Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 14 (2015–2016)

Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold

Til innholdsfortegnelse

6 Å ta vare på truet natur

6.1 Innledning

Noen av Aichi-målene, særlig mål 12 om at «innen 2020 er utryddelsen av kjente truede arter forhindret, og deres bevaringsstatus, spesielt for arter i sterkest tilbakegang, er forbedret og opprettholdt», er særskilt rettet mot truet natur. Det tilsvarende nasjonale målet sier at ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres (se også kap. 1.1 og 1.6, og egne bestandsmål for rovvilt). Ordet «utryddes» viser til konsekvens av menneskers handlinger, og utelukker ikke at arter dør ut som en følge av naturlig utvikling. Videre følger det av forvaltningsmålene for arter og naturtyper i naturmangfoldloven at naturtypene, artene og deres genetiske mangfold skal ivaretas innen sine naturlige utbredelsesområder. Målene er dermed særlig relevante for truet natur, det vil si natur som er i fare for å bli borte fra Norge. Verken det nasjonale målet eller målet for arter i naturmangfoldloven gjelder for fremmede organismer.

Økosystemer er komplekse, og kunnskapen om hvilken funksjon de ulike enkeltartene har i økosystemet, samt samspillet dem imellom, er ofte mangelfull. Ofte vil konsekvensene av artsutryddelse og/eller forringelse av økosystemer først bli kjent en tid etter at skaden er skjedd. Det finnes flere eksempler på at utryddelse eller sterk tilbakegang i bestander av enkeltarter medfører en kjede av effekter for andre arter i økosystemet, og også betydelige endringer i økosystemet som sådan. Ved å påvirke tilstanden for arter og naturtyper i så stor grad at de står i fare for å bli utryddet, tar vi dermed en stor risiko. Naturen har stor tilpasningsevne, men vi vet ofte ikke før i ettertid i hvilken grad en slik tilpasning vil skje eller ikke.

Med klimaendringene vet vi at økosystemene vil kunne endre seg raskt. For natur som allerede er under hardt press fra andre påvirkninger, er disse endringene en vesentlig tilleggsbelastning. Risikoen for at store endringer i økosystemene kan skje, øker fordi den totale påvirkningen (den samlede belastningen) blir for stor. Slike endringer kan ha betydelige samfunnsmessige konsekvenser. Tiltak for å ta vare på truet natur vil bidra til å redusere risikoen for at arter og naturtyper dør ut, og dermed forebygge følgeeffekter som vi ikke kan forutse.

En annen viktig grunn for å ta vare på truet natur er å gi framtidige generasjoner muligheten til å utnytte de ressursene naturen utgjør, også den naturen vi ikke ennå kjenner potensialet til.

Regjeringens forslag i kap. 5 tar sikte på generelt å sikre bærekraftig bruk og oppnå eller opprettholde god tilstand i norsk natur. Dette vil være et viktig bidrag også for den naturen som er truet. For arter eller naturtyper som er i fare for å forsvinne fra norsk natur, vil det imidlertid ofte være behov for å bruke mer spesifikke og målrettede virkemidler i tillegg. Internasjonale forpliktelser knyttet til konkrete arter eller naturtyper kan videre medføre at hensiktsmessige tiltak må gjennomføres. Om en truet art eller naturtype har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, og tiltak i Norge kan bidra til at arten eller naturtypen bevares globalt eller i et europeisk perspektiv, kan dette også være en viktig begrunnelse for å styrke ivaretakelsen av denne naturen.

Regjeringen foreslår i dette kapittelet tiltak for å ivareta truet natur. Dette gjelder både tiltak som gir truet natur en positiv beskyttelse, og tiltak som reduserer negative påvirkninger gjennom enkeltinngrep. Kapitlene 6.2 og 6.3 inneholder regjeringens generelle forslag om virkemiddelbruk for truet natur, mens kap. 6.4 konkretiserer noen av forslagene for de enkelte økosystemene. Regjeringen foreslår generelle prinsipper for virkemiddelbruk i dette kapitlet. Før det vedtas å bruke virkemidler for en konkret truet art eller naturtype, vil det på vanlig måte gjennomføres utredning av vesentlige samfunnsøkonomiske og andre konsekvenser, og offentlig høring. Konsekvensene vil variere betydelig avhengig av hvilken type natur og hvilken type bruk det er tale om. Det vil til slutt være en konkret avveining av hensynet til den truede naturen, verdier knyttet til økosystemtjenester og konsekvenser for andre samfunnshensyn (jf. også naturmangfoldloven § 14), som vil avgjøre om virkemidlet faktisk tas i bruk. Det er viktig å finne treffsikre virkemidler som gir tilstrekkelig beskyttelse uten å begrense annen samfunnsnyttig virksomhet mer enn nødvendig. Virkemiddelbruk for bevaring av truet natur skal bidra til god samordning og ressursbruk på tvers av sektorer.

Kap. 6.5 handler særskilt om tiltak for å ta vare på genetiske ressurser.

6.2 Å ta vare på truede arter

For å hindre tap av arter vil regjeringen videreføre bruk av virkemidler direkte rettet mot individer av arter, som regulering av høsting, artsfredning, prioritering, kvalitetsnorm, og arealbaserte virkemidler som har til formål å ta vare på artens økologiske funksjonsområder (herunder leveområdet). Til sistnevnte kategori hører områdevern, fastsettelse av økologisk funksjonsområde for prioriterte arter, utvalgte naturtyper og sektorvirkemidler. Regjeringen vil også hindre tap av arter ved reetablering og gjennom genbank eller avl.

Regjeringen vil arbeide for å forbedre tilstanden for truede arter. Dette arbeidet er langsiktig. Regjeringens første prioritet vil være å forbedre tilstanden til de sterkt eller kritisk truede artene i Norge som har en vesentlig del av sin europeiske utbredelse i Norge eller på Svalbard, eller som i tillegg til å være sterkt eller kritisk truet i Norge også er truet globalt eller i Europa. For rovvilt gjelder egne nasjonale bestandsmål som legges til grunn i forvaltningen av disse artene.

Av de totalt 1120 sterkt eller kritisk truede arter i Norge, er det 78 som har 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen i Norge. De fleste av disse er planter, sopp eller lav, en del er insekter og edderkoppdyr, men det er også 2 fiskearter (pigghå og vanlig uer) og 4 pattedyr (klappmyss, jerv, narhval og grønlandshval) blant disse. De fleste lever i skog, kulturlandskap eller fjell, samt noen i våtmark og marine områder. Det er flest lav (13 arter) og sopp (11 arter) som lever i skog. Hele 16 av de 26 artene i fjellet er karplanter og det antas at de fleste av disse først og fremst er negativt påvirket av klimaendringer. Det er 5 marine arter, 2 fisker og 3 pattedyr. Fordi mange av de sterkt og kritisk truede artene hvor 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen finnes i Norge er knyttet til fjell, finnes mange av artene i de fjellrike fylkene: Oppland (23 arter) Sør-Trøndelag (23 arter), Troms (18 arter) og Finnmark (18 arter).

På Svalbard har seks av de sterkt eller kritisk truede karplantene og én lav 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen.

Sytten av de sterkt eller kritisk truede artene i Norge er også truet globalt eller i Europa. Blant disse finnes både planter, insekter lav, fisk, fugler og pattedyr. Seks av disse er i tillegg arter som har mer enn 25 prosent av den europeiske utbredelsen i Norge. Dette er strandmurerbie, jerv, vanlig uer, trønderlav, klappmyss og pigghå.

Regjeringen mener at for den største andelen av de sterkt eller kritisk truede artene vil arealbaserte virkemidler knyttet til leveområder for flere av artene samtidig, slik som vern og utvalgt naturtype, være mest egnet. Arealbaserte virkemidler vil også være hovedvirkemidlet for de fleste andre truede arter. Artsbaserte virkemidler vil brukes der det er behov for beskyttelse mot direkte inngrep eller beskyttelsen må være streng. Ved valg av virkemiddel skal det alltid gjøres en vurdering av hva som er det mest effektive og hensiktsmessige tiltaket.

Figur 6.1 Vipe har hatt en betydelig bestandsnedgang de siste tiårene, og er nå en sterkt truet art. Endringer i jordbruksdrift er hovedårsaken.

Figur 6.1 Vipe har hatt en betydelig bestandsnedgang de siste tiårene, og er nå en sterkt truet art. Endringer i jordbruksdrift er hovedårsaken.

Kilde: Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet

Et stort antall truede arter er knyttet til visse naturtyper, som ofte omtales som «hotspots» for truede arter. Ivaretakelse av slike naturtyper vil sikre ivaretakelse av mange truede arter samtidig. Arealrettede virkemidler som ivaretar slike naturtyper er derfor normalt bedre egnet for å ta vare på truede arter som er knyttet til disse naturtypene enn virkemidler rettet spesielt mot den enkelte art. En forutsetning er at det ikke er høsting eller annet direkte uttak som er hovedårsaken til at arten er truet. Regjeringen vil derfor vurdere å verne etter naturmangfoldloven arealer med naturtyper der det er mange truede arter, i den grad disse ikke er fanget opp av eksisterende vern. Nærmere omtale av hvilke naturtyper det dreier seg om, finnes i kap. 6.4 under det enkelte økosystem.

Ved områdevern etter naturmangfoldloven har eiere eller rettighetshavere rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører vanskeliggjøring av igangværende bruk. Hvilken type bruk som båndlegges konkret, må utredes nærmere i de framtidige konkrete verneforslag jf. kap. 6.1 foran. Frivillig skogvern er allerede godt etablert, og frivillig vern bør testes ut i andre økosystemer. Det vises for øvrig til konkretiseringen under det enkelte økosystem.

Naturtyper som er viktige for truede arter kan også gis status som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Regjeringen vil bruke dette virkemidlet der hvor det fortsatt er så mange forekomster igjen av naturtypen at det ikke vil ha vesentlig betydning for de truede artene om noen forekomster oppgis til fordel for andre samfunnshensyn. Områdevern av noen lokaliteter kombinert med utvalgte naturtyper for de øvrige lokaliteter er i så fall en løsning som vil bli vurdert. Sektorvirkemidler og plan- og bygningsloven, eventuelt kombinert med utvalgte naturtyper, kan være aktuelle om disse gir tilstrekkelig beskyttelse.

Bestemmelsene i naturmangfoldloven om marine verneområder og utvalgte naturtyper gjelder i sjø i territorialfarvannet, det vil si ut til tolv nautiske mil. I havområdene er særlig verdifulle og sårbare områder identifisert i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet. Noen av disse områdene er viktige for truede arter. Behovet for tiltak må vurderes i lys av den samlede negative påvirkningen på truet natur og hvordan denne endrer seg, blant annet som følge av klimaendringer, havforsuring og ny aktivitet.

På Svalbard omfatter svalbardmiljøloven – som gjelder for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen, med de begrensninger som følger av folkeretten – både artsspesifikke virkemidler og virkemidler rettet mot artenes økologiske funksjonsområder. Samtidig er fiskerisektorens virkemidler viktige for det marine økosystemet rundt Svalbard.

I tilfeller der artens funksjonsområde bare er truet av ikke-bruk, som for eksempel forårsaker gjengroing, vil regjeringen først og fremst bruke økonomiske virkemidler som tilskudd til beite eller skjøtsel, eventuelt kombinert med utvalgt naturtype, for å bidra til bevaring. Privatrettslige avtaler kan være et viktig supplement i slike tilfeller, særlig der det er få grunneiere som er berørt.

I tilfeller der arealbaserte virkemidler ikke er nok til å sikre overlevelsen til en art eller ikke er det mest hensiktsmessige eller effektive virkemidlet, vil regjeringen vurdere prioritering av arten, som innebærer å fastsette forbud mot enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse. Som nevnt foran vil regjeringen først gjøre denne vurderingen for sterkt eller kritisk truede arter, som i tillegg har en vesentlig del av sin utbredelse i Norge, eller som er truet globalt eller i Europa. Regjeringen vil gjennom dette også følge opp plikten etter naturmangfoldloven til å vurdere prioritering av en art som virkemiddel når «en art antas å ha en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot forvaltningsmålet for arter».

Prioriterte arter etter naturmangfoldloven egner seg der truslene retter seg direkte mot artens forekomster/bestander eller deres økologiske funksjonsområder. Prioritering vil særlig vurderes for arter som kan flytte seg over større områder, og der vern av hele leveområdet ville favne for vidt, men der bestemte økologiske funksjonsområder, for eksempel hekkeplasser for fugl, kan omfattes av prioriteringen. For eksempel kan dette være aktuelt for arter av fugler eller pattedyr. Prioritering vil også vurderes når vern av leveområder er unødvendig strengt for å ta vare på arten og der hvor leveområdene er små, men mange, og bruk av arealbaserte virkemidler vil være ineffektivt. Arealbaserte virkemidler som områdevern vil særlig vurderes for arter som har klarere avgrensede leveområder/livsmiljøer, for eksempel planter, lav og sopp, eller der individbaserte tilnærminger er uhensiktsmessig, for eksempel når det gjelder enkelte insektarter. For noen arter vil utvelgelse til prioritert art være det mest hensiktsmessige virkemiddelet for å sikre overlevelsen på lang sikt.

Innledningsvis i dette kapitlet er det løftet fram en gruppe arter der regjeringen mener det haster mest med å sette i verk tiltak. Blant disse vil det trolig være et mindretall der prioritering etter en nærmere vurdering anses å være det beste virkemiddel. Dette fordi mange av disse artene er planter, insekter, lav og sopp der bevaringstiltak i leveområdene vil være det mest aktuelle.

Fredning etter naturmangfoldloven vil være egnet for å beskytte truede arter av planter, sopp og virvelløse dyr som særlig er truet av høsting eller annet direkte uttak. Det er imidlertid få eksempler i dag på slike arter som ikke allerede er vernet gjennom eksisterende forskrift. Arter av vilt, laks- og innlandsfisk eller marine arter som er truet av høsting, vil beskyttes gjennom strengere regulering av høsting og redskapsbruk, om nødvendig fangstforbud, inntil bestandene er gjenoppbygget. Eksempler på dette er ål, blålange og vanlig uer (se også kap. 6.4.1). I noen tilfeller vil det av hensyn til andre viktige samfunnsinteresser være aktuelt å akseptere en lengre gjenoppbyggingsperiode.

I praktiseringsgjennomgangen av naturmangfoldloven (se boks 6.1) framkommer blant annet at det foreløpig er lite informasjon om den faktiske effekten på de artene som allerede er etablert som prioriterte arter. For noen av artene foreligger overvåkingsdata. Dette gjelder blant annet fjellrev. Klima- og miljødepartementet vil fortsette denne overvåkingen. Videre vil departementet generelt følge bestandsutviklingen for prioriterte arter og effekten av prioritering vil bli vurdert etter at ordningen har virket i noen år. En slik vurdering vil så langt mulig gjøres basert på konkrete overvåkingsdata.

Boks 6.1 Praktiseringen av naturmangfoldlovens regler om prioriterte arter

Erfaringsinnhentingen om praktiseringen av naturmangfoldloven er omtalt i kap. 5.2. Undersøkelsen omfattet reglene om prioriterte arter. På tidspunktet for undersøkelsen ga reglene om prioriterte arter (§§ 23 og 24) særlig beskyttelse til åtte arter: dragehode, dverggås, elvesandjeger, eremitt, honningblom, klippeblåvinge, rød skogfrue og svarthalespove. I ettertid har ytterlige fem arter (fjellrev, dvergålegras, trøndertorvmose, svartkurle og skredmjelt) fått status som prioritert art, mens underarten limosa av svarthalespove ikke lenger er en prioritert art. Erfaringsinnhentingen vurderte blant annet om prioritering av en art hadde forbedret bestandssituasjoner eller hindret ødeleggelse av lokaliteter, hvilken dispensasjonspraksis som var ført, hvilke økonomiske og administrative konsekvenser prioritering av artene har hatt for myndighetenes behandling av saker, hvilke effekter prioritering har hatt for grunneiere og næringsutøvere, samt hvilke forbedringer eller forenklinger i praktiseringen av regelverket som kan gjennomføres.

Det var registrert relativt få saker med prioriterte arter siden reglene trådte i kraft i mai 2011. Det var registrert dispensasjonssøknader for fire av de åtte artene: dragehode, honningblom, klippeblåvinge og svarthalespove. Svarthalespove sto for 75 prosent av totalt 32 dispensasjonssøknader. De aller fleste dispensasjonssøknadene ble innvilget, inkludert alle for svarthalespove. Det var registrert to anmeldelser (dragehode), en planendring (dragehode) og et tjuetalls andre saker med prioriterte arter (oppheving av vedtak, oppheving av reguleringsplan, avsetting av hensynssone i reguleringsplan, med mer).

Den korte perioden siden forskriftene om prioriterte arter trådte i kraft og mangel på gode overvåkingsdata, gjorde det vanskelig å dokumentere bestandsendringer på ulike lokaliteter. Rapporten sier imidlertid at manglende dokumentasjon på bedringer i tilstand gjennom gode overvåkingsdata ikke betyr at prioritering av artene ikke har hatt positiv effekt. Respondenter rapporterer at tilskuddsordninger, økt skjøtsel og økt bevissthet og aktsomhet blant sentrale aktører har ført til bedre tilstand for prioriterte arter i flere lokaliteter. Dette gjelder for arter som klippeblåvinge, eremitt, rød skogfrue, dragehode og elvesandjeger.

Når det gjelder kostnader og tidsbruk i saker, har flere respondenter lagt vekt på at økt kunnskap om og oppmerksomhet på artene bidrar til at informasjon kommer tidlig inn i saker, og at dette er positivt for framdrift og avklaringer. Samtidig er det flere eksempler på saker der en prioritert art har ført til forsinkelser eller ekstra kostnader, noe som flere respondenter mener er naturlig når flere samfunnsinteresser skal tas hensyn til i planlegging og prosjektgjennomføring. Flere av sakene er knyttet til den første fasen med de nye reglene der kunnskap om og oppmerksomhet på de aktuelle artene trolig har vært mindre enn det som er tilfellet i dag.

Flere respondenter rapporterer om økte kostnader og forsinkelser for grunneiere og næringsutøvere i forbindelse med utbyggingssaker. Av de 225 kommunene som svarte på spørreundersøkelsen, har 61 kommuner oppgitt at de har prioriterte arter, og 8 prosent av disse igjen rapporterer at de kjenner til saker der grunneiere og næringsutøvere har erfart forsinkelser og økte kostnader. Det rapporteres også om positive konsekvenser, for eksempel tilskudd til skjøtsel som gir inntekter, åpner opp områder som er i ferd med å gro igjen og holder områder ved like.

Et lavt antall saker vedrørende prioriterte arter gjorde at få respondenter hadde praktisk erfaring med regelverket for slike arter. Mange respondenter har derfor ikke hatt grunnlag for å komme med innspill til forbedringer eller forenklinger i praktiseringen av regelverket. Det kom likevel noen forslag til forbedringer knyttet til følgende: Konkrete forslag til forenkling eller forbedring for praktiseringen av regelverket knyttet til spesifikke arter. Behov for mer og bedre kunnskap og informasjon om de prioriterte artene. Behov for samordning mellom ulike sektormyndigheter for å forhindre doble beslutningsprosesser og for å sikre at offentlige myndigheter framstår med en stemme.

Kilde: Multiconsult, 2014

Uansett virkemiddelbruken for øvrig, vil forekomst av truede arter og deres leveområder være et viktig hensyn i beslutninger om påvirkninger som kan være negative for artene, herunder planlegging etter plan- og bygningsloven og vedtak etter sektorlov. I en slik vurdering vil truethet avveies mot andre samfunnshensyn. Jo mer truet en art er, dess sterkere vil betydningen av forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven være. Den enkelte sektor har ansvar for å integrere dette på en hensiktsmessig måte i eget regelverk og veiledning.

Samferdselstiltak kan ha stor negativ påvirkning på forekomster av truede arter, og samferdselsmyndighetene vil videreutvikle rutiner og veiledning i sin sektor for å utrede og unngå negative konsekvenser. Veileder for konsekvensanalyser i vegsaker er et viktig eksempel.

Videre er miljøkriminalitet en negativ påvirkningsfaktor for flere truede arter. Statens naturoppsyns arbeid med oppsyn og politiets målrettede bruk av miljøkoordinatorordningen vil bidra til at slik kriminalitet avdekkes og kan forfølges. Norges arbeid for å bekjempe fiskerikriminalitet nasjonalt og internasjonalt skal videreføres.

Tiltak mot klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning omfattes, som nevnt tidligere, ikke av denne meldingen, men vil i mange tilfeller være svært viktige for å ivareta truet natur. Andre naturforvaltningstiltak kan bidra til å styrke arters robusthet overfor klimaendringer. Regjeringen vil vurdere hvordan naturforvaltningen bør tilpasses for å øke denne robustheten.

For å ta vare på truede arter vil regjeringen:

  • Bruke virkemidlene vern, utvalgte naturtyper og prioriterte arter for langsiktig ivaretakelse av truede arter og deres økologiske funksjonsområder. Som et første skritt bruke disse virkemidlene for å bedre tilstanden for arter som er kritisk eller sterkt truet i Norge og som også enten har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge eller er truet globalt eller i Europa.

  • Ta hensyn til truede arter ved statlig myndighetsutøvelse, herunder vedtak etter sektorregelverk, fastsettelse av statlige planer etter plan- og bygningsloven og tildeling av tilskudd.

  • Gjennom blant annet veiledning legge til rette for at det tas hensyn til truede arter ved kommunal og fylkeskommunal myndighetsutøvelse som fastsettelse av planer etter plan- og bygningsloven, vedtak etter sektorregelverk og tildeling av tilskudd.

  • Vurdere hvilken betydning klimaendringene og havforsuring har for forvaltningen av truede arter, og tilpasse forvaltningen til dette.

  • Legge til rette for gode samarbeidsrutiner og samhandling mellom kontroll-, tilsyns- og oppsynsetater opp mot politiet for å supplere virkemiddelbruken med adekvate reaksjoner.

6.3 Å ta vare på truede naturtyper

Som for truede arter, er valg av virkemidler for truede naturtyper avhengig av påvirkningsbildet for den aktuelle naturtypen.

I motsetning til bestander av arter, som kan ta seg opp igjen ved riktig valg av virkemidler, vil en forekomst av en truet naturtype i mange tilfeller være tapt for alltid hvis den ødelegges. Å reetablere en forekomst av en naturtype er langt mer kostbart enn å unngå at den blir ødelagt, og utvelging kan bidra til at utviklingen for naturtypen ikke blir vesentlig negativ. Det er 40 naturtyper som i dag vurderes som truet, det vil si enten kritisk truet, sterkt truet eller sårbar. Mange av disse er samtidig viktige for truede arter.

Regjeringen vil bruke en kombinasjon av områdevern, utvalgte naturtyper og sektorregelverk, herunder ulike tilskuddsordninger, for å ivareta de truede naturtypene. Regjeringen vil vurdere områdevern der det er svært få forekomster igjen av naturtypen, og for forekomster av en truet naturtype som er av særlig god kvalitet.

Der hvor hovedtrusselen mot en truet naturtype er én type virksomhet som kan begrenses tilstrekkelig og langsiktig ved bruk av den loven som regulerer virksomheten, vil dette i mange tilfeller gi tilstrekkelig beskyttelse.

Naturmangfoldloven hjemler vedtak om utvalgte naturtyper. Et av hensynene som skal vektlegges ved avgjørelsen om å treffe et slikt vedtak, er om naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot lovens mål for naturtyper. Regjeringen vil vurdere utvalgte naturtyper som virkemiddel for alle truede naturtyper. Utvelging er et hovedgrep for å sikre at slike naturtyper får mer vekt i avveininger mot andre samfunnshensyn enn annen type natur, og er derfor generelt et godt tverrsektorielt virkemiddel. Vektleggingen skjer innenfor rammene av det enkelte sektorregelverk. Regjeringen ser det også som positivt at dette virkemiddelet legger vekt på det lokale selvstyret og kommunens muligheter til å ivareta naturtypene gjennom sin arealplanlegging. Regjeringen legger også vekt på at det skal gjøres en vurdering av virkemiddelets egnethet for den aktuelle naturtypen. Et moment i denne vurderingen er om det finnes sektorvirkemidler, enten juridiske eller økonomiske eller begge deler, eller planverktøy som kan integrere den vektleggingen som regimet med utvalgte naturtyper legger opp til.

Utvalgte naturtyper kan være et hensiktsmessig virkemiddel også for naturtyper der opphørt bruk er en viktig trussel. En forutsetning vil være at det finnes virkemidler som kan målrettes mot skjøtsel, for eksempel tilskuddsordninger for kulturlandskap eller for truede naturtyper. Med begrensede midler kan det, innenfor rammene av den enkelte tilskuddsordning og de øvrige hensyn som vektlegges der, skje en prioritering rettet mot de mest verdifulle områdene, og mot områder der det finnes private aktører som er interesserte i å skjøtte med hjelp av det offentlige. Utvelgingen vil ikke medføre en pliktfor det offentlige til å gi støtte, men den vil ha som konsekvens at utvelgingen blir et særskilt hensyn i fordelingen av midler. Utvelgingen vil også være et viktig hensyn ved eventuell framtidig arealbruksendring.

Videre legger regjeringen vekt på om naturtypen har et tilstrekkelig antall forekomster til at man kan akseptere at noen blir borte. Arealomfang av forekomstene kan også være et moment. Utvalgte naturtyper kan for eksempel være et godt verktøy når naturtypen har mange, små forekomster, og som det vil være lite effektivt å gjennomføre omfattende verneprosesser for. Samtidig er virkemiddelet også egnet for større arealer, særlig fordi de spesielle hensyn som skal tas, ikke nødvendigvis fører til at hele arealet må bevares. Forvaltningsregimet har ikke tilsvarende forbudsregler som i verneområder. Hvilke hensyn som bør tas, kommer an på hva trusselen for naturtypen er, og om virksomhet i samsvar med sektorregelverk kan tilpasses for å ta hensyn.

Regjeringen vil videre vurdere konkret ved utvelgingen av den enkelte naturtypen om alle forekomster av en utvalgt naturtype bør omfattes av ordningen, eller bare de med best kvalitet. Viktige hensyn i denne vurderingen vil være om naturtypen har så mange lokaliteter at det er tilstrekkelig å ta med de beste lokalitetene i en forskrift og/eller at det ikke er realistisk å prioritere for eksempel skjøtselsmidler for alle lokalitetene. Om det er færre lokaliteter av god kvalitet, men et betydelig potensial for å øke kvaliteten av andre lokaliteter gjennom skjøtsel, vil dette også veies med.

I praktiseringsgjennomgangen av naturmangfoldloven (jf. omtalen i boks 6.2) framkommer at det foreløpig er lite informasjon om den faktiske effekten av utvelgingen på de naturtypene som allerede er utvalgt. I tillegg til Multiconsultrapporten kan noe av effekten vurderes ut fra hvor mange forekomster som blir skjøttet ved hjelp av tilskuddsordningen for truet natur. For eksempel ble det i 2015 tildelt tilskudd til skjøtsel i 560 (av 1275) lokaliteter av den utvalgte naturtypen slåttemark. For det store flertallet av disse er det inngått langsiktige skjøtselsavtaler med grunneier. Klima- og miljødepartementet vil fortsette å følge utviklingen i utvalgte naturtyper, og effekten av utvelgingen vil bli vurdert etter at ordningen har virket i noen år. En slik vurdering bør så langt mulig gjøres basert på konkrete overvåkingsdata.

Boks 6.2 Praktiseringen av naturmangfoldlovens regler om utvalgte naturtyper

Erfaringsinnhenting om praktiseringen av naturmangfoldloven er omtalt i kap. 6.2. Undersøkelsen omfattet reglene om utvalgte naturtyper. På tidspunkt for undersøkelsen var det fastsatt fem utvalgte naturtyper i forskrift etter naturmangfoldloven kap. VI: hule eiker, kalklindeskog, kalksjøer, slåttemark og slåttemyr. Nylig har også kystlynghei blitt en utvalgt naturtype.

Gjennomgangen viser at kommunene behandler mange saker om utvalgte naturtyper, og langt flere enn for prioriterte arter. Dette er særlig utbyggingssaker, og mange av sakene berører hule eiker. Naturmangfoldloven krever at man ved utøving av offentlig myndighet tar særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype. Spørreundersøkelsene viser at dette gjøres i varierende grad.

Gjennomgangen har ikke data som kan vise om det er en forbedring i tilstanden til de utvalgte naturtypene i den korte perioden siden forskriften trådte i kraft i mai 2011. Det er likevel mange klare indikasjoner på at tilstand er bedret eller i ferd med å bli bedret, alternativt at forringelse er stoppet eller i ferd med å bli stoppet for en rekke lokaliteter.

Loven har innført et system for meldeplikt for jord- og skogbrukstiltak i en utvalgt naturtype, men det er foreløpig liten erfaring med meldeplikten.

Enkelte respondenter uttaler at økt kunnskap om og fokus på utvalgte naturtyper bidrar til informasjon tidlig i saker. Dette gjør at avklaringer kan tas tidlig, noe som er positivt for framdriften i saker. Imidlertid nevner flere respondenter også eksempler på saker der en utvalgt naturtype har ført til forsinkelser eller ekstra kostnader på grunn av behov for ekstra avklaringer, utredninger eller at det må søkes om tillatelse. Svært mange av respondentene kjenner til saker der utvelgelse av en naturtype har ført til positive konsekvenser for grunneiere, rettighetshavere, næringsutøvere, kommuner eller andre. Det trekkes frem at tilskudd til skjøtsel gir inntekt for grunneier samtidig som skjøtselen har positive virkninger for allmennheten.

En betydelig andel av respondentene mener det er rom for forbedringer eller forenklinger i praktiseringen av regelverket. Konkrete innspill er særlig knyttet til tydeliggjøring og presisering av regelverket, bedre og mer konkret veiledning, tilskudd til skjøtselstiltak forenkling og samordning av tilskuddssøknader, mer og bedre kunnskap om de utvalgte naturtypene, endringer i meldeplikten for jord- og skogbrukstiltak.

Kilde: Multiconsult, 2014

Uansett virkemiddelbruken for øvrig, skal forekomst av en truet naturtype være et viktig hensyn i beslutninger om påvirkninger som kan være negative for naturtypen, herunder planlegging etter plan- og bygningsloven og vedtak etter sektorlov. I en slik vurdering vil truethet avveies mot andre samfunnshensyn. Jo mer truet en naturtype er, dess sterkere vil betydningen av forvaltningsmålet for naturtyper i naturmangfoldloven være og bli vektlagt når det treffes vedtak etter annet regelverk. Den enkelte sektor har ansvar for å integrere dette på en hensiktsmessig måte i eget regelverk og veiledning.

Samferdselstiltak kan ha stor negativ påvirkning på forekomster av truede naturtyper, og samferdselsmyndighetene vil videreutvikle rutiner i sin sektor for å utrede og unngå negative konsekvenser.

I noen tilfeller vil det være klimaendringer, havforsuring eller andre typer storskala miljøendringer som er hovedtrusselen mot en naturtype. Dette er særlig tilfellet for en del polare og alpine naturtyper, men klimaendringer forventes å bli en stadig større trussel også i andre regioner. Regjeringen vil derfor vurdere hvordan naturforvaltningen kan tilpasses slik at truede naturtyper gjennom andre tiltak blir mer robuste mot slike påvirkninger.

For å ivareta truede naturtyper vil regjeringen:

  • Vurdere å gi status som utvalgt til naturtypene som er truet, der dette virkemidlet er egnet.

  • Bruke områdevern etter naturmangfoldloven for forekomster av truede naturtyper som er svært fåtallige eller som er av særlig god kvalitet.

  • Bruke sektorregelverk i den grad dette er egnet for å iverksette tiltak, både av langsiktig karakter og som rask respons der nødvendig, for beskyttelse der hvor naturtypen i all hovedsak er truet av én påvirkning.

  • Ta hensyn til truede naturtyper ved statlig myndighetsutøvelse, herunder vedtak etter sektorregelverk, fastsettelse av statlige planer etter plan- og bygningsloven og tildeling av tilskudd.

  • Gjennom blant annet veiledning legge til rette for at det tas hensyn til truede naturtyper ved kommunal og fylkeskommunal myndighetsutøvelse, som fastsettelse av planer etter plan- og bygningsloven, vedtak etter sektorregelverk og tildeling av tilskudd.

  • Vurdere hvilken betydning klimaendringene og havforsuring har for forvaltningen av truede naturtyper, og tilpasse forvaltningen til dette.

6.4 Konkretisering for de forskjellige økosystemene

6.4.1 Hav og kyst

Truet natur i marint miljø ivaretas gjennom flere typer tiltak, basert på både sektorenes virkemidler og miljøforvaltningens virkemidler. Hensyn til truede arter og naturtyper vektlegges i arbeidet med forvaltningsplaner for norske havområder. Basert på erfaring fra opprettelsen av dvergålegras som prioritert art, vil regjeringen vurdere hvilke andre truede marine arter som bør beskyttes gjennom status som prioritert art. Det skal også utredes hvilke truede marine naturtyper som bør få status som utvalgt naturtype. Marine verneområder etter naturmangfoldloven og beskyttede områder etter sektorregelverk for et representativt utvalg av marin natur (se kap. 7.4) vil være et viktig bidrag til beskyttelse av de marine naturtypene og de artene som lever der. Det vises til omtalen i kap. 5.2 og boks 5.1 om det geografiske virkeområdet for naturmangfoldloven, som avgrenser hvor disse virkemidlene kan brukes.

Norge har en kunnskapsbasert fiskeriforvaltning som skal sikre at fisket foregår innenfor mest mulig bærekraftige rammer. Direkte fiske på blant annet de truede artene ål, blålange og vanlig uer er ikke tillatt. Av de øvrige truede fiskeartene er det flest haier og skater. Selv om direkte fiske på disse heller ikke er tillatt, er bifangst i andre fiskerier en trussel for flere av dem. Nærings- og fiskeridepartementet vil videreføre tiltakene for å kartlegge og redusere bifangst av truede arter. Kunnskap om bestander, fiskemetoder og redskap skal fortsatt videreutvikles blant annet for å redusere bifangst av truede arter og skader på truede naturtyper. Bilateralt og internasjonalt samarbeid er videre avgjørende for å sikre et bærekraftig fiskeri på bestander som deles, og slikt samarbeid skal fortsatt prioriteres høyt. Her er spesielt samarbeidet med Russland og EU om forvaltningen av felles bestander viktig. Regjeringen vil videre vurdere om tiltak under andre sektorvirkemidler ytterligere kan bidra til bedring av situasjonen for truede fiskearter. For truede hvalarter videreføres overvåking og fangstforbud.

Sjøfuglbestandene i Norge er i endring. Mange sjøfuglbestander går sterkt ned, men dette er ikke tilfellet for alle. I en internasjonal sammenheng har Norge betydelige forekomster av en rekke sjøfuglarter. Norge har et særlig ansvar for bestandene av havhest, storskarv (marin underart), toppskarv, praktærfugl, fiskemåke, sildemåke (nordlig underart), polarmåke, svartbak, ismåke, polarlomvi, alkekonge, teist og lunde, hvor Norge har mer enn 25 prosent av de europeiske hekkebestandene.

Flere sjøfuglbestander er direkte truet. Situasjonen for sjøfuglbestandene gjør at det er behov for å iverksette tiltak for å beskytte sjøfugl bedre. Det er pekt på behov for å vurdere forvaltningstiltak på to nivåer: målrettede tiltak rettet mot truede sjøfuglbestander, og økosystembaserte tiltak hvor sjøfugl vurderes som en integrert del av økosystemet.

Aktuelle målrettede tiltak for truede sjøfuglbestander kan omfatte tiltak mot påvirkninger som predasjon (fra for eksempel mink), uønsket bifangst og forstyrrelser. Slike tiltak tilpasses lokaliteter og arter for å være mest mulig effektive. Innsatsen for å redusere bestanden av mink i strandsone og skjærgård vil bli styrket. Arbeidet med å kartlegge og redusere omfanget av bifangst av sjøfugl i fiskeriene vil bli videreført, blant annet vurdering av særlige krav til redskap og fangstmetoder i fiskerier eller områder hvor bifangst av sjøfugl er et problem.

Ut over tiltak rettet mot beskyttelse av truede sjøfuglbestander, bør forvaltningstiltak relatert til sjøfugl primært være en del av økosystembasert forvaltning. For sjøfugl, så vel som for mange predatorer i marine økosystemer, er det viktig å sikre tilgangen av planktonspisende småfisk (fiskeyngel og små stimfisk), samt større dyreplankton som arktisk krill. Langs kysten er god tilstand for tareskogene viktige for sjøfugl og annet biologisk mangfold og produksjon.

Som en oppfølging av Meld. St. 10 (2010–2011) er det gjennomført en systematisk kartlegging av omfanget av utilsiktet fangst av sjøfugl i linefisket av blåkveite og garnfisket av rognkjeks. Målet er å kvantifisere omfanget av utilsiktet fangst av sjøfugl og kartlegge mulige forebyggende tiltak. Arbeidet har identifisert linefiske etter blåkveite og garnfiske etter rognkjeks som viktige for videre arbeid med å kartlegge omfanget av bifangst.

Norge har en svært god overvåking av marine økosystemer og har utviklet en god overvåking av sjøfugl. Dette er viktig å opprettholde og se i sammenheng for å følge tilstand og utvikling i bestandene, og å koble dette til utvikling av kunnskapen om hva som påvirker sjøfuglbestandene og effekten av tiltak. Lange tidsserier er viktig for å opprettholde og videreutvikle denne kunnskapen. Sjøfuglprogrammet SEAPOP ivaretar det langsiktige arbeidet med kartlegging og overvåking av sjøfugl. I dette inngår også et prosjekt på studier av sjøfuglenes arealbruk gjennom året.Regjeringen vil videreføre og videreutvikle en systematisk kartlegging og overvåking av sjøfuglbestandene i alle norske havområder gjennom sjøfuglprogrammet SEAPOP. Det vil arbeides videre med å videreutvikle kunnskapen om sjøfugl og deres næringsforhold og vurdere tiltak for å bedre næringstilgangen for sjøfugl gjennom videre samarbeid mellom sjøfugleksperter, havforskere og forvaltning.

Figur 6.2 Næringsnett i marint miljø

Figur 6.2 Næringsnett i marint miljø

Næringsnett i marint miljø (forenklet). Planktonspisende småfisk (fiskeyngel og små stimfisk) samt større dyreplankton som krill og amfipoder har stor betydning for omsetting av produksjonen videre oppover i økosystemet til større fisk, sjøfugl sjøpattedyr og mennesker. En økosystembasert forvaltning er viktig for å sikre den pelagiske næringskjeden.

En ny og økende trussel mot den truede norske østersen (europeisk flatøsters) er den fremmede arten stillehavsøsters. Artsdatabanken har vurdert at stillhavsøsters har svært høy risiko for å fortrenge flere naturlig forekommende norske arter. Regjeringen vil ferdigstille og iverksette en handlingsplan mot stillehavsøsters.

Sukkertareskog er den mest truede marine naturtypen i dag, med en særlig dårlig tilstand langs Skagerrakkysten. Dette er vurdert å skyldes en kombinasjon av økte tilførsler av næringssalter og partikler, og effekter av klimaendringer som også øker avrenningen av næringssalter og partikler fra land. Tiltak vil blant annet bestå av oppfølging av de regionale vannforvaltningsplanene og i kommunenes handlingsplaner for klimatilpasning der det er relevant. Regjeringen vil også utrede mulige øvrige tiltak for å redusere tilførsler av næringssalter og partikler til områder som er viktige for sukkertareskog, herunder klimatilpasningstiltak tilpasset ekstremnedbør. Herunder skal det igangsettes et pilotprosjekt for reetablering av sukkertareskog. Internasjonalt samarbeid er også avgjørende.

Betydelige mengder næringssalter tilføres via havstrømmene til den norske Skagerrakkysten. Miljøsamarbeidet med Nordsjø- og Østersjølandene, herunder gjennom OSPAR og EØS-samarbeidet, skal fortsatt gis høy prioritet.

Regjeringen vil også styrke innsatsen for å beskytte truede naturtyper i hav og sjø, herunder kaldtvannskorallrev. Disse er særlig sårbare for fysisk skade, nedslamming, klimaendringer og havforsuring. I dag er ni korallrev gitt særskilt beskyttelse mot fiskeredskap som slepes langs bunnen. Det arbeides med å etablere en slik særskilt beskyttelse av flere korallrev, og forslag om beskyttelse av ti nye korallområder har vært på høring i 2015. Det tas sikte på opprettelse av nye beskyttede områder i 2016.

Figur 6.3 Perlekjederevet utenfor Sandnessjøen ble oppdaget høsten 2015. Hvit øyekorall og oransje risengrynkorall er to av artene på revet. Forbud mot bunntråling er et viktig tiltak for å ta vare på korallrev.

Figur 6.3 Perlekjederevet utenfor Sandnessjøen ble oppdaget høsten 2015. Hvit øyekorall og oransje risengrynkorall er to av artene på revet. Forbud mot bunntråling er et viktig tiltak for å ta vare på korallrev.

Kilde: Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Miljømyndighetene og fiskerimyndighetene skal i samarbeid vurdere i hvilken grad fiskeriforvaltningens og miljøforvaltningsens ulike virkemidler og tiltak bidrar til å bevare truede marine naturtyper og hvilke ytterligere tiltak som om nødvendig bør gjennomføres.

Miljømyndighetene og fiskerimyndighetene skal videre vurdere hvordan kunnskap om truede eller sårbare marine naturtyper bør gjøres tilgjengelig og nyttiggjøres av brukerne av havet. Dette vil bidra til god informasjon blant annet i utøvelsen av fiske. Dette skal omfatte en konkret vurdering av informasjon om forekomst av koraller.

Forebygging av mulige skader på truede naturtyper i havet fra petroleumsvirksomhet skjer blant annet gjennom krav om kartlegging av korallrev og krav om å sikre at korallrev og andre bunnsamfunn ikke nedslammes eller skades av petroleumsvirksomheten.

Når det gjelder påvirkning fra fiskeri-, petroleumsvirksomhet og annen aktivitet er det viktig å videreføre kartlegging og styrke kunnskapen om samlet påvirkning. Best tilgjengelige kunnskap om samlet påvirkning skal legges til grunn i forvaltningen slik at truet natur ivaretas best mulig.

Forvaltningsplanene for havområdene legger også vekt på bevaring av truede arter og naturtyper. Samtidig omfatter relevant sektorregelverk bestemmelser som er viktige for å beskytte truet og sårbar natur mot påvirkning fra aktiviteter som fiskeri, petroleumsvirksomhet og skipsfart. Regjeringen vil vektlegge hensynet til truede arter og naturtyper i havområdene i det videre arbeidet med forvaltningsplanene for norske havområder.

6.4.2 Elver og innsjøer

Vannressursloven og vassdragsreguleringsloven er viktige verktøy for å ivareta truede arter og naturtyper i vassdrag, både når det gjelder nye inngrep, og for å forbedre tilstanden i allerede utbygde vassdrag. I kommende vannkraftrevisjoner vil muligheten for å forbedre forholdene for truede arter og naturtyper som er påvirket av reguleringen være et viktig vurderingstema. Vassdragsmyndigheten vil også bruke adgangen til å kreve konsesjonsbehandling av anlegg uten konsesjon mer aktivt for å avbøte skade på truede arter og naturtyper. Energimyndighetene og miljømyndighetene vil videre bruke de hjemler som naturforvaltningsvilkåret i konsesjonene gir, mer aktivt for å avbøte skade på truet natur.

På grunn av bestandssituasjonen for ål i Europa, er det ikke tillatt å fiske ål i Norge. Det er utredet også andre tiltak for å redusere negativ påvirkning fra menneskelig aktivitet på ål, blant annet metoder for å hjelpe ålen forbi vandringshindre i vassdrag.1 Miljømyndighetene vil i samarbeid med andre relevante myndigheter vurdere hvordan utredningen kan følges opp.

I tråd med de generelle prinsippene for virkemiddelvalg for truet natur i kap. 6.2 og 6.3, vil regjeringen i tillegg til relevant sektorregelverk og plan- og bygningsloven, bruke en kombinasjon av virkemidlene utvalgte naturtyper og områdevern for å ivareta truede naturtyper og naturtyper som er viktige for truede arter. I dag er dette deltaområder, kroksjøer mv., stor elveør, viktige bekkedrag, fossesprøytesone, kalksjø, rik kulturlandskapssjø, dammer, naturlig fisketomme innsjøer/tjern og evjer, bukter, viker. Regjeringen vil prioritere områder som allerede omfattes av vernet mot kraftutbygging og områder der det av andre grunner ikke er realistisk med kraftutbygging. Kalksjø er allerede etablert som utvalgt naturtype, og regjeringen vil vurdere å benytte områdevern som supplerende virkemiddel for enkelte lokaliteter av denne naturtypen. Naturtypen kroksjøer mv. er vurdert å være spesielt dårlig ivaretatt hittil sett i lys av denne naturtypens betydning for flere viktige artsgrupper. Regjeringen vil derfor prioritere denne naturtypen i arbeidet. Det vises også til omtalen av områdevern i elver og innsjøer i kap. 7.3.

Regjeringen vil videreføre iverksatte tiltak mot de mest skadelige fremmede organismene i norske vassdrag. Dette gjelder tiltak mot blant annet signalkreps, gjedde (utenfor det naturlige utbredelsesområdet) og vasspest. Informasjonstiltak er i tillegg viktig for å forebygge ulovlig utsetting av fisk og hindre at skadelige følgeorganismer følger med båter og fiskeredskap.

I tillegg til arealendringer er forurensning en negativ påvirkningsfaktor for truede arter i ferskvann. Både forsuring, avrenning av næringsstoffer fra landbruk og utslipp fra industri kan alene og i kombinasjon bidra til slik påvirkning. Regjeringen vil videreføre arbeidet for å unngå at forurensning skal skade truede arter i ferskvann.

6.4.3 Våtmark

De negative påvirkningene for arter og naturtyper i våtmark er i det alt vesentlige knyttet til forskjellige former for arealinngrep og arealbruk, samt forurensning. Regjeringen mener derfor i tråd med de generelle prinsippene for virkemiddelvalg i kap. 6.2 og 6.3 at arealbaserte virkemidler vil være de viktigste for å ta vare på truede arter og naturtyper i våtmark og bidra til klimatilpasning.

Regjeringens generelle politikk for truet natur, jf. kapitlene 6.2 og 6.3, innebærer for våtmarker at regjeringen særlig vil vurdere å verne et utvalg av hekke-, raste- og myteområder for kritisk og sterkt truede fuglearter. I noen tilfeller kan også prioritering av en art være aktuelt i våtmark, jf. kriteriene i kap. 6.2 foran. Videre vil regjeringen vurdere områdevern for et utvalg av forekomster av de to truede naturtypene rikere myrflate i låglandet og rikere myrkantmark i låglandet, fordi disse er spesielt viktige for truede arter. For lokaliteter av truede naturtyper som ikke blir vernet, vil regjeringen vurdere utvalgte naturtyper som virkemiddel. Regjeringen vil videre prioritere skjøtsel i vernede våtmarksområder som kan bidra til å forbedre status for truede arter, og videreføre og trappe opp arbeidet med restaurering av myr som klima- og naturmangfoldtiltak, både i verneområder og andre arealer, som kan bidra til å forbedre status for truede arter.

Den truede naturtypen slåttemyr er allerede utvalgt naturtype. Regjeringen vil videreføre eksisterende tilskuddsordninger slik at flere lokaliteter kan ivaretas, og følge arealutviklingen for denne utvalgte naturtypen for å vurdere om strengere beskyttelse av flere lokaliteter er nødvendig.

For de truede naturtypene i våtmark som ennå ikke er utvalgte naturtyper, vil regjeringen særlig vurdere dette virkemiddelet for sentrisk høgmyr, kystnedbørsmyr, åpen låglandskildemyr og aktivt marint delta. For palsmyr anses vernet å være tilstrekkelig for aktuelle lokaliteter om forslaget til verneplan for myr og våtmark i Finnmark blir gjennomført, jf. kap. 7 om at forslaget til verneplan for myr og våtmark i Finnmark vil inngå i det fylkesvise arbeidet med supplerende vern. Ytterligere vern vil antakelig ikke gi større beskyttelse til de truede palsmyrene, da det er klimaendringer som er hovedpåvirkningen på disse.

6.4.4 Skog

I skog hører mange av de kritisk eller sterkt truede artene til artsgrupper som har relativt klare, avgrensede leveområder eller livsmiljøer. Videre er hovedtruslene knyttet til arealbruk (skogsdrift) eller arealinngrep, ikke høsting eller annet direkte uttak. I tråd med de generelle prinsippene for virkemiddelvalg for truede arter som regjeringen har gjort rede for foran, er derfor arealbaserte virkemidler som områdevern, nøkkelbiotoper, utvalgte naturtyper og prioritert art med økologisk funksjonsområde, aktuelle for å ta vare på truede arter i skog.

Nøkkelbiotoper og MiS-figurer bidrar til å sikre levesteder for truede og nær truede arter, og har positiv betydning for et stort antall slike arter. Status per 2015 er at det forvaltes ca. 70 000 nøkkelbiotoper med et totalt areal på ca. 750 kvadratkilometer. De nøkkelbiotoper som allerede i dag forvaltes utgjør nær én prosent av det produktive skogarealet. Siden skogbruket ikke er ferdig med å registrere alle arealer kan man forvente at arealandelen vil øke.

Regjeringen legger til grunn at økt skogvern vil ha betydelig positiv effekt for en stor andel av de truede artene i skog i de områdene som omfattes av vernet. Skogvernet tar sikte på å fange opp områder som er viktige for truede arter og å sikre nettverk av verneområder som er representative med hensyn på ulike skogtyper, geografisk fordeling og ulike klimamessige forhold. Skogvern i form av naturreservater er dermed et effektivt tiltak for å fange opp et stort antall truede arter som har et bredt spenn av økologiske nisjer og geografisk utbredelse. Det er behov for å øke omfanget av skogvern, jf. kap. 7.

Eksempler på naturtyper som er viktige for truede arter og som bør sikres gjennom skogvern etter naturmangfoldloven, er rik edelløvskog og dens tre utforminger (lågurt-eikeskog, lågurt-bøkeskog og kalklindeskog), gammel fattig edelløvskog, gammel barskog og gammel løvskog.

Det vil i enkelte tilfeller være arter som i liten grad fanges opp av de arealbaserte virkemidlene omtalt foran, eller der disse ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. Videre finnes det arter som er så fåtallige at tilfeldige hendelser kan medføre at de blir utryddet. For slike arter vil regjeringen vurdere prioritering. Dette forutsetter tilstrekkelig kunnskap om den aktuelle arten. Også arter der direkte etterstrebelse, for eksempel for samlingsformål eller salg, er hovedtrusselen, vil regjeringen vurdere prioritering eller artsfredning. Også noen viltarter, som i liten grad er knyttet til kun ett bestemt livsmiljø, vil vurderes som prioriterte arter.

Utfordringen med for store hjorteviltbestander er nevnt i kap. 2 og 5. Det er lite som tyder på at store hjorteviltbestander alene er årsaken til at noen arter er truet. De generelle tiltakene for hjorteviltforvaltning foreslått under kap. 5.5 foran, vil imidlertid bidra til generelt mindre negativ påvirkning av hjortevilt, noe som også kan komme truede arter til gode.

Når det gjelder virkemiddelbruken for å ta vare på de truede rovviltartene i skog, vises det til Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og rovviltforlikene av 2004 og 2011. Rovviltforliket av 2011 punkt 2.2.19 sier blant annet at soneinndelingen må forvaltes tydelig.

De regionale rovviltnemnder har blant annet som oppgave å utarbeide forvaltningsplaner og oppdatere disse jevnlig. I planene skal det blant annet etableres en tydelig soneforvaltning som angir hvilke områder som skal prioriteres for rovvilt og hvilke områder som skal prioriteres for beitedyr. Planene skal også vise prioritering av midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak i tråd med prinsippet om en differensiert forvaltning. Forvaltningsplanene er uavhengig av kommune- og fylkesgrenser.

Det er i forvaltningsplanene rom for en tydeligere soneforvaltning som i større grad skiller rovdyr og beitedyr i tid og rom. Det vil skape større forutsigbarhet for beitenæringen og bidrar til at vi oppnår bestandsmålene for store rovdyr. I den forbindelse skal det i de regionale forvaltningsplanene for rovvilt legges vekt på: 1) å tilstrebe en best mulig geografisk samordning av prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder i grenseområdene mellom regionene og mot naboland, 2) så langt det er praktisk mulig prioritere overlappende yngleområder for ulike rovviltarter og 3) de store rovdyrenes biologi, utbredelse, sammenheng i bestandene og gode leveområder for de ulike artene, og at områder som prioriteres for beitebruk bør være sammenhengende og ha en arrondering som gir forutsigbarhet for forvaltningen av rovvilt og reell mulighet for levedyktig næringsdrift med beitedyr.

Åtte naturtyper i skog er i Norsk rødliste for naturtyper 2011 vurdert som truede. Av disse er kalklindeskog (sårbar) allerede en utvalgt naturtype. Naturtypene kystgranskog, temperert kystfuruskog og olivinskog er klassifisert som sterkt truede, mens kalkrik bøkeskog, lågurt-grankalkskog, varmekjær kildeløvskog og grankildeskog er klassifisert som sårbare. Kystgranskog og temperert kystfuruskog er i tillegg naturtyper som har en betydelig del av sin utbredelse i Norge. Flere av de truede naturtypene er dessuten viktige levesteder for truede arter. Påvirkningene er ulike for disse naturtypene og omfatter blant annet skogbruk, utbygging og gruvedrift.

Regjeringen vil vurdere om disse naturtypene bør få status som utvalgt. Siden truslene mot disse naturtypene er sammensatt og blir regulert etter forskjellige lovverk (blant annet skogbruksloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven, energiloven, mineralloven og plan- og bygningsloven) mener regjeringen at den tverrsektorielle vektleggingen som utvelgingen medfører, vil være positiv for utviklingen for disse naturtypene. Utvalgte naturtyper er imidlertid ikke et strengt virkemiddel. For truede naturtyper som det kun er få forekomster av i landet, som for eksempel olivinskog, kalkrik bøkeskog og kalklindeskog, og for svært verdifulle forekomster av alle de truede naturtypene, vil regjeringen derfor vurdere områdevern i tillegg til eller istedenfor utvalgte naturtyper.

6.4.5 Kulturlandskap og åpent lavland

For det meste av den truede naturen i kulturlandskapet er opphør av bruk (slått og beite) med påfølgende gjengroing, den største negative påvirkningsfaktoren. Regjeringens hovedstrategi for truet natur i kulturlandskapet vil derfor være rammebetingelser som bidrar til næringsmessig beitebruk generelt (virkemidler over jordbruksavtalen) og å legge vekt på støtteordninger til skjøtsel og beite der disse naturtypene er truet.

Intensivering av jordbruksdrift eller endring i arealbruk kan også påvirke negativt.

Omdisponering av jordbruksjord kan bidra til fragmentering av leveområder og redusere økologiske nettverk og naturlige korridorer i kulturlandskapet. For å redusere den negative påvirkningen på truede arter på grunn av dette, vil regjeringen blant annet, og stimulere til bruk av regionale planer for samordnet areal- og transport. Dette vil også bidra til å redusere nydyrkingspress på andre arealer, herunder andre potensielt viktige naturområder. I noen få tilfeller kan også prioritering av en art være aktuelt i kulturlandskap og åpent lavland, jf. kriteriene i kap. 6.2 foran.

De kulturbetingede naturtypene slåttemark, slåttemyr og kystlynghei har allerede fått status som utvalgte naturtyper. Slåttemark har hatt en positiv utvikling som følge av at den ble utvalgt naturtype i 2011, da antall lokaliteter som skjøttes har økt. Dette er en følge blant annet av at det kan søkes om tilskudd til skjøtsel av naturtyper som har status som utvalgt naturtype. Regjeringen vil blant annet med bakgrunn i disse erfaringene vurdere for hvilke av de truede naturtypene i kulturlandskapet utvalgte naturtyper er et egnet virkemiddel.

Utfordringene for mange arter knyttet til slåttemark er at områdene ligger som isolerte øyer langt fra hverandre. Klima- og miljødepartementet vil i samråd med andre berørte departementer vurdere hvilken type områder som kan ha funksjon som økologisk nettverk, for eksempel artsrike veikanter.

Flere truede naturtyper i kulturlandskapet er allerede i dag negativt påvirket av fremmede organismer (sanddynemark, åpen grunnlendt kalkmark, kulturmarkseng). Klima- og miljødepartementet vil derfor i samråd med berørte departementer identifisere spredningskilder og spesielt utsatte områder og naturtyper i kulturlandskapet for å iverksette særskilte tiltak mot spredning av skadelige fremmede organismer.

En kombinasjon av generelle virkemidler som stimulerer til fortsatt jordbruksdrift og mer spesielle virkemidler som skal ivareta særskilt verdifulle områder, samt informasjonsvirksomhet, er de tiltakene som gir størst effekt på truet natur i kulturlandskapet. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er et godt eksempel på et spesielt virkemiddel som er rettet mot å ivareta et representativt utvalg av verdifulle norske jordbrukslandskap. For de kulturlandskapene som har fått slik status, inngås det flerårige avtaler med grunneiere som forplikter seg til å skjøtte arealene på en måte som ivaretar både det generelle kulturlandskapet og truet natur som i områdene. Regjeringen har derfor som mål å videreføre ordningen.

For åpent lavland (som ikke er kulturbetinget), er trusselen ofte fysiske inngrep og forurensning. Åpent lavland har ofte viktige landskapselementer i tillegg til truede arter. Dette gjør at områdevern kan være et viktig virkemiddel. Regjeringen vil derfor foreta en gjennomgang av områder med truede naturtyper i åpent lavland, og vurdere om det er aktuelt med områdevern.

6.4.6 Fjell

Betydelige fjellarealer er allerede vernet som nasjonalparker og andre verneområder. Mange av de truede artene i fjellet befinner seg i disse verneområdene. For de truede artene i fjellet kan et fåtall inngrep være nok til å medføre utryddelse eller betydelig nedgang i bestanden. Over halvparten av de truede artene i fjellet (34 av 64), spesielt de fleste truede mosene og karplantene, lever i kalkrike områder. Regjeringen mener derfor at det er viktig å få kartlagt disse kalkrike områdene i fjellet mer i detalj og få oversikt over slike områder som befinner seg utenfor eksisterende verneområder. Dersom mange slike områder og tilhørende truede arter ikke har tilstrekkelig beskyttelse gjennom områdevern, vil regjeringen vurdere å verne de viktigste lokalitetene og gi resten av lokalitetene status som utvalgte naturtype. Dessuten vil Klima- og miljødepartementet og andre berørte departementer gi god veiledning knyttet til sektorregelverket og plan- og bygningsloven om hvordan verdifull og truet natur i fjell og arter med behov for store, sammenhengende leveområder, skal ivaretas.

For grotter, som er den eneste truede naturtypen i fjell, foreslår regjeringen at utvalgt naturtype brukes som virkemiddel for å sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til grotter som påvirkes av steinbruddsaktivitet, arealbruk i nedbørfelt, vassdragsutbygging og forurensing. Utvalgt naturtype regulerer ikke ferdsel, turisme og annen rekreasjonsbruk. For de lokalitetene der dette er hovedpåvirkningen vil regjeringen derfor vurdere områdevern med ferdselskontroll. Slik ferdselskontroll bør ledsages av en besøksstrategi for hver grotte som sikrer nødvendig balanse mellom bruk og vern.

Når det gjelder virkemiddelbruken for å ta vare på de truede rovviltartene i fjellet, viser regjeringen til Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og rovviltforlikene av 2004 og 2011. Lisensfelling av jerv er i dag ikke effektiv nok, og regjeringen ønsker derfor å prøve ut enkelte nye virkemidler for å se om det kan effektivisere lisensfellingen. Se for øvrig beskrivelse av politikk for å ivareta rovvilt i skog, kap. 6.4.4.

6.4.7 Polare økosystemer

Det generelle arbeidet for å sikre fortsatt god økologisk tilstand i polare økosystemer som er beskrevet i kap. 5, vil også være det viktigste bidraget til å ivareta truede arter og naturtyper i disse områdene. Det vil i stor grad være de samme virkemidlene som er beskrevet der som er aktuelle også for mer målrettede tiltak for å sikre truet natur. Klimaendringene utgjør en raskt økende trussel mot arter og naturtyper på Svalbard, samtidig som mange typer aktivitet på og omkring øygruppen har økt. Regjeringen vil tilpasse forvaltningen til disse endringene.

På Svalbard gir det strenge miljøregelverket etter svalbardmiljøloven og det utstrakte områdevernet en høy grad av beskyttelse mot miljøpåvirkning fra lokal aktivitet. På Jan Mayen er landområdene og territorialfarvannet fredet som naturreservat, med unntak av virksomhetsområder for eksisterende og eventuell ny virksomhet. Dette bidrar betydelig til beskyttelse også av truede arter og naturtyper på Svalbard og Jan Mayen. Hensynet til truede arter og naturtyper vil bli innarbeidet i forvaltningsplaner for de store verneområdene på Svalbard i lys av endringer i klima, miljøforhold og aktivitet. Utenfor verneområdene vil truede arter og naturtyper bli gitt ytterligere beskyttelse gjennom målrettet bruk av svalbardmiljøloven der dette ansees som nødvendig for å motvirke negativ påvirkning.

Forvaltningsplanene for Barentshavet–Lofoten og for Norskehavet legger vekt på bevaring av truede arter og naturtyper. Dette gjelder også polare arter og naturtyper. Både dette og relevant sektorregelverk som er viktig for beskyttelse av truet og sårbar natur i havområdene, er nærmere omtalt i kap. 6.4.1 Hav og kyst.

Flere av de truede artene i Arktis er trekkende arter og arter med felles grenseoverskridende bestander. Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for effektiv bevaring av disse artene og deres leveområder. Regjeringen vil styrke samarbeidet under Bonnkonvensjonen og Arktisk råd om forvaltningen av trekkende arter og felles grenseoverskridende bestander i Arktis, med særlig oppmerksomhet på truede arter. Samarbeid knyttet til arter som er avhengige av sjøisen i Arktis vil bli tillagt særlig vekt.

For isbjørn er det utarbeidet en egen nasjonal handlingsplan med vekt på styrket overvåking av bestanden. Overvåkingen av isbjørn vil bli videreutviklet på grunnlag av denne planen. Samarbeidet mellom de fem isbjørnlandene Canada, Grønland/Danmark, USA, Russland og Norge er nylig blitt styrket gjennom en felles handlingsplan for bevaring av isbjørn. Denne planen ble vedtatt på partsmøtet under isbjørnavtalen i september 2015.

Det er behov for å styrke kunnskapen om truede arter og naturtyper i den norske delen av Arktis, og gjøre mer systematiske vurderinger av truet natur. Dette gjelder særlig betydningen av klimaendringene for truet natur i Arktis. Regjeringen vil videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for rødlistene for truede arter og naturtyper på Svalbard, med vekt på marine naturtyper og naturtyper knyttet til sjøis.

Siden klimaendringer er en særlig viktig og økende påvirkning på arter og naturtyper i polare strøk, vil regjeringens arbeid med å bekjempe klimaendringer være spesielt viktig for truet natur i arktiske strøk.

6.5 Genetiske ressurser

Biologisk mangfold i naturen finnes på ulike nivåer. Genetisk mangfold omfatter variasjonen i genetisk sammensetning blant individene innenfor en art. Denne variasjonen sikrer grunnlaget for evolusjonær tilpasning av arten under forskjellige fysiske omgivelser og klimatiske forhold. Bevaring av genetisk mangfold i naturen er en del av innsatsen for å ta vare på naturmangfoldet. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), herunder Nagoya-protokollen om tilgang til genressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av disse ressurser, samt Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk, setter rammene for dette. Miljødirektoratet har ansvaret og samordner innsatsen for bevaring av det genetiske mangfoldet i naturen.

Aichi-mål 13 under biomangfoldkonvensjonen er rettet mot å opprettholde det genetiske mangfoldet av kulturplanter, husdyr og deres ville slektninger. Dette genetiske mangfoldet har verdifulle egenskaper som kan gi landbruket økt evne til klimatilpasning og motstandsdyktighet mot blant annet sykdommer samt gi forskningen økt innsikt.

Landbruket har et særlig ansvar for å bidra til overvåkning, bevaring og bærekraftig utnyttelse av nasjonale genetiske ressurser for mat og landbruk. Norge samarbeider internasjonalt under FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) om å nå dette målet blant annet ved å vedta globale handlingsplaner for genetiske ressurser for mat og landbruk. Norsk genressurssenter ved Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) har ansvar for gjennomføring og oppdatering av nasjonale handlingsplaner for bevaring og bruk av genetiske ressurser hos henholdsvis husdyr, skogtrær og kulturplanter, inkludert mat- og fôrvekstene sine ville slektninger.

Landbrukets genetiske mangfold bevares primært i sædbanker, frøbanker, klonsamlinger, museer, arboreter og botaniske hager (ex situ) og gjennom aktiv bruk av populasjoner og bestander av husdyr, planter og skogstrær. Regjeringen vil videreføre norsk deltakelse i det nordiske genbanksamarbeidet om felles forvaltning av plantegenetiske ressurser i Nordisk genressurssenter (NordGen) under Nordisk ministerråd, og aktiv drift av Svalbard globale frøhvelv som et ekstra sikkerhetstilbud til verdens genbanker. I tillegg legges det vekt på å sikre populasjoner av skogbestander, klonsamlinger, sæd- og DNA-banker av landbrukets genetiske ressurser gjennom aktivt samarbeid med private og offentlige aktører.

Bevaringsstrategiene innebærer at for gamle husdyrraser, eldre plantesorter og skogstrær at de best tas vare på ved at de inngår i vanlig drift. Bevaringsinnsatsen kan gi grunnlag for produksjon av særegne produkter og produkter med ettertraktede egenskaper som kan bidra til næringsgrunnlaget på gården og i lokalsamfunnet og dermed også sikre bærekraftig bruk av ressursene. Tilskudd til miljøtiltak i landbruket er viktig for å støtte opp om formålet. Over jordbruksavtalen gis det også tilskudd til bevaringsverdige husdyrraser, og tilskuddsordningen for bevaringsverdig storfe vil utvides til også å gjelde bevaringsverdige raser av småfe og hest.

Ville slektninger til domestiserte planter og trær som vokser i naturen kan bevares gjennom å ta vare på særskilte naturtyper og andre områder de vokser i (in situ). In situ-bevaring kan for eksempel sikres gjennom bærekraftig bruk, drift og skjøtsel av områdene. En fordel ved in situ- bevaring er at plantene tilpasser seg endringer i klima og andre miljøforhold. Verneområder og andre bevaringstiltak under naturmangfoldloven er viktige bidrag i dette arbeidet. Blant annet ved skjøtsel av for eksempel slåtteenger og ved å inkludere genressursbevaring i skjøtselsplaner etter naturmangfoldloven § 47. Det er også viktig at tilskuddordninger videreføres både innenfor miljø og landbruk, blant annet for å ta vare på truede arter og naturtyper.

Genressurssenterets pågående prosjekt «In situ bevaring av plantegenetiske ressurser i verneområder» har pekt ut over 200 arter i vill norsk flora som det er viktig å bevare i sine naturlige vokseområder. Slik kan artenes genetiske variasjon og deres egenskaper, som er spesielt tilpasset klima og vokseforhold i Norge, bli bevart og få utvikle seg videre. Skogbrukets genetiske ressurser bevares in situ i skogen og 23 verneområder er utpekt som viktige for bevaring av skogtregenetiske ressurser. Viktige genressurser for det utøvende skogbruket bevares både i utvalgte skogbestand, i frøavlsplantasjer. Skogsfrø fra viktige bestander bevares i NordGen og i frøhvelvet på Svalbard for å kunne gi informasjon om utviklingen i den genetiske sammensetningen over tid. Rammene for dette følger av naturmangfoldloven kap. V og VII. Oppfølgingen av loven i form av regel- og avtaleverk for uttak og bruk av genetisk materiale fra naturen er lagt til miljøforvaltningen.

Det er i dag mangelfull kunnskap om hvordan naturens genetiske mangfold påvirkes av faktorer som fragmentering, foryngelse og klimaendringer. Regjeringen mener derfor det vil være viktig å fortsette arbeidet med å styrke dokumentasjonen, blant annet som del av nasjonal kartlegging og overvåking, samt å utvikle gode bevaringsstrategier, for eksempel gjennom handlingsplaner, forvaltnings- og skjøtselsplaner.

Fotnoter

1.

Direktoratet for naturforvaltning. Forvaltningstiltak for ål i Norge. Rapport 5/2011, Direktoratet for naturforvaltning, 2011.

Til toppen
Til dokumentets forside