktorer, og beskyttelsen er langsiktig ved at den fastsettes uten tidsbegrensning og ved kongelig resolusjon. Ikke bare områdevern etter naturmangfoldloven, men også bevaringstiltak etter andre lover kan være effektive bevaringstiltak som omfattes av mål 11. Forutsetningen er at tiltaket gir en effektiv og langsiktig beskyttelse av et geografisk avgrenset område med viktig naturmangfold. Ved utgangen av 2014 var 17,0 prosent av Norges landareal vernet etter naturmangfoldloven. Mesteparten av arealet er vernet som nasjonalparker, dernest landskapsvernområder og til sist naturreservater. NINA rapport 535 Naturfaglig evaluering av norske verneområder gir et bilde av vernets dekningsgrad for hovedøkosystemer og naturtyper på land og i ferskvann. Generelt kan det sies at vernet dekker godt hovedøkosystemet fjell, setermiljøer i høyereliggende områder, områder som er viktige for fugl i ferskvann og våtmark, og skog med barlind og kristtorn. På den annen side dekker vernet mindre godt myr i lavereliggende og kystnære områder, noen naturtyper i kulturlandskapet, våtmarksområder og de fleste naturtyper i skog (med relativt lite totalareal).

Det er vurdert at også vernet uproduktiv skog kan inngå i rapporteringen til mål nr. 11. Videre er det vurdert at nøkkelbiotoper hvor verdiene ivaretas langsiktig, kan inngå i arealet som rapporteres til det aktuelle målet om vern og bevaring under biomangfoldkonvensjonen, jf. omtale i kap. 7.3.4. Da kommer samlet bevart skogareal per november 2015 opp i ca. 3,5 prosent av det produktive skogarealet i Norge, og ca. 4,6 prosent av det totale norske skogarealet. Beskyttelsen mot vannkraftutbygging i de vassdragene som er vernet gjennom Stortingets plenarvedtak i verneplanene for vassdrag, er relevant for oppfyllelsen av Aichi-mål 11. Selv om beskyttelsen i utgangspunktet var rettet mot vannkraftutbygging, er beskyttelsen også lovfestet overfor andre typer inngrep. Nye anlegg kan for eksempel bare tillates hvis hensynet til verneverdiene ikke taler imot. En rekke av de vernede vassdragene er samtidig nasjonale laksevassdrag. Dette øker beskyttelsesnivået, men bare hva gjelder villaksens levevilkår.

Tilsvarende gjelder for nasjonale laksefjorder. De nasjonale laksefjordene har beskyttelse mot oppdrettsvirksomhet gjennom forbud eller strenge vilkår fastsatt i forskrift. For andre påvirkninger er det ikke gitt særskilt forskrift, men Stortingets plenarvedtak (St.prp. nr. 32 (2006–2007)) fastslår et beskyttelsesregime som legges til grunn for offentlig myndighetsutøving. Etter naturmangfoldloven var det ved utgangen av 2013 vernet 2,6 prosent av territorialfarvannet utenfor Fastlands-Norge. Dette omfatter blant annet de tre første rent marine verneområdene, Saltstraumen, Tauterryggen og Framvaren, som ble opprettet i 2013 og som alle beskytter unike undersjøiske miljøverdier. Det inngår også marine naturverdier i deler av andre vernede områder som for eksempel i Ytre Hvaler og Færder nasjonalparker, samt i naturreservater for sjøfugl og sjøpattedyr og i noen øvrige verneområder tilknyttet kyst. Norge har videre så langt beskyttet ni unike korallrevområder mot fiskeredskap som slepes langs bunnen, noe som utgjør en effektiv og langsiktig beskyttelse av de særlige miljøverdiene disse korallrevene representerer.

Videre brukes det innenfor fiskeriforvaltningen en rekke arealbaserte virkemidler som hummerreservater, trålforbud innenfor større områder med videre, som også kan bidra til å beskytte områder med særlige miljøverdier og dermed være relevante i vurderingen av mål 11. I en del tilfeller vil det imidlertid være behov for ytterligere reguleringer, typisk av annen påvirkning enn fiskeri, i medhold av naturmangfoldloven eller sektorlovgivning, for at det totalt sett skal foreligge en effektiv beskyttelse av særlige miljøverdier innenfor disse områdene.

På Svalbard er om lag 65 prosent av landområdene vernet som naturreservat eller nasjonalpark etter svalbardmiljøloven. Videre er 87 prosent av territoralfarvannet rundt Svalbard inkludert i verneområdene. Nesten hele Jan Mayen med tilliggende territorialfarvann er naturreservat. Med en så høy verneandel legger Norge til grunn at hovedøkosystemene på Svalbard og Jan Mayen er tilstrekkelig fanget opp. Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid ikke godt nok til å fastslå om vernet er tilstrekkelig representativt for all natur på Svalbard.

Vurderingen av måloppnåelsen av Aichi-mål 11 kan ikke baseres kun på prosentvis areal. De ulike beskyttelsesregimene nevnt foran, bidrar alle til oppnåelsen av målet, men i ulik grad når det gjelder de forskjellige kriteriene som følger av målet. Det er langt på vei mulig å nå målet fram mot 2020 ved å supplere dagens bevaringsområder, basert på en gjennomgang av kriteriene om representativitet, sammenheng og effektiv beskyttelse. Regjeringen mener det ikke er nødvendig med omfattende nytt vern, men det frivillige skogvernet skal økes og arbeidet med marint vern etter naturmangfoldloven videreføres. I de øvrige økosystemene er det behov for en begrenset supplering med naturtyper som i dag er mangelfullt dekket (se også nedenfor i kap. 7.3).

Mål 12: Innen 2020 er utryddelsen av kjente truede arter forhindret, og deres bevaringsstatus, spesielt for arter i sterkest tilbakegang, er forbedret og opprettholdt.

Tap av arter er en irreversibel endring, og Aichimålene bygger opp under å hindre artsutryddelse. Målet stiller ikke bare krav om å hindre at truede arter utryddes, men også at truede arter gis en bedre særskilt beskyttelse («vernestatus») eller at et allerede gitt vern opprettholdes. Folkerettslige forpliktelser til å ta vare på truede arter følger av blant annet Bonnkonvensjonen, Bernkonvensjonen og OSPAR, og støtter opp om dette målet.

I 2015 regnes 22 784 arter for truet globalt ifølge IUCN’s rødlister.1 Målet omfatter arter som er på nasjonale rødlister, men også arter på den globale rødlisten hvis et partslands handlinger berører arter i andre land. Norsk rødliste for arter bygger på IUCNs kriterier, og gir grunnlag for å vurdere måloppnåelsen for Norges del. Målet tar ikke klart stilling til situasjoner der en art forekommer i utkanten av sitt utbredelsesområde i et land, men er vanlig regionalt eller globalt.

Flere mer konkrete internasjonale avtaler bygger opp under målet om å hindre utryddelse av arter og gi truede arter en særskilt beskyttelse. Blant annet er CITES, Bonnkonvensjonen og Bernkonvensjonen nødvendige for å få til internasjonalt samarbeid om utvalgte arter. Norge er bundet av disse konvensjonene, og en oppfølging av disse vil bidra til å oppfylle mål 12. For europeiske arter er EUs fugledirektiv og habitatdirektiv viktige verktøy. Disse inngår imidlertid ikke i EØS-avtalen, og Norge er ikke bundet av dem.

Ifølge Norsk rødliste for arter 2015 er det, som beskrevet i kap. 2.4, 2355 truede arter i Norge. Disse artene er enten i tilbakegang i populasjon eller leveområde, eller de har svært liten populasjon eller leveområde. Det betyr at de har en risiko for utdøing på kort eller lengre sikt. Dersom en skal anse bevaringsstatusen som opprettholdt, må en sikre at bestander av slike arter ikke går ytterligere tilbake, og at situasjonen helst blir forbedret. Det er per i dag en liten andel av de truede og nær truede artene som er underlagt tiltak der dette kan sies å være tilfelle. Det vil være vanskelig å sikre full måloppnåelse innen 2020 både i Norge og globalt selv om tiltak gjennomføres. Når det gjelder mål for de fire store rovviltartene bjørn, ulv, jerv og gaupe, setter Stortingets fastsatte bestandsmål rammen for hvordan Norge ønsker å ivareta artene i norsk natur. Rovviltpolitikken og forvaltningen ses i sammenheng med nabolandene.

Mål 13: Innen 2020 er det genetiske mangfoldet opprettholdt hos kulturplanter, akvakulturorganismer og domestiserte dyr og deres ville slektninger, herunder andre arter av samfunnsøkonomisk og kulturell verdi, og det er utviklet og gjennomført strategier for å minimere genetisk utarming og ivareta deres genetiske mangfold.

Mål 13 innebærer å sikre bevaring og bærekraftig bruk av den genetiske variasjonen innen både domestiserte arter og deres ville slektninger. Dette er en forpliktelse som følger både av biomangfoldkonvensjonen og det internasjonale samarbeidet som Norge deltar i gjennom FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin Kommisjon for genetiske ressurser for mat og jordbruk (CGRFA). Under havrettskonvensjonen vedtok generalforsamlingen i 2015 å igangsette forhandlinger om en ny avtale om vern og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Norge følger opp de globale handlingsplaner og program som vedtas av kommisjonen vedrørende det domestiserte genetiske mangfoldet innen kulturplanter, husdyr, skogstrær, akvatiske organismer og landbrukets invertebrater og mikroorganismer. Handlingsplanene er basert på globale statusrapporter som tar utgangspunkt i landrapportene fra hver sektor. FAO forbereder nå en global rapport over samlet status for det genetiske mangfoldet knyttet til mat og jordbruk. Norge har sendt inn en egen nasjonal rapport om norsk status som bidrag til dette arbeidet. Norge følger også opp FAOs Internasjonale traktat for plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk (ITPGRFA), som også forplikter landene til å gjennomføre relevante tiltak for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk.

Norsk genressursenter har ansvar for å sikre landbrukets genetiske ressurser i Norge. Senteret bidrar med kartlegging og overvåkning, vurdering av bevaringstiltak, dokumentasjon og informasjon, og til å gjøre materialet tilgjengelig for bruk innen for jordbruket. Bevaringstrategiene innebærer både bevaring «in situ» i naturen, ved bevaring i gårdsmiljø og «ex situ» i genbanker. Det legges også vekt på næringsutvikling basert på genetiske ressurser. Norge samarbeider om dette arbeidet med Nordisk genressursenter (NordGen).

Genetisk mangfold innen kulturplantene

Nordiske land har siden 1979 samarbeidet om drift av en felles genbank for frø. Dette er et godt eksempel på at det nordiske samarbeidet bidrar til merverdi og rasjonell organisering. I dag er ca. 40 000 variasjoner av nordiske frø bevart i genbankens lager i Alnarp i Syd-Sverige. Selv om mye av materialet i genbanken er relevant for Norge, stammer kun 1851 av frøprøvene direkte fra Norge. Sikkerhetskopier av store deler av samlingen er bevart i Svalbard globale frøhvelv. Alle frøprøvene i genbanken, med unntak av sikkerhetskolleksjoner som NordGen tar vare på på vegne av andre genbanker, forvaltes sammen med øvrige nordiske land i samsvar med relevant internasjonalt regelverk og vil være offentlig tilgjengelig for alle formål, ikke bare mat og jordbruk.

Det er registrert ca. 200 nasjonale matplanter som det finnes viltvoksende populasjoner (in situ) av i Norge. Det er 501 in situ lokaliteter i kulturlandskapet som holdes vedlike i henhold til skjøtselsplan og avtaler. In situ bevaring betyr at plantene tas vare på på sitt naturlige voksested.

For å sikre økt bruk av bevaringsverdige sorter og tradisjonssorter, ble det i 2010 åpnet for å registrere bevaringssorter på offisiell sortsliste i Norge. Det er 369 sorter som i henhold til offisiell sortsliste kan omsettes for kommersiell bruk i Norge, hvorav 9 er bevaringssorter. For å sikre at materialet i nordisk genbank gjøres tilgjengelig for utvikling av klimatilpassede plantesorter, deltar Graminor AS i det nordiske samarbeidet om førforedling (Nordic private, public partnership for prebreeding) som til nå har prosjekter innen bygg, raigras og eple.

Svalbard globale frøhvelv er et viktig tiltak for å sikre frømangfoldet. Per februar 2014 er 850 000 frøvarianter bevart på Svalbard. I følge FAO tilsvarer dette 1/3 av den unike genetiske variasjonen innen frø som i dag bevares av genbanker over hele verden.

Genetisk mangfold innen husdyrene

Husdyrgenetiske ressurser i Norge omfatter alle husdyr som brukes i avl – inkludert hunder, hester og bier. Genressurssenteret rapporterer data om nasjonale husdyrgenetiske ressurser til FAOs informasjonssystem for husdyrmangfold (Domestic Animal Diversity Information System, DAD-IS). Tall fra Norsk Genressursenter (2014) viser at av 37 nasjonale husdyrraser er 8 truet og 19 kritisk truet i henhold til FAOs kriterier. En svinerase er kun lagret i frossen genbank. Bevaringstiltak er tilskudd til bruk gjennom nasjonalt miljøprogram over jordbruksavtalen og støtte til genressurstiltak over statsbudsjettet, som omfatter storfe, småfe og hest. De nasjonale hestesentrene har oppgaver knyttet til bevaring av de nasjonale rasene dølahest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest.

Genressurssenteret har ansvar for ku-registeret. Registeret er viktig i arbeidet med bevaring av norske husdyrraser, ved å opprettholde en slektskapsdatabase for alle de bevaringsverdige norske storferasene; dølafe, sidet trønderfe og nordlandsfe, telemarkfe, vestlandsk fjordfe, vestlandsk raudkolle, østlandsk rødkolle og sidet trønder- og nordlandsfe. Det har vært en oppgang i antall dyr for alle raser siden registreringsarbeidet begynte omkring 1990, med markant økning spesielt for vestlandsk fjordfe etter at den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000. Sidet trønder- og nordlandsfe ble tatt inn i registeret i 2012.

Genetisk mangfold innen skogstrærne

For å spore endringer i utbredelse og foryngelse hos sjeldne og spredte treslag, inngikk Genressursutvalget for skogtrær et samarbeid med Landskogtakseringen i 2003.

Skogfrøverket samarbeider med Norsk institutt for skog og landskap og Norsk genressurssenter. Sammen representerer disse tre organisasjonene landets fremste kompetanse innen skogtrærnes genetikk og planteforedling. Foredlingsaktiviteten de siste tiårene har framskaffet verdifull informasjon om frøplantasjematerialet. Denne informasjonen kan brukes til å produsere planter som er godt tilpasset framtidens klima.

Akvatiske organismer

Norge har om lag 440 genetisk særpregede bestander av atlantisk laks, og har en stor andel av den totale bestanden på verdensbasis. Bestandene av laks og annen anadrom laksefisk er i sterk tilbakegang. Dette er nærmere omtalt i kap. 2.5.2. Marbank har som den nasjonale marine biobanken et ansvar for å samle inn og ta vare på marint genetisk materiale.

Mikroorganismer og invertebrater

Mikroorganismer som bakterier, sopp og virus samt insekter og andre invertebrater er sentrale i naturlige økosystemer, men også helt nødvendig i matproduksjon og landbruk. Som for kulturplanter og husdyr, har nyttige mikroorganismer og insekter et genetisk mangfold som er truet. Det er økende internasjonal oppmerksomhet om at dette er genressurser som det er viktig å bevare, og enkelte land har allerede opprettet genbanker for spesielle genotyper, for eksempel stammer av muggsopper som brukes i osteproduksjon.

Med klimaendringene er det en økende oppmerksomhet på verdien av domestiserte genressurser og deres ville slektninger. Også Norge har et verdifullt genetisk materiale, både hos ville slektninger av kulturplanter og husdyr, og hos gamle husdyrraser. Bærekraftig bruk av genetiske ressurser kan ha et stort verdiskapingspotensial, dette gjelder også marint genetisk materiale. Det er derfor viktig å videreføre arbeidet for det genetiske mangfoldet i Norge særlig innenfor sektorene akvatiske organismer, insekter og mikroorganismer. Dette vil sikre måloppnåelse innen 2020 i Norge.

3.5 Målgruppe D: Sikre verdier fra biologisk mangfold og økosystemtjenester

Mål 14: Innen 2020 er økosystemer som leverer livsviktige tjenester, inkludert tjenester knyttet til vann, og som bidrar til helse, levekår og velferd, restaurert og ivaretatt, der behovene til kvinner, urfolk, lokalsamfunn og fattige erkjennes.

Det første målet i gruppe D omhandler direkte de verdiene som naturen gir til mennesker. Alle økosystemer leverer økosystemtjenester som samfunnet er avhengig av, men målet framhever tjenester knyttet til vann for å understreke det helt grunnleggende behovet mennesker har for vann (jf. også FNs bærekraftsmål, vedtatt i september 2015 (se boks 1.2) der mål 6 fremhever betydningen av å sikre tilgang til og bærekraftig forvaltning av vann). At målet særskilt nevner behovene til kvinner, urfolk, lokalsamfunn og fattige, understreker at mange, særlig i utviklingsland, i dag ikke får dekket grunnleggende behov fordi økosystemene er ødelagt eller i dårlig tilstand. Målet er relevant for Norges arbeid i andre land, men kan også være relevant for norske økosystemer.

For å vurdere norsk måloppnåelse, legges kunnskap om tilstand og funksjon i økosystemene til grunn. En forutsetning for at et økosystem skal levere livsviktige tjenester, er at den økologiske funksjonen i systemet er opprettholdt. En indikator på økologisk funksjon er den økologiske tilstanden i økosystemet sammenlignet med et lite menneskepåvirket system. Naturindeks utgjør en samleindikator for mange enkeltstående indikatorer fra hovedøkosystemene i Norge, og gir et overordnet bilde av økosystemenes evne til å levere tjenester. Dette er nærmere beskrevet i kap. 2. Naturindeks angir imidlertid ikke et mål for ønsket tilstand.

For Norge vurderes hovedøkosystemene i all hovedsak å ha en tilstand som tilsier at de leverer økosystemtjenester i tråd med målet. En måloppnåelse innen 2020 vil innebære at de økosystemene som i dag har en tilfredsstillende tilstand, blir opprettholdt. Der hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende, bør det arbeides for forbedringer. Et slikt arbeid krever klargjøring av hva som kjennetegner et økosystem med god tilstand og en klassifisering av tilstanden i de ulike økosystemene, jf. kap. 5.3. Det vurderes som realistisk med måloppnåelse i 2020.

Mål 15: Innen 2020 er økosystemene mer robuste, og det biologiske mangfoldets bidrag som karbonlager er forsterket gjennom bevaring og restaurering, inkludert restaurering av minst 15 prosent av forringede økosystemer. Dette bidrar derved til reduksjon av og tilpasning til klimaendringer og bekjempelse av forørkning.

Mål 15 omhandler verdien av naturen sett i lys av dagens klimautfordringer og bruk av økosystembaserte løsninger for tilpasning og karbonbinding. Målet ble utformet for å støtte opp under arbeid for å ivareta natur som ledd i det globale klimaarbeidet. Gjennom bevaring og restaurering av økosystemer som blant annet skog og våtmark, vil mer karbon bli bundet i økosystemene jf. FNs REDD+ arbeid (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD).

Målet er for det første å sikre robuste økosystemer, særlig som klimatiltak og tiltak for klimatilpasning. Slike robuste økosystemer bør sikres ved bevaring, eller om nødvendig ved restaurering.

Med robuste økosystemer siktes det til økosystemer som er i stand til å tilpasse seg endret klima. To faktorer som er avgjørende for økosystemets tilstand og evne til å opprettholde økosystemtjenester, er motstandsdyktighet (eller robusthet) og resiliens. Motstandsdyktighet (resistance) beskriver økosystemets evne til å tåle forstyrrelser og forbli innenfor en viss tilstand, mens resiliens (resilience) beskriver økosystemets evne til å innhente seg etter forstyrrelser.

Økosystemer med intakt mangfold og funksjon, og dermed god tilstand, vil være mer robust enn et sterkt påvirket eller ødelagt økosystem. Selv om en rekke studier fra ulike deler av verden har vist dette, har vi i dag ikke eksakt kunnskap om hva som skal til for at et økosystem skal kunne sies å være robust. Det nærmeste vi kommer er vurderinger av indikatorer som til sammen sier noe om tilstanden i økosystemet. Klimaprognoser for vår del av verden peker på at økosystemene vil bli påvirket av klimaendringer. Men grad av påvirkning vil variere med grad av klimaendringer, samt av hvor robuste eller motstandsdyktige økosystemene er.

Havforsuring utvikler seg raskest i de polare økosystemene. De marine økosystemene i nord vil særlig bli utsatt for havforsuring og temperaturendringer, men alle norske havområder vil bli påvirket.

Det er krevende å vurdere eksakt grad av måloppnåelse for den første delen av målet. Men å sikre opprettholdelse av, eller arbeide for å oppnå, god tilstand i økosystemene, samt så langt mulig forhindre svekkelse av tilstanden, er en naturlig måte å tilnærme seg målet på.

Den andre delen av målet knytter seg til økosystemer som er viktige karbonlagre. I Norge er det særlig våtmarker og skog (særlig skogsjord) som er viktige som karbonlager på land. Stående skog er viktig både for opptak og lagring av karbon og dermed viktig for påvirkning av karbonlageret på kort sikt. Økt satsing på planting av skog vil gi økt karbonbinding på kort sikt. Planting av skog på nye arealer kan imidlertid påvirke naturmangfold, landskap og friluftslivsverdier negativt, og valg av egnede arealer er derfor viktig. Gammel skog er viktig som karbonlager og kan også være viktig for truet naturmangfold. På lengre sikt er det viktig å bevare dagens skogarealer for fortsatt bærekraftig skogproduksjon.

Ulike former for arealbruk har ført til vesentlig tap av våtmarker. Det er laget et forslag til plan for restaurering av våtmarker som gjelder for 2014–18, og oppfølgingen er i startgropen. I sjø tar særlig plankton, tareskog, og andre sjøplanter og koraller opp karbon. Havforsuringen vil redusere metningsgraden av kalk, og gjøre det vanskeligere for koraller og andre kalkdannende organismer å felle ut kalk. Et økt CO2-nivå i sjøvannet kan øke veksten av alger ved at de får mer tilgang til karbon. Imidlertid kan sjøtemperaturen etter hvert bli så høy at algene dør eller slutter å vokse. Effekten av klimaendringer og havforsuring på det biologiske mangfoldets kapasitet til å lagre karbon, er totalt sett usikker.

Den tredje delen av målet om å restaurere forringede økosystemer, er tallfestet til minst 15 prosent. Vi har i dag ingen systematisk oversikt over forringede økosystemer, med unntak av for vannforekomster. Eksempler på tiltak som delvis kan anses som restaureringstiltak, er kalking av forsurede vassdrag, bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, skjøtsel av utvalgte naturtyper, tiltak i en del verneområder for å opprettholde verneverdier, samt restaurering av en del enkeltområder. For Norges del må man først avklare hva som bør regnes som forringede økosystemer, og hvilke som bør prioriteres for eventuell restaurering, for å fullt ut kunne vurdere om målet er nådd. Det krever et arbeid med å klargjøre hva som er god tilstand og hvilke arealer som er å regne som forringede økosystemer. I dag er dette gjort kun for vannforekomster i ferskvann og kyst (vannforskriften). Når dette er gjort, kan en starte arbeidet med å peke ut områder som bør restaureres. Likevel tilsier det omfattende arbeidet som gjøres for restaurering av vassdrag, skjøtsel av utvalgte naturtyper og tiltak i verneområder at arbeidet er godt i gang innenfor noen økosystemer. Ved videre restaureringsarbeid i andre økosystemer bør det gjøres en kost-nytte analyse der også effekten hva angår klimatilpasning regnes med.

Mål 16: Innen 2015 er Nagoyaprotokollen om tilgang til genetiske ressurser og rettferdig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av disse, trådt i kraft, er operativ, og i samsvar med nasjonal lovgivning.

Det tredje målet som omhandler verdiene av naturmangfold er knyttet til genetiske ressurser, og særlig til fordelingsspørsmål knyttet til dette. Formålet med protokollen er å oppnå en rettferdig og likeverdig fordeling av de fordeler som følger av bruken av genetiske ressurser. Protokollen bygger på likebehandling mellom industri- og utviklingsland og vissheten om at alle stater både kan være leverandører og brukere av genressurser. Protokollen pålegger partene både forpliktelser om utforming av regelverk om tilgang til genressurser, og krav til å innhente og videreformidle informasjon om bruk av genressurser innhentet fra andre parter. Hver part skal også treffe tiltak for å sikre at genressurser som benyttes er innhentet med samtykke, dersom dette er et krav i leverandør- eller opprinnelseslandet. Protokollen inneholder også regler om tilgang til tradisjonell kunnskap knyttet til genressurser og regler om fordeling av fordeler fra bruken av denne kunnskapen med de urbefolknings- og lokalsamfunn som innehar kunnskapen. Norge ratifiserte protokollen i 2011, og protokollen trådte i kraft i 2014, da 50 parter hadde ratifisert avtalen.

EU og flere av de nordiske landene arbeider med den konkrete gjennomføringen av protokollen. I Norge er implementeringen av protokollen igangsatt, jf. arbeid med en forskrift om tradisjonell kunnskap knyttet til genetiske ressurser med hjemmel i naturmangfoldloven § 61 a, og vurdering av en forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale med hjemmel i naturmangfoldloven kap. VII og havressursloven kap. 2. Det arbeides også med å etablere såkalte sjekkpunkter som kan støtte opp om kontrollen med bruk av andre lands genressurser i Norge. Det gjenstår dermed noe arbeid med å gjennomføre protokollen. Før hvert enkelt partsland har gjennomført de konkrete tiltakene som protokollen krever, kan ikke målet anses nådd.

3.6 Målgruppe E: Styrke gjennomføringen gjennom planlegging basert på medvirkning, kunnskapsforvaltning og oppbygning av kapasitet

Mål 17: Innen 2015 har hver part utviklet, vedtatt som et politisk instrument og påbegynt gjennomføringen av en nasjonal strategi og handlingsplan for biologisk mangfold som er effektiv, oppdatert og basert på medvirkning.

Konvensjonen artikkel 6 a) innebærer en juridisk bindende forpliktelse om å utvikle eller tilpasse nasjonale strategier, planer eller programmer for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Mål 17 legger opp til gjennomføring innen 2015, men er ikke rettslig bindende.

Basert på erfaringer fra første generasjons handlingsplaner under konvensjonen, ble det i partsmøtevedtak gitt en klar oppfordring om at planen skal inngå i et dokument som vedtas politisk. Det forventes at 90 prosent av partene har avlevert en nasjonal handlingsplan innen utgangen av 2015, men at ikke alle har arbeidet for å få den vedtatt som et politisk dokument. Med framleggelsen av denne meldingen til Stortinget om nasjonal handlingsplan for naturmangfold vil dette målet bli oppnådd i Norge.

Mål 18: Innen 2020 respekteres urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap, innovasjoner og praksis av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og deres sedvanlige bruk av biologiske ressurser, i samsvar med nasjonal lovgivning og relevante internasjonale forpliktelser, og er til fulle integrert og reflektert i gjennomføringen av konvensjonen, med full og effektiv deltakelse av urfolk og lokalsamfunn på alle relevante nivåer.

På globalt og nasjonalt nivå er det en utfordring at tradisjonskunnskap går tapt og at slik kunnskap ikke samles inn til beste for de berørte folkegruppene og samfunnet for øvrig.

Konvensjonen har bestemmelser om tradisjonskunnskap fra urfolk og lokalsamfunn samt for bærekraftig sedvanebruk. Nagoya-protokollen avklarer rettigheter til tradisjonskunnskap knyttet til genressurser og at urfolk og lokalsamfunn er eiere av slik kunnskap. Protokollen legger opp til systemer for å sikre at dette respekteres. Målet er relevant for Norge både når det gjelder samisk kunnskap og bærekraftig bruk og annen tradisjonell kunnskap og bruk.

Norge ratifiserte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i 1990. Hovedprinsippet i konvensjonen er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Erfaringsbasert kunnskap om natur er kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. I naturmangfoldloven § 8 er det nedfelt at slik kunnskap skal vektlegges av myndighetene i saker som berører natur, når slik kunnskap foreligger. Videre skal det lages forskrift om tradisjonell kunnskap knyttet til genressurser. Dette gir til sammen det rettslige grunnlaget for forvaltning av erfaringsbasert kunnskap om natur i Norge.

De siste årene har Miljødirektoratet drevet et prosjekt knyttet til erfaringsbasert kunnskap (Mennesket og naturarven), som har som mål å samle inn kunnskap om hvordan ressursene i naturen ble utnyttet før. Denne kunnskapen brukes i naturveiledning, skjøtsel og forvaltning. Det er imidlertid mangel på en systematisk oversikt over den erfaringsbaserte kunnskap som finnes. Også Kommunal- og moderniseringsdepartementet har relevante prosjekter om erfaringsbasert kunnskap.

Forskriften om tradisjonell kunnskap knyttet til gjennomføring av Nagoyaprotokollen vil bidra til at målet nås.

Norge har en lang tradisjon for gode prosesser med Sametinget i alle saker som berører samiske interesser. Videre blir saker som berører samiske interesser og lokalsamfunn sendt på høring til berørte parter. Disse har dermed mulighet til å spille inn erfaringsbasert kunnskap i prosessen, som så skal vektlegges i beslutninger som foretas av myndighetene. Med en videreføring av dagens praksis og pågående arbeid, anses målet som nådd i 2020.

Mål 19: Innen 2020 har vi bedre kunnskap, vitenskapelig grunnlag og teknologi knyttet til biologisk mangfold, dets verdier, funksjon, status og utviklingstrender, og konsekvensene av tap av mangfold, og dette deles bredt og overføres og anvendes.

Kunnskap er et utgangspunkt for god forvaltning. Dette gjelder både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. Målet omfatter på nasjonalt nivå all relevant vitenskapelig kunnskap som sier noe om status og utviklingstrender, samt kunnskap om verdi og funksjon av biologisk mangfold. Relevant for Norge er i denne sammenheng særlig kunnskap som framkommer fra forskning, kartlegging og overvåking, synteser og risikovurderinger, samt teknologi som støtter opp under forbedring og spredning av kunnskapen. En del av kunnskapen er kunnskap forvaltningen selv sørger for å hente inn eller bestille. Kunnskap om det biologiske mangfoldets funksjon, og verdien av mangfoldet i økologisk forstand, kommer særlig fra forskningsprosjekter innen økologi. I senere tid har det vært gjennomført internasjonale studier som ser på den økonomiske verdien av biologisk mangfold, og det pågår en kunnskapsutvikling internasjonalt knyttet til etableringen av Naturpanelet (IPBES), økt bruk av satelittdata med videre. Målet avsluttes med å påpeke at kunnskapen må deles bredt, overføres og anvendes. Målet henger derfor sammen med både mål 1 og mål 2, jf. omtalen foran.

Norge har de senere årene satset på å forbedre kunnskapsgrunnlaget om natur. Eksempler på sentral kunnskap om status og trender som er utviklet de senere år, er kunnskap fra kartlegging, overvåking og forskning, Naturindeks for Norge, klassifiseringen og karakteriseringen under vannforskriften, forvaltningsplanene for havområdene, Norsk rødliste for arter, Norsk rødliste for naturtyper og Fremmede arter i Norge – med norsk Svarteliste. Eksempler på prosjekter som har gitt mye ny kunnskap om norske arter og deres levesteder, er MAREANO og Artsprosjektet.

På det teknologiske området har det foregått en stor utvikling de senere år. Dette gjelder eksempelvis utvikling av databaser og nye datasystemer for deling av, og innsyn i, data. Dette legger til rette for en bedre bruk av den kunnskapen som finnes. Den teknologiske utviklingen er viktig for å skreddersy spesielle løsninger for innsyn og bruk tilpasset ulike brukergrupper. Videreutvikling av Naturbasen har vært viktig for bruken av de mest forvaltningsrelevante dataene knyttet til naturforvaltning. Vann-nett er en sentral database for vannforvaltning. Også sektorene har en rekke databaser, som er blitt forbedret de senere år. MAREANO-programmet kartlegger havbunn og gjør kunnskapen tilgjengelig gjennom sin database. Nye forskrifter om konsekvensutredninger for henholdsvis tiltak og planer innehar krav til at data samles inn etter gitte standarder slik at de kan legges inn i offentlige databaser. Dette vil forbedre kunnskapsgrunnlaget og øke tilgjengeligheten.

I Norge har Artsdatabanken vært særlig viktig for å utvikle systemer for formidling av stedfestede artsdata (Artskart) og artsnavn (Artsnavnebasen), innlegging av artsfunn for alle brukere (Artsobservasjoner), nettbasert informasjon om ulike artsgrupper (Arter på nett), samt databaser som gir innsyn i risiko- og truethetsvurderinger. Alle data i Artsdatabanken er åpent og fritt tilgjengelige, og disse danner et viktig kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og forvaltning.

Artsdatabanken har også utviklet type- og beskrivelsessystemet «Natur i Norge» (NiN), som skal legges til grunn for all kartlegging av naturtyper i offentlig regi. Det er utviklet et eget dokumentasjonsverktøy for dette (NiN på nett), og egne kartløsninger vil bli utviklet.

Et annet teknologisk område der det har skjedd mye, er innenfor såkalt DNA-strekkoding av arter. Over 200 organisasjoner i 50 land har forpliktet seg til å støtte DNA-strekkoding gjennom det internasjonale samarbeidet International Barcode of Life, som har som mål å registrere DNA-strekkoder for alle arter i verden. Norge er med gjennom nettverket Norwegian Barcode of Life, som Artsdatabanken har støttet siden 2009. Nettverket er et unikt samarbeidsprosjekt som inkluderer 16 norske forskningsinstitusjoner.

På tross av en vesentlig styrking i kunnskapsgrunnlaget de senere år, er det fortsatt betydelige kunnskapshull. Dette gjelder både forskning, kartlegging og overvåking. Dette omhandles særskilt i meldingen kap. 8.

Miljøinformasjonsloven pålegger offentlige myndigheter å dele all miljøinformasjon med allmennheten. Det er gjort mye for å sikre god formidling av kunnskap, men det er en utfordring å sikre at komplekse årsakssammenhenger formidles på en enkel måte som gir innsikt og forståelse. Det er også en utfordring at det i dag finnes mange kilder, nettsteder og databaser, som gjør at det kan bli forvirrende for brukere og allmennheten å orientere seg. Videre er kunnskapsinnhentingen foretatt etter ulike metoder og systemer.

Det er ønskelig med bedre kunnskap og bedre formidling av kunnskapen, og det er også er et mål i seg selv at kunnskapen skal bedres uavhengig av status i det enkelte land. Norge har god kunnskap innen mange områder, og kunnskapen om tilstanden i norsk natur bedres kontinuerlig gjennom kunnskapsinnhenting og kartlegging. En videreføring av dagens innsats vil bidra til måloppnåelse i 2020.

Mål 20: Innen 2020 bør mobiliseringen av finansielle ressurser til en effektiv gjennomføring av Strategisk Plan 2011–2020, fra alle kilder og i samsvar med den konsoliderte og omforente prosessen i Strategi for ressursmobilisering, øke betydelig i forhold til dagens nivå. Dette målet vil bli gjenstand for endringer, avhengig av de vurderinger av ressursbehov som partene skal foreta og innrapportere.

Gjennomføring av Strategisk plan 2011–2020 forutsetter økonomiske ressurser. Rapporten Global Biodiversity Outlook 4 (GBO4) slår fast at gjennomføring av dette målet er viktigst for gjennomføringen av den strategiske planen. Arbeidet med mobilisering av ressurser for gjennomføring av konvensjonen var hovedtema for partsmøtene i både 2012 og 2014. Globalt er det enighet om en dobling av finansielle ressurser fra 2015, sammenliknet med referansebanen 2006–2010, jf. vedtak på det 11. partsmøtet under konvensjonen i 2012, bekreftet på det 12. partsmøtet. Mobilisering av ressurser inkluderer også ressurser fra privat sektor og nasjonale ressurser i alle land.

Gjennomføring av konvensjonen, herunder økonomiske midler til gjennomføring, må også ses i sammenheng med oppfølging av arbeidet med å nå bærekraftsmålene (se boks 1.2), samt FNs arbeid med prosessen Finansiering for utvikling.

Norge har gjort en betydelig innsats når det gjelder ressursmobilisering for utviklingsland.

Fotnoter

1.

IUCN 2015. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015-3. www.iucnredlist.org, 10. november 2015.

Til toppen
Til dokumentets forside