Meld. St. 18 (2014-2015)

Konsentrasjon for kvalitet— Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

2 Strukturreform for økt kvalitet

Strukturreformen skal styrke kvaliteten på utdanning og forskning og gjøre fagmiljøene sterkere. Strukturen må også legge til rette for at ressursene i sektoren i størst mulig grad brukes på utdanning og forskning. Tilgangen til høyere utdanning skal være god over hele landet, og universitetenes og høyskolenes regionale rolle skal videreutvikles.

2.1 Målene for strukturreformen

Målene for strukturreformen er universiteter og høyskoler med høy kvalitet i utdanning og forskning og robuste fagmiljøer der ressursene i størst mulig grad brukes på kjerneoppgavene. Universitetene og høyskolene skal samlet sett gi god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, og institusjonene skal bidra til regional utvikling. Regjeringen har også et mål om å utvikle verdensledende fagmiljøer.

2.1.1 Utdanning og forskning av høy kvalitet

For å møte utfordringene samfunnet står overfor, må norsk høyere utdanning og forskning ha høy kvalitet. Studentene må få kvalitativ god utdanning, uansett hvilket studiested de har valgt. Arbeidsgivere må være trygge på at de har tilgang på godt kvalifiserte kandidater. Samfunnet må stole på at forskningen ved institusjonene utføres i solide fagmiljøer med høy kompetanse.

Regjeringen har ambisjoner om at flere fagmiljøer skal sikte mot toppkvalitet i forskning og utdanning, og at noen dermed kan hevde seg i internasjonalt toppsjikt. Selvsagt kan ikke alle universiteter og høyskoler være verdensledende på alle fagområder, men alle institusjoner skal tilby studentene og samfunnet utdanning, kompetanse og kunnskapsutvikling av tilstrekkelig god kvalitet, og kvaliteten skal være i kontinuerlig positiv utvikling. Institusjonene har selv hovedansvaret for at utdanningen og forskningen holder høy kvalitet. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) og Norges forskningsråd er sentrale i kvalitetsutviklingen av norsk høyere utdanning og forskning og de viktigste utdannings- og forskningspolitiske rådgiverne for regjeringen og departementene.

I og med at kvalitet er premiss og mål for stortingsmeldingen, er det behov for en gjennomgang av hva som legges i kvalitetsbegrepet i denne sammenhengen.

Utdanningskvalitet

Utdanninger av høy kvalitet legger til rette for at studentene lærer mest mulig og forbereder studentene godt på en fremtidig yrkeskarriere.

Studentene får en mer helhetlig og varig forståelse av det de lærer dersom de aktivt bearbeider og reflekterer over fagmaterialet. For at studentene skal utvikle evne til kritisk tenkning og problemløsning er det viktig at de blir engasjert i lærestoffet gjennom aktive undervisningsformer, og at de får jevnlige tilbakemeldinger som bidrar til at de utvikler seg faglig.1

Krav til studentene og studentenes engasjement er blant faktorene som best forutsier studentenes læring. Skal studentene utnytte sitt fulle læringspotential krever det at de investerer tilstrekkelig tid og energi i studiene.2 God utdanning kjennetegnes ved at det stilles høye krav til studentene.

Utdanninger av høy kvalitet er forankret i solide fagmiljøer som selv utfører eller baserer seg på forskning. Fagporteføljen er basert på oppdatert forskning, og de som underviser bruker kunnskap om forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) for å lære opp studentene i vitenskapelig tenkemåte og metode. Flere studier har vist at studentene blir mer motiverte og bedre til å tenke selvstendig og kritisk, dersom de involveres aktivt i forskning og forskningslignende læringsformer.3 I profesjonsutdanningene er det dokumentert at undervisernes generelle FoU-kompetanse er en viktigere forutsetning for å gi utdanning av høy kvalitet enn undervisernes eget FoU-arbeid.4

Fremragende undervisere inspirerer og motiverer studentene. De tar studentene på alvor, er innovative og endringsvillige, og arbeider kritisk og forskningsmessig med undervisning og læring.5

For mange utdanninger er nærhet til arbeids- og næringsliv og relevans for arbeidslivets behov avgjørende. Det innebærer at studentene utvikler kompetanse til å håndtere arbeidsoppgavene og problemstillingene de vil møte i arbeidslivet. Nyutdannede kandidater er viktige for å utvikle morgendagens arbeidsliv. Det er ikke lenger vanlig å forbli i samme jobb gjennom hele yrkeskarrieren. Omstilling blir normalt for en høy andel av arbeidstakerne, enten de har samme jobb eller skifter arbeidssted. Det innebærer at grunnleggende og generiske ferdigheter blir mer sentrale, som evnen til problemløsning og kontinuerlig å tilegne seg ny kunnskap. Høyere utdanning skal gi et godt grunnlag for et langt arbeidsliv med utvikling og læring gjennom hele karrieren. I et arbeidsmarked som i økende grad går på tvers av landegrenser, må universiteter og høyskoler utdanne kandidater som er godt forberedt for et internasjonalt arbeidsliv.

Doktorgradsutdanning skiller seg fra bachelor- og masterutdanning ved at doktorgradsarbeidet skal være et selvstendig forskningsprosjekt på høyt internasjonalt nivå, i samsvar med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper.6 De viktigste argumentene for at Norge investerer i doktorgradsutdanning, er å bidra til den globale kunnskapsutviklingen og å styrke norsk konkurranseevne.7 Doktorgradsutdanningene skal utdanne selvstendige forskere som er i fronten av sine felt, er med å utvikle ny kunnskap og utfordrer etablerte sannheter. Utdanningene skal kvalifisere for forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles høye krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning. Doktorgradsutdanning må være forankret i fagmiljøer som kan utvikle og tilby gode utdanningstilbud, tilstrekkelig veiledningskapasitet, et aktivt forskningsmiljø og gode muligheter for samarbeid mellom faglig ansatte og doktorgradsstipendiater, jf. kapittel 2.1.2.8

Forskningskvalitet

Et generelt krav til god forskning er at den bringer ny kunnskap. Utover dette må følgende kriterier oppfylles for at forskningen skal ha høy kvalitet: Originalitet, soliditet og faglig relevans eller samfunnsmessig nytteverdi.9 Et godt forskningsarbeid har alle elementer i seg, men vektingen av elementene varierer. I den grensesprengende forskningen veier originalitetskriteriet tungt. I den anvendte forskningen står den samfunnsmessige nytteverdien sentralt.

At forskning er original kan vise seg gjennom utvikling av nye eller eksisterende teorier eller metoder, oppdagelse av fenomener eller for første gang forklare dem vitenskapelig, eller gjennom kobling av kjent kunnskap på en ny måte. Solid forskning er preget av redelighet og etterprøvbarhet, god faglig skolering på feltet, grundighet og kritisk holdning. Faglig relevans kan dreie seg om å fylle hull i tidligere forskning, bidra til forskningsfronten og legge forholdene til rette for fremtidig forskning. Det innebærer også at forskningen er generaliserbar ved at den har bred faglig betydning, avdekker viktige prinsipper eller utvikler relevante forskningsverktøy og metoder. Krav om samfunnsmessig nytteverdi for flere samfunnssektorer, eller mer kortsiktig og direkte nytte for gitte brukergrupper, er et kriterium som hovedsakelig stilles til anvendt forskning eller utviklingsarbeid.

Gode fagmiljøer er dynamiske og samarbeider internasjonalt. Dybdekunnskap på individnivå, kombinert med samarbeid på tvers av disiplinære og tematiske skillelinjer, fremmer kreativitet og dristighet og kan gi banebrytende resultater. Mange av de store samfunnsmessige utfordringene krever systematisk tenkning fra mange ulike fagdisipliner. Det er ofte i skjæringspunktet mellom ulike fag at de mest nyskapende ideene formes. Institusjoner med sterkt akademisk lederskap, som vektlegger rekruttering og mobilitet av mennesker og ideer og har forventning om kvalitet i alle ledd, er viktige for å fremme forskningskvalitet.

Anerkjente indikatorer på forskningskvalitet er omfanget av vitenskapelig publisering og eksterne forskningsinntekter fra konkurransebaserte arenaer som Forskningsrådet og EU. Felles for disse indikatorene er at de bygger på resultater fra arenaer der fagfeller vurderer kvalitet. Fagfellers siteringer av publisert arbeid brukes dessuten som en indikator på gjennomslagskraft og synlighet, og dermed som kvalitetsindikator i forskning. Det er et sentralt virkemiddel for kvalitet i forskning at fagfeller vurderer hverandres søknader og resultater.

2.1.2 Robuste fagmiljøer

En rekke fagevalueringer peker på at små og fragmenterte fagmiljøer er et hinder for kvalitet, jf. kapittel 3. Et hovedmål med sammenslåinger av universiteter og høyskoler er å få mer solide og stabile fagmiljøer som vil heve nivået på utdannings- og forskningskvaliteten.

Det er avgjørende at fagmiljøene er av en viss størrelse, at de tåler skiftende konjunkturer, har kapasitet til omstilling, god tilgang på vitenskapelig utstyr og er konkurransedyktige og internasjonalt attraktive.10

Tilstrekkelig størrelse på miljøet kan gi et mer mangfoldig og kjønnsbalansert arbeids- og læringsmiljø og gir et bedre grunnlag for tverrfaglighet og faglig nyskaping. Det har betydning for å sikre et godt sosialt miljø blant studentene og fremtidig rekruttering.11 I utdanninger forankret i større fagmiljøer får studentene oppleve undervisere med ulike perspektiver og interesseområder og får dermed innblikk i mangfoldet i fagområdet. Ikke minst for profesjonsutdanningene er det viktig at kompetansen i fagmiljøene speiler bredden i fagene studentene undervises i. Små fagmiljøer med få ansatte og studenter betyr et smalere og mer sårbart utdanningstilbud. Det blir færre ansatte til å dele på undervisningsoppgavene, noe som innebærer at man ikke kan tilby samme variasjon og volum i antall fag og emner som man kan i større fagmiljøer. Det gjør undervisningen sårbar ved sykdom eller annet fravær blant lærerkreftene, og de ansatte må i større grad ta ansvar for administrative oppgaver.12

Sammenhengen mellom størrelse på fagmiljøet og forskningskvalitet avhenger av flere forhold, som fagdisiplin, personalets kompetanse og finansielle betingelser.13 Det kreves en viss størrelse for å danne forskergrupper og skape et stimulerende forskningsmiljø med tilstrekkelig bredde i porteføljen. Som påpekt av internasjonale ekspertpaneler i flere av Forskningsrådets fagevalueringer, er det mange fagmiljøer i ulike disipliner som ikke har den tilstrekkelige størrelsen som er nødvendig for å oppnå dette. En viss institusjonsstørrelse med flere sterke forskningsmiljøer kan gi grunnlag for å utvikle nye fag og disipliner gjennom å sette sammen komplementær kompetanse og gi grobunn for intellektuell kreativitet og innovasjon.14

Erfaringene fra det europeiske arbeidet med kvalitetsutvikling og standardisering av doktorgradsutdanningen tilsier at doktorgradsutdanningene bør konsentreres til forskningssterke miljøer. Det er viktig for kvalitetenpå veiledning, kurs og utstyr, men også for faglig utvikling og fornying.15 Større enheter gir doktorgradsstipendiater mer varierte læringsmuligheter og et bedre sosialt miljø. Tilhørighet til en forskergruppe har stor betydning for stipendiatenes vurderinger av doktorgradsperioden.16 Hensynet til doktorgradsstudentene tilsier at doktorgradsutdanning ikke brukes til å bygge opp fagmiljøer, men forankres i eksisterende solide fagmiljøer.

2.1.3 God tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet

Norge har et kunnskapsintensivt arbeidsliv med behov for oppdatert kunnskap og kompetanse. Nyutdannede kandidater med høy kompetanse er bærebjelken i norsk arbeids- og næringsliv og viktige for å videreutvikle kunnskapssamfunnet. Det er avgjørende at Norge har utdanning, kompetanse og FoU som møter arbeids- og næringslivets behov. Universiteter og høyskolers evne til å tilby utdanning av høy kvalitet er grunnlaget for at arbeidslivet får tilgang til kompetente kandidater. God tilgang til utdanning over hele landet er et premiss for stortingsmeldingen.

Forskning viser at nærmere 60 prosent av studentene blir boende og får sin første jobb i arbeidsmarkedet i nærheten av høyskolen eller universitetet der de studerte.17 Den sterke sammenhengen mellom hvor kandidatene utdanner seg og hvor de siden arbeider, har betydning for lokalisering av studiesteder.

For å sørge for arbeidskraft til regionalt arbeidsliv må vi også i fremtiden ha et godt utbygd nettverk av utdanningsinstitusjoner. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av at utdanningene er forankret i solide fagmiljøer og holder høy kvalitet. I dag er det for stor variasjon i faglig standard mellom tilsvarende utdanninger ved de ulike institusjonene.18

Tilgang innebærer ikke bare geografisk nærhet, men også at studietilbudet tilpasses ulike typer studenter og mulighet for livslang læring. Studentmassen er mer variert enn noen gang, og består i økende grad av mennesker i ulike livsfaser og livssituasjoner. Fleksible utdanningstilbud er særlig viktige for studentgrupper som ikke kan flytte på seg på grunn av familiesituasjon, arbeid eller andre forhold. Flertallet av de statlige høyere utdanningsinstitusjonene tilbyr i dag fleksibel utdanning, enten desentralisert på studiesentre eller over nett med studiesamlinger.

Den teknologiske utviklingen fører til at utdanning, i større grad enn tidligere, tilbys på tvers av regioner og landegrenser. Det siste tiåret har omfanget av åpent tilgjengelig læringsmateriell, digitale læringsressurser og hele utdanningstilbud fra anerkjente høyere utdanningsinstitusjoner og ideelle stiftelser vokst betraktelig. Nettbaserte studier åpner for et spekter av nye pedagogiske virkemidler. Denne utviklingen vil kunne medføre en grunnleggende endring i student- og lærerrollene og i undervisnings- og læringsformene i høyere utdanning, og samtidig øke tilgjengeligheten til høyere utdanning. Det er viktig at norske læresteder utnytter de teknologiske mulighetene til å utvikle utdanningstilbud av høy kvalitet og gjøre dem tilgjengelige for studenter over hele landet.

Boks 2.1 NOU 2014: 5 MOOC til Norge – Nye digitale læringsformer i høyere utdanning

Regjeringen Stoltenberg II oppnevnte 21. juni 2013 et offentlig utvalg, MOOC-utvalget, for å kartlegge utviklingen av MOOC (massive open online courses) og lignende tilbud internasjonalt, sammenstille kunnskap og gi anbefalinger om hvordan norske myndigheter og institusjoner skal forholde seg til utviklingen.

MOOC-utvalget mener at norske institusjoner som tilbyr MOOC, vil kunne nå ut til en større del av befolkningen i hele landet. MOOC kan være særlig viktig for personer som av ulike grunner ikke har mulighet til å ta tradisjonelle studier. Utvalget peker særlig på at tilgangen til og kvaliteten på høyere utdanning kan styrkes for personer med nedsatt funksjonsevne, dersom potensialet i MOOC utnyttes riktig.

Utvalget peker også på at fleksibel utdanning og MOOC kan hjelpe institusjonene til å styrke sin posisjon som leverandør eller formidler av den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Et kjennetegn ved MOOC er at tilbudene kan tilpasses antall studenter, noe som gjør det mulig å samle et stort antall lærende i digitale nettverk. Teknologien innebærer muligheter for nye former for organisering av og innhold i læringsforløp. Ulike formater, som video, sosiale medier osv., kan integreres, og forskjellige undervisningsformer kan kombineres i mer fleksible og individuelt tilpassede tilbud.

2.1.4 Regional utvikling

Å bidra til regional utvikling ble tidligere særlig vektlagt i høyskolenes mandat, herunder ansvar for å tilføre regionen nødvendig kompetanse for velferdssektorene, og bidra til utvikling og innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning i regionen. Universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler møtes i dag med like forventninger om profilering og å bidra til regional utvikling. Samarbeid med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv er derfor sentralt i samfunnsoppdraget til alle universiteter og høyskoler. Samtidig må institusjonene ha utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans for å være foretrukne samarbeidspartnere for arbeidslivet og evne å bidra til regional og nasjonal utvikling.

Alle institusjonene skal forske og tilby FoU-basert utdanning. Enkelte institusjoner vil ha hovedtyngden av studentene på bachelorgrad, mens andre institusjoner legger større vekt på å bygge opp en bredde i mastergradstilbudet. I en universitets- og høyskolesektor med færre institusjoner må institusjonene samarbeide slik at alle regionene har tilgang på gode kandidater og kompetanse på ulike nivåer.

Universiteter og høyskoler er regionalt forankret, men det er ikke ensbetydende med å være en lokal eller regional institusjon. Institusjonene må være internasjonalt orienterte og konkurransedyktige innenfor sine faglige prioriterte områder. Likeledes finnes det mange eksempler på norske bedrifter som er regionalt forankret, men konkurrerer i et globalt marked. Disse trenger samarbeidspartnere som kan bidra med kunnskap og kompetanse for global konkurransekraft.

En viktig forutsetning for at institusjonene skal være attraktive kunnskapsleverandører for omgivelsene, er at de har et tett samarbeid med samfunnsaktører og offentlige og private virksomheter. De fleste kommuner og fylkeskommuner har et bredt samarbeid med universitets- og høyskolesektoren om praksisarbeid, etter- og videreutdanning, desentralisert utdanning og om FoU. Institusjonenes rolle som regional kunnskapsaktør i samspill med det omliggende samfunnet, er viktig for å sikre og styrke relevansen i forskningen og utdanningene. Det er avgjørende for å levere dyktige kandidater med kompetanse som møter arbeidslivets behov, og for å sikre kvalitet og relevans i etter- og videreutdanningstilbud. Næringsklynger som motorer for regional utvikling, har vært sentralt i utviklingen i næringspolitikken de siste 20 årene.19

Økt kunnskap og kompetanse for de ansatte er avgjørende for konkurranseutsatt næringsliv og for verdiskapningen i regionene. Etter- og videreutdanning er viktig for å stimulere til god samhandling mellom institusjonene og arbeids- og næringsliv, og bidrar til høyt utdannet personell ved hjelp av kurs og konsulentoppdrag.

Kontakt og utveksling mellom akademia og arbeids- og næringsliv kan stimulere til nyskaping og nytenkning. Motivasjonen for å samhandle med samfunns- og næringsliv kan være faglig utvikling og å bidra til at studenter får kontakter i arbeidslivet som kan medføre relevante studentoppgaver.20 Forutsetninger for godt samarbeid inkluderer møteplasser og dialog som gir forståelse for hverandres prioriteringer og rammebetingelser.21

En universitets- og høyskolesektor med færre institusjoner må ivareta og sørge for samarbeid med det regionale arbeids- og næringslivet, de regionale myndighetene og andre utviklingsaktører i regionen med sikte på å videreutvikle regionene.

Boks 2.2 Hvilken rolle spiller høyere utdanningsinstitusjoner i en regional sammenheng?

Stjernøutvalget gjennomgikk de regionale ringvirkningene og effektene for regionene av høyere utdanningsinstitusjoners tilstedeværelse. Basert på ulike studier deler utvalget inn effektene i åtte kategorier:

  • Etterspørselseffekt: Institusjonene og deres studenter og ansatte genererer økt etterspørsel etter varer og tjenester regionalt, noe som har positive ringvirkninger for økonomien og skatteinngangen.

  • Tilbudseffekt: Tilbudet av høyere utdanning øker overfor potensielle studenter i regionen. I den andre enden øker tilbudet av høyt kvalifisert arbeidskraft for det regionale arbeidslivet.

  • Magneteffekt: Høyere utdanningsinstitusjoner kan tiltrekke seg fagfolk direkte til stillinger ved institusjonen. Mer indirekte kan bedrifter velge å lokalisere seg eller øke aktiviteten i tilknytning til den høyere utdanningsinstitusjonen fordi det letter tilgang på arbeidskraft og kunnskap.

  • Knoppskytingseffekt: Ansatte, studenter eller tidligere studenter kan etablere bedrifter basert på kunnskap, ideer og kompetanse frembrakt ved universitetet eller høyskolen.

  • Nettverkseffekt: Høyere utdanningsinstitusjoner er sentrale møteplasser for studenter, ansatte og ulike samfunnsaktører. Det er få institusjoner som har en så bred kontaktflate mot det omliggende samfunnet som universiteter og høyskoler.

  • Kulturell miljøeffekt: Ansamlingen av studenter og ansatte har positive ringvirkninger for kulturtilbudet og omfanget av organiserte fritidsaktiviteter i regionen.

  • Politisk artikulasjonseffekt: Virksomheten ved universiteter og høyskoler kaster lys over ulike sider ved samfunnet de er en del av, og kan bidra til å synliggjøre og gi stemme til regionen.

  • Imageeffekt: I en tid der innovasjon og nyskaping vektlegges stadig sterkere, symboliserer det å være vertskap for et universitet eller høyskole at regionen er en del av kunnskapssamfunnet.

Universiteter og høyskoler virker inn på de økonomiske, kompetansemessige og kulturelle aksene i et samfunn. Hvor stort avtrykket vil være, kan imidlertid variere og avhenger av både institusjonenes og regionenes profil, størrelse og struktur, samt samspillet mellom dem. Det kan eksempelvis variere basert på hvordan utdanningstilbudet og personalets kompetanse er tilpasset regional næringsstruktur.

Kilde: 

NOU 2008: 3; Hoffman et al. 2009; Lester 2005

2.1.5 Verdensledende fagmiljøer

Regjeringen satser på kvalitet i forskning og høyere utdanning. Et av elementene i dette er å utvikle verdensledende fagmiljøer, som er én av seks hovedprioriteringer i Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Verdensledende fagmiljøer er nødvendige for å stimulere til økt gjennomslag og større internasjonal synlighet for norsk forskning, og for at vi skal nyttiggjøre oss kunnskap fra de fremste fagmiljøene i verden. Ved å delta på internasjonalt toppnivå vil Norge kunne tiltrekke seg verdens fremste studenter og forskere og være en attraktiv samarbeidspartner for et stadig mer kunnskapsintensivt samfunn nasjonalt og globalt. Innenfor noen fagområder har Norge noen av de fremste fagmiljøene i verden. Marin forskning er ett av dem. På slike områder må vi selv stå for de store gjennombruddene.

Verdensledende forskning krever betydelige investeringer. Det er nødvendig å målrette innsatsen i større grad enn tidligere på områder der Norge har gode forutsetninger for å lykkes. Dette gjøres blant annet gjennom gjennomføringen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

For å få flere verdensledende fagmiljøer er det avgjørende at universiteter og høyskoler utvikler en sterkere prestasjonskultur hvor det er en selvfølge å dyrke frem høyest mulig kvalitet og ta ekstra godt vare på de beste studentene og forskerne. Dette vil i de fleste sammenhenger innebære at institusjonene prioriterer enkelte fagområder og forskere høyere enn andre. En slik kultur må prege hele virksomheten. De strategiske prioriteringene, den målrettede talentutviklingen og nettverksbyggingen som blir gjort i verdensledende fagmiljøer, kan inspirere andre til å arbeide på samme måte.

En forutsetning for verdensledende utdanning, forskning og nyskaping er utstrakt internasjonalt samarbeid. Det er dokumentert at konkurransebaserte virkemidler, som for eksempel Senter for fremragende forskning (SFF) og Senter for forskingsdrevet innovasjon (SFI), stimulerer institusjonene til å bygge sterke fagmiljøer.22 Også mange av programmene og ordningene i Norges forskningsråd har føringer som stimulerer institusjonene til å konsentrere den faglige aktiviteten i sterke fagmiljøer.

2.1.6 Effektiv ressursbruk

Universitets- og høyskolesektoren forvalter en betydelig andel av fellesskapets midler og treffer avgjørelser som er helt sentrale for den enkeltes liv, enten de er studenter, ansatte eller andre. En veldrevet og effektiv universitets- og høyskolesektor er viktig for studenter, faglig og administrativt ansatte og alle andre som møter sektoren. God ressursutnyttelse er også viktig for tilliten til universitets- og høyskolesektoren, særlig fordi sektoren har stor grad av autonomi.

Universiteter og høyskoler må ha en profesjonell administrasjon som evner å understøtte utdanning og FoU på en god måte, for eksempel gjennom å håndtere søknader til Norges forskningsråd, EUs programmer i Horisont 2020 og Erasmus+. En effektiv administrasjon er nødvendig for å sikre at mest mulig av ressursene brukes på kjerneoppgavene, nemlig å tilby utdanning og forskning av høy kvalitet, jf. kapittel 6.

Institusjoner med tilstrekkelig størrelse gir mulighet til å utnytte de finansielle, faglige og administrative ressursene fleksibelt og langsiktig og samtidig oppnå stordriftsfordeler på utstyr og administrasjon. Samtidig vil en omfattende studieportefølje gi rom for at institusjonene bedre kan nyttiggjøre seg administrative og undervisningsmessige ressurser, jobbe mer systematisk med kvalitetsutvikling og evalueringspraksis og ha et mer målrettet arbeid mot frafall.23

Regjeringen har mål om en mest mulig effektiv offentlig sektor, et mindre byråkratisk samfunn og økt gjennomføringskraft. Økt produktivitet i offentlig sektor, inkludert universitets- og høyskolesektoren, vil gi bedre ytelser, og er nødvendig for at offentlige finanser skal være bærekraftige over tid.

Regjeringen har nedsatt en produktivitetskommisjon som skal fremme konkrete forslag som kan styrke produktivitet og vekstevne i norsk økonomi, både i konkurranseutsatt, skjermet og offentlig sektor. I kommisjonens arbeid har universitets- og høyskolesektoren vært sentral. I sine analyser har kommisjonen fremhevet følgende:

Universiteter og høyskoler påvirker produktiviteten i hele økonomien gjennom sitt ansvar for å utvikle landets humankapital. Produktivitetsveksten fremover avhenger av at sektoren evner å utdanne dyktige kandidater med relevant utdanning, og av at forskningen i sektoren holder høy standard. Produktivitetskommisjonens foreløpige analyse tyder på at universiteter og høyskoler ikke ivaretar denne oppgaven godt nok.24

2.2 Forutsetninger for å nå målene

2.2.1 En mangfoldig sektor

Studentene har ulik bakgrunn og erfaring og forskjellige behov og ønsker for utdanningene de skal ta. Samtidig er arbeids- og næringslivet komplekst og har behov for variert kompetanse og erfaring. For å ivareta studentenes og arbeidslivets behov trenger vi en mangfoldig universitets- og høyskolesektor, kjennetegnet av institusjoner med ulike faglige og strategiske profiler. Dersom alle universiteter og høyskoler jobber for å styrke sin egenart og satser på områder der de har særlig forutsetninger for å gjøre det bra, får vi utdanning og forskning av høyere kvalitet over hele landet. Mangfold kan bidra til mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og til å opprettholde faglig spesialisering.25

2.2.2 Samspill og samarbeid

For universiteter og høyskoler ligger det en stor kvalitetsgevinst i muligheten for faglig samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt, og med arbeids- og næringslivet. Samarbeid på tvers av faglige spesialiteter er viktig for den faglige utviklingen og for mer innovasjonsrettet forskning og utdanning. Det er ofte i spenningsfeltet mellom fagområder at nye fruktbare ideer oppstår. På samme måte er det ofte i kombinasjonen av ulike sektorer, fagområder og ulike teknologier at innovasjon og nyvinninger blir til. Derfor er det viktig med faglig brede institusjoner og samarbeid på tvers av institusjoner.

Det er forskningsmiljøene som oftest er pådriverne for etablering av samarbeidsrelasjoner. Forskningssamarbeid er i stor grad tuftet på tidligere etablerte nettverk og brukes aktivt når nye samarbeidsprosjekter dannes. Publikasjoner, doktorgrader og kommersialisering er blant de viktigste resultatene av forskningssamarbeid mellom næringsliv og universitets- og høyskolesektoren.26 For utdanning er fellesgrader den mest integrerende formen for samarbeid nasjonalt og internasjonalt. Fellesgrader gjør at institusjonene kan utvikle studietilbud de ikke kunne klart på egen hånd. Den digitale læringsteknologien og bruk av åpne læringsressurser gir nye muligheter for samarbeid nasjonalt og internasjonalt om utvikling av studier av høy kvalitet, som kan tiltrekke seg studenter fra hele verden.

Internasjonalt samarbeid gir institusjonene gode utviklingsmuligheter, gjennom større kunnskapstilfang og nye perspektiver. De får noen å sammenligne seg med og konkurrere med. Gjennom erfaringer fra ulike kontekster får fagmiljøene nye perspektiver og økt evne til faglig kreativitet. I løpet av 20 år har andelen norske artikler med internasjonale medforfattere økt med nær 30 prosent.27 Det er en utvikling i riktig retning, gitt at publikasjoner med internasjonale medforfattere generelt blir sitert mer enn øvrige artikler.

Norges deltagelse i EUs programmer er en massiv investering. Norske forskere får mulighet til å samarbeide med noen av de beste forskerne i verden. Det gir også mulighet til å utvikle nettverk som kommer institusjoner, forskere, studenter, næringsliv og samfunnet ellers til gode. Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 skal tilfalle norske aktører. Det vil kreve en økning på i overkant av 60 prosent sammenlignet med deltagelsen i EUs 7. rammeprogram. Det er også store forventninger til deltagelse av norske universiteter og høyskoler i Erasmus+, som i tillegg til studentmobilitet, legger til rette for at norske institusjoner skal inngå strategiske partnerskap og kunnskapsallianser med ønskede samarbeidspartnere.

Utvikling av partnerskap med relevante institusjoner og fagmiljøer i andre land kan føre til at studentmobilitet skjer innenfor et bredere faglig samarbeid og at høyere utdanning, forskning og innovasjon knyttes sammen på en hensiktsmessig måte. Det internasjonale samarbeidet gjør det også mulig å dele på byrdene ved store investeringer i for eksempel laboratorier, datasamlinger og annet utstyr. Samtidig gir det muligheter for strategisk rekruttering av studenter og forskere fra hele verden.

Samarbeid og samspill mellom universiteter og høyskoler og arbeids- og næringsliv er avgjørende for å utdanne gode kandidater og oppnå forskningsresultater som kan gi økt innovasjon og omstillingsevne. Det foregår mye samarbeid mellom høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner og næringslivet, til tross for relativt lav forskningsinnsats i norsk næringsliv. Faglig ansatte med tidligere arbeidserfaring utenfor universitets- og høyskolesektoren samarbeider mest med eksterne aktører og er mest aktive når det gjelder kunnskapsspredning.28

Ved en del utdanningsområder er det etablert en kontaktform mellom akademia og arbeidsliv med arbeidspraksis i løpet av utdanningen. I flere utdanninger inngår praksis som en obligatorisk del av graden, eksempelvis i helse- og lærerutdanninger. Studentene oppfatter arbeidslivserfaringen som nyttig. Den øker motivasjonen, stimulerer til gjennomføring av studiene og øker mulighetene for sysselsetting.29

2.2.3 God styring og ledelse

For at institusjonene skal lykkes med å nå målene for strukturreformen, er det helt nødvendig at de har styrer som er villige til å prioritere og ledere som kan gjennomføre beslutninger.

Det er stor oppmerksomhet om styring og ledelse av institusjonene i sektoren. Det blir lagt mer vekt på godt styrearbeid og profesjonell ledelse enn tidligere, og styrene er i økende grad opptatt av strategiutvikling og måloppnåelse.30

I dag har 33 universitets- og høyskolestyrer ansvaret for at sektoren som helhet oppfyller samfunnets forventninger. Færre institusjoner og dermed færre styrer vil lettere kunne se mer helhetlig på nasjonale, regionale og lokale behov for utdanning og forskning. Dette betyr imidlertid ikke at strukturendringene automatisk bidrar til økt kvalitet: Det fordrer styrer og institusjonsledere som følger opp de faglige kvalitative og ressursmessige mulighetene som følger av sammenslåinger.

Internasjonale erfaringer viser at de institusjonene som lykkes med å utvikle gjennombruddsforskning, har dyktige ledere med klare visjoner. Disse lederne fremmer kvalitet gjennom strategisk rekruttering og klare prioriteringer av ressursene, kombinert med systemer for intern kvalitetssikring.31 Ledelsen må oppmuntre til samarbeid mellom fagområder, utvikle gode systemer for å evaluere undervisningen, gi effektiv støtte til de faglig ansatte og sørge for at undervisning og forskningsaktivitet verdsettes på lik linje. Aktiv ledelse som bidrar til å skape en kultur for kvalitet, er avgjørende for å utvikle høy kvalitet i utdanningene.32

En av ledernes viktigste oppgaver er å rekruttere medarbeidere og videreutvikle de ansattes kompetanse. Erfaringer viser at andel førstestillingskompetente, dvs. førsteamanuensis, førstelektor, dosent og professor, har en positiv sammenheng med vurderingene av kvalitet.33 Institusjonsledere må sørge for at de ansatte har høy pedagogisk kompetanse.

For at institusjonene skal lykkes, må de gjennomsyres av en kvalitetskultur. De ansatte må fungere som et kollegium og dele forventninger og ambisjoner om kvalitet, kvalitetsutvikling og fornyelse. Styret og ledelsen må sørge for systematisk og tillitskapende dialog om kvalitetsarbeidet, med utgangspunkt i strategier og faglige verdier. En god kvalitetskultur innebærer at styret og ledelsen gjør tydelige prioriteringer basert på kvalitet og institusjonens strategier og ambisjoner, samtidig som de ser institusjonen i en nasjonal sammenheng.34

En kultur for kontinuerlig forbedring er derfor grunnleggende ved universitetene og høyskolene. Ansvaret for dette deles av alle i sektoren. Universitets- og høyskolesektorens spesielle mandat og betydelige frihet, tilsier at alle har et selvstendig ansvar for å bidra til kontinuerlig forbedring av kvalitet.

Boks 2.3 Virkemidler for vekst og utvikling gjennom samarbeid

Mange ulike virkemidler innenfor det offentlige støtteapparatet vil indirekte kunne styrke universiteter og høyskolers forutsetninger for å fylle den regionale rollen, blant annet gjennom å bidra til å heve kvaliteten på institusjonenes arbeid. Her omtales kun de mest sentrale virkemidlene i universitets- og høyskolesektoren.

Norwegian Innovation Clusters (NIC) gir støtte til klyngesamarbeid på tre nivåer:

ARENA-programmet er et fellesinitiativ fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge. Programmet skal utvikle regionale innovasjonssystemer og næringsklynger ved å tilby finansiell og faglig støtte. Formålet er å stimulere til økt innovasjon og styrket konkurranseevne basert på samarbeid mellom bedrifter, FoU- og utdanningsmiljøer og offentlige utviklingsaktører. Programmet har 28 klyngeprosjekter. Vanlig prosjektperiode er tre år.

Norwegian Centres of Expertise (NCE) er støtte til næringsklynger med koblinger blant annet til universitets- og høyskolemiljøer, i hovedsak i høyskolesektoren. Det er per i dag opprettet tolv slike sentre, fra Nordland i nord til Agder i sør. Programmet støtter klynger av bedrifter i samme bransje, som allerede er sterke og internasjonalt konkurransedyktige, men med en klar regional forankring. Universitets- og høyskolesmiljøene er i programmets sekundære målgruppe, i egenskap av å være aktører som bidrar til å utvikle klyngen. Programmet er et samarbeid mellom Forskningsrådet, Selskapet for industrivekst SF (SIVA) og Innovasjon Norge.

Global Centres of Expertise (GCE) ble opprettet i 2014 og er rettet mot modne klyngeprosjekter med en internasjonal posisjon. To tidligere NCEer har fått status som GCE og finansieres nå med 8–10 mill. kroner per år i inntil ti år.

Kompetanseprogrammet i regionale næringsmiljøer i regi av Innovasjon Norge. Målet er å bidra til å styrke tilgangen til kompetent arbeidskraft i regionale næringsmiljøer i hele landet. Blant annet skal høyskoler og andre kunnskapsinstitusjoner få støtte til å utvikle utdanningstilbud spesielt tilpasset næringsmiljøer med et definert og felles behov for forsterket kompetansegrunnlag. Midlene brukes på kompetanseutvikling i fagskole, høyere utdanning og/eller videreutdanningstilbud som er praksisnære, næringsrettet og tilpasset kompetansebehov i næringslivet. Det forutsettes medfinansiering fra næringslivet og andre regionale aktører.

Virkemiddel for regional FoU og innovasjon (VRI) er Forskningsrådets satsing på innovasjon gjennom samhandling. VRI skal utvikle kunnskap om og evne til samhandlings- og innovasjonsprosesser i regionene og fremme forskningsbasert innovasjon i norsk arbeids- og næringsliv. Midtveisevalueringen viser at VRI er et hensiktsmessig verktøy for å stimulere til forskningsbasert innovasjon i regionene.

Regionale forskningsfond (RFF) skal mobilisere til økt FoU-innsats og styrke forskning for regional innovasjon og utvikling. Forskningsfondene skal støtte opp under regionens prioriterte innsatsområder. Innenfor disse områdene skal de også bidra til langsiktig, grunnleggende kompetansebygging i relevante forskningsmiljøer. Formålet er å utvikle gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer i alle fylkene. Fondene skal dessuten møte regionenes FoU-behov gjennom å støtte FoU-prosjekter initiert av bedrifter, offentlige virksomheter, inkludert universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer.

FORNY 2020 er Forskningsrådets program for å bringe resultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner frem til markedet. Programmet gir støtte til nystartede bedrifter og kommersialiseringsaktører.

Skattefunn er en rettighetsbasert skattefradragsordning som har blitt det viktigste virkemiddelet for næringsrettet forskning og utvikling i hele landet.

Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) skal styrke innovasjon gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom FoU-aktive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. SFI skal utvikle kompetanse på høyt internasjonalt nivå på områder som er viktige for innovasjon og verdiskaping. Ordningen skal styrke teknologioverføring, internasjonalisering og doktorgradsutdanning.

Forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) er en konsentrert og langsiktig satsing på forskning og utvikling innenfor prioriterte energiområder. Ordningen er rettet inn mot å løse energi- og klimautfordringer og bidra til innovasjon og verdiskaping i næringslivet. Det gis støtte til forskningssentre (konsortier) bestående av forskningsinstitusjoner, næringsliv og forvaltning, der forskningen skjer i et tett, langsiktig og forpliktende samarbeid. FME-ordningen skal også stimulere til utdanning av forskere og internasjonalt forskningssamarbeid på energiområdet.

Nærings-ph.d.-ordningen er et tiltak som skal bidra til å øke næringslivets forskningskompetanse, skape arenaer for samspill mellom næringsliv og universiteter og høyskoler, samt stimulere til økt forskningsinvestering i næringslivet. Stipendiaten skal være ansatt i bedriften og arbeide med problemstillinger av strategisk betydning for virksomhetens forretningsutvikling. Stipendiatene kan være opptatt på doktorgradsprogrammer ved norske eller utenlandske institusjoner. Bedriften og stipendiaten skal kunne knytte seg til det faglig mest relevante forskningsmiljøet, uavhengig av geografi. Nærings-ph.d.-ordningen har omfattet i alt 190 prosjekter siden starten i 2008. Av disse har totalt 32 fullført prosjektet innen utgangen av 2013, hvorav 23 siste året.1 Ordningen er mest relevant for fag innenfor matematikk, naturfag og teknologi, men også samfunnsvitenskap er godt representert blant stipendiatene.

Offentlig-ph.d.-ordningen er opprettet etter modell av nærings-ph.d.-ordningen og innbærer at en offentlig virksomhet kan få dekket deler av investeringene i en doktorgrad for en av sine ansatte. Doktorgradsarbeidet skal gi relevant kunnskap og bedre evne til å møte sentrale utfordringer innenfor virksomhetens ansvarsområde.

1 Kunnskapsdepartementet 2014

2.2.4 Studiestøtte og studentvelferd

Studiestøtte og studentvelferd er ordninger som har betydning for studentenes forutsetninger for å ta høyere utdanning og derigjennom konsentrert innsats om studiene. For at alle skal ha lik rett til utdanning av høy kvalitet, uavhengig av økonomi, sosiale forhold, alder, kjønn og bosted, er det nødvendig med ordninger som gir støtte til livsopphold.

Studentens muligheter for innflytelse er stor, og deres engasjement har vært viktig for utviklingen av høyere utdanning i Norge. Studentene sitter i en rekke utvalg og styrer ved utdanningsinstitusjonen. Regjeringen understreker at institusjonene må sørge for at studentene aktivt involveres i arbeidet med å utvikle sektoren.

2.2.5 Bygg og infrastruktur

Funksjonelle bygg og utstyr kan bidra til å øke kvaliteten i høyere utdanning og forskning og skape gode studie- og arbeidsvilkår. I Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 vektlegger regjeringen betydningen av moderne og hensiktsmessig bygg og infrastruktur som viktige forutsetninger for å utvikle fremragende fagmiljøer. Det er behov for nye bygg, oppgradering av eksisterende bygg og mer oppdatert vitenskapelig utstyr.

Nasjonalt samarbeid om infrastruktur er viktig for å styrke internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer i Norge. Forskningsrådet har midler til forskningsinfrastruktur som er av nasjonal karakter. Dette er forskningsinfrastruktur som finnes ett eller få steder i landet, og derfor vil ha stor effekt for hvor tyngdepunkter utvikles, både geografisk og tematisk. Investeringene i infrastruktur og i norsk deltagelse i internasjonalt samarbeid om infrastruktur skal styrke kvaliteten og bygge opp om de nasjonale forskningspolitiske prioriteringene.

Fotnoter

1.

Pascarella et al. 2005; Biggs et al. 2007; Freeman et al. 2014; Marton et al. 1984; Hattie et al. 2007; Gibbs et al. 2007; William 2010

2.

Trowler 2010; Carinin et al. 2006; Ericsson et al. 1993; Anderson et al. 2000

3.

Kyvik et al. 2014b; Brew 2006

4.

Lid 2012

5.

Brew 2007; Gunn et al. 2013

6.

Universitets- og høgskolerådet 2013; European University Association 2005

7.

Meld. St. 18 (2012–2013)

8.

Tømte et al. 2010

9.

Polanyi 1962; Tranøy 1988; Gulbrandsen et al. 1997

10.

Vabø et al. 2014

11.

Park et al. 2014; Hagedron et al. 2007

12.

Danmarks Akkrediteringsinstitusjon 2014

13.

Gulbrandsen 2000

14.

Frost et al. 2004

15.

Referert i Thune et al. 2012: European University Association 2010; Louis et al. 2007; Delamont et al. 1997

16.

Louis et al. 2007; Thune et al. 2009

17.

Stambøl 2013

18.

Kårstein et al. 2012; Strøm et al. 2013

19.

Reve et al. 2012

20.

Thune et al. 2014

21.

Rambøll 2013

22.

Carlsten et al. 2013; Langfeldt et al. 2010

23.

Worthington et al. 2010; Patterson 2000; Laband et al. 2003

24.

http://produktivitetskommisjonen.no/

25.

van Vught et al. 2010

26.

Thune et al. 2012

27.

Norges Forskningsråd 2014

28.

Gulbrandsen et al. 2013; Thune et al. 2014

29.

Næss et al. 2012

30.

Stensaker et al. 2013

31.

Benner et al. 2014; Langfeldt et al. 2010

32.

Hénard et al. 2012

33.

Lid 2012

34.

Sursock 2011; Hénard et al.2012; Universitets- og høgskolerådet 2012; ACE Denmark Akkrediteringsinstitutionen 2013

Til toppen
Til dokumentets forside