Meld. St. 18 (2014-2015)

Konsentrasjon for kvalitet— Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

3 Utfordringer i universitets- og høyskolesektoren

Små, sårbare fagmiljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering er hovedutfordringene i den norske universitets- og høyskolesektoren. Sammen med for lav samlet deltagelse i internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning utgjør det hovedbegrunnelsen for strukturelle endringer.

3.1 Hovedutfordringer som kan møtes med strukturendringer

De siste ti årene har norske universiteter og høyskoler håndtert en kraftig vekst i antall studenter og høyere krav til forskningsaktivitet. Det har vært en stor økning i antallet uteksaminerte kandidater og vitenskapelige artikler. Kandidatundersøkelser viser at de aller fleste studentene får en relevant jobb etter fullført utdanning,1 og at arbeidsgiverne gjennomgående er fornøyde med kandidatenes kompetanse.2

Det er mye som fungerer godt i norsk universitets- og høyskolesektor, men sektoren som helhet er ikke organisert for å møte fremtidens krav til kvalitet i utdanning og forskning. Hvordan Norge velger å forvalte humankapitalen, har konsekvenser for kommende generasjoner. I dette kapitlet drøftes utfordringer ved norske universiteter og høyskoler som er godt dokumenterte og som kan møtes ved strukturendringer. Disse utfordringene handler primært om strukturelle forhold, ikke om ledere og medarbeidere gjør en god eller dårlig jobb.

3.2 Mange små fagmiljøer tilbyr de samme utdanningene

Mange utdanningsinstitusjoner tilbyr de samme utdanningene, selv om de hver for seg har relativt små fagmiljøer og sliter med å rekruttere nok studenter. Institusjonene konkurrerer om å rekruttere fagpersonale og studenter, mens sektoren som helhet og den enkelte student ville tjent på samarbeid eller sterkere konsentrasjon og klarere arbeidsdeling.

Lærerutdanning, sykepleierutdanning og bachelorgradsutdanning i økonomi og administrasjon og ledelse er eksempler på utdanninger som tilbys av mange utdanningsinstitusjoner på en rekke studiesteder, jf. avsnitt 3.4.1–3.4.4. I tillegg til utdanningstilbud på institusjonenes faste campus finnes flere nettbaserte og desentraliserte tilbud. Dette er viktige utdanninger der kandidatene stort sett er etterspurte og får jobb etter studiene.3 Imidlertid sliter mange av institusjonene med rekruttering av studenter til disse utdanningene, de har små studentgrupper og et lavt antall uteksaminerte kandidater. En utdanning av god kvalitet bør dessuten ha et solid forskningsmiljø i ryggen eller være basert på forskning, og det er ikke tilfelle for alle disse tilbudene.

3.2.1 Svak rekruttering og små studentkull

Uten godt kvalifiserte og motiverte studenter er det svært vanskelig for universiteter og høyskoler å skape studietilbud av høy kvalitet. Studenter trenger aktive medstudenter både for faglig og sosial utvikling, og forelesere og forskere har nytte av å møte spørsmål og friske blikk på eget fagområde. På samme måte som forskergrupper generelt bør være over en viss størrelse, bør kullene på ulike utdanninger ikke være for små. Det vil variere fra fag til fag hva som er ideelt og mulig, men Kunnskapsdepartementet har lagt til grunn at det som hovedregel ikke er hensiktsmessig å gi undervisningstilbud til grupper under 20 studenter.4 Det skyldes både ønsket om studiemiljøer av en viss størrelse og hensynet til rimelig ressursutnyttelse.

De siste ti årene har antallet studenter i høyere utdanning steget med nesten 20 prosent, og mange institusjoner har god studenttilstrømming. Den demografiske utviklingen medvirker imidlertid til at veksten i antall studenter ikke fordeler seg jevnt på regioner og institusjoner. Noen læresteder skiller seg ut med svake søkertall over tid. Flere institusjoner har rundt én eller færre kvalifisert førsteprioritetssøker per studieplass som lyses ut gjennom Samordna opptak, jf. figur 3.1. Svak studentrekruttering trekkes også frem som problematisk av enkelte av institusjonene i deres innspill til denne stortingsmeldingen. Større institusjoner vil ha fordeler i konkurransen om studentene ved å kunne tilby et bredere spekter av fag og fagkombinasjoner.

Befolkningsutviklingen fremover tilsier at en del studiesteder vil få ytterligere svekket rekrutteringsgrunnlag i årene som kommer. Det vil i størst grad ramme institusjonene i Nord-Norge, jf. kapittel 1.

Figur 3.1  Institusjoner med lavt antall kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass i 2013

Figur 3.1 Institusjoner med lavt antall kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass i 2013

Kilde: NSD/DBH

3.2.2 For lave ambisjoner på studentenes vegne

Gode utdanningsinstitusjoner har høye ambisjoner på studentenes vegne og stiller krav til innsats og læring. En analyse viser at studentene arbeider mer med studiene der de faglige utfordringene oppleves som størst, og der er de også mest fornøyd med utdanningene.5Videre fører høye forventninger til bedre prestasjoner.6

Studentenes rapportering av studieinnsats tyder på at flere utdanninger stiller for lave krav til studentene. NOKUTs studiebarometer for 2014 viser at studentenes ukentlige studieinnsats i gjennomsnitt ligger på 34,1 timer. Studentene sier de bruker 16 timer per uke på organiserte læringsaktiviteter og 18,1 timer per uke på egenstudier. Studentene oppgir at de bruker åtte timer hver uke på betalt arbeid og 3,5 timer på ubetalt arbeid. Innsatsen ligger på nivå med svenske og danske studenter, men under innsatsen til studenter fra en del andre europeiske land.7 Det er imidlertid forskjeller i studieinnsats mellom ulike utdanninger. Studentene på pedagogikk, barnehage- og grunnskolelærerutdanningene har en samlet studieinnsats som ligger under snittet på 34,1, mens studentene innenfor arkitektur-, odontologi-, kunst-, medisin-, farmasi-, sivilingeniør- og sykepleieutdanningene ligger høyest med over 40 timers innsats per uke.

Data fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) viser ingen tendens til at studenter på fag med lav tidsbruk har høyere strykprosent eller oppnår lavere karakterer enn studenter på fag med høyere tidsbruk. Dette tyder på at det er for lave forventninger og ambisjoner på studentenes vegne ved flere studier.

3.2.3 Fagpersonalet har for lav kompetanse

Høy kompetanse i fagpersonalet er en forutsetning for at institusjonene skal kunne tilby utdanning av god kvalitet. Høy andel ansatte med førstestillingskompetanse, dvs. førsteamanuenser, førstelektorer, professorer og dosenter, er en indikator på høy kompetanse i fagmiljøet. I tiårsperioden fra 2004 til 2013 steg andelen førstestillinger blant faglig ansatte fra 57 til 68 prosent. Det viser at institusjonene har satset sterkt på kompetanseheving. Økningen i antall ansatte med førstestillingskompetanse har vært størst ved høyskolene. Forskjellen i personalets kompetanse mellom høyskolene, universitetene og de vitenskapelige høyskolene er mindre enn for ti år siden. Andelen førstestillinger i 2013 er 45,8 prosent ved høyskolene og 80,5 prosent ved universitetene, mot henholdsvis 30 prosent og 71 prosent i 2004. Selv om utviklingen over tid har vært positiv, er det fremdeles høyskoler hvor andelen førstestillinger er under 40 prosent, jf. figur 3.2. Der fagmiljøene er små, er det ekstra problematisk med en lav andel førstekompetente.

Figur 3.2 Institusjoner med lav andel årsverk i førstestillinger (dvs. førsteamanuenser, førstelektorer, professorer og dosenter) i 2013

Figur 3.2 Institusjoner med lav andel årsverk i førstestillinger (dvs. førsteamanuenser, førstelektorer, professorer og dosenter) i 2013

Kilde: NSD/DBH

3.2.4 Svak gjennomføring og lave kandidattall

Lav gjennomføring er et problem og kan være en indikator på dårlig kvalitet. Gjennomføring er imidlertid ingen entydig indikator, i og med at ulike fagmiljøer og institusjoner har ulik praksis for krav til studentene og karaktersetting.

Norge er blant landene i OECD med dårligst gjennomføring. Kandidatproduksjonen i høyere utdanning i Norge har over lengre tid ligget litt under gjennomsnittet for OECD-landene, særlig på høyere grad.8 I tillegg bruker flertallet av studentene som fullfører en grad mer enn normert tid.

På landsbasis er andelen bachelorgradsstudenter som gjennomfører på normert tid i overkant av 40 prosent, mens andelen for mastergradsstudenter ligger noe lavere, mellom 36 og 37 prosent.9 Forsinkelser innebærer betydelige kostnader for den enkelte student og binder ressurser ved institusjonene.

Det er stor variasjon mellom fagområder og mellom institusjonene på studentenes gjennomføring i bachelorgradsutdanningene. Mens over halvparten av studentene på sykepleier- og førskolelærerutdanning gjennomførte på normert tid, var det bare tilfellet for 25 prosent av studentene som begynte på en bachelorgradsutdanning i historisk-filosofiske fag i 2010. På Høgskolen i Volda, Norges idrettshøgskole og Høgskolen i Sogn og Fjordane gjennomførte i overkant av 60 prosent av bachelorgradsstudentene på normert tid, mens ved Høgskolen i Nesna gjennomførte under 20 prosent av studentene på normert tid.

Det er også stor variasjon mellom institusjonene på hvordan studentene gjennomfører mastergradsutdanningene. Sett under ett er studentenes gjennomføring bedre på universitetene og de statlige vitenskapelige høyskolene enn på de statlige høyskolene. På Norges idrettshøgskole og Norges handelshøyskole gjennomfører over 80 prosent av studentene på normert tid. På høyskolene i Nesna, Østfold, Volda og Stord/Haugesund gjennomfører i underkant av 30 prosent av studentene på normert tid, jf. figur 3.3.10 Det er også store variasjoner i gjennomføringen på ulike fagområder, slik at noe av variasjonene mellom institusjonene kan skyldes ulik fagprofil.

Figur 3.3 Andel gjennomføring og frafall for opptakskullet høsten 2010 på toårige mastergradsutdanninger organisert som fulltidsstudium. Våren 2013

Figur 3.3 Andel gjennomføring og frafall for opptakskullet høsten 2010 på toårige mastergradsutdanninger organisert som fulltidsstudium. Våren 2013

Høgskolen i Sogn og Fjordane fremkommer ikke i tabellen. De mastergradsutdanningene institusjonen har akkreditering for alene, ble opprettet i 2012.

Kilde: NSD/DBH

Veksten i antallet kandidater fra bachelorgradsutdanningene har vært sterk den siste tiårsperioden både ved universitetene, 27,5 prosent, og ved høyskolene, 33 prosent. Samtidig er utviklingen i antallet bachelorgradskandidater ujevnt fordelt mellom institusjonene. Enkelte høyskoler har lav vekst eller betydelig prosentvis nedgang i antallet bachelorgradskandidater, samtidig som de har et lavt studenttall. Dette til tross for at studenttilstrømmingen generelt har økt.

Det har også vært en sterk vekst i antallet mastergradskandidater i perioden 2004–13. Veksten har vært både ved universitetene og høyskolene, selv om det store flertallet av mastergradskandidater uteksamineres fra universitetene. I 2013 ble det uteksaminert drøyt 10 000 mastergradskandidater, hvorav ca. 86 prosent ved universitetene.

Enkelte høyskoler har svært lave kandidattall på mastergradsnivå, selv når kandidattall fra alle mastergradsutdanningene ved institusjonen er medregnet, jf. figur 3.4.11

Figur 3.4 Institusjoner med få uteksaminerte kandidater fra mastergradsutdanninger i 2013. Antall

Figur 3.4 Institusjoner med få uteksaminerte kandidater fra mastergradsutdanninger i 2013. Antall

Kilde: NSD/DBH

3.2.5 Stor variasjon i karaktersetting

Det er betydelige forskjeller i praksis for karaktersetting mellom institusjoner og mellom fag, noe som tyder på store variasjoner i utdanningenes faglige nivå og kravene til studentene. Ved noen institusjoner er det langt vanskeligere å få gode karakterer enn ved andre.

Forskere har undersøkt karaktersettingspraksis ved ulike institusjoner ved å analysere karakterer til studenter som bytter institusjon mellom bachelor- og mastergradsutdanning.12 Figur 3.5. viser resultatene fra analysen. En negativ effekt betyr at institusjonen der studenten tok bachelorgrad har en «snillere» karaktersettingspraksis enn gjennomsnittet, mens en positiv effekt betyr at institusjonen har en «strengere» karaktersettingspraksis enn gjennomsnittet. NTNU ser ut til å ha den «strengeste» karaktersettingspraksisen, etterfulgt av Universitetet i Oslo, Høgskolen i Hedmark, Norges handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Høyskolene i Stord/Haugesund, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane har de «snilleste» karaktersettingspraksisene.

Figur 3.5 Karaktersettingspraksis ved universiteter og høyskoler

Figur 3.5 Karaktersettingspraksis ved universiteter og høyskoler

Kilde: Strøm et al. 2013

3.3 Mange små og sårbare forskningsmiljøer

Et hovedproblem i norsk forskning er at det er for mange små og sårbare fagmiljøer. I perioden 2000–12 har internasjonale fagpaneler gjennomført 27 evalueringer av norske forskningsmiljøer i regi av Norges forskningsråd.13 Et gjennomgangstema i evalueringene er at mange fagmiljøer er for små til å forfølge viktige forskningsspørsmål og for små til å kunne hevde seg i internasjonal konkurranse. Dette til tross for at det kun er de største norske fagmiljøene som ble evaluert. Mange fagmiljøer er såpass små at av personvernhensyn kunne de ikke delta i evalueringene.

Følgende sitat fra fagevaluering av norsk kjemiforskning er representativt for den hovedutfordringen som halvparten av de internasjonale fagpanelene peker på når de skal vurdere norsk forskning:

Norway has a relatively small academic community. This small size has drawbacks when it comes to international competitiveness, as it limits the number of new directions that can be pursued by a «critical mass» of Norwegian researchers. It also limits the force of intellect that can be brought to bear on any single important scientific problem.

Forskningsrådets fagevalueringer viser at flere norske forskningsmiljøer peker seg ut positivt, noen er også internasjonalt ledende. Evalueringene viser samtidig at de riktig gode miljøene inngår i større enheter, illustrert ved dette sitatet fra fagevalueringen av biologi, medisin og helsefag i 2011:

In general, most of the successful units were typically large, having researchers at different levels of their career. However, far too often, the research landscape was fragmented and many units lack critical mass.

Det er ikke bare størrelse på fagmiljøet som er en kritisk faktor for å sikre kvalitet. Flere av evalueringene peker på at fragmentering innad i miljøene er et problem. I noen evalueringer påpeker den internasjonale fagkomiteen at mye av forskningen er individuelt basert, og at det er lite faglig konsentrasjon i miljøet.

For å bøte på problemene som påpekes av mange av fagpanelene, er det behov for å organisere forskningen i større grupper på prioriterte områder. Krav til kritisk størrelse, økt spesialisering og reelle prioriteringer, samt sterkere forskningsledelse er nødvendig for at norsk forskning skal kunne hevde seg bedre internasjonalt. For flere sitater fra fagevalueringen, se boks 3.1

Boks 3.1 Fagevalueringer av norsk forskning

Følgende sitater er fra ulike fagevalueringer av norsk forskning i regi av Norges forskningsråd:

Evaluering av grunnleggende forskning innenfor IKT 2012

…ICT organizations should seek to better coordinate their educational offerings, flow of personnel, construction and support of facilities and advanced research infrastructure. For a small country like Norway, this has to be a balance between fostering healthy competition and achieving efficiencies of scale.

Utviklingsforskning 2007

Development research in Norway is spread out among quite a large number of institutions. This fragmented structure makes attracting and building competence more difficult

Evalueringen av fysikkfagene 2000 og 2010:

…there is a considerable fragmentation… An overall recommendation is to focus activities and to strengthen the environments for theory activities.
… many research groups that work under conditions that are close to or, in several cases, clearly sub‐critical, in terms of personnel and other resources, including a supporting academic environment. Measures should be taken to remedy this situation.

Evaluering av farmasøytisk forskning 2006

There is no strategy or coordination on the national level between the schools, which results in a low level of co-operation. Often, research areas are too fragmented to compete at international level. Many of the research groups are below critical mass…

Evaluering av forskning innenfor ingeniør og teknologiske fag 2004

…a closer collaboration between research groups within the same and in different institutions is recommended.

Kilde: Fagevalueringene ligger på forskningsrådets hjemmeside: forskningsradet.no

Svake fagmiljøer trekkes også frem i universitetene og høyskolenes innspill til stortingsmeldingen. De påpeker at konsentrasjon av ressurser er nødvendig for å bedre studie- og forskningskvaliteten. Flere viser til at det er behov for å sikre at fagmiljøene er over en kritisk minstestørrelse og ser at mer robuste miljøer vil gi en mer forutsigbar ramme for ansatte og studenter. Dette indikerer at sektoren selv deler bekymringen om at norske fagmiljøer i mange tilfeller er for sårbare.

3.3.1 Lav publisering

Det har vært en sterk vekst i den vitenskapelige publiseringen i universitets- og høyskolesektoren de siste årene. Den totale veksten i publisering i sektoren var på 66,3 prosent i perioden 2005–13,14 noe som både henger sammen med økningen i antallet faglig ansatte og økt kompetanse blant disse. Økningen må også ses i sammenheng med publiseringsinsentivet i finansieringssystemet. Norge har passert Finland de siste ti årene målt i antall artikler per 1 000 innbyggere, men ligger fortsatt bak Danmark og Sverige.15 Det er imidlertid stor variasjon mellom institusjonene når det gjelder hvor mye den enkelte faglig ansatte publiserer. Enkelte statlige høyskoler skiller seg ut med et svært lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt, jf. figur 3.6.16 Noen av forskjellene kan forklares ved ulike forskningstradisjoner, ressurser og publiseringspraksis.

Figur 3.6 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig stilling 2013

Figur 3.6 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig stilling 2013

Kilde: NSD/DBH

3.3.2 Lave eksterne forskningsinntekter

En del institusjoner har lave eksterne forskningsinntekter, for eksempel fra Forskningsrådet og EUs programmer, jf. figur 3.7. Midler fra disse kildene vinnes i konkurranse og etter fagfellebaserte kvalitetsvurderinger. Tildelinger fra slike konkurransearenaer er uttrykk både for ambisjonsnivå og kvalitet i fagmiljøet.

Figur 3.7 Institusjoner med lav EU-tildeling fra rammeprogrammet per faglig stilling i gjennomsnitt 2011–2013. I 1000 kroner

Figur 3.7 Institusjoner med lav EU-tildeling fra rammeprogrammet per faglig stilling i gjennomsnitt 2011–2013. I 1000 kroner

Kilde: NSD/DBH

European Research Council (ERC) er et program som tildeler store individuelle forskerstipend basert på rene kvalitetskriterier for å investere i de beste forskerne og de beste ideene. I EUs 7. rammeprogram fikk Norge innvilget færre søknader til ERC per million innbygger enn de andre nordiske landene, Nederland og Østerrike. Norge skårer også dårligere enn disse landene når det gjelder andelen ERC-tildeling av den totale EU-finansieringen gjennom 7. rammeprogram.17

Samlet mottar NTNU, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo (UiO) og UiT – Norges arktiske universitet nærmere 90 prosent av EUs forskningstildeling til norsk universitets- og høyskolesektor. For universitetene i Agder, Nordland og Stavanger er det store svingninger i tildelingene fra EU. Blant statlige høyskoler utmerker Høgskolen i Gjøvik seg med høye inntekter fra EUs rammeprogram. Høyskolen har over de siste tre årene i gjennomsnitt mottatt nærmere 25 000 kroner per faglig ansatt, noe som er på nivå med NTNU, UiB og UiO. Universitetene har stått for 87 prosent av søknadene fra universitets- og høyskolesektoren til EUs rammeprogram siden programmet startet i 2007.

Forskningsrådet er en viktig finansieringskilde for universitets- og høyskolesektoren, men utgjør en klart større finansieringskilde for NTNU, UiB, UiO, UiT og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) enn for de øvrige institusjonene. Forskningsrådets tildelinger til høyskolene har de senere årene ligget mellom fire og sju prosent av Forskningsrådets samlede bevilgning til universitets- og høyskolesektoren.

I innspillene til stortingsmeldingen er det flere høyskoler som trekker frem at lave eksterne forskningsmidler er et problem. Figur 3.8 viser de 15 institusjonene med lavest tildeling fra Forskningsrådet i 2013 både i absolutte tall og tildeling per faglig stilling. Høgskolen i Nesna er ikke tatt med i figuren, men har ikke mottatt midler fra Forskningsrådet i 2013.

Figur 3.8 Institusjoner med lav tildeling fra Forskningsrådet i 2013. I 1 000 kroner

Figur 3.8 Institusjoner med lav tildeling fra Forskningsrådet i 2013. I 1 000 kroner

NMH og KHiO og KHiB er holdt utenfor. Høgskolen i Nesna mottok ikke midler fra Forskningsrådet i 2013 og er dermed ikke inkl. i figuren.

Kilde: NSD/DBH

Universitetet i Oslo (UiO) mottok mest fra Forskningsrådet, ca. 710 millioner kroner. Gjennomsnittet for hele universitets- og høyskolesektoren var omlag 76 millioner kroner per institusjon. 14 institusjoner fikk under ti millioner kroner fra Forskningsrådet i 2013.

Grunnbevilgningen som tildeles fra Kunnskapsdepartementet utgjør en større andel av den totale finansieringen ved statlige høyskoler enn ved universitetene. En del av høyskolene søker i liten grad eksterne forskningsmidler. Dette kan blant annet forklares med at høyskolene i større grad enn universitetene og de vitenskapelige høyskolene har profesjonsutdanninger med kort forskningshistorie og liten tradisjon for å søke eksterne forskningsmidler, og at mange av fagmiljøene er spredt og relativt små.

Skal Norge kunne håndtere de kommende samfunnsutfordringene, må også fagene med korte forskningstradisjoner hevde seg i konkurransen om eksterne midler. Strategisk høyskoleprosjekt (SHP), som Forskningsrådet opprettet i 2002, bidrar til å kvalifisere høyskolene som forsknings- og strategiske aktører. Imidlertid vil en del fagmiljøer være for små og sårbare alene til å kunne hevde seg i konkurransen om eksterne forskningsmidler.

3.3.3 Mange doktorgradsutdanninger, noen med få kandidater

Totalt 1 524 personer disputerte for doktorgraden i Norge i 2013. Det er rekord og dobbelt så mange som ti år tidligere.

Siden høyskolene i 1998 fikk rett til å søke om å tildele doktorgrad, har antallet institusjoner som tilbyr doktorgradsutdanning, vokst fra ti til 25. Det tilbys nå over 200 forskjellige doktorgradsprogrammer i Norge. Rekrutteringen til doktorgradsutdanning er god i de fleste fag. I 2013 var 9 439 personer i gang med doktorgradsarbeid ved universiteter og statlige høyskoler.

Norsk doktorgradsutdanning har vært evaluert jevnlig og kunnskapen om kvaliteten på dette utdanningsnivået er relativt god. Evalueringer i både 2002 og 2012 viste at norske doktorgradsutdanninger jevnt over holder et høyt internasjonalt nivå.18 Den siste evalueringen fremhevet at til tross for sterk og rask utbygging har kvaliteten i norsk doktorgradsutdanning vært stabil. Evalueringen påpeker imidlertid en begynnende bekymring for kvaliteten ved doktorgradsutdanningene ved nye universiteter og statlige høyskoler, men understreker at datamaterialet er for lite til at det er grunnlag for å trekke noen konklusjoner.

Flere av doktorgradsprogrammene har knapt gitt ferdige doktorander siden oppstart. For noen av programmene er dette naturlig siden det er kort tid siden etablering, ved andre burde det ha blitt uteksaminert langt flere. NTNU, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo (UiO), UiT – Norges arktiske universitet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) sto for over 90 prosent av de avlagte doktorgradene i 2013. Universitetene i Agder, Nordland og Stavanger sto for i underkant av fem prosent av kandidatene, mens de resterende ble avlagt ved tolv andre institusjoner.

3.4 Svak internasjonal deltakelse

For at norsk høyere utdanning og forskning skal kunne utvikle seg, må universiteter og høyskoler være aktive deltagere i det globale kunnskapssamfunnet. Viktige kjennetegn for universiteter og høyskoler av god kvalitet er høy grad av internasjonalt samarbeid i form av felles forskningsprosjekter og sampubliseringer, felles utdanningsprogrammer og studentutveksling innenfor avtaler.

3.4.1 Lav studentutveksling og få fellesgrader

For studenter som velger å bli i Norge, er et internasjonalt miljø på egen campus, med utenlandske studenter og forelesere, viktig. For studenter som ønsker å reise ut, er gode utvekslingsavtaler med utenlandske utdanningsinstitusjoner av høy kvalitet viktige elementer i en god utdanning.

Utvekslingsstudentene er ujevnt fordelt. Mens de vitenskapelige høyskolene har høy utvekslingsandel19 med nærmere 14 prosent, ligger andelen ved høyskolene i gjennomsnitt på 3,2 prosent. Enkelte høyskoler har en utvekslingsandel på rundt én prosent, jf. figur 3.9.

Figur 3.9 Institusjoner med lav andel utvekslingsstudenter (inn og ut) 2013

Figur 3.9 Institusjoner med lav andel utvekslingsstudenter (inn og ut) 2013

Kilde: NSD/DBH

En internasjonal fellesgrad, det vil si en grad som gis i samarbeid mellom en norsk og en utenlandsk institusjon, gir utvikling både av fagmiljøet og administrasjonen ved institusjonen og et utdanningstilbud der studentene får mulighet til å oppleve ulike fagmiljøer og kulturer. Det kan være vanskelig for en liten høyskole å få i stand samarbeid med institusjoner i utlandet. En forutsetning er at fagmiljøet er attraktivt for en utenlandsk partner. En annen forutsetning er at administrasjonen må ha kapasitet til å kunne håndtere de formelle sidene ved et samarbeid, der alt fra godkjenning av studiepoeng og fagutvikling til de praktiske sidene ved studentutveksling inngår.

I 2013 tilbød norske institusjoner totalt 43 internasjonale fellesgrader. Mens alle universitetene har minst én fellesgrad, hadde bare én av de vitenskapelige høyskolene og fem statlige høyskoler etablert fellesgrader i 2013, jf. figur 3.10.

Figur 3.10 Internasjonale fellesgrader 2013, statlige institusjoner. Antall.

Figur 3.10 Internasjonale fellesgrader 2013, statlige institusjoner. Antall.

Kilde: NSD/DBH

3.4.2 Svak internasjonal orientering blant fagpersonalet

Det faglige personalet ved universiteter og høyskoler blir stadig mer internasjonalt orientert.20 Internasjonalt forskningssamarbeid vokser, den internasjonale mobiliteten øker og stadig flere foretar faglige reiser til andre land. Dessuten er norsk høyere utdanning i økende grad tilgjengelig for utenlandske studenter gjennom studietilbud på engelsk. Forskningsbarometeret for 2014 viser at antallet utenlandske statsborgere i ledende stillinger økte kraftig i perioden 2007–12. Det er mange som har kommet til Norge de siste sju årene, spesielt for å jobbe innenfor matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fag (MNT-fagene). Mobiliteten fra Norge til utlandet er lavere enn i andre nordiske land.

Sammenliknet med ti andre europeiske land er Norge landet med lavest andel forskere som i løpet av karrieren har vært ansatt i et annet land. Gjennomsnittet blant de ti landene er 34 prosent, mens Norge ligger på 25 prosent.21 Det faglige personalet ved de statlige høyskolene er gjennomgående mindre internasjonalt orienterte enn personalet ved de eldste universitetene, som befinner seg i den andre enden av skalaen. Personalet ved nyere universiteter befinner seg i en mellomposisjon. Mens 71 prosent av det faglige personalet ved universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim, oppgir at de i stor eller noen grad utfører sin forskning i internasjonale forskernettverk, er tilsvarende tall for ansatte ved de statlige høyskolene 41 prosent.

Internasjonal sampublisering

Artikler med internasjonale medforfattere siteres over verdensgjennomsnittet, mens artikler med kun norske forfattere siteres under verdensgjennomsnittet. Dette viser at internasjonalt samarbeid har stor betydning for forskningens gjennomslagskraft.

I 2013 ble 45 prosent av artiklene fra norske universiteter og høyskoler publisert sammen med utenlandske forskere. Universitetet i Oslo (UiO), NTNU og Universitetet i Bergen (UiB) har siteringsresultater på omtrent samme nivå.22 Resultatene ligger over verdensgjennomsnittet, men er likevel ikke spesielt høye. Verdensgjennomsnittet er dessuten synkende på grunn av sterk vekst i antall artikler fra land som Kina. Dette er artikler som foreløpig siteres lite. Siteringsresultatene er lavere enn ved de fremste svenske og danske universitetene. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), som nå er slått sammen med Norges veterinærhøgskole til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), var på topp blant de norske universitetene i perioden 2008–11, og UMBs artikler ble i gjennomsnitt sitert 17 prosent over verdensgjennomsnittet.

Figur 3.11 viser de ti institusjonene med lavest andel internasjonalt samforfatterskap i 2013. Internasjonal sampublisering forekommer langt hyppigere i medisinske, naturvitenskapelige og teknologiske fag enn i samfunnsvitenskap og humaniora. Forskjeller i fagprofil kan derfor forklare noe av variasjonen mellom institusjonene.

Figur 3.11 Institusjoner med lav andel internasjonalt samforfatterskap 2013

Figur 3.11 Institusjoner med lav andel internasjonalt samforfatterskap 2013

Beregningen er ikke basert på unike artikler, og det kan derfor forekomme dobbelttellinger.

Kilde: NSD/DBH

3.5 Utfordringer for profesjonsfagene

De utfordringene universitets- og høyskolesektoren generelt står overfor, blir særlig tydelige i profesjonsfagene, særlig lærerutdanningene, sykepleierutdanningene og ingeniørfag og i noen grad økonomisk- administrative utdanninger. Kandidatene fra disse utdanningene er sentrale for å opprettholde velferdstjenestene og utvikle et kunnskapsintensivt næringsliv. Dette gjør det viktig med tilgang til utdanning av høy kvalitet i hele landet.

Profesjonsutdanningene er i dag spredd på et stort antall institusjoner og studiesteder. Kompetansen til kandidatene skal være høy, uavhengig av hvor kandidaten har studert. Det vil være vanskelig for små læresteder å leve opp til de stadig høyere kravene til utdanningskvalitet, forskningsbasert utdanning og kompetanse som god profesjonsutøvelse forutsetter.

Forskningen i profesjonsfagene har tradisjonelt hatt to hovedformål: Å styrke utdanningen og å styrke praksisfeltet. Dette er fortsatt viktige formål. Det at utdanningen skal være FoU-basert betyr ikke at hele fagmiljøet som tilbyr utdanningen skal være like sterkt forskningsmessig eller drive egen forskning. Fagmiljøet må imidlertid samlet sett være tungt nok til å utvikle utdanningene, praksisfeltet og fagfeltet videre. Dette krever sterke fagmiljøer og institusjoner med styrke til og ambisjoner om å løfte profesjonsfagene.

Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd legger stor vekt på behovet for sterkere fagmiljøer i velferdsutdanningene. Sammenslåing av institusjoner er viktig for å gjennomføre dette.

3.5.1 Lærerutdanning

En godt utdannet befolkning er nødvendig for å håndtere fremtidens utfordringer. Det er lærerne som forbereder nye generasjoner på å møte fremtiden. En lærerutdanning av høy kvalitet er essensielt for å bevare og utvikle kunnskapssamfunnet.

I dag tilbys lærerutdanning av 19 universiteter og statlige høyskoler på en lang rekke studiesteder. Det er store forskjeller i størrelsen på fagmiljøene. Antall uteksaminerte kandidater varierer fra Høgskolen i Nesna med under 30 kandidater i 2014 til Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sør-Trøndelag som hadde over 200 i fjor. Antall faglig årsverk varierer fra 62 ved Høgskolen i Nesna til 279 ved Høgskolen i Oslo og Akershus.23

Regjeringen tar sikte på å gjøre om grunnskolelærerutdanningene til integrerte femårige mastergradsutdanninger fra og med høsten 2017. Dette stiller høyere krav til institusjonene som skal tilby utdanningene. Jf. kapittel 4.2 vil kravene for opprettelse av masteprogrammer generelt bli skjerpet, blant annet når det gjelder bredde og styrke i fagmiljøet. For den nye lærerutdanningen er det også et krav om at minimum 50 prosent av fagpersonalet må ha førstestillingskompetanse. Figur 3.12 viser at flere institusjoner per i dag ikke oppfyller kravene for å gi den nye utdanningen. NOKUT er bekymret for fagpersonalets kompetanse i grunnskolelærerutdanningene. Regjeringen har satt ned et utvalg for å utvikle et nytt forslag til rammeplan for den femårige grunnskolelærerutdanningen.

Figur 3.12  Institusjoner med mindre enn 50 prosent førstestillinger i fagpersonalet. Lærerutdanning og pedagogikk 2014

Figur 3.12 Institusjoner med mindre enn 50 prosent førstestillinger i fagpersonalet. Lærerutdanning og pedagogikk 2014

Kilde: NSD/DBH

Innføringen av mastergrad kan innebære at ikke alle de institusjonene som tilbyr lærerutdanning i dag, vil kunne fortsette med det. For at utdanningen likevel skal kunne tilbys over hele landet er det nødvendig å slå sammen institusjoner.

Lærerutdanningen har få kvalifiserte søkere per studieplass, og mange av institusjonene har færre enn én kvalifisert søker per studieplass. Ifølge NOKUTs studiebarometer er lærerstudenter blant dem som jobber minst med studiet sammenlignet med studenter på andre fag. Studiebarometeret viser videre at studenter ved lærerutdanningene jevnt over er mindre fornøyd med utdanningen enn gjennomsnittet.

I 2003–04 ble norsk pedagogisk forskning evaluert. Evalueringen viste at kvaliteten på norsk pedagogisk forskning og forutsetningene for å drive kvalifisert forskning var svært varierende.24 Siden den gang har to forskerskoler for utdanningsforskning blitt etablert (NATED –National Graduate School in Education og NAFOL – Nasjonal forskerskole for lærerutdanning). Det er opprettet flere forskergrupper, og Forskningsrådet har hatt flere programmer for utdanningsforskning. Likevel er flere av lærerutdanningsmiljøene fremdeles små og sårbare. De har for få ansatte til å kunne etablere slagkraftige forskergrupper, og de har begrenset mulighet til å bringe fagfeltet fremover.

Det er generelt lav forskningsaktivitet og publisering i de pedagogiske fagene. Den beste høyskolen hadde 1,1 publiseringspoeng per faglige stilling i 2013, mens høyskolene i Telemark, Sogn og Fjordane, Stord-Haugesund og Nesna hadde svært lav publisering, med 0,2 publiseringspoeng per faglige stilling i 2013, se figur 3.13.

Figur 3.13 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i lærerutdanning og pedagogikk 2013

Figur 3.13 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i lærerutdanning og pedagogikk 2013

Kilde: NSD/DBH

NOKUT evaluerte allmennlærerutdanningen i 2006. Selv om lærerutdanningen er forandret siden den gang, er evalueringspanelets betraktinger når det gjelder tilbudsstrukturen fremdeles interessante: 25

Den relativt liberale etableringspolitikken de senere årene har ført til allmennlærerutdanning i nye institusjoner, og etablerte lærerutdanningsinstitusjoner ekspanderer inn i nye områder med satellittprogram. Dette kan være ønskelig i et distriktspolitisk perspektiv, men evalueringspanelet er kritisk til at lærerutdanningsmiljøene kan bli for små og faglig tynne.
Med de klare tendensene man ser for hvor studentmassen søker seg, er evalueringspanelet skeptisk til å opprettholde en tilnærmet lik allmennlærerutdanning ved 20 institusjoner.

Følgegruppen for grunnskolelærerutdanningen, som følger innføringen av de nye grunnskolelærerutdanningene, fremhever at større faglig konsentrasjon på de enkelte institusjonene og mer faglig arbeidsdeling mellom institusjonene er nødvendig. Dette vil sikre robuste fagmiljøer og at studentmiljøene får tilstrekkelig bredde.26

3.5.2 Sykepleierutdanning

Sammen med de andre helsepersonellgruppene er sykepleierne en av de yrkesgruppene det vil bli størst etterspørsel etter som følge av de demografiske endringene i befolkningen.27 Det vil imidlertid ikke være mulig å dekke fremtidens etterspørsel etter helsepersonell dersom organiseringen av tjenestene fortsetter på samme måte som i dag. Forskning, innovasjon og utvikling i helsefagene er avgjørende for å håndtere utfordringene som kommer.

Sykepleierutdanning tilbys av 19 statlige institusjoner, spredt på over 30 steder i landet. Størrelsen på miljøene varierer sterkt. Kun ti sykepleiere ble uteksaminert fra Høgskolen i Nesna i 2013, mens 488 kandidater ble uteksaminert ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Antall faglige årsverk varierer fra 368 ved Høgskolen i Oslo og Akershus til under ti ved Høgskolen i Nesna.

Mange av de minste studiestedene har store rekrutteringsproblemer til sykepleierutdanningen. Høyskolene i Harstad, Nesna og Molde har for eksempel under én kvalifisert førstevalgssøker per utlyste studieplass. I tillegg har studentene som starter utdanningen på en del institusjoner dårlige karakterer fra videregående skole.

Det er relativt store forskjeller mellom institusjoner med hensyn til søkning, opptaksgrunnlag, antall studenter per ansatt, strykprosent, karakterer og frafall.28 Bak disse forskjellene kan det skjule seg kvalitetsforskjeller og forskjeller i de kravene som stilles til studentene, med det resultat at studentene fra de ulike lærestedene kommer ut med ulikt grunnlag for yrkesutøvelsen.

Den formelle kompetansen i fagmiljøet er den laveste blant helse- og sosial-, lærer og ingeniørfagene, med et gjennomsnitt på 37,4 prosent av personalet med førstestillingskompetanse. Det er imidlertid stor variasjonen mellom institusjonene. Andelen med førstestillingskompetanse varierer fra over 52 prosent ved Universitetet i Agder til under 18 prosent ved Høgskolen i Nesna. Selv om mange institusjoner har lav andel førstestillingskompetanse i fagpersonalet på helse- og sosialfag, er det bare én institusjon som ikke tilfredsstiller minstekravet på 20 prosent førstestillingskompetanse i fagpersonalet, jf. figur 3.14.

Figur 3.14  Institusjoner med lav andel førstestillinger i fagpersonalet. Helse- og sosialfag 2014

Figur 3.14 Institusjoner med lav andel førstestillinger i fagpersonalet. Helse- og sosialfag 2014

Kilde: NSD/DBH

Det er også store forskjeller i hvor mye som publiseres ved de ulike institusjonene. jf. figur 3.15. Samlet sett har enhetene i helse- og sosialfag lavere publisering per faglige stilling enn ingeniør- og lærerfagene. Helse- og sosialfagenhetene ved høyskolene i Harstad, Nesna, Telemark og Ålesund har alle 0,1 publiseringspoeng per ansatt i 2013, og i tillegg har de et lavt samlet publiseringsvolum med under ti publiseringspoeng.

Figur 3.15 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i helse- og sosialfag 2013

Figur 3.15 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i helse- og sosialfag 2013

Kilde: NSD/DBH

Forskningen innenfor biologi, medisin og helsefag ble evaluert i 2011 av et ekspertpanel i regi av Forskningsrådet. Kun de største fagmiljøene ble inkludert i evalueringen av hensyn til personvern. Fagpersonalet påpekte følgende i sin oppsummering: 29

I en aldrende befolkning er det et sterkt behov for kunnskapsbasert informasjon for pleie i helse- og omsorgssektoren. Den nåværende norske forskningen på dette området kan, med noen få unntak, ikke forventes å gi slik informasjon. Dette er et ungt og umodent forskningsfelt. En styrking av forskningsinfrastruktur og konsentrering av forskningen til de sterkeste miljøene er en vei å gå for å sikre leveranse av kunnskap av høy kvalitet i framtiden.

Det internasjonalt sammensatte evalueringspanelet påpeker at forskningen lider under en stor grad av fragmentering, til tross for at kun de største fagmiljøene ble evaluert:

The research […] was fragmented, without a sufficiently clear focus and sometimes without appropriate methodological consideration, which resulted in superficial results.

Videre uttrykker panelet bekymring for forskningens påvirkning på undervisningskvaliteten. Konklusjonene fra evalueringen er i tråd med tidligere undersøkelser av forskning ved de statlige høyskolene. En rapport fra 2006 viser at forskningsprosjektene innenfor helse- og sosialfagene også da var små og fragmenterte.30

3.5.3 Ingeniørutdanning

God tilgang på ingeniører med oppdatert kompetanse over hele landet er avgjørende for opprettholdelse og utvikling av samfunnets fysiske infrastruktur, som veier, broer, vann, avløp, og for samfunnssikkerheten generelt.

Treårig ingeniørutdanning tilbys av 14 statlige institusjoner på over 20 ulike studiesteder. I tillegg eksisterer en rekke nettstøttede tilbud. Spredningen i ingeniørutdanningen forsterkes ytterligere av mangfoldet av ulike programmer og retninger. I 2015 lyses det ut omkring 100 bachelorgradsprogrammer i ingeniørfag gjennom Samordna opptak. Tidligere har det vært vanskelig å rekruttere ingeniørstudenter, men etter 2007 har det vært en sterk vekst i antall søkere. Et flertall av institusjonene har likevel færre enn én kvalifisert førstevalgssøker per studieplass gjennom Samordna opptak, men i tillegg søker et stort antall studenter gjennom lokalt opptak, blant annet gjennom den såkalte Y-veien. Aller lavest ligger studiene ved høyskolene i Telemark, Sogn og Fjordane, Narvik og Østfold med mellom 0,3 og 0,5 kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass.

Det er stor variasjon i størrelsen på fagmiljøene og studieprogrammene. På den ene siden av skalaen finner vi Høgskolen i Bergen, som uteksaminerte 359 kandidater i 2013 og har 142 faglige årsverk ved ingeniør- og teknologienheten. På den andre siden av skalaen er Høgskolen i Sogn og Fjordane, som uteksaminerte 16 kandidater i 2013 og har 30 faglige årsverk ved ingeniør- og teknologienheten.

Ifølge NOKUTs studiebarometer er ingeniørstudenter jevnt over mindre fornøyd med utdanningen sin enn gjennomsnittet av studentene som har svart på undersøkelsen.

Ved ingeniør- og teknologienhetene har i gjennomsnitt 58 prosent av personalet førstestillingskompetanse, men det er stor variasjonen mellom institusjonene. Andelen førstestillingskompetanse varierer fra 86,7 prosent ved Universitetet i Stavanger til 42,6 prosent ved Høgskolen Stord/Haugesund. Figur 3.16 viser institusjoner som ligger relativt lavt på denne indikatoren.

Figur 3.16 Institusjoner med lav andel førstestillinger i fagpersonalet på ingeniør og teknologi 2014

Figur 3.16 Institusjoner med lav andel førstestillinger i fagpersonalet på ingeniør og teknologi 2014

Kilde: NSD/DBH

Antall publiseringspoeng per faglig stilling kan si noe om forskningsintensiteten i fagmiljøene. Gjennomsnittlig antall publiseringspoeng per faglig ansatt i ingeniør- og teknologimiljøene er 0,6 poeng. Universitetet i Agder utmerker seg med 1,5 publiseringspoeng per ansatt mens flere institusjoner ligger langt under gjennomsnittet på denne indikatoren, jf. figur 3.17.

Figur 3.17 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i ingeniør og teknologi 2013

Figur 3.17 Institusjoner med lavt antall publiseringspoeng per faglig ansatt i ingeniør og teknologi 2013

Kilde: NSD/DBH

I NOKUTs evaluering av ingeniørutdanningen i Norge i 2008 pekte den sakkyndige komiteen på at det store antallet utdanningstilbud fører til at et begrenset antall studenter blir spredt på ulike programmer og studieretninger, noe som igjen medfører at det blir mange og små fagmiljøer. 31 For å bøte på dette anbefaler komiteen:

Det bør foretas en nasjonal samordning av utdanningstilbudet innen ulike teknologiområder og ulike regioner. Oppbyggingen av forskningsmiljøer og mastergradsutdanninger bør også samordnes.
To eller flere institusjoner bør i størst mulig grad samarbeide om lærerressurser, administrative ressurser og utstyr, samt om benchmarking og til en viss grad kursutvikling.

3.5.4 Økonomisk-administrative utdanninger

I dag tilbys bachelorgradsutdanning i økonomi og administrasjon og ledelse av 21 statlige utdanningsinstitusjoner på en rekke studiesteder. Spesielt for dette fagområdet er at én aktør, den private vitenskapelige høyskolen Handelshøyskolen BI dominerer. I 2014 var omkring 40 prosent av bachelorgradskandidatene på dette fagområdet uteksaminert ved BI. Langt færre institusjoner tilbyr mastergrad på fagområdet. Det har vært god søkning til både bachelor- og mastergradsutdanningene på dette fagområdet de seneste årene.

Det er grunn til å anta at nettopp fagområdets popularitet er årsaken til at studietilbud har blitt opprettet i et stort antall over hele landet, uten at det nødvendigvis står et solid fagmiljø bak hvert tilbud. Da forskningen i økonomifaget ble evaluert i 2007, uttrykte det internasjonale fagpanelet en bekymring for størrelsen på noen av miljøene:32

A particular concern is that some units are on the low side of critical mass, and that research efforts accordingly are spread too thinly at the cost of quality.

I motsetning til de tre andre profesjonsfagene nevnt over, ser det ut til at markedet begynner å bli dekket når det gjelder kandidater med økonomisk-administrativ utdanning. I NIFUs kandidatundersøkelse for 2013 fant de små endringer i arbeidsmarkedstilpasning for nyutdannede mastergradskandidater de siste årene, men viser at det er en økning i arbeidsledigheten blant mastergradskandidater med økonomisk-administrativ utdanning.33

Videre fremskriver SSB et overskudd av utdannede med kort og lang høyere utdanning i økonomiske og administrative fag på drøye 60 000 personer frem mot 2025.34

Dersom de utdanningssøkende i årene som kommer blir påvirket av utviklingen i arbeidsmarkedet, vil de økonomisk-administrative utdanningene måtte regne med rekrutteringssvikt, og en konsolidering og nedbygging av utdanningstilbud vil være fornuftig.

Fotnoter

1.

Arnesen et al. 2012

2.

Ryssevik et al. 2011; Universitetet i Oslo 2010

3.

Fremskrivinger fra SSB anslår at det i fremtiden vil bli et overskudd av kandidater med kort økonomisk– administrativ utdanning. SSB rapport 2014/31

4.

Kunnskapsdepartementets tildelingsbrev til statlige universiteter og høyskoler for 2014

5.

Lid 2014

6.

Weinstein 2002

7.

Einarsen 2014

8.

OECD 2013

9.

Kunnskapsdepartementet 2014

10.

Kunnskapsdepartementet 2014

11.

Kunnskapsdepartementet 2014

12.

Strøm et al. 2013

13.

Se Forskningsrådets fagevalueringer på forskningsradet.no

14.

Kilde: NSD/DBH

15.

Forskningsbarometeret 2014

16.

Kunnskapsdepartementet 2014

17.

Europakommisjonen: E-Corda, gjengitt i Forskningsbarometeret 2014

18.

Thune et al. 2012, Norges forskningsråd 2002

19.

Utvekslingsandel refererer til inn- og utreisende studenter som prosent av registrerte egenfinansierte studenter totalt.

20.

Kyvik et al. 2014

21.

Forskningsbarometeret 2014

22.

Nordforsk 2014

23.

Tallene fra HiOA inkluderer også ansatte ved barnehagelærerutdanningen og yrkesfaglærerutdanningen.

24.

Norsk pedagogisk forskning, Norges forskningsråd 2004

25.

NOKUT 2006

26.

Følgegruppen for lærerutdanningsreformen, 2014

27.

Gjefsen et al. 2014

28.

Kårstein et al. 2012

29.

Evaluation of Biology, Medicine and Health Research in Norway 2011

30.

Larsen et al. 2006

31.

NOKUT 2008

32.

Forskningsrådets fagevalueringer: forskningsradet.no

33.

Wiers-Jenssen et al. 2014

34.

Gjefsen et al. 2014

Til toppen
Til dokumentets forside