Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 16 (2014-2015)

Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett

Til innholdsfortegnelse

14 Kunnskap, kompetanse og ny teknologi

Boks 14.1

I oppdrettsnæringen er det høy verdiskaping, men næringen er avhengig av å utvikle både sine produkter og ny teknologi for å være konkurransedyktig i fremtiden. Kunnskap er en grunnleggende innsatsfaktor for bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen, og både det offentlige og næringen selv må ta sin del av ansvaret for å bidra til den nødvendige kunnskapsutviklingen.

Ny teknologi kan gi mulighet for vekst ved at virksomheter som benytter driftskonsepter som ikke bidrar til økt miljøbelastning kan få mulighet til å øke produksjonen i områder som ellers må redusere eller fryse produksjonskapasiteten. Driftsformer som bidrar til å redusere miljøbelastningen i et område, kan medføre at det er mulighet til større produksjon av fisk i det samme området.

14.1 Kunnskap og kompetanse

14.1.1 Forskning og utvikling

Kunnskap er en grunnleggende innsatsfaktor for bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Forskning og utvikling har vært, og vil fortsatt være, grunnleggende for videre utvikling av en bærekraftig havbruksnæring. Hav21-rapporten peker på at kunnskapsstatusen innen havbruk i dag ikke er tilstrekkelig. For å løse utfordringer knyttet til rømming og genetisk påvirkning, fiskehelse og lakselus, og på områder som teknologiutvikling og fiskefôr, er det et stort behov for å bygge opp kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning og videre utvikling og vekst. Det er derfor nødvendig å øke både den offentlige og den private FoU-innsatsen.

Norge er den syvende største forskningsnasjonen i fiskeri- og havbruksforskning, og den nest største forskningsnasjonen når det gjelder atlantisk laks1. Marin forskning er med andre ord et fagfelt hvor Norge er en relativt stor aktør i internasjonal sammenheng. Havbruk, inkludert kombinasjon av fangst og havbruk, var det største marine forskningsområdet med nesten en tredjedel av ressursene.

En kontinuerlig utvikling av kompetanse og teknologi vil sette rammene for hvordan næringen kan vokse. Et viktig virkemiddel for å sikre næringsfinansiert FoU er Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF), som finansieres gjennom en avgift på 0,3 prosent av eksportverdien av fisk. Dette sikrer at også små og mellomstore aktører, som ellers ikke har økonomisk styrke til å drive egenfinansiert FoU bidrar til næringens samlede FoU-finansiering. Flere av de største havbruksselskapene investerer tungt i egen forskning, i tillegg til at de betaler inn til FHF.

Oppdrettsnæringen kan også hente inspirasjon fra offshoreindustrien, der oljeselskaper og teknologiselskaper får gode resultater ved å samarbeide tett. For å sørge for videre vekst, er det viktig at samarbeidet mellom oppdrettsnæringen og leverandørindustrien utvikles videre. 

Boks 14.2 Havbruksprogrammet

Siden rundt 1990 har en vesentlig del av den offentlig finansierte havbruksforskningen vært kanalisert gjennom Forskningsrådet. I 2015 bevilges det nesten 130 millioner kroner til havbruksprogrammet over NFDs budsjett. Siden 2006 har havbruk vært ett av sju nasjonalt prioriterte temaer som ble organisert i virkemiddelet Store programmer: HAVBRUK – en næring i vekst (2006 – 2015). HAVBRUK ble evaluert høsten 2013 av Oxford Research som konkluderte med at programmet bør videreføres, med hovedvekt på de samme tematiske satsingsområdene og med tilnærmet samme profil når det gjelder forholdet mellom grunnleggende, anvendt og innovasjonsforskning.

Forskningsrådet arbeider nå med et nytt stort program for havbruksforskning – HAVBRUK2. Det nye programmet skal bidra til å oppfylle følgende politiske mål:

  • kostnadseffektiv og bærekraftig produksjon av sjømat

  • utvikling av ny kunnskap på områder der Norge har spesielle fortrinn

  • utvikling av eksportrettet næringsliv på områder hvor Norge har spesielle fortrinn

  • bidrag til global kunnskapsutvikling for produksjon av mat i havet

Norge har i dag en meget sterk posisjon og står godt rustet til å møte de store kommersielle, samfunnsmessige og forskningsmessige mulighetene havbruk står overfor. Det nye havbruksprogrammet skal bidra med kunnskap som gjør det mulig for Norge – som eksportør av laks og andre sjømatprodukter, og som leverandør av kunnskap, utstyr og teknologi – å nå de vekstmålene.

14.1.1.1 Status havbruksforskningen 2

Marine FoU-ressurser beløp seg til vel 3,6 milliarder kroner i 2013, det betyr at nær syv prosent av de totale FoU-utgiftene i Norge ble anvendt på det marine området. De rapporterte FoU-ressursene med relevans for havbruk utgjorde nærmere 1,6 milliarder kroner i 2013, eller 3,1 prosent av landets samlede FoU-ressurser. Førtisyv prosent av FoU-utgiftene ble rapportert fra næringslivet, 40 prosent i instituttsektoren, mens 13 prosent av havbruksforskningen i 2013 ble utført i universitets- og høgskolesektoren.

Utviklingen siden den første kartleggingen av havbruksforskningen i 1989 viser at på begynnelsen av nittitallet var tre fjerdedeler av havbruksforskningen offentlig finansiert. Mot slutten av tiåret økte privat finansiering, og ved inngangen til 2000-tallet var offentlig og privat finansiering omtrent like store. Til sammen utgjorde den offentlige finansieringen fra Norges forskningsråd, departementer og underliggende etater 43 prosent av FoU-ressursene i 2013, mens næringslivet finansierte 44 prosent. Av øvrige kilder var særlig FHF og SkatteFUNN av betydning. Fire prosent av forskningen ble finansiert fra utenlandske kilder.

Mer enn 1,2 milliarder kroner, eller 78 prosent av FoU-innsatsen i 2013, var primært rettet mot laksefisk, mens rundt 350 millioner kroner gjaldt marine arter. Halvparten av FoU-ressursene ble klassifisert under forskningsområdene «Fôr, fôrressurser og ernæring» og «Helse og sykdom». Det offentlige finansierte en større andel av FoU rettet mot marine arter enn mot laksefisk (54 prosent, mot 40 prosent innen laksefisk).

FoU-miljøer på Vestlandet sto for vel halvparten av FoU-virksomheten rettet mot havbruk i 2013. De øvrige landsdelene var ganske jevnstore med 15 – 16 prosent av ressursinnsatsen. Vestlandet har en særlig dominerende posisjon i næringslivet med to tredjedeler av havbruksressursene.

Figur 14.1 Forskning er grunnleggende for videreutvikling av en bærekraftig havbruksnæring

Figur 14.1 Forskning er grunnleggende for videreutvikling av en bærekraftig havbruksnæring

Kilde: Nofima

14.1.2 Kompetanse

Oppdrettsnæringen er en kunnskapsbasert næring hvor nye kompetansebehov i økende grad stiller krav til formalisert kompetanse. Næringens behov for formell kompetanse er en av konklusjonene i SINTEF-rapporten Kartlegging av behov for kompetanse og arbeidskraft i sjømatnæringen – i dag og frem mot 2020 som ble fremlagt sommeren 2014. Dagens søkertall til fagskole og akvakulturutdanningen i den videregående skolen er for lave til å kunne dekke det utdanningsbehovet som vekst i oppdrettsnæringen vil innebære. Å legge til rette for rekruttering til relevant videregående utdanning, er sammen med flere elevplasser nødvendige tiltak som kan imøtekomme det økende behovet for ansatte med fagbrev og annen formalisert kompetanse. Et utdanningstilbud med økt tilgang på læreplasser i oppdrettsnæringen er nødvendig for å kunne dekke kompetansebehovet. I tillegg er det viktig å promotere hvilke muligheter som oppdrettsnæringen kan tilby ved læresteder som utdanner folk med kompetanse det er bruk for i næringen, men som kanskje ikke har fått øynene opp for disse mulighetene.

14.2 Ny teknologi kan gi bidrag til vekst

14.2.1 Nye driftsformer

Oppdrettsnæringen har vært og er gjenstand for en stadig teknologiutvikling. I tillegg til innovasjon i tilknytning til åpne merdsystemer er det stor interesse for også andre driftskonsepter. Semi-lukkede anlegg i sjø, havmerder lengre ut til havs og landbaserte oppdrettsanlegg kan bidra til vekst både ved at nye, tidligere uegnede, arealer kan nyttes til oppdrett, samt at slik produksjon kan gi mindre spredning av sykdommer og parasitter og lavere utslipp per produsert mengde fisk.

Utviklingen innen oppdrettsnæringen med stadig større anlegg har medført at produksjonen har blitt flyttet fra lokaliteter inne i fjordene til lokaliteter lengre ut på kysten med større dyp og bedre vannutskifting. Skjermede lokaliteter med begrenset bæreevne tålte ikke miljøbelastningen fra stadig større anlegg og ble dermed uegnede for lønnsomt fiskeoppdrett. Utviklingen av semi-lukkede anlegg med mulighet for å samle opp utslipp, og dermed reduksjon av miljøbelastningen, kan igjen gjøre slike lokaliteter aktuelle for ny produksjon.

Flere aktører er i ferd med å utvikle oppdrettsanlegg beregnet for produksjon lengre ut til havs på mer eksponerte lokaliteter. Dersom man lykkes med utviklingen av såkalte havmerder eller offshore-merder vil store arealer langs kysten, med antatt lavere konfliktpotensial, bli aktuelle for produksjon av oppdrettsfisk.

Interessen for landbasert lakseoppdrett er økende og en rekke land har eller planlegger slik produksjon. Vi finner slike prosjekter blant annet i Danmark, USA og Kina. Utviklingen av resirkuleringsteknologi (RAS-anlegg) har kommet langt, og Norge er sammen med Danmark ledende på dette feltet. I Norge har flere selskap fått dispensasjon til å produsere stor smolt (inntil 1 kg) i landanlegg og enkelte selskap har også iverksatt prosjekter for landbasert produksjon av laks helt frem til slaktestørrelse. Om landbasert oppdrett vises det særlig til kapittel 12.

I tillegg til at disse tre alternative oppdrettskonseptene kan utvide mulighetsarealet for lakseoppdrett, kan de også bidra til å redusere miljøbelastningen. Fysiske barrierer mellom fiskeproduksjonen og miljøet rundt kan bidra til å redusere både påslag av lakselus og utslipp til det omkringliggende miljø. Et forvaltningssystem som bygger på handlingsregel og produksjonsområder vil i seg selv stimulere til teknologiutvikling fordi manglende oppnåelse av miljøkriterier vil kunne medføre stagnasjon eller reduksjon i produksjonen. Virksomheter som benytter driftskonsepter som ikke bidrar til den miljøbelastningen som utløser stagnasjon eller reduksjon, vil i motsetning til andre virksomheter kunne få mulighet til å øke produksjonen, jf. kapittel 11.5 om unntak fra handlingsregelen. Den direkte koblingen mellom oppdrettsnæringens miljøstatus og muligheter for vekst vil gi et kraftig incentiv til videre teknologiutvikling. For ytterligere å legge til rette for teknologiutvikling og videreutvikling av driftsformer, vil regjeringen i større grad enn for dagens forskningstillatelser, åpne for tildeling til utviklingsformål.

14.2.2 Multitrofisk akvakultur

I multitrofisk akvakultur produseres ulike arter i tilknytning til hverandre med det formål at artene oppnår gjensidige fordeler. Et aktuelt eksempel for Norges del vil være produksjon av laksefisk i tilknytning til produksjon av skjell og tare. Utslippet av næringsstoffer og organisk materiale fra fiskeoppdrettet vil i et slikt system være næring for skjell og tare. Avfallet fra fiskeoppdrett utnyttes altså som en ressurs i produksjonen av andre arter. Målsettingen med en slik form for produksjon vil være å redusere miljøbelastningen fra fiskeoppdrettet samtidig som det kan gi en lønnsom tilleggsproduksjon av andre arter. Med det vekstpotensialet som skisseres for norsk lakseproduksjon vil det på sikt være aktuelt å utforske mulighetene som ligger i slik drift i større grad.

Figur 14.2 En kontinuerlig utvikling av kompetanse og teknologi vil sette rammene for hvordan næringen kan vokse

Figur 14.2 En kontinuerlig utvikling av kompetanse og teknologi vil sette rammene for hvordan næringen kan vokse

Kilde: Heidi Widerøe/Innovasjon Norge

Fotnoter

1.

NIFU rapport 12/2013

2.

Basert på ressursinnsatsen til marin FoU og havbruksforskning i 2013. Rapport 9/2015 fra NIFU.

Til toppen
Til dokumentets forside