Meld. St. 14 (2017–2018)

Finansmarkedsmeldingen 2018

Til innholdsfortegnelse

8 Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2017

8.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 189 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. Institusjonens tre hovedoppgaver er:

  • Overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser.

  • Gi teknisk assistanse til medlemslandene.

  • Gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G201 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien. I 2017 var Norge gjestedeltaker i G20, noe som bl.a. ga en bedre mulighet enn vanlig til å følge IMFs arbeid i G20-sammenheng.

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Sentralbanksjefen er Norges guvernør til IMF, med departementsråden i Finansdepartementet som vara.

Det daglige arbeidet ledes av et styre med 24 medlemmer. Norge deler en styreplass med de øvrige nordiske og de tre baltiske landene. Landene i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes i styret, og posisjoner og verv går på omgang. Norge hadde styreplassen fra januar 2013 til januar 2016. Den ble deretter overtatt av Sverige for en fireårsperiode. Dette halvåret er det Island som representerer valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC), mens Sverige overtar posisjonen neste to halvår. Norge hadde sist denne posisjonen andre halvår 2015 og første halvår 2016, og vil få den igjen i siste halvår 2020 og første halvår 2021.

Dette kapittelet redegjør for virksomheten til IMF med vekt på de siste 12–18 månedene, samt noen sentrale spørsmål det skal tas stilling til i nær fremtid. I tillegg gis det en kort rapport fra Norges deltakelse i G20s økonomiske og finansielle samarbeid i 2018.

8.2 IMFs utlånsvirksomhet

IMF har en rekke låneordninger som kan brukes av medlemsland som ikke er i stand til å oppfylle sine betalingsforpliktelser overfor utlandet. IMF-styrets vurdering av om et land skal få lån, og på hvilke vilkår, baseres på en helhetsvurdering av hva som må rettes opp i landets økonomi og økonomiske politikk for å redusere økonomiens sårbarhet og legge grunnlag for bærekraftig vekst.

IMFs generelle låneordninger er åpne for alle medlemsland og har markedsrelatert rente. Ordningene omfatter både lån som utbetales over en periode for å løse et aktuelt betalingsbalanseproblem, og såkalte føre var-avtaler. En føre var-avtale er en trekkrettighet som innvilges land som har en sterk økonomisk stilling, men som likevel trenger å styrke tilliten til at de vil klare å innfri sine internasjonale betalingsforpliktelser. Land som får en føre var-avtale skal dermed i utgangspunktet ikke ha behov for å trekke på avtalen.

Låneordningene som er forbeholdt lavinntektsland har subsidiert rente og gis som ordinære lån. Når en låneavtale inngås, har landet blitt enig med IMF om å gjennomføre økonomisk-politiske tiltak for å løse sine problemer knyttet til betalingsbalansen. Lånene utbetales i transjer etter hvert som disse tiltakene gjennomføres. Boks 8.1 gir mer utfyllende informasjon om de ulike ordningene.

IMFs nye ordinære utlån er nå på det laveste nivået siden finanskrisen, se figur 8.1. I 2017 innvilget IMF tre nye lån under de generelle låneordningene, til Gabon, Georgia og Mongolia, med lånerammer på til sammen 989 mill. SDR2. Det er ikke innvilget flere nye slike lån i første kvartal 2018. Til sammen har 14 land låneprogram med IMF under de ordinære ordningene, med en samlet utlånsramme på 32,3 mrd. SDR.

Som figur 8.1 viser, har bruken av den mest langsiktige av låneordningene, Extended Fund Facility, økt kraftig siden 2010.

Figur 8.1 Nye låneavtaler under IMFs generelle ordninger.1 Milliarder SDR

Figur 8.1 Nye låneavtaler under IMFs generelle ordninger.1 Milliarder SDR

1 Tall for IMFs finansår, 1. mai–30. april. Tall for 2018: 1. mai 2017–31. mars 2018.

Kilde: IMF.

IMFs to føre var-ordninger er Flexible Credit Line (FCL) og Precautionary and Liquidity Line (PLL). Tre land – Mexico, Polen og Colombia – inngikk i 2009 avtaler under FCL-ordningen. Avtalene har blitt fornyet flere ganger, men ingen av landene har trukket på dem. Polen terminerte etter eget ønske sin avtale i november 2017. Mexico fornyet sitt FCL-lån for ytterligere to år i november 2017. Samlede lånetilsagn under føre var-avtalene var ved utgangen av mars i år 73 mrd. SDR. Dette inkluderer også Marokkos avtale under PLL-ordningen.

Fire land, Ecuador, Irak, St. Vincent og Grenadinene og Vanuatu, har lån uten programforpliktelser under ordningen Rapid Financing Instrument. Samlet utestående er 1,2 mrd. SDR.

Omfanget av nye låneavtaler under de subsidierte ordningene for lavinntektsland har vært høyt de siste årene, se figur 8.2. Det ble inngått åtte nye lån under disse ordningene i kalenderåret 2017, alle under den mer langsiktige Extended Credit Facility. Hittil i 2018 har IMF innvilget ett nytt lån, til Burkina Faso. I alt 19 land hadde ved utgangen av mars program under denne låneordningen, med samlede utlånsrammer på 3,2 mrd. SDR. Ingen land hadde låneprogram under den mer kortsiktige ordningen Standby Credit Facility.

Ved utgangen av februar hadde i tillegg 17 land kortsiktige lån uten programforpliktelser under ordningen Rapid Credit Facility. Samlet utestående beløp er 0,4 mrd. SDR.

Figur 8.2 Nye låneavtaler under IMFs låneordninger for lavinntektsland.1 2 Millioner SDR

Figur 8.2 Nye låneavtaler under IMFs låneordninger for lavinntektsland.1 2 Millioner SDR

1 Tall for IMFs finansår, 1. mai -30. april. Tall for 2018: 1. mai 2017–31. mars 2018.

2 Exogenous Shock Facility ble i 2010 erstattet av Standby Credit Facility.

Kilde: IMF .

Samlede utestående lån fra IMF gikk noe ned gjennom 2017 og i første kvartal 2018, se figur 8.3. Dette skyldtes bl.a. at Irland betalte tilbake sin resterende gjeld til IMF i desember. Per 31. mars 2018 var IMFs samlede utlån på 44,4 mrd. SDR. Dette omfatter ikke forpliktelsene under føre var-avtalene FCL og PLL. De ordinære utlånene utgjorde 38,0 mrd. SDR og subsidierte lån til lavinntektsland 6,4 mrd. SDR.

Figur 8.3 Utestående lån per 30. april fordelt på generelle ordninger og låneordninger for lavinntektsland.1 Milliarder SDR

Figur 8.3 Utestående lån per 30. april fordelt på generelle ordninger og låneordninger for lavinntektsland.1 Milliarder SDR

1 Tall for 2018 er per 31. mars 2018.

Kilde: IMF.

Europeiske land er fremdeles blant de med høyest utestående gjeld til IMF, se figur 8.4. Hellas, Ukraina og Portugal står for noe mer enn halvparten av IMFs samlede utestående lån under de ordinære låneordningene.

Hellas avbrøt i januar 2016 låneprogrammet som landet avtalte med IMF i 2012. I juli 2017 inngikk IMF og Hellas en prinsippavtale om et nytt låneprogram med en ramme på 1,3 mrd. SDR med programperiode frem til utgangen av august 2018. IMF kan ikke betale ut lånet før de har mottatt forsikringer om at eurolandene vil sikre at Hellas’ gjeld er bærekraftig. En utbetaling forutsetter også at Hellas har fulgt opp de økonomisk-politiske tiltak de er blitt enige med IMF om. Hellas har et stabiliseringsprogram med eurolandenes kriselånsordning – European Stability Mechanism (ESM).

Figur 8.4 Landfordeling av IMFs utlån. De fem største låntakerne og andre. Prosent av utlån under de ordinære ordningene. Per 31. mars 2018

Figur 8.4 Landfordeling av IMFs utlån. De fem største låntakerne og andre. Prosent av utlån under de ordinære ordningene. Per 31. mars 2018

Kilde: IMF.

Ukraina inngikk i mars 2015 et fireårig låneprogram med en ramme på 12,3 mrd. SDR. IMFs vurdering ved den tredje utbetalingen i april 2017 var at Ukrainas økonomi viste gode tegn til bedring, men at arbeidet med de strukturelle reformene måtte styrkes. IMF pekte på behovet for å bedre rammebetingelsene for privat virksomhet, styrke investeringene, privatisere og utvikle et marked for landbruksareal, og ikke minst bekjempe korrupsjonen.

Somalia og Sudan har fortsatt restanser på sine lån fra IMF på til sammen 1,2 mrd. SDR. IMF har inngått et såkalt Staff-Monitored Program med Somalia. Det innebærer at IMF har styrket overvåkningen av landets økonomiske politikk og yter omfattende teknisk bistand.

Boks 8.1 IMFs låneordninger. Utgangen av februar 2018

Generelle låneordninger

Låneordning

Formål

Lånegrense i pst. av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Stand-By Arrangement (SBA)

Kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–2 år, som kan forlenges til 3 år.

145 pst. per år. Kumulativ grense på 435 pst.1

Første avdrag etter 3¼ år. Tilbakebetalt etter 5 år. Grunnrente2 + 2–3 prosentenheter.3

Extended Fund Facility (EFF)

Mellomlangsiktige problemer med betalingsbalansen på grunn av strukturelle forhold. Programperiode 3–4 år.

Som for SBA.

Første avdrag etter 4½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Rente som for SBA.

Flexible Credit Line (FCL)

Fleksibel trekkadgang i 1 eller 2 år for land med sterk økonomisk stilling. Kan fornyes. Ikke programforpliktelser.

Ingen fast lånegrense.

Hvis landet trekker på lånet skal det betales tilbake over en periode på 3¼-5 år. Avgift på 0,15–0,6 prosent avhengig av nivået på trekkadgangen. Refunderes hvis trekkadgangen brukes. Rente på trukket beløp som for SBA

Precautionary and Liquidity Line (PLL)

Fleksibel trekkadgang i ½–2 år for land med relativt sterk økonomisk stilling, men som ikke oppfyller kravene for FCL.

For 6 mnd. program: 125 pst. I spesielle tilfeller opp til 250 pst. For 1–2 års program: 250 pst. første år, kumulativ grense på 500 pst.

Som for FCL.

Rapid Financing Instrument (RFI)

Akutte problemer med betalingsbalansen etter råvareprissjokk, naturkatastrofer, mv. Ikke programforpliktelser.

37,5 pst. per år. Kumulativ grense på 75 pst.

Som for SBA.

Subsidierte låneordninger for lavinntektsland (PRGT)

Låneordning

Formål

Lånegrense4 i pst. av landets kvote

Tilbakebetaling og rente5

Extended Credit Facility (ECF)

Mellomlangsiktig til langsiktig finansiering av lavinntektsland som har strukturelle problemer med betalingsbalansen. Programperiode 3–4 år, med mulighet for forlengelse opp til i alt 5 år.

75 pst. per år. Kumulativ grense på 225 pst.

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente.

Standby Credit Facility (SCF)

Lavinntektsland som har kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1–2 år.

Som for ECF.

Første avdrag etter 4 år. Tilbakebetalt etter 8 år. Null rente.

Rapid Credit Facility (RCF)

Lavinntektsland som har akutte problemer med betalingsbalansen. Ikke programforpliktelser.

18,75 pst. per år. Kumulativ grense på 75 pst. Årlig utbetaling kan økes til 37,5 pst. av kvoten

Første avdrag etter 5½ år. Tilbakebetalt etter 10 år. Null rente.

1 Lånegrensene under SBA og EFF kan unntaksvis overskrides.

2 IMFs grunnrente er SDR-renten, med et påslag på 1 prosentenhet. Påslaget skal bl.a. dekke de administrative utgiftene ved å gi lån og ved å bygge opp reserver. SDR-renten blir beregnet som et gjennomsnitt av tremåneders statspapirrente for de valutaene som er med i SDR (amerikanske dollar, euro, kinesiske renminbi, britiske pund og japanske yen). SDR-renten var den 28. februar i år 0,824 pst.

3 Rentepåslaget er på 2 prosentenheter for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten. Påslaget øker med 1 prosentenhet for den delen av lånet som er over 187,5 pst. av kvoten i lengre enn tre år under SBA og lengre enn 51 måneder under EFF.

4 Lånegrensen kan fravikes i spesielle tilfeller.

5 Renten på PRGT-lånene blir normalt vurdert annethvert år. Sommeren 2015 ble det vedtatt å sette renten i RCF-ordningen permanent til null. I 2016 ble det vedtatt å forlenge nullrenten for de to andre ordningene til utgangen av 2018.

Kilde: IMF.

8.3 IMFs rolle i det internasjonale monetære og finansielle systemet

IMF har en sentral rolle i det internasjonale monetære og finansielle systemet. Andre viktige aktører er de regionale finansieringsordningene, som f.eks. EUs europeiske stabiliseringsmekanisme (ESM), Bank of International Settlement (BIS), de ulike Basel-komiteene og Financial Stability Board (FSB). Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har også betydning.

I tillegg til å legge til rette for økonomisk vekst, bør det internasjonale monetære og finansielle systemet utformes slik at det bidrar til global finansiell og økonomisk stabilitet og hjelper land med å tilpasse seg økonomiske sjokk. De senere årene har fremvoksende økonomier fått økt betydning i verdensøkonomien. Samtidig har økonomiske bånd mellom land gjennom globaliserte finansmarkeder blitt sterkere. På bakgrunn av disse strukturelle endringene og erfaringene fra finanskrisen, vurderer IMF om systemet fungerer hensiktsmessig og om sikkerhetsnettet for land med ubalanser i utenriksøkonomien er tilstrekkelig sterkt. Diskusjonen foregår også i andre fora som G20. Sentrale spørsmål er hvilken rolle IMF skal ha, hva nivået på IMFs utlånsressurser bør være for at institusjonen skal kunne fylle sin rolle, og hvordan plikter og innflytelse skal fordeles mellom IMFs medlemsland. Det er videre et mål å klargjøre rollefordelingen og sikre et godt samarbeid mellom IMF og andre aktører.

IMFs ordninger for lån til medlemsland er en viktig del av sikkerhetsnettet. Et sentralt element i diskusjonen er hvordan disse bør utformes.

Et tema som har vært diskutert er om IMFs føre var-ordninger er godt nok tilpasset medlemslandenes behov. IMFs styre mener de eksisterende føre var-ordningene FCL og PLL har virket etter hensikten og har beskyttet mottakerlandene mot ekstern risiko. Styret vedtok likevel i desember 2017 noen mindre justeringer for å gjøre ordningene mer transparente og forutsigbare. Vår nordisk-baltiske valgkrets støttet disse justeringene.

Føre var-ordningene binder opp relativt store deler av IMFs utlånsmidler. Ved utgangen av mars utgjorde forpliktelsene under disse to ordningene i underkant av 70 prosent av IMFs låneforpliktelser. Selv om ingen av landene med føre var-ordninger så langt har trukket på dem, kan ikke IMF låne ut de samme midlene til andre land før programmet er avsluttet. Samtidig ser det ut til at land som først har fått slike ordninger, ønsker å beholde dem lenge. For eksempel har Mexico, Polen og Colombia hatt FCL-avtaler med IMF sammenhengende fra 2009 til 2017. Dette har ført til en diskusjon av om det bør legges inn insentiver til å avslutte slike avtaler hurtigere. Et forslag som har vært oppe, er å la avgiften landene betaler for å abonnere på ordningene øke med varigheten. Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen har argumentert for at insentivene til å gå ut av ordningen bør forsterkes, og støttet forslaget da det ble diskutert i IMFs styre. En rekke andre styremedlemmer var enige. Men det kom også frem motargumenter, som at land ikke bør avslutte programmene før forholdene ligger til rette for det, og at et gebyr som øker over tid vil kunne føre til nettopp dette. Forslaget fikk ikke 70 prosents tilslutning fra styremedlemmene, som var nødvendig for at det skulle kunne vedtas.

IMF-styret har også diskutert innføring av en kortvarig låneordning som kan være et alternativ for land som ikke får tilgang til låneordninger mellom sentralbanker når valutareservene settes under press (ofte kalt swap-linjer). Det nordisk-baltiske styremedlemmet var positiv til forslaget som ble diskutert i IMFs styre i desember 2017. Forslaget falt imidlertid, da det ikke fikk de nødvendige 85 prosent av stemmene.

I tillegg til IMFs låneordninger, har også utformingen av de konkrete låneprogrammene med enkeltland betydning for institusjonens rolle i det internasjonale systemet. I 2018 skal IMF etter planen gjennomgå og vurdere rammeverket for utformingen av låneprogrammene (såkalt kondisjonalitet). Slike gjennomganger foretas med jevne mellomrom. Den siste gjennomgangen fant sted i 2011–2012. De operative retningslinjene ble revidert i 2014.

Hovedprinsippene bak de gjeldende retningslinjene er:

  • Det er viktig med nasjonalt eierskap av reformprogrammer.

  • Betingelsene for få lån skal ikke være mer omfattende enn nødvendig.

  • Programmet skal tilpasses til medlemmets situasjon.

  • Det er viktig med effektiv koordinering med andre multilaterale institusjoner.

  • Vilkårene må spesifiseres tydelig.

Det har så langt vært enighet om å opprettholde hovedprinsippene bak rammeverket. Det har imidlertid blitt pekt på at implementeringen bør styrkes, og IMFs eksterne evalueringsorgan (IEO) har anbefalt at det bør ses nærmere på hvordan programutformingen og kravene som stilles kan brukes mer effektivt for å beskytte utsatte grupper.

Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen har støttet hovedprinsippene bak og utviklingen i praktiseringen av de gjeldende retningslinjene. Vår valgkrets mener det er viktig at det fortsatt stilles tilpassede krav til den økonomiske politikken slik at den økonomiske bærekraften til landet gjenopprettes. Videre bør kravene begrenses til tiltak som er vesentlige og nødvendige for å gjennomføre programmet og for å sikre en bærekraftig økonomisk utvikling. Synet på hvilke politikkområder som kan være viktige i denne sammenhengen er under utvikling. I tillegg til IMFs tradisjonelle kjerneområder makroøkonomi, finansmarkeder og offentlige finanser, er det nå økt oppmerksomhet om temaer som klimaendringer, ujevnt fordelt økonomisk vekst, mangel på likestilling og korrupsjon. Vår valgkrets støtter denne utviklingen.

8.4 IMFs ressurssituasjon

IMF fungerer som en kredittunion der medlemslandene stiller deler av sine valutareserver til disposisjon for å finansiere utlån til vanskeligstilte medlemsland. Finansieringen av IMF består av ordinære kvoter som medlemslandene betaler inn, den multilaterale låneordningen «New Arrangements to Borrow» (NAB), der 38 av de finansielt sterke medlemslandene deltar, og bilaterale låneavtaler med noen land, se tabell 8.1.

Kvotene er det faste grunnlaget for IMFs virksomhet. Disse midlene er tilgjengelige til enhver tid for utlån som IMFs styre kan vedta med vanlig flertall. NAB-ordningen og de bilaterale låneavtaler er tidsbegrensede trekkrettigheter. Et flertall på 85 prosent av långiverne må vedta å aktivere disse ordningene før midlene er tilgjengelige for utlån fra IMF.

NAB-ordningen må fornyes hvert femte år. IMFs styre godkjente i november 2016 ordningen for en ny femårsperiode som startet i november 2017. Alle deltakerlandene, inkludert Norge, opprettholdt sine forpliktelser med uendrede beløp.

Med bakgrunn i en vedvarende usikker situasjon for verdensøkonomien, besluttet IMFs styre i august 2016 å ta initiativ til en tredje runde med bilaterale låneavtaler. I alt 40 medlemsland har inngått eller forpliktet seg til å inngå nye låneavtaler i denne runden for til sammen 319 mrd. SDR. Ved utgangen av mars var 37 avtaler inngått, på til sammen 308 mrd. SDR.

Etter Stortingets samtykke inngikk Norges Bank i april 2017 en ny låneavtale med IMF med en ramme på 6 mrd. SDR3 (se Prop. 40 S (2016–2017) og Innst. 184 S (2016–2017). Dette er samme beløp som i avtalen som forfalt i november 2016. Den nye låneavtalen gjelder frem til utgangen av 2019, men kan forlenges med ett år med långivers godkjenning.

Det har ikke vært trukket på bilaterale låneavtaler siden 2013. Etter økningen av kvotene i begynnelsen av 2016 er heller ikke NAB lenger aktivert.

Tabell 8.1 viser at summen av IMFs kvoter og innlånte midler er på 975 mrd. SDR. Midlene som IMF kan disponere til utlån, er imidlertid noe lavere. Bare kvotene til medlemsland som IMF vurderer at har en sterk utenriksøkonomisk stilling, kan brukes til å finansiere utlån. Dette er for tiden 51 land. IMF avsetter også 20 prosent av disponible midler som reserve. IMFs midler som er disponible for utlån, er dermed på om lag 720 mrd. SDR.

IMFs utlån og utlånsforpliktelser var på sitt høyeste i april 2012, på 216 mrd. SDR. De har nå falt til 130 mrd. SDR. IMF har derfor betydelig kapasitet til å gi nye lån. Dette gir tillit til at IMF har finansiell styrke til å fylle sin rolle i det globale monetære og finansielle systemet.

Tabell 8.1 IMFs finansielle ressurser. Milliarder SDR

IMFs finansielle ressurser

Samlet

Herav fra medlemmer som bidrar med kvoter for å finansiere utlån

Etter fratrekk av 20 prosent reserve

Kvoter

475,5

399,6

319,7

NAB

180,6

180,6

144,5

Bilaterale lån

319,0

319,0

255,2

Sum

975,1

899,2

719,4

Kilde: IMF og egne beregninger.

Tabell 8.2 Norges finansielle forpliktelser overfor IMF. Mrd. NOK. Per 31. mars 2018

Forpliktelse

Utnyttet

Uutnyttet trekkmulighet

Kvoter

42,6

2,8

39,8

NAB

22,3

2,4

19,9

Bilateral låneavtale mellom IMF og Norges Bank

68,0

0

68,0

PRGT

6,8

3,4

3,4

– Utestående

2,6

– Avdrag betalt av IMF

0,8

Totalt

139,7

8,6

131,1

Kilde: IMF.

IMF foretar regelmessige vurderinger av størrelsen på de samlede kvotene og fordelingen mellom medlemslandene. Den neste kvoterevisjonen skal etter planen gjennomføres innen IMFs vårmøte i 2019 og ikke senere enn IMFs årsmøte høsten 2019. Innen denne fristen skal det også oppnås enighet om en justert versjon av formelen som brukes som utgangspunkt for fordelingen av kvoter. I tillegg til størrelsen på medlemmenes finansielle plikter og rettigheter, har kvotene betydning for fordelingen av stemmer i IMFs styrende organer.

Den gjeldende kvoteformelen ble vedtatt i forbindelse med kvote- og styresettreformen i 2010, og trådte i kraft i januar 2016 etter at også USA ratifiserte endringene. Reformen innebar en dobling av kvotene og en betydelig økning av stemmeandelen til fremvoksende økonomier og utviklingsland som gruppe. Den innebar også en politisk forpliktelse om å redusere antall styremedlemmer fra europeiske industriland med to. Dette har så langt ikke blitt gjennomført fullt ut. Et nytt styre skal regulært velges innen utgangen av oktober 2018.

I diskusjonene om en ny formel har Norge og vår nordisk-baltiske valgkrets vært opptatt av at fordelingen av kvoter skal baseres på IMFs mandat og rolle, fremme en åpen verdensøkonomi, og kunne aksepteres av hele medlemskretsen. Det er enighet om at utviklingsland og fremvoksende økonomier skal få økt stemmevekt i takt med at deres posisjon i verdensøkonomien styrkes. Dette oppnås også gjennom den gjeldende formelen. Vår valgkrets mener at eventuelle endringer må ta hensyn til landenes involvering i verdensøkonomien, og ikke bare gagne store land på bekostning av små land. Vi har også pekt på at IMF i lengre tid har vært avhengig av frivillige lån fra medlemsland i tillegg til kvotemidlene, og at det derfor er viktig at landenes frivillige bidrag tas hensyn til når kvoter og stemmerett fordeles.

Norge stiller i dag til sammen 11,7 mrd. SDR (tilsvarer 133 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle låneordninger. Av dette er 3,75 mrd. SDR ordinære kvotemidler, 1,97 mrd. SDR stilles til disposisjon gjennom NAB-ordningen og 6 mrd. SDR gjennom Norges Banks bilaterale lån. Nye utlån finansieres nå i sin helhet ved trekk på kvotemidler, siden verken NAB-ordningen eller bilaterale lån er aktivert. Ved utgangen av mars hadde IMF trukket 453 mill. SDR på Norge.4

IMFs utlån til lavinntektsland finansieres ved at et særskilt fond (PRGT) tar opp lån til markedsbasert rente (SDR-renten) fra medlemsland. Midlene lånes ut til en subsidiert rente. Avdrag på utlånene kan ikke brukes til nye utlån, og låneavtalene må derfor fornyes med jevne mellomrom. IMFs styre besluttet i 2014 å ta opp nye lån på opptil 11 mrd. SDR. IMF har til nå inngått 15 nye låneavtaler på til sammen 11,4 mrd. SDR.

Norge er et av landene som har inngått ny låneavtale for å finansiere PRGT. Den nye låneavtalen med Norge er på 300 mill. SDR og ble undertegnet i november 2016. IMF har så langt ikke trukket på dette lånet. IMF har trukket hele beløpet på Norges låneavtale fra 2010 på 300 mill. SDR. Samlet stiller altså Norge 600 mill. SDR til disposisjon for IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland. Som følge av betalte avdrag var utestående på lånet fra 2010 ved utgangen av mars i år redusert til 227 mill. SDR. Tabell 8.2 gir en samlet oversikt over Norges bidrag til å finansiere utlån fra IMF.

8.5 IMFs overvåkningsaktivitet

IMF overvåker den økonomiske utviklingen, både globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren fått større plass. Multilateral, bilateral og finansiell overvåking blir nå i større grad sett i sammenheng. Dessuten har strukturpolitikk fått økt oppmerksomhet, ikke minst på grunn av den relativt svake veksten i verdensøkonomien etter finanskrisen.

De viktigste resultatene fra den multilaterale overvåkingen blir presentert halvårlig i de såkalte flaggskipsrapportene; World Economic Outlook, Global Financial Stability Report og Fiscal Monitor. I forbindelse med de halvårlige møtene i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC) samles hovedkonklusjonene fra de forskjellige publikasjonene i Managing Director’s Global Policy Agenda. IMF publiserer videre årlig en External Sector Report som analyserer eksterne ubalanser i 28 av de største medlemslandene samt euroområdet. Alle disse, og andre relevante rapporter, ligger på IMFs hjemmeside (www.imf.org).

Under IMFs vår- og høstmøter drøfter IMFC økonomisk-politiske tiltak basert på IMFs flaggskipsrapporter. Drøftingene tar også utgangspunkt i vurderinger av risikobildet fremover.

IMF hjelper G20 i arbeidet med å fremme en stabil og godt fungerende verdensøkonomi, bl.a. gjennom den såkalte Mutual Assessment Process (MAP) som ble startet høsten 2009. MAP skal utvikle felles mål for verdsøkonomien og gjennomgå og samordne den økonomiske politikken til de ulike G20-landene. Bidrag til G20 er i utgangspunktet ikke en del av IMFs overvåking, men likevel i tråd med IMFs mandat siden arbeidet bidrar til å styrke overvåkingen av systemviktige land.

Det holdes jevnlige, bilaterale konsultasjoner, såkalte artikkel IV-konsultasjoner, med medlemslandene om den økonomiske tilstanden i landet. Stabens rapporter fra disse konsultasjonene diskuteres i IMFs styre. De fleste medlemslandene, deriblant Norge, tillater publisering av rapportene fra staben og oppsummeringen av konklusjonene fra styrebehandlingen.

Med jevne mellomrom går IMF grundig gjennom medlemslandenes finansielle systemer gjennom et såkalt Financial Sector Assessment Program (FSAP). Formålet er å vurdere svakheter og styrker i medlemslandenes finansielle system og foreslå tiltak som kan bidra til et mer robust finansielt system både nasjonalt og internasjonalt.

8.6 IMFs gjennomganger av norsk økonomi

IMF har årlige gjennomganger av norsk økonomi. Fjorårets rapport om tilstanden i norsk økonomi ble behandlet i IMFs styre 30. juni 2017. IMFs vurdering var at regjeringens økonomiske opplegg for 2017 var godt tilpasset den økonomiske situasjonen. IMF støttet innretningen av penge- og finanspolitikken og var positiv til nedjusteringen av den forventede realavkastningen i Statens pensjonsfond utland fra 4 til 3 prosent som en tilpasning til lavere avkastning i kapitalmarkedene.

IMF trakk også frem forhold som kunne true den gryende oppgangen. Dersom veksten i verdensøkonomien blir svakere enn ventet, eller det oppstår ny bankuro i EU-landene, svekkes vekstutsiktene for norsk økonomi. Også innenlandske forhold, som en brå korreksjon i boligprisene, vil kunne bremse veksten.

IMF pekte på at tilpasningen til en mindre petroleumsavhengig økonomi må fortsette og støttes opp under med strukturelle reformer for å styrke internasjonal konkurransekraft og produktivitetsvekst.

Det norske bankvesenet ble vurdert som motstandsdyktig, men høy gjeld i husholdningene og sterk boligprisvekst utgjør en sårbarhet for den finansielle stabiliteten.

IMF pekte også på at det er behov for ytterligere reformer av arbeidsledighets- og uføretrygden, samt for å redusere frafallet i videregående skole og styrke yrkesdeltakelsen. For å understøtte yrkesdeltakelsen blant eldre arbeidstakere bør offentlige tjenestepensjoner justeres i samme retning som de private, og det er fortsatt et potensial for å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet. IMF viste også til at justeringer i landbrukspolitikken vil kunne medvirke til en mer effektiv ressursbruk og komme lavinntektsgrupper til gode gjennom lavere matvarepriser.

8.7 Noen generelle politikktema IMF er opptatt av

8.7.1 Hovedbudskapet fra Managing Directors Global Policy Agenda (GPA)

I forbindelse med de halvårlige møtene i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC) samles hovedkonklusjonene fra de forskjellige publikasjonene i Managing Director’s Global Policy Agenda. Til vårmøtet 2017 la Christine Lagarde frem et document med tittel «A more Inclusive and Resilient Global Economy». Hun viste til at konjunkturoppgangen nå endelig har fått feste og at veksten er på vei opp. Samtidig var det fortsatt fare for at politisk uro, proteksjonisme og strammere finansielle forhold kunne sette en stopper for den positive utviklingen.

Til årsmøtet 2017 var hovedoverskriften «A window of opportunity». Det påpekes at den globale veksten har styrket seg, og at risikobildet er relativt balansert på kort sikt. På noe lengre sikt er det fortsatt større nedsiderisiko. Finansiell sårbarhet, økende geopolitisk uro, gjeldsoppbygging og fare for mer restriktiv handelspolitikk er fortsatt viktige usikkerhetsmomenter. IMF vektlegger at den styrkede økonomiske utviklingen gir rom til å gjennomføre strukturelle reformer for å sikre langsiktig vekst.

Fremover vil IMF videreutvikle sin overvåking, datainnhenting og analyse, slik at de kan gi best mulige råd til medlemslandene. IMF vil bl.a. se på statistiske utfordringer i en mer digitalisert økonomi, vurdere omfang og makroøkonomiske virkninger av korrupsjon, samt gi bedre råd for økt vekst og produktivitet og om gjeldsforvaltning. De vil jobbe aktivt med problemstillinger i tilknytning til inkluderende vekst og bl.a. se på betydning av progressiv skatt, sosialt sikkerhetsnett og minsteinntekter. Når det er vesentlig for den makroøkonomiske utviklingen, vil fondet inkludere analyser av migrasjon, likestilling og klimaendring i overvåkingsvirksomheten, og det vil arbeides videre med analyser rundt bærekraftige pensjonssystemer. Andre hovedområder er analyser av globale ubalanser og regulering av kapitalstrømmer, støtte opp under arbeidet som gjøres for internasjonalt skattesamarbeid og finansmarkedsreguleringer, samt G20s satsing «Compact with Africa» og FNs mål for bærekraftig utvikling. IMF vil arbeide videre for å fremme global handel i et multilateralt system.

8.7.2 IMF engasjerer seg i nye tema

IMFs makroøkonomiske overvåking innebærer at de vurderer medlemslandenes utfordringer og gir politikkråd på alle områder som anses å være vesentlige for den økonomiske utviklingen. Tradisjonelt har IMF konsentrert seg om finans- og pengepolitikk, og stabiliteten i finansmarkedene. De siste årene har IMF trukket frem at klimaendringer, økonomisk ulikhet, mangel på likestilling og korrupsjon også kan være vesentlig for den makroøkonomiske utviklingen.

I World Economic Outlook fra oktober 2017 vies et kapittel økonomiske effekter av klimaendringer. IMF viser til at klimaendringer er en av de største truslene mot økonomisk vekst og velferd på lengre sikt.

IMFs årsrapport for 2017 legger vekt på at økonomisk vekst må komme alle til gode og at høy ulikhet reduserer veksten, gjør den mindre bærekraftig og er en risiko for makroøkonomisk stabilitet. IMF mener manglende likestilling mellom kjønn bidrar til de makroøkonomiske kostnadene knyttet til økonomisk ulikhet. Mange land vil kunne ha vesentlig høyere BNP dersom kvinner deltar i arbeidslivet i samme grad som menn.

IMF påpeker videre at den raske teknologiske utviklingen krever at arbeidsstyrken er tilpasningsdyktig nok til at alle kan dra nytte av utviklingen. Medlemsland bør derfor sikre tilgang til utdanning og utvikling av ferdigheter gjennom hele arbeidslivet, og ikke minst sikre at innvandrere kommer inn på arbeidsmarkedet.

Det har lenge vært kjent at korrupsjon har en negativ effekt på økonomisk utvikling. IMF har beregnet at kostnader til bestikkelser på verdensbasis kan utgjøre rundt 2 prosent av BNP. IMF anbefaler medlemsland å arbeide for å sikre en reell rettsstat og utvikle effektive offentlige institusjoner for å motarbeide korrupsjon.

Vår valgkrets støtter som nevnt at IMF utvider områdene de arbeider med, se avsnitt 8.3, men påpeker samtidig at det er viktig at analysene også på de nye områdene holder seg innenfor rammen av det som er vesentlig for den økonomiske utviklingen.

8.7.3 Lav lønnsvekst

Inflasjonen og lønnsveksten har vært lav i mange land, til tross for solid vekst i realøkonomien. I de største tradisjonelle industrilandene er lønnsveksten fremdeles betydelig lavere enn før finanskrisen, og lavere enn den historiske sammenhengen mellom arbeidsledighet og lønn skulle tilsi. IMF analyserte lønnsutviklingen nærmere i et spesialkapittel om lønn i «World Economic Outlook» i oktober 2017. De peker der på flere forhold som kan bidra til å forklare den lave lønnsveksten. I mange land er arbeidsmarkedet trolig mindre stramt enn de vanlige målene for arbeidsledighet viser. En viktig grunn til dette er at andelen som arbeider ufrivillig deltid, har økt. Videre har lav produktivitetsvekst og lav inflasjon trukket ned lønnsveksten. IMFs analyser viser at disse tre faktorene kan forklare mesteparten av nedgangen i lønnsveksten i de avanserte økonomiene siden finanskrisen. IMF peker også på at globalisering og økt konkurranse fra lavkostland, teknologisk utvikling og svakere forhandlingsmakt for arbeidstakere trolig bidrar til å dempe lønnsveksten.

IMF konkluderer med at lønnsveksten neppe vil ta seg opp før ufrivillig deltidsarbeid avtar og produktivitetsveksten øker. Videre vil ikke inflasjonen tilta før lønnsveksten er vedvarende høyere enn veksten i produktiviteten. I WEO fra oktober 2017 rådet IMF de industrialiserte landene til å videreføre den ekspansive pengepolitikken for å få opp den lave lønns- og prisveksten og motvirke nedgang i inflasjonsforventningene.

8.7.4 Kapitalbevegelser og makrotilsyn

Internasjonale kapitalstrømmer legger til rette for teknologioverføring og effektiv fordeling av kapital over landegrensene. IMF og andre mente lenge at det var ønskelig med full liberalisering av kapitalbevegelsene. Samtidig kan store svingninger i kapitalstrømmene føre til makroøkonomisk og finansiell ustabilitet, slik både Asiakrisen på slutten av 1990-tallet og den globale finanskrisen i 2008–2009 viste. I 2012 la derfor IMF frem et nytt institusjonelt syn på liberalisering av kapitalbevegelser. Der legger de bl.a. til grunn at midlertidige tiltak for å begrense kapitalbevegelsene kan være hensiktsmessig i noen situasjoner.

Tiltak for å begrense kapitalbevegelser og makrotilsynstiltak kan i noen tilfeller utfylle eller erstatte hverandre. Virkemidlene i makrotilsyn er rettet mot å redusere faren for oppbygging av finansielle ubalanser og å gjøre det finansielle systemet mer robust mot forstyrrelser, inkludert brå skift i kapitalbevegelser. Makrotilsynstiltak kan også direkte påvirke kapitalbevegelser gjennom f.eks. krav om likviditetsreserver i ulike valutaer.

I 2017 la IMF frem et notat som tok sikte på å klargjøre skillet mellom tiltak for å begrense kapitalstrømmer og tiltak i makrotilsynet. Målsettingen var bl.a. å sikre at IMF gir klare og konsistente politikkanbefalinger på de to områdene. Et overordnet prinsipp er at verken makrotilsynstiltak eller tiltak for å begrense kapitalbevegelsene skal erstatte nødvendig makroøkonomisk tilpasning gjennom bruk av penge-, finans- og valutakurspolitikken. Men i enkelte tilfeller kan slike tiltak supplere annen politikk og lette tilpasningen.

Makrotilsynstiltak skal være rettet mot å redusere risikoen i det finansielle systemet; restriksjoner på kapitalbevegelser skal være midlertidige og målrettede. Dersom kapitalbevegelser er kilden til systemrisiko, kan tiltak for å begrense kapitalbevegelsene og makrotilsynstiltak i noen tilfeller overlappe. Da saken ble diskutert i IMFs styre, understreket imidlertid den nordisk-baltiske valgkretsen at makrotilsynspolitikken ikke måtte overbelastes med tiltak som først og fremst tok sikte på å dempe kapitalstrømmene.

8.8 Avstemninger i IMFs guvernørråd

Guvernørrådet er IMFs øverste organ. Norges guvernør er sentralbanksjef Øystein Olsen. Guvernørrådet har delegert mye av sin myndighet til IMFs styre. Det har imidlertid beholdt retten til bl.a. å godkjenne kvoteøkninger, å tildele IMFs spesielle trekkrettighet (SDR) og til å gjøre endringer i IMFs vedtekter. Guvernørrådet velger og oppnevner også medlemmer til IMFs styre og har siste ord når det er behov for tolkning av IMFs statutter. I 2017 stemte Guvernørrådet over følgende saker:

  • Forslag om lønnsjusteringer for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Forslaget innebar en lønnsøkning på 0,7 prosent for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre, til henholdsvis USD 258 570 og USD 223 680. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

  • Forslag om sted og dato for IMFs årsmøte 2019 og 2020. Det ble foreslått at årsmøtene 2019 og 2020 holdes i Washington DC, USA henholdsvis 18. oktober 2019 og 16. oktober 2020. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

8.9 Norge og G20

Group of Twenty (G20) er et samarbeidsforum bestående av 19 av verdens større økonomier og Den europeiske union (EU). De faste medlemslandene er Argentina, Australia, Brasil, Canada, Frankrike, India, Indonesia, Italia, Japan, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og USA. I tillegg har Spania fått posisjon som fast gjest. Flere internasjonale organisasjoner deltar på G20-møter, og IMF bidrar sammen med blant andre FN, Verdensbanken, OECD, ILO, WTO, FSB og FATF med rapporter og annet grunnlagsmateriale.

G20-samarbeidet ble etablert i 1999 i kjølvannet av Asiakrisen. Den opprinnelige dagsordenen dreide seg om makroøkonomi og finansiell stabilitet, med deltakelse av finansministre og sentralbanksjefer. I forbindelse med den globale finanskrisen i 2008 ble samarbeidet utvidet og underlagt stats- og regjeringssjefene. I dag er arbeidet delt inn i to hovedspor: «Finance Track» som er en videreføring av det opprinnelige finansdepartement- og sentralbanksamarbeidet, og «Sherpa Track» som omfatter samarbeidet på andre politikkområder som energi, klima, utvikling, migrasjon, handel og arbeidsmarked. Under det årlige toppmøtet samles de to arbeidsstrømmene.

Ledelsen av G20 går på omgang mellom G20-landene. Det er vanlig at formannskapslandet inviterer gjesteland til å delta i arbeidet i sin periode. Tyskland ledet G20 i 2017 og inviterte Nederland, Norge og Singapore som gjester i hele bredden av samarbeidet. I den delen som ledes av finansministre og sentralbanksjefer, ble også Sveits invitert. I inneværende år er det Argentina som leder G20.

Det tyske formannskapet organiserte arbeidet under tre pilarer: «resilience, sustainability and responsability». Formålet var å få frem risikoer knyttet til vekst og stabilitet, herunder finansiell uro, klima, epidemier, og å klargjøre hva som skal til for å øke motstandskraften og ha effektive systemer for å takle risiko.

Toppmøtet under tysk formannskap ble avholdt i Hamburg 7.-8. juli 2017. Fra Norge deltok statsminister Solberg og finansminister Jensen. De deltakende stats- og regjeringssjefene ga der sin støtte til det multilaterale arbeidet for den globale økonomien og ble enige om å styrke samarbeidet for å takle globale utfordringer som terrorisme, migrasjon og flyktningkriser, klimaendringer og pandemier.

I Finance Track ble det arbeidet frem felles prinsipper for å bygge mer motstandsdyktige økonomier i G20-landene. Det ble videre lagt frem tiltak for å styrke den internasjonale finansielle arkitekturen, og statslederne ble enige om et sett prinsipper og ambisjoner som skal fremme positive synergier mellom private investeringer og utviklingsprosjekter, herunder gjennom de multilaterale utviklingsbankene. Det tyske formannskapet lanserte videre satsingen «Compact with Africa», som skal bidra til mer private investeringer i afrikanske land, skape arbeidsplasser og dermed bidra til å dempe migrasjonspresset til Europa. G20 bekreftet sitt engasjement for internasjonalt skattesamarbeid. Det tyske formannskapet i G20 bidro til å drive fremover reformer for finansmarkedsregulering som har blitt initiert under tidligere formannskap, inkludert et nytt analytisk rammeverk for å evaluere finansmarkedsreformer. Hvitvasking og terrorfinansiering, remissevilkår, regulatoriske utfordringer som følger av den digitale utviklingen og grønn økonomi ble også diskutert under ministermøter og i arbeidsgrupper.

Norge deltok i hovedsak på alle møter på alle nivåer i gjesteperioden. I tillegg til de faste møtene for stats- og regjeringssjefer og for finansministre og sentralbanksjefer, var det egne møter for arbeidsministre, landbruksministre, helseministre, utenriksministre og ministre med ansvar for digital økonomi.

Norges målsetting med gjestedeltakelsen var å bidra konstruktivt og støtte opp under det tyske formannskapets arbeid for bredest mulig enighet. Fra norsk side ble det særlig lagt vekt på gjennomføringen av Agenda 2030 og bærekraftmålene, på viktigheten av åpne markeder og stabile multilaterale rammer for handel og økonomisk samkvem, samt på gjennomføring av Parisavtalen og de globale forpliktelsene til utslippsreduksjon. Norge bidro til «High Level Principles» på finansiell integritet og er invitert med videre av Argentina i arbeidsstrømmen om finansiell inkludering. Norge engasjerte seg særlig sterkt på utviklingsområdet med «Compact with Africa», på helseområdet med «Coalition for Epidemic Preparedness Innovations» (CEPI), og på utdanningsområdet med bl.a. å støtte en ny finansieringsordning «International Financing Facility for Education» (IFFEd). Norge var også et av de aller første landene som sluttet seg til «Women Entrepreneurs Finance Initiative» (We-Fi), et nytt fond for kvinnelig entreprenørskap tilknyttet Verdensbanken.

Fotnoter

1.

G20 er et uformelt forum for 19 av de største økonomiene i verden samt EU på fellesskapsnivå. Samarbeidet var opprinnelig for finansministre og sentralbanksjefer, men fra høsten 2008 ble det utvidet til flere politikkområder og med faste møter på stats- og regjeringssjefsnivå.

2.

IMFs spesielle trekkrettigheter (Special Drawing Rights). Verdien bestemmes som et veid gjennomsnitt av amerikanske dollar, euro, kinesiske remninbi, japanske yen og britiske pund. 28. mars i år var 1 SDR verdt 11,336 NOK. Denne kursen er brukt på alle omregninger fra SDR til norske kroner i dette kapittelet dersom ikke annet er presisert.

3.

Tilsvarende 68 mrd. kroner (per 28. februar 2018).

4.

Utbetalinger på utlån som ble innvilget før 25. februar 2016, da NAB-ordningen var aktivert, blir fortsatt dels finansiert ved trekk på NAB-ordningen. IMF har trukket 212 mill. SDR på Norge under denne ordningen. IMF har ikke trukket på den siste generasjonen bilaterale låneavtaler.

Til forsiden