Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 14 (2015–2016)

Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold

Til innholdsfortegnelse

8 Bedre kunnskap om naturmangfold

8.1 Hvorfor er kunnskap viktig?

Forvaltningen av natur skal være kunnskapsbasert. En kunnskapsbasert naturforvaltning er framhevet som sentralt i St.meld. nr. 42 (2000–2001) og er en av grunnsteinene i naturmangfoldloven (jf. § 8). God kunnskap er nødvendig for å oppfylle den retten Grunnloven § 112 gir enhver til et sunt, produktivt og mangfoldig miljø nå og i framtiden, og til kunnskap for å ivareta denne retten. Miljøinformasjonsloven (lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet) pålegger både myndigheter og virksomheter å ha kunnskap om miljøforhold. Myndighetene skal gjøre den allment tilgjengelig, og både myndigheter og virksomheter skal gi den miljøinformasjon de har til alle som ber om det, med mindre informasjonen kan unntas etter loven. God kunnskap er nødvendig som grunnlag for god forvaltning og valg av tiltak for å nå nasjonale mål for naturmangfold. Aichi-mål 19 sier at vi innen 2020 skal ha bedre kunnskap, vitenskapelig grunnlag og teknologi knyttet til biologisk mangfold, dets verdier, funksjon, status og utviklingstrender, samt bedre kunnskap om konsekvensene ved tap av biologisk mangfold. Internasjonalt legges det stor vekt på å styrke grensesnittet mellom forskning og forvaltning. Videre skal kunnskapen deles bredt og brukes.

Forvaltningen trenger ulike typer kunnskap. Vi trenger stedfestet informasjon om natur fra kartlegging og fjernmåling. For å si noe om utvikling i tilstanden i naturen og årsaker til endringer, trenger vi overvåking. Vi trenger også kunnskap om artene (taksonomi), deres slektskapsforhold (systematikk) og økologi. Kunnskap om samspillet i naturen er viktig for forvaltningen. Denne og annen økologisk kunnskap får vi fra forskning. I tillegg til kunnskap fra forskningsprosjekter, utarbeides det en rekke synteser, risikovurderinger, scenarier og tverrfaglige vurderinger som også gir samfunnet viktig kunnskap som grunnlag for forvaltning.

Det skjer store og hyppige endringer i samfunnet som påvirker naturmangfoldet, herunder endringer i økonomiske forhold. Samfunnsvitenskapelig og økonomisk kunnskap er derfor sentrale byggesteiner sammen med naturvitenskapelig kunnskap.

Et godt og felles kunnskapsgrunnlag virker samlende og gir mer effektive beslutningsprosesser. De ulike typene kunnskap gis bredere omtale nedenfor.

Gode beslutninger som ivaretar natur forutsetter at god, tilstrekkelig og tverrfaglig kunnskap er tilgjengelig for beslutningstakere og allmennheten, og at kunnskapen brukes. Det er naturforvaltningens ansvar å bidra til å sikre at nødvendig kunnskap foreligger, og at prioriteringer for kunnskapsinnhentingen er basert på en tverrfaglig analyse av hvor kunnskapsbehovet er størst.

Boks 8.1 Økt satsing på kunnskap siden 2001

En av hovedprioriteringene i St.meld. nr. 42 (2000–2001) var å styrke arbeidet med kartlegging og overvåking, inkludert å etablere en artsdatabank. Denne innsatsen skulle bidra til å identifisere områder med stor verdi for biologisk mangfold, som igjen skulle være grunnlaget for samordning av virkemidler på tvers av sektorer.

De siste årene er det igangsatt mye ny kunnskapsinnhenting, som Artsprosjektet, Artsobservasjoner, det marine kartleggings- og forskningsprogrammet MAREANO, sjøfuglovervåkingsprogrammet Seapop og Rovdata. Sammenstillingen og systematiseringen av kunnskap er også forbedret gjennom kartlegging av nærmere bestemte naturtyper i kommunene, Naturindeks for Norge, Norsk rødliste for arter, Norsk rødliste for naturtyper og Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste. Det er også arbeidet med å videreutvikle brukervennlige innsynsløsninger som Artskart og andre tjenester hos Artsdatabanken, Vassdragsatlas, Naturbase, Marine data, Vannmiljø, Lakseregisteret, INON innsyn (inngrepsfri natur i Norge), Miljøovervåking på Svalbard og Jan Mayen, Svalbardkartet og Rovbase.

I 2005 ble Artsdatabanken etablert som en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold. Formålet var å formidle oppdatert og lett tilgjengelig informasjon om arter og naturtyper. Artsdatabanken var operativ fra og med 2005 og utarbeider blant annet lister over truede arter og naturtyper (rødlister), og gjennomfører økologiske risikovurdering av fremmede arter (hvorav de med høy og svært høy økologisk risiko settes på en såkalt «svarteliste»). Artsdatabanken har også ansvaret for Artsprosjektet og Artsobservasjoner, samt utviklingen av naturklassifiseringssystemet Natur i Norge.

Norwegian Barcode of Life er etablert som et nasjonalt nettverk av 16 forskningsinstitusjoner for samarbeid om DNA-strekkoding i Norge, og er en regional node i prosjektet International Barcode of Life. Norwegian Barcode of Life har som mål å samle strekkoder for 20 000 arter på fem år, og gjøre disse tilgjengelige i Barcode of Life Data Systems sammen med tilhørende metadata og bilder. Nettverket driver informasjonsarbeid mot aktuelle brukere av DNA-strekkoding i forskning og forvaltning, og de formidler metode, bruk og resultater til allmennheten. Nettverket er finansiert av Norges forskningsråd, Artsdatabanken og Artsprosjektet. Vitenskapsmuseet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er nasjonal koordinator for nettverket.

Boks 8.2 Artsprosjektet

Artsprosjektet gir kunnskap om hvor i landet og i hvilke naturtyper artene lever, og informasjon om geografisk posisjon for artsfunn gjøres tilgjengelig i Artskart. Det gjøres ikke en fullstendig kartlegging av arters utbredelse og forekomst i Artsprosjektet, men Artsprosjektet bidrar likevel med betydelige antall funn til Artskart. Arter som kartlegges gjennom Artsprosjektet blir også knyttet til en naturtype. Informasjon om en arts naturtypetilhørighet er viktig for å få en gradvis bedre forståelse av økosystemenes kompleksitet og funksjon. I Artsprosjektet gjøres det et grunnleggende arbeid med å rydde opp i taksonomiske uklarheter, sikre en entydig navnebruk og beskrive nye arter. Dette arbeidet er et svært viktig element i å styrke kunnskapsgrunnlaget for økosystemovervåking av naturmangfoldet i Norge. Artsdatabankens navneregister holder orden på norske og vitenskapelige navn for alle kjente arter i Norge. Artsprosjektet er en viktig kilde for å holde navneregisteret oppdatert med navn på nye arter som oppdages gjennom kartleggingen.

Artsprosjektet har gitt ny rekruttering til faget biosystematikk, som er et fag som beskriver artsmangfoldet og studerer prosessene som ligger til grunn for dette mangfoldet. I Artsprosjektet hentes det ut store synergier med annen kartlegging og overvåking. Dette gjelder særlig innenfor områder hvor innsamling og videre bearbeiding av materialet er svært arbeids- og kostnadskrevende. Informasjon om arter og naturtyper har ofte vært vanskelig tilgjengelig, i mange tilfeller gjemt i skuffer og skap eller publisert i lite tilgjengelig litteratur. Samfunnet vil få lett tilgang til denne informasjonen gjennom den digitale løsningen Arter på nett; Artsdatabankens kilde til kvalitetssikret informasjon om arter. Tekster, bilder og kart er samlet på ett sted og alt er lisensiert med åpne lisenser. Norske vitenskapelige institusjoner bidrar med informasjon om artene som blant annet er fremkommet gjennom kartleggingen i Artsprosjektet.

8.2 Naturkartlegging og etablering av et økologisk grunnkart

Arealinngrep og arealendringer som medfører ødeleggelse og oppstykking av arters leveområder er den største trusselen mot naturmangfoldet. Stedfestet informasjon om arter, naturtyper og landskap er en forutsetning for å kunne ta hensyn til denne naturen. Stedfestet informasjon får vi fra konvensjonell kartlegging av naturmangfold og fjernmåling. Det finnes en rekke kartleggingsprogrammer som innhenter slike data.

God og oppdatert kunnskap om natur er avgjørende for å sikre god planlegging og gode og helhetlige løsninger for både store og små prosjekter og tiltak. Dersom slik kunnskap foreligger tidlig i prosessen, vil det bli langt enklere å ta hensyn til viktige naturverdier. Et godt kunnskapsgrunnlag kan derfor virke konfliktdempende. God kunnskap gir videre bedre forutsigbarhet og mer effektive beslutningsprosesser ved at det blir mindre behov for tidkrevende og supplerende kunnskapsinnhenting. Dette vil gjelde for eksempel planprosesser, samferdselsprosjekter og energiprosjekter.

Til tross for at det har vært satset på å bygge opp kunnskapsgrunnlaget om utbredelsen av naturtyper og arter de senere år, er det fortsatt store kunnskapshull. Stortinget behandlet den 3. februar 2015 Dok. 8:89 S (2013–2014) om tiltak for en kunnskapsbasert forvaltning av norsk natur. Energi- og miljøkomitéen pekte på at det er et behov for å øke kunnskapen om forekomsten av arter, naturtyper og økosystemer. Komitéens flertall imøteså at denne stortingsmeldingen skulle inneholde en konkret beskrivelse av utarbeidelsen av et økologisk grunnkart for Norge, jf. Innst. 144 S (2014–2015).

Boks 8.3 Natur i Norge

Natur i Norge er et type- og beskrivelsessystem for all variasjon i naturen. Det er dette systemet som skal ligge til grunn for all naturkartlegging i Norge. Systemet er utviklet av Artsdatabanken. Natur i Norge håndterer variasjonen i alle naturmiljø i Norge, fra de store havdyp til de høyeste fjell, og fra Skagerrak i sør til Svalbard og Polhavet i nord. Natur i Norge håndterer også naturvariasjonen på ulike skala gjennom de såkalte «naturmangfoldnivåene», fra storskala landskapstyper til alle livsmedier, helt ned til barken på et tre.

Natur i Norge deler naturen inn i typer, men består også av et fleksibelt beskrivelsessystem, som gir brukerne mulighet for å beskrive naturmangfold ned i den minste detalj. Her kan man beskrive tilstanden i skog, ulike fysiske landformer, sammensetning av arter eller geologi, for å nevne noe.

Miljødirektoratet er i gang med å ta i bruk Natur i Norge i naturkartlegging, og har i samarbeid med Artsdatabanken satt i gang arbeidet med å utarbeide nødvendige veiledere og teknisk infrastruktur. Regjeringen vil arbeide videre med å etablere et økologisk grunnkart for Norge, i tråd med komitéens innstilling.

Med det økologiske grunnkartet menes kartfestet økologisk miljøinformasjon. Et økologisk grunnkart er ikke ett spesifikt kart, men en samling kartlag som gir kunnskap om hvor naturtyper og arter forekommer i landet, og kartlag over miljøvariabler som sier noe om forutsetninger for at naturtyper og arter kan finnes på gitte steder i landet. Eksempler på kartleggingsdata er natur i verneområder, data fra Naturbase, Artsdata i Artskart og kart over arealressurser. Noen av de kartlagte områdene vil det være knyttet spesielle juridiske virkemidler til. Eksempler på miljøvariabler er data om berggrunn, vannmetning, havvannets saltinnhold og terrengvariasjon.

Miljødirektoratets Naturbase er en viktig kilde til kartlagt og stedfestet informasjonen om naturtyper i dag, mens Artsdatabankens Artskart har stedfestet informasjonen om arter. Det pågår et arbeid med å kvalitetssikre eksisterende data i Naturbase. I framtiden vil Artsdatabanken få en viktig rolle som leverandør/koordinator av stedfestet informasjon om naturtyper typifisert gjennom systemet Natur i Norge. Naturtypekartlegging i områder som er mangelfullt kartlagt i dag, vil bli prioritert i regjeringens arbeid med det økologiske grunnkart. Også områder som har vært mangelfullt kartlagt tidligere, vil omfattes av satsingen.

Kartlag knyttet til miljøvariabler finnes i dag tilgjengelig hos forskjellige institusjoner gjennom det offentlige kartgrunnlaget. Noen av disse er modellert, mens andre er basert på resultater fra kartlegging i felt. Noen kartlag kan brukes direkte som landsdekkende datasett for miljøvariasjon. Andre vil måtte videreutvikles eller oppdateres for å kunne brukes i denne sammenhengen. Regjeringen vil gjennom samarbeid og utvikling av slike datasett, sørge for at det på sikt foreligger et godt grunnlag for analyser og modellering av norsk natur. Heldekkende kart med økologiske gradienter vil være ressursbesparende, blant annet ved å øke muligheten til mer presise prioriteringer i den videre kartleggingen av norsk natur.

Regjeringen mener at det er et behov for videreføring av kartlegging av arter og deres leveområder, naturtyper, landskapstyper og økosystemtjenester i Norge. For arealforvaltningen er det viktig å særlig prioritere kartlegging av naturverdier som det trengs kunnskap om i de daglige beslutninger som skal tas om arealbruk og andre påvirkningsfaktorer. Regjeringen vil på denne bakgrunn særlig prioritere å styrke kartlegging av naturtyper som enten er truet, viktige for mange arter, dekker sentrale økosystemfunksjoner, eller er spesielt dårlig kartlagt. Videre vil områder der kartleggingen gir stor samfunnsnytte, herunder områder med stor aktivitet og stort utbyggingspress, både på land og i sjø, og områder der klimaendringene forventes å føre til raske endringer, bli prioritert. Natur i Norge skal utgjøre kjernen i offentlig naturkartlegging, i tråd med Stortingets vedtak om dette (se boks 8.3).Som en del av dette arbeidet vil regjeringen vurdere behovet for å supplere naturtypeinndelingen for norske sjøområder slik at den blir mer dekkende for arktiske marine naturtyper, inkludert naturtyper knyttet til isfylte farvann.

En større satsing på økologisk grunnkart forutsetter etablering av tilstrekkelig infrastruktur, organisering og koordinering av samarbeid mellom flere viktige aktører som har roller og aktiviteter knyttet til produksjon av relevante kartlag (for eksempel Norges geologiske undersøkelse, Statens kartverk og Meteorologisk institutt). Artsdatabanken har etablert god kompetanse innen denne type koordinering gjennom arbeidet med rødlister, artsdataflyt og utvikling av Natur i Norge.

Regjeringen vil:

  • Videreføre pågående naturkartlegging av norsk natur fram mot 2020.

  • Videreføre kartleggingen av havbunnen gjennom MAREANO-programmet.

  • Integrere eksisterende data fra ulike sektorer om sentrale miljøvariabler i det økologiske grunnkartet.

  • Videreutvikle og forbedre kartdatabaser med data om naturmangfold.

  • Videreføre arbeidet med å kartlegge og identifisere særlig verdifulle og sårbare marine områder og kartlegging av eldre skog der vern er aktuelt.

Boks 8.4 Kartlegging og overvåking av arealbruk og inngrepsfri natur

Inngrepsfri natur (områder som ligger en kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep) er en arealbruksindikator som viser utviklingstrekk og status for større sammenhengende naturområder med et urørt preg i Norge. Indikatoren har gitt viktig kunnskap om utviklingen i utmarksområdene siden 1988. Sammenhengende naturområder er viktige for naturmangfoldet, både i form av landskapsverdier og biologisk mangfold. Områdene er videre viktige for arter som krever store eller uberørte områder, og de er viktige for friluftsliv, klimatilpasning, reiseliv og naturopplevelse.

8.3 Overvåking

Naturen er i stadig endring. Noen av endringene skyldes menneskelig påvirkning. Vi trenger kunnskap om hvordan tilstanden i naturen utvikler seg over tid og hva som er årsaken til endringene. Slik kunnskap får vi fra overvåking, enten fra feltundersøkelser eller satellittdata, og fra forskning basert på slike overvåkingsdata. Overvåkingen gir oss lange tidsserier. Tidsseriene trenger gjerne også følgeforskning, som gir oss kunnskap om sammenhenger i naturen og årsaker til endringer. For å få kunnskap om tilstand og utvikling i økosystemene, er det behov for overvåking av et representativt utvalgt av viktige indikatorer fra de ulike økosystemene, samt data fra referanseområder. For å få kunnskap om påvirkninger, og sammenhenger mellom påvirkning og tilstand, er det også behov for overvåking av viktige påvirkningsfaktorer, som for eksempel arealbruk (se boks 8.5).

Boks 8.5 Overvåking i jordbruket

Viktige kilder til kunnskap om miljøtilstanden i jordbrukets kulturlandskap er ulike overvåkningsprogrammer og årlige rapporter. 3Q-programmet overvåker tilstand og endring i jordbrukets kulturlandskap, JOVA-programmet overvåker effekter av jordbrukspraksis og tiltak på avrenning fra jordbruksdrift og vannkvalitet. Norsk genressurssenter følger utviklingen av jordbrukets genressurser innen skogtrær, kulturplanter og husdyr.

Det pågår en rekke overvåkingsprogrammer som gir oss kunnskap om utviklingen i norske økosystemer, både i regi av sektorene og i regi av miljøforvaltningen. Overvåking av naturmangfold er i dag i større eller mindre grad etablert i alle hovedøkosystemer.

Dagens overvåking er imidlertid mangelfull for en rekke påvirkningsfaktorer og artsgrupper, særlig i enkelte økosystemer, og den gir i liten grad representativ og god geografisk dekning av dataene. Regjeringen mener det er behov for å gjennomgå norsk naturovervåking med sikte på å sikre et godt kunnskapsgrunnlag med god geografisk dekning. Det er viktig å ha oversikt over utviklingen av artsgrupper (spesielt nøkkelarter) og naturtyper det i dag er lite kunnskap om, eller som forventes å bli utsatt for økende negativ påvirkning. Videre er det behov for kunnskap om påvirkningsfaktorene. Et bedre kunnskapsgrunnlag, herunder kunnskap om konsekvensene av tiltak, vil gi grunnlag for mer treffsikre vurderinger av endringene i naturmangfoldet, noe som er avgjørende for å sikre mer målrettede tiltak og for å unngå inngrep i verdifull og truet natur. Det er særlig hovedøkosystemene kyst, åpent lavland og våtmarker som har mangler i overvåkingen. Det er også fortsatt betydelige mangler i kunnskapsgrunnlaget for vannforvaltningen etter vannforskriften selv om det er styrket de siste årene. Norge er langt framme internasjonalt når det gjelder havovervåkning. Blant annet står Havforskningsinstituttet for en omfattende, langsiktig overvåking av norske havområder. En rekke tidsserier går mange tiår tilbake i tid. Til tross for dette er overvåking av biologisk mangfold i hav ikke fullt dekkende for sammenhengene og kompleksiteten i de marine økosystemene.

Regjeringen mener det også er viktig med overvåking av påvirkningsfaktorer, herunder areal- og klimaendringer. På overordnet nivå er det behov for nye, modellbaserte verktøy i arealforvaltningen, som muliggjør modellering av samlet belastning av foreslåtte tiltak, der også økosystemenes forventede responser på klimaendringer legges til grunn. Dette er sentralt for å kunne vurdere hvilken virkning ulike påvirkninger har på naturen, og for å kunne vurdere den samlede påvirkningen i et område. Det er behov for å styrke basisovervåkingen av økologisk tilstand i kystområdene. Lange tidsserier er nødvendig for å finne årsak til endringer i økosystemene. Overvåkingen er nødvendig for å identifisere tiltak for oppnåelse av mål om god økologisk tilstand, herunder i henhold til kravene i vannforskriften. Den er også nødvendig for å etablere tilstrekkelig kunnskap for anvendelse av naturindeks for kyst og hav.

Ny teknologi i form av satellittprogrammer gir grunnlag for bedre og mer effektiv miljøovervåking. «Copernicus – The European Earth Observation Programme» er EUs store satsing på ressursforvaltning, miljø- og klimaovervåking og sivil trygghet. Regjeringen vil fortsette med en aktiv innsats i Copernicusprogrammet (se boks 8.7), og vurdere i hvilke tilfeller naturforvaltningen vil ha nytte av bruk av satellittdata fra programmet. Særlig interessant vil det være med overvåking av naturmangfold og påvirkning som følge av endringer i arealbruk og klima i tilfeller der satellittdata gir tilstrekkelig forvaltningsrelevant informasjon. Økt kvalitet og tilgang på satellittdata gir et bedre grunnlag for utvikling av nye forvaltningsverktøy basert på landskapsøkologiske modeller. Slike verktøy vil muliggjøre modellering og analyse av effekter av arealbeslag, fragmentering og barrierevirkninger som følge av eksisterende og framtidige (planlagte) naturinngrep og det vil også gjøre det mulig å ta hensyn til naturmangfoldets forventede responser på klimaendringer i planlegging. De vil også vil være nyttige i planlegging av samferdselsinfrastruktur og energiutbygging, men også av mindre tiltak, og det vil gi et bedre grunnlag for å vurdere samlet belastning av inngrep på tvers av sektorer.

Boks 8.6 Copernicus – Nye muligheter for naturovervåking ved bruk av satellittdata

Copernicus skal skaffe jordobservasjonsdata fra satellitter, hav- og luftbårne sensorer og bakkebaserte målestasjoner, og drifte systemer som tilrettelegger jordobservasjonsdata og tjenester for ulike brukere. Norge vil ha stor nytte av Copernicus, blant annet når det gjelder kunnskap om miljø, nordområdene, maritim overvåking, naturmangfold, klima, satsingen på tropisk regnskog og forskning. Norge deltar aktivt i Copernicusprogrammet og i den globale satsingen i Group on Earth Observations. Dette er en frivillig sammenslutning av FN-land og internasjonale organisasjoner, med EU, USA, Kina og Sør-Afrika i spissen. Målet er å forbedre tilgangen til data fra jordobservasjon, både fra fjernmåling og vanlig overvåking (in situ). Copernicus skal være Europas viktigste bidrag til dette globale jordobservasjonssystemet.

Regjeringen vil:

  • Sikre en representativ overvåking av økologisk tilstand i alle hovedøkosystemer, herunder styrke overvåking av økologisk tilstand i vannforekomster (ferskvann og kyst).

  • Alle overvåkingsdata som samles inn i alle typer forskningsinstitutter finansiert av offentlige midler skal, med unntak av sensitive data, gjøres offentlig tilgjengelig.

  • Vurdere hvordan satellittdata i større grad enn i dag kan tas i bruk i planlegging og i overvåking av endringer i naturmangfold og arealbruk nasjonalt og internasjonalt.

  • Videreutvikle arealbruksindikatorer og andre indikatorer for naturpåvirkning, herunder identifisere egnede indikatorarter for havforsuring og klimaendringer.

  • Vurdere utvikling av analyseverktøy til bruk i planlegging, for analyser av status, trender og årsaker til trender, samt analyser av samlet belastning på naturen av ulike typer inngrep/påvirkninger i et område.

  • Videreføre og videreutvikle kartlegging og overvåking av sjøfugl.

  • Utvikle metoder og verktøy for å overvåke klimarelaterte endringer i naturmangfold.

  • Utvikle indikatorer for økosystemtjenester.

Boks 8.7 Økosystemtilnærming og samlet belastning av ulike påvirkninger

Erfaringsinnhentingen som er gjennomført om praktiseringen av naturmangfoldloven, viser kunnskapsbehov på flere områder. En bestemmelse som av flere er trukket fram som vanskelig å praktisere, er § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning. Prinsippet medfører et behov for kunnskap om arter, naturtyper og økosystemfunksjon, effekten av ulike påvirkningsfaktorer på økosystemet, samt om den samlede belastningen av disse påvirkningene på økosystemet.

Boks 8.8 Økokyst – eksempel på naturovervåking

Økokyst er et nytt samordnet kystovervåkingsprogram som basert på flere tidligere delprogrammer skal innhente kunnskap om økosystemer og arter, og fange opp uønskede påvirkninger fra næringssalter og partikler på et tidlig stadium. Programmet bygger på kunnskap fra Kystovervåkingsprogrammet som representerer over tjue år med historiske data på kystøkosystemer som hardbunn (dyr og planter), bløtbunn (dyr) og planteplankton (arter). Økokyst skal inngå i den nasjonale basisovervåkingen og beskrive den biologiske tilstanden for utvalgte områder langs norskekysten. Programmet omfatter åtte områder: Skagerrak, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Helgeland, Nordland og Finnmark. Den geografiske dekningen er fortsatt mangelfull og det er mange vanntyper som ikke er dekket. Samtidig foreligger det mye kunnskap om kystøkosystemene tareskog og bløtbunn fra svenskegrensen til Rogaland. Overvåkingen utføres av Norsk institutt for vannforskning, Norconsult og Havforskningsinstituttet.

8.4 Forskning, utredning og utdanning

For å ha kunnskap om sammenhenger i naturen, økologisk funksjon, årsakssammenhenger og effekter av ulike virkemidler, trenger forvaltningen kunnskap fra forskning. Som oftest krever overvåking at det gjennomføres følgeforskning. Vår kunnskap om naturmangfold og økosystemer er, til tross for omfattende fremskritt i de senere tiåra, fremdeles mangelfull. Feltet er svært komplekst og omfatter alt fra genetisk variasjon på bestandsnivå opp til dynamikk i økosystemer. Mye forskning har vært viet etablering av forklaringsmodeller for observerte endringer i enkeltbestander, men i løpet av de siste par tiårene har oppmerksomhet i økende grad blitt rettet mot større økosystemsammenhenger, mye hjulpet av stadig mer avansert analyseverktøy og økt databehandlingskapasitet. Samtidig har kunnskapsutfordringene blitt mer komplekse. Forskning på ressurser, påvirkninger og endringer er nødvendig for å skape kunnskapsbaserte løsninger i samfunns- og næringsutviklingen. Dette krever at forskningen må være mer helhetlig og tverrfaglig, der naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humanistisk forskning koples sterkere.

Boks 8.9 Forskningsrådets virkemidler for forskning på naturmangfold

Forskningsrådet satser mot et bredt spekter av forskning som bidrar til å øke den totale kunnskapen om naturmangfold og økosystemer.

Et av Forskningsrådets viktigste virkemidler for kvalitet i forskningen er opprettelsen av ordningen med sentre for fremragende forskning. De to sentrene Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis ved Universitetet i Oslo og Centre for Biodiversity Dynamics ved NTNU og Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk status som senter for fremragende forskning, og finansiering henholdsvis fra 2007 og 2013. De to sentrene har uttalte mål om å bidra til å forstå økosystemenes overordnede sammenhenger.

Fra 2015 støttes også en klimatologisk-økologisk observasjonsinstrumentering ledet fra Universitet i Tromsø. Samarbeidet skal studere effektene av raske klimaendringer på flora og fauna i Arktis med utgangspunkt fra Varangerhalvøya.

Forskningsrådets programmer Miljø 2015, Havet og kysten (etterfulgt i 2015 av henholdsvis MILJØFORSK og MARINFORSK) og KLIMAFORSK er sentrale med hensyn til forskning på naturmangfold. De har en omfattende prosjektportefølje med tematikk knyttet til naturmangfold og økosystemer. Programmene har blant annet bidratt til å forstå bestandsendringer ved å belyse årsakssammenhenger relatert til blant annet endringer i arealbruk, klima, kulturmiljøer, beskatning og spredning av fremmede arter. Forskningen har i den senere tid utviklet seg til å bli mer helhetlig og tverrfaglig. Flere av programmenes prosjekter tar for seg hvordan direkte påvirkninger av en art eller et trofisk nivå kan gi ringvirkninger på hele økosystemer, samt hvordan forvaltning har påvirket og kan påvirke økosystemene. I forbindelse med en stor fellesutlysning i 2014 til forskning på økosystempåvirkninger ble 240 millioner kroner tildelt 17 prosjekter, deriblant det store, tverrinstitusjonelle prosjektet SUSTAIN.

Boks 8.10 Norsk forskningsdeltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon – Horisont 2020

Forskningsrådet legger gjennom sitt arbeid med nasjonale programmer og aktiviteter til rette for økt norsk deltakelse i Horisont 2020. Bærekraftig utvikling og klima er integrert i alle deler av Horisont 2020, og deler av programmet er brukerstyrt. Seksti prosent av det totale budsjettet til Horisont 2020 skal gå til forskningsprosjekter der bærekraftig utvikling er et premiss. Tilsvarende vil andelen av det totale budsjettet som skal gå til klima, være over 35 prosent. Norske forskere er i samarbeid med offentlig sektor og bedrifter i full gang med å utnytte de mange mulighetene i Horisont 2020 innenfor ulike tema innen miljø- og klima, blant annet naturmangfold (vern og bærekraftig forvaltning), økosystemtjenester, kulturarv, økoinnovasjon, grønn økonomi, avfall, vann (ferskvann og marint), forurensning, jordobservasjon, klima og Arktis. Det er stor grad av tverrfaglighet i prosjektene, og i flere utlysninger og prosjekter er forskning på naturmangfold koblet til ulike tema. Norske miljø- og klimaforskere har alltid hatt stor suksess i EUs forskningsprogrammer. Tildeling av det prestisjetunge stipendet Advanced Grant fra Det europeiske forskningsrådet, som er en del av Horisont 2020, til en forsker ved Senter for Bevaringsbiologi ved NTNU, er et godt eksempel på at norske naturmangfoldforskere er i verdensklasse. Et stort norsk forskningsprosjekt har fått finansiering i Horisont 2020s første runde. Dette er et prosjekt i regi av NTNU, med NINA som partner, med tittelen «Linking biodiversity, ecosystem functions and services in the Serengeti-Mara region, East Africa».

Gjennom det europeiske nettverket BiodivERsA, som arbeider med å koordinere forskningsprogram på naturmangfold på tvers av Europa, har Norges miljøforskningsprogram deltatt i flere utlysninger relatert til naturmangfold og bidratt til å etablere en rekke flernasjonale prosjekter. Flere av prosjektene dreier seg om fremmede arter og utarbeiding av scenarier for naturmangfoldutvikling, både på land og i ferskvann. Forankringen i BiodivERsA vil i utgangspunktet videreføres i MILJØFORSK.

Det er store udekkede forskningsbehov knyttet til naturmangfold og økosystemtjenester. Det er behov for satsing innenfor både forskning og overvåking for å styrke kunnskapsgrunnlaget for de viktigste påvirkningsfaktorene knyttet til naturmangfold og økosystemtjenester, herunder arealendringer, klimaendringer og havforsuring. En del forskning på naturmangfold og klimaendringer inngår i programmet KLIMAFORSK. Men det er et klart behov for forskning som retter oppmerksomhet på problematikk rundt tap av naturmangfold spesielt, samt en sterkere integrering mellom forskning på naturmangfold, klimaforskning og annen miljøforskning. Forskning knyttet til arealendringer må finne sin plass under nye programsatsinger for videreføring av miljøforskning og marin forskning. Eksempler på andre områder der det trengs mer kunnskap fra forskning på naturmangfold, framgår av tekstboksen under.

Regjeringen legger til grunn at det nye forskningsprogrammet MILJØFORSK vil finansiere forskning som bidrar til å dekke særlige kunnskapsbehov om naturmangfold som omtalt foran. Regjeringen mener det også er behov for at Forskningsrådet og de forskningsfinansierende departementene styrker samarbeid og samfinansiering på tvers av sektorgrenser. Det bør også legges til rette for et sterkere samarbeid mellom miljøfaglige og næringsrettede forskningsprogrammer.

Internasjonalisering generelt, og europeisk forskningssamarbeid spesielt, har bidratt til bedre resultater innen forskningen. Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram med 80 milliarder euro fordelt på sju år (2014–2020). Norske forskningsmiljøer, offentlig sektor og bedrifter kan delta på linje med kolleger og konkurrenter i andre europeiske land. Horisont 2020 fordeler innsatsen og midlene sine på tre hovedområder: Fremragende vitenskap, konkurransedyktig næringsliv og forskning for å løse samfunnsutfordringer. Sju sentrale samfunnsutfordringer er utpekt: helse; matsikkerhet, marin og maritim forskning, bærekraftig landbruk og bioøkonomi; energi; transport; klima, miljø, ressursutnyttelse og råmaterialer; samfunn og samfunnssikkerhet. Regjeringen la i juni 2014 fram en EU-strategi for forsknings- og innovasjonsarbeid med EU, der målet er økt norsk deltakelse i EUs rammeprogram Horisont 2020 (2014–2020).

Internasjonale kunnskapsprosesser som FNs klimapanel (IPCC) og dets klimarapporter har betydd mye for norsk klimaforskning. Regjeringen verdsetter dette arbeidet og ønsker at Norge også skal spille en viktig rolle under det nyopprettede Naturpanelet (Intergovernmental Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES). Panelet er opprettet etter modell av Klimapanelet. Panelets arbeid er konsentrert rundt betydningen av naturmangfold og økosystemtjenester for menneskers velferd. Panelet arbeider tverrfaglig og vil i de nærmeste årene bidra med kunnskap og anbefalinger som grunnlag for politikkutvikling knyttet til blant annet pollinering og matproduksjon, fremmede arter, miljøevalueringsmetoder inkludert scenarioutvikling, verdsettingsmetodikk, samt regionale og globale oversikter over status og trender. Panelet har en enhet for teknisk bistand knyttet til kapasitetsbygging lokalisert til Miljødirektoratet i Trondheim. Støtteenheten skal bidra til gjennomføring av Naturpanelets arbeidsprogram relatert til kapasitetsbygging. Miljødirektoratet er også nasjonalt kontaktpunkt for Naturpanelet. Regjeringen vil fortsette sitt engasjement i Naturpanelets arbeid og stimulere norske eksperter til å være aktive i dette internasjonale arbeidet også når det gjelder utforming av mandat, arbeidsmetoder og verktøy til bruk i arbeidet.

Senteretableringer som Framsenteret i Tromsø, Bjerknessenteret i Bergen og CIENS-senteret i Oslo bidrar til styrking av forskningsmiljøer og fremmer mer helhetlige perspektiver og tverrfaglig samarbeid. Innenfor naturforvaltningsområdet mangler det imidlertid en senteretablering med ansvar for tverrfaglig og anvendt forskning og formidling knyttet til bruk og bevaring av naturmangfold og økosystemtjenester. I lys av de nye kravene til kunnskapsbasert forvaltning som følger av naturmangfoldloven, oppfølging av konvensjonen for biologisk mangfold, etableringen av Naturpanelet og økt vektlegging av økosystemtjenester, jf. NOU 2013: 10, har Forskningsrådet gitt støtte til utredning av et slikt senter i regi av NINA, NTNU og Artsdatabanken. Som en videreføring av denne utredningen er det nå etablert et senter for biodiversitet og økosystemtjenester – CeBES – gjennom et formalisert samarbeid mellom NTNU, NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og SINTEF. Senteret har som mål å bli et nasjonalt knutepunkt for innovativ og tverrvitenskapelig forskning, utredning og formidling, og dermed bidra til det nasjonale og globale arbeidet for naturmangfold og bærekraftig utvikling. Forskningsrådet støtter også ordningen med sentre for fremragende forskning (se boks 8.9).

Forskning på og utdanning innen fagfeltet arter og naturtyper har tapt terreng ved norske universiteter og høyskoler de senere årene, noe også Stortinget har påpekt. Kunnskapsdepartementet (via Forskningsrådet) og Klima- og miljødepartementet (via midler til Artsdatabankens Artsprosjekt) har sammen bidratt til å styrke forskerrekrutteringen innenfor artskunnskap gjennom strategiske midler til en nasjonal forskerskole i biosystematikk. Forskerskolen er opprettet i samfinansiering med Norges forskningsråd, og har etablert et godt grunnlag for videre samarbeid i Norden. Forskerskolen samarbeider med tilsvarende initiativer på både nordisk og europeisk nivå, og den administreres av Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Regjeringen mener det er av stor betydning at fagmiljøer ved universiteter og høyskoler er tilstrekkelig store, slik at denne type grunnleggende kompetanse ikke forvitrer. Regjeringen vil videreføre støtten til forskerskolen.

Figur 8.1 Nasjonalparksentrene spiller en viktig rolle i formidlingen av kunnskap om natur. Her lærer en skoleklasse om Norges nasjonalparker.

Figur 8.1 Nasjonalparksentrene spiller en viktig rolle i formidlingen av kunnskap om natur. Her lærer en skoleklasse om Norges nasjonalparker.

Kilde: Foto: Norsk Fjellmuseum/ Besøkssenter nasjonalpark Jotunheimen, Reinheimen og Breheimen

Grunnlaget for framtidas forskning og kunnskap om naturmangfold og miljø legges i grunnskoleutdanningen og i den videregående utdanningen. Læreplanene, kompetansen blant lærerne og undervisningsoppleggets innhold er av stor betydning for å skape forståelse for og kunnskap om de store miljøutfordringene og mulige løsninger på dem. Kunnskap om naturmangfold så vel som viktige drivkrefter og mulige løsninger på utfordringene må inngå i denne undervisningen. Videre er det viktig at undervisningen legges opp på en slik måte at den bidrar til å rekruttere studenter og forskere, både til fagfeltet som sådan og til mer tverrfaglig forskning på komplekse og sammensatte miljøutfordringer og løsninger. Satsingen Den naturlige skolesekken fortsetter som en del av regjeringens kunnskapsarbeid rettet mot grunnskolen. Fra og med høsten 2016 innfører regjeringen en ekstra undervisningstime i uken i naturfag på mellomtrinnet i grunnskolen. Timen kan legges til 5., 6. eller 7. årstrinn og utgjør 40 timer mer naturfag enn i dag.

Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning framhever behovet for mer kunnskap om de største miljøtruslene, herunder tap av naturmangfold. Langtidsplanen peker på behovet for mer kunnskap om samspillet mellom klimaendringer og andre miljøpåvirkninger, og om hvordan ulike miljø- og klimatiltak kan understøtte hverandre. Regjeringen vil følge opp nevnte kunnskapsutfordringer under arbeidet med oppfølging av denne langtidsplanen.

Figur 8.2 Kartlegging av økoysystemer

Figur 8.2 Kartlegging av økoysystemer

Prinsippskisse for et felles rammeverk for kartlegging av økosystemtjenester basert på figur som inngår i EUs rammeverk for slik kartlegging (Mapping of Ecosystems and their Services, Technical Report 2014 – 080). Figuren viser at kartlegging av økosystemtjenester både bør bygge på data fra kartlegging og overvåking, og på en sammenstilling av indikatorer som sier noe om samlet tilstand i økosystemene. I tillegg trengs det forskning og analyser som kan utdype hvordan tilstanden og økosystemenes evne til å levere tjenester henger sammen.

Boks 8.11 Eksempler på forskning og utredningsprosjekter (FoU) i sektorene

Samferdselssektoren har en del utredningsvirksomhet som skal bidra til å ivareta og utvikle et sikkert, miljøriktig og effektivt transportsystem. To eksempler som er relevante for naturmangfold er NORWAT og SaltSmart. NORWAT er et forskning- og utviklingsprogram i samferdselssektoren hvor hensikten er å finne løsninger for å redusere forurensing til vannforekomster gjennom kildereduksjon og substitusjon, og optimalisering av rensetiltak. SaltSmart er et forsknings- og utviklingsprogram hvor målsettingen har vært å redusere miljøbelastningen knyttet til bruk av vegsalt.

EU har utviklet et metodisk rammeverk som ligger til grunn for kartlegging av økosystemer og økosystemtjenester i EU-landene (se figur 8.1). Rammeverket legger til grunn at en, basert på tilgjengelige data fra kartlegging, overvåking og databaser, skal måle tilstanden i økosystemene (basert på relevante indikatorer) og økosystemtjenester fra de ulike økosystemene (basert på nærmere utvalgte indikatorer og data og modeller). EUs metodiske rammeverk vil bli lagt til grunn for den europeiske rapporten som skal utarbeides under det internasjonale Naturpanelet, og vil dermed også ha betydning for de norske dataene som skal brukes inn i dette arbeidet. Norge har forbedret kunnskapsgrunnlaget om natur betydelig de siste årene, både gjennom økte bevilgninger til kartlegging, Artsprosjektet, overvåking og sammenstilling av kunnskap. Norge har altså allerede gjort mye arbeid knyttet til sammenstilling av indikatorer som sier noe om samlet tilstand i økosystemene. Det er imidlertid ikke pekt ut relevante indikatorer og statistikk for å måle økosystemtjenester. Det finnes heller ikke utredninger som angir en mer overordnet sammenheng mellom tilstanden i økosystemene og produksjon av økosystemtjenester. Norges arbeid med å støtte opp om Naturpanelet vil fortsette. Som en del av dette vil Klima- og miljødepartementet sette i gang et utredningsarbeid om nærmere bestemte økosystemtjenester i samråd med relevante sektorer. Arbeidet skal bygge på eksisterende kunnskap.

Boks 8.12 Prosjekter knyttet til tradisjonell kunnskap i Norge

Prosjektet Mennesket og naturarven ble etablert i 2011, og har som formål å samle inn, systematisere, beskytte, ta i bruk og formidle tradisjonell økologisk kunnskap i et nasjonalt perspektiv (jf. konvensjonen for biologisk mangfolds artikkel 8j). Det blir lagt vekt på naturveiledning særlig mot barn og unge gjennom tilbud til skolene. Prosjektet skal bidra til økt naturforståelse og gode holdninger til naturvern og naturforvaltning. Prosjektet skal også få fram kunnskap som kan gjøre skjøtsel av våre verneområder bedre. Det norske prosjektet samarbeider med et svensk tilsvarende prosjekt. Prosjektet er lagt til Statens naturoppsyn i nært samarbeid med lokale forvaltningsmyndigheter og ressurspersoner. Prosjektet har skapt en arena for dialog og utveksling av kunnskap og har bidratt til engasjement og forståelse for vern og bærekraftig bruk av natur. Kunnskapen om tradisjonell naturbruk er blitt brukt i praktisk skjøtsel og forvaltning av verneområder og truede arter. Mennesket og naturarven har utviklet nært samarbeid med lokale skoler. Ved å koble sammen lokale informanter og lokal historisk kunnskap med kunnskap om biologisk mangfold og verneverdier, har man kunnet utvikle kreative undervisningsopplegg i samarbeid med skolene. Ved å bruke verneområder som undervisningsarena, har elever fått en nærhet til sin egen lokalhistorie og et eieforhold til de naturverdier verneområdet har. Økt respekt for naturvern er et resultat.

«Árbediehtu» (som betyr «tradisjonell kunnskap») ble etablert som et pilotprosjekt ved Samisk Høgskole fra 2008 til 2016. Målet var å utvikle arbeidet med dokumentasjon og formidling av samisk tradisjonell kunnskap, blant annet i tråd med de føringene som følger av biomangfoldkonvensjonen, og med et øye til FNs konvensjon om immateriell kunnskap. Slik vil man kunne bygge kapasitet for dokumentasjon og videreføring av tradisjonell samisk kunnskap. Et langsiktig mål er at tradisjonell kunnskap skal være dokumentert, slik at den kan inngå i grunnlaget for offentlige beslutningsprosesser. Prosjektet finansieres av Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Sametinget i fellesskap.

Sametinget ønsker å arbeide med kartlegging av tradisjonell kunnskap, og samtidig ta grep om forvaltnings- og formidlingssiden av den kartlagte kunnskapen.

Sametinget har opprettet en tilskuddsordning for tradisjonell kunnskap og samisk utmarksbruk i grunnskolen. Ordningen skal gi muligheter for å sette fokus på tradisjonell kunnskap og samisk utmarksbruk i grunnskolen, og sikre at tradisjonell kunnskap og samisk utmarksbruk blir overført til de kommende generasjoner. Skolene skal få anledning til å jobbe med tradisjonell kunnskap og samisk utmarksbruk ut over det som dekkes av de ordinære kommunale budsjetter og skoleeiers prioriteringer. Målet er å sikre elevene kunnskaper om samisk historie, tradisjoner og samfunnsliv.

Det er opprettet et studium ved Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole; «tradisjonell kunnskap; teori, metode og tradisjonell kunnskap som grunnlag for forvaltning av ressurser». Studiet er på 30 studiepoeng og gir utdanning i dokumentasjon og formidling av tradisjonell kunnskap.

Studiet skal gi en grunnleggende innføring i arbeid med tradisjonell kunnskap generelt og samisk tradisjonell kunnskap spesielt. Det undervises i dokumentasjonsmetoder, og man ser hvordan tradisjonell kunnskap kan bidra til styrking av lokalsamfunn og urfolks næringer.

Regjeringen vil:

  • Videreføre støtte til forskerskole i biosystematikk.

  • Fortsette med å støtte opp under arbeidet i Naturpanelet.

8.5 Tradisjonell kunnskap

Såkalt tradisjonell kunnskap om bærekraftig forvaltning av natur har vært en sentral del av hele landets historie. Kunnskapen er holdt levende blant annet gjennom fiskerbonden ved kysten som har beiteområder for husdyra i lyngheiene og på øyene, den samiske tradisjonelle reindriften og gårdsbruk med sine slåttemyrer, seterdrift og villreinjakt. Befolkningen har utnyttet ressursene som næringsemner, medisin og råmaterialer (som for eksempel klær og byggematerialer), og det knytter seg en rekke skikker, ritualer og forestillinger til ulike arter. Mesteparten av Norges landareal er, eller har vært, utnyttet i en eller annen form av mennesker. Også kystområdene har vært gjenstand for aktiv og variert ressursutnyttelse. Mangfoldet av naturressurser som ble høstet var historisk sett langt større enn i dag. Dette har i mange tilfeller gitt seg utslag i utvikling av spesielle biotoper, alle med sin særegne fauna og flora. Tradisjonell kunnskap kan lære oss noe om hvorfor naturen og landskapet ser ut som det gjør i dag, og den er viktig for lokal historie, stolthet, kultur og integritet. Tradisjonell kunnskap er ofte ikke skriftlig, men består av erfaringer og kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon gjennom læring og muntlig overføring.

Naturmangfoldloven § 8 krever at tradisjonell kunnskap skal legges vekt på i saker som berører natur, i de tilfeller slik kunnskap foreligger. Dette vil ofte være viktig og verdifull kunnskap for forvaltningen når det skal fattes beslutninger. Kunnskap om tradisjonell bruk er en helt vesentlig forutsetning ved restaurering og skjøtsel av kulturbetinget natur. Reglene i naturmangfoldloven er inspirert av tilsvarende regler om dette i konvensjonen om biologisk mangfold (artikkel 8 j)). Det arbeides med en forskrift etter naturmangfoldloven om tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som skal gjennomføre forpliktelsene i Nagoya-protokollen om tilgang til genetisk materiale. Forskriften skal legge til rette for at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved andres bruk av deres tradisjonelle kunnskap om genetisk materiale.

Vår kulturhistoriske kunnskap knyttet til natur er gjennom de siste generasjoner blitt sterkt redusert. Mye av vår kultur- og naturarv forsvinner for hver dag som går. Dette medfører at befolkningens tradisjonelle kunnskap om arter og landskap, og ikke minst kunnskap om vår egen plass i naturen, er i ferd med å forsvinne. Museene og arkivene i Norge har samlet inn og systematisert kunnskap om tradisjonell naturbruk, særlig om tradisjonelt jordbruk, men også utmarksbruk. Det har også blitt samlet inn kunnskap i forbindelse med forskning på blant annet kulturlandskap. Det er et stort potensial for å forbedre kontakten mellom natur- og kulturfaglige miljøer. Kildematerialet er i liten grad brukt av naturforvaltningen, og den erfaringsbaserte kunnskapen er i liten grad gjort tilgjengelig for andre fagmiljøer og allmennheten. Det er viktig at tilgang til tradisjonell kunnskap skjer i samsvar med retningslinjer under biomangfoldkonvensjonen og at det sikres at tilgangen skjer med samtykke fra urfolket eller lokalsamfunnet. Dette gjelder særlig tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet av urfolk eller lokalsamfunn.

I samiske områder holdes den tradisjonelle kunnskapen fremdeles i live ved at den tradisjonelle naturbruken opprettholdes. Her finnes det derfor mye unik kunnskap som det er viktig å ta vare på – av hensyn til nåværende generasjoner, men også for framtida. Kunnskapen som knytter seg til samiske tradisjoner, men også annen tradisjonell kunnskap, er i relativt liten grad sammenfattet og gjort tilgjengelig.

Boks 8.13 Seterdrift som eksempel på tradisjonell kunnskap

Setring er en tradisjonell driftsform som har endret seg fra på 1800-tallet å være av stor betydning i forbindelse med beiting og fôrsanking for de tilhørende gårdene, til i dag i stor grad å være rettet mot å opprettholde de kulturhistoriske verdiene ved setring. Norge er et av få land i verden hvor det fortsatt er aktiv seterdrift. Det er kulturhistoriske verdier til setring knyttet til både driftsformer, kulturlandskap og de konkrete kulturminnene som seterdriften har skapt. Setring representerer tradisjonell kunnskap om drift og råvareforedling. Flere setre foredler selv melka de produserer til ulike produkter slik som seterrømme, smør og knaost. Videre har det på flere setre også blitt lagt til rette for grønt reiseliv og direktesalg av egenproduserte produkter. Det blir årlig gitt tilskudd til seterdrift over Regionalt Miljøprogram, i tillegg til at det også blir gitt midler til setring over ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket.

Regjeringen har i dag to pågående prosjekter knyttet til tradisjonell kunnskap om natur (se boks 8.12). Begge vurderes som verdifulle bidrag til innsamling og systematisering av slik kunnskap, men dette er langt fra tilstrekkelige til å sikre denne kunnskapen for framtida. I tillegg deltar Norge gjennom Arktisk råd i et samarbeid om integrering av tradisjonell kunnskap i prosjekter som angår urbefolkningers bruk av arter og økosystemer i Arktis.

Boks 8.14 Viktige norske databaser og registre for naturmangfold

Miljøforvaltningen forvalter flere slike verktøy og tjenester, og store mengder temabasert informasjon om naturmangfoldet er samlet og tilgjengeliggjort. Eksempler er Naturbase, Rovbase, Lakseregisteret, havmiljø.no, Vannmiljøsystemet, Vann-nett, elvedeltadatabasen og INON-basen (inngrepsfri natur i Norge). Naturbase inneholder kartfestede data om naturmangfold, verneområder og statlig sikrede friluftslivsområder. Data gjøres tilgjengelig både via en kartinnsynsløsning, via søk og oppslag og via nedlasting og karttjenester. Det arbeides løpende med forbedring av Naturbase.

For allmennheten er nettsiden Miljøstatus.no den viktigste kanalen for oppdatert informasjon om tilstand og utvikling i miljøet. Nettstedet inneholder også en kartinnsynsløsning med en omfattende samling av oppdatert, offentlig miljøinformasjon på kart, i tillegg til en fullstendig oversikt over alle norske miljømål med tilhørende indikatorer.

Under arbeidet med Naturindeksen er det utviklet en database der alle data og vurderinger som indeksen bygger på, er lagt inn. En innsynsløsning til databasen blir lansert vinteren 2015. I databasen vil en kunne finne informasjon om alle indikatorene som er vurdert, herunder status og utvikling når det gjelder referansetilstand for økosystemet, påvirkningsfaktorer etc.

Artsdatabanken har flere viktige databaser. Artskart er den viktigste databasen for arters forekomst i Norge. Den viser data fra over 140 databaser i Norge, samt utenlandske kilder. Forvaltningsrelevante data som rødlistearter formidles også via Naturbase og Miljøstatus. Gjennom rapporteringstjenesten Artsobservasjoner samler Artsdatabanken inn store mengder data om arters forekomst fra både frivillige og profesjonelle aktører. Det jobbes kontinuerlig for å forbedre kvaliteten på informasjonen som ligger i disse databasene.

Forskrift om opprettelse av et miljøvedtaksregister trådte i kraft 1. april 2014. Plikten gjelder først og fremst forskrifter og vedtak med hjemmel i naturmangfoldloven, men også vedtak etter andre lover når de berører en forekomst av en utvalgt naturtype. Opprettelse av registeret er hjemlet i naturmangfoldloven § 68 og vil bidra til å oppfylle det offentliges plikt til å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon, jf. miljøinformasjonsloven § 8.

I tillegg til miljøforvaltningens og Artsdatabankens databaser, har andre sektorer egne databaser, som også inneholder mye informasjon om naturmangfold. Universitetsmuséene har ansvar for store naturvitenskapelige samlinger med tilhørende dokumentasjon. Alle nye funn blir fortløpende registrert og kartfestet digitalt, mens eldre funn blir fotografert og digitalisert etter prioriterte planer. Felles databaseløsninger og -plattformer blir utviklet av universitetsmuseenes IT-organisasjon MUSIT. Dataene fra de naturhistoriske muséene/avdelingene blir gjort tilgjengelige gjennom Artsdatabanken, i tillegg til at de er utgangspunkt for museenes egen formidling av naturmangfold.

I 2010 fikk Kystverket i oppdrag å forberede etablering av BarentsWatch. Samhandlingssystemet BarentsWatch har som hovedmål å samle, utvikle og dele kunnskap om hav og kyst. I 2012 ble første versjon av informasjonsportalen åpnet. Portalen inneholder blant annet informasjon om temaer som klima og miljø, marine ressurser, olje og gass, sjøtransport og havrett. I tillegg finnes det her karttjenester, havneoversikt og nyheter fra rundt 25 samarbeidspartnere.

Regjeringen vil:

  • Arbeide videre med ivaretakelse, systematisering, innsamling og formidling av tradisjonell kunnskap som støtter opp under bærekraftig bruk, samt legge til rette for tverrfaglig samarbeid.

  • Videreføre naturveiledning som metode for å formidle kunnskap om historisk naturbruk, øke forståelsen for ivaretakelse av naturmangfold og øke det lokale engasjementet i verneområdeforvaltningen.

Boks 8.15 Viktige databaser, registre og statistikk for arealplanlegging

Med ny plan- og bygningslov ble det innført krav om og standard for digitale planregistre. Ca. femti prosent av kommunene har i dag opprettet slike registre. Kartverkets portal SePlan.no viser oversikt og gir tilgang direkte til de kommunale planregistrene. Innholdet er avhengig av at kommunen har gjort sine data tilgjengelig i den nasjonale geografiske infrastrukturen. Planregistrene er under utvikling i kommunene, men det vil ta mange år før dette er på plass i alle kommuner. Spesielt for reguleringsplannivået vil det ta lang tid før det er på plass en heldekkende base for alle gjeldene reguleringsplaner i landet.

Norge digitalt er et bredt samarbeid mellom kommuner, statlige etater og andre virksomheter som har ansvar for å framskaffe stedfestet informasjon. Partene i Norge digitalt får tilgang til et bredt spekter av hverandres geografiske data og tjenester. Statens kartverk koordinerer og leder samarbeidet og har ansvaret for å drifte nettstedet norgedigitalt.no med oversikt over all aktuell informasjon. I tillegg til grunnleggende geologiske data, inngår informasjon om ulike tema slik som arealdata, ressursdata, miljødata og plandata. Det skal arbeides videre med å sikre at dataene følger fastsatte standarder, og det skal utvikles tjenester for datautveksling.

Både Artsdatabanken og Miljødirektoratet er parter i Norge digitalt og er underlagt forpliktelser knyttet til blant annet standardisering av datasett. Mye av dette arbeidet vil skje i samarbeid mellom de to institusjonene. Miljødirektoratet vil være ansvarlig for å levere forvaltningsrelevante arts- og naturtypedata til Det offentlige kartgrunnlaget. For nasjonalt viktige artsdata vil det aller meste av datagrunnlaget hentes fra Artsdatabankens infrastruktur, og Artsobservasjoner vil være den foretrukne lagringsdatabasen når data ikke skal leveres til eksisterende databaser som leverer data til Artskart (for eksempel Rovbase og databaser hos forskningsinstitusjoner). For offentlig finansiert kartlegging av natur skal Natur i Norge (versjon 2.0) benyttes som grunnlag for definisjon av naturtypeobjektene som kartlegges. I tillegg kommer forvaltningsmessig viktige egenskaper som verdi og områdebeskrivelse.

Statistisk sentralbyrå samarbeider med miljøforvaltningen om å utarbeide areal- og miljøstatistikk for Norge. Det er de siste årene kommet på plass mer detaljerte datakilder som har gitt grunnlag for en heldekkende arealstatistikk for landet basert på registerdata (Matrikkelen), digitale kartdata og arealressurskart fra Norsk institutt for bioøkonomi. Statistisk sentralbyrå sitt heldekkende kartgrunnlag, AR-STAT, er tilrettelagt for statistikkformål og kan blant annet brukes til å beregne arealressurser i natur/kulturområder. I det videre arbeidet er det viktig å styrke samordningen av data fra Statistisk sentralbyrå og miljøforvaltningens behov for statistiske framstillinger.

Alle landets kommuner er pliktige til å rapportere til databasen Kommune-Stat-Rapportering, KOSTRA. Dette er per i dag den eneste godkjente rapporteringsmåten fra kommune til stat, med unntak av direkte innrapportering til noen sentrale registre. En hovedutfordring med systemet har vært delvis mangelfull og upresis rapportering fra kommunene. Dette gjør det vanskelig å lage god og pålitelig statistikk basert på data som kommer inn. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det overordnede samordningsansvaret for hele KOSTRA-systemet.

8.6 Tilgjengeliggjøring av kunnskap

For at kunnskap skal kunne brukes, er det viktig at informasjonen er offentlig tilgjengelig i databaser og kart. Kunnskapen må være lett å finne og lett å bruke. Den må tilrettelegges for de ulike brukergruppene. Det finnes i dag en rekke ulike databaser og innsynsløsninger som er utviklet med ulike formål, for ulike temaer og målgrupper.

Norge er kommet langt i utviklingen av verktøy og tjenester for formidling av data om natur. Et viktig grunnlag for dette er en nasjonal konsensus om at institusjoner som forvalter naturdata, deler sine data med andre i henhold til avtaler, felles rammeverk og felles standarder. Til tross for dette kan nok kunnskapen framstå som noe fragmentert. En omtale av flere av de viktigste databasene framgår av tekstboksen under. Dataløsningene bør videreutvikles og forbedres kontinuerlig, i takt med den teknologiske utviklingen. Dette for å lette bruken av kunnskapen for kommunene i deres daglige saksbehandling, så vel som for andre brukere og allmennheten.

I forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger for tiltak etter sektorlover, begge av 19. desember 2014, er det gitt bestemmelser med sikte på å sikre god faglig kvalitet på konsekvensutredninger og om gjenbruk av data innsamlet i forbindelse med utførte konsekvensutredninger, jf. §§ 7 og 8. Det er publisert en veileder som behandler anerkjent metodikk og databaser for innlegging av data.

Regjeringen vil:

  • Sikre god kvalitet på data og databaser for naturmangfold.

  • Videreutvikle, forbedre og forenkle nasjonale databaser for å sikre god tilgang til relevant miljøinformasjon for beslutningstakere og allmennheten, og vurdere bedre samkjøring av databaser og mer utstrakt deling av data.

  • Forbedre den nasjonale areal- og miljøstatistikken.

  • Sørge for at alle innhentede naturdata så langt som mulig blir lagt inn i offentlige databaser.

Boks 8.16 Eksempel på informasjon om natur til ulike målgrupper innen landbruk og samferdsel

Relevant kunnskap med tematisk gjennomgang av miljøstatus og virkemiddelbruk i landbruket blir sammenstilt i de årlige rapportene Miljøstatus i landbruket som utgis av Landbruksdirektoratet og Jordbruk og miljø – Tilstand og utvikling, som utgis av Statistisk sentralbyrå. I februar 2015 ble rapporten Helhetlig gjennomgang av miljøvirkemidler i jordbrukspolitikken avgitt, som blant annet gir en sammenstilling av miljøvirkemidlene i jordbruket og status for måloppnåelse.

Innenfor samferdselssektoren har Avinor formidlet ulike typer informasjon om biologisk mangfold til sine reisende. Blant annet har de hatt utstilling i avgangshaller om lokalt biologisk mangfold og informasjon i sosiale medier om CITES og handel med utrydningstruede arter.

Boks 8.17 Artsdatabanken arbeid med vurdering av risiko for utdøing og økologiske risikovurderinger

Norsk rødliste for arter (2015) og Norsk rødliste for naturtyper (2011) gir en vurdering av arter og naturtypers risiko for utdøing i Norge over tid. Vurderingene er basert på internasjonale kriterier (etter Verdens naturvernunion IUCN) og gir et viktig grunnlag for å vurdere hensiktsmessige virkemidler for å bedre tilstanden til arter og naturtyper. Vurderinger gjort i dette arbeidet foreligger i søkbare databaser på Artsdatabankens hjemmesider.

Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste (2012) inneholder økologiske risikovurderinger av fremmede arter. De artene som står på den såkalte «svartelista» er de artene som vurderes å ha høy eller svært høy økologisk risiko. Informasjonen foreligger også i en søkbar database på Artsdatabankens hjemmeside, og inngår også i internasjonale databaser drevet av The North European and Baltic Network on Invasive Alien Species og Global Register of Invasive Species, Verdens naturvernunion.

Norsk rødliste for arter og naturtyper, samt risikovurderinger av fremmede arter, oppdateres jevnlig.

8.7 Kunnskapssynteser, risikovurderinger og analyser

Forvaltningen trenger også kunnskap fra ulike typer kunnskapssynteser og kunnskapssammenstillinger, risikovurderinger, samt projeksjoner og scenarier for framtidig utvikling og lignende. Dette er kunnskap som framskaffes av eksperter på temaene. Eksempler på slike produkter er Norsk rødliste for arter, Norsk rødliste for naturtyper (begge risikovurderinger knyttet til hhv. arters og naturtypers risiko for utdøing), fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste (økologisk risikovurdering knyttet til fremmede arter) og Naturindeks for Norge. Projeksjoner og scenarier for framtidig påvirkning av naturmangfold er viktig for å kunne forutse kommende endringer og tilpasse forvaltningen til disse. Slik kunnskap er nødvendig hva angår klimaendringer og havforsuring, men også for andre viktige påvirkningsfaktorer som blant annet fragmentering av leveområder. Kunnskap om framtidige konsekvenser av klimaendringer er basert på klimamodellene. Globalt og regionalt blir kunnskapen vurdert og oppsummert av FNs klimapanel på klimaområdet og det internasjonale Naturpanelet på naturområdet. Et eksempel på en nasjonal sammenstilling av slik kunnskap er rapporten om konsekvenser av klimaendringer i norsk Arktis fra 2010. Det foregår også et betydelig regionalt samarbeid om kunnskapssynteser og vurderinger som gjelder naturmangfold, blant annet innenfor Arktisk råd.

Regjeringen mener det er viktig å fortsette arbeidet med å legge fram sentrale kunnskapssynteser som nevnt over. Dette er viktig kunnskap som grunnlag for forvaltning, og viktig kunnskap for allmennheten og beslutningstakere.

Regjeringen vil:

  • Artsdatabanken skal legge fram jevnlige oppdateringer av rødlister for hhv. arter og naturtyper.

  • Artsdatabanken skal legge fram økologisk risikovurdering for fremmede organismer, med norsk svarteliste, hvert femte år.

  • Naturindeks for Norge skal oppdateres hvert femte år.

  • Utvikle og ta i bruk metodikk og verktøy for å etablere og visualisere projeksjoner for framtidige endringer i økosystemer og utbredelse av arter og naturtyper som følge av klimaendringer, havforsuring og andre påvirkningsfaktorer.

  • Prioritere samarbeid med naboland og innenfor Arktisk råd med å utarbeide felles regionale kunnskapssynteser og projeksjoner for påvirkning av naturmangfold.

Til toppen
Til dokumentets forside